Bryt båndene til den israelske lobby og Anti-Defamation Leagues No Place for Hate program! Dette fordi ADL:
– ikke anerkjenner folkemordet på armenerne
– engasjerer seg i folkemordfornektelse gjennom å støtte Tyrkias krav om en historiekommisjon
– lobbyerer mot USAs anerkjennelse av folkemordet
I mange år har ADL nektet å anerkjenne at den tyrkiske stats massakre på 1,5 millioner armenere mellom 1915 og 1923 utgjør et folkemord, men har deltatt aktivt i folkemordsfornektelsen gjennom støtte Tyrkias lobbyering for å hindre den amerikanske kongressen til å fatte et vedtak vedrørende anerkjennelse av folkemordet.
Gjennom å hjelpe den tyrkiske regjeringen har talsmannen for ADL forlatt sitt arbeid med å sikre rettferdighet og rettferdig behandling til alle. Så sent som den 5. februar 2009 fortalte ADL National Director Abraham Foxman New York Times at ADL vil fortsette å motsette seg at Kongressens vedtak fordi ”Det er for mye på spill i det israelsktyrkiske forholdet.” ADL har dermed diskvalifisert seg som en forsvarer av universelle menneskerettigheter gjennom å prioritere geopolitiske interesser over et klart moralsk imperativ – det å fordømme og bekjempe folkemords- og Holocaust fornektelse i all sine former.
For å kompensere for sin uetiske handlinger må ADL:
– utvetydig anerkjenne folkemordet
– slutte fornektelsestaktikken med å kreve videre studier av folkemordet
– støtte USAs anerkjennelse av folkemordet
ADLs fornektelse av folkemordet på armenerne er ikke bare et armensk problem, men en moralsk bekymring for hele menneskeheten. Som Martin Luther King jr så veltalende erklærte: ”Urettferdighet et sted er en trussel mot rettferdighet overalt.” I siste ende er det å fornekte ethvert folkemord, uansett hvor det er, en trussel for oss alle. Studier gjort av folkemordforskere har vist at den viktigste forutsigbarheten for fremtidige folkemord er fornektelse av et tidligere folkemord kombinert med straffefrihet for gjerningsmennene. Det var tross alt den manglende straffen av de tyrkiske gjerningsmennene bak folkemordet på armenerne, samt det at man ikke sikret rettferdighet for ofrene som oppmuntret Adolf Hitler til å foreta Holocaust. Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” da han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk Holocaust ville bli tolerert av Vesten få dager før han inntok Polen.
Påstander om antisemittismen i Norge mangler ethvert minimum av sakelighet og belegg. Derfor er det nesten umulig å forholde seg til dem på en ordentlig måte. Det som er svært problematisk og farlig er imidlertid at de fremsettes, riktignok i litt ulik innpakning, om og om igjen av dette instituttet – Jerusalem Center for Public Affairs (JCPA), av Jerusalem Post og sist også av den israelske utenriksministeren, Avigdor Lieberman, med andre ord fra høyresiden i Israel”, sier Hilde Henriksen Waage, professor ved UiO, som mener at disse beskyldningene, når de fremsettes, blir som en plutselig opplest og vedtatt sannhet at Norge er et land som hater jøder.
Manfred Gerstenfeld, en hollandskfødt miljøvernekspert som i de siste årene har jobbet som politisk konsulent, sittet i styret i investeringsselskapet Israel Corporation og andre israelske selskaper og vært leder i rådet ved JCPA og i Institute for Global Jewish Affairs (IGJA).
JCPA er en tenketank i Jerusalem som har fokus på israelsk utenrikspolitikk, og da især israelske rettigheter under det internasjonale lovverket i forbindelse med den arabisk-israelske konflikten. Organisasjonen ledes nå av Dore Gold, som bl.a har representert Israel i flere diplomatiske poster og fungert som rådgiver for statsministrene Ariel Sharon og Benjamin Netanyahu. IGJA), som ble etablert som en del av JCPA i 2008, inkluderer flere av JCPAs programmer.
I tillegg er Gerstenfeld medlem i Council of the Foundation for Research of Dutch Jewry, hvor han tidligere var viseformann, redaktør for Jewish Political Studies Review og forlegger for Jerusalem Letter/Viewpoints, Post-Holocaust and Anti-Semitism og Changing Jewish Communities.
I følge Gerstenfeld vokser antisemittismen i Norge. I forbindelse med at en egen konferanse om temaet ble avholdt i Jerusalem hevdet han at ”Norge er det eneste landet som demoniserer Israel i en slik grad.” Aldri tidligere har akademikere i Israel kommet sammen til en konferanse for å diskutere noe så uvanlig: Antisemittisme i akkurat Norge og Sverige. Men i Jerusalem i fjor skjedde nettopp dette.
Gerstenfeld, som fungerte som konferansens leder, hevdet at Israel i norske media til de grader var blitt bebreidet, kritisert og skjelt ut ”som om staten skulle være representanten for ondskapen selv”, mens andre land med langt verre rulleblad knapt blir gitt en lignende oppmerksomhet. Han tenker da på land som Iran, som Israel bønnfaller den Vestlige verden om å gå i krig imot. ”Jeg har aldri sett et slikt fenomen. Kun i Norge, akkurat Norge, blir Israel til de grader utpekt som denne unike slemmingen”, sa Gerstenfeld.
I alt 65 akademikere, diplomater og andre var samlet i JCPA og anklagene fra podiet var særdeles alvorlige. For å få støtte til sin sak listet Gerstenfeld, som kort tid på forhånd hadde utgitt sin bok kalt Behind the Humanitarian Mask: The Nordic Countries, Israel and the Jews, som tar opp Norges og Sveriges forhold til Israel, opp en lang rekke tilfeller, inkludert forfatteren Jostein Gaarders famøse innlegg i Aftenposten under Libanon-krigen.
Den israelske statsviteren, som gjennom sine artikler og bøker går til motangrep mot jødehat, mener nordmenn er et barbarisk og uintelligent folkeferd, med en sykelig trang til å trosse verdensopinionen. Spesielt sjokkerende finner han det at Norge har en finansminister som har deltatt i demonstrasjonstog mot krigen på Gaza, noe han hevder er ”antisemittisk pionervirksomhet.” Ved å hevde at ”Norges eneste bidrag til internasjonal statsvitenskap er navnet Quisling”, levner heller ikke norsk statsvitenskap mye ære.
I hans tekst Is Norway admiring a Hitler admirer? spør Gerstenfeld om man kan være internasjonalt ledende i å utdanne folk om holocausts onder samtidig som man bruker millioner av dollar for å hedre en død nazist. Han tenker på Knut Hamsun markeringen.
I februar 2009 skrev New York Times at Norges dronning Sonja åpnet ”en ettårs lang offentlig finansiert markering av Hamsuns 150 årsdag kalt Hamsun 2009 … dronningen brukte en svært spesiell halvtime sammen med Hamsuns familiemedlemmer på Nasjonalbiblioteket. Sammen har de sett på forfatterens håndskrevne manuskripter.”
Ifølge mange jødiske kritikere svekket Norge det internasjonale arbeidet med å fremme kunnskap om holocaust ved å hylle Knut Hamsun og markere 150-årsdagen for hans fødsel. ”Ingen regjering bør ære nazister, deres medløpere eller deres sympatisører”, sa Carole Nuriel i den jødiske lobbyorganisasjonen Anti-Defamation League i USA til Haaretz. Lederen for den israelske avdelingen av Simon Wiesenthal Center, Ephraim Zuroff, hevdet at markeringen av Hamsun var til skade for ITFs arbeid med å fremme kunnskap om holocaust.
I følge Gerstenfeld betydde dette at en Ap-dominert regjering rehabiliterer en beundrer av Hitler og nasjonalsosialismen. Dette samtidig med at dronningen, ifølge ham, deltar i denne hendelsen som om kongefamilien ikke flyktet til utlandet da tyskerne erobret deres hjemland i 1940.
Gerstenfeld mener dette passer dårlig med at Norge i mars ble leder av Task Force for International Cooperation on Holocaust Education, Remembrance, and Research (ITF), som består av representanter for regjeringen så vel som statsansatte og representanter fra ulike NGOer. Dette på grunn av at ITF, en arbeidsgruppe som ble startet av den svenske statsministeren Göran Persson i 1998 og som i dag inkluderer 26 medlemsland, har som formål å plassere politiske og det sivile samfunnets lederes støtte bak markedsføringen av Holocaust utdanning, erindring og forskning.
I følge Gerstenfeld krever ITF et moralsk valg. Hvitvaskingen av en nazitilhenger mener han imidlertid uttrykker moralsk dårlig skikk. Han trekker frem at en norsk talsmann for regjeringen sa at Hamsun var en av Norge viktigste forfattere og satte spørsmål ved essensen i å nevne Hamsuns nazistiske fortid under Hamsun festen ettersom festen skulle bli holdt til ære for ham. I følge Gerstenfeld må man trolig søke forgjeves over hele Vest-Europa for å finne en statue av en slik ekstrem beundrer av Hitler som er lik den som planlegges å lages til ære for Hamsun.
Men, som han hevder, så er den skandaløse statsstøttede makeringen til ære for Hamsun kun toppen av isfjellet for hvorfor Norge aldri burde ha blitt valgt som ITF leder. Han hevder at ”Et land hvor moralsk relativisme er utbredt blant en del av eliten kan ikke føre en innsats for å lære bort Holocaust internasjonalt.”
Gerstenfeld trekker frem at TV2 i fjor ble fordømt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) for et ekstremt antisemittisk program med komikeren Otto Jespersen. Det var så hatsk at PFU for første gang kom ut mot satire. Samtidig trekker han frem at TV2 i mai 2009 brakte Holocaust-fornekteren David Irving til Oslo for et lengre intervju med en uvitende journalist. Han påpeker at Jonas Gahr Støre i sin åpningstale ved Oslo ITF konferanse kritiserte Holocaust-benektelse i sterke ordelag, men at han ikke nevnte at hans land sannsynligvis var det eneste blant medlemslandene hvor en Holocaust benekter hadde fått anledning til å komme nylig på en stor TV-stasjon.
Han trekker samtidig frem at Sonja besøkte en moské hvor hun møtte en imam som i følge Gerstenfeld støtter selvmordsbombing og at Kong Harald V et par uker senere, på svært kort varsel, besøkte Oslo-synagogen, noe som igjen viser norsk moralsk relativisme.
Et jødisk museum ble åpnet i Oslo av kronprins Haakon i september 2008. I en interreligiøs debatt i mars talte muslimen Mohammed Ali Chisthi, som kom med antisemittiske bemerkninger i en tale som var blitt sendt til arrangørene på forhånd. Et bilde i Aftenposten hadde fanget opp at Kronprinsen satt på første rad og lyttet oppmerksomt. I følge Gerstenfeld er dette enda et eksempel på moralsk relativisme.
Finn Graf ble mars 2007 gjort til ridder i den prestisjetunge Kongelige Norske St. Olavs Orden av Kongen for sin innsats som kunstner. I en karikatur hadde Graf avbildet Israels statsminister Ehud Olmert som sadistisk nazileir kommandant. I mars 2008, da Julius Paltiel, en av de få norske Auschwitz overlevende døde, var Kong Harald V til stede i begravelsen. Også dette mener Gerstenfeld er symbolsk: å hedre en død jøde samtidig som man hedrer en levende oppvigler av jødehat.
Man kan i følge Gerstenfeld ikke forvente at det lille norske jødiske samfunnet skal føre en kamp imot norsk formannskap i ITF. Ikke minst på grunn av at dette samfunnet er helt avhengig av regjeringen for å få beskyttelse. Gerstenfeld mener de andre medlemslandene og NGOene derfor bør legge press for å få avsatt Norge fra denne posisjonen, noe som i følge Gerstenfeld, kanskje ville gjøre at landets ledere forstår at det ikke er gratis anti-semittiske lunsjer.
Det at staten Israel i Norge blir bedømt etter andre kriterier enn andre land er i følge Gerstenfeld det som ligger til grunn for at antisemittismen øker i Norge. ”Å kritisere Israel er selvfølgelig legitimt, det er ikke det dette dreier seg om. Dette dreier seg om en så skjev fokusering at det til sjuende og sist har ført til en demonisering, en avmenneskeliggjøring”, sa han. ”Det er mengden kritikk og formen kritikken får, som gjør at dette til sammen blir Israel hat”, sier han, og legger til at ”Myndighetene legger til rette for jødehat med den stadige og ensidige kritikken av Israel.”
Blant deltakerne på konferansen var også Zvi Mazel, en tidligere israelsk ambassadør i Sverige, og Ephraim Zuroff fra Simon Wiesenthal Senteret, som i tillegg snakket om at Sverige ennå tillater at nazister som deltok i krigsforbrytelser under Andre verdenskrig fremdeles får beskyttelse mot utlevering. Og dette sier en talsmann for Israel som beskyttet den ettersøkte krigsforbryteren, massemorderen og konsentrasjonsleirkommandanten Salomon Morell, på folkemunne kun kalt slakteren, til siste slutt. Han døde som en fri mann i Israel i 2007. Uten å ha stilt til ansvar for sine forbrytelser.
Manfred Gerstenfeld er ikke overrasket over at en kan finne en voksende antisemittisme i akkurat Skandinavia, land med utpregede antirasistiske og humanistiske tradisjoner. Han sier han er vel kjent med menneskerettighetsarbeidet i Norge, men mener at disse tradisjonene, paradoksalt nok, kan ha åpnet for en ny form for rasisme.
I følge Gerstenfeld er en vanlig antakelse her at ”ikke-hvite mennesker alltid er ofre. Og hvis man sier dette, fratar man dem evnen til å ta ansvar for sine egne liv, være ansvarlige, som jo er et grunnleggende menneskelig trekk. Man gjør dem mindre menneskelige, de er blitt mindreverdige. Og dette blir en rasisme mot ikke-hvite mennesker man i utgangspunktet ville hjelpe”, sier han.
I følge Gerstenfeld er det først og fremst afrikanere, og ikke i det hele tatt israelere, som utsettes for en slik rasisme. Men israelere i Midtøsten blir i stedet demonisert akkurat ”som om de skulle være de største forbryterne mot menneskerettighetene, noe de ikke er”, sier han, og advarer om at dette har åpnet dørene til en ny legitimering av antisemittisme.
Ingen steder blir Israel demonisert som i Norge, hevdet forfatteren Manfred Gerstenfeld under en egen konferanse viet antisemittisme og anti-israelisme. Dette som et ekko av Israels ambassadør i sitt første møte med Norges utenriksminister, der hun utpekte Norge til det mest Israel-fiendtlige landet i Europa. Jonas Gahr Støre, som fortalte om dette møtet i sin nye bok, forteller at han gjenga kritikken overfor sin irske kollega noen måneder senere. ”Det må være feil”, sa iren, ”den israelske ambassadøren her i landet sier at Irland er verst!” ”Jeg tror flere har fått det budskapet”, bemerker Støre.
Det at Gerstenfeld hevder at Norge er den mest antisemittiske nasjonen i Europa får en til å tenke på at Israel nærmest forventer blind lojalitet og at man ikke reagerer på klare folkerettslige brudd på krigføring slik israelsk krigføring åpenbart var under Gaza bombingen. Han forlanger at man rundt om i verden nærmest skulle ha klappet i hendene over israelske drap på kvinner og barn.
Hvorvidt det offisielle Israel støtter anklagene som ble ytret er vanskelig å måle, men det er ingen hemmelighet at diplomater ved det israelske UD har hevdet at det er i Norge av alle landene i Europa at stemningen er blitt mest anti-israelsk. Det israelske UD var særdeles tilbakeholdent med å kritisere da utenriksminister Jonas Gahr Støre ga ut bok, der det ble hevdet at han sammenlignet jødiske bosettere med nazister. Nylig arrangerte UD i Oslo en konferanse som hadde som mål å øke samhandelen mellom Israel og Norge.
I følge Hilde Henriksen Waage settes det likhetstegn mellom jødehat og kritikk av politikken til Israel, noe som hun mener at har til hensikt å kneble kritikken av Israel. Og hun står ikke alene om å ha det synet, som hun bl.a deler med Noam Chomsky. Kritikk blir stilnet da kritikere blir stemplet som antisemitter. I følge Heneriksen Waage er det også ”forsøkene på å få til kompromisser i konflikten mellom Israel og palestinerne som blir forsøkt stanset. Det bygges opp om et fiendebilde i Israel. Slik hindres også en fredelig løsning på konflikten.”
Gerstenfeld har nå gått et skritt videre. Han hevder nå at en norsk venstrevridd elite sprer hatpropaganda mot Israel. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har blitt utpekt som en av lederne av denne bevegelsen. Også Kong Harald og kronprins Haakon, statsråd Kristin Halvorsen og statsminister Jens Stoltenberg har blitt utpekt.
Da den israelske presidenten Shimon Peres i mars benyttet et møte med Jonas Gahr Støre til å refse europeiske ledere for å ha et forvrengt bilde på Midtøsten-konflikten. ”Hamas er ikke noe annet enn en morderisk terror-organisasjon. De bruker små palestinske barn som skjold, og mottar ordrer direkte fra Iran”, sa den israelske presidenten, som sa at han ikke kunne akseptere de talene som mange europeiske utenriksministere holder.
Peres spurte hvorfor norske og europeiske medier aldri viser israelske barn som ikke for sove om natten fordi de lever i en konstant frykt for rakettene. Hva med bombede palestinske barn? Peres understreket at Israel ønsker å gjenoppbygge Gazastripen, samt en økonomisk levestandard for innbyggerne. Synes jeg ser det.
Israels utenriksminister Avigdor Lieberman, en ytterliggående politiker som er leder for det ultranasjonalistiske sionistpartiet Yisrael Beiteinu (Israel Vårt Hjem), som har etnisk rensing av israelske arabere på programmet, har kommet med trusler om at han ønsker å jevne Teheran med jorden, bombe Aswan-dammen i Egypt for å utslette nabolandets arabere, henrette arabiske Knesset-representanter, som han omtaler som landssvikere, drukne palestinske fanger i Dødehavet, likvidere palestinske ledere og bombe palestinske byer på Vestbredden.
Lieberman har flere ganger kommet med høyreekstreme, populistiske utspill. I en PR-kampanje tidligere i sommer tok han i bruk et fotografi av Adolf Hitler i møte med den palestinske lederen Hajj Amin al-Husseini, for å svare på vestlig kritikk mot omstridt boligbygging.
Liebermans fanesak er å bli kvitt Israels arabere, etterkommerne etter palestinere som i 1948 takket ja til israelsk statsborgerskap og som i dag utgjør over 20 prosent av landets befolkning. Får han det som han vil, må disse enten sverge evig troskap til den jødiske staten, dens politikk og institusjoner, eller bli bortvist, aller helst til et av nabolandene.
Lieberman, som har hatt ulike posisjoner i flere regjeringer, senest under statsminister Ariel Sharon som sparket ham da han nektet å slutte opp om tilbaketrekningen av israelske bosettere og soldater fra Gazastripen, mener det er uaktuelt for Israel å vende tilbake til grensene før seksdagerskrigen i 1967. Lieberman er en sterk motstander av fredsprosessen med palestinerne, og da den siste militæroffensiven mot Gazastripen ble avbrutt etter ”bare” 22 dager, var han rasende.
Lieberman er heller ikke nådig i sine beskrivelser av hvordan han mener Norge fremmer antisemittisme. Han er ikke nådig når det gjelder Norges TIPH-observatører i den palestinske byen Hebron. I oktober sa han at Norge er for ”fiendtlig” til å ha observatører i Hebron og at Israel må vurdere å utvise dem. I et møte med Støre i New York protesterte Lieberman mot at Norge har kanaler til den islamittiske grupperingen Hamas og Norge sponser feiringen av 100-årsjubileet til Knut Hamsun. ”Nå kan det være tida for å vurdere våre forbindelser med dem, og revurdere vår holdning til saker som er viktige for dem, som observatørene i Hebron”, sa Lieberman videre.
TIPH-observatørene (Temporary International Presence in Hebron) begynte sin observatørrolle i 1994, etter en avtale mellom Israel og palestinske myndigheter etter at den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein drepte 29 muslimer mens de ba i den hellige moskéen i Hebron.
Lieberman etterforskes av politiet, som i sommer kunne opplyse om at alle nødvendige bevis var blitt samlet inn og at saken ville bli overlevert til statsadvokat Manachem Mazuz sitt kontor, for hvitvasking av penger og bestikkelser. I Israel er det ikke uvanlig at kjente politikere blir etterforsket for korrupsjonsanklager. Det skjedde med begge de to tidligere statsministrene, Ariel Sharon og Ehud Olmert, uten at noen av dem ble tiltalt. Også Benjamin Netanyahu hadde problemer med påtalemyndighetene da han gikk av som statsminister, blant annet fordi han hadde oppbevart gaver han hadde fått som statsminister i sitt private hjem. Heller ikke han ble tiltalt for lovbrudd.
Støre har benektet anklagene om antisemittisme og påpekt at Hamsun-markeringen ikke er politisk, og at man må skille mellom forfatterens politiske holdninger og hans litterære verk. Tidligere departementsråd i Israels utenriksdepartement, Alon Liel, sier til samme radio at Norges politikk har et tydelig budskap. ”De forsøker å sende oss samme budskap på to forskjellige måter gjennom samtalene med Hamas og intoleransen overfor bosetningene”, sier Liel og legger til følgende karakteristikk av den norske holdningen: ”De er barske vikinger og lar seg ikke skremme, ikke engang av Lieberman. Norge er en ideologisk motstander som har bestemt seg for å lære oss en lekse.”
Det hele ser ut til å koke ned til at en sett fra Israelsk ståsted ikke evner så se hva om er akseptabel oppførsel og hva som ikke er det. Inntil nylig har Norges omdømme i Israel vært assosiert med demokrati, et velstyrt samfunn, Nobels fredspris og ikke minst Oslo-prosessen. Men nå begynner det norske glansbildet i Israel å få noen riper. Kanskje er det en grunn til det?
Da den israelske regjeringen behandlet Goldstone-rapporten, som kommer med kritikk av israelsk krigføring under Gaza-krigen, ba den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu regjeringen om å planlegge en verdensomfattende kampanje for å jobbe for å endre Folkeretten for å tilpasse den med Krigen mot terrorisme. Innstillingen hadde full støtte i regjeringen, først og fremst fra den israelske forsvarsministeren Ehud Barak, som hevder at slike endringer tjener ”alle som ønsker å bekjempe terrorisme.”
”Israel er det eneste landet i FN som hevder at Folkeretten ikke er gyldig for de palestinske okkuperte områdene”, sa den anerkjente egyptiske jussprofessoren Ayman Salama, professor ved Universitetet i Kairo og ekspert i Folkeretten, samt medlem av Det egyptiske rådet for utenrikssaker. Han understreker at Israel holder fast ved dette, til tross for at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har slått fast at lovene gjelder i de okkuperte områdene. Israel ønsker å endre lovene og bruker fortsatt begreper fra før Genèvekonvensjonen. Goldstone-rapporten beskylder Hamas og Israel for krigsforbrytelser under Gaza-krigen, men er mest kritisk til Israels opptreden. Ifølge rapporten kan Israel ha gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten under den tre uker lange krigen ved årsskiftet.
Salama mener Goldstone-rapporten kan øke muligheten for rettssaker mot israelske tjenestemenn også i utlandet og at beskyldningene i rapporten er gitt en gang for alle. Anklagene i rapporten blir ikke foreldet, og frafaller ikke med tiden. Muligheten for at en norsk borger kan reise sak mot en palestiner eller israeler for krigsforbrytelser i Norge, som har anerkjent prinsippet om universell domsmyndighet, vil alltid eksistere. Når og om det skjer kan siktede bli arrestert ved innreise til Norge. Det er per i dag reist rekordmange saker mot israelske ledere i mange europeiske land, noe som har forhindret israelske ledere fra å reise ut av Israel, av frykt for å bli arrestert.
Dersom Israel og Hamas ikke følger kravene i rapporten om en uavhengig og tilfredsstillende granskning under FNs oppfølging av tiltalene i rapporten, vil saken havne i FNs sikkerhetsråd. Der ifra kan den havne i Den internasjonal straffedomstolen (ICC). Det er ventet at USA vil bruke sitt veto i Sikkerhetsrådet for å forhindre at den havner i ICC, men ifølge Salama vil konklusjonen i rapporten kunne brukes av organisasjoner eller enkeltindivider i de mange land i verden, som etter hvert har tillatt borgere å reise sak ut ifra ”prinsippet om universell domsmyndighet.”
I januar i år sendte De palestinske selvstyremyndighetene inn søknad om medlemskap i ICC, til domstolens leder Lawrense Okombo, som ikke har kunnet behandle søknaden ettersom palestinernes situasjon er uklart. Bare stater kan bli medlem av domstolen, noe som i prinsippet betyr at palestinerne straffes dobbelt. De straffes som et okkupert folk, men også for at de ikke har klart å frigjøre seg fra den israelske okkupasjonen. Det er med andre ord på tide at reglene i ICC endres til å omfatte også De palestinske selvstyremyndighetene.
Richard Goldstone, som siden rapportens ble offentliggjort har vært utsatt for personlige angrep og anklager, har avfeid beskyldninger om at rapporten ødelegger for fredsforhandlingene mellom Israel og palestinerne. Under en samtale med amerikanske rabbinere kalte han disse anklagene for ”falske og innholdsløse påstander.” ”Hvilken fredsprosess snakker de om? Det er ingen slik prosess i dag. Den israelske utenriksministeren ønsker ikke en slik prosess”, uttalte han. Den israelske utenriksministeren uttalte at han ikke trodde på noen løsning av Israel-Palestina konflikten de neste årene, og at folk burde ”begynne å leve med dette.” Og det er dette som er problemet. Et langsomt folkemord av palestinerne.
Det har opplagt skjedd en dramatisk mentalitetsendring overfor Israel i Norge, og spesielt på norsk venstreside, siden Haakon Lie deltok blant israelske styrker i krigen i 1967. Men det har også skjedd en mentalitetsendring i Israel, mot større mistenksomhet og usikkerhet. Økt kritikk møtes med økt mistenksomhet. Med Midtøsten-vokabular: En mental voldsspiral. Norge blir nødt til å ta et standpunkt – Og stå for det!
Forskjellen mellom Armenia og Israel synes å være den at mens folkemordet på armenerne ikke har blitt anerkjent av Vesten, så har jødenes Holocaust blitt det. Mens Israel profitterer på Holocaust, så har Armenia tapt både menneskeliv, land og eiendeler. Mens Armenia forsøker å få folkemordet på armenerne til å bli en sak som vil komme til å stanse alle fremtidige folkemord, så ser det ut til, slik vi har sett det i forbindelse med palestinerne, og da ikke aller minst i Gaza, samt i Sør Afrika og i alle de andre konfliktområdene hvor Israel har befunnet seg, at Israel vil fortsette folkemordssyklusen ved selv å forgripe seg på andre. Israel ser faktisk ut til å være det landet, med eller uten USA, som truer verdensfreden mest per i dag. Dette må vi gjøre noe med – NÅ. Fred kommer ikke av seg selv, men må skapes!
Jewish Affairs.org
Director of the Hamsun Centre says «Let’s talk!»
Socialists call for academic boycott of Israel
Caricatures in the media
Headlines in the Norwegian media
Norwegian support to Hizbollah
Konsentrasjonsleirkommandant død i Israel
Israel fristed for krigsforbryteren Salomon Morel
Is Norway Admiring a Hitler Admirer?
Frp refser Norge i Israel- – Verden – Aftenposten.no
Israel involvert i kuppet i Honduras? – Wikinytt
Den endeløse krigen mot jødene
Nyhetsbildet - Nyheter for aktivister 
