Konspirering rundt valget i Iran

Den 20. mai 2009 annonserte vokterrådet, det religiøse lederskapet i Iran, en liste med anerkjente kandidater, mens man ikke anerkjente en rekke nominerte personer.

Konservative:

Mahmoud Ahmadinejad, dagens president i Iran

Mohsen Rezaee, tidligere kommandant for Den iranske revolusjonsgarden

Reformister:

Mehdi Karroubi, tidligere taler av parlamentet (Majlis)

Mir-Hossein Mousavi, den siste iranske statsminister

Mir Hossein Mousavi er hovedutfordreren til Ahmadinejad og blir støttet av  reformist Mohammad Khatami, som har vært president to ganger. I et valg, som opposisjonen nå krever å få annulert på grunn av det de sier er valgfusk, vant Ahmadinejad overlegent. Presidenten Ahmadinejads overraskende høye oppslutning på 63 prosent, har gjort tilhengerne av opposisjonspolitikeren Mir Hossein Mousavi, som fikk 33,75 prosent, rasende, og overbevist om at det foregikk valgjuks i stor stil under presidentvalget. Hele 85 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget.

Thomas Erdbrink i Washington Post peker på klasseaspektet ved valgkampen. Den urbane middelklassens entusiastiske støtte til Mousavi er lett å observere for journalistene i Tehran, mens det er vanskeligere å lage gode bilder og stemningsrapporter av Amhadinejads støtte blant fattigfolk på landsbygda. Det hevdes ofte at presidenten ikke har noen makt, siden den ligger hos Den Øverste Leder Khamenei. Dette er delvis riktig, men som Erdbrink viser til, har Ahmadinejad endret den økonomiske politikken og sosialpolitikken betydelig. Ahmadinejad har utnyttet at Mousavi mottar sterk støtte fra tidligere president Rafsanjani, som Ahmadinejad overraskende slo i forrige valg. Rafsanjani er allment ansett som korrupt og ikke særlig populær. New York Times skrev onsdag om forbindelsen mellom Mousavi og Rafsanjani og den viktige støtten sistnevnte bidrar med.

Mahmoud Ahmadinejad sa lørdag i en tale at valget var fullstendig fritt. Presidenten fikk også støtte av landets åndelige og øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Mousavi på sin side leverte inn en formell protest til Vokterrådet, hvor han ber om at valget annuleres. USA vil vente med å anerkjenne Irans president som lovlig valgt. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har reagert på en liknende måte som USAs visepresident. Mens rasende tilhengere av Mir Hossein Mousavi slåss med politiet i Teherans gater, nøler Vesten med å gratulere Mahmoud Ahmadinejad med den omstridte valgseieren. Flere hevder nå at valget var ment å legitimere det sittende regimet, men at man nå har bestemt seg for å ofre legitimiteten for å sikre overlevelse for regimet.

Russland ønsket Ahmedinejad velkommen som nylig gjenvalgt iransk president og sa at striden om valget er en intern sak for Iran. «Vi setter pris på at valget fant sted, vi ønsker den nye presidenten velkommen til Russland, og vi ser det som symbolsk viktig at hans første besøk er til Russland,» sa viseutenriksminister Sergej Ryabkov.

Opprinnelig var det meningen at Ahmadinejad skulle ankomme Russland mandag, men han valgte å utsette reisen på grunn av de store demonstrasjonene i Iran. Den iranske presidenten skal delta på et møte i den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO), der Russland, Kina og de fire tidligere sovjetstatene Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan er medlemmer. SCO ble opprettet i 2001, som et alternativ til den vestlige forsvarsalliansen NATO, på tross av at 4 av landene, alle med unntak av Uzbekistan, formet Shanghai Five gruppen fra 1996. Samarbeidet i SCO er blitt omtalt som et forsøk på å begrense USAs makt og innflytelse.

Opptøyene man nå er vitne til i Iran vekker friske minner. Uansett om de blir støttet av Vesten eller ikke så minner de sterkt om de ulike fargerevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge, og som kan sies å ha vært vellykket i Jugoslavia, og da spesielt i Serbia i 2000, den såkalte bulldoserrevolusjonen, Georgia i 2003, roserevolusjonen, Ukraina i 2004, oranjerevolusjonen, og Kyrgyzstan i 2005, tulipanrevolusjonen, og som hare blitt finansiert av George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), og Soros Foundation og med Open Society Institute (OSI), samt USAs regjering, for å ta over de ulike landenes naturressurser.

Den britiske avisa Guardian hevder at USAID , National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House direkte har vært med på å støtte og vært delaktige i å planlegge revolusjonene. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.

India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i SCO, som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderer Russland og Kina, de eneste maktene kapabel til å motstå eksport av revolusjoner gjennom forespørsel. Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia. Deltagerne på SCO mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill.

I Venezuela har  Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den Venezuelske handelsminister Pedro Carmona som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mangfoldige prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til langt over 1 trillion dollar. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs og Norges støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, har Russland solgt langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran, som under Irak-Iran krigen lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og siden 1992 har produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter.

Den anerkjente journalisten Seymour Hersh, som for få år siden hevdet at det ikke handlet om når USA skulle gå til krig mot Iran, men at det, både offentlig og i det hemmelige, fult ut pågikk en krig mot Iran, og da ikke aller minst inne i Iran selv, hevder bl.a at Dick Cheney hadde et møte i Det hvite  hus der det ble diskutert et dusin ulike måter å provosere frem en krig med Iran. Kongressen i USA gikk med på å finansiere en større eskalering av hemmelige operasjoner rettet mot Irans styresmakter, med sikte på destabilisering. Kanskje er det nettopp dette vi nå er vitne til. Uroligheter som sprer seg …

I følge artikkelen Preparing the Battlefield, som er basert på opplysninger fra nåværende og tidligere kilder i militæret, etterretningen og Kongressen og som sto på trykk i The New Yorker, skal bl.a amerikanske soldater ha vært i Iran for å spionere på landets atomanlegg og undergrave regjeringen. Hersh hevder også at Kongressen har bevilget inntil 400 millioner dollar til en hemmelig kampanje som involverer amerikanske spesialsoldater og iranske dissidenter. Verken Det hvite hus, CIA eller utenriksdepartementet har ønsket å kommentere påstandene fra Hersh.

På tross av at Iran tilfredsstiller kravene fra International Atomic Energy Agency (IAEA) har både tidligere president George W. Bush og tidligere visepresident Dick Cheney avvist opplysninger fra den amerikanske etterretningen om at Iran ikke forsøker på å konstruere en atombombe. USA har forsøkt å isolere Iran diplomatisk for å få dem til å innrømme at de har ambisjoner om å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at atomprogrammet er ment til produksjon av elektrisitet. Obama, som har sverget å hjelpe og stå sammen med Israel i et og alt, fortsetter Bush administrasjonens linje overfor Iran.

Ja, det som nå skjer i Iran minner sterkt om destabiliserings politikk og fargerevolusjon. Dette på tross av at mange av iranerne sikkert har sitt lands eget beste i tankene. Men hauker som sitter rundt om i verden og ser etter profitt, samt Rafsanjani og hans medløpere, forsøker å anskaffe seg makt og penger – koste hva det koste vil. Og det er disse som på mange måter, direkte og indirekte, styrer våre medier. Vi må derfor være skeptiske til den informasjon som vi får tildelt.

De internasjonale mediene har nå blitt kastet ut av Iran, noe som kanskje ikke er så merkelig tatt i betraktning at de på mange måter deltar som brikker i spillet. Det er vondt når folk blir arrestert og slått når de protesterer, men Vestens egne forhold tatt i betraktning, så er heller ikke dette noe som er særlig spesielt. Det er heller regelen enn unntaket. Tenk bare gjennom hvordan vi selv, under demonstrasjoner mot bl.a WTO, Verdensbanken eller NATO, blir møtt og på hvor mange vi var som demonstrerte mot krigen mot Irak, men uten å bli hørt.

Ja, jeg fordømmer det iranske regime – mitt spørsmål er bare om det vil være så mye bedre med Mousavi og Rafsanjani – eller kanskje tvert om. Det er på USA, som pisker opp stemningen i verden og som i over 200 år har befunnet seg i krig, vi burde vende oppmerksomheten vår mot.

10 teser til fordel for den islamske republikken

USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?

***

The handling of election results exposes the weakness of Iran’s strategic position. That makes an Israeli strike against its nuclear facilities all the more likely, not because Tehran has shown greater militancy, but because it has committed the one sin that is never pardoned in the Middle East – vulnerability.

Obama may contemplate a way to directly engage Khamenei. It is a difficult challenge.

Seeing how we cannot ignore his ”neocon” credentials and that Michael Ledeen maintained his very good relations with Ghorbanifar, (who at least used to be) a good friend of Mir-Hossein Mousavi (the ”candidate of change” in the Iranian presidential elections); and given the support that Mousavi’s candidacy has been receiving from the American ”moderates”, maybe this kind of ”change” is the ”regime change” the Americans have had in mind for Iran?

Speculation aside, I want to make very clear that while I strongly support those taking to the streets challenging the election results, I do not, in any way, condone foreign exploitation of this situation. If anything significant is to come of what is transpiring in Iran right now, it must be something wholly achieved by Iranians for their own sake and on their own terms. But make no mistake and harbour no illusions – if you think that American, British, and Israeli intelligence aren’t already in the country looking to capitalize, you’re living in an alternate universe.

In the West, Iran’s coming presidential election is viewed largely through the lens of President Mahmoud Ahmadinejad’s crackdown on social freedoms and his combative approach to Israel, the United States, and Iran’s nuclear program. But here, as in so many other elections, another issue is seen as more important: the economy. Iran’s crippling inflation rate, unemployment, and the question of how its oil revenue is being spent are at the top of the agenda for most voters, analysts say.

The two main camps here see the issue in starkly opposed terms, with Mr. Ahmadinejad’s supporters saying his policies have improved things for average people, while all three of his challengers in the election on Friday insist that the economy is in serious trouble. Even when it comes to basic economic indicators, the two sides often present starkly opposed statistics and projections, leaving many voters confused about what to believe.

To some extent, both sides have a case to make: Mr. Ahmadinejad’s populist policies have enriched some segments of the population, but a longer trend of unemployment and economic stagnation is evident as well. “Do you think I came from the desert, and that I don’t know anything about figures?” said the candidate, Mehdi Karroubi, as the president delivered a cheerful lecture about his good economic stewardship. But Ahmadinejad did not invent the numbers, as his detractors claim, but he emphasized some data that suited his purposes and ignored other widely used indicators.

Those who oppose Mr. Ahmadinejad tend to be better off and more educated. Issues like social freedoms and Iran’s reputation in the world are important to them. Many also say his redistributionist policies, while popular, have undermined the economy.

Les Den store verden: Election in Iran

– The candidates

– The War has already Started

– Has the Election been stolen?

– Israel

– Regime Change

– The Revolution has Color

– Michael Ledeen & Manucher Ghorbanifar

– Déjà vu

– Proxy War

– Conclusion

Sivilisasjon eller postsivilisasjon

Se: Sivilisasjon eller postsivilisasjon

Solidaritetsfestivalen 2009 – MS Innvik

Latin-Amerikagruppene i Norge inviterer til:

SOLIDARITETSFESTIVALEN 2009

En hel dag dedikert Latin-Amerika. Helt gratis!

Når:

Lørdag 13. juni, fra klokka 14.00 og ut i de små timer.

Hvor:

Teaterbåten MS Innvik i Bjørvika, Oslo.

Gratis inngang og åpent for alle – velkommen!

Sjekk også ut festivalen på facebook.

Den 13. juni braker det løs på MS Innvik i Bjørvika. For femte år på rad arrangeres det Solidaritetsfestival i regi av Latin-Amerikagruppene! Denne gang på kulturbåten MS Innvik i Bjørvika. Det blir musikk, foredrag, film og fotoutstilling, dans og øl, og ikke minst en unik mulighet til å oppdatere seg på hva som skjer i Latin-Amerika om dagen. Hele kalaset starter kl. 14.00 og holder på ut i de små timer. Kom når vi åpner, vi starter med musikk! Da det er LAGs Boliviabrigade som står bak arrangementet vil det være et spesielt fokus på Bolivia.

MS Innvik vil dagen før, den 12. juni. ha Koeju Live fra kl. 21.00. Dette er en variert forestilling med live musikk og live visuals. Her presenteres ulike Koèju-prosjekter, hvor fellesnevneren er utforsking av nye uttrykk, og mulighetene ved kombinasjon av electronisk og akustisk musikk. Ved vintersolvær søndag den 21. juni skal det være – sommersolvær konsert med Vibrating with Water med Tal Coleman & Harmonic Voices Choir kl. 18.00, Tibetan Water Blessings fra Lama Changchub kl. 19.00 og Chandra Lacombe med Amazon Ensemble – kl. 20.00. Velkommen!

Redd regnskogen – Sammen er vi sterke!

I årtier har verden og urbefolkningsgrupper sett på at man har plyndret og ødelagt regnskogen som er hjem til noen av verdens mest vitale skatter – enkelte klimavitenskapsfolk kaller Amazonas for planetens lunge, som puster inn karbonutslippene som forårsaker global oppvarming og produserer oksygen.

Siden Alan Garcia ble president i Peru i 2006 har han lagt jungelens jord og vannressurser åpne for oljeutvinning, tømmerhogst, gruvedrift og storskala jordbruk. Enorme skogområder har blitt åpnet for oljeindustrien. Mens 15 prosent av peruansk Amazonas var omfattet av oljekonsesjoner da han fikk makten, er nå hele 80 prosent av disse regnskogsområdene åpnet for oljeutvinning. Oljevirksomheten fører til voldsom forurensning og alvorlige helseskader, og i noen lokalsamfunn har over 90 prosent av befolkningen farlige verdier av miljøgifter som kvikksølv og bly i kroppen.

Indianernes rettigheter har under Alan Garcia, som i løpet av ett år sto bak hele 37 lovendringer som svekker urfolks rettigheter og innflytelse, blitt sterkt svekket. Illustrerende er det også at presidenten har nedlagt urfolksdepartementet INDEPA, og plassert ansvaret for urfolkssaker under avdelingen for handikappede i kvinnedepartementet. I følge Anders Krogh, prosjektleder for Peru i Regnskogfondet, har Garcias politikk vært ”den verste for urfolk i Amazonas-regionen de siste femti år.”

Regjeringen i Peru har nå presset på for en lovgivning som kan tillate store multinasjonale jordbruksselskaper raskt å ødelegge deres Amazon regnskog, noe urbefolkningsgrupper fredelig har protestert mot i to måneder. Større deler av regnskogen i Peru er nå under angrep og lagt ut som olje- og gasskonsesjoner. De nye lovene ble vedtatt med dekret av García i forbindelse med at han implementerte en frihandelsavtale mellom USA og Peru. Duke University i Nord-Carolina, USA, har ifølge nyhetsbyrået AP anslått at feltene som er lagt ut til olje og gassutvinning omfatter anslagsvis 72 prosent av regnskogen i Peru, som er den største del av Amazonas-regnskogen utenfor Brasil.

Gigantiske olje- og gasselskaper, slik som det anglofranske oljeselskapet Perenco, som BBC for en tid siden skrev at lovet å investere to milliarder dollar i et oljefelt i regnskogen, og det nordamerikanske ConocoPhillips og Talisman Energy, har allerede bedt om multimilliard investeringer i regionen. Disse industriene har en veldig dårlig historie når det kommer til å gi fortjenester til lokale folk og ta vare på miljøet i utviklingsland, noe som er årsaken til at urbefolkningsgrupper spør om internasjonalt anerkjente rettigheter til konsultasjon vedrørende de nye lovene.

I lang tid har urfolkorganisasjonene bedt om dialog, men myndighetene utsetter gang på gang å møte dem. Forsøk på dialog med myndighetene blir ignorert. Urfolkaksjonistene mener at lovene ikke bare strider mot Perus grunnlov, men at García også bryter internasjonale konvensjoner ved å unnlate å konsultere urfolkgruppene før han vedtok lovene, som ifølge aksjonistene vil berøre minst 30.000 indianere i seks provinser i Amazonas. Selv forsvarer Garcia de nye lovene som nødvendige for Perus økonomiske utvikling, og har gått offensivt ut for sitt syn om at ressursene i Amazonas tilhører hele folket i Peru, og ikke bare dem som er bosatt i regionen. Ifølge grunnloven eier staten mineral- og hydrokarbonressursene i Peru.

Siden 9. april har tusenvis av amazonas-indianere i Peru aksjonert. Nå blokkerer de virksomheten til oljeselskaper som forurenser Amazonas og tapper urfolkenes land for ressurser. Flere store elver som er helt nødvendige transportveier for oljeindustrien er blokkert. En oljeinstallasjon i Corrientes-området er blokkert og driften stanset.

Urfolkene krever rettighetene til sine tradisjonelle landområder, og at myndighetene trekker tilbake konsesjoner gitt til oljeselskaper i strid med urfolks rettigheter. De aksjonerende indianerne krever at Garcia omgjør vedtakene som åpner for oljeutvinning, og at de blir lyttet til i alle spørsmål som berører deres leveområder. De krever nå deres legale rett til å utrykke seg vedrørende avtaler som vil bidra til ytterligere ødeleggelse av Amazonas’ økologi og folk, og være forferdelig for det globale klima.

I tillegg til kravet om at den nye loven som åpner for gruvedrift, oljeleting, tømmerhogst og kommersielt landbruk i skogen deres skal oppheves og full stans i all petroleumsutvinning, mineralutvinning og annen økonomisk utnyttelse av urfolkenes områder, krever aksjonistene å bli tatt med på rad i alle beslutninger som angår deres land. De vil ha omgjort alle Garcias lovendringer som svekker urfolks rettigheter og innflytelse og at den internasjonale konvensjonen om urfolks rettigheter (ILO 169) og FNs urfolkserklæring inkorporeres i Perus grunnlov. De krever også anerkjennelse av indianernes tradisjonelle landområder og at territoriene til isolerte urfolk beskyttes. I tillegg ber de regjeringen vurdere å sette av 25 millioner hektar som urbefolkningens nedarvede jord.

Myndighetene frykter at urfolkene vil klare å stanse oljetransporten fra det omstridte Camisea-feltet. En oljeinstallasjon i Corrientes-området er blokkert og driften stanset. Peruanske myndigheter har innført unntakstilstand i tre regnskogprovinser i det nordlige Peru, men tusener av indianere med spyd som våpen har bitt seg fast ved en rekke veisperringer de har bygd langs de øde veiene i Amazonas. De vil ikke gi seg så lenge hæren og politiet prøve rå hindre dem. De blir derfor møtt med trusler fra både politi, spesialstyrer og regionale myndigheter som setter alt inn på å få dem til å avblåse aksjonene. Likevel fortsetter aksjonene å øke i styrke, og indianerne sier det ikke gir seg før de får gjennomslag for kravene sine.

Urfolksorganisasjonen AIDESEP representerer mer enn 1350 lokalsamfunn i peruviansk Amazonas. Organisasjonen står ikke bak aksjonene som nå pågår, det er de berørte lokalsamfunnene som nå har valgt å sette hardt mot hardt. AIDESEP, som representerer mer enn 350 indianske lokalsamfunn, er likevel blitt et talerør for de aksjonerende indianerne. Indianerne får mye støtte for sine aksjoner og krav, blant annet fra har en rekke sosiale organisasjoner i ulike byer i Amazonas-regionen gitt sin tilslutning.

Protestene i Peru er de største og de mest desperate. Et stort antall indianere fra 65 ulike stammer blokkerer veier, olje- og gassinstallasjoner. Flere hundre indianere væpnet med spyd har vært i kamp mot politiet. Mens indianere møter opp i krigsmaling med spyd og stokker, skyter de uniformerte soldatene og politiet med skarpt. Kampene brøt ut da politiet forsøkte å fjerne en veisperring som rundt 5000 aksjonister hadde satt opp.

En fredelig demonstrasjon ble en tragedie. Minst 50 mennesker er drept i de siste dagene i den peruanske delen av Amazonas. Indianerne sier at 30 av deres er drept, mens myndighetene opplyser at 22 politi og sikkerhetsfolk er drept i konflikten som har sin bakgrunn i president Alan Garcías ønske om å åpne regnskogen ved å åpne for olje- og gassutvinning, tømmerhogst, gruvedrift og storskala jordbruk. Kampen står om framtida til regnskogen i Amazonas.

Kampene er de mest alvorlige siden urbefolkningsgrupper i Amazonas-regionen i Peru startet en protestkampanje i april. Sist uke svarte Garcia ved å sende inn spesialstyrker for å undertrykke protestene i voldelige angrep, og ved å kalle demonstrantene for terrorister. President Garcia har gått til harde angrep på de indianske aksjonistene. Han sier de angriper sitt eget land, oppfører seg som terrorister og lar seg lede av utenlandske krefter. Han sammenlikner metodene deres med den beryktete geriljaen Lysende sti, som ble nedkjempet på 1990-tallet. De romersk-katolske biskopene i Peru sendte sist måned ut en uttalelse der de kalte indianernes krav legitime.

Krisen i Amazonas er den verste hittil i Garcías presidentperiode, som har vart siden han vant en knapp seier over venstrekandidaten Ollanta Humala i valget i 2006. Opprørene og myndighetene strides om hvem som provoserte fram de voldsomme kampene. Regjeringen skylder på opprørerne, mens AIDESEP hevder de første skuddene kom fra politihelikoptre. I følge protestleder Alberto Pizango, som gikk i skjul lørdag, kort før myndighetene utstedte arrestordre på ham, angriper regjeringen ”med våpen som om vi var forbrytere. Derfor fordømmer urfolket denne nedslaktingen.”

Ifølge Los Angeles Times sier flere menneskerettighets- og miljøgrupper med representanter i opprørsområdet at det var politiet som provoserte fram sammenstøtene, og at antall drepte er mye høyere enn de offisielle tallene. Den romersk-katolske kirka, den nasjonale menneskerettighetskommisjonen og kontoret til de offentlige forsvarerne har satt i gang en undersøkelse for å finne ut hva som skjedde, og for å finne ut skjebnen til 35 av aksjonistene som urfolkgruppene sier er savnet.

I samarbeid med Industri Energi og landsorganisasjonene i Peru og Tanzania arrangerte LO regionale seminar om de norske olje- og gasserfaringane, samt utvinningspolitikk og petroleumsøkonomi. Målet er å gi fagbevegelsen i Latin Amerika og Afrika en innføring i hvordan de kan være med å sikre at gevinsten fra naturressursene kommer folket til gode. På seminaret i Peru deltok representanter fra landsorganisasjoner og petroleumsforbund fra Colombia, Cuba, Nicaragua og Peru, mens representantene fra Bolivia var forhindret i å komme.

Deltagerne, både på seminaret i Peru og Tanzania, var enige om at det er viktig at fagbevegelsen står sammen mot de multinasjonale selskapene og korrupte styresmakter for å sikre rettferdig fordeling av inntektene fra naturressursene.

For ikke lenge siden protesterte LO kraftig mot at Norge skulle inngå en frihandelsavtale med Colombia, som betraktes som et av de verste landene i verden hva angår brudd på faglige rettigheter. LO-leder Roar Flåthen sa da: ”Vi forutsetter at regjeringen lever opp til egne vedtak. Dette gjelder også kommende avtaler med Russland, Kina og Peru. Heller ikke disse landene er mest kjent for respekt for faglige rettigheter. Regjeringen har etablert en strategi i sju punkter for å styrke og samordne Norges innsats for arbeidstakerrettigheter i andre land. ILOs ”Decent Work Agenda”, som går på et anstendig arbeidsliv, ligger til grunn for regjeringens innsats. I punkt 4 i denne strategien heter det at ”Norge skal værer en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår også i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner”. Avtaleteksten innfrir verken LOs krav eller regjeringens strategi for et anstendig arbeidsliv.” Denne holdningen bør så absolutt videreføres til byråkratene i EFTA, som i tillegg til Norge vil si Sveits, Liechtenstein og Island, har forhandlet fram avtalen.

LO henvendte seg til Sylvia Brustad 24. november i fjor, der det ble presisert at LO forutsetter at fremtidige handelsavtaler med Norge som part, har en klar og tydelig referanse til arbeidstakerrettigheter. Det er bare på denne måten norsk politikk på dette viktige området kan ha troverdighet. Colombia vil være det tredje søramerikanske landet EFTA inngår en handelsavtale med. EFTA har også handelsavtaler med Mexico og Chile, og forhandler for tiden med Peru.

Krisen illustrerer det dype skillet mellom eliten i Lima og landets fattige urbefolkning og er den verste hittil i Garcías presidentperiode, og blodbadet har ført til sterke krav om at statsminister Yehude Simon går av.

Bak opprøret står indianere fra fem av Perus Amazonas-provinser, fra Cuzco i sør til grensene mot Colombia og Ecuador. Senter i opprøret ligger i Bagua i provinsen Utcubamba. I følge Pizango representerer kampen 1350 samfunn, med 600.000 indianere. Disse urbefolkningsgruppene er på frontlinjen av kampen om å forsvare vår verden så la oss derfor stå sammen med dem og kreve at Garcia stanser volden umiddelbart og åpner for dialog.

Petition to the President of Peru, Alan Garcia:

We urge you to immediately cease the forceful suppression of indigenous protests, to suspend laws that open up the Amazon to extractive industries, and to engage in a genuine dialogue with indigenous groups to end the conflict and address their legitimate demands and rights.

Klikk her for å signere den globale underskriftskampanjen. Vi kan ikke la dem mislykkes!

Cover-up Claim after Peru Clashes

Global Witness Condems Violence in Peru

Aanalysis: Peru Amazon Conflict Exposes Rift over Economic Policy

Oil and Gas Projects in the Western Amazon: Threats to Wilderness, Biodiversity, and Indigenous Peoples

Oil Companies ‘Should Withdraw’ as Peru ‘Faces its Tiananmen’

Peru’s Amazon Oil Deals Denounced

Stop Violence against Peruvian Indigenous People

Se NRK-innslag fra et oljetilsølt peruansk Amazonas

Klikk her for AIDESEPs webside (spansk)

Regnskogfondets reiseblogg

Latin Amerika Gruppene

Regnskogfondet

Peru Project

Interoil – Norsk oljeselskap med hovedaktivitet i Colombia og Peru

Norse Energy Corp – Norsk oljeselskap som produserer olje i Brasil.

Frihandelsavtaler med Colombia – globale fagbevegelser mobiliserer
Den europeiske transportarbeiderføderasjonen (ETF) vedtok den 29. mai en uttalelse som avviste frihandlesavtaler med Colombia som ikke inneholder sosiale klausuler og ikke har full støtte av fagbevegelsen i Colombia. Også Den europeiske metallarbeiderføderasjon har gjort tilsvarende vedtak. LO-kongressen i Norge vedtok 14. mai en uttalelse som blant annet krevde revde offentlig høring om EFTA-Colombia avtalen.

I det sveitsiske parlament har EFTA-Colombia frihandelsavtalen gått igjennom den første av to behandlinger. Mer enn 30% stemte imot avtalen. I Canada har parlamentet på nytt utsatt ratifiseringen av en avtale med Colombia. I Norge har Handels- og næringsdepartementet utsatt sin delegasjonsreise til Colombia på ubestemt tid.

Frihandelsforhandlingene mellom Norge og India
Den 26. og 27. april ble det avholdt et strategimøte i Berlin for å styrke samarbeidet mellom indiske og europeiske interesseorganisasjoner som har engasjert seg i frihandelsforhandlingene mellom EU/EFTA og India. Utfallet av møtet ble et opprop som nå er åpen for organisasjoner å slutte seg til. Fristen for å signere er satt til 10. juli. Det er fremsatt krav om stopp i de videre forhandlingene mellom EU/ EFTA og India da avtalene er forventet å få dramatiske konsekvenser for Indias mest sårbare grupper og bryte med sentrale menneskerettigheter som retten til mat.

Ba om militær hjelp:

Norwatch: Den marokkanske marinen ble bedt om å støtte norske Fugro-Geoteams oljeoppdrag utenfor okkuperte Vest-Sahara. Det viser et internt marokkansk regjeringsdokument som Norwatch har fått tak i.

Med all sannsynlighet er Fugro-Geoteams oppdrag i okkuperte Vest-Sahara i ferd med å avsluttes. Det omstridte oppdraget, som gjøres for marokkanske myndigheter, ble påbegynt i begynnelsen av januar. Dersom Marokko finner oljen de leter etter, er det lite trolig at Marokko noen sinne vil tillate at det saharawiske folk får gjennomført folkeavstemningen om landets framtid som Marokko og FN tidligere har lovet.

Frigjøringsbevegelsen i Vest-Sahara reagerer sterkt på nyheten om at norske Fugro-Geoteam er involvert i oljeleting inne på okkupert vestsaharisk territorium, og krever at selskapet umiddelbart forlater området.

Hvordan ser fremtiden ut?

«Målsetningen må være en verden hvor ikke bare våpnene, men også anleggene som produserer dem, er fjernet «

Fire tidligere statsministere; Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik, samt tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg fikk bred spalteplass i Aftenposten da de lanserte sitt initiativ for atomnedrustning ved å gå ut med et opprop til støtte for visjonen om en atomvåpenfri verden. Oppropet er inspirert av en tilsvarende uttalelse fra tidligere toppolitikere i USA og Tyskland. Oppropet legger et særlig ansvar på USA og Russland, som har mer enn 90 prosent av verdens atomvåpen. De to landene må gå i spissen for å forhandle fram balanserte avtaler om reduksjon av atomvåpenarsenalene. Målet på lengre sikt må være å fjerne våpnene og produksjonsanleggene i disse to atomstormaktene og alle andre land som har atomvåpen i dag.

Det hele kan minne om den republikanske president Dwight D. Eisenhowers (president: 1953-1961) avskjedstale den 17. januar 1961 hvor han introduserte termen Det militærindustrielle kompleks og advarte mot å la dette komplekset få for mye makt.

“Every gun that is made, every warship launched, every rocket fired signifies, in the final sense, a theft from those who hunger and are not fed, those who are cold and not clothed. This world in arms is not spending money alone. It is spending the sweat of its laborers, the genius of its scientists, the hope of its children.”

President Dwight D. Eisenhower

Presidentperioden til Eisenhower, de alliertes leder under Andre verdenskrig, er kjent for en sterk økonomisk vekst enestående i amerikansk historie, samt en sterk militær opprustning. Under Andre verdenskrig hadde Eisenhower, som leder av de allierte styrkene i Europa, ansvar for å planlegge og lede den vellykte invasjonen av Frankrike og Tyskland i 1944–45. I 1951 ble han den føste øverste leder i NATO. Som president overså han Korea krigen, holdt presset mot Sovjet under den kalde krigen, gjorde atombomber til en høyere prioritet innen forsvaret, lanserte romkappløpet, utvidet det sosiale sikkerhetsprogrammet og begynte utbyggingen av motorveisystemet.

En del av styrkingen av landets forsvar var byggingen av det amerikanske motorveisystemet som ved siden av å bedre det innenlandske transportsystemet i fredstid, skulle effektivisere militær transport i ufredstider. Autobahn-systemet i Tyskland var Eisenhowers inspirasjkonskilde for denne satsingen i USA. I denne perioden ble mye militært utstyr gitt vekk mer eller mindre gratis til andre NATO-land, blant dem Norge, som fikk 200 jagerfly uten å betale en krone.

Eisenhower var den første som tok i bruk TV-reklame, i valgkampene i 1952 og 1956. I 1952 var det om å gjøre å spille på Eisenhowers fortid som krigshelt. Reklamene fra 1956 viste vanlige velgere som stilte Eisenhower politiske spørsmål, og han svarte kort og direkte i et enkelt språk.

Det spiller ikke lenger noen rolle hvem som blir president i USA, fordi USAs president ikke har noen reell makt. De som virkelig styrer USA er det som president Eisenhower kalte Det militærindustrielle kompleks, og som er en allianse av de største bankene og bedriftene i USA.

I tillegg til Det militærindustrielle kompleks har man nå også anskaffet et såkalt fengselsindustrielt kompleks, som er det bl.a jusprofessor Randall G. Shelden ved universitetet i Nevada, som i en oppsiktsvekkende artikkel hevder at det amerikanske fengselssystemet i dag har flere likhetstrekk med de sovjetiske fangeleirene, kaller USAs moderne fengselssystem. Se: Mercenaries at Work – Chalmers Johnson.

Akkurat som president Dwight Eisenhower i sin avskjedstale i 1960 advarte mot veksten i det militærindustrielle kompleks basert på frykt for kommunismen, vokser i dag fengselsindustrien basert på frykten for kriminalitet. USA har langt på vei har privatisert strafferettspleien, noe som innebærer en intens lobbyvirksomhet overfor politikerne for å få dem til å gå inn for strengere straffer. Bygging og drift av fengsler blitt Big Business. Private fengselsentreprenører bygger primitive anstalter og tjener seg søkkrike i et samfunn som prioriterer straff og hevn framfor forebygging og rehabilitering. Det er store penger å tjene på å huse en 18-åring i 60 år når staten betaler … Det er en frastøtende tanke at noen skal tjene store penger på at andre mennesker berøves friheten.

USA har to millioner mennesker i fengsel, noe som tilsvarer halvparten av Norges befolkning. Dette bekymrer forkjempere for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Ikke noe annet industrialisert land har en så høy fengselsrate. Mot slutten av 1999 var tallet på 476 personer i fengsel pr. 100.000 innbyggere, i dag er trolig tallet enda høyere. De aller fleste av dem er svarte menn. Det er et stort utslag av rasisme og på tross av USAs president delvis er svart så vil dette neppe endre situasjonen stort.

Det er heller ikke for ingen ting at man nå i tillegg til å snakke om det militærindustrielle kompleks også snakker om et militærindustrielt mediakompleks, et offshoot av det militærindustrielle kompleks karakterisert av General Electric-NBC. Organisasjoner som FAIR har kritisert det militærindustrielle mediakompleks for å bruke deres mediaresurser til å fremme militarisme som tjener selskapets forsvarsresurser.

USA, verdens eneste supermakt, bruker mer på militære enn de neste 45 høyeste forbrukerne i verden til sammen. USA står alene for 48 % av verdens totale militærforbruk. Hvor ble fredsdividenten etter seieren under den den kalde krigen?

Hvorfor kriger Amerika? – Kilder til USAs militarisme (engelsk: Why We Fight) er en engelskspråklig dokumentarfilm fra 2005 som tar for seg USAs militarisme. Dokumentaren omhandler den amerikanske våpenindustrien og forsøker å vise hvordan denne påvirker livet til innbyggerne i USA og tar utgangspunkt i opptrappingen av krigen i Irak og gir seeren den personlige historien til en del mennesker i det amerikanske militære samfunn. Filmen, som vant prisen for beste dokumentar på Sundance Film Festival 2005 og en Peabody Award ved Peabody Awards i 2007, er regisert, produsert og skrevet av den amerikanske regissøren Eugene Jarecki og er en samproduksjon mellom USA, Storbritannia, Canada og Frankrike. Det blir i filmen bl.a hevdet at det finnes en allianse mellom militære, industrielle og nasjonale interesser, og at disse er i et økonomisk avhengighetsforhold som krever at USA må være i en konstant krigstilstand.

Etter Andre verdenskrig, i 1948, gikk daværende president Eisenhower inn for å danne et militærtindustrielt samarbeid, et kompleks. Det la basisen for å knytte sammen militærindustrien, vitenskapen, tekniske institusjoner, universiteter og omtrent alle andre deler av det økonomiske og sosiale liv. Men han var også oppmerksom på farer ved dette. I sin siste tale som president uttalte han bl.a: ”I regjeringen og departementene må vi være på vakt mot å tilegne oss uberettiget innflytelse, bevist eller ubevisst, gjennom det militær- industrielle komplekset.” Men dette militærindustrielle komplekset er nå en betydelig maktfaktor i USA. USA har et større militærbudsjett enn alle de andre medlemmene i sikkerhetsrådet har tilsammen. Militærbudsjettet utgjør ca 50 % av hver skattekrone.

Eisenhower gjorde, som de ovenfornevnte, pent lite med problemet da han selv satt ved makten. De fleste vil hevde at Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik, samt tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg historisk sett har vært problemet snarere enn løsningen. Det er kjempebra at de engasjerer seg i kampen mot atomvåpen bare synd de måtte bli pensjonister før de kunne lage et slikt opprop. Og etter at vi har blitt kvitt de kjernefysiske kan vi gå løs på flere og flere våpen for da kan våpenprodusentene lage det verden trenger – mat til de fattige, løse vann- og energimangel, få utdannelse og helse til alle i verden. Og det ville ikke koste halvparten av hva vi i verden bruker på militær budsjetter og våpenindustri.

Offentliggjorte statistikker viser at dagens arsenal av atomvåpen ble utviklet ved bruk av omkring 2070 prøvesprengninger. Til tross for et omfattende arbeid med nedrustning og overvåking, er fortsatt tusenvis av atomvåpen oppskytningsklare. I dag er det omkring 27.000 intakte atomvåpen på verdensbasis og omkring 12.000 av dem er operasjonelle. På det meste – i 1986 – var det i alt 69.000 atomvåpen.

Nordiske Kvinners Fredsmarsj i 1981,1982 og 1983 i Europa, USSR og USA ble latterliggjort og utskjelt. Det er mer enn 25 år siden og først nå tør våre fhv. statministre stå fram samlet og offentlig med sitt NEI til Atomvåpen i Europa Øst og Vest, Nei til atomvåpen i verden og Ja til nedrustning og fred. Det er trist det skal ta så lang tid før topppolitikere tør å reagere og gå imot bl.a. USA. Vi får håpe at oppropet også gjelder for Israels atomvåpen og at Vanunu dermed kan slippes fri fra sin husarrest i Jerusalem.

«Vår felles marsj har vist oss at det er mulig for organisasjonenes representanter i de ulike land i Øst og Vest å arbeide sammen og nå frem til enighet i tidenes viktigste spørsmål: å redde menneskeheten fra å utryddes. Vi henvender oss til De forenede nasjoner og til alle regjeringer, parlamenter og nasjoner, om at de skal handle sammen, som vi har gjort det i vår fredsmarsj 1982. Tiden er inne for regjeringer og parlamenter å ta skrittet fra ord til handling: for nedrustning. Bare sammen kan vi makte det!«

Slaget om livet
får ei förloras!
Det kommer an på oss.
Vi är redan många
som börjat tenka:
Det finns en annan veg!

Aldri, aldri, aldri, aldri ger vi upp.

Israel

”Norway sold 20 tons of heavy water to Israel in 1959 for use in an experimental power reactor.  Norway insisted on the right to inspect the heavy water for 32 years, but did so only once, in April 1961, while it was still in storage barrels at Dimona.  Israel simply promised that the heavy water was for peaceful purposes.  In addition, quantities much more than what would be required for the peaceful purpose reactors were imported.  Norway either colluded or at the least was very slow to ask to inspect as the International Atomic Energy Agency (IAEA) rules required.³⁸ Norway and Israel concluded an agreement in 1990 for Israel to sell back 10.5 tons of the heavy water to Norway.  Recent calculations reveal that Israel has used two tons and will retain eight tons more.”

”After we exposed the sale of the heavy water on Newsnight last August, the government assured the International Atomic Energy Agency (IAEA) that all Britain did was sell some heavy water back to Norway. Using the Freedom of Information Act, we have now obtained previously top-secret papers which show not only that Norway was a mere cover for the Israel deal, but that Britain made hundreds of other secret shipments of nuclear materials to Israel in the 1950s and 1960s.”

”What really happened was this: Britain had bought the heavy water from Norsk Hydro in Norway for its nuclear weapons programme, but found it was surplus to requirements and decided to sell. An arrangement was indeed made with a Norwegian company, Noratom, but crucially the papers show that Noratom was not the true buyer: the firm agreed to broker a deal with Israel in return for a 2 per cent commission. Israel paid the top price – £1m – to avoid having to give guarantees that the material would not be used to make nuclear weapons, but the papers leave no doubt that Britain knew all along that Israel wanted the heavy water «to produce plutonium». Kelly discovered that a charade was played out, with British and Israeli delegations sitting in adjacent rooms while Noratom ferried contracts between them to maintain the fiction that Britain had not done the deal with Israel.

The transaction was signed off for the Foreign Office by Donald Cape, whose job it was to make sure we didn’t export materials that would help other countries get the atom bomb. He felt it would be «overzealous» to demand safeguards to prevent Israel using the chemical in weapons production. Cape is 82 now, tall, clear-headed and living in Surrey. He told us the deal was done because «nobody suspected the Israelis hoped to manufacture nuclear weapons», but his own declassified letters from March 1959 suggest otherwise. They show, for example, that the Foreign Office knew Israel had pulled out of a deal to buy uranium from South Africa when Pretoria asked for safeguards to prevent it being used for making nuclear weapons. It also knew the CIA was warning that «the Israelis must be expected to try and establish a nuclear weapons programme». Just weeks later, however, Britain started shipping heavy water direct to Israel: the first shipment left in June 1959 and the second in June 1960.”

”US was heavily involved in developing Israel’s nuclear capability, training Israeli nuclear scientists and providing nuclear-related technology, including a small research reactor in 1955 under the Atoms for Peace program. Israel developed its nuclear program with the help of Norwegian heavy water and between 1976 and 1985. In early 1968, the CIA issued a report concluding that Israel had successfully started production of nuclear weapons.”

Israel’s Nuclear Weapons

Nuclear Weapons – Israel

BBC – UK helped Israel get nuclear bomb

New Statesman – Britain’s dirty secret

New Statesman – The big threat in the Middle East is Israel, not Iraq

Israeli Weapons of Mass Destruction: A Nuclear Weapon Race in Middle East?

Vanunu’s Fifth Year Of Restrictions Begins And Norway Caves

James Lovelock

”Nå må vi må forsøke å redde det som reddes kan, inkludert vår sivilisasjon, og her kan de nordiske landene spille en viktig rolle”, mente den britiske dommedagsprofeten og Gaia hypotesens far, James_Lovelock, da han holdt sitt foredrag om den nødvendige ”økologiske retretten” på et symposium på Blindern til ære for Arne Næss i 2007 hvor han i egenskap av å være den første innehaveren av det nyopprettede Arne Næss’ gjesteprofessorat på Senter for utvikling og miljø (SUM) ved UiO holdt hovedforedraget på symposiet.

”Vi hadde et liknende hot house, som det vi nærmer oss nå, for 55 millioner år siden, ifølge geologer ved universitetene i Cambridge og Oslo. Nærmere to terratonn CO2, eller to millioner millioner tonn, ble da sluppet ut i atmosfæren i løpet av kanskje så mye som 10.000 år. Temperaturen steg med 8 grader i tempererte strøk og polarregionene og med 5 grader i tropene. Det tok 200.000 år før klimaet ble det samme igjen. Vi har sluppet ut halvparten av denne mengden bare i løpet av det 20. århundre, og hvis vi fortsetter som vi gjør, vil Jorden selv slippe ut mer enn ett terratonn CO2. Vi har dessuten ødelagt 40 prosent av Gaias regulative kapasitet ved å bruke land til matproduksjon. Dette er grunnen til at jeg er redd for at vi allerede kan ha satt i bevegelse irreversible klimaendringer”, sa Lovelock.

”Det ville ikke hjelpe noe om vi i morgen fikk til et fullstendig kutt i våre CO2-utslipp, snarere ville det forsterke den globale oppvarmingen. Årsaken er at våre CO2-utslipp også inneholder aerosol-partikler, eller forurensing, som gir global dimming (mørklegging), som bidrar til nedkjøling av planeten. Disse ørsmå partiklene forsvinner fra atmosfæren i løpet av få uker, mens karbondioksydet blir der i 50-100 år. Vi er fordømt enten vi fortsetter å forbrenne fossilt brensel eller slutter for brått med det. Vi er i krig med Jorden, og det er ingen blitzkrig vi står overfor”, konstaterte Lovelock.

”Arne Næss var blant de første som så behovet for en etikk som kunne bringe oss tilbake til samhørigheten med planeten vår. Og hadde verden fulgt Brundtlands råd om å utvikle seg bærekraftig da hun anbefalte det for 20 år siden, hadde vi kanskje greid å stoppe klimaforverringen. Nå kan det være for sent”, sa han.

Nå har mottakeren av universitetets første Arne Næss-professorat, James Lovelock, kommet til Oslo med dystre spådommer for jordkloden. Særlig hvis vi fortsetter å tro på Kyotoavtalen. I følge ham er ”Kyoto vår tids Munchen-avtale”. ”Vi visste det ble krig, men politikerne mente alt ville ordne seg”, sier han. Hvis vi kutter alle utslipp i morgen, vil det ikke hjelpe i det hele tatt, sier han, og mener vi er kommet for langt til å snu oppvarmingen av kloden. Han mener at temperatur-økningene på jorden bare vil fortsette og at vi bør investere i løsninger som gjør at vi takler det, i stedet for å bruke tid og penger på å kutte utslippene. I følge ham kom rapporten Vår Felles Fremtid 200 år for sent om tiltakene skulle ha hjulpet.

Lovelock er grunnleggeren av Gaiateorien, som kort fortalt er teorien om at jorden fungerer som en slags superorganisme der alt levende er med på å regulere dens klima. Gaiateorien møtte mye motstand da den først ble presentert i 1979. Sakte, men sikkert er den blitt anerkjent også blant forskere som først avviste den som en New Age-greie.

”Innen slutten av dette århundret vil kun områdene nær polene være beboelige, resten av verden vil ha blitt til ørken”, forklarer han. ”Javisst, vi kan jo fremdeles forberede oss, ikke sant? Men dere i Norge må innstille dere på at det kan komme veldig mange på besøk”, sier Lovelock. ”I Bangladesh bor det 150 millioner mennesker. Hvor skal de flytte når landet oversvømmes?” spør han, og spår at maks én milliard, rundt en sjettedel av verdens befolkning, vil få plass i de levelige delene av kloden om 100 år. ”Folk må flytte, og vi må satse på produksjonen av syntetisk mat. På et eller annet tidspunkt må vi ta innover oss at vi ikke kan slippe inn alle som emigrerer hit, og det er ikke sikkert at det vil gå fredelig for seg”, sier han nå. På et spørsmål om hvor lenge verdens befolkning må finne seg i å leve rundt polene svarer han 200.000 år.

”For 55 millioner år siden skjedde ingen massiv artsutryddelse, fordi livet hadde tid nok til å migrere til kjøligere strøk og bli der til planeten kjølnet igjen. Dette kan skje igjen, og mennesker, dyr og planter er allerede i ferd med å migrere. De nordiske land og områdene nærmest havet i det nordlige Europa, som de britiske øyer, kan bli spart for den verste heten og tørken som den globale oppvarmingen bringer med seg. Dette gir oss et spesielt ansvar til å forbli siviliserte og gi tilflukt.

Vi mennesker er ikke bare Jordens sykdom. Gjennom vår intelligens og kommunikasjon er vi også planetens nervesystem. Vi burde være Jordens hjerte og sjel, og ikke dens sykdom. Gaia-begrepet minner oss om at vi er en del av en levende jord og at vår kontrakt med Gaia ikke bare handler om menneskerettigheter, men også om menneskets plikter”, avsluttet Lovelock til stor applaus i 2007.

I følge Lovelock: ”Før dette århundret er over vil milliarder av oss dø, og de få som overlever vil primært bo i det arktiske området hvor klimaet vil være tålelig.”

Lykke til!!!

NATO-krigen, USAs ambisjoner og den norske …

USAs fengselsindustrielle kompleks

Det militærindustrielle mediakompleks og Somalia

Militærindustrielle kompleks

Amerikas gulag

Uniforum – Vi er i krig med naturen – og på den tapende siden

Klassekampen : Kritisk terskel

Regner med apokalypse i 2040

Moder Jord tar hevn, og vi må alle betale for våre synder

Apollon: Gaia-teoriens far spår klimakatastrofe før år 2100

James LOVELOCK’s web site

Dette er oppropets tekst:

Sammen for en atomvåpenfri verden

To år har gått siden George Shultz, William Perry, Henry Kissinger og Sam Nunn tok til orde for en atomvåpenfri verden. Senere har president Obama gjort det samme, og statsledere fra mange andre land har sluttet seg til. Alle har vist til konkrete tiltak som kan bringe oss nærmere målet.  De fire amerikanske lederne understreket samspillet mellom visjon og handling: ”Uten den djerve visjonen (om en kjernevåpenfri verden) vil tiltakene fortone seg verken rimelige eller nødvendige. Uten tiltakene vil visjonen fortone seg verken realistisk eller mulig.” Skal samspillet virke, må vi være seriøse både på vegne av visjonen og tiltakene. Vi oppfordrer til det, så sterkt vi kan.
Målsettingen må være en verden hvor ikke bare våpnene, men også anleggene som produserer dem, er fjernet. Alt spaltbart materiale for våpenformål må ødelegges, og all kjernefysisk virksomhet må underkastes streng internasjonal kontroll.

USA og Russland, som har mer enn 90 prosent av verdens atomvåpen, må ta de første stegene. De må redusere sine arsenaler til et nivå hvor også de andre atommaktene kan bli med i forhandlinger om globale begrensninger. Alle avtaler må være balanserte og verifiserbare og gi økt sikkerhet på lavere rustningsnivåer. Inntil videre må vi bygge på gjensidig avskrekking.
Alle typer atomvåpen – også de taktiske – må med i nedrustningsforhandlingene. Vi oppfordrer Russland, som har store lagre av slike våpen, til å akseptere dette.

I dag er det fare for spredning av atomvåpen både til stater, ikke-statlige aktører og terrornettverk. Sistnevnte ønsker seg slike våpen for å bruke dem. Sammen med USA og mange andre land har Norge deltatt i programmer for å sikre og ødelegge våpenmaterialer og ferdige våpen. Det er påtrengende nødvendig med en kraftig økning i bevilgningene til disse programmene.

Etablering av rakettskjold bør unngås, for det stimulerer til opprustning. Atommakter som ikke har et slikt skjold vil treffe mottiltak for å opprettholde den kjernefysiske gjengjeldelsesevnen. Andre frykter at for den som har et skjold er det lettere å bruke sverdet. De planene og programmene som nå er på gang bør derfor underordnes arbeidet for omfattende kjernefysisk nedrustning.

Samtidig som nye forhandlinger settes i gang, må eksisterende avtaler opprettholdes. Det gjelder INF-avtalen, som fjernet mellomdistansevåpen fra Europa, og CFE-avtalen om reduksjoner av konvensjonelle våpen ved den kalde krigens slutt. Det gjelder også de amerikansk-russiske presidentinitiativene fra 1991/92 om tilbaketrekking og ødeleggelse av amerikanske og russiske kortdistansevåpen. Framfor alt gjelder det den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen, NPT, som nå er under press. I forbindelse med neste års tilsynskonferanse for NPT er det viktig å bekrefte grunnprinsippene den bygger på: ikke-spredning, nedrustning og fredelig utnyttelse av kjernefysisk energi. Som formann for 7-landsinitiativet kan Norge bidra til å gjøre konferansen vellykket.

Genève-protokollen av 1925 forbød bruk av kjemiske og biologiske våpen. I realiteten var det en konvensjon om ikke-førstebruk. Siden er det inngått avtaler om eliminering av alle slike våpen. I påvente av en liknende avtale om atomvåpen bør det innføres doktriner om ikke-førstebruk også for slike våpen. Ingen våpen volder så store ødeleggelser og lidelser som atomvåpnene. Doktriner om ikke-førstebruk innebærer at atomvåpnene bare har én funksjon: å hindre at andre bruker sine. De har derfor en innebygd nedrustningslogikk: Ingen ville trenge dem hvis ingen hadde dem. USA, Kina, Israel, Pakistan, India, Nord-Korea og andre land som ikke har ratifisert prøvestansavtalen (CTBT) bør gjøre det omgående. Atommaktene bør samtidig forplikte seg til ikke å innføre nye typer atomvåpen.Det må inngås en avtale om stans i produksjonen av spaltbart materiale for våpenformål.

Atommaktene bør overføre overskytende våpenmateriale til IAEA for internasjonal sikkerhetskontroll. Overføringene må være irreversible med sikte på eliminering av alt materiale for militære formål.  NPTs medlemmer har en folkerettslig forpliktelse til å arbeide for kjernefysisk nedrustning (Art. VI). De som står utenfor – Israel, India, Pakistan og Nord-Korea – bør forplikte seg til det samme. Vetomaktene i FNs sikkerhetsråd har et særlig ansvar. Med mindre de greier å samarbeide, vil ikke en kjernevåpenfri verden være mulig. Problemene kan virke uoverstigelige. Men veien blir til mens vi går, og blir det enighet om reduksjoner til for eksempel ett eller noen få hundre våpen for hver, skapes det en annen verden som åpner for nye muligheter.

Egentlig har vi ikke noe valg. Den beste – og kanskje den eneste – måten å hindre at atomvåpen blir brukt er å fjerne dem.

”Seier og ikke sannhet er målet for etterretning”

I tillegg til den allerede beskrevne uerklærte krigen mot og i Iran sender USA også økonomiskle hitmen og sjakaler, har diplomatisk krigføring med sanksjoner og forbud mot en rekke land. Nylige deklassifiserte dokumenter som etterforskerne Jeremy Bigwood og Eva Golinger har fått fatt i under Freedom of Information Act (FOIA) viser at mer enn 97 millioner dollar fra US Agency for International Development (USAID) har gått til separatistprosjekter, såkalt “desentralisering” og “regional autonomi”, og opposisjonspartier i Bolivia siden 2002. Det er på denne måten at USA forsøker å holde fast på sitt imperium.

Det absurde er at man også i Norge anerkjenner hva USA driver med av kriminell virksomhet, mens man fokuserer på hva dem som står opp i mot USA gjør for noe ”galt”. Det hele et kynisk spill hvor hva som skjer stort sett er irrelevant ettersom det er interessene bak som er det interessante. Menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati blir i dag mer enn noe annet misbrukt til å få gjennomslag for sine ideer på. Vi vet nå i hvilken grad våre politikere forteller oss løgner. Hvor er for eksempel masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Både Bush og Blair blir rettsforfulgt. Det er tydelig at de praktiserer den neokonservative filosofen Leo Strauss’, mannen som står for det svarteste menneskesyn og de farligste maktbegreper den menneskelige tanke ennå har fostret, teser om at man kan ta seg fri til å juge for massene for på den måte å få ting unnagjort.

Den amerikanske regjertingsetterretningsanalytiker Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss, som døde i 1973, hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken. I USA virket Strauss gjennom en karismatisk lærergjerning og et utrettelig forfatterskap, og elevene hans spredte seg etter hvert til alle amerikanske eliteuniversiteter. I samarbeide med Joseph Cropsey ga han ut en stor grunnbok kalt History of Political Philosophy, et verk som overtok den toneangivende plass på de amerikanske studerendes pulter etter George Sabines grunnbok A History of Political Theory. Siden hans død har han blitt ansett for å være en intellektuell far av neokonservatismen i USA.

Shulsky var direktør ved Office of Special Plans (OSP), en Pentagon enhet skapt av Paul Wolfowitz, også kjent som Wolfowitz of Arabia for hans opptatthet av å styrte Iraks Saddam Hussein som det første skritt i en forvandling av hele det arabiske Midtøsten og ansett for å være hovedarkitekten bak Washingtons globale strategi etter den 11. september 2001 med dens kontroversielle forebyggelsespolitikk, og Douglas Feith, og ledet av Feith, som eksisterte fra september 2002 til juni 2003 for å supplere senior Bush administrasjonen offiserer med rå etterretning eller ren løgn (Stovepiping) angående Irak for på den måten å få en unnskyldning for å kunne erklære krig (Rationale for the Iraq War – Guardian articles on the subject):

(se bl.a: Operation Rockingham, Downing Street Memo, Iraq Dossier, Dodgy Dossier,  September Dossier, Operation Mass Appeal, Bush-Aznar memo, Bush-Blair memo, Iraq document leak 18 September 2004, Iraq disarmament crisis, Niger uranium forgeries, Iraqi aluminum tubes order, Alleged Iraqi Mobile Weapons Labs, Plame affair, Opinion on legality of war by UK Attorney General, Yellowcake forgery).

Shulsky ble leder Iranian Directorate (ID), en Pentagon enhet dannet i 2006 for å behandle etterretning vedrørende Iran i kontekst av diplomatiske og militære konflikt mellom USA og Iran og som har blitt sammenlignet med OSP. ID, sammen med Office of Iranian Affairs i Statsdepartementet, har lite annet som mål enn å ødelegge for regjeringen i Tehran.

Shulsky, som var den som trylte frem alle de såkalte bevisene på eksistensen av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen og forbindelser til terrorgrupper, som overbeviste Tony Blair om riktigheten av et militært angrep, skrev i boken Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence, som han skrev sammen med American Enterprise Institutes (AEI) Gary Schmitt, at ”sannhet ikke er målet” for etterretningsoperasjoner, men seier, som passer godt med det straussianske synet på bruken og formidlingen av kunnskap. I et 1999 dokument, Leo Strauss and the World of Intelligence, som også ble skrevet sammen med Schmitt, skrev Shulsky at “Strauss’ syn certainly får en til å tenke på den mulighet at det politiske liv kan være nært forbundet med bedrag. Det antyder at bedrag er normen i det politiske live.”

Straussianerne, som inkluderer nøkkelfigurene blant de neokonservative strateger bak Bush-administrasjonens aggressive utenriks- og militærpolitikk, blir betraktet som en sekt og har tatt Strauss’ forsvar for ”den skjulte sannhet” til seg. Dermed blir løgn og bedrag et legitimt politisk instrument. Leo Strauss hadde tanker om de noble løgner. For at borgerne skal ha borgerbevissthet og være en blanding av herrer og soldatvepser, mente Strauss at filosofer ikke skal si direkte hva de tenker på. Det er for farlig. Filosofene bør i politikken utøve sin innflytelse indirekte ved å finne på noble løgner. Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig, som vil si å drepe hundretusener av irakere, myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam, mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.

To andre innflytelsesrike straussianere er Weekly Standards sjefredaktør William Kristol, sønn til Irving Kristol, en av grunnleggerne av den neokonservative bevegelsen, og den høyrekonservative Gertrude Himmelfarb, som har stipendiat i Victorian era litteratur, hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick Cheney og Pentagon-sjefen Donald Rumsfeld i tillegg til et antall andre høytstående utenrikspolitiske embedsmenn. PNACs tidlige forskrifter og etterfølgende brev til president George W. Bush om hvordan krigen mot terrorisme skal utkjempes har i uhyggelig grad foregrepet presis hva administrasjonen har gjort. Kristol fortsetter å støtte Irak krigen, og arbeider for en krig mot Iran også.

En internasjonal Midtøsten-konferanse ble for en tid siden avholdt i Annapolis, Maryland. Dette er første gang siden 2000 at man forsøker å forhandle fram en fred mellom Palestina og Israel, noe som gjør dette til en prestisjetung affære for president Bushs administrasjon. Men målet er synlig ikke å få rettferdig fred i regionen. Det har vært drøssevis av lignende konferanser. Heller ikke ser det ut til at Israel vil gi slipp på noe uten å bli tvunget til det, noe som ikke synes til å skje. Eksperter er langt fra optimistiske vedrørende konferansen. Især pga at det hele heller ser ut til å være en forberedende affære for krig mot Iran. USA håper et resultat av konferansen vil bli en moderat arabisk allianse i mot Irans innflytelse i regionen, men også til dette er analytikerne skeptiske. President Mahmoud Ahmadinejad har kritisert den USA-finansierte konferansen for kun å være et ledd i den zionistiske konspirasjonen.

Condoleezza Rice og Robert Gates besøkte regionen på rundt samme tid for å vinne støtte for USAs politikk i Irak og sette fokus på forholdet mellom Israel og Palestina. I følge Rice og Gates skal den militære hjelpen hjelpe til med å møte den negative innflytelsen fra al-Qaeda, Hizballah, Syria og Iran. I deres taler til de sunni arabiske regimene talte de om en blokk av land og bevegelser ledet av shia persiske Iran og at man måtte støtte Irak som en buffer mot Iran eller leve under Tehrans voksende skygge. Saudi Arabia har nylig gitt sin støtte til en Midtøsten fredskonferanse foreslått av Bush.

I en pause fra den historiske israelske motstanden til USAs våpensalg til Saudi Arabia, sa Ehud Olmert nylig at Israel forsto Washingtons plan om å støtte state-of-the-art weapons til Saudi Arabia som en motvekt til den iranske innflytelsen. Irans utenriksminister på sin side beskyldte USA for å forsøke å skape frykt og splittelse i Sørvest Asia og den iranske forsvarsministeren Mustafa Mohammad Najjar sa USA forsøkte å ”skape en falskt våpenkappløp for på den måten å få deres store våpenselskaper til å overleve”, og tilføyde at han ikke så det som en trussel, men som en videre utvikling av den islamske verdenens våpenforsvarsutvikling.

Forholdet mellom Israel og USA har utviklet seg fra støtte til dannelsen av et jødisk folkehjem i 1947 til et uvanlig forhold som forbinder et lite men militært mektig Israel med USA. For USA er Israel en hovedalliert som ikke deltar i NATO. I 2006 mente 44 prosent av amerikanerne at USA tilpasselig støttet Israel, 11 prosent mente at det var for lite og 38 prosent mente at det var for mye. USA økte nylig støtten til Israel med en gavepakke på mer enn 30 milliarder dollar over de neste 10 årene, noe som vil si en økning på 25 prosent, en støtte Barack Obama fult ut støttet.

Bush administrasjonen økte samtidig sin støtte til det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, en våpenhandel verdt minst 20 milliarder dollar, inkludert rakettforsvarssystemer og skip, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene United Arab Emirates, Kuwait, Qatar, Bahrain og Oman, så vell som en ny 10-års militærpakke til Egypt på 13 milliarder dollar. Dette for å forsterke sine allierte i regionen og møte Irans voksende innflytelse. Dette på tross av at private Saudi borgere gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak og mye av pengene blir brukt til å kjøpe våpen, inkludert skulder antiluftsskytsraketter.

Den saudiske regjeringen benekter at penger fra deres land blir sendt til irakiske opprørere, noe en rapport fra Iraq Study Group (ISG), også kjent som Baker-Hamilton Commission, et tipersons bipartisanspanel utvalgt av den amerikanske kongressen i 2006 for å analysere situasjonen i Irak og foreslå politiske vedtak, kan bekrefte at skjer. Flere lastebilsjåfører intervjuet av Associated Press (AP) beskrev at de transporterte bokser av penger fra Saudi Arabia til Irak, penger som ble gitt til opprørere.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig 250 langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran.

Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å  forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. Putin foreslo tidligere i år at Russland unilateralt skulle trekke seg fra Treaty on Conventional Forces in Europe (CFE), en avtale laget i 1990 mellom de daværende 22-medlemmene av NATO og den tidligere Warsawa pakten for å styrke våpenkontrollen i Europa, ettersom dette ville være i Russlands beste interesse ”frem til alle NATO landene ratifiserer den og begynner å følge den opp, slik Russland har gjort unilateralt.”

Iran lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram under Irak-Iran krigen, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og har siden 1992 har landet produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter. Nylig har Iran presentert sin nye 2.000lb ”smart” bombe og har begynt å produsere sitt eget jetfly kjent som Azarakhsh, som betyr lynet. Iran testskjøt i fjor en ”ultrahorisont” rakett, to mektige torpedoer og en Fajr-e Darya rakett som kan unngå radarer og treffe flere mål samtidig gjennom å bruke multiplum bombehoder under store militære manøvre i den persiske gulf.

Antivestlig propaganda er det som klinger best hos den russiske befolkningen. Dette selv om den stadig større diplomatiske kontakten mellom USA og Russland kan tyde på bedre samarbeid, men så er jo politikk en sport som hovedsakelig går utover den sivile delen av befolkningen og den svake part.

Nashi, som på russisk betyr Vår! er en russisk ungdomsbevegelse, offisielt annonsert av Vasily Yakemenko, leder av den pro-Putin ungdomsbevegelsen Walking Together den 1. mars 2005, med åpningskonferanse den 15. april 2005. Den ble satt opp som en reaksjon mot Ukrainas oransjerevolusjon i 2004, hvor ungdomsledede gatekamper hjalp til med å gi presidentskapet til den pro-vestlige kandidaten Viktor Yushchenko, som var uformell leder for Our Ukraine Bloc, Blok Nasha Ukrayina, NU.

I Venezuela har Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den venezuelske handelsminister Pedro Carmona, som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april, med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland, som for kun kort tid siden truet med veto når det kommer til spørsmålet om Kosovo, en provins i Serbia, som har vært styrt av NATO og FN siden 1999. Kosovo er historisk sett en del av Serbia, men en overveldende del av befolkningen er albanere, som ønsker selvstendighet eller gå sammen med Albania for på den måten å skape et større Albania.

Det at Obama – og resten av Vesten – nå forsøker å bli godvenner med muslimene – les: sunniene – og da i sær Tyrkia – akkurat som om Tyrkia ikke helt fra tiden etter folkemordet på blant annet pontere, armenere og assyrere har vært en nær venn av USA, Israel og resten av Vesten – er ikke noe merkverdig tatt denne geostrategiske tenkningen tatt i betraktning. Det dreier seg om lite annet enn det sedvanlige – det å få krigen i Irak til å bli en regional kamp mellom shia og sunni. Man slo to fluer i et smekk under Irak-Iran krigen. I følge den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh støtter USA, Libanon, Saudi Arabia og Israel sunni terroristgrupper slik som Fatah al-Islam i hele Sørvest Asia i sin kam mot shiaene.

Det å diskutere hvor vidt det blir krig mot Iran eller ikke er en nokså absurd diskusjon tatt i betraktning at den krigen har startet for lenge siden. USA og etablissementet i Washington har for lengst tatt opp kampen. Faktisk må man, tatt i betraktning USAs voldsomme aggresjon rundt om i verden, regne med at USA kontinuerlig har vært i krig mot Iran for å oppnå og styrke sin hegemoniske makt.

I følge Chomsky er Obamas og Clintons høyrøstede glansnummer overfor palestinerne – at Israel ikke skal få bygge ENDA flere hus for bosettere – et fullstendig utilstrekkelig skritt i retning av å gjenreise palestinernes rettigheter. Israels kvelning av palestinerne skjer på SÅ mange forferdelige måter, at det de sier om bosettingene monner veldig lite. Andre glansnumre er stengningen av Guantanamo og slutt på waterboarding. På Guantanamo sitter visstnok kun omkring 1 % av de fangene amerikanerne holder ”overseas”. De har store fangeleire i Afghanistan og Irak, og framfor alt fortsetter USA med den ”outsorcing” av fangebehandling til land som er velkjent for tortur, som landet har drevet i flere tiår.

Change, Change, Change sto det å lese da Obama kom inn som president i USA. Alle fikk – på lik linje med 911 – dette med seg. Men hva forandringen består i er ennå uklart. En forandring er uansett at man går gått bort fra grønnsaken Bush til den meget dyktige retorikeren Obama. Dette ble vi ikke aller minst påminnet om under Obamas nylige besøk til Egypt. Men hva som er sant/usant – nytt/gammelt – ja, det er uklart.

Armenerne føler seg skuffet ettersom også Obama feiger ut når det kommer til anerkjennelsen av folkemordet mot armenerne. Dette på grunn av at Tyrkia, som blant annet var mellomland for over 70 prosent av våpnene som gikk til å ødelegge Irak, er en langt viktigere geostrategisk makker – for både USA og Israel. Hva som i praksis vil skje med palestinerne vil vise seg i fremtiden. Hittil ser det kun ut til at Obama kun følger opp om en politikk som begynte under Bush administrasjonen om å splitte saudiere og iranere, sunnier og shiaer – en kamp ingen av dem har noe som helst å tjene på foruten USA som ønsker å beholde kontrollen over regionen.

Armenia

Hvem sine terrorister?

Hva nå med Iran?

En verden i konflikt

Movement to impeach George W. Bush

The Prosecution of George W. Bush for Murder

«All war is based on deception.» — Sun Tzu, The Art of War

«There is nothing new in a government lying to their people to start a war. Indeed because most people prefer living in peace to bloody and horrific death in war, any government that desires to initiate a war usually lies to their people to create the illusion that support for the war is the only possible choice they can make.»

UT-FLUKT 09 – Opprop for en mer human asylpolitikk

Ut-flukt09

Ut-flukt09 ble organisert av 32 organisasjoner, institusjoner og ungdomspartier, som gikk sammen om en større markering for en human asylpolitikk i Oslo sentrum 19.-24 juni i form av en leir med konserter, asylskole, utstillinger, verksteder, politiske debatter, asylsøkeres talerstol, film, litteratur – og afghansk drageløp.

Plattform

Asylpolitikken har kommet inn i en negativ spiral. Gjennom flere år har vi opplevd alvorlige svekkelser av rettighetene til asylsøkerne som kommer til Norge med et håp om trygghet og respekt.

Brudd på anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har blitt en alminnelig del av norsk asylpolitikk. Retten til familiegjenforening med ektefelle og barn for asylsøkere fra konfliktherjede land er bestemt alvorlig redusert. Mange enslige asylsøkende barn skal bli satt på vent, for å bli tvangsmessig returnert til land som Afghanistan, Somalia og Irak etter 18-årsdagen. De fleste asylsøkere skal ikke lenger ha rett til å arbeide mens de venter på behandling av asylsøknaden, men skal henvises til en passiv tilværelse i mottak.

Det er behov for grunnleggende forandringer i norsk asylpolitikk. I forkant av et stortingsvalg hvor asyl- og innvandringspolitikk igjen vil bli et debattert tema, må det tydeliggjøres at utgangspunktet for asylpolitikken må være retten til beskyttelse for dem som trenger det, ikke skiftende politiske hensyn eller innstramninger for innstramningenes skyld. Den pågående dramatiske uthulingen av asylinstituttet må stanses og reverseres.

Signert

Agenda X, Afghan Refugee Committee (ARC), Antirasistisk Senter, Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF), Blitz, Changemaker, Den irakisk-kurdiske asylsøker- og flyktningorganisasjonen i Norge (IKAF), Det iranske flyktningråd i Norge, Etiopiske asylsøkeres forening i Norge, Grenseland – forum for asylsøkere og flyktninger, Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO), Internasjonale Sosialister, Juss-Buss, Kirkelig nettverk for integrering av flyktninger og innvandrere (Flyktningenettverket), Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA), Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), Mellomkirkelig råd, Nestekjærlighetskampanjen, Nettverk mot statlig rasisme, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Oslo Biskop, PRESS – Redd Barna Ungdom, Røde Kors Ungdom, Rødt, Rød Ungdom (RU), Skeiv Ungdom, Skeiv verden, Sosialistisk Ungdom (SU), Støttenettverket for afghanske flyktninger, Unge Venstre og Vergeforeningen.

Verdens flyktningdag

Verdens flyktningdag, den 20. juni, er FNs internasjonale merkedag for flyktninger og internt fordrevne. Det vil på verdens flyktningdag kl 13.00 bli arrangert en demonstrasjon foran Stortinget.

Parolene vil være

– Opphev innstramningene – innfør en human asylpolitikk

– Mot inhuman flyktningepolitikk – ikke mot flyktningene!

– Gi asylbarna en trygg framtid i Norge!

Flyktningregnskapet

Dagen etter, den 21. juni, vil Flyktninghjelpens oversikt over verdens flyktninger og internt fordrevne, det såkalte flyktningregnskapet, som blir lansert hvert år på Verdens Flyktningdag, bli presentert.

I følge den årlige rapporten fra Flyktninghjelpens kontor i Geneve (Internal Displacement Monitoring Centre) er tallet på internt fordrevne, som følge av krig og konflikt, på et historisk høyt nivå. Kun en periode på første halvdel av nittitallet var det enda flere mennesker på flukt i eget land enn i dag. Etter noen år med kraftig nedgang på slutten av nittitallet har det vært en jevn stigning fram til i dag.

«VERSTINGLISTA» 2009:

Her er oversikten over de 10 landene med flest
internflyktninger i 2008:

Sudan – 4 900 000

Colombia – 2 650 000–4 360 000

Irak – 2 840 000

DR Kongo – 1 400 000

Somalia – 1 300 000

Tyrkia – 954 000–1 201 000

Uganda – 869 000

Zimbabwe – 570 000–1 000 000

Elfenbens – kysten – 621 000

India – 500 000

TOTALT INTERNT FORDREVNE:
26 000 000 (DOBBELT SÅ MANGE SOM TRADISJONELLE FLYKTNINGER)

VERDENSDEL MED FLEST INTERNT FORDREVENE:
AFRIKA
11 700 000
(TIL TROSS FOR NEDGANG PÅ 9%)

FLEST NYE INTERNT FORDREVENE:

FILIPPINENENE
600 000-300 000 FORTSATT FORDREVET)

Sankthansaften

Sankthansaften, tirsdag 23. juni klokken 18.30-22.00, avholdes papirløs konsert ved Akerselva, nedenfor Jakob kirke/Eventyrbrua (Ankerbrua) med Valentourettes, Kohinoor, Carl Petter Opsahl, PK, Nabi Dilnawaz, Tribal Troopers, tradisjonell kurdisk dans, m.m. Ingen billetter, ingen ID.

Inviter gjerne alle du kjenner for en mer human asylpolitikk. Sted: “Batteriet”, Kirkens Bymisjon, Storgata 36.

Irak

Irak krigen utløste en sterk økning i antall flyktninger og ikke kun stanset, men snudde den håpefulle utviklingen, etter at flyktningetallet hadde vært på vei ned de fem foregående årene. Irak har nå fått en eksplosjon i antall borgere som gir opp håpet og flykter fra sitt land. I følge FN har millioner flyktet til utlandet, samtidig som millioner irakere er på flukt i eget land. Bak disse tallene ligger et tilsvarende tall ødelagte menneskeskjebner og -liv.

Uten Irak krigen ville al Qaida brutt sammen, hevder antiterrorekspert og CIA veteran Bruce Riedel. I følge ham har Washington på denne måten hjulpet sine fiender: al Qaeda har flere baser, flere partnere og flere medlemmer enn før den 11. september 2001. Gruppen arbeider nå for å få satt opp nettverk i Midtøsten og Afrika og er nå på vei til å få USA til å gå til krig mot Iran. I tillegg har terrornettverket skaffet seg fotfeste i en rekke europeiske og andre land mens USA har vært opptatt med Irak.

Afghanistan

Dette vil være tre år etter afghanernes sultestreik på Domkirkeplassen i Oslo og to år etter pilegrimsmarsjen fra Trondheim til Oslo.

Den 26. mai 2006 innledet afghanske flyktninger i Norge sultestreiker mot tvangsdeportasjon til det krigsherjede landet Afghanistan. Et Afghanistan Norge har bidratt til, og bidrar til å holde utrygt gjennom å delta i en aggressiv krigføring som tar livet av uskyldige daglig, og ødelegger infrastrukturen i landet.»Et paradoks å sende både soldater og flyktninger til samme sted», sa Zahir Athari.

Ifølge forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er krigsdeltakelsen en del av kampen mot terrorisme samt et bidrag for fred og stabilitet. Realiteten er at ISAF-styrkene støtter opp om det som i uavhengige rapporter vurderes som verdens mest korrupte regjering. I den afghanske regjeringen sitter en rekke kjente krigsforbrytere som er like forhatt og foraktet av den afghanske befolkningen som Taliban.

Uansett hva intensjonen med den norske deltakelsen var er det nå åpenbart at NATOs og Norges krigføring i Afghanistan er en del av problemet, ikke løsningen. Regjeringen må ta konsekvensen av denne utviklingen, og trekke de norske soldatene ut av landet nå.

Resultatet av den hjemvendende flyktningstrømmen er en formidabel krise, en humanitær katastrofe ettersom Afghanistan hverken har kapasitet eller ressurser til å ta i mot så mange mennesker. FN, myndighetene og de humanitære organisasjonene har bare klart å hjelpe en brøkdel av de menneskene som har vendt tilbake. Uroen i landet har økt og eksperter frykter at flyktningstrømmen vil skape en eksplosiv situasjon. Det vil bli kamp om de få ressursene som finnes, og konfliktnivået vil øke dramatisk.

Etter å ha forsøkt å få oppmerksomhet om sin sak på alle andre måter i flere år uten resultat, gikk de til det drastiske skrittet å innlede en sultestreik. De streikende uttalte at det er bedre å dø i Norge enn i Afghanistan. Kravene deres var:

• Stopp deportasjonene!
• Afghanistan er et utrygt land
• Gi oppholdstillatelse til Afghanske asylsøkere
• Gi oss norskopplæring

Sultestreiken pågikk i 26 døgn, og ble avsluttet etter løfter fra Arbeids og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og finnansminister Kristin Halvorsen om at alle skulle få mulighet til å få saken sin behandelt på nytt, og at det ville bli tatt mer hensy til annbefalinger fra FNs høykommisær for flyktninger. Etter at sultestreiken på denne grunn blei avsluttet har utsendelsen fortsatt med uforminska styrke.

En 25 år gammel flyktning, som tidligere hadde vært med i 26 dager på sultestreiken til de afghanske flyktningene, hoppet ut av vinduet i 3dje etasje og brakk begge anklene, da politiet kom for å pågripe afghanske flyktninger. Han startet en ny sultestreik, og sultestreiket i 12 døgn i oktober 2006.

Den 19 mai året etter startet 100 afghanere sammen med deres sympatisører en lang marsj. Utgangspunktet var Nidarosdomen i Trondheim, og ruten gikk langs pilegrimsveien til Oslo. Veien var nærmere 65 mil lang. De gikk under parolen «Ikke send oss tilbake til krigen.»

Det viktige nå er at asylsøkere ikke skal være alene om å kreve en mer human politikk.

«Min bønn er at dere alle bruker de kanaler og de muligheter vi nå har til å hindre at disse mennene blir sendt ut av landet, og at vi deretter går dypere inn i noe av den viktigste diskusjonen vi må ta. Flyktningene fra Afghanistan har gjennomført en bragd der de setter både eksistensielle og konkrete spørsmål på dagsorden, om storpolitikk og humanisme. Spørsmål for seg selv, men også for oss. De har satt opp et speil for oss, og vi skal takke dem for det!» Inger Ellen Kolbjørnsen.

USAs arbeid for å fremme uttrykksfrihet, eller …

Microsoft annonserte nylig at de ville stanse MSN å fungere i Kuba, Iran, Syria, Sudan og Nord Korea for å oppfylle forbudet pålagt av USA. Selskapet blir med andre ord manipulert av visse (USA) politiske krefter. Man kan jo lure på hva det hele skal være godt for. Det kan minne om at USA forsøkte å redusere al-Jazeeras ytringsfrihet.

Det arabiske TV selskapet i Qatar har vunnet flere priser for å ha praktisert ytringsfriheten, på tross av at dette flere ganger har ført til voldsomme reaksjoner fra USA. For eksempel har flere al-Jazeera kontorer blitt sprengt i lufta (al-Jazeera bombing memo) og flere journalister blitt drept (Killing of Tareq Ayyoub) eller arrestert (Detention of Sami Al Hajj). I følge den ledende mediaspesialisten Hugh Miles, forfatter av al-Jazeera: How Arab TV News Challenged the World, kan al- Jazeera bli en frihetskjemper mot USAs press mot den. I følge Miles: ”Jeg støtter al-Jazeera ettersom al-Jazeera har gjort mer for å fremme demokrati i Midtøsten enn noen annen, og helt sikkert mer enn den amerikanske regjeringen har gjort. Jeg synes det er merkerlig at folk refererer til al-Jazeera som et terroristnettverk ettersom dette ikke kan være lenger fra sannheten.”

“Jeg motsetter meg at mine skattepenger går til å støtte et regime som ikke støtter ytringsfrihet og pressefrihet – Det er en skam…” var et svar fra en amerikansk deltager under en debatt kalt Closing Al-Jazeera Office or Blocking News from Iraq? på IslamOnline.net om avgjørelsen tatt av Iraks interimregjering om å stenge al-Jazeera kontoret i Irak i en måned. Mange av deltagerne hevdet det var på grunn av at man ønsket å skjule de brudd på menneskerettighetene og internasjonal lov utført av koalisjonstyrkene og den pro-amerikanske interimregjeringen.

I november 2003 besluttet det USA-innsatte styringsrådet i Irak å stenge kontoret til den arabiske tv-kanalen al-Arabiya i Bagdad. Bakgrunnen var at kanalen gjenga en tale av Saddam Hussein der det ble oppfordret til motstand mot de amerikanske styrkene. USAs forsvarsminister har benyttet anledningen til å lange ut mot kanalen med påstand om at den er motstander av okkupasjonsregimet. Som om det skulle ha noen betydning: Kritiske stemmer sensureres som en del av USAs krig. I en slik situasjon er alle kritiske rapporter om situasjonen i Irak uhyre viktig.