Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Archive for november, 2008

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Posted by Fredsvenn den november 29, 2008

USA kan godt lage resolusjoner som priser Israel, men hva med å anerkjenne folkemordet mot armenerne? I arbeidet med å vinne formell aksept av USA vedrørende det armenske folkemord har det oppstått en rekke motstandere, som strekker seg fra den fornektende tyrkiske regjeringen, Israel og den israelske lobby,  og til USAs militære etablissement.

”Kill every Armenian man, woman, and child without concern.”

Mehmed Talat

”We hope this process will lead to a full recognition by the USA of the fact of the Armenian genocide.”

Robert Kocharyan


Den 24. april hvert år markerer armenerne og deres følgesvenner folkemordet på hele 1.5 millioner armenere, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere, i 1915.

”I en tid med universell bedrag, å fortelle sannheten blir en revolusjonær handling.”

George Orwell George Orwell


”Jeg tror at ubevæpnet sannhet og betingelsesløs kjærlighet vil ha det endelige ordet i virkeligheten. Dette er grunnen til at det å midlertidig bli slått er sterkere enn ondskapens triumfering.”

Martin Luther King, jr.


Hendelsen vi aldri glemmer

I den amerikanske Kongressen har resolusjoner vedrørende det å anerkjenne folkemordet og det ottomanske Tyrkias ansvar blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Den israelske lobby, en lobby godt beskrevet i boka The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University.

Sionister og israelske ledere, regjering, akademia, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, og ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia. Problemet er kun det at den armenske diaspora og det armenske folk ser på dette som et dobbelt forlkemord, hvor folkemordet først fant sted for deretter å bli neglisjert og underkjent.

Sammen med USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var blant annet den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

I følge Bernard Lewis og andre såkalte «orientalister» som fører en splitt og hersk over Sørvest Asia for på den måten å beholde kontrollen over området og naturressursene som befinner seg der er Tyrkia og Israel de to eneste demokratiske landene i regionen. Spørsmålet er bare hvor demokratisk disse to landene er. Hvis dette er demokrati spar meg med andre ord for demokratiet. Begge landene undertrykker deres egne befolkninger, noe som i Tyrkia ikke aller minst skjer gjennom vidstrakt bruk av paragraf 301 hvor det heter seg at det er ulovelig å kritisere det tyrkiske, og i Israel skjer gjennom undertrykkelsen av palestinerne, og da ikke minst i Gaza og Vestbredden. I tillegg kommer at begge landene kan sees på som okkupasjoner. I Israel ankom europeiske jøder som annekterte palestinsk land og Antalia ble invadert av et tyrkisk folkeferd som senere undertrykte og utryddet de opprinnelige folkeslagene der og da ikke aller minst de kristne.  Begge landene har med andre ord et godt stykke å gå før de kan erklæres som demokratier i termens opprinnelige forstand.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen. Under en slik debatt på slutten av 2000 trakk Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Lewis argumenter med at: ”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”The deniers of Holocaust have a purpose: to prolong Nazism and to return to Nazi legislation. Nobody wants the Young Turks back, and nobody wants to have back the Ottoman Law. What do the Armenians want? The Armenians want to benefit from both worlds. On the one hand, they speak with pride of their struggle against the Ottoman despotism, while on the other hand, they compare their tragedy to the Jewish Holocaust. I do not accept this. I do not say that the Armenians did not suffer terribly. But I find enough cause for me to contain their attempts to use the Armenian massacres to diminish the worth of the Jewish Holocaust and to relate to it instead as an ethnic dispute.”

Final Stage of the Armenian Genocide is Turkey’s Denial

Folkemordet på armenerne

Armenian Genocide controversy

Folkemordet på armenerne

Israel minister threatens “holocaust” in Occupied Gaza

Unnlatende holdninger vedrørende armenerne

Israels uavhengighetsdag

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Det armenske holocost og frem til i dag

Massakren på boerne, media og kolonitid

Massakren på boerne, media og kolonitid

Posted in Armenia | Merket med: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 2 Comments »

Problematisering av begrepet terrorisme

Posted by Fredsvenn den november 27, 2008

En Texas, Dallas, jury stemte i november i følge Laila Al-Arian skyldig i det som er USAs største terrorismefinansieringsrettsak siden 9/11, noe som på nytt vekker til live urettferdigheten i Bush sin Krig mot terror. Retten fant 5 palestinere skyldig i mer enn 100 anklager. Men saken handler mer om hvem som er hvem, fiende eller alliert, israeler eller palestiner, enn om å dømme terrorister eller Bush administrasjonens såkalte Krig mot terror, hvis da denne krigen forsøker å stanse terrorister og ikke kun er en krig mot folk som ikke deler Bush sine perspektiver på tilværelsen, noe kun en forsvinnende liten del av verdensbefolkningen gjør.

abbb640

Muslim Charity Trial

abbb0725holyland1

Story of the biggest mistrial – Holy Land Foundation

Holy Land Foundation Trial

Inside Story – Obama’s Middle East policy – Nov 10 – Part 1

Riz Khan – The global power elite – 22 April 08 – Part 1

Anklagerne sa aldri at veldedighetsorganisasjonen, Holy Land Foundation for Relief and Development, eller noen av dets ansatte noen sinne har vært involvert i vold, enten gjennom å støtte det eller direkte delta i det. I stedet sa de til juryen at den sendte penger til skoler, hospitaler og sosiale vellferdsprogrammer som var kontrollert av Hamas, en gruppe som står listet opp som en terroristorganisasjon av USAs statsdepartement siden 1995, men som klarte å vinne ved det siste valget i de palestinske områdene. I desember 2001 førte det amerikanske finansdepartments kontor for kontroll av utenlandske eiendeler Holy Land Foundation opp som Specially Designated Global Terrorist.

Holy Land Foundation, tidligere kjent som Occupied Land Fund, var den største islamske velldedighetsorganisasjonen i USA. Den hadde sine aksjer fryst av EU og USA, og ble stengt av den amerikanske regjeringen etter anklager om å støtte Hamas. Deres primære fokusområde var de palestinske flyktningene i Jordan, Libanon og de palestinske territoriene, men de har også hjulpet ofre etter katastrofer og kriger i Bosnia, Kosovo, Tyrkia og i USA, ikke aller minst i etterkant av Iowa oversvømmelsen, Texas tornadoer og Oklahoma City bombingen.

Edward Abington, den tidligere nummer to etterretningsoffiser ved statsdepartmentet, og eks USA konsul i Jerusalem, fortalte juryen at han aldri ble fortalt at de palestinske vellgjørenhetskomiteene støttet av Holy Land var del av Hamas i de daglige etterretningsoppdateringene han mottok. Saken er den at disse samme komiteene, de såkalte zakat committees, ennå mottar donasjoner fra USA, og da ikke aller minst fra Agency for International Development and the International Red Cross.

Det hele denne historien belyser er hvor politisk hele debatten vedrørende terrorister og terrorisme egentlig er. Bush sa: ”Dem som ikke er med er i mot.” Med dette gjorde han seg selv til herre over planeten jorden. Andre regjeringer, også i Europa, også Norge, har fulgt oppskriften. All opposisjon kan nå bli definert som terrorister. Saken er kun den at dette skaper en rekke problemer, som vi i den følgende tiden vil bli smertelig mer klar over. Ja, terrorismen har kommet for å bli, sier de, og det ser slik ut, ikke minst på grunn av at Krigen mot terrorister skaper terrorister i stedet for å løse problemene. Det hele virker temmelig orwelliansk.

Council_on_American-Islamic_Relations (CAIR), som er en lobbygruppe for muslimer i Nord Amerika som ble skapt i 1994, har blitt møtt med de samme type anklager som det Holy Land Foundation gjør. Dets formål er fremme forståelse for Islam, fremme rettferdighet og styrke amerikanske muslimer.

CAIR har blitt kritisert for å ha bånd til terroristorganisasjoner og for å ha en radikal islamistisk agenda. Det har blitt pekt på at 5 individer med påståtte bånd til CAIR har blitt dømt eller deportert for å ha bånd til terroristgrupper. I følge CAIR har kun en av disse vært ansatt hos dem og denne personen sitter inne for å ha båret våpen, en episode som skjedde i etterkant av ansettelsen, og ikke var en terroristanklage. I følge New York Times har flere av den amerikanske regjeringens ansatte beskrevet standardene brukt av kritikere for å binde CAIR til terrorisme en slags moderne McCarthyisme.

Anti-Defamation League (ADL), som i sin No Hate Campaign nektet å kalle folkemordet som skjedde mot armenerne i 1915 for et folkemord og som blant annet Noam Chomsky har kritisert for å kalle alle som står i opposisjon til dem eller til Israel, der i blant Chomsky selv, for antisemitter, noe som er en utrolig lettvent måte å vinne frem sin sak på i denne moderne sionistkristne verden vi lever i nå, har argumentert med at CAIRs kredibilitet som et samfunnsbyrå med det til formål å fremme “rettferdighet og gjensidig forståelse” er svekket ettersom det er en spin-off fra Islamic Association for Palestine.

Den høyrekonservative Daniel Pipes, som har synspunkter som minner sterkt om Bernard Lewis, hevder at CAIR forsøker å stanse kritikken vedrørende islamsk terrorisme og intoleranse via beskyldninger om rasisme og anti-muslimsk bias, samt for bedrageri vedrørende det å være en sivil borgerrettighetsgruppe. Den amerikanske journalisten Steven Emersons organisasjon, Investigative Project on Terrorism, har laget en serie artikler om CAIR som inkluderer lignende beskyldninger. Kritikerne har også i dette tilfelle rettet skytset mot CAIRs fundraising og innkomstkilder. Steven Emerson sa til det amerikanske Senat at CAIR fikk støtte av Holy Land Foundation for Relief and Development. I 2007 satte USAs føderale dommere CAIR opp som en av flere hundre muslimske ”unindicted co-conspirator” organisasjoner hvis mål var å støtte Hamas via Holy Land vellgjørenhet. The Holy Land Foundation ble senere lukket.

Pipes er i seg selv et interessant eksempel på ”den andre siden.” I 1987 oppfordret han USA om å gi Saddam Hussein oppgraderte våpen og etterretning for på den måten å motvirke Irans suksess i Iran–Iraq krigen. Det var meningen at Iran og Irak skulle slite seg ut via en kamp med hverandre. Hvor mye lettere er det ikke å se to brytere bryte med hverandre enn selv å gå med inn i kampen. Det var to fluer i et smekk. Krigen endte nøyaktig der hvor den begynte. I april 1991, da en debatt oppsto om et amerikansk ønske om å intervenere mot Saddam Hussein, advarte han i Wall Street Journal om shiaenes makt og det som kunne skje hvis amerikanske styrker invaderte Irak:

”With Schwartzkopf Pasha ruling from Baghdad”: ”It sounds romantic, but watch out. Like the Israelis in southern Lebanon nine years ago, American troops would find themselves quickly hated, with Shi’as taking up suicide bombing, Kurds resuming their rebellion, and the Syrian and Iranian governments plotting new ways to sabotage American rule. Staying in place would become too painful, leaving too humiliating.”

Men i 2002 og 2003 var Pipes klar for krig og oppfordret på det sterkeste USA å invadere Irak. Han sa Saddam Hussein utgjorde en umiddelbar trussel for USA. I en New York Post artikel publisert den 8. april 2003 ga han uttrykk for opposisjon mot Egypts president Hosni Mubaraks bekymring om at ”[the] war [in Iraq] will have horrible consequences…Terrorism will be aggravated…Terrorist organizations will be united…Everything will be insecure.” I følge Pipes var det det motsatte som var det mest sannsynlige utfallet, at det ville bli mindre terrorisme, noe han har gått tilbake på i etterkant.

Han støtter Israel i Israel-Palestina konflikten og motsetter seg en palestinsk stat. Han bruker samme sitat som Bush vedrørende en todeling av verden hvor man enten er med eller ikke, og i dette tilfellet så faller palestinerne utenom. I Iran har Pipes gitt råd om at USA må benytte seg av Mujahedeen-e Khalq (MEK) mot Iran, noe de også i stor grad gjør. Dette på tross av at MEK står oppført som terroristgruppe av USA, EU, Canada, Irak og Iran. Vedrørende Saudi Arabia så mener han at Saudi Arabia verken en en ”friend” eller en ”foe” av USA, men en ”rival”. Pipes mener at hva han ser på som Saudi Arabias ”massive implication in the death of 3,000 Americans on 9/11… is reason for the victims and their families to consider suing it for compensation.” Er det nødvendig å si noe mer? Før var det jøder, sigøynere og homser, nå er det tydeligvis muslimer. Blir mennesket aldri modent?

I teksten htIn Iraq, Former Enemies on the US Payroll skrevet av journalist Bobby Ghosh og publisert i Time Magazine On-Line den 24. november 2008 står det om organisasjonen Son of Iraq (SOI), som består av nærmere 100.000 sunnier, hvor av flesteparten tidligere ble betegnet som terrorister, men som nå er rekruttert av det amerikanske militære for å ta opp kampen mot al-Qaeda. De har med andre ord skiftet side og arbeider nå for okkupasjonsmakten.

Afghanistan har i de siste 25 år blitt revet sønder og sammen av USA som sammen med deres allierte i deres krig mot Sovjet brukte landet som et krigsskueplass for at «Sovjet skulle få sitt Vietnam.» I følge Newsweek sa den pakistanske presidenten Benazir Bhutto, som var bekymret over den islamske bevegelsens økende styrke, til president George H. W. Bush på slutten av 1980-tallet at USA var «ved å skape en Frankenstein.» Osama bin Laden, som dannet og drev al-Qaeda og den arabiske Maktab al-Khadamat (MAK) ble støttet, både militært og økonomisk, av USA.

John Cooley, en tidligere journalist for US ABC Television Network og forfatter av Unholy Wars: Afghanistan, America and International Terrorism, skriver at muslimske rekrutter i USA ble sendt til Camp Peary, CIAs spiontreningsleir i Virginia, også kjent som farmen, hvor unge afghanere, arabere fra Egypt og Jordan, og selv noen afro-amerikanske såkalt “svarte muslimer” ble opplært i sabotasjeferdigheter.

Flyskolen i Venice, Florida, Huffman Aviation, som bl.a trente Mohamed Atta og Marwan Yousef al-Shehhi, er også tilknyttet et CIA firma. Begge fikk deres sertifikater fra Federal Aviation Administration (FAA) i november 2000. Resten er historie.

Disse velltrente CIA terroristene utgjør på mange måter CIAs hemmelige hær, og det er dette man må ta stilling til når det både kommer til fremtidige terroristaksjoner, det at de aller fleste av dem er trent opp og faktisk står i kontakt med det stadig større etterretningsvesenet som ikke på noen måte kan sees på som særlig demokratisk, ikke minst på grunn av at de for det meste utfører det som er kjent som hemmelige aktiviteter og som folk flest sterkt ville ha mislikt hvis de visste hva det var som egentlig pågikk, samt meningsløsheten i å sende noen av de afghanske flyktningene til Afghanistan, et land i fullstendig kaos og ruin. Og heller ikke til Irak for den saks skyld.

Senere deltok mujahedin i krigen på Balkan, hvor de bl.a samarbeidet med Kosovo Liberation Army (KLA), en etnisk albansk opprørsgruppe som slåss for et selvstendig Kosovo på 1990-tallet. Dets kampanje med å angripe serbiske sikkerhetsstyrker førte til en krise i det Jugoslaviske militære og ledet til Kosovo krigen i 1999. De Jugoslaviske autoritetene anså den for å være en terrorist organisasjon, noe også USA-spesialutsendingen Robert Gelbard gjorde, uten at dette synes å ha noe å si for den politikken USA kom til å føre. Noen medlemmer var involvert i etterkrigs- tidskriminaliteter for å destabilisere nabostatene for på den måten å skape et såkalt Større Albania.

Operasjon Cyclone på 1980-tallet skapte blant annet 5 millioner afghanske flyktninger. USAs Kongress godkjente bl.a at CIA sendte 300 Stingere til konservative opprørere i 1986 og 700 året etter. «Vi ga dem ut som lollipop,» sa en amerikansk etterretningsoffiser til Washington Post. Landet har vært i ruiner like siden. Afghanske skolebarn fikk utlevert bøker med «Det er 10 russere i en tanks. Mujahedin dreper 5 av dem. Hvor mange russere er igjen?», samt islamsk indoktrinering og innføring i terrorisme. Bøkene ble trykket opp på universiteter i USA – Ohio og Nevada av Center for Afghan Studies (CAS) og delt ut på diverse madrasser, som vil si en slags islamske skoler.

Norske politikere mukket ikke, men lot det hele skje. Vi visste alle om realitetene, men gjorde ingenting for å forhindre det eller støtte opp om landet i etterkant. Det eneste norske politikere og kapitalister var interesserte i var olje. Når skal folk lære å ta konsekvensene for sine handlinger?

Kristin Aalen i Stavanger Aftenblad er ute med en ny artikkel, Terrorister_jobber_for_vestlige_land, hvor hun blant annet skriver ”Vi er blitt fortalt at vestlige land ville gjøre alt de kunne for å utrydde Al-Qaida i ”krigen mot terror”. Men vestlig etterretning har fra 1990-tallet brukt terrorister til å gjøre skitne jobber i en rekke land.”

Hun fortsetter med å hevde at: ”Under den kalde krigen var USA opptatt av å knekke Sovjetunionen i Afghanistan. CIA samarbeidet med saudiarabisk og pakistansk etterretning om å støtte muslimske geriljasoldater – mujahedin – i kampen mot kommunistene. Tusenvis av islamske jihadister (hellige krigere) ble utdannet i Osama bin Ladens treningsleirer sist på 80-tallet. De kom fra arabiske land i Midtøsten og Nord-Afrika og ble kalt araberafghanerne. I 1988 ble Al-Qaida stiftet.” Siden har det kun ballet seg på.

Se: Al Qaeda i følge Kristin Aalen i Aftenbladet.no, Stavanger

Terrorister_jobber_for_vestlige_land, Kristin Aalen

Saudi Arabia og Pakistan var baser for CIAs Operasjon Cyclone, som hadde en pengebinge på 4 milliarder dollar, og stilltiende godkjennelse fra det Hvite Hus, og som effektivt skapte det islamistiske krigspartiet som angrep USA. Denne terroristbevegelsen, Mujahedin, var det våpen som USA smidde mot Sovjetunionen; det islamistiske genet dukket stadig opp, og vokste direkte proporsjonalt med usamerikansk innflytelse og press i regionen. Talibans framvekst var et direkte resultat.

Saudi Arabia, der Islams helligste sted befinner seg, ble en enorm amerikansk base under angrepet på i Irak i 1990-91, et angrep som president Bush senior overfor Vesten framstilte som «den største moralske kampanjen siden annen verdenskrig». Det ikke kunngjorte målet for denne «krigen» var konsolidering av amerikansk makt over oljefeltene, og «innringing» av et Irak som hadde billig olje av god kvalitet og derfor utgjorde en trussel mot saudiarabisk olje. «Den største moralske kampanjen» for å frigjøre Kuwait dreide seg om helt andre ting.

Al-Qaeda slo røtter i Saudi Arabia blant de av de herskende familiene som gikk mot Fahd-familiens avtaler med USA, som de så på som Fausts pakt med djevelen. «Den dagen boblen brast» er beskrivelsen av 11. september som gis av mange i den arabiske verden som forsto disse spenningene.

Under ledelse av rike og mektige menn fikk al-Qaeda næring av den arabiske verdens bitterhet over USAs støtte til Israel, og mer allment ble bitterheten i varierende grad utbredt i hele verden, av dem som lenge hadde følt imperiestøvelen fra Vesten. I sin klassiker fra 1961, ’Jordas fordømte’, forutså Frantz Fanon nøyaktig at kolonialismen – som de sådde – høstet en virvelvind.

Al-Qaida-fotsoldater ble på slutten av 80-tallet sluppet inn i USA på et spesielt visumprogram i regi av CIA. Også den blinde sjeik Omar Abdel Raman, bildet, og terroristtreneren Ali Mohammed slapp inn selv om begge sto på en varselliste over terrorister. Raman ble senere dømt for flere terrorangrep. Ali Mohammed antas å ha sluppet straff fordi han var agent for CIA.

Steve Coll Osama har skrevet boka om bin Ladens far, Mohamed, som fikk 54 barn med diverse koner. Osamas far, Mohamed, kom fra Yemen men emigrerte til Saudi Arabia før Første verdenskrig. I 1930 startet hans et eget konstruksjonsfirma og etter å ha fått kontakt med Abdul Aziz Ibn Saud, den første monark i Saudi Arabia, nådde han en slik suksess at hans familie ble kjent som «den rikeste ikke-kongelige familien i kongedømmet.» Som «kongelig konstruktør,» fikk han et nært forhold til kongehuset, og da især til Prins Faisal av Saudi Arabia, som i 1964 avsatte hans halvbror, Kong Saud, og begynte å bygge kongedømmet etter den sløsete saudi-perioden.

På tross av oljerikdom var kongedømmet lite utviklet. Kong Faisal aksepterte Mohammed bin Ladens tilbud om finansiell assistanse for å støtte nasjonaløkonomien og som belønning utstedte Kong Faisal et kongelig dekret som ga alle fremtidig konstruksjonsprosjekter til bin Ladens konstruksjonsselskap. Som et resultat fikk bin Ladens selskap aksjer på 5 milliarder dollar. Han fikk eksklusive rettigheter til å konstruere alle moskeer og andre religiøse bygninger i Saudi Arabia og flere andre arabiske land, i beregnet restaurasjonen av Al-Aqsa Mosque i Jerusalem frem til 1967. På 1960-tallet veier og jernbane for det saudiarabiske kongedømmet. I sine senere år ekspandert bin Laden selskapsnettverket sine aktiviteter i andre sektorer, og da ikke aller minst innen utenlandske investeringer og olje. I 1967 ble han drept da hans fly krasjet under en landing ved Usran i det sørvestre Saudi Arabia.

I etterkant av sin død overtok hans eldste sønner, og da først og fremst Salem bin Laden, som skiftet organisasjonens navn over til Binladen Brothers for Contracting and Industry og fortsatte å ekspandere deres fars selskap. Bin Laden er i dag splittet opp i grupperinger basert på konenes nasjonaliteter, og inkluderer en syrisk gruppe, en libanesisk gruppe, og en egyptisk gruppe. Den egyptiske gruppen med sine 40.000 arbeidere er landets største private utenlandske investor. Saudi Binladin Group, som det nå blir kalt, er involvert i konstruksjon, ingeniørarbeid, produksjon og telekommunikasjon. Saudi Binladin Group er Egypts største private utenlandske selskap og forhandlet med den libanesiske regjeringen om å gjenbygge deler av det sentrale Beirut under en 50 millioner dollar kontrakt. Salem, som overtok familiebedriften, fikk en tragisk død i 1988 da et fly fløy inn i en strømkabel i Bush sin region, San Antonio, Texas.

Familieformuen er anslått til nærmere 5 milliarder dollar, hvorav bin Ladens personlige formue er på 200-300 millioner dollar, en sum man har fått gjennom å dividere dagens verdi av bin Laden familien med antallet av bin Laden seniors sønner. I 1994 konfiskerte bin Laden familien Osama bin Ladens del av familiearven, men Milt Bearden, CIA’s stasjonssjef i Pakistan fra 1986 til 1989, admitted 24, januar 2000 til New Yorker at selv om aldri så bin Laden, så visste han at hav der ettersom bin Laden brakte 20-25 millioner dollar per måned fra andre Saudis og Golfarabere for å forstette krigen. Osama bin Laden skal ifølge enkelte kilder selv være god for flere milliarder. Bin Ladin’s familiewebside ble tilfeldigvis lagt ned den 11. september 2001.

I sin film Fahrenheit 9/11 av Michael Moore trekker han frem forretningsforbindelsene mellom Bush-familien og Saudiarabere, som vist eier 7 prosent av USA. Den enorme oljenasjonen Saudi-Arabia’s nest rikeste familie etter kongens heter bin Laden. Amnesty Internasjonal fordømmer landet for dets sharia-lover med fysisk, offentlig avstraffelse, og landet er stemplet som menneskerettighetsforbrytende.

Michael Moores film Fahrenheit 9/11 handler om president George Bush og hans påståtte nære forbindelser til bin Laden familien og den saudiarabiske kongefamilien, og ikke minst hans håndtering av amerikansk sikkerhetspolitikk før og etter terrorangrepet 11. september i 2001.

Michael Moores film Fahrenheit 9/11 har vært en stor kassasuksess i USA i hele sommer og filmen går på kinoene i Norge. Filmen handler om president George Bush og hans påståtte nære forbindelser til bin Laden familien og den saudiarabiske kongefamilien, og ikke minst hans håndtering av amerikansk sikkerhetspolitikk før og etter terrorangrepet 11. september i 2001. Filmen er et direkte angrep på den amerikanske presidenten og har vært definert innenfor genren dokumentarfilm. Den er imidlertid også en film som like gjerne kunne vært definert som en propagandafilm. Filmen har helt klare politiske målsetninger. Michael Moore legger da heller ikke skjul på at hans overordnede mål er å bidra til at president Bush ikke blir gjenvalgt for 4 nye år i presidentembetet.

De grunnleggende påstandene filmen framsetter om Afghanistan, krigen mot Irak, og hvordan president Bush håndterte terrorfaren i forkant av 11. september, er imidlertid veldokumenterte. De bygger nesten uten unntak på de to bøkene til Washingtonpost-redaktøren Bob Woodward («Bush at War» om krigen mot Afghanistan og «Plan of Attack» om krigen mot Irak) og boken til den tidligere sikkerhetsrådgiveren Richard A. Clarke («Against All Enemies. Inside America’s War on Terror.»). Han bygger også på dokumentasjon fra Granskningskommisjonen som ble nedsatt for å gå igjennom hva amerikanske myndigheter visste om trusselbildet før terrorangrepet.

USA sier at de kjemper en krig mot terrorisme og anti-frihet, krigen mot Irak er en krig for folket som trenger å bli fri fra et slikt regime som sitter i dag. Irak støtter terrorister, Irak støtter al Qaeda, alle slike påstander slenges ut fra USA, mange uten bevis. Bush har foretninger med den søkkrike bin Laden-familien, som nekter for all kontakt med bin Laden. Dette sistnevnte forholdet tjener Bush-familien grovt på. Skulle USA gå ut mot dette landet, ville de miste sin hovedleverandør av olje, avtaler ville gå bort, og de ville risikere at Saudi-topper trekker ut sine investeringer og tar ut sine investeringer fra USA.

Carlyle Group, etablert i 1987 av blant annet Stephen L. Norris, William E. Conway, Jr., Daniel A. D’Aniello og David M. Rubenstein, som en privat global investeringsfirma som danner, strukturerer og fungerer som ledende stamaksjeinvestorer i management-ledet buyouts, strategisk minoritetsstamaksje investeringer, stamaksje for private placements, konsolideringer og buildups, samt økt kapital finansiering, og som sier at de arbeider for å bli et av de største globale privat stamaksjefirma og generere ekstraordinær profitt. Firmaet hadde mer enn 30 milliarder dollar av stamaksje kapital in 2005, har aksjer i mer enn ni industrigrener, inkludert militærindustri, real estate og media. ”De er ikke langtidsinvestorer, men kjøper lavt og selger høyt,” uttalte Philip Finnegan, en analytiker i Teal Group, og fortsatte med å si at “De ser alltid etter en utgangsstrategi uansett hva de kjøper. De har en følelse av handelsstabiliteten på grunn av akkumulerte ekspertisen de har.”

Kritikere av Carlyle fokuserer på forbindelsen mellom de ulike politiske figurene. Noen av sektorene og selskapene det investerer i er sensitive til politisk aktivitet, og fokuset på investeringene må bli sett på som en form for politisk handling, noe som kan komme i interessekonflikt når de som lager de politiske bestemmelsene har deres egen personlige rikdom forbundet med slike investeringer. Krigen i Irak ser ikke ut til å være over, men gjenoppbyggingen har allerede startet, noe som har ført til stor konkurranse mellom ulike selskaper for kontrakter, som for det aller meste kommer på amerikanske hender. For det meste til selskaper som har folk innen politikk og militær på deres lønningsruller. Dette gjelder ikke minst for Carlyle. Det har blitt helt vanlig å benytte seg av sine kontakter, etter år med en høy regjeringsstilling, til å starte egne firmaer. Det er med andre ord ikke lenger, hvis det noen gang har vært det, skille mellom dem som regjerer og dem som sitter med pengene. Politikerne sitter med andre ord med et verktøy, staten, som de benytter seg av for å pleie sine egne interesser.

Carlyle har flere meget interessante medlemmer. Blant dem er John Major, tidligere britisk statsminister og Carlyles leder i Europa, Fidel Ramos, den tidligere presidenten av Filippinene, Park Tae Joon, tidligere statsminister i Sør Korea, den saudiske prins Al-Walid, Mack McLarty, tidligere personalleder for Det hvite hus, president i Kissinger McLarty Associates og Carlyle seniorrådgiver, USAs statssekretær Colin Powell, James Addison Baker III, den tidligere statssekretæren, som fungerer som Carlyles seniorrådgiver, Alice Albright, datteren til Madeleine Albright, den tidligere statssekretæren, Caspar Weinberger, USAs tidligere forsvarssekretær, Richard Darman, tidligere Det hvite husets budsjettdirektør, milliardæren George Soros, Arthur Lewitt, tidligere leder av sikkerhets- og vekselkommisjon (SEC), William Kennard, tidligere leder av den føderale kommunikasjonskommisjon (FCC), Karl Otto Poehl, tidligere Bundesbank president, Henri Martre, tidligere president av Aerospatiale, Etienne Davignon, tidligere president for Belgian Generale Holding Company, George W. Bush og George Bush, som fungerer som Carlyles rådgiver, og Osama Bin Laden’s bror, Shafiq Bin Laden. Hoover’s Online beskriver Carlyle Group som et militærindustrielt kompleks, ofte kjent som jerntriangelet, som refererer til Kongressen, Pentagon, og forsvarsindustriene.

I kontrast til de fleste andre private stamaksjefirmaer som har blitt etablert i New York, Boston eller San Francisco, er Carlyle det eneste store private stamaksjefirma som ligger i Washington, DC, med hovedkvarter på Pennsylvania Avenue, halvveis mellom Det hvite hus og Capitol bygningen. Blant flere viktige Carlyle folk satt George W. Bush’s far, George Bush, John Major og Osama Bin Laden’s bror, Shafiq Bin Laden. i sitt årlige investormøte morgenen, den 11. september, akkurat når angrepene tok plass.

Frank Charles Carlucci III, tidligere amerikansk forsvarssekretær er en av 3 formenn. Han er direktør for det Carlyle eide United Defense Industries (UDI), et firma som spesialiserer seg på forsvarsinvestering og militæropprusting og som er USAs største forsvarskontraktør. Når USA går til krig, og øker sine forsvarsbudsjett, tjener bin Laden familien og Bush direkte på dette. Bush familien har med andre ord tjent godt på angrepet den 11. september. Da Carlyle ble møtt med kritikk etter 11. september, etter at det ble offentliggjort at selskapet pleiet forbindelser med bin Laden familien ble investeringene til bin Laden tatt ut, og Saudi familien sa det var lenge siden de hadde hatt forbindelser med terroristene.

I følge Moore oppholdt de 24 medlemmene av bin Laden-familien seg i USA den 11. september, og fikk tillatelse til å reise ut av USA med sine 6 privatfly to dager etter tragedien, den 13. september, mens alle flyplasser var stengt og all annen flytrafikk satt på bakken. Regjeringen avhørte ikke en gang familiemedlemmene. De opplagte påstandene for hvorfor disse personene fikk forlate landet er at de er de rikeste i Saudi-Arabia. De har høy inflytelse i Saudi-Arabia, et land som USA er meget avhengig av, både økonomisk og geografisk. Igjen viser det seg da at penger er alt. USA ville nok ikke risikere Sauditopper på nakken for å ikke ha innvilget tillatelsen om å forlate landet. Oppsummering: oljen er viktigere enn terrorisme. Senere overdrev regjeringen terrorfaren i landet, ved for eksempel å si at terrorister kanskje hadde tuklet med kulepenner så de ble livsfarlige, for at befolkningen på denne måten skulle støtte invasjonen av Irak.

I følge More hadde Bush den 11. september vært i et møte tidlig på morgenen, hvor en bin Laden også var. Da det hele inntraff, satt han i et klasserom i Florida og hørte på høytlesning fra boken My Pet Goat. Bush ble filmet når han fikk vite hva som hadde skjedd. Det går syv minutter uten at han gjør noe som helst.

I følge Morten Øverbye i VG 9. november 2001 kunne BBCs Newsnight avsløre at George W. Bush har tjent sin første million på et oljeselskap som var delvis finansiert av Salem bin Laden, Osamas bror, som tok over som familiens overhode etter at hans far døde i en flyulykke i 1968. I 1998 ble Salem bin Laden drept i Texas i en flyulykke med privatfly. Det har vært mange spekulasjoner, men få fakta rundt årsakene til ulykken. James Bath, en av partnerne i George W. Bush sitt oljeselskap, Arbusto Corp., stiftet i 1976, var da den amerikanske representanten for Salem bin Laden, Osamas halvbror. Ifølge etteretningsrapporter skal Bath også ha vært innblandet i en sammensvergelse for å sluse saudi-arabiske penger inn i USA. Han skal også ha arbeidet for CIA i Saudi-Arabia i 1976, da Bush’ far ble sjef for CIA.

En talsmann fra FBI, som nektet å kommentere opplysningene, si til Newslight at ”Det er mange ting som bare de hemmelige tjenester kjenner til og som ingen andre bør få kjennskap til.” Programmet hevdet å sitte på hemmelige dokumenter fra FBI-etterforskningen etter terrorangrepene 11. september. Dokumenter som skal vise at selv om Osama bin Laden er familiens sorte får, er minst to amerikanske medlemmer av familien mistenkt for å ha forbindelser til terrornettverket. Newsnight sier de har bevis for at FBI var på sporet av bin Ladens familiemedlemmer i USA før 11. september.

Et dokument viser at spesialagenter etterforsket Abdullah, en nær slektning av Osama, på grunn av hans tilknytning til organisasjonen World Assembly of Muslim Youth (WAMY), en organiasjonen som av FBI er mistenkt for å være en terrororganisasjon. Abdullah skal ha hatt leilighet i nærheten av WAMY, bare kvartaler fra en av adressene der fire av kaprerne bodde. FBI etterforsket også WAMY da de fikk beskjed fra høyere hold om å stanse etterforskningen. Amerikanske myndigheter har i ettertid ikke frosset WAMYs kontoer, slik de har gjort med andre mistenkte terrororganisasjoner, til tross for at Pakistan har utvist WAMYs «soldater» og at India har hevdet at WAMY finansierte terrorbombinger i Kashmir.

Newsnight dokumenterte også en rekke koblinger mellom USAs utenriksdepartement, CIA og Saudi-Arabia. ”Jeg fikk stadig ordre fra høyt hold om å utstede visum til ukvalifiserte søkere,” uttalte Michael Springman, som ledet det amerikanske visumbyrået i Jeddah fra 1987 til 1989. Da han klaget til sine overordnede ble klagene oversett. ”Det jeg gjorde var å gi visum til terrorister som var rekruttert av CIA og Osama bin Laden, for at de skulle komme til USA for å trenes i krigen mot Sovjet,” la han til.


I følge 11. september rapporten sørget en truende Osama bin Laden for at al-Qaida-medlemmet Tawfiq bin Attash, som senere bidro til terrorangrepet mot USA 11. september og til bombingen av USS Cole, ble løslatt i 1999. Tawfiq bin Attash ble arrestert i Yemen i 1999 fordi han kjørte bilen til en etterlyst militant. Myndighetene i Yemen visste ikke på dette tidspunktet at mannen, som ofte går under navnet Khallad, var medlem av al-Qaida-nettverket. Sommeren samme år tok Osama bin Laden personlig kontakt med en tjenestemann i den yemenske regjeringen. Bin Laden, som allerede var en etterlyst mann på grunn av bombingen av to amerikanske ambassader i Afrika i 1998, var svært truende overfor tjenestemannen. ”Jeg skal ikke konfrontere Yemen hvis dere ikke konfronterer meg,” skal han ha sagt. Også faren til den fengslede mannen, som var utvist av landet, kontaktet tjenestemannen for å forsikre seg om at sønnen ble løslatt. Litt senere ble Tawfiq bin Attash sluppet løs, og kunne delta i planleggingen av 11. september-angrepet. Khallad, som ble arrestert i Pakistan i 2003, holdes nå fengslet på et hemmelig sted.

Ifølge etteretningskilder Newsnight har snakket med, har det alltid vært begrensninger på etterforskning av saudiarabere, men under president Bush skal disse begrensningene ha blitt enda verre. Etter presidentvalget, fikk etteretningstjenestene beskjed om å holde seg unna etterforskning av bin Laden familien og den saudi-arabiske kongefamilien, hevdet programmet.

Visum til terrorister

Al-Qaida-fotsoldater ble på slutten av 80-tallet sluppet inn i USA på et spesielt visumprogram i regi av CIA. Også den blinde sjeik Omar Abdel Raman, bildet, og terroristtreneren Ali Mohammed slapp inn selv om begge sto på en varselliste over terrorister. Raman ble senere dømt for flere terrorangrep. Ali Mohammed antas å ha sluppet straff fordi han var agent for CIA.

Al-Qaida-menn i Bosnia

Abdul-Wahid al-Qahtani er blant kjente Al-Qaida-menn som slåss i Bosnia. Terrorist Clement Rodney Hampton-El, bildet, vitnet om at han ble tilbudt 150.000 dollar av en saudisk prins for å trene jihadister i Bosnia. Hassan Hakim ledet Al-Qaidas kontor i Kroatia og mottok ordre og penger fra jihadistenes kontor i New York.

Under dekke av oljeselskap

I 1991 kom Richard Secord, Harry «Heinie» Aderholt og Ed Dearborn til Baku på vegne av det amerikanske selskapet Mega Oil. De var veteraner fra USAs flyvåpen med erfaring fra Laos og Oliver Norths Contras-operasjoner i Mellom-Amerika. Agentene skaffet våpen verdt tusenvis av dollar og fløy inn minst 2000 leiesoldater fra Afghanistan, skrev Washington Post i 1994.

Al-Qaida i Aserbajdsjan

Araberafghanerne slåss tidlig på 90-tallet i det armenske Azeri-området i Nagorno-Karabakh. De frigjorde muslimske naboområder i Russland, Tsjetsjenia og Dagestan. Aksjonene skal ha blitt finansiert med heroin fra Afghanistan, av Osama bin Ladens formue og med saudiarabisk støtte.

Mujahideen – Wikipedia

Mujahideen – SourceWatch

Al-Qaeda involvement in Europe – Wikipedia

The Blotter: U.S.: Saudis Still Filling Al Qaeda’s Coffers

US Oil Companies Recruit Al-Qaeda Members

Al Qaeda, U.S. Oil Companies, and Central Asia

Afghan Fighters Joined Azeri-Armenian War in 1993

CRG – «Osamagate»

CIA Training of Islamists Haunts GIs in Iraq – NAM

HowStuffWorks Videos «CIA: America’s Secret Warriors

The Role of the CIA-ISI Terror Network

CIA used the ISI in Bosnia

The Bosnian Tragedy

Youtube: Støtte til terrorister

Sy Hersh: Inside Bush and Cheney’s World

Seymour Hersh about Osama & Al ‘Qaeda’s Afghanistan escapes

Seymour Hersh: US is funding Al-Qaeda to counter Iran

Seymour Hersh Interview with Wolf Blitzer

Seymour Hersh and our inept foreign policy

Seymour Hersh Plays Hardball June 18, 2007

Seymour Hersh on US funding Lebanon and Gaza violence

U.S. Funding Fatah in Gaza Hard Coup

US Supported (terrorist) Fatah al-Islam in Lebanon

Seymour Hersh: Fatah Al-Islam Crisis in Lebanon

USA Backs terror groups in lebanon! Allies of Al Qiada!

Is the US Secretly Funding Sunnis Against Iran? Olbermann

Flere videoer

Linker – USA/Iran

Posted in Krigen mot terror, Menneskerettigheter, USA | Leave a Comment »

Møte med Suasan George på Litteraturhuset

Posted by Fredsvenn den november 27, 2008

susan_george11

Attac så dagens lys i kjølvannet av en verdensomspennende finanskrise. Attac har siden forsøkt å vise verden at det finnes måter å regulere finansmarkedene på. Dette er nå ti år siden, og verden står overfor en ny finanskrise. Det er på tide å fornye debatten, finne nye virkemidler og få flere med i kampen om demokratisk kontroll over finansmarkedene.

Aktører i finansmarkedene står i dag fritt til å operere som de selv vil. Her ligger mye av forklaringa til hvorfor disse aktørene samla sett på mange måter har blitt en maktfaktor i samfunnet. I dette kontrollvakuumet har banker og meglere fått mulighet til å utvikle kompliserte finansielle redskaper. Terra-skandalen fikk fram det absurde i at heller ikke meklerne forsto produktene de solgte. Resultatet var enorme økonomiske tap for flere kommuner. Industriland kan likevel i større grad enn fattige land takle svinginger og kriser i valuta- og finansmarkedene. Utviklingsland kan i verste fall bli satt tiår tilbake i utvikling.

Dagens finanskrise er ikke den eneste krisen som herjer verden. Den er tett knyttet til økende priser på mat og energi, til fattigdom og ulikehet, og klimaendringer og global oppvarming. Vi er inne i en vond sirkel – et større og stadig mer komplisert finansmarked har gjort sivilsamfunnet stadig mer maktesløst. Kanskje er det frykten for at vi ikke forstår hva som skjer som har hindra oss i å ta til motmæle. Men nettopp derfor er det viktig at vi kommer på banen. Kan vi godta at et system som nesten ingen forstår, kan ha så stor makt? Kan vi godta et system der all risikoen blir tatt av menigmann i nedgangstidene, mens profitten i oppgangstider er samla på få hender?

Susan George (født 1934), er statsviter, aktivist og forfatter av mer enn et dusin bøker, samt ærespresident i Attac Frankrike og styreleder for Transnational Institute deltar mandag den 1. desember i debatt om finanskrisen på Litteraturhuset kl 11.00-13.00. Hun vil forklare hvordan disse sammensatte krisene gir oss en mulighet til å skape en mer rettferdig og bærekraftig verden.

Debatten er en del av Attac Norges seminarrekke om finanskrisa for å finne løsninger som gir en mer demokratisk kontroll over de globale finansmarkedene.

Steng kasinokapitalismen nå

Posted in Økonomi, Konferanser | Merket med: , , , | Leave a Comment »

USA – Irak og Status of Forces Agreement

Posted by Fredsvenn den november 27, 2008

I følge teksten US Would Control Profits From Iraqi Oil Exports Under Agreement av Jeremy R. Hammond publisert den 25. november 2008 har det ikke manglet kontroverser omkring hva som har blitt kjent som Status of Forces Agreement (SOFA), eller ”Agreement Between the United States of America and the Republic of Iraq On the Withdrawal of United States Forces from Iraq and the Organization of Their Activities during Their Temporary Presence in Iraq”, mellom regjeringene til USA og Irak. Etter heftig kamp om hvordan skulle bli ble teksten nylig ferdiggjort. Se: Counter Currents.org

Iraqi Cabinet Okays US Pact

US Staying Silent on Its View of Iraq Pact Until After Vote …

abb73843149_101

Iraq: from SOFA to resistance

US-Iraq: The big picture is a neo-con failure

Iraqi religious leaders unanimously condemn SOFA

Thousands of Iraqis Protest U.S. Occupation!

Iraqis urge government to firmly reject SOFA 7th november 08

Irak


Nylig ble det avholdt demonstrasjon i Baghdad av dem som følger shialederen Moqtada al-Sadr, en innflytelsesrik person viss far ble myrdet i 1999, trolig av Saddam Husseins regime, og som i etterkant av den amerikanske invasjonen organiserte motstand mot okkupasjonen som inkluderte både politiske og militære elementer, mot en pakt som vil la USAs styrker bli værende i Irak frem til 2011. Sadr har kommandoen over al-Mahdi Army, som har truet med å fortsette sin væpnede motstand hvis avtalen går gjennom i den irakiske regjeringen.

Mens regjeringen til statsminister Nuri al-Maliki, som i begynnelsen hevdet den kunne lage en avtale unilateralt med Bush administrasjonen, har gjort at avtalen er gyldig først etter parlamentets samtykke, har Bush administrasjonen hevdet at Senatets samtykke ikke er nødvendig på tross av at avtalen under den amerikanske konstitusjonen må bli anerkjent av av Senatet. Bush administrasjonen vil med andre ord bryte med Artikkel II, Seksjon 2 i Konstitusjonen, noe som ikke er første gang den utøvende bransjen under Bush har erklært for seg selv at makten til å regjere via fiat, noe som trolig fortsatt kommer til å bli møtt med kun liten motstand av den samarbeidsvillige amerikanske Kongressen.

Pakten erklærer i sin introuksjon at begge partene anerkjenner viktigheten av å “bidra til verdensfred og stabilitet gjennom å bekjempe terrorisme i Irak”, og “på den måten stanse agresjon og trussler mot suvereniteten, sikkerheten og den territorielle integriteten til Irak”. Avtalen slår fast at samarbeid mellom de to landene “er basert på full respekt for suvereniteten til hver av dem i henhold til formålet og prinsippene i FN charteret”. Noe som må sies å være temmelig orwelliansk ettersom invasjonen av Irak var en aggressiv handling definert i Nuremberg som “en overordnede internasjonal forbrytelse, som kun skiller seg fra andre krigsforbrytelser i det at det inkluderer i seg selv den akkumulert ondskapen i sin hele”; og at invasjonen i seg selv var et brudd på freden og FN charteret og andre internasjonale avtaler som inkluderer det internasjonale rettsapparat, noe som resulterer i ustabilitet og fremmer terrorisme i Irak. Men det er også et ganske meningsløst språk gitt det faktiske innholdet i avtalen.

Avtalens Artikkel 3 inneholder en klaus som synes å være til stede for å kunne forhindre USA fra å inkludere irakere i sitt ekstraordinære fangeforflytningsprogram gjennom å slå fast at USA ikke kan overflytte ikke-amerikanske personer verken inn i eller ut av landet, men så står det: “med mindre det i følge irakiske lover og reguleringer, inkludert gjennomføringsarrangementer som kan få samtykke fra regjeringen i Irak.” Det er med andre ord et loophole som kan tillate USA å gjøre nettopp det som synes å bli forhindret. Slike såkalte arrangementer kunne bli forstått på et utall måter, og, Bush administrasjonen tradisjonen tro, bety samtykke fra den irakiske presidenten uten samtykke fra parlamentet. I tillegg kommer at USA kan gjøre vold på avtalen og ta såkalte forsvundne personer ut av landet slik saken forholder seg under CIAs fangeoverflyttingsprogram.

Artikkel 4 erklærer at den amerikanske militære tilstedeværelsen er etterspurt “for det formålet av å støtte Irak i sitt arbeid for å opprettholde sikkerhet og stabilitet i Irak”, som er lite sannsynlig grunnet det faktum at de fleste irakerne vil at den amerikanske tilstedeværelsen skal ende og anser den fortsatte okkupasjonen for å være den viktigste årsaken for volden som, på tross av at den har ebbet ut over de to siste årene, fortsetter å forpeste landet. En undersøkelse utført for det amerikanske militæret som ble rapportert i Washington Post kom i fjor frem til at ”Irakere fra alle sekteriske og etniske grupper tror at den amerikanske invasjonen er den primære årsaken for volden mellom dem, og ser avreisen til ”okkupasjonsstyrkene” som nøkkelen til nasjonal gjenforening.”

Demonstranter rev ned en figur av president George W. Bush bærende på en koffert med ordene ”The pact of subservience and shame” der hvor amerikanske soldater tidligere, etter å ha inntatt Baghdad under invasjonen i 2003, hadde revet ned en en statue av Saddam Hussein. Tusener av demonstranter sang og waved irakiske flagg i Baghdads Firdos kryss. De kastet flasker mot figuren og rev den for så å rive den i stykker og sette ild på den. ”Jeg er med dere når det gjelder å kaste ut okkupanten på den måten dere synes passer”, leste en prest med hvit turban opp for demonstrantene i en beskjed fra Sadr med tilrop som ”Gud er stor” fra demonstrantene.

Sadrs støttespillere har gjennomført flere voldelige opprør siden 2003. Med iirakiske snipere seende ned fra takene knelte demonstrantene i bønn og begynte deretter å marsjere mens de ropte ”Aldri, aldri til pakten.” I følge sikkerhetskontoret i Baghdad forløp opptrinnet seg uten voldelig konflikt. Medlemmer av sadristblokken i parlamentet deltok. Sadr aide Hazim al-Araji fortalte Reuters: ”I dag er dagen for irakisk enhet blant arabere, kurdere, alle samfunn i Irak, for å motsette seg sikkerhetspakten. En mann som hjalp til med å rive ned figuren ble sitart av London Times mens han sa: ”På samme måte som da Saddams statue ble revet ned, har nå også Bush falt.”

Den irakiske regjeringen signerte avtalen denne uken og parlamentet vil stemme over den i neste uke. ”Jeg anroper alle blokker i parlamentet om å være forpliktet til eden om holde Irak suveren og uavhengig”, sa sadrist juristen Falah Shanshal. ”Vi har håp om at de irakiske parlamentarikerne ikke vil stemme for pakten.” Maliki fikk stanset sadristenes voldelige opprør sør i Irak tidligere i år, noe som styrket Malikis forhandlingskort. Volden i Irak har nå falt til nivåer som ikke har blitt opplevd siden før invasjonen, men militante grupper utfører ennå angrep.

Pakten, som har blitt anerkjent av begge regjeringer og som nå blir høylytt debattert i det irakiske parliament, krever at USAs soldater skal forlate gatene i de irakiske byene i midten av nesteår og forlate landet den 31. desember 2011. Under avstemning i Iraks kabinett stemte 27 av 28 positivt for avtalen, mens 9 ministere ikke var til stede. Abdul Qadir al-Obaidi, Iraks forsvarsminister, advarte om at hva som skjedde i Aden gulfen vil skje i den arabiske gulfen også uten avtalen og fortsatt tilstedeværelse av amerikanske styrker. ”Pirater vil starte opp i disse havnene på en måte som man ikke en gang kan forestille seg.”

De amerikanske styrkene trenger irakisk arrestordre for å arrestere folk og amerikanske kontraktører vil bli underlagt irakisk lov. Statsminister Nuri al-Maliki har fått viktige innrømmelser fra USA i månedene med tøffe forhandlinger og har dummet ut sadristene for å kreve en fast dato for en amerikansk tilbaketrekking kun for så å gå i mot det etter å ha kommet frem til en. Sadristene har ikke klargjort hva deres praktiske alternativ til pakten er, men krever at USA skal forlate Irak umiddelbart og ikke om tre år. De tviler på at USA vil forholde seg til den fastlagte tidstabellen og hgevder at det kun er en uthaling. Bush har lenge unngått å sette en tidsfrist, mens Barack Obama sier han vil trekke ut kampstyrkene i løpet av 16 måneder.

Mens Sadrs støttespillere motsetter seg pakten i seg selv, har andre grupper uttrykt reservasjoner vedrørende visse detaljer. Pakten gir blant annet USA fullmakt til fortsatt å kontrollere milliarder av dollar av eiendeler fra salg av eksportert irakisk olje holdt i Federal Reserve Bank, New York og inneholder en rekke loopholes som kan tillate fortsatt langtidstilstedeværelse av amerikanske militærstyrker og opprettholde USAs juristikk over forbrytelser begått av amerikanske soldater.

Avtalen erklærer at “USA anerkjenner den irakiske regjerings suverene rett til å be om at USAs styrker skal reise fra Irak. Men anerkjenner ikke det irakiske folks, som vil ha USAs styrker ut av landet umiddelbart og som ser regjeringen som en marionett for USA, suverene rett.

Regjeringer bruker ofte frykttaktikker for å presse gjennom kontroversiell lovgivning. Før USAs invasjon ble medlemmer av Kongressen fortalt at Saddam Hussein kunne angripe østkysten av USA med biologiske våpen fra ubemannede luftfartøy hvis de ikke tillot presidenten å benytte seg av militærmakt mot Irak. Nylig ble medlemmer av Kongressen advart om at det ville bli unntakstilstand i USA hvis de ikke autoriserte den høyst upopulære loven som tok skattebetalernes penger til å kausjonere ut bank- og investeringsselskaper.

Mens det ble malt et trusselbilde for å skremme offentligheten til å støtte avtalen kritiserte Obaidi opponenter for å være konspirasjonsteoretikere. New York Times rapporterte for eksempel at Obaidi ”bekjempet konspirasjonsteorier vedrørende avtalen”, teorier fyrt opp under av den “antiamerikanske shiapresten Moktada al-Sadr” vedrørende “eksistensen av hemmelige avtaler om en lengre amerikansk tilstedeværelse.” Dette samtidig som Obaidi selv fyrte opp under opponentenes frykt gjennom å holde muligheten for at noen amerikanere ville bli trengt i etterkant av datoen for å trekke ut de amerikanske styrkene i 2011 hadde gått ut åpen.

DFI – Det irakiske utviklingsfond

I etterkant av invasjonen, i mai 2003, ble Central Bank of Iraq – Development_Fund_for_Iraq (DFI), Det irakiske utviklingsfondet, skapt som en konto ved Federal Reserve Bank, New York på forespørsel fra den USA innsatte Coalition Provisional Authority (CPA). En del av fondet ble flyttet til Baghdad og Irak og DFI-Baghdad kontoen ble åpnet ved Central Bank of Iraq for kontantutbetalingsfordringer.

CPA fikk ansvaret med å forvalte Det irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Fondet mottok penger (1.724 milliarder dollar) fra overtatte og investerte irakiske bankkontoer og fond overtatt av koalisjonsstyrkene (926.7 millioner dollar). Disse pengene ble også brukt under overgangsperioden før DFI ble satt opp. DFI har hovedsakelig blitt betalt for “hveteforsyningsprogrammet, pengevekselsprogrammet, elektrisitets- og oljeinfrastrukturprogrammer, utstyr for de irakiske sikkerhetsstyrkene og for irakiske administrasjonslønner og ministerienes budsjettoperasjoner”.

DFI, som mottok 95 % av regjeringens utbytte fra irakisk oljesalg, ble satt under kontrollen av CPA og den administrative armen til US-UK okkupasjonsstyrkene. International Advisory and Monitoring Board (IAMB), en uavhengig overoppsynsorgans for DFI, ble skapt i FNs Security Council Resolution 1483 (2003) for sikre åpenhet og den finansielle ansvarligheten til DFI. IAMB ble operert fra DFI fra den 22. mai 2003 og frem til CPA ble lagt ned den 28. juni 2004. CPA ekskluderte informasjon på sin webside om overføringer inn og ut av DFI.

CPA eksporterte irakisk olje via oljerørsystem med ikke-funksjonelle metere. Den faktiske mengde olje som ble eksportert ville ha måttet bli beregnet. Det irakiske folk var med andre ord etterlatt i en posisjon hvor de måtte ha tillitt til at CPAs bregninger var ærlige. I oktober 2004 avslørte en undersøkelse utført av IAMB og KPMG CPAs uholdbare bokføringssystem. IAMB feilet i sin oversiktsprosess i flere måneder på grunn av prosedyredisputter og manipulasjon fra USA.

Under denne perioden foregikk illegal eksport av petroleum i hemmelighet fra Irak og en større sum av fond for DFI forsvant uten bokføring. I følge Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) handlet dette om den nette summen av 8.8 milliarder dollar av de 23 milliarder dollar av irakiske pengene. Etter den 28. juni 2004 administrerte Iraqi Interim Government DFI under IAMBs oversikt i følge FNs Security Council Resolution 1546 og frem til den 31. desember 2006. I juni 2005 kom staben rundt Congressman Waxman’s Committee on Government Reform med en høyst kritisk rapport.

Paul Bremer ledet CPA. Under hans administrasjon ble ambassadør Bremer kritisert for å bruke over 90% av DFI. Mindre enn 5% av de 18 milliarder dollar Kongressen hadde satt til side for gjenoppbygging ble brukt under samme periode. Disse fondene danner Iraq Relief and Reconstruction Fund, som blir kontrollert av Iraq Reconstruction Management Office. USAID spiller også en rolle når det kommer til kontrollen over disse fondene. Siden overflyttingen av suverenitet i juni 2004 har DFI blitt kontrollert av Iraqi Transitional Government.

Den nye avtalen erklærer: “Anerkjennelse og forståelse overfor Iraks bekymringer over krav basert på aksjoner utøvd av det tidligere regime har presidenten av USA utøvd sin autoritet for å forsvare DFI og visse andre eiendeler hvor Irak har en interesse fra USAs juridiske prosess. USA skal være fult og aktivt engasjert når det kommer til regjeringen i Irak med respekt til fortsettelsen av et slik forsvar og med respekt til slike krav. Konsistent med et brev fra presidenten i USA til statsministeren av Irak har USA vil være forpliktet til å assistere Irak i forbindelse med dets forespørsel ved FNs sikkerhetsråd og utstrekke forsvaret og andre arrangementer etablert i Resolusjon 1483 (2003) og Resolusjon 1546 (2003) [sic] for petroleum, petroleumsprodukter og naturgass som har sin opprinnelse i Irak, utbytte og obligasjoner fra salg av dette og DFI.”

I følge Resolusjon 1483: “etableringen av DFI skal være holdt av Iraks sentralbank” og fondet “skal bli betalt ut under ledelse av CPA”. CPA, den gang ledet av Paul Bremer, etablerte DFI i en konto ved Federal Reserve Bank, New York. For å få bukt med 1483 ble DFI holdt på bøkene i den irakiske sentralbank og en del av fondet plassert i Baghdad. Men USA fortsatte med å holde kontrollen av pengene, hvor av flesteparten av dem var i New York.

Mens 1483 stipulerer at fondene skulle bli brukt “for å assistere folket i Irak i gjenoppbyggingen og utviklingen av deres økonomi og for å forenkle assistansen fra det større donorsamfunnet”, har systemet vært herjet av anklager om korrupsjon og manglende regnskap, med milliarder av dollar som det ikke er bokføring overfor. Ytterligere milliarder har blitt betalt til selskaper med kontrakter fra Pentagon. Et slikt selskap er Halliburton. Visepresident Dick Cheney var CEO i Halliburton fra 1995 til 2000.

En Resolusjon 1446 fra juni 2004 erklærte at “Ved oppløsningen av CPA skal fondene i DFI bli brukt alene under ledelse av regjeringen i Irak”, mens det som kommer fra eksportsalg fra olje og naturgass vil fortsette å være i fondet. En rapport fra januar 2004 fra Federal Reserve Bank, New York, hevdet at Bush i mars 2003 utstedte en utøvende ordre om overflytting av fondene kontrollert av den irakiske regjeringen og dets finans- og oljeinstitusjoner til USAs skatteministerium.” Federal Reserve Bank skapte deretter en “Special Purpose Account” for fondene på vegne av skatteministeriet. I følge en Kongress forskningsrapport fra oktober blir om lag 10 milliarder dollar holdt av Federal Reserve Bank, New York, noe som tilsvarer en tredel av Iraks totale reserver av utenlandske penger og gull. Hvis avtalen blir anerkjent av det irakiske parlament vil dette effektivt tolerere USAs fortsatte kontroll over disse pengene fra eksport av irakisk olje med kun en myk anerkjennelse over Iraks bekymring over disse pengene og en tilsløring av irakisk kontroll over kun bruk av pengene for gjenoppbygging og utvikling.

In Iraq, the Job Opportunity of a Lifetime: Managing a $13 Billion Budget With No Experience Washington Post, May 22nd 2004

U.S. accused of depleting Iraq fund : Money is intended for rebuilding use; international board plans to do audit, Baltimore Sun, July 3, 2004

U.S. Funds for Iraq Are Largely Unspent, Washington Post July 4, 2004

U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits, Washington Post July 15, 2004

U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits Washington Post, July 16, 2004

Audit Finds Fraud, Other Abuses in Iraq Contract Awards, Washington Post July 30, 2004

U.S. Spends Only Small Part Of Funds to Help Rebuild Iraq, Washington Post November 1, 2004

Audit: $9 Billion Unaccounted for in Iraq Frankfort Indiana Times, January 31, 2005

Iraq Authority Made Millions In Cash Payments: Former Official Says Chaos Created ‘Wild West’ Scene Washington Post, February 14, 2004

Poor Oversight of Iraq Funds Blamed on Coalition Policy, LA Times, February 15, 2005

Iraq agency ‘run like Wild West’, BBC, February 15, 2005

Rules and Cash Flew Out the Window LA Times, May 20, 2005

So, Mr Bremer, where did all the money go?, The Guardian, July 7, 2005

http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4675902.stm US official admits Iraq aid theft, By Adam Brookes, BBC News, February 2, 2006

http://www.corpwatch.org/article.php?id=12894 IRAQ: US Army officer Charged in Iraq Fraud Scam, Reuters, December 15, 2005

Privatisering

Over halvparten av Iraks befolkning sulter gikk det fram av en FN-rapport. Krig, sanksjoner og tørke er årsaken til matmangelen. Samtidig har USA presset frem en storstilt privatisering av industrien. Ifølge rapporten, som ble utarbeidet av de to FN-organisasjonene Mat- og Landbruksorganisasjonen (FAO) og Verdens Matvareprogram (WFP), trengte omkring 3,5 millioner irakere – sårbare grupper som underernærte barn, gravide kvinner og mødre – tillegg av matrasjoner, noe som var vurdert til å koste 51 millioner dollar. FN-organisasjonene oppfordret deretter landet til å sette all oljefortjeneste i det nylig opprettede DFI som spesielt skulle bidra til landbrukssektoren. Rapporten pekte ut tilgang til rent vann og hygiene som det viktigste i etterkrigstidas Irak.

Okkupasjonen av Irak var ikke aller minst et gedigent privatiseringsprosjekt. USA offentliggjorde sine økonomiske planer for landet i september 2003. Alle selskapene i den stort sett statseide irakiske industrien skulle legges ut for salg. Bare oljesektoren skulle unndras. Skattenivået ville bli historisk lavt, 15 prosent. Ingen reguleringer verken av eierskapsandeler, av hvor mye profitt som kan tas ut av landet, eller av hvor mange lokalt tilsatte som må brukes. ”Disse planene er katastrofale for Irak. Dette er markedsfundamentalisme som vil frata den nye regjeringen enhver mulighet til å bygge en økonomisk politikk til beste for irakerne”, sa den britiske Irak-eksperten Toby Dodge. Det var denne situasjonen som fikk Naomi Klein til å skrive hennes nye bok Sjokkdoktrinen, om den storstilte privatiseringen av Irak.

Da CPA overførte myndigheten til den irakiske overgangsregjeringen, etterlot den seg en ny patentlov. Organisasjonene GRAIN og Focus on the Global South advarte mot denne loven, som de mente er en trussel mot matvaresikkerheten i Irak.

Gjeld og Kirkpatrick doktrinen

USA har i den nye avtalen lovet å hjelpe den irakiske regjeringen med å oppnå gjeldsslette av internasjonal gjeld som er resultatet fra politikken til det tidligere regime”, som USA støttet gjennom 1980-tallet. USA hadde via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, gitt støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.

Kirkpatrick hevdet at pro-Sovjet kommunist stater var totalitære regimer mens pro-Vestlige diktaturer var autoritære. Kirkpatrick hevdet at totalitære regimer var mer stabile enn autoritære regimer og derfor hadde større fremgang når det kom til å ha innflytelse på nabostater. Kirkpatrick doktrinen var især under funksjon under Ronald Reagan, som ga støtte til anti-kommunist diktaturer inkludert dem i Guatemala (frem til 1985), Filippinene (frem til 1986) og Argentina (frem til 1983) og væpnet mujahideen i Afghanistan, UNITA i Angola og Contras i Nicaragua for å stanse de kommunistiske herskerne i de landene.

USA, som produserer halvparten av verdens våpen, solgte våpen først til Irak og deretter til Iran under Irak-Iran krigen som Saddam Hussein startet kun et par måneder etter at han hadde kommet til makten som en gest til Vesten. På denne måten slo USA to fluer i et smekk. Det er jo så at USA benytter den kunnskapen de har vedrørende folk i for eksempel Sørvest Asia til å få dem til å krige mot hverandre via USAs hjelp.

abb359760205_7fd86812fd

abbbasrah

Posted in Irak - Land og krig | Merket med: , , , , , , , , , , , , , | Leave a Comment »

En ny dansk film om 911

Posted by Fredsvenn den november 27, 2008

911 Mysteries Part 1 – Demolitions (Full – 1ed.)

Community Currency

Radical/911-truth.gif

inside911tfp42Niels Harriet, Lektor ved Kjemisk Institutt, København Universitet, som tidligere har belyst 11.09.01s betydning for demokratiet, har samlet mange innflytelsesrike dansker bak kravet om en ny etterforskning av angrepene på Manhattan. Rolig, logisk, rasjonalitet på dansk er er en fryd for øret. Kos dere.

”There Are Millions of Us Now!” I alle fall i følge Global Outlook, som skriver ”A undeniable feeling of disbelief in the official 9/11 story is building. As more time passes by, more and more people are waking up to the mainstream media lies and a Bush White House cover-up. There is a huge surge in skepticism. The following 8 polls prove it!.”

David Ray Griffin: The Destruction of the World Trade Center:

Why the Official Account Cannot Be True

insidetvdeception01zc2

inside911truthnowdt8

inside911

inside911-haha

inside911_truth_index

insidearchitects-engineers-for-911-truth-blueprint-for-truth-architecture-of-destruction

insidemybanner47519562e3c57wh9

insidel_fae3480fb6e14647a9df6136780624bb

Posted in 911 | Merket med: , | Leave a Comment »

Kristin H. (SV): "Shop så det svir!" – Bush (Rep) "… And I encourage you all to go shopping more”

Posted by Fredsvenn den november 27, 2008

Surplus – Terrorized into Being Consumers (1of10)

Norske politikere har klart det kunststykket i mange år at de snakker mye om naturvern, men gjør desto mindre, og lever tilsynelatende i en boble av usannheter, der deres engasjement for grønne verdier vikles inn i det Orwell kalte nytale (newspeak) i sin bok 1984. Kartongbretting og avgifter redder i vår politiske kvasi-miljøvennlige versjon tilsynelatende verden. En annen ting er at politikerne forsøker å innbille folk at økt forbruk skal redde vår økonomi.

Som finansministeren Kristin Halvorsen (SV) sa så fint her om dagen: ”Shop så det svir!” Hun ber folk shoppe i vei for å redde norsk økonomi og ber folk redde arbeidsplasser med økt forbruk. ”Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien”, sa Halvorsen, som også har sagt at ”Psykologien har alt å si for hvor hardt dette rammer”, under en paneldebatt om finanskrisen. SV-lederen og finansministeren taler med andre ord sitt eget partiprogram midt imot. For i følge SV-programmet fra 2005 til 2009 må det private forbruket ned for å redde miljøet – en formulering som for øvrig er tatt ut av forslaget til SV-programmet for 2009 til 2013.

Mens SV generelt vil ha mindre forbruk, så har Frp tradisjonelt jobbet for økt privat kjøpekraft. Men midt i den verste finanskrisen understreker finansministeren at krisen blir enda dypere dersom alle slutter å shoppe, og samtidig slutter å investere i ny bolig, bil eller nytt kjøkken. Hun håper folk skjønner at det kan være farlig ikke å bruke penger også. Som så mye annet er også dette snudd på hodet. Frp-formann Siv Jensen, som blant annet tidligere i høst har sagt ”Jeg bor alene og har blitt flinkere til å bruke fryseren istedenfor å kaste mat. Det er dessuten ikke så viktig å kjøpe nye klær hele tiden”, har for sin del oppfordret folk til måtehold og sparing. Hennes råd til folk er å gå gjennom sin egen økonomi og se hvor man kan kutte.

”Utrolig mange mennesker har pusset opp kjøkken og bad i det siste. Hvis alle nå samtidig bestemmer seg for at oppussing og andre innkjøp må vente, går det utover arbeidsplassene”, sa Halvorsen på debattmøtet. ”Hvis du lenge har gått og tenkt på å bytte ut sofaen, så gjør det gjerne nå hvis du har råd! Ikke utsett det fordi det er nedgangstider”, sier professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, Steinar Holden, som er enig med Kristin Halvorsen i at stopp i forbruket er uheldig for samfunnet og som i likhet med Halvorsen advarer mot den psykologiske effekten finanskrisen har på personer og familiers forbruk. ”Dersom alle slutter å kjøpe møbler og biler, så skaper vi trøbbel for dem som produserer og selger disse produktene. Det er viktig at folk ikke lar seg påvirke av den generelle krisestemningen dersom de ikke har grunn til det”, sier Holden.

”Vi har et fellesansvar i ikke å la oss drive med av noen panikk. Folk må se an sin egen økonomiske situasjon. Står man i fare for å miste jobben, bør man være forsiktig med forbruket. Samtidig, hvis man har god økonomi, så bør man ikke falle for den kollektive psykologien og tenke at ”oi, nå må vi spare”, sa Holden. Til tross for finanskrise og svakere omsetning i butikkene, tror ikke bransjen at vi vil handle mindre julegaver enn i fjor. Julehandelen vil totalt bli på 12,1 milliarder kroner, noe som tilsvarer ca 2.550 kr per person, som er en økning på 2% fra i fjor spår Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH).  ”Egentlig er dette en nullvekst, ettersom volumet er det samme. Økningen på 2% kommer av prisøkning på dagligvarer og at en ekstra handledag går over fra november til desember i statistikken”, sier Haartveit.

I tillegg til finansieringspakken på 350 milliarder kroner har regjeringen gjennom statsbudsjettet satset på mer penger til samferdsel og rehabilitering av offentlige bygg for å stagge økt arbeidsledighet som følge av finansuroen. Hvis regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen ikke har vist virkning innen romjula, tilråder HSH-direktør Vibeke H. Madsen skattelette både til næringslivet og til folk flest for å få fart på norsk økonomi. Men Madsen mener det er særs umusikalsk å tynge bedriftenes likviditet og egenkapitaldannelse nå gjennom skjerping av formuesskatten og arveavgiften. sjeføkonom Lars Haartveit i HSH regner med at det blir en vekst i omsetningen i bransjen neste år på 2 prosent og en vekst i inneværende år på 3,5 prosent. Dette er en nedgang i veksten i forhold til 2007 da den var på rekordhøye 8,2 prosent, et år som stikker seg ut i all statistikk, påpeker Vibeke Madsen.

Finansuroen og følgene av den gjør at det i år er vanskeligere enn vanlig å oppsummere handelsåret og spå den videre utviklingen neste år. Den svake norske krona, en nedgang i tallet på arbeidsinnvandrere, kredittsituasjonen, renteutviklingen og hvordan folk reagerer psykologisk på den foreliggende situasjonen gjør at det blir færre faste holdepunkter for prognosene i år, påpeker Haartveit.

I fjor, da USAs økonomi og finanssystem var svekket, var politikerne redde for manglende forbruk rundt juletider. Ved en National Association for Business Economics konferanse kom derfor forslaget til økonomirådgiveren Edward Lazear: ”Hva nasjonen nå trenger er for president Bush å tale som i etterkant av 911 2001 og fortelle amerikanerne om å fortsette som vanlig for på den måten å opprettholde økonomien”, sa en konferansedeltager. “Gå og shop. Det er the American Way,” sa personen og fulgte opp med “Noen planer om at presidenten vil fortelle det?”

Bush oppfordret i 2001 den amerikanske offentlighet: “Amerikanerne gå tilbake til arbeid,  shoppe, tgå på teater [sic], for på den måten å hjelpe til med å få landet tilbake til et sundt finansklima” og “Reise og oppleve Amerikas store bestemmelsessteder. Komme seg til Disneyland i Florida. Ta familiene og nyte livet på den måten vi vil at det skal bli nytet.” Han har til og med bedt konsumenter om å forbruke mer i bedre tider. ”En ny rapport om detaljhandel viser en sterk begynnende tendens til ferieshoppingsesongen i landet,og jeg oppfordrer dere alle til å shoppe mer” oppfordret Bush i desember 2006. Dette mens Krigen i Irak antok dimensjoner.

Andrew J. Bacevich skrev den 5. oktober 2008: ”Det blir bredt holdt frem at det største sjansespillet president Bush tok var å ta bestemmelsen om invasjon av Irak i 2003. Men det var det ikke. Hans mest riskiable trekk ble gjort kort tid etter den 11. september 2001 da han valgte ikke å mobilisere landet eller oppfordre hans fmedborgere til i en krigstid å gjøre økonomiske ofre. Bush forsøkte å endre verden billig, og etter hvert som regningen vokste seg større, nektet å be amerikanerne om å betale. Under denne uka har dette spillet kollapset og det er opp til resten av oss å klare oss gjennom forfallet.” Obamas beskjed står i sterk kontrast med den til Bush administrasjonen.

Ved en pressekonferanse ved Det hvite hus i sommer som fokuserte på på den nåværende økonomiske krisen indikerte president Bush at han ikke har noen planer om å oppfordre amerikanere til å spare på oljen. Bush: ”De er lure nok til selv å finne ut om de ønsker å kjøre mindre eller ikke…konsumentenes store skarpsindighet.” Han rettferdiggjorde dette ved å si: “Det er litt fordomsfult for mitt vedkommende å diktere hvordan konsumere skal leve deres liv.” Men tidligere eksempler viser at Bush tidligere ikke har hatt noen problemer med å diktere hvordan “konsumere skal leve deres liv”, og da ikke aller minst da det passer med hans egen politiske agenda, slik som i eksemplene over.

I desember 2006, da en økonomisk krise begynte å ta form, oppfordret Bush amerikanerne til å shoppe mer og sa: “Ettersom vi arbeider med Kongressen i det kommende året for å stake ut en ny kurs i Irak og styrke vårt militære for å møte utfordringene i det 21ste århundret, må vi også arbeide sammen for å oppnå viktige mål for det amerikanske folk her hjemme. Dette arbeider begynner med å ha en voksende øonomi. … Og jeg oppfordrer dere alle til å shoppe mer.”

Ikke det at det nødvendigvis er presidentens arbeid å råde folk å kjøre mindre eller å oppfordre dem til å finne andre måter å konservere olje. Ikke det at regjeringen skal være en slags “nanny state” som ordner alt, en formynderstat. Men presidenten er antatt å være en leder, en slags første borger, som har mulighet for å sende signaler som kan ha en ønsket innflytelse på hva man gjør og hvordan man gjør det. Uansett hvor smarte amerikanerne måtte være så er økonomisk beslutninger tatt gjennom individuelle valg ikke altid det som gavner fellesskapet best. Bush kan ikke tilfredstille behovet for å kutte karbonutslipp med hans tro på at man ikke kan gjøre det uten å ”ødelegge økonomien.”

Bush er en tidligere konkursrammet og alkoholisert oljemann som fra første stund har blitt støttet av sine venner og familie slik som da hans far betalte for at han skulle komme inn på Yale universitetet for der, som Skull & Bones medlem, å kunne skaffe seg de nødvendige kotaktene han trengte for å kunne komme seg frem i livet, en slags livets klovn, en mann med dårlig selvtillitt og samvittighet som fra første stund har blitt misbrukt av folkene rundt ham, på samme måte som flokken på skolen påvirket en og fikk en til å begå kriminaliteter uten egentlig å ville det. Kanskje Bush’ sitt forhold til “product,” som han noen ganger velger å kalle det, skaper en intern konflikt som forhindrer ham fra å foreslå at man skulle bruke mindre ettersom alt han vil er å borre for ennå mer.

Ser man på faktaene rundt Bush familien til blant annet Rockefeller familien, Wall Street og Londons kapitalmakt, elite konsensus-byggende organisasjoner som Bilderberg Gruppen og Den trilaterale kommissjon, samt til de internasjonale oljeselskapene forstår man at det er en forbindelse mellom alt dette og Den permanente revolusjon slik den opptrer som en evig krig, nå kjent som den såkalte Krigen mot terror og Den fjerde verdenskrig, og en permanent krigsøkonomi slik den blant annet blir fremstilt av Jeffrey Steinberg, Allen Douglas og Rachel Douglas i teksten Cheney Revives Parvus ‘Permanent War’ Madness. Det hele kalles rett og slett for kapitalisme og handler om å tjene multinasjonale kapitalistiske interesser.

Bush sitt forhold til oljeselskapene er i dag ikke minst representert gjennom Bush og hans Wall Street – Texas – London faksjon, samt Bush og hans rolle i Bank of Credit and Commerce International (BCCI) skandalen og forbindelsen mellom George W. Bush og Bin Laden familien, som ble ledet av Salem_bin_Laden som overtok fra hans far Mohammed bin Laden, men som fikk en tragisk død i 1988 da et fly fløy inn i en strømkabel i Bush sin region, San Antonio, Texas.

Det faktum at Bush ikke kan anerkjenne amerikanerne kan trenge en form for politisk lederskap til å hjelpe dem med å stabilisere energiforbruket og rein-in karbonutslipp har stått i veien  for en hver handling som tar sikte på å minske klimaendringen i perioden han har sittet som president.

Posted in Norge, USA | Merket med: , , , , , , , , , , | Leave a Comment »

Uvitenhet er styrke – Frihet er trelldom

Posted by Fredsvenn den november 27, 2008

georgeheading-orwell

georgetruth3

Krig er fred

georgenewspeakk

Frihet er trelldom

Uvitenhet er styrke

georgetrifectafinal


george1984-war-is-peace1

george-orwell-postcard-front-big2

Bush er en krigsforbryter og folk bør unngå å støtte krigsforbrytere. Krigsforbrytere bør straffes etter gjeldende lover. Dette er udiskuterbart da jeg ikke hverken synes det er verdt eller verdig å diskutere hvor vidt man kan drepe uskyldige mennesker uansett om det er barn, kvinner eller menn eller folk som forsvarer de førstnevnte, folk som i dag blir kalt terrorister da alle som forsøker å kjempe mot et globalt urettferdig system nå blir kalt terrorister. Både krigen mot terror, terrorlover og terrorister er begreper skapt for å narre folk som deg. Dette er det som George Orwell skriver om i sin dystopiske roman 1984 fra 1934 hvor han blant annet trekker frem begrepet Nytale.

Mye vekt legges på å omskrive språket, slik at den nye terminologien og dagligspråket gjør det umulig å formulere opposisjonelle eller avvikende tanker. De kompliserende ordene blir utryddet og erstattet med enkle begreper. Synonymer blir fjernet. Adjektiver blir ordnet slik at beholdningen blir liten, positivt verdiladet, og ikke inneholder motsetninger. Motsatsen, for eksempel til god blir ugod, om nødvendig med dobbel- eller pluss som forsterker.

Orwell skildrer en verden der Store Bror er den som kan alt, ser alt og styrer alt. Hans parti er Partiet og er det eneste. Innafor i Partiet er Det indre partiet som man bare vet at eksisterer, men ikke kjenner utstrekningen av. De som ikke er partimedlemmer er proletarene. Innen Partiet lærer man seg dobbelttenkning (eng: Doublethink) som skal sette en i stand til å forstå nok om hva som foregår til at en klarer å tilpasse seg, men fravike spørsmål om det som var før og verdispørsmål utenom hyllest av partiet og Store Bror. Historiefaget dreier seg om gjeldende versjon – og den har bestandig vært slik den er her og nå. Doublespeak (noen ganger kalt doubletalk) er et språk konstruert for å forkle eller fordreie dets egentlige betydning. Se her for eksempler.

Det såkalte Sannhetsministeriet har som oppgave å forvalte dagens sannhet, som ikke nødvendigvis var den samme dagen eller uken før. En stor del av de ansattes tid går derfor ut på å revidere nyheter og historiske dokumenter slik at en alltid har hatt fred med sør og krig med øst, i stedet for det som stemte i forgårs. Siden verden og alliansene stadig forandrer seg, er det et travelt ministerium. De andre ministeriene er Overflodsministeriet, som sørger for at det er konstant matmangel, Fredsministeriet, som tar seg av krig og Kjærlighetsministeriet, som er et fryktet terrororgan. I nytale kalles institusjonene for minisann, miniflod, minifred og minikjær.

Nå uttrykte Orwell ved flere anledninger at nytale var et konsept basert på realitetene slik han oppfattet dem i sin samtid. Det er et uttrykk for hvordan makthaverne forandrer språket ved å omdefinere eller fjerne ord og begreper, eller ved å introdusere nye sådanne. Særlig politikere uttrykte seg stadig oftere i vage og intetsigende fraser og floskler, ofte basert på direkte usannheter. Fordelen med nytale er at språket kortslutter logisk tenkning, og fremelsker ren retorikk. Eller skjult propaganda.

Formålet med nytale var å kontrollere folks tanker. I den psykologiske krigføringen mot sine egne folk er dette noe som Vestens islamofile quisling-regjeringer til fulle har forstått viktigheten av. Noen ganger går de imidlertid så til de grader over streken i slike sammenhenger at de gjør seg selv til latter.

Det Vesten gjør er å ikke kun ødelegge for resten av verden gjennom å sende de fire apokalyptiske rytterne: Den seirende krigeren på den hvite hesten er tydeligvis en hærfører eller konge, som er ren (hvit) og opphøyd. Rytteren på den flammende røde hest får et stort sverd for å ”ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned”, og symboliserer altså krig. Rytteren på den svarte hesten har en skålvekt med seg, som han angivelig skal bruke til å måle (veie) fødevarer. Det kan antyde mangelvarer eller nød. Og den siste rytteren, som kalles Døden, sitter på en gulblek hest, med dødsriket følgende etter. Dette er tydeligvis ment å være en sykelig farge, som symbol på pest eller sykdom. Teksten oppsummerer da også de fire rytternes ritt og sier at ”de fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.” Dette bildet kan ses som en parallell til tegnet på verdens ende i Matteus 24/25 og Lukas 21. – Åp 6.

De fire apokalyptiske rytterne står det skrevet om i Johannes’_Åpenbaring, også kjent som apokalypsen, som er tittelen på det siste skriftet i Det nye testamente og således den siste boken i den kristne Bibelen og kalles i kristen tradisjon Bibelens krone. Begrepet apokalypse kommer fra sen latin Apocalypsis, igjen avledet fra gresk apokalupsis, avsløring, åpenbaring, avledet fra apokaluptein, å avdekke, og refererer til et antall anonyme jødiske eller kristne tekster fra rundt 200 f.vt. til det 200 e.vt. som inneholdt profetiske eller symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende.

Boken er full av fantastiske åpenbaringer med mange bilder av store dyr og skremmende hendelser, den har mange forutsigelser om framtiden, men også sju brev med veiledning til lokale kristne menigheter i det første århundre. Boken er spesielt kjent for sin omtale av Apokaqlypsen eller Harmageddon, ”krigen på Guds den allmektiges store dag”, da Skaperen vil ha et endelig oppgjør med menneskene på jorden (16:14,16). Mange velkjente bilder stammer fra Johannes’ åpenbaring: mannen med ljåen, perleporten og ”sjøen som brenner med ild og svovel.” Den nye plata til Gatas Parlament heter Apocalypso (2008). Her er den i iTunes. Her kan du (forhånds)bestille CD fra GP. Her kan du lese mer om skiva.

Bush sier man enten er for eller i mot – et hvert tenkende individ med selvrespekt må da være i mot. Om Obama administrasjonen blir så mye bedre får vi se på, men en ting er klart, og det er at de folkene han setter inn i sin administrasjon ikke tyder på det, men snarere tvert om – krigshauker fra ende til annen.

Fremtiden ser med andre ord ikke lys ut på tross av at alle kommersielle aviser roper ut om Change, Change og atter Change. En ting har nemmelig herskerne fått med seg og det er at vi ikke liker Bush og hans administrasjon. De forsøker derfor å gi oss noe annet, men på et falskt grunnlag. De forsøker, som via 911 2001, å få den brede folkemasse med seg. Men som Bob Marley sa: ”You can fool some people sometimes, but you can’t fool People all the time.” Jeg sier: ”You can bully some people sometimes, but you can’t bully People all the time.”

Kampen er langt fra over og det er dette vi nå må overbevise folkene om – Ja, det er bra med en svart president i USA, men det vil neppe endre noe som helst. Vi må derfor, som aldri før, være klar for å ta i et tak der det skulle trenges. Og til dem som kaster stein i glasshus – Slutt med det. Så lenge Vesten, for Norge er nå som å anse som en stat i USA – De de forenede stater, ødelegger folks kamp for demokrati over hele verden er det ingen grunn til å tro at ting skal kunne endre seg. Ja, det er trist med æresdrap og undertrykking av kvinner, men det hjelper nødig at Vesten skader dem ennå mer gjennom et økonomisk stadig mer urettferdig verdenssystem, krig og trussler, noe som kunne forverrer forholdene og da ikke aller minst for kvinnene.

Det er kanskje for sent å snu det hele slik at det som i eventyrene kan sies ”Det var en gang …” og ende med at helten vinner prinsessen og halve kongeriket. Men som vår frihetsdikter Nordahl Grieg, som ble skutt ned over Tyskland i desember 1943, sa for mer enn 60 år siden, på det mørkeste under Andre verdenskrig, så har vi ingen rett til å oppgi håpet. ”Krig er forakt for liv, fred er å skape. Kast dine krefter inn, døden skal tape”, skrev Grieg. ”Troen på livet vårt, menneskets verd”, det er ”sverdet” vi må bruke, sa han. Vi har lært at vi må ta vare på hverandre og at vi aldri må gi opp. Vi må ikke sove.

Griegs budskap var at frihet er umistelig. Frihetens fane må heves hver dag, og man må hver dag kjempe frihetens kamp. De svarte i USA måtte føre sin egen kamp, de fikk ikke andre til å føre kampen for seg. Vi må på samme vis føre vår egen kamp i hvert eneste land på kloden, vi kan ikke forvente at andre skal føre kampen for oss.

” Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme!”, skrev Arnulf Øverland.

Du må ikke sove!, Den røde fane, 1937

Og

”Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.”

«Whether Goldstein, Snowball, Saddam Hussein or Usama Bin Ladin, it makes very little difference to the people at the painful end of the oppression. The game plays itself out the same in each situation.»

Den store verden – Orwellianisme

USAs historie – Kort fortalt

Crime Thinc

The coming War

The Orwell Doctrine


george_orwell_with_quotess

georgedoublespeak

georgepropaganda


Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Krigen mot terror, USA | Leave a Comment »

Agitatoria: The Battle in Seattle

Posted by Fredsvenn den november 24, 2008

bigsleep_of_reasonbigwtoxmas

bigviolence

biggnn_print2

Is this what Democracy Looks like? WTO

WTO Protests from Seattle 1999

WTO Protests: Seattle (1/3)

Ralph Nader: Vivid Memories of Seattle

bigdemocracy2

Det er snart 10 år siden demonstranter blokkerte WTO-møtet i Seattle og globaliseringsbevegelsen ble etablert som begrep og bevegelse. De første årene var kjennetegnet av mye nytenkning og entusiasme, men hvor står vi nå? Dette blir temaet for Agitatoria førstkommende lørdag 29. november kl. 15:00 på Humla, Hausmannsgt 34, Oslo. Program: Filmen This is what Democracy Looks like fra Seattle 1999 (se over) med innledning fra norske deltagere i demonstrasjonene, samt Motmakt og utopier i bevegelsen av bevegelser – paneldebatt med norske og internasjonale aktivister fra globaliseringsbevegelsen.

Det er på tide å både begynne å diskutere historien, siden andre, inkludert Hollywood, har begynt å skrive den om, se spillefilmen The Battle in Seattle, som er det liberale Hollywoods versjon av hva som skjedde i 1999. Samtidig så er det fortsatt mange utfordringer, og mye av nytenkning og entusiasmen er har avtatt.  Agitatoria 17 er derfor todelt, en historisk del om Seattle og historieskrivingen, og en del som ser framover på globaliseringsbevegelsen i sitt tiende år.

Få også med deg Humlas Globaliseringsborrel dagen før, og det pågående boksalget.  Spillefilmen The Battle in Seattle vil her bli vist. Den litt mer virkelighetsnære versjonen får du altså på lørdagen, men den er litt mer seriøs og uten Woody Harrelson. Alle aktivister som fører tilhørighet til globaliseringsbevegelsen er invitert. Etter filmen blir det uformell diskusjon, løst prat og øl, altså borrel. Ta gjerne med drikke sjøl. Vi åpner kl.18.00, og ser filmen ca kl.19.00.

Mer informasjon: http://www.agitatoria.net.

Billetter: gratis som alltid

Humla – Radikal bokkafé, gratis internett, aktivist-hangout på Hausmania. Kan brukes til møter for snille folk som skal gjøre kule ting. Ta kontakt hvis du har lyst til å låne eller bruke Humla.

big200px-battleinseattlenew3

Posted in Aktuelt, Kamp nedenfra | Merket med: , , , , , , , , | 1 Comment »

USAs fengslsindustrielle kompleks

Posted by Fredsvenn den november 24, 2008

picbarcodeinmate8k

picontrial-splash

Public Enemy – RBG: Slavery Days

Posted in Fengselsindustrielle kompleks, Menneskerettigheter | Merket med: , , , , , , , , , , , , , , , | Leave a Comment »

Innstrammingene i asylpolitikken – hvem rammes?

Posted by Fredsvenn den november 22, 2008

hvit1

Åpent møte onsdag den 26.november kl. 18.00 på Antirasistisk senter om innstrammingene i asylpolitikken. Innledning ved Kirsten Kvalø, PRESS – Redd Barna Ungdom, Bente Mostad Tjugum, leder for Advokatforeningens utvalg for asyl- og utlendingsrett, trolig også jussbuss.

Arrangører: Antirasistisk senter, Nettverk mot statlig rasisme, Sosialistisk Ungdom, Blitz, Forening for etiopiske asylsøkere i Norge, Støttenettverket for afghanske flyktninger, Press, med flere.

Posted in Flyktninger, Norge | Leave a Comment »