Norge låner ut penger til IMF uten å stille betingelser. Verden synes å gå vekk fra en unipolar (hvis det i det hele tatt kan sies å ha vært en realitet) til en multipolar verden. Situasjonen er kompleks og en rekke ulike utviklingsalternativer synes å være til stede. Banco del sur, som kan sees på som et alternativ til IMF, finnes.
Syv latinamerikanske land, Argentina, Bolivia, Brasil Ecuador, Paraguay, Uruguay og Venezuela, har bestemt seg for å danne en ny multilateral kredittinstitusjon, Banco del Sur. Den skal bidra til regionens egen økonomiske utvikling, uavhengig av verdensbanken og IMF og dens neoliberale politikk med krav om privatisering og kutt i statlige, spesiell sosiale utgifter. Latin-Amerika ønsker å stå på egne ben.
Banco del Sur har en startkapital på 7 milliarder US dollar og ønsker også å finansiere større prosjekter for å bekjempe fattigdom og gi kreditter til sosiale tiltak.
Bankens politikk skal ikke la seg styre av interessene til multinasjonale selskaper og ren profittmaksimering, men skal ta hensyn til økologiske, etiske og lokale elementer. I den nåværende situasjonen er det enda viktigere å frigjøre seg fra avhengigheten fra Norden og utvikle et eget finanssystem. Det er i Nordens finanssentre krisen har oppstått. ”Vi trenger ikke dollar for å utvikle vår egen økonomi”, sa Brasils president Lula da Silva, mens landene diskuterer innføring av en felles valuta SUCRE etter Euro-modellen. Dette vil ikke være uten påvirkning for en allerede svekket dollar som verdens ledende valuta. Det internasjonale
pengemarkedet har problemer med finansiering av nye prosjekter. En egen utviklingsbank, som Banco del Sur, har potensialet til å bli et alternativ til verdensbanken og IMF og kan være et første skritt til Latin-Amerikas finansielle autonomi.
Spørsmålet er hvordan Norge kan støtte opp om et slikt initiativ. For å diskutere dette har Attac og LAG invitert Ecoadors tidligere finansminister, Pedro Paez Peres, som også er medlem av Stiglitz kommisjonen, til Oslo.
Sted: Litteraturhuset i Oslo
Tid: Mandag 21. september kl 1700-1900
EN PIE DE PAZ – ON THE PATH TO PEACE – SUR LE PIED DE PAIX
Samtidig som debatt finner sted vedrørende ulike økonomiske utviklingsstrategier finner det samtidig tendenser til å rive seg løs fra USAs imperialisme. En internasjonal mobiliseringskampanje erklærte den 4. september 2009 Latin Amerika som fredssone, noe som innebærer at kontinentet skal være fri for USAs militærbaser og intervenering.
July 15, 2009: «Earlier today, the Fellowship of Reconciliation reported on negotiations between the Obama administration and Colombia President Alvaro Uribe’s administration toward as many as five U.S. military bases in Colombia.»
Aug 14, 2009: «Colombia has signed a deal with the US allowing it to use its military bases. The deal, worth over $40 million for Bogota, would permit the US military to operate surveillance aircraft from seven bases to track drug-running boats in the Pacific Ocean, a US defence official said on Thursday.»
«Hugo Chavez told his military to be prepared for a possible confrontation with Colombia. Chavez has issued near daily warnings that Washington could use bases in Colombia to destabilize the region since learning of negotiations to lease seven Colombian military bases to the United States.» «Venezuelan President Hugo Chavez has warned that «winds of war» were blowing across LatinAmerica because of Colombia’s decision to allow the United States use of seven military bases….»
Brevet:
We are writing to express our concerns about recent developments in our view affect the continent’s stability and prospects of integration processes in the material of UNASUR.
The government of Uribe Velez of Colombia recently announced decision to grant U.S. troops, the operating permit on 7 military bases on national territory, in an agreement that would allow any kind of operations at home and abroad. This means, together with the deployment of the fourth fleet, increasing the U.S. military presence in a strategic region from which to launch operations on the continent. Colombia to sign this agreement will give immunity to U.S. soldiers and contractors, which are guaranteed impunity and placed outside the national and international judicial controls. At the same time the use of the bases mean an intervention in the internal affairs of Colombia and a threat to democratic processes in the region. For example the presence of the military base at Soto Cano Honduras has been used by the coup in that country to demonstrate the role the U.S.. military.
This usage, which facilitated the estadounidenes army constitutes an interference in the processes of integration, a stimulus to the currents that want to destabilize the democratic process and a source of conflict in a region that has made progress in achieving autonomy and seeking ways for their own development. Statements in Brazil’s security adviser in the White House that «our mission is to assist in the training of its forces from border» and that Venezuela’s government did much to combat the FARC’s presence in that country show to the United States third in the differences and contradictions between the countries of the region.
The presence of these bases has been justified on the pretext of combating terrorism and drug trafficking, but in fact represents a piece of the overall military and sponsor a United States military and unilateral approach to these problems and prevent the social treatment, political, multilateral and independent of such concerns. Approaches, that Plan Colombia and the Merida Initiative, have demonstrated its ineffectiveness and its potential for regional destabilization and its implementation in Colombia and in border areas has helped to aggravate the humanitarian, environmental and social development of vast regions. These bases, along with the free trade treaties, constitute new obstacles to further integration of South America loved by the peoples of the region.
The Uribe government’s approach on that UNASUR has no jurisdiction to consider this problem, it’s just another effort of this government to sabotage any effort to facilitate the integration of Latin America and United States interference in the processes of the region. On the contrary, we believe that the next meeting of UNASUR, to decide the matter, reject the installation of these and any military base in South America, condemned the interference in the affairs of regional integration and advance the search for political solutions through discussion of the various matters in dispute between the countries in the spirit of peaceful coexistence, mutual support and respect for sovereignty, which is vulnerable to hand over Colombian territory to U.S. military operations and not with the fraternal discussion within the UNASUR .
Also requested, received a delegation of social movements on the continent to express these concerns and allow the construction of UNASUR, with views of the same.
Hemispheric Social Alliance/Alianza Social Continental
Luiz Inacio Lula da Silva (Brasil), Rafael Correa (Ekvador), Hugo Rafael Chavez Frias (Venezuela), Michel Bachelet (Chile), Cristina Kirchner (Argentina), Evo Morales (Bolivia), Tabare Vasquez (Uruguay), Fernando Lugo (Paraguay), Alan Garcia (Peru), Bharrat Jagdeo (Guayana), and Ronald Venetiaan (Surinam).
Den all-amerikanske frihandelsavtalen ALCA, som var planlagt etablert over hele Nord- og Sør-Amerika i januar 2005, har møtt så mye motstand at det sannsynlige utfallet blir et ALCA «extra light», bestående av bare fem land som allerede har hatt et omfattende frihandelssamarbeid i en årrekke. Uten støtte fra regionale kjemper som Argentina og Brasil, som så langt har satset på sitt eget frihandelsmarked Mercosur, er det ikke mulig å realisere Washingtons ambisiøse markedsprosjekt for den vestlige halvkule.
Inntil videre har USA fått med seg Canada, Mexico, Costa Rica og Chile i det som sannsynligvis blir et mini-ALCA. Avtalen blir i så fall lite mer enn et nytt navn på eksisterende handelsforbindelser. En alternativ strategi for å innføre frihandel sørover, kan bli utbyggingen av en egen frihandelssone gjennom Mellom-Amerika, den såkalte Plan Puebla-Panama. Gjennom denne, i tillegg til bilaterale avtaler med land som Colombia, Ecuador og Peru, øyner USA fremdeles et håp om å kunne isolere Mercosur-landene. USA håper at dette på sikt vil føre til landene i denne regionale frihandelssonen i Sør velger å slutte seg til en kontinental frihandelsavtale, i form av fullverdig ALCA.
”The Hemispheric Social Alliance is a process for strengthening our efforts to fight against the neoliberal model. Civil society is an important political force in our countries and must be taken into account.”
Victor Baez – ORIT (Interamerican Regional Workers Organization)
Til søstre og brødre i alle av Via Campesinas regioner
Til søstre og brødre i alle sosiale bevegelser
Til alle mennesker i verden
Siden militær kuppet i Honduras – som nå har vart i mer enn 38 dager – etter utrettelig innsats fra tusenvis av bønder, kvinner, urfolk, lærere, studenter, fagforeningsfolk, og vanlige borgere i byer og på landsbygda for å slå kuppet tilbake og for å gjenopprette demokrati og verdighet – kuppmakernes undertrykkelse mot de som yter motstand har ikke kvelt kampånden hos det heroiske honduranske folk.
Denne kampen er nå på vei inn en avgjørende fase ettersom bondebevegelsen og den Nasjonale Fronten av motstand mot Statskuppet har innkalt fagforeninger, sosiale- og demokratiske bevegelser til en nasjonal mars som begynner den 5. august og vil kulminere den 11. august i Honduras’ to største byer Tegucigalpa og San Pedro Sula.
Til støtte for denne nasjonale marsjen, og for våre søstre og brødre bønder, og hele Honduras folk, oppfordrer Via Campesina deg til å delta i en «Global Day of Action for Honduras» en global dag av handling for Honduras, som vil finne sted den 11. august i år.
Vi ønsker å støtte og skape sterk solidarisk innsats gjennom å gjennomføre politisk og kulturell mobilisering, konkrete handling og gjennom politisk press og lobbyvirksomhet, samt alle mulige aktiviteter som bidrar til fremme den folkelige motstanden i Honduras i kampen mot militærkuppet.
Vi ber dere om å informere oss om deres planer for tiltak og arbeide for Day of Global Action for Honduras så snart som mulig.
Globaliser håpet! Globaliser Kampen!
Tusenvis av mennesker har gjenopptatt den nasjonale folkelige marsjen til Tegucigalpa og San Pedro Sula i motstand mot militærkuppet, i et nytt løft, sa de, for å sikre gjenopprettelsen av rettstaten og demokratiet i Honduras. Med liten annen mediedekning enn fra Radio Globo (Honduras) og andre alternative medier, og totalt ignorert av den mektige pressen alliert til de-facto regjeringen,.
I en tale torsdag i den vestlige byen Santa Barbara, sa Xiomara Castro, Zelaya regjeringens førstedame, som deltar i marsjen at hun berømte folkets innsats og offervilje i kampen for reetablering av den konstitusjonelle orden. Castro understrekte at kampen ikke bare er for Zelayas retur til Honduras, men for å oppnå ett mer rettferdig og solidarisk Honduras, og mot ett oligarki som søker å opprettholde og øke sine privilegier. Som annonsert av den nasjonale fronten mot kuppet, vil marsjen, som startet i den vestlige regionen Copan i Honduras og går til San Pedro Sula, 250 kilometer nord for hovedstaden, gå daglige distanser på 15 til 20 kilometer, for å først nå hovedstaden Tegucigalpa og siden San Pedro Sula.
Marsjen vil stoppe og tilbringe nettene i landsbyer, byer og tettsteder for å unngå undertrykkelse og overgrep fra hæren og politiet, og selv unngå å hindre trafikken. ”Hele folket er mot kuppet”, sa hovedkoordinator for motstandsfronten, Juan Barahona, og viste blant annet til generalstreiken på ubestemt tid som tre fagforeninger tok initiativ fortsetter å utvides og vokse i styrke. Radio Globos rapporter forteller at befolkningen gir sin støtte og solidaritet på veien med vann, mat og andre nødvendigheter, samt husrom til deltakerne i protesten.
Omlag 10.000 demonstrerte utenfor USAs ambassade i Tegucigalpa, Honduras, med krav om at regjeringen i USA setter i verk sterkere tiltak mot kuppregimet i Honduras. USAs ambassadør i Honduras, Hugo Llorens, er en av svært få representanter for andre stater som fortsatt er i Tegucigalpa etter kuppet 28. juni.
«Three weeks have passed since the military coup d’état in Honduras, yet the United States has failed to join the international community in issuing a clear denunciation of the illegal overthrow of the government of Honduras. Despite a statement by President Obama calling the coup illegal and recognizing Zelaya as the legitimate President, the U.S. State Department refuses to classify what occurred as a coup or to take decisive steps required by law including cutting off aid to the Micheletti government. The crisis of democracy in Honduras has unmasked a crisis in the United States as well.»
«As you are surely aware, on June 28, SOA-trained Honduran generals overthrew the democratically-elected government of President Manuel Zelaya in a military coup. The Honduran social movements are resisting the coup regime and engage in daily pro-democracy protests, strikes and civil disobedience.»
”America should side with the people and jettison the faltering oligarchies whose time has passed. To do otherwise also would isolate the U.S. More important, it would betray the principles of democracy and dishonor the courage of the Honduran people standing against a repressive illegal regime.”
July 7, 2009 – The life of Dr. Luther Castillo, indigenous Garifuna physician in Honduras, is in imminent danger. MEDICC has learned that the Honduran army has orders to capture Dr. Castillo, and if he resists, to shoot him. He was already included on a list of persons whose lives and personal integrity were declared “at risk” by a July 3rd communiqué from the OAS Inter-American Commission on Human Rights.
We have been able to verify that Dr. Castillo’s cellphone communications have been cut. The last conversation with him took place at approximately 2:30pm today, in which he reported on continued demonstrations demanding the return of elected President Manuel Zelaya, despite security forces’ repression.
Just weeks ago, Dr. Castillo was named director of International Cooperation in the Honduran Foreign Ministry. Since 1999, he has directed the Luaga Hatuadi Waduheñu Foundation (“For the Health of our People” in Garifuna), dedicated to bringing vital health services to isolated indigenous coastal communities.
When an event is repeated, so the saying goes, the first time it happens as tragedy and the second time as farce. The big farce of the moment is that of Oscar Arias, who for the second time is acting as «mediator» in a «Central-American conflict». In this case, we have a dialogue (negotiation?) to end the seizure of the government of the Republic of Honduras in a coup d’etat. Such a scenario was customary in Latin America prior to 1990, but it now threatens the foundation of bourgeois democratic institutions, which have been constructed since that time as an action and reaction effect between the neoliberal hegemony imposed by the dominant classes, and the political space wrenched from them on the part of the traditionally dominated social sectors.
Could anyone have thought of a worse mediator? Yes, in Otto Reich and other disciples of the deceased United States senator Jesse Helms, but they are all occupied giving advice and support to the coup plotters. Also, the «Honduran mediation» is a «role play» in which a «bad cop» is needed–to adopt an intransigent posture (as Micheletti is doing, Reich’s protege)– and a «good cop»–who treats the aggressor and aggrieved parties «as equals», and in which «both sides have to give up something» (as Arias is doing).
President Zelaya has accepted Arias’ offer – with all its massive, dangerous flaws – but, so far, it will not proceed because the coup dictator, Roberto Micheletti, has refused the terms set forth today in the negotiation meeting in Costa Rica. The coup regime stands firm on its refusal to allow President Zelaya to return to power. Supporters of Zelaya and popular resistance forces are still in the streets in Honduras. Zelaya says his return to Honduras – by any means and way – is imminent.
Kudos to the European Union, whom history will recognize for its consistent posture in suspending aid since the second day. We are moved by the solidarity of Mexico and of course that of all Latin America and the UN. Never before in history have all the nations of the world supported an overthrown government. Nonetheless, it escapes no one that the possible solution or the degeneration of the current predicament in Honduras depends on the policy of the United States, the only power with the material instruments to overcome the stubborn madness of the usurpers, if they wanted to use them. It would seem that a certain ambivalence is at play.
The State Department finally concluded 3 weeks of ambiguity on its determination of whether or not a coup d’etat has taken place in Honduras. Despite the United Nations, European Union, Organization of American States and every Latin American nation clearly condemning the events as a coup d’etat, the United States government has today stated it doesn’t consider a coup has taken place. The Obama administration joins only with the coup regime and its supporters (other coup leaders and/or executors of coups) in that determination.
This is how it works: A U.S. public relations specialist who worked for Bill Clinton and a lawyer who was Bill Clinton’s personal lawyer and campaigned for Hillary Clinton pull the strings of the puppet show while Secretary of State Clinton pretends to be simply one of many observers as President Obama remains offstage. President Arias’s job is to wring his hands and call for help. Golpista Micheletti’s supporters, who include multiple millionaires and billionaires inside and outside Honduras, pay «high-profile lawyers with strong Washington connections» to testify before Congress whose role is to appear «objective» and therefore opposed to making decisions even as decisions are deciding the future of the people of Honduras. Zelaya’s decision to return to Honduras raises the stakes in the struggle for democracy and sovereignty. In an interview published in La Nación, the main daily newspaper in Buenos Aires, Argentina, Manuel Zelaya, the deposed president of Honduras, announced publicly that he will «initiate [his] return to Honduras beginning Wednesday [July 22] by any of the border entry points with Guatemala, El Salvador or Nicaragua.» (quoted in Agencia de Noticias EFE)
Nobel Peace Prize Winner Demands Reinstatement of Honduran President. Nobel Peace Prize winner (1980) Adolfo Pérez Esquivel demanded on Wednesday the reinstatement of constitutional President José Manuel Zelaya in Honduras, who was forcibly removed from his post by a military coup d’etat on June 28. The Argentinean pacifist, now visiting Barcelona, granted an interview to the Spanish newspaper ADN, of free circulation, and described the perpetrators of the coup at the impoverished Central American nation as dictators.
For more than a week, Honduran women’s groups backed by more than 5,000 other activists led a takeover of the National Institute of Women (INMU) to protesting the appointment of a coup supporter as director of the organization. NAM contributing editor Roberto Lovato spoke by phone to Gilda Rivera, one of the leaders of the uprising, about the role of women and women’s organizations in the Honduran crisis. Rivera is the director of the Honduran Center for Women’s Rights (CDM).
Liberals who have idealized Obama don’t want to believe that their President is capable of bullish behavior towards Latin America. It was Bush, they say, who epitomized arrogant U.S.-style imperialism and not the new resident of 1600 Pennsylvania Avenue. Recent events in Central America however force us to look at the Obama administration in a sobering new light. While it’s unclear whether Obama had advance warning of an imminent military coup d’etat in Honduras the White House has not emerged from the Zelaya affair unsullied.
”If you want to understand who the real power behind the [Honduran] coup is,” says Robert White, president of the Washington-based Center for International Policy, during a recent interview, ”you need to find out who’s paying Lanny Davis.”
Davis, an ally of the Clinton family who is best known as the lawyer who defended Bill during the presidential impeachment proceedings, was recently on Capitol Hill lobbying members of Congress and testifying against exiled President Manuel Zelaya before the House Foreign Relations Committee. White, who previously served as the United States ambassador to El Salvador, thought that such information about Davis’ clients would be «very difficult to find.»
But the answer proved easy to find. Davis, a partner at the law firm Orrick, Herrington, & Sutcliffe, openly named them — and his clients are the same powerful Hondurans behind the military coup.
”My clients represent the CEAL, the [Honduras Chapter of] Business Council of Latin America,” Davis said when reached at his office last Thursday. ”I do not represent the government and do not talk to President [Roberto] Micheletti. My main contacts are Camilo Atala and Jorge Canahuati. I’m proud to represent businessmen who are committed to the rule of law.” Atala, Canahuati, and other families that own the corporate interests represented by Davis and the CEAL are at the top of an economic pyramid in which 62 percent of the population lives in poverty, according to the World Bank.
For many Hondurans and Honduras watchers, the confirmation that Davis is working with powerful, old Honduran families like the Atalas and Canahuatis is telling: To them, it proves that Davis serves the powerful business interests that ran, repressed, and ruined Honduras during the decades prior to the leftward turn of the Zelaya presidency.
”No coup just happens because some politicians and military men decide one day to simply take over,» White says upon hearing for whom Davis is working. «Coups happen because very wealthy people want them and help to make them happen, people who are used to seeing the country as a money machine and suddenly see social legislation on behalf of the poor as a threat to their interests. The average wage of a worker in free trade zones is 77 cents per hour.”
Honduras er et land i Mellom-Amerika som grenser til Guatemala, El Salvador og Nicaragua. Landet har inntil nylig fremstått som det fattigste landet i Latin-Amerika, og har vært opphavet til betegnelsen ”bananrepublikk”, ettersom nordamerikanske bananselskaper har dominert både økonomien og politikken i landet siden slutten av 1800-tallet.
I lange perioder har Honduras vært styrt av militærjuntaer. Landets demokratisk valgte president Manuel Zelaya ble den 29. juni 2009 styrtet i et kupp, det første militærkuppet i Sentral-Amerika siden den kalde krigen, og en defakto regjering ledet av Roberto Micheletti ble satt inn. Dette som den siste utviklingen i en lengre politisk maktkamp i det fattige Honduras.
Honduras’ avsatte president Manuel Zelaya ble valgt i 2006 uten mulighet til gjenvalg. Han ønsket derfor folkets godkjenning til å gjøre det mulig for landets president å tjenestegjøre mer enn en fireårsperiode. For å endre reglene for gjenvalg ville presidenten gjennomføre en folkeavstemning, som høyesterett hadde stemplet som ulovlig. Militæret motsatte seg folkeavstemningen, og presidenten reagerte i forrige uke med å avsatte forsvarssjef Romeo Vasquez. Presidenten godkjente også forsvarsminister Edmundo Orellanas avgang da denne trakk seg etter at militære ledere nektet å distribuere valgurner til avstemningen.
Et flertall i Kongressen stemte for at president Zelaya måtte bli fjernet, og gikk inn for å erstatte ham med lederen i nasjonalforsamlingen, Roberto Micheletti, som nå fungerer som en overgangspresident. Kongressen skal tidligere ha godkjent et avgangsbrev fra Zelaya, men Zelaya hevdet at dokumentet var falskt. Det var ventet at lederen i nasjonalforsamlingen Roberto Micheletti skulle innsettes som midlertidig president.
Høyesterett i Honduras har nå bekreftet at de står bak kuppet. Høyesterett og Kongressen avviste en folkeavstemning som ville endre deres grunnlov skrevet av School of the Americas (SOA), også kjent som School of Coups, ettersom den har trent opp så mange kuppledere slik som de to honduriske generalene Juan Melgar Castro og Policarpo Paz Garcia, diktatorer og beordret militæret til å avsette presidenten.
SOA, nå kalt Western Hemisphere Institute for Security Cooperation, har trent 431 honduriske offiserer fra 2001 til 2008, og rundt 88 var tiltenkt å bli trent opp i år. Siden 2005 har ikke forsvarsdepartementet offentliggjort deres navn ettersom det ble kjent at skolen hadde inkludert flere velkjente menneskerettighetsmisbrukere og diktatorer. SOA har trent mer enn 60.000 soldater, hvor av mange har vendt hjem og vært skyldige i menneskerettighetsbrudd, tortur, henrettelser og massakre. Generalen som utførte kuppet mot Zelaya, Romeo Orlando Vásquez Velásquez, er en to ganger graduert av SOA, i 1976 og 1984. Også flystyrkekommandanten, general Luis Javier Prince Suazo, som har blitt trent på SOA var en nøkkelperson under det nåværende militærkupp og mange av dem som har fått opptrening på SOA får nøkkelroller i den nye overgangsregjeringen.
Honduras har vært offer for USAs Latin Amerika politikk, som blant annet vil si støtte til diktaturer og militærintervensjoner, i det siste århundre. Den siste store amerikanske intervensjon i Honduras var på 1980-tallet da Reagain administrasjonen støttet dødsskvadroner og paramilitære for å eliminere en hver potensiell “kommunist trussel” i Sentral Amerika. John Negroponte var da USAs ambassadør i Honduras og var ansvarlig for direkte å støtte og trene honduriske dødsskvadroner som var ansvarlige for tusener av forsvunne og drepte i hele regionen.
På tross av at USA gjennom The Foreign Operations Appropriations Act må ende all militær hjelp og trening etter at det har funnet sted et militærkupp i et land har treningen av honduriske soldater fortsatt på SOA. Og dette er langt fra noe unntak. På tross av at Obama hevder å ha endt sine kontakter i Honduras forholder realiteten seg svært annerledes.
Den nåværende situasjonen minner alt for sterkt om den under kuppet mot president Chavez i april 2002 i Venezuela da media spilte hovedrollen gjennom først å manipulere informasjon til støtte for kuppet og deretter stenge all informasjon da folk begynte å protestere og til slutt slo kupp styrkene og komme Chavez som hadde blitt kidnappet av det militære til unnsetning for deretter igjen å gjenopprette lov og orden.
President Manuel Zelaya ble arrestert i pyjamasen sin og sendt i eksil til Costa Rica. Han ble fraktet til en militærflyplass og straks fløyet ut av landet. Han søker nå politisk asyl i Costa Rica. Zelaya understreket etter ankomsten til Costa Rica at han fortsatt ser på seg selv som Honduras’ president og ba tilhengerne sine kjempe mot kuppet med fredelige midler, samtidig som han ønsker at USA skal kreve at han gjeninnsettes. Den konstituerte presidenten Roberto Micheletti innførte unntakstilstand bare timer etter at han ble tatt i ed som konstituert president.
Zelaya og Micheletti har startet samtaler i Costa Rica, men de to lederne har ikke møttes ansikt til ansikt, og begge står steilt på sine krav. Zelaya, som hevder at det hele er et plott utført av en grådig elite, en elite som kun ønsker å holde dette landet isolert i enorm fattigdom, har gjort det klart at han vil kreve å bli gjeninnsatt, mens lederen for kuppregimet, Roberto Micheletti, understreker at han ikke kommer til å forhandle om en mulig retur til makten for Zelaya. Micheletti vil sitte som landets president fram til 27. januar, og det blir holdt nytt presidentvalg 29. november.
Det har foregått massive protester mot kuppet og tusener av mennesker fra ulike folkelige honduriske organisasjoner har blokkert ferdselsårer rundt om i landet for å kreve en slutt på kupp regimet og tilbakevending av president Zelaya. Det er slagord som ”Forover, forover, kampen er konstant!” og ”Vi vil ha Mel”, som er navnet til Zelaya. En av de ledende kreftene, sammen med fagorganisasjoner, studenter og andre sektorer av det sivile samfunnet, er førstedame Xiomara Castro.
Zelaya forsøkte å fly til Honduras, men overgangsregjeringen tillot ham ikke å lande på tross av at den har vist tiltagende villighet til å forhandle og finne en løsning på den største politiske krisen landet har hatt på flere år. Zelaya tok av fra Washington til Tegucigalpa i et fly tilhørende Venezuela og som også inkluderte en FN generalforsamlingspresident, Miguel D’Escoto. Den argentinske presidenten Cristina Kirchner fulgte i hennes offisielle fly og et annet fly kom med journalister. Men sikkerhetsstyrkene som beskyttet flyplassen mot de mange tusen Zeleya støttespillere hadde mottatt arrestordre på ham.
Zeleya holdt en live tale fra det venezuelanske flyet som førte ham til Tegucigalpa. Han spurte soldatene om de ville gi ham sin tillitt igjen, “i Guds navn, i folkets navn og i rettferdighetens navn.” Micheletti, som hevder å representere landets autoritet, nekter å trekke tilbake ordren om å forby flyet å lande og sa han kun ville forhandle når det på nytt var blitt ro i landet. Politi helikoptre fløy over lufthavnen og kommersielle fly ble stanset mens private fly ble møtt av væpnet politi. Politikerne, som utførte kuppet, står fast på sine beslutninger og det oppsto sammenstøt og kamper mellom støttespillerne og det militære. Reaksjoner
Chavez hevder at honduriske soldater fjernet den kubanske ambassadøren og forlot den venezuelanske ambassadøren ved veikanten etter først å ha banket ham opp under kuppet mot hans allierte Zelaya. Den ecuadoriske president Rafael Correa, som er med i en koalisjon av venstreorienterte, latinamerikanske regjeringer ledet av Chavez kalt Bolivarian Alternative for the Americas (ALBA), og som under regjeringen til Zelaya inkluderte Honduras, sa han vil støtte militæraksjon hvis ekvadoriske diplomater eller deres allierte ble truet.
ALBA inkluderer i tillegg til Ecuador, Honduras og Venezuela landene Bolivia, Cuba og Nicaragua. Zelaya, som er en rik landeier, ble valgt som en konservativ, men har i de siste to årene velsignet Chavez’ form for det ”21ste århundres sosialisme” og blitt populær blant Hunduras’ fattige befolkning. Honduras, som fungerte som en kaffe-, tekstil- og bananeksportør, har vært politisk stabil siden slutten av det militære styret på tidlig 1980-tallet. Det har vært en solid Washington venn under den kalde krigen og har ennå en amerikansk base i Soto Cano, hvor 500 soldater og flere luftstyrkekampfly og helikoptre holder til.
Honduras er avhengig av USAs økonomi, som sikrer en av hovedkildene for innkomst via penger sendt til Honduras av honduranere som arbeider i USA under det midlertidige forsvarsstatusprogram som ble innført under Washingtons skitne krig på 1980-tallet som et resultat av massiv immigrasjon til USA for å unnslippe krigssonen. En annen kilde er USAID, som gir over 50 millioner dollar årlig for “demokratifremming” programmer, som generelt støtter NGOer og politiske partier som favoriserer USAs egne interesser, slik som også har vært tilfelle i Venezuela, Bolivia og andre nasjoner i regionen.
Chavez, som tidligere har truet med å intervenere i regionen, men som aldri har gjort det, sa at en ny regjering ville bli nedkjempet hvis den tok makten etter kuppet. ”Vi skal slå dem ned. Vi skal slå dem ned. Jeg har satt forsvaret i Venezuela på høy beredskap”, sa han under et møte med hans støttespillere utenfor det venezuelanske presidentpalass i solidaritet med Zelaya.
Chavez krever en etterforskning av hvor vidt Washington var delaktige, direkte eller indirekte, i kuppet mot Zelaya og at Obama kommer på banen. Utenriksminister Patricia Rodas har erklært at hun flere ganger har forsøkt å få kontakt med den amerikanske ambassadøren i Honduras, Hugo Llorens, som ikke har svart på noen av hennes opprop. Kuppets modus operandi gjør det klart at Washington er involvert. Verken det honduriske militære, hvor av flesteparten har blitt trent av USA, eller den politiske eller økonomiske elite, ville ha turt å fjerne en demokratisk valgt president uten støtte fra den amerikanske regjeringen. Zelaya har i de siste to årene i stigende grad kommet under angrep fra de konservative styrkene i Honduras på grunn av hans forbedrede forhold til ALBA landene, og da især med Chavez. Mange hevder derfor nå at kuppet ble gjennomført for å forhindre at Honduras ville fortsette sin samling med de venstreorienterte og sosialistiske landene i Latin Amerika.
“Jeg oppfordrer USAs president om å utstede en erklæring som fordømmer dette opptrinnet som ikke kun går utover folk i Honduras, foruten alle folk i Latin Amerika”, erklærte han. Chavez mener at det hele er et skritt tilbake til fortiden: “Soldater ble brukt til å kuppe regjeringen. Det er som så mange kupp som har funnet sted i Latin Amerika over de siste 100 årene mot folkenes ønske og mot en president som kun forsøker å vinne et folkevalg.” Chavez har samtidig beskyldt Honduras’ øvre klasser for opptrinnet, som i følge ham har gjort Honduras til en bananrepublikk og til ”en politisk, militær og terror base for det nordamerikanske imperiet.”
Chavez har samtidig beskyldt USA for å ha hatt en finger med i spillet og sier “yankee-imperiet hadde mye å gjøre” med utviklingen i Honduras, noe som avvises av amerikanske myndigheter. “Jeg ber om at alle politiske og sosiale aktører i Honduras respektere de demokratiske normene og loven”, sa USAs president Barack Obama, som sa han var bekymret over situasjonen, i en uttalelse.
Uansett kan det virke som om USAs administrasjon er temmelig lunken til det som foregår, noe som ikke aller minst har ført til spekulasjoner om hva det er USA egentlig forsøker å oppnå. Den første erklæringen fra Det hvite hus var svakt sammenlignet med de erklæringene som kom fra andre land, slik som Lula da Silva av Brazil og Cristina Fernandez av Argentina. EU har fordømt kuppet, og FN, Organisation of American States (OAS), som har avholdt et krisemøte i Washington, og Rio Group har krevd at Zelaya umiddelbart blir gjeninnsatt. Honduras trakk seg ut av OAS som følge av presset for å gjeninnsette den avsatte presidenten Manuel Zelaya. «Honduras avviser charteret til OAS med øyeblikkelig virkning», sa viseutenriksministeren i kuppregimet, Marta Lorena Alvarado, på TV i går etter at OAS’ generalsekretær José Miguel Insulza hadde forsøkt å overtale regimet til å snu og kalt maktovertakelsen et rent militærkupp og gjort det klart at OAS nå ville suspendere landet. Dermed kom Honduras en suspensjon fra OAS i forkjøpet. OAS skulle i dag beslutte å suspendere landet som følge av at Insulza møtte veggen. Men OAS godtar ikke landets egen utmeldelse fordi den er foretatt av en ulovlig regjering. De latinamerikanske landene vil ikke for alt i verden åpne for militærkupp igjen nå som demokratiet har satt røtter over hele kontinentet etter flere tiår med brutale militærregimer.
I stedet for å fordømme kuppet kalte man for at ”alle politiske og sosiale parter i Honduras skulle respektere demokratiske normer, lov og orden og prinsippene i det Inter-American Democratic Charter. Det var kun på et senere stadium, etter at reaksjonene fra andre land og organisasjoner var blitt klar, at Hillary Clinton fordømte kuppet mot Zelaya på tross av at man ennå ikke sa noe om Zeleya, noe som først kom frem da en ledende amerikansk offiser sa at Washington kun anerkjente Zelaya som president. Men det er ennå et stort spørsmål hvor vidt kuppmakerne vil bli sanksjonert av Obama administrasjonen. Nabostatene Guatemala, Nicaragua og El Salvador har allerede gitt et advarende skudd gjennom å annonsere en 48-timers stans på all handel.
Regimet i Tegucigalpa er så ivrig etter å vise at de har iallfall noe støtte i utlandet, at de kunngjorde at Italia, Taiwan og Israel støttet dem. Men Italia er blant landene som har hjemkalt sin ambassadør, Israel benektet kategorisk at de anerkjenner regimet, og Taiwans president Ma Ying-yeou, som var på rundreise i Mellom-Amerika, avlyste et besøk i Honduras i dag.
Men på tross av det internasjonale presset tror stipendiat og Leiv Marsteintredet ved Universitetet i Bergen, som nå bor i Den dominikanske republikk hvor han skriver doktorgrad om kupp og presidentsammenbrudd i Latin-Amerika, at Zelayas dager som president i Honduras er talte. Han tror at de nye makthaverne får beholde makten hvis de kan garantere for valg i november. Det liberale partiet, et moderat parti på sentrum-høyre siden, er Zelayas parti og partiet med majoritet i kongressen, som sammen med høyesterett og de militære er samlet mot den nylig avsatte presidenten. Hva folket egentlig mener er vanskelig å vite. Gruppene som har avsatt Zelaya ligger klart til høyre for presidenten, men folket i Honduras er tradisjonelt også relativt konservativt. USA er forsiktige. Under Obama ønsker landet å forbedre relasjonene til Latin-Amerika, og har derfor lagt seg på en sterk linje overfor Honduras. USA vil være godt fornøyde med at valget i november blir avholdt som planlagt og ser det ikke som et krav at Zelaya styrer fram til valget. Heller tvert om.
Økonomisk betydning
Seks nasjonale næringsorganisasjoner i USA sendte den 11. juli et felles brev til president Barack Obama der de understrekte den økonomiske betydningen Honduras og den regionale frihandelsavtalen CAFTA har for USA. USAs eksport til Honduras er på nesten 5 milliarder dollar, og den er spesielt viktig for tekstilindustrien. Næringsorganisasjonene sier de setter pris på at regjeringen i USA ”tar lederskap i å løse den politiske situasjonen i Honduras”, men understreker samtidig at forutsigbarhet og stabilitet er av største betydning for selskapene i USA, og ber president Obama om å ”gjøre alt som er mulig for å opprettholde de nære handelsmessige båndene og den økonomiske virksomheten mellom USA og Honduras.”
Amerikanske storselskaper har en stygg historie når det gjelder maktmisbruk og innblanding i politikken i Mellom-Amerika. Det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om selskapene fortsatt setter sine snevre økonomiske interesser foran støtte til demokrati og menneskerettigheter.
Organisasjonene som har skrevet brevet til president Obama er: Emergency Committee for American Trade (ECAT), National Council of Textile Organizations (NCTO), National Retail Federation (NRF), Retail Industry Leaders Association (RILA), U.S. Association of Importers of Textiles and Apparel (USA-ITA), U.S. Chamber of Commerce.
Nyhetsbilde
Det er ikke alltid så godt å si hva som er sant og ikke av det som kommer frem i media om Honduras. Men en ting er sikkert: Det kommer frem mange oppsiktsvekkende påstander i latinamerikansk presse som aldri blir gjengitt her.
En nyhetsmelding sier f.eks. at General Romeo Vásquez Velásquez, som organiserte operasjonen hvor Honduras’ folkevalgte president Manuel Zelaya ble kidnappet i sitt hjem og utvist fra landet, synes ha et lite pent rulleblad.
I februar 1993 skal han ha blitt arrestert og fengslet som følge av at han deltok i en internasjonal biltyveribande. I følge anklagene stjal man 200 luksusbiler og smuglet disse på tvers av landegrensene i Sentral-Amerika.
Det er journalisten Jean-Guy Allard som nå legger frem informasjonene. Han viser til at kuppmakeravisen El Heraldo skrev om arrestasjonen av Vásquez Velásquez i 1993, men synes å ha «glemt» denne informasjonen etter kuppet for tre uker siden.
I følge Allard er det tegn på at kontakter i rettsapparatet gjorde det mulig for generalen å sno seg unna prosessen mot ham.
En annen opplysning som går igjen i latinamerikansk presse er at Vásquez Velásquez studerte ved den beryktede School of the Americas, en skole hvor militære ble undervist i bl.a. torturmetoder og hvor man utdannet folk som senere ble kjente kuppmakere og diktatorer i Latin-Amerika.
Latinamerikanske medier har hatt flere andre oppsiktsvekkende saker om kuppet i Honduras de siste dagene:
– Datteren til eks-diktator i Chile, Augusto Pinochets har gått ut med offentlig støtte til kuppet i Honduras. Og mer interessant: Den tidligere nevnte kuppmakeravisen El Heraldo, en av de største i Honduras, fremstiller dette denne støtten som om den skulle være positiv, meritterende!
– Bolivias president Evo Morales har uttalt at han sitter på informasjoner som viser at sterke krefter i narkoverdenen var involvert i kuppet mot Manuel Zelaya. Sistnevnte var motstander av den amerikanskledede «Krigen mot narkotika», som kritikere mener bidrar til å presse opp prisene på en rekke rusmidler, og i så måte skaper snarere enn å eliminere markedet for illegal omsetning av narkotika. (Dette er så vidt jeg vet også synspunktet til flere venstrebevegelser bl.a. i Colombia).
– Venezuelas president Hugo Chávez har advart mot at et statskupp i Guatemala kan være nært forestående. Han er heller ikke den eneste som har bemerket at dersom kuppet i Honduras blir tolerert, vil det være som å gi klarsignal til en kuppbølge i regionen.
– Kupp-president Roberto Micheletti skal i 1985 ha foreslått å endre grunnloven for å sørge for at daværende president fikk sitte lengre. Påstanden om at Zelaya ville endre grunnloven for å sitte lengre (noe han har benektet gjentatte ganger) var en viktig del av begrunnelsen for det siste militærkuppet, som altså førte til at “Goriletti” ble innsatt som de facto president.
– Telesur og venezuelansk tv (VTV) sine reportere i Honduras har blitt arrestert og skal ha blitt sendt ut fra landet. De store avisene i Honduras støtter fortsatt kuppmakerne og flere opposisjonelle medier har enten fått sine redaksjoner fysisk stengt av militære. Jeg forstår det også slik at det er forbudt å publisere Zelayas synspunkter – hadde vært interessant om noen kan avkrefte/bekrefte dette.
– Fagforeningsleder som krevde gjeninnsettelse av Manuel Zelaya drept i følge den mexikanske avisen La Crónica de Hoy.
– Den venezuelansk-amerikansk juristen Eva Golinger, kjent bl.a. for å dokumentere USAs deltakelse i statskuppet i Venezuela i 2002, legger frem informasjon som tyder på at supermakten også var med å organisere kuppet i Honduras.
– Manuel Zelaya uttalte etter det mislykkede forsøket på tilbakereise til Honduras at han snart kommer til å dra tilbake til landet sitt uansett om han må gjøre det sjøveien eller landveien eller på annet vis dersom det er nødvendig. Forøvrig sier ulike anslag at alt fra noen tusener til 120.000 personer møtte opp ved flyplassen for å ta i mot ham da han sist forsøkte å lande. Dette trass i portforbudet, som skal ha ført til over 800 arrestasjoner, og som forresten er opphevet nå.
Den 13. juni braker det løs på MS Innvik i Bjørvika. For femte år på rad arrangeres det Solidaritetsfestival i regi av Latin-Amerikagruppene! Denne gang på kulturbåten MS Innvik i Bjørvika. Det blir musikk, foredrag, film og fotoutstilling, dans og øl, og ikke minst en unik mulighet til å oppdatere seg på hva som skjer i Latin-Amerika om dagen. Hele kalaset starter kl. 14.00 og holder på ut i de små timer. Kom når vi åpner, vi starter med musikk! Da det er LAGs Boliviabrigade som står bak arrangementet vil det være et spesielt fokus på Bolivia.
MS Innvik vil dagen før, den 12. juni. ha Koeju Live fra kl. 21.00. Dette er en variert forestilling med live musikk og live visuals. Her presenteres ulike Koèju-prosjekter, hvor fellesnevneren er utforsking av nye uttrykk, og mulighetene ved kombinasjon av electronisk og akustisk musikk. Ved vintersolvær søndag den 21. juni skal det være – sommersolvær konsert med Vibrating with Water med Tal Coleman & Harmonic Voices Choir kl. 18.00, Tibetan Water Blessings fra Lama Changchub kl. 19.00 og Chandra Lacombe med Amazon Ensemble – kl. 20.00. Velkommen!
I årtier har verden og urbefolkningsgrupper sett på at man har plyndret og ødelagt regnskogen som er hjem til noen av verdens mest vitale skatter – enkelte klimavitenskapsfolk kaller Amazonas for planetens lunge, som puster inn karbonutslippene som forårsaker global oppvarming og produserer oksygen.
Siden Alan Garcia ble president i Peru i 2006 har han lagt jungelens jord og vannressurser åpne for oljeutvinning, tømmerhogst, gruvedrift og storskala jordbruk. Enorme skogområder har blitt åpnet for oljeindustrien. Mens 15 prosent av peruansk Amazonas var omfattet av oljekonsesjoner da han fikk makten, er nå hele 80 prosent av disse regnskogsområdene åpnet for oljeutvinning. Oljevirksomheten fører til voldsom forurensning og alvorlige helseskader, og i noen lokalsamfunn har over 90 prosent av befolkningen farlige verdier av miljøgifter som kvikksølv og bly i kroppen.
Indianernes rettigheter har under Alan Garcia, som i løpet av ett år sto bak hele 37 lovendringer som svekker urfolks rettigheter og innflytelse, blitt sterkt svekket. Illustrerende er det også at presidenten har nedlagt urfolksdepartementet INDEPA, og plassert ansvaret for urfolkssaker under avdelingen for handikappede i kvinnedepartementet. I følge Anders Krogh, prosjektleder for Peru i Regnskogfondet, har Garcias politikk vært ”den verste for urfolk i Amazonas-regionen de siste femti år.”
Regjeringen i Peru har nå presset på for en lovgivning som kan tillate store multinasjonale jordbruksselskaper raskt å ødelegge deres Amazon regnskog, noe urbefolkningsgrupper fredelig har protestert mot i to måneder. Større deler avregnskogen i Peru er nå under angrep og lagt ut som olje- og gasskonsesjoner. De nye lovene ble vedtatt med dekret av García i forbindelse med at han implementerte en frihandelsavtale mellom USA og Peru. Duke University i Nord-Carolina, USA, har ifølge nyhetsbyrået AP anslått at feltene som er lagt ut til olje og gassutvinning omfatter anslagsvis 72 prosent av regnskogen i Peru, som er den største del av Amazonas-regnskogen utenfor Brasil.
Gigantiske olje- og gasselskaper, slik som det anglofranske oljeselskapet Perenco, som BBC for en tid siden skrev at lovet å investere to milliarder dollar i et oljefelt i regnskogen, og det nordamerikanske ConocoPhillips og Talisman Energy, har allerede bedt om multimilliard investeringer i regionen. Disse industriene har enveldig dårlig historie når det kommer til å gi fortjenester til lokale folk og ta vare på miljøet i utviklingsland, noe som er årsaken til at urbefolkningsgrupper spør om internasjonalt anerkjente rettigheter til konsultasjon vedrørende de nye lovene.
I lang tid har urfolkorganisasjonene bedt om dialog, men myndighetene utsetter gang på gang å møte dem. Forsøk på dialog med myndighetene blir ignorert. Urfolkaksjonistene mener at lovene ikke bare strider mot Perus grunnlov, men at García også bryter internasjonale konvensjoner ved å unnlate å konsultere urfolkgruppene før han vedtok lovene, som ifølge aksjonistene vil berøre minst 30.000 indianere i seks provinser i Amazonas. Selv forsvarer Garcia de nye lovene som nødvendige for Perus økonomiske utvikling, og har gått offensivt ut for sitt syn om at ressursene i Amazonas tilhører hele folket i Peru, og ikke bare dem som er bosatt i regionen. Ifølge grunnloven eier staten mineral- og hydrokarbonressursene i Peru.
Siden 9. april har tusenvis av amazonas-indianere i Peru aksjonert. Nå blokkerer de virksomheten til oljeselskaper som forurenser Amazonas og tapper urfolkenes land for ressurser. Flere store elver som er helt nødvendige transportveier for oljeindustrien er blokkert. En oljeinstallasjon i Corrientes-området er blokkert og driften stanset.
Urfolkene krever rettighetene til sine tradisjonelle landområder, og at myndighetene trekker tilbake konsesjoner gitt til oljeselskaperi strid med urfolks rettigheter. De aksjonerende indianerne krever at Garcia omgjør vedtakene som åpner for oljeutvinning, og at de blir lyttet til i alle spørsmål som berører deres leveområder. De krever nå deres legale rett til å utrykke seg vedrørende avtaler som vil bidra til ytterligere ødeleggelse av Amazonas’ økologi og folk, og være forferdelig for det globale klima.
I tillegg til kravet om at den nye loven som åpner for gruvedrift, oljeleting, tømmerhogst og kommersielt landbruk i skogen deres skal oppheves og full stans i all petroleumsutvinning, mineralutvinning og annen økonomisk utnyttelse av urfolkenes områder, krever aksjonistene å bli tatt med på rad i alle beslutninger som angår deres land. De vil ha omgjort alle Garcias lovendringer som svekker urfolks rettigheter og innflytelse og at den internasjonale konvensjonen om urfolks rettigheter (ILO 169) og FNs urfolkserklæring inkorporeres i Perus grunnlov. De krever også anerkjennelse av indianernes tradisjonelle landområder og at territoriene til isolerte urfolk beskyttes. I tillegg ber de regjeringen vurdere å sette av 25 millioner hektar som urbefolkningens nedarvede jord.
Myndighetene frykter at urfolkene vil klare å stanse oljetransporten fra det omstridte Camisea-feltet. En oljeinstallasjon i Corrientes-området er blokkert og driften stanset. Peruanske myndigheter har innført unntakstilstand i tre regnskogprovinser i det nordlige Peru, men tusener av indianere med spyd som våpen har bitt seg fast ved en rekke veisperringer de har bygd langs de øde veiene i Amazonas. De vil ikke gi seg så lenge hæren og politiet prøve rå hindre dem. De blir derfor møtt med trusler fra både politi, spesialstyrer og regionale myndigheter som setter alt inn på å få dem til å avblåse aksjonene. Likevel fortsetter aksjonene å øke i styrke, og indianerne sier det ikke gir seg før de får gjennomslag for kravene sine.
Urfolksorganisasjonen AIDESEP representerer mer enn 1350 lokalsamfunn i peruviansk Amazonas. Organisasjonen står ikke bak aksjonene som nå pågår, det er de berørte lokalsamfunnene som nå har valgt å sette hardt mot hardt. AIDESEP, som representerer mer enn 350 indianske lokalsamfunn, er likevel blitt et talerør for de aksjonerende indianerne. Indianerne får mye støtte for sine aksjoner og krav, blant annet fra har en rekke sosiale organisasjoner i ulike byer i Amazonas-regionen gitt sin tilslutning.
Protestene i Peru er de største og de mest desperate. Et stort antall indianere fra 65 ulike stammer blokkerer veier, olje- og gassinstallasjoner. Flere hundre indianere væpnet med spyd har vært i kamp mot politiet. Mens indianere møter opp i krigsmaling med spyd og stokker, skyter de uniformerte soldatene og politiet med skarpt. Kampene brøt ut da politiet forsøkte å fjerne en veisperring som rundt 5000 aksjonister hadde satt opp.
En fredelig demonstrasjon ble en tragedie. Minst 50 mennesker er drept i de siste dagene i den peruanske delen av Amazonas. Indianerne sier at 30 av deres er drept, mens myndighetene opplyser at 22 politi og sikkerhetsfolk er drept i konflikten som har sin bakgrunn i president Alan Garcías ønske om å åpne regnskogen ved å åpne for olje- og gassutvinning, tømmerhogst, gruvedrift og storskala jordbruk. Kampen står om framtida til regnskogen i Amazonas.
Kampene er de mest alvorlige siden urbefolkningsgrupper i Amazonas-regionen i Peru startet en protestkampanje i april. Sist uke svarte Garcia ved å sende inn spesialstyrker for å undertrykke protestene i voldelige angrep, og ved å kalle demonstrantene for terrorister. President Garcia har gått til harde angrep på de indianske aksjonistene. Han sier de angriper sitt eget land, oppfører seg som terrorister og lar seg lede av utenlandske krefter. Han sammenlikner metodene deres med den beryktete geriljaen Lysende sti, som ble nedkjempet på 1990-tallet. De romersk-katolske biskopene i Peru sendte sist måned ut en uttalelse der de kalte indianernes krav legitime.
Krisen i Amazonas er den verste hittil i Garcías presidentperiode, som har vart siden han vant en knapp seier over venstrekandidaten Ollanta Humala i valget i 2006. Opprørene og myndighetene strides om hvem som provoserte fram de voldsomme kampene. Regjeringen skylder på opprørerne, mens AIDESEP hevder de første skuddene kom fra politihelikoptre. I følge protestleder Alberto Pizango, som gikk i skjul lørdag, kort før myndighetene utstedte arrestordre på ham, angriper regjeringen ”med våpen som om vi var forbrytere. Derfor fordømmer urfolket denne nedslaktingen.”
Ifølge Los Angeles Times sier flere menneskerettighets- og miljøgrupper med representanter i opprørsområdet at det var politiet som provoserte fram sammenstøtene, og at antall drepte er mye høyere enn de offisielle tallene. Den romersk-katolske kirka, den nasjonale menneskerettighetskommisjonen og kontoret til de offentlige forsvarerne har satt i gang en undersøkelse for å finne ut hva som skjedde, og for å finne ut skjebnen til 35 av aksjonistene som urfolkgruppene sier er savnet.
I samarbeid med Industri Energi og landsorganisasjonene i Peru og Tanzania arrangerte LO regionale seminar om de norske olje- og gasserfaringane, samt utvinningspolitikk og petroleumsøkonomi. Målet er å gi fagbevegelsen i Latin Amerika og Afrika en innføring i hvordan de kan være med å sikre at gevinsten fra naturressursene kommer folket til gode. På seminaret i Peru deltok representanter fra landsorganisasjoner og petroleumsforbund fra Colombia, Cuba, Nicaragua og Peru, mens representantene fra Bolivia var forhindret i å komme.
Deltagerne, både på seminaret i Peru og Tanzania, var enige om at det er viktig at fagbevegelsen står sammen mot de multinasjonale selskapene og korrupte styresmakter for å sikre rettferdig fordeling av inntektene fra naturressursene.
For ikke lenge siden protesterte LO kraftig mot at Norge skulle inngå en frihandelsavtale med Colombia, som betraktes som et av de verste landene i verden hva angår brudd på faglige rettigheter. LO-leder Roar Flåthen sa da: ”Vi forutsetter at regjeringen lever opp til egne vedtak. Dette gjelder også kommende avtaler med Russland, Kina og Peru. Heller ikke disse landene er mest kjent for respekt for faglige rettigheter. Regjeringen har etablert en strategi i sju punkter for å styrke og samordne Norges innsats for arbeidstakerrettigheter i andre land. ILOs ”Decent Work Agenda”, som går på et anstendig arbeidsliv, ligger til grunn for regjeringens innsats. I punkt 4 i denne strategien heter det at ”Norge skal værer en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår også i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner”. Avtaleteksten innfrir verken LOs krav eller regjeringens strategi for et anstendig arbeidsliv.” Denne holdningen bør så absolutt videreføres til byråkratene i EFTA, som i tillegg til Norge vil si Sveits, Liechtenstein og Island, har forhandlet fram avtalen.
LO henvendte seg til Sylvia Brustad 24. november i fjor, der det ble presisert at LO forutsetter at fremtidige handelsavtaler med Norge som part, har en klar og tydelig referanse til arbeidstakerrettigheter. Det er bare på denne måten norsk politikk på dette viktige området kan ha troverdighet. Colombia vil være det tredje søramerikanske landet EFTA inngår en handelsavtale med. EFTA har også handelsavtaler med Mexico og Chile, og forhandler for tiden med Peru.
Krisen illustrerer det dype skillet mellom eliten i Lima og landets fattige urbefolkning og er den verste hittil i Garcías presidentperiode, og blodbadet har ført til sterke krav om at statsminister Yehude Simon går av.
Bak opprøret står indianere fra fem av Perus Amazonas-provinser, fra Cuzco i sør til grensene mot Colombia og Ecuador. Senter i opprøret ligger i Bagua i provinsen Utcubamba. I følge Pizango representerer kampen 1350 samfunn, med 600.000 indianere. Disse urbefolkningsgruppene er på frontlinjen av kampen om å forsvare vår verden så la oss derfor stå sammen med dem og kreve at Garcia stanser volden umiddelbart og åpner for dialog.
Petition to the President of Peru, Alan Garcia:
We urge you to immediately cease the forceful suppression of indigenous protests, to suspend laws that open up the Amazon to extractive industries, and to engage in a genuine dialogue with indigenous groups to end the conflict and address their legitimate demands and rights.
Klikk her for å signere den globale underskriftskampanjen. Vi kan ikke la dem mislykkes!
Frihandelsavtaler med Colombia – globale fagbevegelser mobiliserer
Den europeiske transportarbeiderføderasjonen (ETF) vedtok den 29. mai en uttalelse som avviste frihandlesavtaler med Colombia som ikke inneholder sosiale klausuler og ikke har full støtte av fagbevegelsen i Colombia. Også Den europeiske metallarbeiderføderasjon har gjort tilsvarende vedtak. LO-kongressen i Norge vedtok 14. mai en uttalelse som blant annet krevde revde offentlig høring om EFTA-Colombia avtalen.
I det sveitsiske parlament har EFTA-Colombia frihandelsavtalen gått igjennom den første av to behandlinger. Mer enn 30% stemte imot avtalen. I Canada har parlamentet på nytt utsatt ratifiseringen av en avtale med Colombia. I Norge har Handels- og næringsdepartementet utsatt sin delegasjonsreise til Colombia på ubestemt tid.
Frihandelsforhandlingene mellom Norge og India
Den 26. og 27. april ble det avholdt et strategimøte i Berlin for å styrke samarbeidet mellom indiske og europeiske interesseorganisasjoner som har engasjert seg i frihandelsforhandlingene mellom EU/EFTA og India. Utfallet av møtet ble et opprop som nå er åpen for organisasjoner å slutte seg til. Fristen for å signere er satt til 10. juli. Det er fremsatt krav om stopp i de videre forhandlingene mellom EU/ EFTA og India da avtalene er forventet å få dramatiske konsekvenser for Indias mest sårbare grupper og bryte med sentrale menneskerettigheter som retten til mat.
Ba om militær hjelp:
Norwatch: Den marokkanske marinen ble bedt om å støtte norske Fugro-Geoteams oljeoppdrag utenfor okkuperte Vest-Sahara. Det viser et internt marokkansk regjeringsdokument som Norwatch har fått tak i.
Med all sannsynlighet er Fugro-Geoteams oppdrag i okkuperte Vest-Sahara i ferd med å avsluttes. Det omstridte oppdraget, som gjøres for marokkanske myndigheter, ble påbegynt i begynnelsen av januar. Dersom Marokko finner oljen de leter etter, er det lite trolig at Marokko noen sinne vil tillate at det saharawiske folk får gjennomført folkeavstemningen om landets framtid som Marokko og FN tidligere har lovet.
Frigjøringsbevegelsen i Vest-Sahara reagerer sterkt på nyheten om at norske Fugro-Geoteam er involvert i oljeleting inne på okkupert vestsaharisk territorium, og krever at selskapet umiddelbart forlater området.
I tillegg til den allerede beskrevne uerklærte krigen mot og i Iran sender USA også økonomiskle hitmen og sjakaler, har diplomatisk krigføring med sanksjoner og forbud mot en rekke land. Nylige deklassifiserte dokumenter som etterforskerne Jeremy Bigwood og Eva Golinger har fått fatt i under Freedom of Information Act (FOIA) viser at mer enn 97 millioner dollar fra US Agency for International Development (USAID) har gått til separatistprosjekter, såkalt “desentralisering” og “regional autonomi”, og opposisjonspartier i Bolivia siden 2002. Det er på denne måten at USA forsøker å holde fast på sitt imperium.
Det absurde er at man også i Norge anerkjenner hva USA driver med av kriminell virksomhet, mens man fokuserer på hva dem som står opp i mot USA gjør for noe ”galt”. Det hele et kynisk spill hvor hva som skjer stort sett er irrelevant ettersom det er interessene bak som er det interessante. Menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati blir i dag mer enn noe annet misbrukt til å få gjennomslag for sine ideer på. Vi vet nå i hvilken grad våre politikere forteller oss løgner. Hvor er for eksempel masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Både Bush og Blair blir rettsforfulgt. Det er tydelig at de praktiserer den neokonservative filosofen Leo Strauss’, mannen som står for det svarteste menneskesyn og de farligste maktbegreper den menneskelige tanke ennå har fostret, teser om at man kan ta seg fri til å juge for massene for på den måte å få ting unnagjort.
Den amerikanske regjertingsetterretningsanalytiker Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss, som døde i 1973, hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken.I USA virket Strauss gjennom en karismatisk lærergjerning og et utrettelig forfatterskap, og elevene hans spredte seg etter hvert til alle amerikanske eliteuniversiteter. I samarbeide med Joseph Cropsey ga han ut en stor grunnbok kalt History of Political Philosophy, et verk som overtok den toneangivende plass på de amerikanske studerendes pulter etter George Sabines grunnbok A History of Political Theory. Siden hans død har han blitt ansett for å være en intellektuell far av neokonservatismen i USA.
Shulsky var direktør ved Office of Special Plans (OSP), en Pentagon enhet skapt av Paul Wolfowitz, også kjent som Wolfowitz of Arabia for hans opptatthet av å styrte Iraks Saddam Hussein som det første skritt i en forvandling av hele det arabiske Midtøsten og ansett for å være hovedarkitekten bak Washingtons globale strategi etter den 11. september 2001 med dens kontroversielle forebyggelsespolitikk, og Douglas Feith, og ledet av Feith, som eksisterte fra september 2002 til juni 2003 for å supplere senior Bush administrasjonen offiserer med rå etterretning eller ren løgn (Stovepiping) angående Irak for på den måten å få en unnskyldning for å kunne erklære krig (Rationale for the Iraq War – Guardian articles on the subject):
Shulsky ble leder Iranian Directorate (ID), en Pentagon enhet dannet i 2006 for å behandle etterretning vedrørende Iran i kontekst av diplomatiske og militære konflikt mellom USA og Iran og som har blitt sammenlignet med OSP. ID, sammen med Office of Iranian Affairs i Statsdepartementet, har lite annet som mål enn å ødelegge for regjeringen i Tehran.
Shulsky, som var den som trylte frem alle de såkalte bevisene på eksistensen av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen og forbindelser til terrorgrupper, som overbeviste Tony Blair om riktigheten av et militært angrep, skrev i boken Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence, som han skrev sammen med American Enterprise Institutes (AEI) Gary Schmitt, at ”sannhet ikke er målet” for etterretningsoperasjoner, men seier, som passer godt med det straussianske synet på bruken og formidlingen av kunnskap. I et 1999 dokument, Leo Strauss and the World of Intelligence, som også ble skrevet sammen med Schmitt, skrev Shulsky at “Strauss’ syn certainly får en til å tenke på den mulighet at det politiske liv kan være nært forbundet med bedrag. Det antyder at bedrag er normen i det politiske live.”
Straussianerne, som inkluderer nøkkelfigurene blant de neokonservative strateger bak Bush-administrasjonens aggressive utenriks- og militærpolitikk, blir betraktet som en sekt og har tatt Strauss’ forsvar for ”den skjulte sannhet” til seg. Dermed blir løgn og bedrag et legitimt politisk instrument. Leo Strauss hadde tanker om de noble løgner. For at borgerne skal ha borgerbevissthet og være en blanding av herrer og soldatvepser, mente Strauss at filosofer ikke skal si direkte hva de tenker på. Det er for farlig. Filosofene bør i politikken utøve sin innflytelse indirekte ved å finne på noble løgner. Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig, som vil si å drepe hundretusener av irakere, myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam, mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.
To andre innflytelsesrike straussianere er Weekly Standards sjefredaktør William Kristol, sønn til Irving Kristol, en av grunnleggerne av den neokonservative bevegelsen, og den høyrekonservative Gertrude Himmelfarb, som har stipendiat i Victorian era litteratur, hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick Cheney og Pentagon-sjefen Donald Rumsfeld i tillegg til et antall andre høytstående utenrikspolitiske embedsmenn. PNACs tidlige forskrifter og etterfølgende brev til president George W. Bush om hvordan krigen mot terrorisme skal utkjempes har i uhyggelig grad foregrepet presis hva administrasjonen har gjort. Kristol fortsetter å støtte Irak krigen, og arbeider for en krig mot Iran også.
En internasjonal Midtøsten-konferanse ble for en tid siden avholdt i Annapolis, Maryland. Dette er første gang siden 2000 at man forsøker å forhandle fram en fred mellom Palestina og Israel, noe som gjør dette til en prestisjetung affære for president Bushs administrasjon. Men målet er synlig ikke å få rettferdig fred i regionen. Det har vært drøssevis av lignende konferanser. Heller ikke ser det ut til at Israel vil gi slipp på noe uten å bli tvunget til det, noe som ikke synes til å skje. Eksperter er langt fra optimistiske vedrørende konferansen. Især pga at det hele heller ser ut til å være en forberedende affære for krig mot Iran. USA håper et resultat av konferansen vil bli en moderat arabisk allianse i mot Irans innflytelse i regionen, men også til dette er analytikerne skeptiske. President Mahmoud Ahmadinejad har kritisert den USA-finansierte konferansen for kun å være et ledd i den zionistiske konspirasjonen.
Condoleezza Rice og Robert Gates besøkte regionen på rundt samme tid for å vinne støtte for USAs politikk i Irak og sette fokus på forholdet mellom Israel og Palestina. I følge Rice og Gates skal den militære hjelpen hjelpe til med å møte den negative innflytelsen fra al-Qaeda, Hizballah, Syria og Iran. I deres taler til de sunni arabiske regimene talte de om en blokk av land og bevegelser ledet av shia persiske Iran og at man måtte støtte Irak som en buffer mot Iran eller leve under Tehrans voksende skygge. Saudi Arabia har nylig gitt sin støtte til en Midtøsten fredskonferanse foreslått av Bush.
I en pause fra den historiske israelske motstanden til USAs våpensalg til Saudi Arabia, sa Ehud Olmert nylig at Israel forsto Washingtons plan om å støtte state-of-the-art weapons til Saudi Arabia som en motvekt til den iranske innflytelsen. Irans utenriksminister på sin side beskyldte USA for å forsøke å skape frykt og splittelse i Sørvest Asia og den iranske forsvarsministeren Mustafa Mohammad Najjar sa USA forsøkte å ”skape en falskt våpenkappløp for på den måten å få deres store våpenselskaper til å overleve”, og tilføyde at han ikke så det som en trussel, men som en videre utvikling av den islamske verdenens våpenforsvarsutvikling.
Forholdet mellom Israel og USA har utviklet seg fra støtte til dannelsen av et jødisk folkehjem i 1947 til et uvanlig forhold som forbinder et lite men militært mektig Israel med USA. For USA er Israel en hovedalliert som ikke deltar i NATO. I 2006 mente 44 prosent av amerikanerne at USA tilpasselig støttet Israel, 11 prosent mente at det var for lite og 38 prosent mente at det var for mye. USA økte nylig støtten til Israel med en gavepakke på mer enn 30 milliarder dollar over de neste 10 årene, noe som vil si en økning på 25 prosent, en støtte Barack Obama fult ut støttet.
Bush administrasjonen økte samtidig sin støtte til det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, en våpenhandel verdt minst 20 milliarder dollar, inkludert rakettforsvarssystemer og skip, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene United Arab Emirates, Kuwait, Qatar, Bahrain og Oman, så vell som en ny 10-års militærpakke til Egypt på 13 milliarder dollar. Dette for å forsterke sine allierte i regionen og møte Irans voksende innflytelse. Dette på tross av at private Saudi borgere gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak og mye av pengene blir brukt til å kjøpe våpen, inkludert skulder antiluftsskytsraketter.
Den saudiske regjeringen benekter at penger fra deres land blir sendt til irakiske opprørere, noe en rapport fra Iraq Study Group (ISG), også kjent som Baker-Hamilton Commission, et tipersons bipartisanspanel utvalgt av den amerikanske kongressen i 2006 for å analysere situasjonen i Irak og foreslå politiske vedtak, kan bekrefte at skjer. Flere lastebilsjåfører intervjuet av Associated Press (AP) beskrev at de transporterte bokser av penger fra Saudi Arabia til Irak, penger som ble gitt til opprørere.
På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig 250 langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran.
Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. Putin foreslo tidligere i år at Russland unilateralt skulle trekke seg fra Treaty on Conventional Forces in Europe (CFE), en avtale laget i 1990 mellom de daværende 22-medlemmene av NATO og den tidligere Warsawa pakten for å styrke våpenkontrollen i Europa, ettersom dette ville være i Russlands beste interesse ”frem til alle NATO landene ratifiserer den og begynner å følge den opp, slik Russland har gjort unilateralt.”
Iran lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram under Irak-Iran krigen, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og har siden 1992 har landet produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter. Nylig har Iran presentert sin nye 2.000lb ”smart” bombe og har begynt å produsere sitt eget jetfly kjent som Azarakhsh, som betyr lynet. Iran testskjøt i fjor en ”ultrahorisont” rakett, to mektige torpedoer og en Fajr-e Darya rakett som kan unngå radarer og treffe flere mål samtidig gjennom å bruke multiplum bombehoder under store militære manøvre i den persiske gulf.
Antivestlig propaganda er det som klinger best hos den russiske befolkningen. Dette selv om den stadig større diplomatiske kontakten mellom USA og Russland kan tyde på bedre samarbeid, men så er jo politikk en sport som hovedsakelig går utover den sivile delen av befolkningen og den svake part.
Nashi, som på russisk betyr Vår! er en russisk ungdomsbevegelse, offisielt annonsert av Vasily Yakemenko, leder av den pro-Putin ungdomsbevegelsen Walking Together den 1. mars 2005, med åpningskonferanse den 15. april 2005. Den ble satt opp som en reaksjon mot Ukrainas oransjerevolusjon i 2004, hvor ungdomsledede gatekamper hjalp til med å gi presidentskapet til den pro-vestlige kandidaten Viktor Yushchenko, som var uformell leder for Our Ukraine Bloc,Blok Nasha Ukrayina, NU.
I Venezuela har Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den venezuelske handelsminister Pedro Carmona, som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april, med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland, som for kun kort tid siden truet med veto når det kommer til spørsmålet om Kosovo, en provins i Serbia, som har vært styrt av NATO og FN siden 1999. Kosovo er historisk sett en del av Serbia, men en overveldende del av befolkningen er albanere, som ønsker selvstendighet eller gå sammen med Albania for på den måten å skape et større Albania.
Det at Obama – og resten av Vesten – nå forsøker å bli godvenner med muslimene – les: sunniene – og da i sær Tyrkia – akkurat som om Tyrkia ikke helt fra tiden etter folkemordet på blant annet pontere, armenere og assyrere har vært en nær venn av USA, Israel og resten av Vesten – er ikke noe merkverdig tatt denne geostrategiske tenkningen tatt i betraktning. Det dreier seg om lite annet enn det sedvanlige – det å få krigen i Irak til å bli en regional kamp mellom shia og sunni. Man slo to fluer i et smekk under Irak-Iran krigen. I følge den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh støtter USA, Libanon, Saudi Arabia og Israel sunni terroristgrupper slik som Fatah al-Islam i hele Sørvest Asia i sin kam mot shiaene.
Det å diskutere hvor vidt det blir krig mot Iran eller ikke er en nokså absurd diskusjon tatt i betraktning at den krigen har startet for lenge siden. USA og etablissementet i Washington har for lengst tatt opp kampen. Faktisk må man, tatt i betraktning USAs voldsomme aggresjon rundt om i verden, regne med at USA kontinuerlig har vært i krig mot Iran for å oppnå og styrke sin hegemoniske makt.
I følge Chomsky er Obamas og Clintons høyrøstede glansnummer overfor palestinerne – at Israel ikke skal få bygge ENDA flere hus for bosettere – et fullstendig utilstrekkelig skritt i retning av å gjenreise palestinernes rettigheter. Israels kvelning av palestinerne skjer på SÅ mange forferdelige måter, at det de sier om bosettingene monner veldig lite. Andre glansnumre er stengningen av Guantanamo og slutt på waterboarding. På Guantanamo sitter visstnok kun omkring 1 % av de fangene amerikanerne holder ”overseas”. De har store fangeleire i Afghanistan og Irak, og framfor alt fortsetter USA med den ”outsorcing” av fangebehandling til land som er velkjent for tortur, som landet har drevet i flere tiår.
Change, Change, Change sto det å lese da Obama kom inn som president i USA. Alle fikk – på lik linje med 911 – dette med seg. Men hva forandringen består i er ennå uklart. En forandring er uansett at man går gått bort fra grønnsaken Bush til den meget dyktige retorikeren Obama. Dette ble vi ikke aller minst påminnet om under Obamas nylige besøk til Egypt. Men hva som er sant/usant – nytt/gammelt – ja, det er uklart.
Armenerne føler seg skuffet ettersom også Obama feiger ut når det kommer til anerkjennelsen av folkemordet mot armenerne. Dette på grunn av at Tyrkia, som blant annet var mellomland for over 70 prosent av våpnene som gikk til å ødelegge Irak, er en langt viktigere geostrategisk makker – for både USA og Israel. Hva som i praksis vil skje med palestinerne vil vise seg i fremtiden. Hittil ser det kun ut til at Obama kun følger opp om en politikk som begynte under Bush administrasjonen om å splitte saudiere og iranere, sunnier og shiaer – en kamp ingen av dem har noe som helst å tjene på foruten USA som ønsker å beholde kontrollen over regionen.
«All war is based on deception.» — Sun Tzu, The Art of War
«There is nothing new in a government lying to their people to start a war. Indeed because most people prefer living in peace to bloody and horrific death in war, any government that desires to initiate a war usually lies to their people to create the illusion that support for the war is the only possible choice they can make.»
I Latin Amerika, USA tradisjonelle bakgård, er det snart bare Colombia som har vennskaplige relasjoner til USA av landene i Latin Amerika. USA historiske støtte til diktaturer og tyranner og deres imperialistiske politikk verden rundt har gjort eliten i Washington svært lite populær. Og de fortsetter med sin destabiliseringspolitikk der de har mulighet. Sist ut er støtten til den bolivianske overklassen som har gjennomført en illegal folkeavstemming om a skape en egen stat i Santa Crus. Roger Burbach har skrevet en god kommentar om dette:
Morales har alliert Bolivia med USAs fiende, Hugo Chavez av Venezuela. Sammen med president Rafael Correa av Ekvador, som er ved å stenge verdens største amerikanske (USA) militærbase på kontinentet, utgjør de tre presidentene hva som kan bli kalt en radikal akse i Sør Amerika.
Militært samarbeid mellom Russland og Venezuela
Møter mellom embetsmenn fra Russland og Venezuela har blitt så hyppige at det knapt fortjener en overskrift. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov synes at dette forholdet har blitt så viktig at han så sitt snitt til å minne verden på at en skvadron av russiske krigsskip var på en historisk reise mot Karibia for der å utføre militære øvelser sammen med Venezuela da han hadde sine rutinemessige samtaler med sin kollega fra Caracas. Dette mens begge landene bånd til USA er som verst. Men Lavrov ville forsikre om at det hele er alt annet enn aggressiv. «Russland og Venezuela har ingen planer om å angripe noen,” sa han i et intervju publisert i Rossiiskaya gazeta den 7. oktober. «De samarbeider på grunnlag av internasjonal lov.»
Dette er Moskvas første marineoppdrag til Latin Amerika siden slutten av det kalde krigen, og krigsspillet som blir holdt rett utenfor amerikanske farvann kan være lovlig, men er også provoserende. Det samme kan sies om Russlands raske rekke av bilaterale samtaler med en rekke latinamerikanske land – inkludert tradisjonelle amerikanske allierte som Colombia og Mexico, hvor av begge har sendt ministere til Moskva denne uken. Med sin globale innflytelse på vei oppover er Russland ivrig etter å få overtaket i sine forretninger med USA.
En ny mulighet
Aleksandr Golts, en Moskva-basert forsvarsekspert, sier at det kommende krigsspillet bare er ett aspekt av en voksende russisk strategi for å smi lukrative våpen- og energiavtaler nå som den amerikanske innflytelsen på det sørlige kontinentet er ved å falme. I følge ham ser Russland Venezuela som ”et kort av flere i et stort spill med USA.” «En bred regional strategi finnes ikke – bare et ønske om å dra nytte av den bølge av anti-amerikanisme som finner sted i Latin-Amerika.»
Siden århundreskiftet har Russland fulgt en strategi med tettere bånd med de latinamerikanske landene som tradisjonelt har blitt ansett som USAs bakgård. Kontinentet er allerede Russlands tredje største våpenmarkedet og land, uansett ideologisk valør, har vist få skrupler vedrørende det å samarbeide med Moskva om forsvars- og energiavtaler.
Russland, i likhet med Kina og andre ambisiøse globale geostrategiske spillere, utnytter kun muligheten i en region hvor det tidligere dominerende USA har trukket seg tilbake på grunn av krigene i Afghanistan og Sørvest Asia. Med unntak av Kuba har den pågående amerikanske presidentkampanje fokusert lite på Latin Amerika og analytikere som Robert Munks fra Jane’s Information Group sier land som Russland er klar for å fylle tomrommet.
I følge Munk har USA i flere år lidd fra en nedadgående innflytelse i Latin Amerika og nå som denne regionale hegemonien har mistet sin kraft foregår det en prosess hvor andre land, som forsøker å utnytte de nye mulighetene som byr seg, fyller gapet. Dette er ikke drevet av en ny kald krig eller av nye strategiske forhold.
En politisk valør
Men Moskvas taktikk blir også drevet av politisk valør. Det er Venezuela, tross alt, som har vist seg å være et fruktbart utgangspunkt når Moskva ser ut til å utvide sin rolle i Latin-Amerika. President, Hugo Chavez, er en uttalt motstander av USA og hans mål er å danne en ny akse av likesinnede verdensmakter for på den måten å imøtegå hva han ser på som amerikansk unilateralisme. Før et møte med Chavez i Moskva i september sa den russiske statsminister Vladimir Putin at Latin Amerika ”vil bli en viktig forbindelse i en kjede av den multipolare verden som er ved å danne seg.”
Emil Dabagyan, en senioranalytiker ved det russiske vitenskapsakademis institutt for Latin Amerika, sier Chavez har forsøkt å vise seg som en urokkelig beundrer av Russland siden han først møttes med den daværende president Vladimir Putin i 2000. ”Disse båndene begynte under Vladimir Putin. Og gradvis har de vokst seg bredere og dypere. I begynnelsen gjaldt det kun politikk. Chavez talte altid på en respektfull måte til Russland, og sagt at Russland strekker seg inn i Eurasia, i Asia og Europa, noe som er essensielt for å oppnå en multipolar verden. Og det er denne linjen han har fulgt konsekvent ettersom forholdet har utviklet seg.”
I følge Michael Shifter fra Inter-American Dialogue, en Washington-basert tenketank, er Moskvas motiver i sitt partnerskap med Venezuela i tillegg til å tjeneprofitt på det å utføre et payback, og krigsspillet som nå skal avholdes er kun en av måtene Moskva demonstrerer sin uvilje med utstasjoneringen av NATO krigssip i Svartehavet i etterkant av den russisk-georgiske krig i august.
I en viss forstand kan det sees ut som Russland tar igjen mot USA i etterkant av Georgia krisen. Kaukasus har blitt sett på som Russlands myke buk og Russland liker dårlig at USA og NATO befinner seg så nære sine grenser. I følge Shifter: ”De viser seg i økende grad som en global geostratisk spiller, og i Latin Amerika har de funnet noen venner og allierte. Det passer russiske interesser å forsøke projisere noen form for styrke i bakgården til USA og å finne regjeringer, slik som Venezuela, som også forsøker å skape ulike maktpoler i verden.”
Profitt
Men kanskje enda viktigere enn multipolarisme er penger. Og Chavez, som er leder av verdens niende største oljeprodusent, har massevis. Siden 2005 har han brukt mer enn 4 milliarder dollar på russiske våpen, inkludert 50 militærhelikoptre, 24 Su-30 jetfly og 100.000 kalashnikover. På hans september tur til Russland sikret Chavez seg et lån på 1 milliarder dollar fra Kremlin, som vil sikre en frisk runde på bruk på luftforsvarssystemer, ubåter, væpnede kjøretøy og rekognoseringsfly. Han har også vært vert for et par russiske langdistanse strategiske bombers for felles treningsøvelser i september.
Venezuela er ikke alene om å forsøke å gjenutruste sine væpnede styrker. Bolivia, viss president Evo Morales er en nær venn av Chavez, avsluttet nylig en avtale for kjøp av militære helikoptre fra Moskva. Brasil, som i de kommende ukene vil kunngjøre en større overhaling av landets væpnede styrker, er i forhandlinger med Russland vedrørende et potensiell forsvarskjøp som vil være på flere titalls milliarder dollar. Ekvador, som sammen med Iran har laget et eget team innen OPEC, Chile og Uruguay er også klienter.
Russland følger samtidig opp en rekke energiprosjekter i Latin Amerika, inkludert en avtale med Chavez vedrørende det å danne et oljekonsortium som forbinder Venezuelas statsenergiselskap med Gazprom og flere større russiske oljeselskaper.
Kjernefysisk teknologi
I tillegg kommer at Moskva har signalisert en interesse i å dele sin kjernefysiske teknologi med kontinentet. Latin Amerikas oljeproduksjon forventes å nå en topp i løpet av det neste tiåret og offentlige undersøkelser i hele regionen viser en økende interesse for alternative energikilder. Atomkraftverkene i Mexico, Brasil og Argentina står for øyeblikket bare for en liten brøkdel av kontinentets strømforsyningsbehov. Men Chavez har annonsert at Venezuela vil begynne å arbeide på sitt eget kjerneenergiprogram. Og Putin har lovet Russlands hjelp i et prosjekt de begge har betegnet som strengt «fredelig.»
Det internasjonale samfunnet har brukt år i disputt over Irans kjerneprogram, og det at et annet dypt antiamerikansk land som blir med i rekkene av kjernenasjonene med Russlands hjelp vil med sikkerhet forsure forholdet til USA. Munk på sin side sier at Washington ikke skulle være alarmert over utsikten av at Russlands inntreden i Latin Amerika vil utvikles til å bli en kjernefysisk provokasjon. Frankrike har også tilbudt Venezuela hjelp med sin kjernefysiske teknologi. I følge Munk har ikke den siste avtalen mellom Caracas og Moskva endret spillet mye. 2Russland vil ikke oppmuntre Venezuela til å komme inn i et Iran-stil scenario, noe som trolig ville skje viss man satte opp et militærprogram basert på deres kjernefysiske teknologi.”
De siste årene har militariseringen i Mexico eskalert. Dette etter at president Felipe Calderon fra det ekstreme høyrepartiet PAN kom til makta i 2006. Parallelt med valgkampanjen i 2005 og 2006 tok urfolksbevegelsen, Zapatistene, initiativet til «den Andre Kampanjen» for å samle grasrota på venstresida i Mexico og internasjonalt. Kampanjen har blitt slått hardt ned på av regjeringen, og paramilitære grupper i Chiapas har igjen våknet til live. Autonome klinikker og skoler har blitt vandalisert, urbefolkningen har flere steder blitt tvunget på flukt og antallet spesialstyrker øker på landsbygda. I respons til det siste års hendelser har flere europeiske organisasjoner møttes i Athen for å finne felles kanaler for å vise verden at Zapatistene ikke står alene.
Det politiske utviklingen i Sør Amerika er en urofaktor for eliten i Washington DC. Nå satses det på større militær tilstedeværelse i havene utenfor. «Choosing to confront the rise in power of left-leaning governments in its backyard, the United States is recreating the Fourth Fleet.» It’s now official: …
Nyhetsbildet - Nyheter for aktivister 