USA (med sine allierte) og Iran – Slående likheter

Bush administrasjonen er uforglemmelig på tross av at den gjorde lite annet enn hva vi allerede har blitt vant med av USA. Og ingen rettsforfølgelse finner sted av dem som utførte de fryktelige overgrepene USA utførte under denne administrasjonen. Og det på tross av samtlige er enige i at det ble begått krigsforbrytelser. Krigen i Afghanistan fortsetter, og amerikanske soldater befinner seg ennå i Irak, hvor folket har blitt gjort lutfattig og hvor amerikanske selskaper, og da ikke aller minst oljeselskaper, har overtatt landets ressurser. Obama nekter å publisere bilder av de forhørsmetodene (torturen) som ble tatt i bruk. Hva USA har vært igjennom, og som USA ennå bedriver, er langt verre enn hva Iran noen sinne har utført. USA er og blir historisk – et land bygget av slaver på andre folks territorium etter at disse først var blitt utryddet, samt på andre koloniserte lands ressurser. På mange måter overtok USA overfor Europa i perioden rett før og under de to Verdenskrigene. USA seilte opp som verdensmakt, og da ikke aller minst ved å erklære et jernteppe overfor Sovjet – en hver makt trenger sin motmakt …

Munchen avtalen, en traktat mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, som ble undertegnet natten til 30. september 1938 i forbindelse med München-konferansen, som ble innkalt for å finne en løsning på sudeterspørsmålet, gjorde det nødvendig for Sovjet å inngå Molotov-Ribbentrop-pakten ettersom Tyskland da var blitt allierte med Vesten og Sovjet sto alene. Sovjet, som ble angrepet i 1941, noe som annulerte pakten, allierte seg da med Storbritannia og de øvrige statene som også var i krig med Tyskland. I etterkant av Andre verdenskrig kunne man fortsette med å allierte, men i stedet valgte man å fortsette krigen ettersom det på den ene siden var kapitalister, som forsøkte å innføre en nyliberalistisk verden, noe de har lykkes med ganke så bra, og på den andre en statskapitalistisk verden, hvor sentralmyndighetene var det bestemmende organ. Med andre ord en kamp mellom den gamle tids oligarker, som under tiden hadde etablert såkalte demokratiske stater de kunne skjule seg bak, og det autoritære statssystemet. Og merkelig nok var det trotskistiske jøder, de neokonservative, som hadde rømt til USA etter at de sammen med Trotski var blitt jaget ut av Sovjet, som kom til å spille hovedrollen i Bush administrasjonen, noe som de også hadde gjort i Reagen administrasjonen. Det er ikke til å unndres over at Vesten i etterkant av Vestens fall sto i ledetog med de jødiske oligarkene, som etter at den dypt korrupte Jeltsin hadde innført Harvard reformer, kom til å bli styrtrike, noe Putin, som vil ha igjen noe av sentralmaktens autoritet, har forsøkt å gjøre noe med.

Når USA peker ut Iran som syndebukk må man kunne se tingene nærmere i øyene. Ja, Iran er ikke så demokratisk, rettferdig, fredelig osv som det burde, men dette er nok desverre ikke årsaken til at USA, eller våre egne aviser, som kun er med på å stadfeste dagens orden, fokuserer på landet. USA benyttet 400 millioner dollar på å destabilisere Iran, noe de ikke har klart. De benyttet kun den nypubliserte Pentagon krigsdoktrinen den venezuelansk-amerikanske dommeren Eva Golinger advarte om på TV programmet La Hojilla den 14. august 2009 og som allerede er i bruk i Venezuela: Irregulær krigføring. En doktrine Jutta Schmitt ved universitetet i Los Andes (ULA), hvor hun underviser i politisk vitenskap, har sett nærmere på. Les: ”Dere er enten med oss eller imot oss”. Sett med dette i tankene blir Iran snerere et offer enn et synder og tatt iransk politikk i betraktning så er dette hverken positivt for menneskeheten, landets utvikling eller iranere selv. Hele det iranske valget og opptøyene ved det gjorde, takket være USA, lite annet enn å styrke de ultrakonservative. Og hva er vell Irans menneskerettighetsbrudd i forhold til dem i Saudi Arabia, som er en av USAs hovedallierte? Nei, befolkningen i Iran, som i Irak og Afghanistan, samt andre land USA befinner seg i er nok langt bedre foruten enn med USA. Dette ikke aller minst på grunn av at det er de glupske, hevngjerrige og uskruppelige oligarkene – og ikke tanken på medmenneskelighet og nestekjærlighet – som får USA, og sine allierte, der i blant Norge, trukket inn i slike konflikter.

Sadr har forsonet seg med al-Hakim og en ny og sterk pro-iransk allianse er opprettet. Se mer fra Reidar Visser

Lyrics: System of a Down – BYOB

Iransk tortur:

The single most significant event in shaping worldwide revulsion towards the violence of the Iranian government has been the video of the young Iranian woman bleeding to death, the so-called «Neda video.» Like so many iconic visual images before it – from My Lai, fire hoses and dogs unleashed at civil rights protesters, Abu Ghraib – that single image has done more than the tens of thousands of words to dramatize the violence and underscore the brutality of the state response.

Iranian Acknowledges Torture of Some Protesters

Detainees tortured, Iran admits

Iranian Police Chief Admits Prisoner Abuse

Iranian Official Acknowledges Torture of Protesters

Amerikansk Black Sites:

I militærterminologi er et Black Site et sted hvor et Black Project blir utført. Nylig har termen vunnet et rykte når det kommer til å betegne hemmelige fengsler operert av CIA, generelt utenfor USAs territorium og legale domsmyndighet. Det kan referere til fasiliteter som blir kontrollert av CIA brukt i USAs Krig mot terrorisme for å fengsle såkalte unlawful enemy combatants. Kunnskapen om et globalt nettverk av Black Sites avslørt eksistensen av etskummelt paralelt system for forhør.

Bush anerkjente eksistensen av hemmelige fengsler operert av CIA under en tale den 6. september 2006. Washington Post hevdet eksistensen av Black Sites i november 2005 og før det hadde menneskerettighetsorganisasjoner hevdet det samme. Mange europeiske land har offisielt benektet at de har Black Sites for å fengsle terrorister eller samarbeide i USAs ekstraordinære fangeprogram. Ikke et eneste land har tilstått at det har Black Sites på tross av at en EU rapport anerkjent den 14. februar 2007 av en majoritet av medlemmer i EU parlamentet (382 stemte i favør, mens 256 stemte imot og 74 stemte avholdende) erklærte at CIA opererte 1,245 fly og at det ikke var mulig å benekte de bevisene som var blitt lagt frem og som viste at hemmelige oppbevaringssentre fungerte i Europa.

The CIA Secret Prisons Leak – SourceWatch

CIA running secret foreign prison network

Report Gives Details on CIA Prisons

CIA Blasts European Report on Secret Prisons – The Blotter

New Report Cites Proof of CIA Black Sites

CIA ran secret ‘ghost prisons’ for terror suspects in Europe

CIA secret prisons organized from Germany

CIA Holds Terror Suspects in Secret Prisons – washingtonpost.com

Obama Orders Secret Prisons and Detention Camps Closed – NY Times.com

Amerikansk tortur:

Politikk som var feil under George W. Bush er ikke mindre feil på tross av at Barack Obama er i Det hvite hus. Et av de mest skuffende aspektene av de tidlige månedene med Obama administrasjonen har vært dets uvillighet til å få en  slutt på mange av de alvorlige misbrukene forbundet med den såkalte Krigen mot terror og å etablere et rettslig og moralsk rammeverk med det til formål å forhindre disse misbrukene fra å opptre igjen.

Dick Cheney har blitt den kraftigste stemmen som taler for en full etterforskning av Bush administrasjonens torturpolitikk. I et intervju på CBSs Face The Nation hevdet han, slik som han flere ganger har gjort før, at Obama administrasjonens motstand mot tortur har ført til et mindre trygt USA, men han har gått lenger gjennom å argumentere – contra congressional Republicans – at USA trenger å utforske detaljene rundt torturprogrammet før man går fremover.

The Torture Papers

Afghanistan: Seven Years after CIA Abduction, Prisoner still Held without Charge

Iraq violence threatens oil deals

Memos: CIA pushed limits on sleep deprivation

CIA Releases Its Instructions For Breaking a Prisoner’s Will

CIA prisoners faced chilling interrogation methods

CIA probe shields architects of US torture regime

CIA secret prisons organized from Germany

Guantanamo

President Obamas erklæring om å reversere og etterforske Bushs brutale og illegale fengsels- og avhørspolitikk er i fare. Torturadvokater som tidligere visepresident Dick Cheney, som frykter personlige konsekvenser for deres handlinger, har lansert en massiv kampanje som motsetter seg Obama – og, utrolig nok ser de ut til å lykkes. Til og med mange medlemmer av Obamas eget parti har trukket bort sin støtte når det gjelder å få stengt Guantanamo.

Hvis et land som USA nekter å følge denne politikken, vil det ifølge Avaaz være et massiv global skritt bakover for menneskerettighetene. Obamas erklæring om at man ville stenge GTMO innen året er ubrukelig så lenge han står alene. Amerikanerne må, for å kunne ha et samfunn dannet av ansvarlige, moralske og etiske observante mennesker, gjøre sin del i å sikre at han ikke står alene i hans kamp mot illegal fengsling og fangemisbehandling. Situasjon ved GTMO er helt uakseptabel, ikke kun på grunn av sin ulovelige karakter, slik som at man holdes i det uendelige uten rettssak og dom, men på grunn av forholdene ved GTMO i seg selv.

Som president sa Obama i hans nasjonale sikkerhetstale at den tidligere Krigen mot terror politikken var illegal, ueffektiv og fremmed for USA, samt økte den global usikkerheten, men bestemmelser har blitt gjort vedrørende Guantanamo, militæroppdrag og torturfoto som setter ”Håpet over frykten” doktrinen i fare. Han er opp mot farlig populistiske krefter, som truer med å skape en fryktinngytende verden av ubegrenset, ubestemt preventiv fengsling, pågående overføringer og straff uten lov og dom hvis det ikke stanses.

For å hindre denne utviklingen satte Awaaz opp en massiv tavle i Washington DC, hvor hele den politiske staben passerte hver dag. Tavlen pekte ut hva man ville ha – stengningen av Guantanamo, alle ofrene for de hemmelige fengslene gjort regnskap overfor, en uavhengig etterforskning i de tidligere torturpraksisene, dem som autoriserte eller begikk tortur holdt ansvarlige, samt effektive fengslings og forhørspraksiser som respekterte lov og orden.

It is a crucial time to tell President Obama that we expect him to act on his principles and values and not just hear them in fine rhetoric.

Avaaz: Help Obama Close Guantanamo Bay | Facebook

Senate Rebukes Obama, Blocks GTMO Shutdown

Send X VP Dick Cheney to Guantanamo, as a prisoner

Visepresident Cheney arbeider for å legalisere tortur:

Visepresident Cheney forfølger et initiativ som kan være uten sidestykke for en valgt offisiell representant for den utøvende bransjen: Han foreslår at Kongressen legalt autoriserer menneskerettighetsbrudd. ”Grusom, inhuman og degraderende” behandling av fanger er i følge en internasjonal avtale forhandlet frem av Reagan administrasjonen og ratifisert av USA forbudt. Statsdepartementet utgir årlig en rapport som kritiserer andre regjeringer for å bryte den. Nå ber Cheney Kongressen om å bifalle legalt språk som ville tillate CIA å begå slike misbruk mot utenlandske fanger som blir holdt i utlandet. Visepresidenten har med andre ord blitt en åpen advokat for tortur.

Cheney: ”Guantanamo is a great facility. It’s very well run. These people are very well treated. It’s open to inspection by the International Red Cross and the press and so forth. It’s a good facility, it’s an important program, and we ought to continue it.”

Cheney: ”Now you get a new administration and they say, well, we didn’t like those opinions, we’re going to go investigate those lawyers and perhaps have them disbarred,» Cheney said. «I just think it’s an outrageous precedent to set, to have this kind of, I think, intensely partisan, politicized look back at the prior administration.”

In an interview broadcast Sunday, former vice president Dick Cheney defended the brutal interrogations carried out at CIA secret prisons under the direction of the Bush administration and denounced the proposed investigation of a handful of CIA agents for some of the most flagrant acts of torture.

President Barack Obama is attempting to block the release of up to 2,000 photographs of alleged abuse at American prisons in Iraq and Afghanistan. A month after making public once-classified Justice Department memos detailing the Bush administration’s coercive methods of interrogation, President Obama yesterday chose secrecy over disclosure, saying he will seek to block the court-ordered release of photographs depicting the abuse of detainees held by U.S. authorities abroad.

An appeals court today ruled that the Bush administration “must release 20 photographs of U.S. soldiers and detainees in Iraq and Afghanistan” that were demanded by the ACLU, which is seeking information on prisoner abuse. The court “rejected the government’s claim that releasing the photos would endanger the lives or physical safety of U.S. troops and civilians in Iraq and Afghanistan. The president’s decision to block the release of photographs that depict American military personnel abusing captives in Iraq and Afghanistan, worrying that the images could “further inflame anti-American opinion”, marks a sharp reversal from a decision made last month by the Pentagon, which agreed in a case with the American Civil Liberties Union to release photographs showing incidents at Abu Ghraib and a half-dozen other prisons. At the time, the president signed off on the decision, saying he agreed with releasing the photos.

The United States Supreme Court will hear the U.S. government’s appeal on a lower court ruling requiring the release of photos showing the abuse of prisoners held in overseas facilities. The government is appealing a 2008 decision by the U.S. Court of Appeals for the Second Circuit which ruled that the government must release the photos to comply with an American Civil Liberties Union (ACLU) Freedom of Information Act (FOIA) lawsuit. The Obama Administration initially agreed to release the photos – and decided not to appeal the courts decision – but they reversed their position on May 28 when the government asked the appeals court to recall its order for the photos release since an appeal was to be filed in the Supreme Court. The Second Circuit Court of Appeals agreed and recalled its order that the photos be released.

British Foreign Secretary: Clinton Threatened to Cut-Off Intelligence-Sharing if Torture Evidence is Disclosed

Former US General Antonio Taguba said even the description of the photos is explosive. “These pictures show torture, abuse, rape and every indecency,” Taguba said. “The mere description of these pictures is horrendous enough, take my word for it.”

As evidence of mass torture of Iraqi detainees by US forces continues to emerge, the Senate Armed Services Committee has, through its public hearings, assumed the role of point-man in the effort of the US political establishment to conceal the dimensions of American war crimes and obscure the colonialist character of the Iraq war. True to form, congressional Democrats are playing the crucial role in shielding the chief perpetrators in the Bush White House and Pentagon. Sen. Lindsey Graham  (R-S.C.) is enlisting Secretary of State Hillary Clinton in his effort to block the release of the so-called torture pictures of terror detainees.

Former Vice President Dick Cheney on Sunday called the Justice Department’s decision to investigate whether CIA interrogators abused terrorism suspects after the Sept. 11 attacks ”an outrageous political act” that ”offends the hell out of me.”

When a U.S. federal court sentenced Chuckie Taylor, Jr., in 2009 for the crime of torture of his fellow Liberians, the Department of Justice proclaimed, ”Our message to human rights violators, no matter where they are, remains the same: We will use the full reach of U.S. law, and every lawful resource at the disposal of our investigators and prosecutors, to hold you fully accountable for your crimes. …[T]orture will not be tolerated here at home or by U.S. nationals abroad.”

Torture is a crime and the United States engaged in it. Those are two indisputable facts. Given the mountains of evidence already in the public domain, any effort to deny or soften that harsh and devastating reality is either disingenuous, uninformed or a result of the human instinct to avoid painful truths. But one of the things that allows our democracy to endure is that time after time, no matter the misdeed, we have been willing to look ourselves in the mirror, acknowledge our wrongdoing and hold ourselves accountable. The question is if the US also should Suppress Evidence of Civilian Deaths in Afghanistan?

New details are emerging of suspected detainee abuse at secret CIA prisons around the world. The revelations are contained in a declassified CIA report and that report’s been made public just as the White House announced it’s setting up a new unit for the interrogation of terrorist suspects.

Photos: A Timeline of Torture

The Torture Photos Barack Obama Doesn’t Want You To See

Brack Obama attempts to block alleged torture photos

Abu Ghraib torture and prisoner abuse – Wikipedia

Bagram torture and prisoner abuse – Wikipedia

Dave Lindorff: Prosecuting Bush and Cheney for Torture

Report reveals Cheney misled about ‘trained interrogators’

Photos of US Torture of Iraqi Prisoners At The Abu Ghraib Prison

Report: Iraq abuse photos depict torture, rape – White House

Horrific New Torture Pictures Released

Abu Ghraib POW torture Pictures

YouTube: Torture

YouTube:Torture

Velvet Revolution

Velvet Revolution is a term coined to describe the peaceful road to change in countries where governments ignored the inalienable rights of the people.  A few inspiring Velvet Revolutions occurred in the former Soviet Union, East Germany, Czechoslovakia, South Africa, and of course, most recently in Ukraine. The citizens of those countries, tired of corruption and arrogant power, joined together by the millions in a sustained campaign of opposition – they demonstrated, boycotted, petitioned, and engaged in strikes until the pillars of power were replaced by the halls of the people.

VelvetRevolution.us («VR») is a network of more than 120 progressive organizations reaching millions of people demanding progressive change through our VR Media, Electoral Reform, Conflict Resolution and Youth Revolution Campaigns. Indeed, Americans everywhere are excited about our many recent successes including helping to bring Election Reform issues and the Downing Street Memos to the attention of the American public. Our Board is diverse, experienced and strong.

National Disbar Torture Lawyers Coalition

National Disbar Torture Lawyers Coalition to file Formal Disciplinary Complaints and Call for Dismissal of ‘Torture Architect’ and Current Top CIA Lawyer, John Rizzo, and Other Current and Former CIA Lawyers.

Twelve attorneys, alleged to have advocated torture during the administration of former President George W. Bush, have been named in disciplinary complaints to state bar licensing boards in the five jurisdictions of District of Columbia, New York, California, Texas and Pennsylvania. The complaints were filed on Monday, May 18, 2009, seeking disciplinary action and disbarment.

Washington, DC: Yesterday, the Disbar Torture Lawyer coalition, consisting of more than 150 NGOs representing over a million members, sent a letter to Attorney General Eric Holder calling on him to appoint a special prosecutor, independent of the Justice Department, to fully investigate the use of torture, and to prosecute all officials and employees who advocated, ordered and committed acts of torture against people held by the United States.

www.DisbarTortureLawyers.com

Causes on Facebook | Disbar The Torture Lawyers Now!

En ny kald krig – G8 og Iran: Ahmadinejad takker NEI

USA vil vente med å anerkjenne Irans president som lovlig valgt. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har reagert på en liknende måte som USAs visepresident. Mens rasende tilhengere av Mir Hossein Mousavi slåss med politiet i Teherans gater, nøler Vesten med å gratulere Mahmoud Ahmadinejad med den omstridte valgseieren. Flere hevder nå at valget var ment å legitimere det sittende regimet, men at man nå har bestemt seg for å ofre legitimiteten for å sikre overlevelse for regimet.

Opptøyene man nå er vitne til i Iran vekker friske minner. Uansett om de blir støttet av Vesten eller ikke så minner de sterkt om de ulike fargerevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge.

Den britiske avisa Guardian hevder at USAID , National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House direkte har vært med på å støtte og vært delaktige i å planlegge revolusjonene, som i tillegg ble finansiert av finansspekulanten George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), Soros Foundation og med Open Society Institute (OSI), for å ta over de ulike landenes naturressurser. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.

India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i SCO, som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderer Russland og Kina, de eneste maktene kapabel til å motstå eksport av revolusjoner gjennom forespørsel. Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia. Deltagerne på SCO mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mangfoldige prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til langt over 1 trillion dollar. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs og Norges støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, har Russland solgt langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran, som under Irak-Iran krigen lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og siden 1992 har produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter.

Russland ønsket Ahmedinejad velkommen som nylig gjenvalgt iransk president og sa at striden om valget er en intern sak for Iran. “Vi setter pris på at valget fant sted, vi ønsker den nye presidenten velkommen til Russland, og vi ser det som symbolsk viktig at hans første besøk er til Russland,” sa viseutenriksminister Sergej Ryabkov.

Opprinnelig var det meningen at Ahmadinejad skulle ankomme Russland mandag, men han valgte å utsette reisen på grunn av de store demonstrasjonene i Iran. Den iranske presidenten skal delta på et møte i den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO), der Russland, Kina og de fire tidligere sovjetstatene Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan er medlemmer. SCO ble opprettet i 2001, som et alternativ til den vestlige forsvarsalliansen NATO, på tross av at 4 av landene, alle med unntak av Uzbekistan, formet Shanghai Five gruppen fra 1996. Samarbeidet i SCO er blitt omtalt som et forsøk på å begrense USAs makt og innflytelse.

I Venezuela har  Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den Venezuelske handelsminister Pedro Carmona som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland.

Den anerkjente journalisten Seymour Hersh, som for få år siden hevdet at det ikke handlet om når USA skulle gå til krig mot Iran, men at det, både offentlig og i det hemmelige, fult ut pågikk en krig mot Iran, og da ikke aller minst inne i Iran selv, hevder bl.a at Dick Cheney hadde et møte i Det hvite  hus der det ble diskutert et dusin ulike måter å provosere frem en krig med Iran. Kongressen i USA gikk med på å finansiere en større eskalering av hemmelige operasjoner rettet mot Irans styresmakter, med sikte på destabilisering. Kanskje er det nettopp dette vi nå er vitne til. Uroligheter som sprer seg …

I følge artikkelen Preparing the Battlefield, som er basert på opplysninger fra nåværende og tidligere kilder i militæret, etterretningen og Kongressen og som sto på trykk i The New Yorker, skal bl.a amerikanske soldater ha vært i Iran for å spionere på landets atomanlegg og undergrave regjeringen. Hersh hevder også at Kongressen har bevilget inntil 400 millioner dollar til en hemmelig kampanje som involverer amerikanske spesialsoldater og iranske dissidenter. Verken Det hvite hus, CIA eller utenriksdepartementet har ønsket å kommentere påstandene fra Hersh.

På tross av at Iran tilfredsstiller kravene fra International Atomic Energy Agency (IAEA) har både tidligere president George W. Bush og tidligere visepresident Dick Cheney avvist opplysninger fra den amerikanske etterretningen om at Iran ikke forsøker på å konstruere en atombombe. USA har forsøkt å isolere Iran diplomatisk for å få dem til å innrømme at de har ambisjoner om å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at atomprogrammet er ment til produksjon av elektrisitet. Obama, som har sverget å hjelpe og stå sammen med Israel i et og alt, fortsetter Bush administrasjonens linje overfor Iran.

De internasjonale mediene ble kastet ut av Iran, noe som kanskje ikke er så merkelig tatt i betraktning at de på mange måter deltar som brikker i spillet.

Kranglete forhold mellom Storbritannia og Iran

Ayatollah Ahmad Jannati, leder av Irans vokterråd, ville sette noen av de tilfangetatte ambassadeansatte i retten og beskyldte Storbritannia for å spille en rolle i å starte de utstrakte protestene som oppsto over landets omdiskuterte presidentvalg.

I følge de iranske myndighetene ble protestene i Iran støttet av USA og Storbritannia. De deporterte blant annet en BBC reporter som ble anklagd for å ha sendt på forhånd fabrikert videomateriale mot den iranske regjeringen. Utenlandske journalister, som ble beskyldt for å drive propaganda mot de iranske autoritetene, fikk forbud mot å opplyse om situasjonen i landet og den iranske ambassadøren ble kalt tilbake fra Storbritannia. Dette sammenfalt med deres ønske om å finne ut om Storbritannia var ansvarlig for protestene.

Under en fredagsbønn ved universitetet i Tehran beskyldte Khamenei USA, Storbritannia og hva han kalte for Irans andre fiender for å være delaktige i protestene og kalt Storbritannia, som han ser på som et land for spesifikk kritikk, for å være ondt, noe Storbritannias utenriksminister sa han tok med stor bekymring ettersom det var uakseptabelt og ikke korrekt. I følge Khamenei: ”Jeg vil fortelle dere om de fremragende diplomatene fra noen vestlige land som har snakket til oss med diplomatisk høflighet frem til nå som under de siste få dagene har tatt deres maskerade vekk fra deres ansikter og viser deres sanne uttrykk. De viser deres enmity mot den islamske stat, og den mest onde av dem er den britiske regjeringen.” Senere kastet Storbritannia ut to iranske diplomater etter at den iranske regjeringen hadde gitt ordre om at to britiske diplomater skulle forlate landet. I flge Brown var anklagene mot de to britiske diplomatene “absolutt uten grunnlag.”

Iran arresterte 8 britiske ambassadeansatte i Iran. Disse ble beskyldt for å ha vært delaktige i protestene. I følge den svenske utenriksminister Carl Bildt, viss land holder det roterende presidentkanidaturet, ville Storbritannia tilbakekalle samtlige EU ambassadører fra Tehran som et tegn på fellesskap, men i stedet bestemte man seg for gradvis å øke presset på Iran. Utenriksministrene fra de 27 EU landene innkalte i stedet de ulike iranske ambassadørene for å kreve løslatelsen av de britiske ansatte i Tehran. Men i følge Jannati hadde de britiske ambassadeansatte tilstått for å ha vært delaktige, noe som automatisk ville føre til at de ville komme for retten. I følge ham hadde britene forsøkte å få i stand en fløyelsrevolusjon. I følge ham burde de som har vært delaktige i protestene angre og be Gud om tilgivelse.

Hykleri og dobbeltspill

Det er vondt når folk blir arrestert og slått når de protesterer, men Vestens egne forhold tatt i betraktning, så er heller ikke dette noe som er særlig spesielt. Det er heller regelen enn unntaket. Tenk bare gjennom hvordan vi selv, under demonstrasjoner mot bl.a WTO, Verdensbanken eller NATO, blir møtt og på hvor mange vi var som demonstrerte mot krigen mot Irak, men uten å bli hørt.

Demonstrasjonene under G8-møtet i 2001 var de mest voldelige i rikmannsklubbens historie. En person, den 23 år gamle Carlo Giuliani, ble drept og flere hundre ble skadet i gatekamper med politiet. Film, foto og vitneberetninger dokumenterer ikke bare en voldsorgie fra politiets side, men også om en voksende fascisering av det italienske politikorps, hvorav deler tydeligvis føler seg i slekt med sortskjortene. Bilder av Mussolini ble funnet på politistasjonenes vegger, anholdte demonstranter ble tvunget til å synge fascistsanger, politifolk og carabinieri ropte fascistiske slagord osv.

”Jeg holdt hendene i været og ropte at jeg ikke motsatte meg arrest. Politifolkene startet likevel å slå meg for andre gang. Jeg hørte ribbeina brekke som når du knekker fyrstikker”, fortalte Mark Covell fra sykesenga i Genova. Han var en av mange briter som bodde i en skole som politiet stormet. De britiske ungdommene hadde gått til sengs på en skole som italienske pasifister hadde skaffet dem. Covell ble slått tre ganger, alle ribbeina på den ene sida ble brukket, lungene punktert og ti tenner slått ut.

Covell hadde hørt politiet komme og forsøkt å komme seg ut, men ble stanset på gata og slått ned. ”Jeg falt sammen og fire-fem carabinieri begynte å slå meg, de slo meg i hodet og overalt, de sparket meg som om jeg var en fotball”, fortalte Covell til britisk presse. Han ble dratt med tilbake til skolen som ble stormet. Der ble han og de andre slått og mishandlet. ”Jeg tenkte at nå dør jeg, og bestemte meg for å holde et øye åpent for å være ved full bevissthet. Likevel besvimte jeg og våknet på sykehuset”, fortalte Covell.

En annen brite som også ble slått, men som kunne reise hjem, var datakonsulenten Daniel McQuillan (35) fra London. Da han kom til London, viste han fram sin blodige T-skjorte. ”Det var forferdelig. Vi kunne høre skrikene når politiet slo, jeg ble slått i hodet med en kølle og falt om. De fortsatte å slå meg”, fortalte McQuillan som fikk skader i armene, beina og hodet. I alt 93 ble arrestert og 60 av disse trengte sykehusbehandling. Etter mishandlingen ble McQuillan slengt inn i en ventecelle sammen med andre. De fikk ikke mat på 36 timer og måtte sitte i sine blodige klær.

I følge Jan Tystad er Mark Covells historie typisk for den volden italiensk politi brukte. Ekstremister i politiet hevder de fikk beskjed om at de ustraffet kunne gå løs på demonstrantene. ”Høyreekstremister i det italienske politiet fikk beskjed fra overordnede om at de ustraffet kunne gå hardt til verks mot de varetektsfengslede demonstrantene i Genova”, skrev den italienske avisa La Repubblica. Løslatte demonstranter forteller om hoder som ble skallet mot veggen, vakter som tisset på dem, trusler om å bli voldtatt med politikøller og mennesker som kastet opp blod. ”Arrestasjonene viser en fullstendig mangel på respekt for internasjonal lov”, sa Stephen Jakobi, leder for organisasjonen Rettferdig Rettergang i Utlandet. En politioffiser som ønsket å være anonym bekreftet torturanklagene. ”Dessverre er det sant alt sammen”, sa han. Han sa han hadde forsøkt å stoppe mishandlingen da flere demonstranter besvimte. ”Vi trenger ikke å bekymre oss. Vi har fått lov til å gjøre dette”, skulle kolleger ha svart.

Den 24. juni 2001 ble det formet massive protester mot politivold i Italia. De ropte «Mordere, mordere». Politivolden i Italia vakte også stor oppsikt i Storbritannia, og førte til en rekke protester som ikke ble tatt alvorlig av regjeringen. Dette fordi statsminister Tony Blair sto fram i Genova og roste det italienske politiet for vaktholdet og deres arrestasjoner. Han la all skyld på demonstrantene. Det første regjeringsmedlem som våget å opponere mot Blair, var europaminister Peter Hain som kalte volden ”uakseptabel” og politiets oppførsel ”overreaksjon”. Han krevde gransking. Flere aviser støttet Hains syn og The Independent slo fast på lederplass at ”Blair var for rask til å rose politiet i Genova” og at ”straff for voldsbruk skal avgjøres i retten. Straffen kan ikke bli gitt i form av pryling i en fengselscelle. Det er grotesk når kravet om advokathjelp blir ignorert, som om anarkister automatisk mister sine rettigheter.” Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner krevde at det ble nedsatt en uavhengig granskingskommisjon som kunne vurdere politiets oppførsel.

“The Protests against the G8 in July 2001 in Genoa Italy were the biggest and most significant protests in Western Europe since the Poll Tax riots in the UK. Italian Prime Minister Sylvio Berlusconi, wanting to impress his new best mate George W. Bush, orchestrated a brutal Media/Police preemptive strike on the Anti-Capitalist Movements’ biggest First World mobilisation to date. When the weekend of protests ended Carlo Guiliani was dead and a school full of sleeping activists had been attacked in what is popularly referred to as the ‘Chilean Night’.»

Den italienske regjeringen har måttet innrømme ”en overdreven bruk av vold” mot antiglobaliseringsdemonstrantene; hvorav noen ansvarlige politisjefer har blitt forflyttet og Genovas visepolitisjef har blitt tiltalt for å ha sparket en forsvarsløs demonstrant i hodet. Allikevel har kun en brøkdel av overgrepene blitt belyst og ansvaret ikke plassert.

I 2008 dømte en domstol i Roma 15 politifolk for overdreven voldsbruk mot demonstranter under G8-toppmøtet i Genova i 2001. De 15 ble mandag dømt til fra fem måneder til fem års fengsel. 30 andre tiltalte ble frikjent. Alle dommene ventes å bli anket, og det kan ta mange år før de eventuelt blir rettskraftige. Politifolkene var anklaget for organisert brutalitet under aksjoner mot en høyskole der mange av demonstrantene bodde under toppmøtet. Demonstrantene ble også utsatt for unødig brutal og nedverdigende behandling på politistasjonen dit de arresterte ble innbrakt, mener domstolen.

Da Italia på nytt skulle avholde G8 møte i 2009 gikk man bort fra Schengen avtalen fra den 18. juni til 15. juli for å forhindre mulig vold forbundet med møtet fra den 8.-10. juli i den italienske byen L’Aquila. Samtidig vil dette si at flere Ettersom G8 møte ikke kun omhandler Italia, foruten hele verden, kan dette sees som en effektiv måte å ha ha brudt uttrykksfriheten på allerede før møtet startet. I tillegg kommer at Italia rustet seg med både politi og Carabinieri og gjorde seg klar til en ny omgang.

Iran på sin side innkalte den italienske ambassadøren til Tehran, Alberto Bradanini, for å protestere mot den voldelige undertrykkelsen av anti-G8 demonstranter. Tehran var bekymret for den ”voldelige undertrykkelsen av rettferdighetssøkende demonstranter utført av det italienske politi.” Utenriksministeriet utga en erklæring som viste Irans ”sterke fordømmelse” av de ”undertrykkende aksjonene… som klart bryter med de sivile frihetene og fundamentene i et demokrati.” Utenriksministeriets direktør for Vest Europa relasjoner ”fordømte bruken av vold utført av det italienske politi mot demonstranter og opponenter mot G8 møtet i L’Aquila og krevde at den italienske regjeringen fulgte dets internasjonale forpliktelser.”

Mens utenriksministre fra G8 land fordømte volden i Iran under gateprotestene siden president Mahmoud Ahmadinejad ble gjenvalgt den 12. juni fordømte med andre ord Iran Italia og G8 for den vold som ble utøvd mot vestlige og andre deler av verdens befolkning som streber etter miljøvern, rettferdighet og fred. «Italia vil fortsatt sterkt fordømme volden, aggressjonen mot fredelige demonstranter,» sa utenriksminister Franco Frattini på RAI stats TV. «Vi vil kreve at stemmene blir telt om igjen.»

Roma har også forsvart sine europeiske allierte fra Irans beskyldninger om utenriks innblanding, og da særlig mot Storbritannie, Frankrike og Tyskland. «Det er ikke noe komplott, ikke noe vestlig land har noen gang tenkt på et komplott,» sa Frattini i et intervju på RAI. «Vi vil ha åpenhet og sannhet. Det samme som hva millioner av iranere i gatene vil ha.» Italia har gitt instrukser til dets ambassader i Iran om å forsyne humanitær hjelp til demonstranter og ført ordet for å få i stand en koordinering av EU hjelp. Ministeriet har samtidig advart sine borgere mot å reise til Iran. I følge Silvio Berlusconi ville G8 under sitt møte diskutere mulige sanksjoner mot Iran.

Vi husker alle de folkemordslignende sanksjonene som ble ført mot Irak. Å gjennomføre noe slikt mot Iran er Vesten, der i blant Israels og USAs, mål. Den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO) kommer aldri til å bli med på noe slikt. Saddam Hussein sto alene og vi kjenner alle resultatet. Hvis Ahmadinejad spiller sine kort riktig, slik som å samarbeide med sine allierte og ikke legge for mye press på eller undertrykke sin egen befolkning, vil Iran komme til å være enormt sterk. Dette er et håp vi alle bør ha og arbeide for. Selvfølgelig som vi støtter våre egne som kjemper for frihet og rettferd i Iran samtidig.

Den iranske utenriksminister Manouchehr Mottaki sa han ikke hadde noen planer om å ta del i et G8 møte om Afghanistan i Italia. Den italienske utenriksminister Franco Frattini hadde ikke hørt noe fra Tehran. Italia hadde invitert Iran til å bli med på samtaler om Afghanistan og Pakistan. Italia er Irans ledende handelspartner i EU og har i lang tid gitt uttrykk for at det ikke vil bli noen løsning i Midtøsten konflikten uten Tehrans involvering. Roma holdt invitasjonen åpen selv under de blodige sammenstøtene og demonstrasjonene i Iran i etterkant av presidentvalget. Den såkalte Midtøsten kvartetten, som vil si FN, USA, EU og Russland, er også blant deltagerne.

Protester og vold i Iran var tiltenkt å være på øverste orden på agendaen for G8 møtet for utenriksministre i Italia. Italienske offiserer ved møtet sa at G8 å sende en tøff beskjed til Irans regjering. Man ønsker ytterligere sanksjoner. I følge Frattini arbeider G8 på «et godt dokument som vil inkludere fordømmelse… men samtidig anerkjenne at valgprosedyrene er en iransk sak.» Sergei Lavrov, Russland utenriksminister sa at Russland ikke ville signere en G8 erklæring som fordømte valget ettersom «Ingen er villig til å fordømme valgprosessen ettersom det er en øvelse i demokrati.» Men i følge Frattini er Iran ved et vendepunkt. «Det må nå velge om det vil eller ikke vil holde døren åpen for dialog med det internasjonale samfunn – ettersom den åpne hånden fra USA, som vi støtter, ikke må bli møtt med en hånd dekket av blod.» Spørsmålet er om det er USA eller Iran som har åpne hender og om det er USAs eller Irans hender som er dekket med blod. Selv er jeg ikke i tvil. Hva har Italia eller EU gjort vedrørende militærkuppet i Honuras, som USA til og med støtter indirekte?

Newsweek’s Canadian-Iranian journalist Maziar Bahari has admitted to giving “false and biased” reports about the recent post-election events in Iran. Bahari, who also had connections with the BBC and Britain’s Channel 4 news, was arrested in Tehran during the unrest that followed the announcement of the result of the 10th presidential election.

Iran’s Police Chief says the mysterious death of Neda Aqa-Soltan, who became a symbol of post-election street rallies in Iran, was a ‘prearranged scenario’. Neda, 26, was shot dead on June 20 in an alley away from the scene of clashes between security forces and demonstrators in Tehran. She immediately became an international icon after graphic videos of her death grabbed the attention of world media outlets.

Iranian police chief Esmail Ahmadi-Moqaddam accuses the BBC and the British Embassy in Tehran of having a significant role in provoking post-election violence. «The BBC and the British Embassy, spearheaded efforts aimed at provoking unrest and incited people to commit civil disobedience and go on strike,» Brig. Gen. Ahmadi-Moqaddam said Sunday. Without naming anyone in particular, the Iranian chief of police said recently released statements by certain lawbreakers were in line with the objectives of Western countries.

Iranian police officials have reportedly arrested the armed imposters who posed as security forces during post-election violence in the country. Iran’s Basij commander, Hossein Taeb, said Monday that the imposters had worn police and Basij uniforms to infiltrate the rallies and create havoc. Taeb added that the recent anti-government riots have killed eight members of the Basij and wounded 300 others. Iranian security officials –and in particularly the Basij volunteer forces– have been accused of killing and injuring protestors who took to the streets to protest the outcome of the June 12 election — which saw incumbent President Mahmoud Ahmadinejad win by a landslide. “Basij forces are not authorized to carry weapons,” said Taeb, asserting that armed groups are the main culprit behind the killings. Tehran Police Chief Azizallah Rajabzadeh has also insisted that his department had no role in the shoot-out that has become the focus of most media outlets in the West.

Iran’s Intelligence Ministry has uncovered «terrorist» plots targeting the country’s security and stability during the presidential election. «The ministry has dismantled the groups involved in such activities and has arrested almost all group-members in two stages,» IRNA quoted Intelligence Minister Gholam-Hossein Mohseni-Ejei on Wednesday. He said that the plots included bomb attacks on several sites in Iran, adding that those behind such activities were linked with «the Zionist and non-Zionist regimes outside the county.»

Det er en rekke land med udemokratiske styrer, ikke minst blant USAs allierte. I ulike perioder utnevner USA en statsleder til sjefsdjevel, og mediene følger lydig opp med negative reportasjer dag etter dag. Da USA ville beholde Panamakanalen etter avtalens utløp, var det Noriega, og mediekampanjen legitimerte militær intervensjon. Den neste var Ghadafi, hvor kampanjen legitimerte amerikansk bombing som bl.a. drepte et av Ghadafis barn. Og så var det selvsagt Saddam Hussein, hvor det krevdes en lang og grundig demonisering før amerikanernes angrep (det ville vært minst like lett å demonisere Saudi Arabia, hvis det hadde passet USAs interesser).

Denne gang er det altså Iran. Mediene er samlet. Ingen i vest vet om det offentliggjorte valgresultatet er korrekt. De fleste i Iran vet det heller ikke. Man vet stemningen blant de en kjenner. Den beste kilden til å bedømme valgresultatet er trolig en meningsmåling før valget som ble arrangert av det uavhengige amerikanske New America Foundation, utført av et iransk meningsmålingsinstitutt som har fått priser av både BBC og ABC News. Denne meningsmålingen stemmer godt med det valgresultatet som er offentliggjort. De eneste grupper hvor Moussavi lå over eller likt med Ahmadinejad var studenter, akademikere og de med høyest inntekt.

Pakistans tidligere militærsjef, general Mirza Aslam Beig, sier at “The documents prove that the CIA spent 400 million dollars inside Iran to prop up a colorful but hollow revolution following the election.” Vårt kjennskap til CIA gjør ikke dette usannsynlig.

Reuters AlertNet – Anti-G8 demonstrators clash with police in Italy

Italy: Policiing of demonstrations during the Group of Eight

Italians Protest US Base Expansion, G8 |

Al Jazeera English – Europe – Italy anti-G8 protest turns violent

Italy: anti-G8 protests rock Vicenza | World War 4 Report

Italian police arrest dozens in anti-G8 protests

Italy: anti-G8 & anti-US military base protests rock Vicenza

Full Coverage: G8 demonstrators clash with police

G8: IRAN CONDEMNS ITALY FOR POLICE VIOLENCE | Italy

Euronews – Anti-US base demonstration Vicenza, Italy

LiveLeak.com – G8 Summit Protests in Italy

Newest G8 Summit Videos – Metacafe

In this dangerous war climate the entire U.S. and Western corporate media is again demonizing the Iranian government. It is using the media and well-funded, subversive organizations in a massive effort of destabilization and sabotage. Too often in the past this same combination of phony “human rights” organizations, who are given endless coverage in a corporate media frenzy, have helped to create a war climate through demonization, frauds and fabricated charges. This has happened before every U.S. attack or invasion, along with a concerted campaign of psychological warfare and internal destabilization in the target country.

One such organization leading this effort is the newly formed “United 4 Iran,” a fraudulent “left cover” for organizations funded by the U.S. government and big corporations. It is designed to use “human rights” and “democracy” to justify U.S. threats to attack Iran. This group has called phony “human rights” internationally coordinated protests for July 25.

United 4 Iran is a front for organizations awash in money from the National Endowment for Democracy, a CIA cover organization for intervention, subversion, covert action in countries around the world. These same groups are supported by funds from Rockefeller, Soros, and Mellon foundations.

It is telling that United 4 Iran makes NO mention of the U.S. wars currently ripping apart the entire region. Hundreds of thousands of U.S. troops along with an army of private military contractors and mercenaries have created havoc in Iraq, Afghanistan and now Pakistan. U.S. funds and equipment have supported Israeli occupation and war on Palestine, Lebanon and Syria. Nor does this group mention the decades of U.S. military encirclement, sanctions, sabotage, attempted and actual coups against the people of Iran.

If these organizations were genuinely concerned with democracy, human rights and respect for elections why have they not called emergency actions in defense and support of the democratic elections in Gaza? In Gaza there was a democratic election overseen by Western international monitors. Hamas won overwhelmingly. The U.S. funded Israeli response was blockade and starvation against an entire people. Thousands of Palestinians have been killed in the Israeli bombardment.

Stop War on Iran

United4Iran.org

Radio Interview

Soros, the CIA, Mossad and the new media destabilization of Iran

Det amerikanske imperium er bankrupt

Dolleren har nå sluttet å være verdens eneste reserveenhet. Dette er med andre ord slutten på en forferdelig periode av økonomisk og politisk nedgang i USA og signaliserer den siste krampetrekningen fra det amerikanske imperium. Det er over, og ville ikke komme tilbake. Og hva som vil komme vil være veldig smertefult.

I en tordentale for FNs generalforsamling med sine 120 verdensledere anklagde den iranske presidenten, Mahmoud Ahmadinejad,  ”noen få bøllenasjoner” for å ha skapt verdens problemer og sa at ”det amerikanske imperium i verden er på slutten av sin vei.” Han har kritisert administrasjonen til George Bush, USAs president, og sagt ”Det amerikanske imperium … er ved sin slutt, og dets kommende herskere må begrense deres innblanding til sine egne grenser.” I følge Ahmadinejad vil også Israels sionistiske regime kollapse. Han hevder at Israel manipulerer europeere og amerikanere. Det sionistiske regime er ved å kollapse og det er ingenting det kan gjøre for å komme seg ut av den avgrunnen som landet selv, samt dets støttespillere, har skapt fortalte han delegatene. Vedrørende Irans kjerneprogram kunne han fortelle at Iran ville motstå seg alle vestlige bøller som ville forsøke å forhindre landet fra å skaffe seg sivil atomkraftteknologi, som vestlige nasjoner frykter kan bli brukt til å utvikle atomvåpen.

Noam Chomskys bok, Hegemony or Survival: America’s Quest for Global Dominance, publisert i november 2003 er et makroskopisk perspektiv på USAs utenrikspolitikk fra og med Andre verdenskrig og frem til post-Irak krig gjenoppbyggingen. Bokens sentrale fokus (som med mange av Chomskys politiske arbeider) er eksamineringen av USAs politiske, militære og økonomiske motiver, til sammenligning – og ofte i skarp kontrast – med  dets retoriske støtte for demokrati, fredsprosessen i Midtøsten, frihandel og menneskerettigheter. Det er en ekaminasjon av forskjellene mellom posisjoner gjort av USAs regjering og verdens folk i forhold til invasjonen av Irak, samt eksaminerer doktrinetenkningen til den britiske og amerikanske establishment i forhold til bruken av propaganda, sentralisert beslutningstagen og imperialisme fra de nylige amerikanske invasjonene tilbake til de europeiske imperiene.

Boken ble anmodet av den venezuelanske presidenten Hugo Chávez i en tale for FNs generalforsamling i september 2006, noe som førte til at boksalget tok seg opp og den kom opp på første plass i paperback utgave og sjette plass i hardcover utgave på Amazon.com etter kun få dager.

Vår egen Johan Galtung holder foredrag for fullsatte auditorier der han hevder at det amerikanske imperiet vil gå under innen år 2020. – Jeg elsker USA, men hater imperiet, sier Galtung, mens han oppfordrer studentene til å drikke eplesaft fremfor Coca-Cola.

The Conceited Empire

The End of the Anglo-American Empire?

Is the American Empire on the Brink of Collapse?

Death of the American Empire

Hail and Farewell: the End of the American Empire

Will We See the End of Empire in Our Time? by Richard C. Cook

The American empire is falling with the dollar

Curtis Bowman: Patrick Buchanan Foresees the End of the American Empire

The American Empire Is Bankrupt

Collapse of the American Empire

The end of the American empire: An historical perspective

The Tribulation Network – Rise_or_Fall

Morgenbladet.no – Pax Americana

Johan Galtung – Det amerikanske imperiums nedgang og fall – og hva så? (64,2 MB)
Spørsmålsrunden etter foredraget (46,8 MB)

American Empire

Cultural hegemony

Failed States (book)

Full-spectrum dominance

Hegemony

Pax America

Se: Bøker

Mer om Iran

Mediene renner over av stoff om Iran hver dag. Det er avgjort begrenset ytringsfrihet i landet, og selv om det avholdes valg, settes grenser for de alternativer en kan velge mellom.

Vi ville ikke trives med et slikt system. Ytringsfrihet og frie valg er viktig. Ikke like viktig som mat, arbeid og tilgang på helsevesen. For dem som mangler disse elementære godene, er ytringsfrihet desserten. Likevel er ytringsfrihet viktig.

Men la oss tenke et øyeblikk: Hvorfor har det aldri vært store gatedemonstrasjoner blant USAs beste allierte i den muslimske verden, som Saudi Arabia og Egypt? I disse landene er det vist ved meningsmålinger at befolkningen er ytterst kritisk til USAs politikk. I frie valg ville de få sterkt USA-kritiske regjeringer. Men der har det aldri vært rapportert noen store demonstrasjoner mot regjeringene. Det ville aldri bli tillatt. Ytringsfrihetens kår er åpenbart enda mer innskrenket der enn i Iran.

Men nå er det altså Iran som skal demoniseres. Ikke fordi Iran har mindre ytringsfrihet enn Egypt og Saudi Arabia, men fordi landet er sterkt kritisk til Israel og USA. Mediene følger lydig opp, som det Sigurd Allern kalte «flokkdyr».

Det som rapporteres fra Iran er ille. Men mens vi bombarderes med negative nyheter derfra, er det sunt å holde hodet klart og se rapportene i et større perspektiv.

Det er en rekke land med udemokratiske styrer, ikke minst blant USAs allierte. I ulike perioder utnevner USA en statsleder til sjefsdjevel, og mediene følger lydig opp med negative reportasjer dag etter dag. Da USA ville beholde Panamakanalen etter avtalens utløp, var det Noriega, og mediekampanjen legitimerte militær intervensjon. Den neste var Ghadafi, hvor kampanjen legitimerte amerikansk bombing som bl.a. drepte et av Ghadafis barn. Og så var det selvsagt Saddam Hussein, hvor det krevdes en lang og grundig demonisering før amerikanernes angrep (det ville vært minst like lett å demonisere Saudi Arabia, hvis det hadde passet USAs interesser).
Denne gang er det altså Iran. Mediene er samlet. Hovednyhet i NRKs nyheter kl. 23 i går var at «et nettsted» hevdet at valgdeltakelsen i mange byer var over 100 %. Det illlustrerer hvordan normal kildekritikk nå anses fullstendig unødvendig i «den gode saks» tjeneste.

Ingen i Vesten vet om det offentliggjorte valgresultatet er korrekt. De fleste i Iran vet det heller ikke. Man vet stemningen blant de en kjenner, noe som ofte kan slå feil ettersom man ofte er tlbøyelig til å dele livsanskuelse med dem man kjenner.

Den beste kilden til å bedømme valgresultatet er trolig en meningsmåling før valget som ble arrangert av det uavhengige amerikanske New America Foundation, utført av et iransk meningsmålingsinstitutt som har fått priser av både BBC og ABC News. Denne meningsmålingen stemmer godt med det valgresultatet som er offentliggjort. De eneste grupper hvor Moussavi lå over eller likt med Ahmadinejad var studenter, akademikere og de med høyest inntekt. (Dette stemmer godt med det jeg så Trond Linstad hevde i to aviser.)

Denne meningsmålingen ble trapportert i Washington Post etter valget, men er jo ignorert i de dominerende mediene. Pakistans tidligere militærsjef, general Mirza Aslam Beig, sier at ”The documents prove that the CIA spent 400 million dollars inside Iran to prop up a colorful but hollow revolution following the election.” Vårt kjennskap til CIA gjør ikke dette usannsynlig. En bra artikkel om saken ble skrevet av Paul Craig Roberts, som var visefinansminister under Reagan.

Thoughts on Iran election protest coverage

We cannot understand Iran’s current events in a vacuum — the essential background includes the U.S. role there in the coup to remove Iran’s Prime Minister in 1953, support for the Shah (a brutal dictator), arming both sides in the Iran / Iraq war, the Iran / Contra scandal, and more. Compared to other equivalent sized protests around the world, the current protests and election in Iran are receiving highly disproportionate coverage from our news media and commentary from our politicians. It is in the interests of our system to present a narrative in which the protesters not only want «democracy» but also are «pro-Western.» The news uses the story to reaffirm the idea that the U.S. is the force for democratizing the world and the people desperately want what we want for them despite their authoritarian government.

Iran is not a democracy but neither is the U.S. We are both countries have corrupt systems in which all of the political parties use the word «democracy» to mean something it does not. You can not have democracy where the true people holding power are unelected, where secret police are above the law, where there are no international observers of the elections, where it requires massive funding to be a candidate, where entire demographics are disenfranchised, where there are no instant run-off elections, where the system is winner take all, where politicians once elected can ignore their promises during the campaign and go against what the majority want.

Whatever plays out in Iran, we should focus on our own lack of democracy instead of theirs.

by: Nick Cooper

”What is there about the Iranian election of June 12 that has led to it being one of the leading stories in media around the world every day since?”

Killing Hope – The Anti-Empire Report – www.killinghope.org

July 3rd, 2009 by William Blum

“Change for the poor means food and jobs, not a relaxed dress code or mixed recreation… Politics in Iran is a lot more about class war than religion.”
Financial Times Editorial, June 15 2009

Global Research – Iranian Elections: The ”Stolen Elections” Hoax

by Prof. James Petras

Published on Monday, June 22, 2009 by TruthDig.com

Iran Had a Democracy Before We Took It Away

by Chris Hedges

Tehran and Tegucigalpa: A tale of two capitals

A tale of two trains

The Iranian People Speak

U.N. Atomic Energy Chief Says Iran Wants Bomb Technology

The «Bomb Iran» contingent’s newfound concern for The Iranian People

The Iranian Uprising is Home Grown, and Must Stay That Way

Avaaz.org – Iran Break the Blackout

Avaaz.org – Iran: Stop the Crackdown

Konspirering rundt valget i Iran

Den 20. mai 2009 annonserte vokterrådet, det religiøse lederskapet i Iran, en liste med anerkjente kandidater, mens man ikke anerkjente en rekke nominerte personer.

Konservative:

Mahmoud Ahmadinejad, dagens president i Iran

Mohsen Rezaee, tidligere kommandant for Den iranske revolusjonsgarden

Reformister:

Mehdi Karroubi, tidligere taler av parlamentet (Majlis)

Mir-Hossein Mousavi, den siste iranske statsminister

Mir Hossein Mousavi er hovedutfordreren til Ahmadinejad og blir støttet av  reformist Mohammad Khatami, som har vært president to ganger. I et valg, som opposisjonen nå krever å få annulert på grunn av det de sier er valgfusk, vant Ahmadinejad overlegent. Presidenten Ahmadinejads overraskende høye oppslutning på 63 prosent, har gjort tilhengerne av opposisjonspolitikeren Mir Hossein Mousavi, som fikk 33,75 prosent, rasende, og overbevist om at det foregikk valgjuks i stor stil under presidentvalget. Hele 85 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget.

Thomas Erdbrink i Washington Post peker på klasseaspektet ved valgkampen. Den urbane middelklassens entusiastiske støtte til Mousavi er lett å observere for journalistene i Tehran, mens det er vanskeligere å lage gode bilder og stemningsrapporter av Amhadinejads støtte blant fattigfolk på landsbygda. Det hevdes ofte at presidenten ikke har noen makt, siden den ligger hos Den Øverste Leder Khamenei. Dette er delvis riktig, men som Erdbrink viser til, har Ahmadinejad endret den økonomiske politikken og sosialpolitikken betydelig. Ahmadinejad har utnyttet at Mousavi mottar sterk støtte fra tidligere president Rafsanjani, som Ahmadinejad overraskende slo i forrige valg. Rafsanjani er allment ansett som korrupt og ikke særlig populær. New York Times skrev onsdag om forbindelsen mellom Mousavi og Rafsanjani og den viktige støtten sistnevnte bidrar med.

Mahmoud Ahmadinejad sa lørdag i en tale at valget var fullstendig fritt. Presidenten fikk også støtte av landets åndelige og øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Mousavi på sin side leverte inn en formell protest til Vokterrådet, hvor han ber om at valget annuleres. USA vil vente med å anerkjenne Irans president som lovlig valgt. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har reagert på en liknende måte som USAs visepresident. Mens rasende tilhengere av Mir Hossein Mousavi slåss med politiet i Teherans gater, nøler Vesten med å gratulere Mahmoud Ahmadinejad med den omstridte valgseieren. Flere hevder nå at valget var ment å legitimere det sittende regimet, men at man nå har bestemt seg for å ofre legitimiteten for å sikre overlevelse for regimet.

Russland ønsket Ahmedinejad velkommen som nylig gjenvalgt iransk president og sa at striden om valget er en intern sak for Iran. «Vi setter pris på at valget fant sted, vi ønsker den nye presidenten velkommen til Russland, og vi ser det som symbolsk viktig at hans første besøk er til Russland,» sa viseutenriksminister Sergej Ryabkov.

Opprinnelig var det meningen at Ahmadinejad skulle ankomme Russland mandag, men han valgte å utsette reisen på grunn av de store demonstrasjonene i Iran. Den iranske presidenten skal delta på et møte i den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO), der Russland, Kina og de fire tidligere sovjetstatene Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan er medlemmer. SCO ble opprettet i 2001, som et alternativ til den vestlige forsvarsalliansen NATO, på tross av at 4 av landene, alle med unntak av Uzbekistan, formet Shanghai Five gruppen fra 1996. Samarbeidet i SCO er blitt omtalt som et forsøk på å begrense USAs makt og innflytelse.

Opptøyene man nå er vitne til i Iran vekker friske minner. Uansett om de blir støttet av Vesten eller ikke så minner de sterkt om de ulike fargerevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge, og som kan sies å ha vært vellykket i Jugoslavia, og da spesielt i Serbia i 2000, den såkalte bulldoserrevolusjonen, Georgia i 2003, roserevolusjonen, Ukraina i 2004, oranjerevolusjonen, og Kyrgyzstan i 2005, tulipanrevolusjonen, og som hare blitt finansiert av George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), og Soros Foundation og med Open Society Institute (OSI), samt USAs regjering, for å ta over de ulike landenes naturressurser.

Den britiske avisa Guardian hevder at USAID , National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House direkte har vært med på å støtte og vært delaktige i å planlegge revolusjonene. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.

India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i SCO, som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderer Russland og Kina, de eneste maktene kapabel til å motstå eksport av revolusjoner gjennom forespørsel. Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia. Deltagerne på SCO mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill.

I Venezuela har  Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den Venezuelske handelsminister Pedro Carmona som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mangfoldige prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til langt over 1 trillion dollar. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs og Norges støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, har Russland solgt langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran, som under Irak-Iran krigen lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og siden 1992 har produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter.

Den anerkjente journalisten Seymour Hersh, som for få år siden hevdet at det ikke handlet om når USA skulle gå til krig mot Iran, men at det, både offentlig og i det hemmelige, fult ut pågikk en krig mot Iran, og da ikke aller minst inne i Iran selv, hevder bl.a at Dick Cheney hadde et møte i Det hvite  hus der det ble diskutert et dusin ulike måter å provosere frem en krig med Iran. Kongressen i USA gikk med på å finansiere en større eskalering av hemmelige operasjoner rettet mot Irans styresmakter, med sikte på destabilisering. Kanskje er det nettopp dette vi nå er vitne til. Uroligheter som sprer seg …

I følge artikkelen Preparing the Battlefield, som er basert på opplysninger fra nåværende og tidligere kilder i militæret, etterretningen og Kongressen og som sto på trykk i The New Yorker, skal bl.a amerikanske soldater ha vært i Iran for å spionere på landets atomanlegg og undergrave regjeringen. Hersh hevder også at Kongressen har bevilget inntil 400 millioner dollar til en hemmelig kampanje som involverer amerikanske spesialsoldater og iranske dissidenter. Verken Det hvite hus, CIA eller utenriksdepartementet har ønsket å kommentere påstandene fra Hersh.

På tross av at Iran tilfredsstiller kravene fra International Atomic Energy Agency (IAEA) har både tidligere president George W. Bush og tidligere visepresident Dick Cheney avvist opplysninger fra den amerikanske etterretningen om at Iran ikke forsøker på å konstruere en atombombe. USA har forsøkt å isolere Iran diplomatisk for å få dem til å innrømme at de har ambisjoner om å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at atomprogrammet er ment til produksjon av elektrisitet. Obama, som har sverget å hjelpe og stå sammen med Israel i et og alt, fortsetter Bush administrasjonens linje overfor Iran.

Ja, det som nå skjer i Iran minner sterkt om destabiliserings politikk og fargerevolusjon. Dette på tross av at mange av iranerne sikkert har sitt lands eget beste i tankene. Men hauker som sitter rundt om i verden og ser etter profitt, samt Rafsanjani og hans medløpere, forsøker å anskaffe seg makt og penger – koste hva det koste vil. Og det er disse som på mange måter, direkte og indirekte, styrer våre medier. Vi må derfor være skeptiske til den informasjon som vi får tildelt.

De internasjonale mediene har nå blitt kastet ut av Iran, noe som kanskje ikke er så merkelig tatt i betraktning at de på mange måter deltar som brikker i spillet. Det er vondt når folk blir arrestert og slått når de protesterer, men Vestens egne forhold tatt i betraktning, så er heller ikke dette noe som er særlig spesielt. Det er heller regelen enn unntaket. Tenk bare gjennom hvordan vi selv, under demonstrasjoner mot bl.a WTO, Verdensbanken eller NATO, blir møtt og på hvor mange vi var som demonstrerte mot krigen mot Irak, men uten å bli hørt.

Ja, jeg fordømmer det iranske regime – mitt spørsmål er bare om det vil være så mye bedre med Mousavi og Rafsanjani – eller kanskje tvert om. Det er på USA, som pisker opp stemningen i verden og som i over 200 år har befunnet seg i krig, vi burde vende oppmerksomheten vår mot.

10 teser til fordel for den islamske republikken

USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?

***

The handling of election results exposes the weakness of Iran’s strategic position. That makes an Israeli strike against its nuclear facilities all the more likely, not because Tehran has shown greater militancy, but because it has committed the one sin that is never pardoned in the Middle East – vulnerability.

Obama may contemplate a way to directly engage Khamenei. It is a difficult challenge.

Seeing how we cannot ignore his ”neocon” credentials and that Michael Ledeen maintained his very good relations with Ghorbanifar, (who at least used to be) a good friend of Mir-Hossein Mousavi (the ”candidate of change” in the Iranian presidential elections); and given the support that Mousavi’s candidacy has been receiving from the American ”moderates”, maybe this kind of ”change” is the ”regime change” the Americans have had in mind for Iran?

Speculation aside, I want to make very clear that while I strongly support those taking to the streets challenging the election results, I do not, in any way, condone foreign exploitation of this situation. If anything significant is to come of what is transpiring in Iran right now, it must be something wholly achieved by Iranians for their own sake and on their own terms. But make no mistake and harbour no illusions – if you think that American, British, and Israeli intelligence aren’t already in the country looking to capitalize, you’re living in an alternate universe.

In the West, Iran’s coming presidential election is viewed largely through the lens of President Mahmoud Ahmadinejad’s crackdown on social freedoms and his combative approach to Israel, the United States, and Iran’s nuclear program. But here, as in so many other elections, another issue is seen as more important: the economy. Iran’s crippling inflation rate, unemployment, and the question of how its oil revenue is being spent are at the top of the agenda for most voters, analysts say.

The two main camps here see the issue in starkly opposed terms, with Mr. Ahmadinejad’s supporters saying his policies have improved things for average people, while all three of his challengers in the election on Friday insist that the economy is in serious trouble. Even when it comes to basic economic indicators, the two sides often present starkly opposed statistics and projections, leaving many voters confused about what to believe.

To some extent, both sides have a case to make: Mr. Ahmadinejad’s populist policies have enriched some segments of the population, but a longer trend of unemployment and economic stagnation is evident as well. “Do you think I came from the desert, and that I don’t know anything about figures?” said the candidate, Mehdi Karroubi, as the president delivered a cheerful lecture about his good economic stewardship. But Ahmadinejad did not invent the numbers, as his detractors claim, but he emphasized some data that suited his purposes and ignored other widely used indicators.

Those who oppose Mr. Ahmadinejad tend to be better off and more educated. Issues like social freedoms and Iran’s reputation in the world are important to them. Many also say his redistributionist policies, while popular, have undermined the economy.

Les Den store verden: Election in Iran

– The candidates

– The War has already Started

– Has the Election been stolen?

– Israel

– Regime Change

– The Revolution has Color

– Michael Ledeen & Manucher Ghorbanifar

– Déjà vu

– Proxy War

– Conclusion

”Seier og ikke sannhet er målet for etterretning”

I tillegg til den allerede beskrevne uerklærte krigen mot og i Iran sender USA også økonomiskle hitmen og sjakaler, har diplomatisk krigføring med sanksjoner og forbud mot en rekke land. Nylige deklassifiserte dokumenter som etterforskerne Jeremy Bigwood og Eva Golinger har fått fatt i under Freedom of Information Act (FOIA) viser at mer enn 97 millioner dollar fra US Agency for International Development (USAID) har gått til separatistprosjekter, såkalt “desentralisering” og “regional autonomi”, og opposisjonspartier i Bolivia siden 2002. Det er på denne måten at USA forsøker å holde fast på sitt imperium.

Det absurde er at man også i Norge anerkjenner hva USA driver med av kriminell virksomhet, mens man fokuserer på hva dem som står opp i mot USA gjør for noe ”galt”. Det hele et kynisk spill hvor hva som skjer stort sett er irrelevant ettersom det er interessene bak som er det interessante. Menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati blir i dag mer enn noe annet misbrukt til å få gjennomslag for sine ideer på. Vi vet nå i hvilken grad våre politikere forteller oss løgner. Hvor er for eksempel masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Både Bush og Blair blir rettsforfulgt. Det er tydelig at de praktiserer den neokonservative filosofen Leo Strauss’, mannen som står for det svarteste menneskesyn og de farligste maktbegreper den menneskelige tanke ennå har fostret, teser om at man kan ta seg fri til å juge for massene for på den måte å få ting unnagjort.

Den amerikanske regjertingsetterretningsanalytiker Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss, som døde i 1973, hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken. I USA virket Strauss gjennom en karismatisk lærergjerning og et utrettelig forfatterskap, og elevene hans spredte seg etter hvert til alle amerikanske eliteuniversiteter. I samarbeide med Joseph Cropsey ga han ut en stor grunnbok kalt History of Political Philosophy, et verk som overtok den toneangivende plass på de amerikanske studerendes pulter etter George Sabines grunnbok A History of Political Theory. Siden hans død har han blitt ansett for å være en intellektuell far av neokonservatismen i USA.

Shulsky var direktør ved Office of Special Plans (OSP), en Pentagon enhet skapt av Paul Wolfowitz, også kjent som Wolfowitz of Arabia for hans opptatthet av å styrte Iraks Saddam Hussein som det første skritt i en forvandling av hele det arabiske Midtøsten og ansett for å være hovedarkitekten bak Washingtons globale strategi etter den 11. september 2001 med dens kontroversielle forebyggelsespolitikk, og Douglas Feith, og ledet av Feith, som eksisterte fra september 2002 til juni 2003 for å supplere senior Bush administrasjonen offiserer med rå etterretning eller ren løgn (Stovepiping) angående Irak for på den måten å få en unnskyldning for å kunne erklære krig (Rationale for the Iraq War – Guardian articles on the subject):

(se bl.a: Operation Rockingham, Downing Street Memo, Iraq Dossier, Dodgy Dossier,  September Dossier, Operation Mass Appeal, Bush-Aznar memo, Bush-Blair memo, Iraq document leak 18 September 2004, Iraq disarmament crisis, Niger uranium forgeries, Iraqi aluminum tubes order, Alleged Iraqi Mobile Weapons Labs, Plame affair, Opinion on legality of war by UK Attorney General, Yellowcake forgery).

Shulsky ble leder Iranian Directorate (ID), en Pentagon enhet dannet i 2006 for å behandle etterretning vedrørende Iran i kontekst av diplomatiske og militære konflikt mellom USA og Iran og som har blitt sammenlignet med OSP. ID, sammen med Office of Iranian Affairs i Statsdepartementet, har lite annet som mål enn å ødelegge for regjeringen i Tehran.

Shulsky, som var den som trylte frem alle de såkalte bevisene på eksistensen av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen og forbindelser til terrorgrupper, som overbeviste Tony Blair om riktigheten av et militært angrep, skrev i boken Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence, som han skrev sammen med American Enterprise Institutes (AEI) Gary Schmitt, at ”sannhet ikke er målet” for etterretningsoperasjoner, men seier, som passer godt med det straussianske synet på bruken og formidlingen av kunnskap. I et 1999 dokument, Leo Strauss and the World of Intelligence, som også ble skrevet sammen med Schmitt, skrev Shulsky at “Strauss’ syn certainly får en til å tenke på den mulighet at det politiske liv kan være nært forbundet med bedrag. Det antyder at bedrag er normen i det politiske live.”

Straussianerne, som inkluderer nøkkelfigurene blant de neokonservative strateger bak Bush-administrasjonens aggressive utenriks- og militærpolitikk, blir betraktet som en sekt og har tatt Strauss’ forsvar for ”den skjulte sannhet” til seg. Dermed blir løgn og bedrag et legitimt politisk instrument. Leo Strauss hadde tanker om de noble løgner. For at borgerne skal ha borgerbevissthet og være en blanding av herrer og soldatvepser, mente Strauss at filosofer ikke skal si direkte hva de tenker på. Det er for farlig. Filosofene bør i politikken utøve sin innflytelse indirekte ved å finne på noble løgner. Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig, som vil si å drepe hundretusener av irakere, myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam, mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.

To andre innflytelsesrike straussianere er Weekly Standards sjefredaktør William Kristol, sønn til Irving Kristol, en av grunnleggerne av den neokonservative bevegelsen, og den høyrekonservative Gertrude Himmelfarb, som har stipendiat i Victorian era litteratur, hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick Cheney og Pentagon-sjefen Donald Rumsfeld i tillegg til et antall andre høytstående utenrikspolitiske embedsmenn. PNACs tidlige forskrifter og etterfølgende brev til president George W. Bush om hvordan krigen mot terrorisme skal utkjempes har i uhyggelig grad foregrepet presis hva administrasjonen har gjort. Kristol fortsetter å støtte Irak krigen, og arbeider for en krig mot Iran også.

En internasjonal Midtøsten-konferanse ble for en tid siden avholdt i Annapolis, Maryland. Dette er første gang siden 2000 at man forsøker å forhandle fram en fred mellom Palestina og Israel, noe som gjør dette til en prestisjetung affære for president Bushs administrasjon. Men målet er synlig ikke å få rettferdig fred i regionen. Det har vært drøssevis av lignende konferanser. Heller ikke ser det ut til at Israel vil gi slipp på noe uten å bli tvunget til det, noe som ikke synes til å skje. Eksperter er langt fra optimistiske vedrørende konferansen. Især pga at det hele heller ser ut til å være en forberedende affære for krig mot Iran. USA håper et resultat av konferansen vil bli en moderat arabisk allianse i mot Irans innflytelse i regionen, men også til dette er analytikerne skeptiske. President Mahmoud Ahmadinejad har kritisert den USA-finansierte konferansen for kun å være et ledd i den zionistiske konspirasjonen.

Condoleezza Rice og Robert Gates besøkte regionen på rundt samme tid for å vinne støtte for USAs politikk i Irak og sette fokus på forholdet mellom Israel og Palestina. I følge Rice og Gates skal den militære hjelpen hjelpe til med å møte den negative innflytelsen fra al-Qaeda, Hizballah, Syria og Iran. I deres taler til de sunni arabiske regimene talte de om en blokk av land og bevegelser ledet av shia persiske Iran og at man måtte støtte Irak som en buffer mot Iran eller leve under Tehrans voksende skygge. Saudi Arabia har nylig gitt sin støtte til en Midtøsten fredskonferanse foreslått av Bush.

I en pause fra den historiske israelske motstanden til USAs våpensalg til Saudi Arabia, sa Ehud Olmert nylig at Israel forsto Washingtons plan om å støtte state-of-the-art weapons til Saudi Arabia som en motvekt til den iranske innflytelsen. Irans utenriksminister på sin side beskyldte USA for å forsøke å skape frykt og splittelse i Sørvest Asia og den iranske forsvarsministeren Mustafa Mohammad Najjar sa USA forsøkte å ”skape en falskt våpenkappløp for på den måten å få deres store våpenselskaper til å overleve”, og tilføyde at han ikke så det som en trussel, men som en videre utvikling av den islamske verdenens våpenforsvarsutvikling.

Forholdet mellom Israel og USA har utviklet seg fra støtte til dannelsen av et jødisk folkehjem i 1947 til et uvanlig forhold som forbinder et lite men militært mektig Israel med USA. For USA er Israel en hovedalliert som ikke deltar i NATO. I 2006 mente 44 prosent av amerikanerne at USA tilpasselig støttet Israel, 11 prosent mente at det var for lite og 38 prosent mente at det var for mye. USA økte nylig støtten til Israel med en gavepakke på mer enn 30 milliarder dollar over de neste 10 årene, noe som vil si en økning på 25 prosent, en støtte Barack Obama fult ut støttet.

Bush administrasjonen økte samtidig sin støtte til det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, en våpenhandel verdt minst 20 milliarder dollar, inkludert rakettforsvarssystemer og skip, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene United Arab Emirates, Kuwait, Qatar, Bahrain og Oman, så vell som en ny 10-års militærpakke til Egypt på 13 milliarder dollar. Dette for å forsterke sine allierte i regionen og møte Irans voksende innflytelse. Dette på tross av at private Saudi borgere gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak og mye av pengene blir brukt til å kjøpe våpen, inkludert skulder antiluftsskytsraketter.

Den saudiske regjeringen benekter at penger fra deres land blir sendt til irakiske opprørere, noe en rapport fra Iraq Study Group (ISG), også kjent som Baker-Hamilton Commission, et tipersons bipartisanspanel utvalgt av den amerikanske kongressen i 2006 for å analysere situasjonen i Irak og foreslå politiske vedtak, kan bekrefte at skjer. Flere lastebilsjåfører intervjuet av Associated Press (AP) beskrev at de transporterte bokser av penger fra Saudi Arabia til Irak, penger som ble gitt til opprørere.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig 250 langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran.

Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å  forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. Putin foreslo tidligere i år at Russland unilateralt skulle trekke seg fra Treaty on Conventional Forces in Europe (CFE), en avtale laget i 1990 mellom de daværende 22-medlemmene av NATO og den tidligere Warsawa pakten for å styrke våpenkontrollen i Europa, ettersom dette ville være i Russlands beste interesse ”frem til alle NATO landene ratifiserer den og begynner å følge den opp, slik Russland har gjort unilateralt.”

Iran lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram under Irak-Iran krigen, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og har siden 1992 har landet produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter. Nylig har Iran presentert sin nye 2.000lb ”smart” bombe og har begynt å produsere sitt eget jetfly kjent som Azarakhsh, som betyr lynet. Iran testskjøt i fjor en ”ultrahorisont” rakett, to mektige torpedoer og en Fajr-e Darya rakett som kan unngå radarer og treffe flere mål samtidig gjennom å bruke multiplum bombehoder under store militære manøvre i den persiske gulf.

Antivestlig propaganda er det som klinger best hos den russiske befolkningen. Dette selv om den stadig større diplomatiske kontakten mellom USA og Russland kan tyde på bedre samarbeid, men så er jo politikk en sport som hovedsakelig går utover den sivile delen av befolkningen og den svake part.

Nashi, som på russisk betyr Vår! er en russisk ungdomsbevegelse, offisielt annonsert av Vasily Yakemenko, leder av den pro-Putin ungdomsbevegelsen Walking Together den 1. mars 2005, med åpningskonferanse den 15. april 2005. Den ble satt opp som en reaksjon mot Ukrainas oransjerevolusjon i 2004, hvor ungdomsledede gatekamper hjalp til med å gi presidentskapet til den pro-vestlige kandidaten Viktor Yushchenko, som var uformell leder for Our Ukraine Bloc, Blok Nasha Ukrayina, NU.

I Venezuela har Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den venezuelske handelsminister Pedro Carmona, som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april, med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland, som for kun kort tid siden truet med veto når det kommer til spørsmålet om Kosovo, en provins i Serbia, som har vært styrt av NATO og FN siden 1999. Kosovo er historisk sett en del av Serbia, men en overveldende del av befolkningen er albanere, som ønsker selvstendighet eller gå sammen med Albania for på den måten å skape et større Albania.

Det at Obama – og resten av Vesten – nå forsøker å bli godvenner med muslimene – les: sunniene – og da i sær Tyrkia – akkurat som om Tyrkia ikke helt fra tiden etter folkemordet på blant annet pontere, armenere og assyrere har vært en nær venn av USA, Israel og resten av Vesten – er ikke noe merkverdig tatt denne geostrategiske tenkningen tatt i betraktning. Det dreier seg om lite annet enn det sedvanlige – det å få krigen i Irak til å bli en regional kamp mellom shia og sunni. Man slo to fluer i et smekk under Irak-Iran krigen. I følge den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh støtter USA, Libanon, Saudi Arabia og Israel sunni terroristgrupper slik som Fatah al-Islam i hele Sørvest Asia i sin kam mot shiaene.

Det å diskutere hvor vidt det blir krig mot Iran eller ikke er en nokså absurd diskusjon tatt i betraktning at den krigen har startet for lenge siden. USA og etablissementet i Washington har for lengst tatt opp kampen. Faktisk må man, tatt i betraktning USAs voldsomme aggresjon rundt om i verden, regne med at USA kontinuerlig har vært i krig mot Iran for å oppnå og styrke sin hegemoniske makt.

I følge Chomsky er Obamas og Clintons høyrøstede glansnummer overfor palestinerne – at Israel ikke skal få bygge ENDA flere hus for bosettere – et fullstendig utilstrekkelig skritt i retning av å gjenreise palestinernes rettigheter. Israels kvelning av palestinerne skjer på SÅ mange forferdelige måter, at det de sier om bosettingene monner veldig lite. Andre glansnumre er stengningen av Guantanamo og slutt på waterboarding. På Guantanamo sitter visstnok kun omkring 1 % av de fangene amerikanerne holder ”overseas”. De har store fangeleire i Afghanistan og Irak, og framfor alt fortsetter USA med den ”outsorcing” av fangebehandling til land som er velkjent for tortur, som landet har drevet i flere tiår.

Change, Change, Change sto det å lese da Obama kom inn som president i USA. Alle fikk – på lik linje med 911 – dette med seg. Men hva forandringen består i er ennå uklart. En forandring er uansett at man går gått bort fra grønnsaken Bush til den meget dyktige retorikeren Obama. Dette ble vi ikke aller minst påminnet om under Obamas nylige besøk til Egypt. Men hva som er sant/usant – nytt/gammelt – ja, det er uklart.

Armenerne føler seg skuffet ettersom også Obama feiger ut når det kommer til anerkjennelsen av folkemordet mot armenerne. Dette på grunn av at Tyrkia, som blant annet var mellomland for over 70 prosent av våpnene som gikk til å ødelegge Irak, er en langt viktigere geostrategisk makker – for både USA og Israel. Hva som i praksis vil skje med palestinerne vil vise seg i fremtiden. Hittil ser det kun ut til at Obama kun følger opp om en politikk som begynte under Bush administrasjonen om å splitte saudiere og iranere, sunnier og shiaer – en kamp ingen av dem har noe som helst å tjene på foruten USA som ønsker å beholde kontrollen over regionen.

Armenia

Hvem sine terrorister?

Hva nå med Iran?

En verden i konflikt

Movement to impeach George W. Bush

The Prosecution of George W. Bush for Murder

«All war is based on deception.» — Sun Tzu, The Art of War

«There is nothing new in a government lying to their people to start a war. Indeed because most people prefer living in peace to bloody and horrific death in war, any government that desires to initiate a war usually lies to their people to create the illusion that support for the war is the only possible choice they can make.»

USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?

President Obama har sendt et hemmelig brev til Russlands president sist måned hvor det heter at USA vil gå vekk fra det nye missil forsvarssystemet i Øst Europa hvis Russland hjelper til med å stanse Iran fra å utvikle langdistanse våpen, slik som ballistiske missiler og atomkrigshoder.

Brevet var ment å danne en felles front mot Iran. Man kan derfor se konturene til den sedvanlige splitt og hersk politikken som USA har til vane å før , slik som i Irak hvor de med Bush administrasjonen har klart å få i stand en borgerkrig mellom sunnier og shiaer, en krig som ikke kun foregår i Irak, men som har utvidet seg til å gjelde hele regionen som nå har blitt delt i to, Arabia og Iran med Tyrkia og Israel som representanter for Vesten og kurderne som en slags gurkhaer, der de dreper Iraks minoriteter, sender militser til sør Irak og ellers har fått langt mer å si i Irak enn det deres antall tilsier, og som de bryter tvert etter at de har klart å trumfe igjennom sine egne ønsker.

Russlands militære, diplomatiske og kommersielle bånd til Tehran, som gjennom årene stadig har bedret seg, gjør at Russland har innflytelse på hva Iran foretar seg, men Russland har hittil motsatt seg Washingtons harde linje, som mer eller mindre er en økonomisk, diplomatisk og militær krig det ikke skrives om i pressen, men like fult en krig, overfor Iran. Russerne har klart mest å tjene på et samarbeid med iranerne fremfor å nærme seg Vesten, som kan dolke dem i ryggen når tiden passer seg.

Pressen, som i dag er et våpen til bruk for stat og kapital, ofte i mot de brede lag av befolkningen, er tydeligvis for opptatt med å skrive om hva som skjer av negative ting i Iran for på den måten å holde en mulighet for krig åpen. I dagens verden hvor folks ideer om samfunnet på mange måter blir dannet av pressen har mediene blitt et livsfarlig verktøy i gales hender. For eksempel får vi høre mye negativt om Russland og Iran, men ikke så mye om USA. Dette på grunn av at USA er Norges hovedallierte. Men hva er vell Irans ogRusslands brutalitet og korrupsjon sammenlignet med Vestens, som har manglet en hver parallell i flere hundre år.

I hva som kan bli sett på som en mulig villighet til å arbeide med Obama administrasjonen vedrørende Iran synes Russland å prøve sin innflytelse på Iran. Russland har først gitt utrykk om å fryse anti-missilsalget til Iran for på den måten å stanse planene om missilforsvar, for deretter å hjelpe Iran i sin første prøve av sitt atomkraftverk ved den sørvestlige byen Bushehr. Dettekan sies å være Russlands Iran kort.

Moskva har ikke svart, men utenriksminister Sergey V. Lavrov vil si noe om missilforsvaret til statssekretær Hillary Rodham Clinton når de møtes i Geneva på fredag. Obama og Medvedev vil deretter møtes, for første gang, på G20 møtet i London den 2. april.

Russland solgte 29 av sine Tor_M-1 antimissilsystem til Iran i 2005, noe som har komplisert et hvert forsøk på å gjennomføre et pre-emptivt angrep på Irans atomanlegg. Systemet tillater Iran å imøtegå angrep fra USA, Israel eller andre vestlige nasjoner. Salget har blitt bekreftet av en kilde ved Koupol militærfafbrikk i Russland, som hevder at handelen ikke bryter med noen internasjonal avtale. Dette på grunn av at Moskva lagde en hemmelig 1995 avtale med Washington kjent som Gore-Chernomyrdin protokollen, som russiske offiserer mener tillater fortsatt militærsalg til Iran. I følge russiske kilder dreier det seg om forsvarsutstyr som ikke utgjør en trussel mot noen så lenge ikke landet blir angrepet. Protokollen, som var et resultat av hemmlige samtaler mellom den daværende visepresident Al Gore og Russlands daværende statsminister Viktor Chernomyrdin, ble først offentliggjort i 2000. It was.

Collective Security Treaty Organization (CSTO) eller Tashkent avtalen vokste ut av rammeverket til Commonwealth of Independent States og begynte først som CIS Collective Security Treaty (CST), som ble signert den 15. mai 1992 av Armenia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan i byen Tashkent. Azerbaijan signerte avtalen i serptember 1993 og Georgia og Belarus i desember 1993. Avtalen ble effektuert i 1994.

CST skulle vare i en 5-års periode hvis den ikke ble forlenget. I 1999 signerte kun 6 av medlemmene en ny protokoll: Azerbaijan, Georgia og Uzbekistan, som ble med i the GUAM gruppa etablert i 1997 av Georgia, Ukraina, Azerbaijan og Moldova, og sett på som en motsvar mot russisk innflytelse i regionen, signerte ikke, men trakk seg fra avtalen.

Den 7. oktober 2002 signerte Armenia, Belarus, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russia og Tajikistan det som kom til å utgjøre CSTO avtalen i byen Chişinău, og i 2005 trakk Uzbekistan seg fra GUAM og ble med i CSTO. I 2007 signerte CSTO en avtale med Shanghai Cooperation Organisation (SCO), grunnlagt i 2001 av Kina, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, i Dushanbe for å utbedre samarbeid rundt sikkerhet, forbrytelser og narkotikatrafikk. I 2008, 3 dager etter å ha anerkjent uavhengigheten til Abkhazia og Sør Ossetia, annonserte Russland at det ville søke CSTO anerkjennelse for de to nye landene.

I 2007 foreslo CSTO generalsekretæren Nikolai Bordyuzha at Iran kunne bli med i CSTO, og sa at ”CSTO er en åpen organisasjon. Hvis Iran søker i henhold til vårt charter vil vi vurdere søknaden.” Dette ville i tilfelle være det første landet utenfor de tidligere Sovjet republikkene til å bli medlem av organisasjonen.

Forholdet mellom Russland og Iran i moderne tid har vært preget av samarbeid. Ayatollah Khomeini hadde åpent erklært at den islamske stat ikke kunne samarbeide med en stat med kommunistiske idealer, noe som førte til at den sekulære Saddam ble alliert av Moskva og Sovjet solgte våpen til Saddam Husseins Irak under Iran-Irak krigen, men like etter krigen begynte samarbeidet mellom de to nasjonene å ta for og skyte fart. På 1990-tallet hadde Russland avtalt å fortsette arbeidet med å utvikle Irans atomprogram, en plan som inkluderte ferdigkonstruksjon av atomreaktoren Bushehr under en 20-års periode.

Ettersom konfrontasjon med USA og EU har eskalert har Tehran funnet seg presset inn i en allianse med Beijing og Moskva, som i likhet med Iran ser på Tyrkias regionale ambisjoner og mulige spredning av en form for pan-tyrkisk ideologi med mistanke, en mistanke som de også nærer overfor kurderne, som fortsetter å bli brukt av Vesten i sitt spill om regional dominans. Russland og Iran deler en felles interesse i å begrense Vestens politiske innflytelse i Sentral Asia, en interesse som har ført Shanghai Cooperation Organization til å gi Iran observatørstatus i 2005 og fult medlemsskap i 2006. Irans forhold til denne organisasjonen som domineres av Russland og Kina representerer de mest ekstensive diplomatiske bånd Iran og Russland har delt siden 1979 revolusjonen.

Vesten forsøker på ulike vis å presse og smiske til seg Russland vennskap, noe som, i tillegg til de økonomiske båndene mellom Russland og Vesten, setter vennskapet mellom Iran og Russland på prøve. Men mens Irans luftflåte tidligere var vestlig, blir nå Irans luftstyrke og sivile luftflåte i økende grad russisk bygget ettersom USA og Europa fortsetter med sine sanksjoner.

An explosive article by veteran New Yorker investigative reporter Seymour Hersh alleges that the U.S. has secretly allocated up to $400 million to run covert operations against the Islamic Republic of Iran.

Hersh alleges that the Bush administration is funding Iranian Arab and Baluchi militant groups as well other groups including possible Kurdish rebels and the Mujahedin Khalq, or MKO, a cult-like militant group with offices in Paris and fighters in Iraq that opposes the Islamic Republic. The money was also to be used to dig up intel on Iran’s nuclear program, a source of major friction between Tehran and the West.

The report alleges that the Bush administration briefed Congressional leaders about the stepped up activity late last year.

«Clandestine operations against Iran are not new,» Hersh writes, in a report that will appear in the July 7 and 14 issue of the New Yorker. «But the scale and the scope of the operations … have now been significantly expanded.»

The Los Angeles Times reported in April about the kaleidescope of Iranian separatist groups along Iran’s borders, some of which said they were receiving help or would welcome funds and weapons from the U.S. to fight the Iranian government.

«None of the groups appear to pose a serious threat to Iran, but Tehran regards them as Washington’s allies in an effort to pressure it to scale back its nuclear program and withhold support for militant groups fighting Israel,» the Times report said.

Iran is closely watching these developmments. In an exclusive interview with the Times last week, Iranian foreign ministry spokesman Mohammed Ali Hosseini said there was «plentiful» evidence that the U.S. was waging a secret war against Iran, which included funding dissident groups, planting bombs and supporting militants such as the ethnic Baluchi group Jundollah, cited in the Hersh article as a potential recipient of U.S. aid.

Last week, Iranian media picked up a report about a meeting between U.S. officials and Iranian Kurdish rebels at a hotel in the Iraqi city of Sulaymaniya. According to the report, originally carried by a Kurdish website, 10 U.S. military officers met with the leaders of four Iranian Kurdish groups.

A Pakistani tribal militant group responsible for a series of deadly guerrilla raids inside Iran has been secretly encouraged and advised by American officials since 2005, U.S. and Pakistani intelligence sources tell ABC News.

The group, called Jundullah, is made up of members of the Baluchi tribe and operates out of the Baluchistan province in Pakistan, just across the border from Iran.

It has taken responsibility for the deaths and kidnappings of more than a dozen Iranian soldiers and officials.

U.S. officials say the U.S. relationship with Jundullah is arranged so that the U.S. provides no funding to the group, which would require an official presidential order or «finding» as well as congressional oversight.

Tribal sources tell ABC News that money for Jundullah is funneled to its youthful leader, Abd el Malik Regi, through Iranian exiles who have connections with European and Gulf states.

Israel has launched an elaborate covert war against Iran as an alternative to direct military strikes against Tehran‘s nuclear programme, US intelligence sources have claimed.

The country is using hitmen, sabotage, front companies and double agents to disrupt the regime’s weapons project, say experts.

One element of the programme is said to be the planned assassination or «decapitation» of figures involved in the country’s atomic operations.

Israeli officials are aware of the change in mood in Washington and privately acknowledge that the new US administration is unlikely to sanction an air attack on Iran’s nuclear installations. The aim is to slow or interrupt Iran’s research programme without a direct confrontation that could lead to a wider war.

One former CIA operative said: «Disruption is designed to slow progress on the programme, done in such a way they don’t realise what’s happening.

«The goal is delay, delay, delay until you can come up with some other solution or approach.

«We certainly don’t want the current Iranian government to have those weapons. It’s a good policy, short of taking them out militarily, which probably carries unacceptable risks.»

IN 2005 two SAS soldiers rescued last week after being arrested by Iraqi police and handed over to a militia were engaged in a “secret war” against insurgents bringing sophisticated bombs into the country from Iran.

Washington intelligence, military and foreign policy circles are abuzz today with speculation that the President, yesterday or in recent days, sent a secret Executive Order to the Secretary of Defense and to the Director of the CIA to launch military operations against Syria and Iran.

The President may have started a new secret, informal war against Syria and Iran without the consent of Congress or any broad discussion with the country.

The US has prevented Israel from opening a war with Iran by assuring that there are «secret ways» to sabotage Tehran’s nuclear efforts.

Andrew Cockburn: Secret Bush «Finding» Widens Covert War on Iran

IRAN: Report says U.S. waging secret war | Babylon & Beyond

Israel Waging ‘Secret War With Iran’ – September 15, 2008

The Blotter: ABC News Exclusive: The Secret War Against Iran

Israeli agents ‘waging secret war against Iran’

SAS in secret war against Iranian agents

The Real News Network – Seymour Hersh: The secret war in Iran

Did the President Declare «Secret War» Against Syria and Iran

The Real News Network: The Secret War in Iran; Seymour Hersh on Iran

Press TV – Obama to inherit ‘major covert’ op in Iran

The Secret War With Iran

Ideen om å stanse missilforsvaret har laget debatt i Polen og Tsjekia hvor ledere har investert politisk kapital i signeringen av missilforsvarssamarbeidet med USA på tross av intern opposisjon. Hvis USA stanser utviklingen av systemene kan Warsawa og Prag insistere på andre insentiver. For eksempel inkluderte avtalen med Polen en sideavtale om at et American Patriot luftforsvarsbatteri skulle bli flyttet fra Tyskland til Polen hvor det ville bli lerdet av en flokk på 100 amerikanere.

Medvedev har på sin side sagt at han tror Obama administrasjonen er åpne for å samarbeide rundt missilforsvaret: ”We have already received such signals from our American colleagues. I expect that these signals will turn into concrete proposals. I hope to discuss this issue of great importance for Europe during my first meeting with President Barack Obama.”

Barack Obama’s offer to talk to Iran shows that America’s policy of “domination” has failed, the government spokesman said on Saturday.

“This request means Western ideology has become passive, that capitalist thought and the system of domination have failed,” Gholam Hossein Elham was quoted as saying by the Mehr news agency.

“Negotiation is secondary, the main issue is that there is no way but for (the United States) to change,” he added.

After nearly three decades of severed ties, Obama said shortly after taking office this month that he is willing to extend a diplomatic hand to Tehran if the Islamic republic is ready to “unclench its fist”.

In response, Iranian President Mahmoud Ahmadinejad launched a fresh tirade against the United States, demanding an apology for its “crimes” against Iran and saying he expected “deep and fundamental” change from Obama. Iranian politicians frequently refer to the US administration as the «global arrogance», «domineering power» and «Great Satan».

President Obama’s policy of direct diplomacy with Iran may buy Tehran enough time to produce nuclear weapons, Shabtai Shavit, former chief of the Mossad intelligence agency, warned in an exclusive WND interview today.

«I don’t believe there is a political solution which can be achieved through negotiations with Iran,» he said. «My concern is that until Obama finishes his learning curve of the subject, the Iranians are going to have maybe the first or even more nuclear bombs.»

Iran denies any plans to build the bomb and insists its nuclear programme is solely aimed at peaceful ends.

The Federation of American Scientists said the recent IAEA report doesn’t show big leaps in Iranian nuclear enrichment. The report by the International Atomic Energy Agency, «goes out of its way to say that the result of the inspection is consistent with what was previously declared by Iran, within ‘the measurement uncertainties normally associated with enrichment plants of similar throughput,'» said the federation’s Ian Oelrich and Ivanka Barzashka.

France, Germany and the UK – the so-called EU3 – are proposing a tough list of additional sanctions to be imposed against Iran in order to give the Obama administration more muscle in its expected engagement of the Islamic republic.

A confidential document seen by the Financial Times and Il Riformista, an Italian newspaper, lists 34 Iranian entities and 10 individuals allegedly linked to Iran’s covert nuclear or biological weapons programmes.

Divisions among Iran’s Arab neighbors across the Persian Gulf have made it more difficult to contain Iran. For example, Qatar and Oman, members of the Gulf Cooperation Council, declined a U.S. invitation to attend meeting.

«Industrial sabotage is a way to stop the program, without military action, without fingerprints on the operation, and really, it is ideal, if it works,» says Mark Fitzpatrick, the former Deputy Assistant Secretary of State for Non-Proliferation and now Senior Fellow in Non-Proliferation at the International Institute for Strategic Studies.

In a Haaretz article, Is Israel assassinating Iran nuclear scientists?, Yossi Melman reports, “Israel is assassinating Iranian nuclear scientists as part of a covert war against the Islamic Republic’s illicit weapons program, the Daily Telegraph on Tuesday quoted Western intelligence analysts as saying.”

He continues, “The British daily said Israel’s Mossad espionage agency was rumored to be behind the death of Ardeshire Hassanpour, a top nuclear scientist at Iran’s Isfahan uranium plant, who died in mysterious circumstances from reported “gas poisoning” in 2007. “Other recent deaths of important figures in the procurement and enrichment process in Iran and Europe have been the result of Israeli ‘hits,’ intended to deprive

Iran says Obama’s offer to talk shows US failure

Israeli warning to Obama: Your talk gives Iran nukes

U.S. Working To Sabotage Iran Nuke Program

Israel is reportedly assassinating Iranian nuclear scientists?

Washington Times – World leaders clash on Iran sanctions

EU trio proposes tougher list of Iran sanctions

A Review Of US Unilateral Sanctions Against Iran

Russlands svar

I følge Russland er en byttehandel uaktuell. For som Medvedev sier «Det er ikke slik vi opererer.» «Det blir ingen byttehandel mellom Irans atomvåpenprogram og USAs rakettskjold i Europa.» Han gjør det klinkeklart at Russland ikke vil gå med på noen «byttehandel» som innebærer at de støtter USAs politikk overfor Iran, mot at USA dropper planene om utplassering av rakettskjold i Europa. «Ingen setter disse to temaene opp mot hverandre, spesielt ikke når det gjelder Iran. Det er ikke produktivt», sa Medvedev på en pressekonferanse i den spanske hovedstaden Madrid i går. I USA er representanter for Obamas regjering opptatt av å slå fast at de ikke er myke i forhold til Russland, samtidig som holdningen er at det er bedre å legge vekt på de områdene der USA og Russland har felles interesser, enn å dyrke motsetningene.

I følge Medvedev har ikke Russland mottatt noe direkte tilbud om en slik byttehandel, men på en pressekonferanse i Washington i går understreket Obama, som forsøkte å plassere de glødende kullene i fanget på Russland, som kan slippe rakettskjold om de blir med på Washingtons Iran politikk, at brevet nettopp var en påpekning av at rakettskjoldet retter seg mot trusselen fra Iran, noe Russland og andre som kjenner til saken er kritiske overfor. Rakettskjoldet er på mange måter en ny kaldkrig, kun at den denne gangen er langt mer konkret.

Russland har en nøkkelrolle som leverandør av sivil atomteknologi og ved å være en av veto-maktene i FNs sikkerhetsråd mot sanksjoner mot Iran. Utspillet fra Obama sees som ett av flere forsøk på å få en ny dialog med russerne, noe ikke alle NATO allierte er like glade for. Flere medlemsland mener det er merkelig at USAs utenriksminister skal møte sin russiske motpart Sergeij Lavrov i Geneve fredag for å diskutere viktige sikkerhetsspørsmål. Torsdag møtes NATOs utenriksministere i Brussel. NATO diplomater venter at dette møtet gjenåpner samarbeidet på politisk nivå i NATO Russland rådet (NRC).

EU forhandler om samarbeidsavtale med Russland, mens NATO fortsatt har den politiske dialogen på is. Med USAs støtte er NATO brukt som strafferedskap mot russerne etter krigen i Georgia. Et slag som Russland vant.  I august i fjor ble store deler av samarbeidet i NRC frosset. Pådrivere for dette var ikke minst en rekke av de tidligere kommuniststatene som nå er NATO medlemmer. Det uformelle utenriksministermøtet i morgen vil gjenåpne samarbeidet med russerne på ministernivå. Dermed vil ikke NATO lenger være på sidelinjen i øst-vest dialogen, slik som nå. NATO skal ha forsvarsministermøte i juni og utenriksministermøte i desember. Det er press i alliansen, ikke minst fra Norge, om å gjenoppta den politiske dialogen så raskt som mulig. Det kan derfor bli et ekstraordinært møte på utenriksministernivå alt i vår.

Hva det hele handler om

Uansett er det viktige her altid å ha fokus på hva saken virkelig gjelder: Det store spillet, The Great Game, som Rudyard Kipling kalte det, et spill som skriver seg tilbake til 1800-tallet, da Storbritannia og Russland gjennomførte imperialistiske ekspedisjoner fra begge sider av fjellmassivet Hindukush i sine forsøk på å utvide sine imperier over området mellom Kaukasus og India. I dag handler det i første rekke om Sentral-Asia og om oljenasjonene Russland, Kina og USA, i tillegg til for eksempel Norge og Canada.

I Det kaspiske hav har man utvunnet olje i over hundre år. I ørken- og steppeområdet øst for havet, som egentlig er en innsjø med saltholdig vann, finnes det foruten store mengder olje, også enorme forekomster av gass. Både Turkmenistan, Usbekistan og Kasakhstan har en økende virksomhet i området. Overalt hvor det utvinnes olje, er de store multinasjonale oljeselskapene til stede. De enorme olje- og gassforekomstene er en velsignelse for økonomien, men også en kilde til globale stridigheter.

I en lederartikkel i New York Times 2. jan 1996 skriver avisen at «Sentral-Asia framstår igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og tøffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Kaspihavet kan bli et det 21. århundrets parallell til Persiabukta. Målet i dette nye spillet (for USA, min anm.) er å gjøre seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man nøytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre rørledninger fram til verdensmarkedet.»

Disse ordene fikk en helt ny dimensjon etter 911 i USA. Gjennom sin krigserklæring har USA etablert en helt ny situasjon også for landene i Sentral-Asia. Land etter land får kniven på strupen og blir avkrevd støtte og tilgang til flyplasser og luftrom. En eventuell krig vil bli utkjempet i et meget eksplosivt område. Se: Det store spillet og The Big Game.

Etter 11. september i fjor sikret USA seg raskt et fotfeste i Afghanistan. Mens krigen mot restene av Osama bin Ladens al Qaida-nettverk og Taliban fortsetter, har amerikanerne etablert flybaser i Kandahar, Bagram og Mazar-i-Sharif. I tillegg har de opprettet forsyningsbasen i Manas i Kirgisistan og en annen flybase i Khanabad i Usbekistan. Amerikanerne får også fly over de tidligere Sovjet-republikkene Kasakhstan og Usbekistan. Ved siden av trener de soldater i noen av landene i Sentral-Asia og Kaukasus. I tillegg kommer de ulike fargerevolusjonene i tidligere Sovjet republikker godt støttet av USA og George Soros. Russland, som kom seg ut av 1990-tallets krise, ønsker nå å være en aktiv spiller i det store spillet, og er uenig med NATO om rakettskjold og utvidelsene østover.

It is nearly one year since September 11, and still the great charade plays on. Having appropriated our shocked and humane response to that momentous day, the rulers of the world have since ground our language into a paean of cliches and lies about the «war on terrorism» – when the most enduring menace, and source of terror, is them.

Endgame – The New York Times

Det store spillet – Rødt

Det store spillet

Rørledninger er storpolitikk

Det store spillet – Morgenbladet

Le Monde – Globalt perspektiv på politikk og medier

Afghanistan og Sentral-Asia

To veier for Iran

Av Trond Ali Linstad

Parlamentsvalget i Iran har bekreftet Irans vei for besluttsom politisk selvstendighet og større nasjonal bevissthet i forhold til internasjonale makter, og da først og fremst USA.

Iran som voksende regional makt, med politiske og økonomiske ambisjoner og stolte historiske tradisjoner, har siden revolusjonen i 1979 stått fast på denne vei. Revolusjonen var et veldig oppgjør med fremmedkontroll og imperialisme. Men skulle motstanden vare? En påtvunget krig fra Irak, støttet av USA, England, Frankrike samt Irans nabostater, hadde som mål å svekke Iran og bringe landet tilbake til et geopolitisk system som var dominert av Vesten. Med dagens språkbruk ville det bety å gjøre Iran til ”del av det internasjonale samfunn”.

Iran har valgt å stå på de revolusjonære idealene om å bygge et samfunn med basis i sin egen ideologi, sine stolte historiske tradisjoner og sin innbitte motvilje mot fremmed innflytelse og kontroll. Ideologien har knyttet Iran til søstergrupper med tilsvarende erfaringer, av fremmed inngripen (som Hezbollah, Hamas og grupper i Irak). De historiske tradisjonene har gitt iranere stolthet og selvbevissthet, med nærhet til egen kultur. Og når det gjelder motviljen til fremmede makter, er den resultat av hundreårs erfaring med britisk, fransk og senere amerikansk militær arroganse og dominans.

Irans revolusjonære standpunkt har ikke vært uutfordret. I tillegg til krig og intervensjon, har Iran også vært, og blir, søkt isolert og boykottet. Det er Irans militante uavhengighet som ligger bak.

Iran skal tilbake i folden, underordne seg maktstrukturen i verden og tilpasse seg den eksisterende orden. Iran må finne sin plass med de regler og innen de institusjoner som det regjerende systemet har skapt. Det er Vestens krav.

Når Iran motsetter seg dette, blir landet en paria, en out-cast, og del av en ondskapens akse.

USA bruker millioner av dollar hvert år for å drive fram regimeendring i landet. USA stimulerer til uro blant minoriteter, og håper nasjonale grupper skal lage vansker. På alle vis lager USA problemer for landet, ekstern og internt, for å undertvinge det.

To veier

To veier står åpne for Iran. Landet kan som før, utfordre den internasjonale orden, stå fast på sin nasjonale uavhengighet og fortsatt fremme sine ideologiske og politiske standpunkter, i konfrontasjon med de regler og institusjoner som det vestlige systemet har skapt. Regionalt og internasjonalt vil det bety vedvarende og nye konflikter, også militære konflikter, da det er lite sannsynlig at de vestlige statene vil vike. Det er duket for nye sammenstøt, der Iran og vestlige stater vil spille en rolle, i Libanon, Palestina, Irak og andre steder. Konflikten kan spille over og komme til uttrykk i nye land, kanskje også i former som i vestlige språkbruk blir betegnet som terrorisme. Det kan ventes uro.

Eller Iran, som voksende regional makt, kan tilpasse seg den internasjonale orden slik den er formet av USA og Vesten, og bli del av den. Iran kan velge å se sine interesser best ivaretatt ved å tone ned konfrontasjonen, dempe ideologiske innspill, og kompromisse i politiske spørsmål i mange konflikter. Iran vil da bli ”tatt inn i varmen”, og invitert til deltakelse i de økonomiske og handelsmessige sammenslutninger som det internasjonale systemet har.

Iran velger førstnevnte vei. Det ble bekreftet ved parlamentsvalget nylig. Irans president Ahmadinejad og hans allierte står for denne retning, med religiøse, ideologiske og politiske standpunkter som videreføres fra revolusjonen. Og disse har omfattende støtte. Men deler av opposisjonen kan være tiltrukket av den andre vei, med integrering i det internasjonale, om enn vest-dominerte, systemet, og med de handelsmessige og økonomiske fordelene som dette systemet vil gi.

Integrering

Irans motvilje mot vestlige selskaper som kan svekke den nasjonal uavhengigheten, er én faktor mot integrering.  Men det gjenstår andre spørsmål, politiske og nasjonale, som drar i samme retning. Det er spørsmål det blir naturlig å spørre om noe kan gjøres med.

Men først må det minnes om et par forutsetninger for at en oppadstigende stat som Iran, skal finne det naturlig og riktig å tre inn i et forpliktende samarbeid, i et internasjonalt system, slik Iran kanskje inviteres til. Det internasjonale systemet må allment sett opptre noenlunde rettferdig, basert på en anerkjent rettsorden i forhold til eksisterende, og potensielle, medspillere. Og videre: Deltagende stater må gis mulighet for reell påvirkning når viktige avgjørelser treffes. USAs tendens til unilateralisme, det vil si selv å ta avgjørelser selv, står i strid med den siste forutsetningen. Men ikke mindre åpenbart og klart urimelig, blir et forhold som angår den første.

I det USA-dominerte, internasjonale systemet fins en innbakt skjevhet og urettmessighet i forhold til én sentral konflikt i verden, nemlig Palestina-konflikten. Systemets historiske preferanse og partiskhet for Israel i konflikten, strir mot dets egne oppgitte verdier og normer, bryter sentrale vedtak og anbefalinger i FN, og neglisjerer uttalelser fra menneskerettighetsorganisasjoner. Med dette ensidige forholdet fra systemets side til en enkeltstat som Israel, vil det bli umulig for en stat som Iran å tre inn i systemet, med mindre staten er villig til å legge til side alle prinsipielle standpunkt den tidligere har hatt.

Men det er dette som kreves av Iran. Landet skal ikke lenger motsette seg fredsprosessen i Midtøsten, som det heter. Men den fred man her tilstrever, betyr i virkeligheten å sette til side grunnleggende rettigheter til det palestinske folket. Å kreve at Iran skal medvirke i dette, blir et vesentlig hinder for landets tilnærming til systemet.

Det fins videre et nasjonalt spørsmål, der Iran ikke kan vike. Og det gjelder retten til å utvikle kjernekraft, samt ha kontroll med den. Iran har historiske erfaringer med hvordan vestlige stormakter har tatt fra dem råderett over energikilder, som olje, og vil ikke akseptere at noe liknende skal skje igjen. Kjernekraft tegner til å bli framtidens viktigste energikilde. Iran vil sikre full nasjonal suverenitet over den.

Iran kan bli del av det internasjonale systemet. Det vil minske spenninger i verden, og kunne fremme samarbeid og integrering. Historisk sett er dette viktig. Men det skal bli opp til den ene parten, det internasjonale systemet, dominert av Vesten, å komme den andre parten, Iran, i møte.  Skal dører åpnes? Eller blir Iran bombet?

Krig mot Iran?

President Bush signerte i følge Andrew Cockburn en hemmelig ordre om å utføre en hemmelig offensiv mot Iran som i følge de som er kjent med dets innhold er uten sidestykke. Bush sitt hemmelige direktiv dekker aksjoner over et stort geografisk område, fra Libanon til Afghanistan, men er også langt mer dyptgående i type aksjoner og inkluderer drapet på offiserer. Den gjør veien klar for full støtte til den militære armen til Mujahedin-e Khalq på tross av at statsdepartementet har den listet som en terroristgruppe.

I følge Philip Giraldi i teksten Condi Stomps the Mullahs slår krigstrommene igjen. Det ser ut til at de neokonservative har funnet deres neste offer, Iran, og kanskje også Syria, Libanon og palestinere, og benytter deres nyttige idioter i Bush administrasjonen. Iran ble kritisert av statssekretæren, forsvarssekretæren, direktøren i CIA, og lederen av Joint Chiefs of Staff. Alle ga beskjeden om at ”Iran dreper våre soldater!” Deretter kommer et støttekor fra Israel, med visestatsminister Shaul Mofaz som hevder at ”Iran vil ha atombombeteknologi ved slutten av året.” Og fra Hillary Clinton: ”Jeg vil utslette Iran.” I George Orwells 1984 var en obligatorisk To minutters hat hver dag hvor fienden av Oceania stat ble utsatt for spott og spe. Iran blir nå gitt langt mer enn de påkrevde to minuttene.

(1) latimes – U.S. military steps up criticism of Iran

(2) Bloomberg news: Mullen Says Iran Still Arming Iraqi Shiite Militias

(3) Reuters – Top US officer warns of Iran efforts in Iraq, region

(4) Washington Post – U.S. Weighing Readiness for Military Action Against Iran

(5) Reuters – Iran reportedly says no confrontation with U.S. in Gulf

(6) Reuters – «…In late March, warning shots also fired by a U.S. Military
Sealift Command…»

(7) Sky News – US Ship Fires On ‘Iranian’ Vessels