Velkommen til samtaler med internasjonale eksperter på de internasjonale finansinstitusjonene. Velkommen til seminar på Voksenåsen mandag 11. mai
Etableringen av Networkers SouthNorth bygger på nettverksarbeid over mange år, og med erfaringer og investeringer i norsk og internasjonalt organisasjonsliv. Networkers har røtter tilbake til Diakonhjemmets internasjonale Senter som ble opprettet i 1986, og Institutt for globalt nettverksarbeid, IGNIS. Networkers ble etablert 1. juli i 2006.
Networkers formålsparagraf: Networkers SouthNorth har som formål å være en non-profit medlemsorganisasjon for formidling og mobilisering av kritisk kunnskap i spørsmål som gjelder menneskesentrert utviklingsarbeid og verdier i internasjonal samhandling med vekt på et sør-perspektiv.
«It is when we all play safe that we create a world of utmost insecurity Dag Hammarskjöld
Armenia, vårt kjære Armenia – aldri kan du bli som før – men sammen kan vi skape noe nytt. Armenia, landet hvor Arken la til strand, Noas hjemland og Edens hage, kan ikke få tilbake de territorier som gjennom barbarisk drap, plyndring og ødeleggelse har blitt det fratatt. Det vi trenger er å kaste ut amerikanerne og andre inntrengere, avsette våre despoter og diktatorer, samt å samle regionens nasjoner i et føderalt system som fungerer som en samorganiserende organisme. Armenere må få bo i Jerusalem og i alle andre land i regionen i fredelige og ordnede forhold. Og det samme bør gjelde for samtlige folk i regionen – også kjent som sivilisasjonens vugge. Sammen er vi sterke. Fred, demokrati og menneskerettigheter er derfor nødvendig. Folkemordet de pontiske grekere, assyrere og armenere må anerkjennes, Israels vold mot sine naboer og det pågående folkemordet mot Iraks minoriteter må opphøre umiddelbart!
Lar vi denne vold og maktbruk fortsette vil den snart også rette seg mot Armenia. De kurdiske militser som nå ekspanderer det kurdiske territoriet blir støttet av Vesten, der i blant av USA og Israel, i deres grusomme og barbariske kamp for makt og kontroll over regionen. Under vil dere se en tekst om hva som har skjedd med irakisk kunst og kultur. Husk at dette er etter at Saddam har sittet med makten og gått til krig mot Iran i 8 år, som Vestens mann, deretter Golfkrig, sanksjoner og enda en krig. Land har blitt pulverisert og kulturen ødelagt. Millioner av mennesker har blitt drept og millioner av mennesker har blitt tvunget på flukt.
Armenerne, befolkningen i Urartu, Mitani og Kura Araxes, for ikke å glemme bystaten Urkesh, de protoarmenske hurri-uratuerne, ga liv til samtlige sivilisasjoner, der i blant sumererne og deres etterkommere. Går vi langt tilbake er vi alle brødre og søstre. Dette er våre folk, uansett om de snakker semittisk eller indoeuropeisk, for ikke å glemme kaukasisk. Det bilingvistiske armenske språk består ikke aller minst av protoarmenere og frygere, som fylte Europa med ledere og som ikke minst var med på å skape den greske sivilisasjon, som har betydd så mye for Europa. Vi blir nå nødt til å stå sammen med våre kjære i denne så tøffe tid. Men det først og fremst både er og blir Sørvest Asia som er vår region. Derfor – Lenge leve!!!
Kjære armenere i Norge. Det er en hard og kynisk tid vi lever i. Folk er deler av større spill som de ikke selv kan styre. Men dette er jo ikke noe nytt. Også armenerne både var og ennå er ofre for et slikt spill. Det er ikke for ingenting at sitatet «Hvem i dag husker vell armenerne, hvem vil i morgen huske jødene» (i kortversjon) ennå huskes og brukes i vår samlede kamp for å få folk til å anerkjenne den urett som ble utført mot vårt folk. Og, kan det nevnes, blir denne urett utført mot palestinerne, og da medregnet befolkningen i Gaza, for ikke å glemme de kristne og andre minoriteter i Irak, som rent faktisk har det enda verre enn palestinerne, men som har blitt glemt og unndratt oppmerksomhet fra den norske offentlighet som tenderer å se på kurderne som Sørvest Asias kulturelle arvinger og fremtidige håp. Historieløshet er visst en svakhetmennesker i mellom.
På engelsk:
What Turkey did to the Armenians in 1915 and indeed in the decades and centuries before that was an act of criminal racism. We were massacred because we were racially and religiously different than the Turks.
I don’t think it’s very realistic of us to expect the U.S. and even Norway to accept what happened as Genocide because they both have their own skeletons hidden in their closets. If the U.S. calls the Armenian Genocide for what it is then what will it call it’s own massacring of millions of Native Americans? If Norway calls the Armenian Genocide a «Folkemord» then what will it call it’s centuries of atrocities against the Native Sami people, not to mention the gypsies? This is a simple matter of when you live in a glass house, you don’t throw stones at your neighbor.
What we have to do as Armenians and citizens of this world is not just fight for the recognition of our Genocide but come together with others around the world who suffered a fate like ours and fight together for the recognition off all genocides and other cases of criminal racism that have happened on any scale around the world.
What we should fight for is justice worldwide so we can prevent further genocides from happening and maybe then, when we have a more peaceful world, where governments and countries are more accountable and transparent about their past, can we see the Armenian Genocide recognized worldwide.
Do not forget that as the Armenians were being killed in 1915, the Turks also killed Assyrians, Chaldeans and Greeks by the hundreds of thousands. Even today there are genocides being committed in Darfur and since the 2003 2nd gulf war in Iraq over a million Iraqis have lost their lives, can we not call that a Genocide? What about the Uprooting of the Palestinians from their lands and their forced exodus into other countries where they have been subjected to humiliation, degradation and annihilation of their rights and identity as a people and a country. The list is too long and painful and unless we do something soon the risk of seeing such acts of racism and will surely happen again, even to our own people.
In Sumerian mythology, a me (Sumerian, conventionally pronounced [mɛ]) or ñe [ŋɛ] or parşu (Akkadian, [parsˁu]) is one of the decrees of the gods foundational to those social institutions, religious practices, technologies, behaviors, mores, and human conditions that make civilization, as the Sumerians understood it, possible. They are fundamental to the Sumerian understanding of the relationship between humanity and the gods.
According to Sumerian mythology, Enki also assisted humanity to survive the Deluge designed to kill them. In the Legend of Atrahasis, Enlil, the king of the gods, sets out to eliminate humanity, the noise of whose mating is offensive to his ears. He successively sends drought, famine and plague to eliminate humanity, but Enki thwarts his half-brother’s plans by teaching Atrahasis about irrigation, granaries and medicine. Humans again proliferate a fourth time. Enraged, Enlil convenes a Council of Deities and gets them to promise not to tell humankind that he plans their total annihilation. Enki does not tell Atrahasis, but instead tells the walls of Atrahasis’ (a.k.a. Utnapishtim or Ziusudra) reed hut of Enlil’s plan, thus covertly rescuing Atrahasis by either instructing him to build some kind of a boat for his family, or by bringing him into the heavens in a magic boat. After the seven day Deluge, the flood hero frees a swallow, a raven and a dove in an effort to find if the flood waters have receded. On the boat landing, a sacrifice is organized to the gods. Enlil is angry his will has been thwarted yet again, and Enki is named as the culprit. As the god of what we would call ecology, Enki explains that Enlil is unfair to punish the guiltless Atrahasis for the sins of his fellows, and secures a promise that the gods will not eliminate humankind if they practice birth control and live within the means of the natural world. The threat is made, however, that if humans do not honor their side of the covenant the gods will be free to wreak havoc once again. This is apparently the oldest surviving Middle Eastern Deluge myths.
Verdensorganisasjonen for kultur og forskning, UNESCO, som fryktet at en krig i Irak ville ødelegge uerstattelige kulturminner fra et av verdens mest interessante historiske områderba før invasjonen både USA og Irak om å ta hensyn til kulturminnene i Irak ved en eventuell krig. Ur, som eksisterte 4000 år f.vt., og sies å være verdens første by, og andre historiske byer som Babylon og Nineveh, ligger alle i dagens Irak, som ofte kalles sivilisasjonens vugge.
Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1899 og 1907, Geneve konvensjonen fra 1949 og dets to protokoller, samt Haag konvensjonen fra 1954 om bevaring av kulturell eiendom under væpnet konflikt, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig, samt denne konvensjonens to tilleggsprotokoller. og som
Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter.
Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.
Lederen av American Academic Research Institute (AAI) i Irak, professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som før, under og etter krigen i Irak i 2003 gjorde de amerikanske lederne oppmerksom på at Irak er et skattekammer for arkeologer og rommer sporene fra menneskehetens tidligste sivilisasjoner ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en gruppe som på flere møter med Pentagon la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.
”Først skrev jeg til utenriksministeriet i oktober 2002 – nesten et halvt år før krigen – og advarte dem om faren for plyndringer av nasjonalmuseet og de arkeologiske utgravningene. Så, da det for alvor begynte å trekke opp til krig, reiste jeg til Pentagon og ga dem en liste over 150 viktige utgravninger og mer enn 100 bygninger så de ikke skulle bli truffet ved en fejl.” Da de amerikanske troppene i begynnelsen av april 2003 nærmet seg Bagdad skrev han igjen til militæret og minnet dem om at de skulle passe på skattene, og da byen falt, og Gibson stadig ikke hørte noe fra militæret, skrev han den 9. april til journalister i byen og ba dem sjekke situasjonen omkring museet. Men da var det for sent.
Plyndringen av det irakiske nasjonalmuseum og dets enestående samling av islamske og preislamske skatter begynte dagen etter. Ingen vet hvor mye som ble tatt, men den offisielle opptelling er omkring 15.000 gjenstander og hertil kommer omfattende ødeleggelser av mange av de resterende gjenstandene. Alt dette i følge Gibson mens amerikanske tropper satt 50 meter borteog bevoktet et veikryss.
I følge Gibson, som mener det som skjedde i Bagdad ”var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier”, har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.
Men plyndringen av museet og daværende forsvarsminister Donald Rumsfelds ufølsomme bemerkning om at ”stuff happens” rystet mange. Men som Oriental Institute Museum på University of Chicago, hvor McGuire Gibson også er professor, viste på en utstilling med tittelen Catastrophe! The Looting and Destruction of Iraq’s Past så var plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad kun toppen av isberget når det gjelder ødeleggelsen av Iraks rike kulturskatter. Langt verre var plyndringen av de tusenvis av arkeologiske utgravninger rundt om i Irak.
I følge Gibson har i hovedsak de fleste av de sumeriske hovedstedene, en sivilisasjon i Mesopotamia, som lå mellom elvene Tigris og Eufrat i det nåværende Irak, midt i den såkalte sivilisasjonens vugge, som strekker seg 3.000 år bakover i historien og som man anser for å være sivilisasjonens vugge, gått tapt.
Gibson uttalte i forbindelse med utstillingen til den danske avisen Politiken at ”Irak er ikke bare hvilket som helst land. Det er her, selve den menneskelig sivilisasjon oppsto. Det er her, vi har de første byer. Det er her ideen om at en time har 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto.”
I følge professor Gil J. Stein, som er leder av det orientalske instituttet, forsøker disse forskerne å ”vekke verden og gjøre det klart at det som skjer ikke er noe mindre enn ødeleggelsen av våres felles røtter. Irak er ikke bare et hvilket som helst land. Det er her selve den menneskelige sivilisasjon oppsto. Det er her vi har de første byer. Det er her ideen om en time på 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto. Selve hjulet ble oppfunnet i Irak.” Arkeologer har pekt på at irakiske skatter er verdens mest verdifulle.
I følge Stein har alle hørt om plyndringen av museet, ”men de fleste aner ikke noe om plyndringen av de arkeologiske stedene selv om den er langt mer katastrofal. Når det gjelder museet var det selvfølgelig tragisk hva som forsvant, men vi vet jo hva det dreide seg om. Det er fotografier og tegninger og opptegnelser av det. Så vi mistede gjenstandene, men bevarte dataene. Men med plyndringen av utgravningene er det omvendt. Det kan være at de gjenstander de finner og selger dukker opp senere, men selv så er de nesten verdiløse ettersom vi ikke vet hvor og hvordan de ble funnet. Og uten kontekst er det bare en kjønnsmessig ting, som ikke hjelper oss med å forstå fortiden.”
Man trenger ikke å vite mye om fortidsminner for å fatte hvor galt det står til i Irak. Plansje etter plansje på utstillingen viste bilder av utgravningene før krigen og i dag, og visste man ikke at det dreide seg om samme område så ville man ikke ane det. Etter plyndringene, som primært ble foretatt av lokale irakere som desperat forsøkte å tjene noen få dollar, minner områdene om en krigssone etter et heftig bombardement; fullkommen øde, med hundrevis av kratere hvor det har blitt gravd etter arkeologiske skatter. Eller som det ble skrevet i katalogen om de gamle sumeriske byer: ”De blir totalt ødelagt, forvandlet til månelandskaper. De destruerer templene, palassene og husene i disse byene langt mer effektivt enn noen erobrer noensinne kunne ha gjort.”
Ingen kjenner det fulle omfang av plyndringene, men ved å sammenligne satellittbilder fra før og nå anslår arkeologen Elizabeth Stone fra Stony Brook University i sin artikkel i katalogen i forbindelse med utstillingen at omfanget av de nye plyndringene er ”mange ganger større enn alle arkeologiske utgravninger som noensinne har blitt foretatt i det sørlige Irak – og må ha inkludert hundretusener av leirtavler, mynter, segl, statuer, terrakotta, bronse og andre gjenstander.”
Ifølge The Independent er det sannsynligvis tale om en velorganisert bande som systematisk har sendt de irakiske skattene ut av landet. I en operasjon ledet av irakiske og britiske sikkerhetsstyrker lyktes det ifølge The Independents korrespondent i Basra, Kim Sengupta, å få fatt i omkring 230 gjenstander. En organisert bande bak plyndringene var på vei til å smugle de verdifulle tingene ut av landet for å selge dem til private samlere i Sørvest Asia og Vesten, men i stedet fikk sikkerhetsstyrkene fatt, ikke kun på antikvitetene, men også på syv medlemmer av banden.
En vurdering, som McGuire, som så plyndringene allerede da han fløy over noen av utgravningene i et helikopter i mai 2003, og var rystet over omfanget, er fullkommen enig i. I følge ham: ”Det veltet jo med dem – alene i Umma var det vel mer enn 200 mennesker; det var som å kikke ned på en maurtue.” Og selv om der ennå ikke har blitt tatt nye satellittfotografier i år så er han ikke i tvil om at plyndringene fortsetter. ”De vakter som vi har ansatt til å beskytte våres utgravning ved Nippur – den religiøse hovedstad i det gamle Mesopotamia – sier at det stadig blir plyndret overalt og det samme hører vi fra irakerne”, sier han.
På tross avomfanget er det imidlertid skrevet veldig lite om plyndringene i Irak, blant annet på grunn av de store sikkerhetsproblemene ved å reise uten for Bagdad for journalister. Ikke minst derfor håper Oriental Institute at deres utstilling vil sette mer fokus på problemet – og føre til at det blir satt en stopper for det. ”Det er en klisje, men det er virkelig hele verdens kulturelle arv som der er gjemt i Irak. Og den forsvinner for øynene på oss”, sier Stein, som fortsetter med å si at ”Og det verste er at den inntil nå har vært ekstremt velbevart.” For selv om Irak grunnleggende er et stort arkeologisk sted – ifølge McGuire er det mer enn 10.000 registrerte steder, men han anslår, at det virkelige tallet er langt over 100.000 – har skattene inntil de senere år vært stort sett uberørte.
Området har været krigsskueplass utallige gange i historien og landet har blitt invadert av alle fra perserkongen Kyrus den Store over Alexander den Store til mongolene på 1200-tallet, men på grunn av den avsides beliggenhet og mangelen på monumentale ruiner har de begravde skattene stort sett forblitt uberørte. Faktisk hadde Irak inntil den første Gulfkrigen en lang og stolt tradisjon for å beskytte sine kulturskatter. Fra 1936 til 1991 var det ifølge Geoff Emberling, som er direktør for museet på Oriental Institute, stort sett ingen plyndringer eller illegale utgravninger.
I følge Emberling er det mye man kan si om Saddam, ”men inntil sanksjonene og krigen la alt i grus gjorde Irak en fabelaktig innsats for å bevare sine skatter”, siger han. I en tale fra 1979 erklærte Saddam Hussein at ”antikviteter er det mest verdifulle i Irak.” Og selv om Saddam ifølge Emberling hadde sine skumle politiske formål og forsøkte å bruke de oldgamle konger Hammurabi og Nebukadnesar til å rettferdiggjøre sine kriger så hadde Irak under hans regime en av Sørvest Asias best fungerende arkeologiske strukturer. Plyndring var stort sett ukjent – og ble straffet med døden. Først etter at den første Golfkrigen og de internasjonale sanksjonene la den irakiske økonomien i ruiner begynte plyndringene.
I katalogen til utstillingen kaller John M. Russel fra Massachusetts det en av historiens største ironier at samtidig med at ”Irak var underlagt det strengeste sanksjonsregime noensinne, ble titusener av irakiske antikviteter solgt helt åpent på det amerikanske marked. Plyndringene fant især sted i den sydlige del av landet hvor det internasjonale samfunn forbød Irak å patruljere i luftrommet, men i takt med at Irak fikk flere penger i forbindelse med olje for matavtalene på slutten av 1990-tallet fikk myndighetene atter midler til å hyre vakter og gjenoppta utgravningene. Men det var en kort respitt. ”Den dag krigen begynte i 2003 forsvant vaktene og plyndringene begynte for alvor”, sier McGuire. ”Samme dag. Og fra den tid har det foregått.”
Geoff Emberling har flere ganger blitt invitert til å holde foredrag for tropper som var på vei til Irak for å forklare dem hva de kan gjøre for å hjelpe til med å bevare landets fortidsminner. I følge ham er det lett å demonisere militæret, men det er mer komplisert. De vil gjerne gjøre det riktige, men har bare ikke vært gode til det”, siger han, og fortsetter med å hevde at ”Selv plyndringen av nasjonalmuseet skyldtes mer mangel på koordinasjon enn ond vilje.” En av plansjene i Oriental Institutes utstilling henviser til Gilgamesh, det store babylonske helteepos, som ble gjenoppdaget på 1800-tallet ved utgravninger i Irak. I det oldgamle dikt hylles Gilgamesh som en av ”de store konger” blant annet fordi han er vokter over de gamle byer og monumenter, som skal vedlikeholdes og bevares.” Folkene bag utstillingen er høflige nok til ikke at utpensle budskapet ytterligere, men McGuire kan ikke dy seg: ”Det kunne vi lære noe av”, sier han og ryster på hodet. ”Det er en skamplett.”
I følge arkeologer og andre eksperter bidro ikke det amerikanske militære nærværet til å sikre Babylons siste skatter. Snarere tvert imot. Den lovløsheten og de ustabile forholdene som hadde startet på 1990-tallet nådde et kritisk nivå i etterkant av invasjonen da det hersket en plyndringskultur som man sjeldent har sett maken til.
Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om disse konvensjoner og protokoller og USA hadde fått laget i stand en liste over de 20 viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.
Nasjonalmuseet i Bagdad hadde 170.000 gjenstander fra det gamle Mesopotamia, som ofte har blitt kalt sivilisasjonens vugge. Det har stort sett vært stengt de to siste tiårene på grunn av krig og usikkerhet. Amerikanernes ankomst har ikke forandret noe på det. Også under 12 år med sanksjoner mot Irak ble gjenstander smuglet ut. Men tapet kan ikke sammenlignes med raseringen av de historiske samlingene som er skjedd de siste dagene, mens Irak har vært på amerikanske hender.
Flere dusin utgravningsplasser, hovedsteder i gamle kongedømmer, har blitt ødelagt. Selve Babylon, med Babels tårn og hvor kong Nebuchadnezzar II (630-562 f.vt.) bygde sine hengende hager, som var blitt bygget delvis opp igjen som et museum av Saddam Husseins regime, ble omgjort til en forlegning for 2.500 amerikanske og andre utenlandske soldater. USA brukte bulldosere for å bygge en landingsplass for helikoptre på toppen av flere tusen år gamle ruiner.
I følge Lukasz Oledzki, en polsk arkitekt som bor i Irak og som har blitt ansatt av de polske styrkene som har base i Babylon kan man se ”rester på begge sider av den asfalterte plassen. Man kan se gamle potteskår på begge sider av plassen. Jeg vet at de ødela noe fra 600-700-tallet f.vt.” Å plassere en hær på toppen av et arkeologisk utgravingsfelt er absurd. De skulle aldri fått lov til å gjøre dette.
I fjor het det seg at organisasjonen World Monuments Fund, som plasserte Irak på sin liste over verdens mest truede historiske steder i 2006 og 2008, og de irakiske myndighetene skulle forsøke å bevare restene av Babylon. Amerikanske myndigheter har gitt nærmere 5 millioner kroner til prosjektet (nærmest ironisk). Irakiske spesialister skal nå få opplæring i moderne kartleggings- og restaureringsteknikker. Det planlegges også å etablere en nasjonal database for kartlegging og administrering av landets flere tusen kulturminner.
Iraks Nasjonalmuseum har nå fått omkring 4.000 av omkring 15.000 stjålne gjenstander, som ble stjålet de tre første dagene etter at den amerikanske hæren rykket inn i byen, tilbake. Alt i alt mener man at omkring 20.000 uvurderlige ting har blitt stjålet i tiden etter amerikanernes invasjon. Langt fra alt forventes funnet igjen, og forferdelig mye er ødelagt, især i utgravningene. ”Noen gjenstander har til og med kommet så langt som til USA”, sa Iraks nasjonalmuseums styreformann Abdul Aziz Hameed.
Når nå en del av de mange stjålne tingene gjenfinnes betyr det ikke at de med det samme kommer tilbake til gjerningsstedet. Det er omstendelig og kostbart overhodet å finne ut av hvilke museer, utgravninger og tidsepoker gjenstandene hører hjemme i. Men kun det å ha funnet noen av tingene vekker glede i Irak.
Kunstskattene i Irak er av verdenshistorisk interesse å ta vare på. Situasjonen i Irak krever nå at flere enn irakerne selv arbeider med å samle kunsten. Dette gjorde Irak for Norge da all informasjon ble brent under kristendommens inntog. Den Irakiske oppdagelsesreisende Ibin Mage skrev ned informasjon om norske hedenske ritualer som ikke ville vært kjent om ikke biblioteket i Bagdad hadde tatt vare på det.
Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.
President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.
Folkemordet
Den 24. april hvert år besøker titusener av armenere den evigvarende flammen som symboliserer armenernes gjenoppstandelse på Tsitsernakaberd-minnesmerket i Armenias hovedstad Jerevan for å markere folkemordet som fant sted på armenerne i 1915. En hendelse hvor hele 1.5 millioner armenere, som vil si 75 prosent av folket, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere ble drept. Hatpropaganda og overgrep kulminerte med et scenario av vold og terror. Holocaust.
Armenerne ble sendt til ulike fengsler rundt i landet, hvor av flere av dem var regelmessige massegraver, og svært mange mistet livet under transporten. Hele 75 prosent av den armenske befolkningen i det Ottomanske riket ble tatt av dage. Noen bruker ord som ”omplassering” om ”deportasjon”, andre ”landsforvisning” eller til og med ”etnisk rensing.”
Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. De ble angrepet, voldtatt og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater.
Anerkjennelse
Mange aktivister innen den armenske diasporaen, som er på hele 10 millioner, har forsøkt å kreve formell anerkjennelse vedrørende folkemordet fra ulike regjeringer. I dag har mange land vedtatt formelle resolusjoner, mens Tyrkia, USA, Storbritannia, Israel og Norge uteblir.
Frankrike anerkjente folkemordet på armenerne i 1998 og vedtok i 2006, på tross av Jacques Chirac regjerings press for å få den stanset, en lov hvor det het seg at man anså det som ulovelig å benkete folkemordet.
”Minnet om ofrene har endelig blitt respektert. Æren til alle deres etterkommere og alle våre venner vil nå bli tatt i betraktning på en republikansk måte, med lover og verdier som styrer landet” sa Alexis Govciyan, leder for armenske organisasjoner i Frankrike etter at loven hadde blitt vedtatt.
Den franske loven var en blåkopi av den tidligere loven vedrørende det å benekte Nazi Holocaust, men mens det ikke ble stilt spørsmål vedrørende loven vedrørende loven om det jødiske holocaust, stiltes det spørsmål vedrørende folkemordet på armenerne. Loven førte blant annet til splid i det fransk-tyrkiske forholdet, da Tyrkia, som hevdet dette var et slag mot ytringsfriheten, blant annet truet med å sanksjonere Frankrike.
Man kunne tenkt seg hvor utenkelig det ville være at Tyskland skulle true USA med sanksjoner hvis det ble vedtatt en resolusjon som fordømte folkemordet på jødene under Andre verdenskrig. I Tyskland er det straffbart å fornekte landets historiske forbrytelser. I Tyrkia er det ikke bare straffbart å erkjenne de historiske forbrytelsene, man presser også andre til å fornekte dem. Problemet er kun det at dette på mange måter er en dobbelt ugjerning der den første er selve folkemordet og den neste er fornektelsen av det.
Tyskland har erkjent sitt folkemord på jødene. Tyrkia greier ikke se sannheten i øynene om folkemordet på armenerne. Tyrkiske forfattere som skriver om massakrene i 1915 forfølges og fengsles, slik som sønnen til den drepte jornalisten Hrant Dink, kjent som forkjemper for den armenske sak, Arat Dink, som ga ut sine fars argumenter for hvorfor man kunne kalle det som skjedde mot armenerne i 1915 for et folkemord. Saken skal forties. Og til det benytter de tyrkiske myndighetene paragraf 301, som erklærer at det er ulovelig å kritisere tyrkiskiskhet (tyrkifisering) og den tyrkiske stat.
Det at man har nektet å ta avstand fra folkemord har vært et stort problem. Hadde man reagert før den grusomme massakren mot armenerne fant sted kunne man kanskje ha unngått den. I stedet foretok man seg ikke noe. Og resultatet vet vi hva ble.
I den kjente boken De 40 dagene på Musa Dagh, som for øvrig er et fast inventar i et hvert armensk hjem og som omhandler folkemordet på armenerne står det å lese: “Armenierne går til grunne på sin geografi. Det er de svakeres lott, den forhatte minoritets lott!” “Ethvert menneske og enhver nasjon kommer en gang i den situasjon at de er de svakere. Derfor er det farlig å tolerere enhver utryddelsespresedens.”
Et kjent sitat vedrørende det armenske folkemordet er da Adolf Hitler uttalte “Hvem, etter alt, taler i dag om tilintetgjørelsen av armenerne?” Han forsøkte å overbevise sine kollegaer om at en jødisk holocaust ville bli tolerert av Vesten.
Det å skubbe folkemord under puten for å tekke egne politiske mål vil være katastrofalt, ikke minst tatt i betraktning den splitt og hersk politikken USA sammen med sine allierte har ført i Irak og som har ført til det pågående drapet på alle de ulike minoritetsgruppene, som på tross av at mediene unngår å nevne det, må bli ansett for å være folkemord. Den bipartisanske gruppen US Commission on International Religious Freedom har gått så langt som til å betegne Irak som et av de farligste steder i verden å være for religiøse minoriteter.
Norge
I Norge forholder tingene seg annerledes. I følge statssekretær Elisabeth Walaas ved UD tar Norge avstand fra alle overgrep og brudd på menneskerettigheter, men nekter å kalle massakren for et folkemord. Hun mener, på linje med andre som fornekter hva som skjedde, at det er en tragedie. Enn videre mener hun at det fant sted for så lang tid siden at det, på tross av at det ennå er tabu å snakke om det i dagens Tyrkia, er lite hensiktsmessig å gå inn i det spørsmålet.
Dette er trist, ikke minst på grunn av de sterke båndene mellom Armenia og Norge personifisert gjennom karakterer som den store humanisten Fridtjof Nansen, som hjalp tituseners av armenere som tyrkerne hadde jaget ut i ørkenen for å dø, og skipsrederdatter Bodil Bjørn, som valgte å bruke hele sitt voksne liv i tjeneste for det armenske folk.
President Barack Obama, som bryter med Bush administrasjonens vikende holdning og som er en nær venn av det armenske folk, har lovet å anerkjenne folkemordet. Vi får se om han tørr å ta valget. Uansett så ønsker vi nå at også Norge anerkjenner folkemordet som fant sted.
Verden i dag erfarer en kritisk situasjon karakterisert gjennom en manglende etisk refleksjon og retningslinjer som har ført til økonomisk krise og fattigdom, forurensing og klimaendring, samt konfrontasjoner mellom kulturer. Vold og diskriminering forgifter hverdagslivet til brede befolkningslag. Det er som om dagens samfunn ikke kun preges av å være en konflikt mellom sivilisasjoner foruten en sivilisasjonskrise i seg selv. Vi står i stadig større risiko for ikke kun å skade oss selv foruten alt livet på jorden.
Den internasjonale organisasjonen Verden uten krig (Mundo sin Guerras – World Without Wars), en internasjonal organisasjon lansert av Den humanistiske bevegelse som i 15 år har arbeidet for pasifisme og ikke-vold, har i samarbeid med andre organisasjoner og personer, har derfor tatt initiativ til å mobilisere til en 3 måneder lang global marsj, The World March for Peace and Non-Violence, i 2010.
Marsjen, som ble lansert under Symposium of the World Center for Humanist Studies holdt ved Park of Study and Reflection i Punta de Vacas, Argentina, den 15. november 2008, starter i New Zealand den 2. oktober 2009, datoen da Gandhi ble født og som har blitt erklært som verdens fredsdag av FN. I løpet av 90 dager skal marsjen gå igjennom seks verdensdeler og ende i Andesfjellene (Punta de Vacas, Aconcagua, Argentina) den 2. januar 2010.
Det vil bli den største marsjen noen sinne organisert og inkludere alle verdens kontinenter. Den vil skal foregå verden rundt og passere alle klimatiske soner og sesonger; fra den varme tropiske sommer, til ørkenen og den kalde vinteren i Sibir. De amerikanske og asiatiske etappene vil være de lengste, begge nesten en måned. En permanent base på 100 personer fra forskjellige nasjonaliteter vil foreta hele reisen.
Dette er det rette øyeblikket i historien til å fremme en større folkelig mobilisering i favør av en global radikal finansiell, sosial, miljømessig, ernæringsmessig og etisk endring og oppnå en overgang fra en pålagt og tvungen kultur av vold og krig til en kultur av dialog, forsoning og fred, fra styrke til ord; fra krigsøkonomi til en økonomi av global utvikling, inkludert det å fjerne fattigdom og fremmedgjøring. En marsj med disse karakteristikkene vil bidra til raskt å skape en bevissthet av fred i og mellom folk, som må endre seg fra å være passive tilskuere til å bli utrettlige protagonister av solidaritet. Det er tid for å vekke den menneskerettighetsaktivist som vi alle har dypt inne i våres indre.
La oss for alltid huske ordene til Edmund Burke: ”Ingen begikk en større feil enn han som ikke gjorde noe, fordi han kunne gjøre lite” og ”Det eneste som skal til for at det onde skal triumfere er at gode menn ikke gjør noe som helst.” Ingen kan høste fruktene av frøene som ikke har mot til å plante dem. La oss oppfinne fremtiden og anspore til en rask evolusjon. Mellom evolusjon og revolusjon er det kun ansvaret. Denne marsjen, hvis sanne styrke ligger i den enkle, men bevisste aksjonen til dem som støtter denne høyverdige saken og deler den med andre, har potensiale til å anspore til den spirituelle eksplosjonen som vil bidra til å oppnå den mulige verden vi alle drømmer om.
Tiden har kommet til å delta i en aksjon som vil samle alle menn og kvinner som har dedikert deres liv til å bygge en kultur av fred, uansett hvilken rolle de må ha hatt, og gjøre dem i stand til å strekke seg utover hele kloden, reise sine stemmer og erklære rettferd, frihet og likeverd for alle mennesker, slik at de kan bli hørt av alle, og da især av verdensledere og parlamentarikere, samt dem i maktapparatene som gjennom å være klar over hva man risikerer ved å fortsette som nå, kan bli ansporet til å delta i transformasjonen som det blir oppmuntret til. Fra begynnelsen og på hver plass er det essensielt å kunne regne med den aktive deltagelsen til sangere, utøvere, atleter, skuespillere og andre kjendiser som via deres popularitet har makt til å mobilisere folk.
Marsjen, som ønsker å generere bevissthet rundt den farlige globale situasjonen markert via høyere mulighet for atomkrig, et fornyet våpenkappløp og militær okkupasjon av utenlandske territorier som vi i dag ser, skal være et uttrykk mot krig, bruk av våpen og voldsutøvelse. Dette på grunn av at det er nødvendig å skape en ny bevissthet i verden om krig og vold som kan danne grunnlag for en fredskultur. Vi kan få slutt på sult i verden med 10 % av hva som blir brukt på våpen. Tenk på hvordan livet kunne bli hvis 30-50 % av våpenbudsjettet gikk til å bedre folkenes liv i stedet for å bli brukt på å ødelegge. Det å få slutt på krig og vold ville være som å legge menneskets prehistorie bak oss og ta et gigantisk skritt forover i utviklingen av vår art.
En verden uten krig er en visjon som åpner fremtiden og forsøker å bli en levende realitet rundt om på planeten hvor vold minker til fordel for dialog. I denne etterstrebelsen vil vi bli ledsaget av styrken til stemmene til de hundrevis av tidligere generasjoner før oss som har lidd konsekvensene av krig, og viss ekko fortsetter å bli hørt i dag i alle de plasser hvor den fortsetter å etterlate seg dets vonde spor av døde, forsvundne, invalide, flyktninger og fordrevne. For andre år på rad øker antall flyktninger og internt fordrevne i verden, og over 40 millioner er nå på flukt. Krigene i Afghanistan og Irak er de største grunnene til økningen i følge UNHCR.
Tiden for dem uten stemmer til å bli hørt har kommet! Man krever nå sin rett til å leve i fred og frihet, noe man ikke gjør når man lever i trussel om vold. Ut av smerte og skrikende behov bønnfaller millioner av mennesker for en slutt på krig og vold. Dette kan vi få til gjennom å samle alle de globale pasifistiske og aktive ikkevoldskreftene. Dette kan bli den største demonstrering for fred noen sinne i menneskehetens historie.
Gjennom marsjen håper man å gjøre noe med dagens trusler, en farlig verdenssituasjon som fører oss stadig nærmere en atomkrig, som vil være den største katastrofen i menneskehetens historie – en slutt på det hele. Man ønsker å gi en stemme til den store majoritet av verdensborgere som vil ha fred. På tross av at majoriteten av menneskeheten motsetter seg våpenkappløpet sender vi ikke ut et samlet signal. I stedet lar vi oss selv bli manipulert av en mektig minoritet og lider under konsekvensene av det.
Man ønsker å oppnå en global fjerning av atomvåpen; umiddelbar tilbaketrekking av invaderende tropper fra okkuperte territorier; progressiv og proporsjonell reduksjon av konvensjonelle våpen; signingering av ikke-aggresjonsavtaler blant nasjoner og avkall på krig som en mulig vei for å løse konflikter fra de ulike regjeringene.
Samtidig ønsker man å eksponere de mange andre formene for vold, slik som økonomisk, rasistisk, seksuell, religiøs osv., som for tiden blir holdt skjult eller forkledd av deres gjerningsmenn og gi rom for alle som lider på grunn av slik vold å bli hørt. Tiden har kommet til å stå sammen og vise vår opposisjon. Bli med i det samstemte mangfoldet, være seg kakofoni eller eufoni, og skap et klart signal og din stemme blir nødt til å bli hørt! Man vil nå skape en global bevissthet – slik som allerede har funnet sted med miljøsaker – rundt det umiddelbare behovet til å fordømme alle former for vold og skape ekte fred.
Alle som ønsker å ta til orde mot vold og krig, kan delta i hele eller deler av marsjen, som vil bli skapt og formet av alle som deltar. Den er åpen for alle, uansett organisasjon, kollektiv, gruppe, politiske parti osv., som deler de samme håp og etterstrebelser. Det er en reise som vil bli beriket gjennom at det blir tatt initiativer til ulike strømninger. Hvor hen marsjen går hen kan den lokale befolkningen bidra med deres kreativitet til den større konvergens av alle de ulike aktivitetene. Det er plass for alt man kan forestille seg. De mulige kanalene for deltagelse er mangfoldige, inkludert virtuell deltagelse i marsjen via internett. Dagens kommunikasjonsteknologi gjør det for første gang mulig for oss å benytte oss av fjerndeltagelsesteknikker slik som SMS og internett. La oss bruke dem!
Dette er en marsj for og av folket med håp om å nå det meste av verdensbefolkningen. Mens den beveger seg gjennom ulike byer vil det være alle slags typer av aktiviteter, både sportslige, kulturelle og sosiale, som vil bli organisert i forhold til lokale initiativer som oppstår. Flere hundre prosjekter, slik som konserter, møter, konferanser, utstillinger, dokumentarer, har allerede blitt satt i bevegelse av ulike individer og organisasjoner. Man håper derfor at de ulike mediene vil spre ordet om denne reisen rundt om i verden for fred og ikkevold.
Fredsmarsjen har vært planlagt igjennom et helt år for å se hvordan den kunne gjennomføres. Gjennom dette året har stadig flere aktører vist interesse og marsjen vil til slutt gå igjennom flere land enn opprinnelig tenkt. Arrangøren ser med glede på at mange unge mennesker deltar aktivt i prosjektet allerede.
I et arrangement som dette håper man å samle millioner av mennesker fra alle sosiale lag, uavhengig av rase, religion, ideologi og kultur. Marsjen kan føre til en mobilisering mot krig og vold, som verden ikke tidligere har sett maken til.
Siden marsjen ble besluttet å bli avholdt har ting utviklet seg veldig raskt. På kun få måneder har den mottatt støtteerklæringer fra tusener av mennesker, pasifister og ikke-voldsgrupper, ulike institusjoner og kjente akademiske, kulturelle, politiske figurer, samt inspirert til et enormt mangfold av initiativer i mer enn 100 land og blitt et raskt voksende menneskelig fenomen. Flere hundre kjente personligheter, slik som Dalai Lama, Desmond Tutu, Ian Gibson, Noam Chomsky, Ana Belen, Jose Saramago, Pedro Duque, Juanes, Chiles president Michelle Bachelet, skuespiller Viggo Mortensen fra Ringenes herre samt organisasjoner, slik som Greenpeace, og sportsklubber, slik som den italienske fotballklubben Inter Milan, har allerede meldt seg på til Fredsmarsjen.
Kurderne gjorde det både før og i 1915 – og de fortsetter med det …
Alle kurdere er ikke «lovløse», men det er ikke amerikanere eller israelere heller.
Og faktisk blir kurdiske militser trent opp av nettopp USA og Israel …
Men ninoritetene blir ikke kun angrepet av kurderne foruten av den arabiske majoritet. Det er som en nøtteknekker hvor minoritetene blir angrepet på alle sider på samme tid. Dette må stanses!
Her sender jeg diverse eget skrevet bakgrunnsmateriale, samt en felles erklæring fra Iraks minoriteter vedrørende kurdisk ekspansjonsplaner:
Iraq’s Minorities Issue Joint Statement on Kurdish Expansion Plans
Recent media reports about the political situation in northern Iraq expose an escalating conflict between the KRG and the Iraqi government. Several Kurdish leaders have expressed themselves in the media, going as far as saying there will be a war between Arabs and Kurds if the government continues to assert its authority in areas bordering the Kurdish dominated region.
In their comments Kurdish leaders fail to reflect the true nature of the areas bordering the KRG. In many of these so called disputed areas there are very few Kurds to be found. In the Nineveh plain for example the percentage of Kurds is at best 5 percent. Still, Kurdish leaders insist these areas be annexed to the KRG. In fact, the stretch of land bordering the KRG is mostly dominated by Turkmens and minorities such as Yezidies, Assyrians, Shabaks and Kakais. Instead of acknowledging this fact Kurdish political groups have launched a fierce campaign to describe minorities like Yezidies and Shabaks as Kurds, while carrying out different programs in an attempt to Kurdify these minority populations. While oppressed in the past, Iraq’s Kurdish political parties have grown to become themselves the new oppressors in Iraq – seen from the perspective of minorities.
The Kurdish Peshmerga forces were successful in the help against Saddam Hussein as part of the Iraqi liberation movement, but today we note with sadness the transformation of the Peshmerga into a militia which is used to enforce Kurdish expansion plans in non-Kurdish settlements against the will of the inhabitants of these areas. The Peshmerga is today used to instil fear in minority communities in order to ensure compliance with KRG expansion scheme. Any referendum on the future of so called disputed areas carried out under Peshmerga presence will not be free and fair.
From being a centre of stability the KRG has turned itself into the major source of instability in Iraq today. While most of Iraq is becoming increasingly secure for all Iraqis, including vulnerable non Muslim communities such as Assyrians and Yezidies, the expansion plans of the KRG threatens to destabilize Iraq, its neighbouring countries and severely affect the vulnerable minorities who live in the areas claimed by Kurdish groups.
The undersigned organizations call on the KRG to refrain from all acts of violence and withdraw its forces from all areas outside the KRG. We also call on Kurdish leaders to respect the rights of minorities, to stop interfering in their internal issues and to stop describing Yezidies and Shabaks as Kurds.
We hope the UN and the EU will hear the calls of Iraqi minorities for justice and respect of their rights in Iraq.
BRUSSELS-The Kurdish Parliament in Exile, passed a resolution recognizing and marking the Armenian Genocide Thursday. Below is the entire text of that resolution, which is being reprinted in its entirety and without any editorial posturing. To The Public Opinion
In Kurdistan, together with the Kurdish people, live Assyrian-Syrians as well as Armenians.
Invasion, occupation and division of Kurdistan, has not only affected the Kurds but also the Assyrian-Syrians as well as the Armenian peoples. Imposed colonialist policies have set these people against the Kurdish people and against each other, have created clashes and forced deportations and exiles. In our country, by setting the peoples against each other, the bloodiest imposed period of colonialist policies is 1915 and the few years following that.
On April 24, 1915, the decision of mass genocide and annihilation of the Assyrian-Syrian and the Armenian peoples was taken by the Ottoman Empire.
The blueprints of and the logistics for this genocide being prepared ahead of time, they employed HamidiyeAlaylari from Kurdish tribes (Similar to the present day Village Guards system who kill our people) to commit history’s, until then unknown, Genocide. In this Genocide, millions of Armenians and Assyrian-Syrians were killed, and millions others were deported from their homes and land and scattered to the four corners of the world.
The Turkish State which practices policies of setting peoples and people of diverse opinions against each other, still pursues the same repulsive policies at the end of the 20th century. Similar to setting-up Alevis and Sunnis against each other, they set-up the Kurdish people against each other through their creation, the Village Guards, which consist of Kurdish Jahshs. Separately, through their diverse assaults to annihilate the Kurdish people, they are registering new pages in the annals of genocides.
The Turkish State regime, from history to our days, has worked against the peoples, as if a guilty party, and with her committed genocides has changed the demographics of Anatolia causing the demise of many cultures-civilizations. The same policies are being applied in Kurdistan today. I call upon the world public opinion to become aware of this Turkish State policies and vehemently oppose it.
Today is the 82nd anniversary of the genocide committed against the Assyrian-Syrian and Armenian peoples. Sharing the agony caused by this process, I find the Ottoman State and their collaborators the HamidiyeAlaylari, formed by some Kurdish tribes, responsible for this crime before history and I condemn them with abhorrence. ZubeyirAydar Chairman of the Executive Committee
Source: Asbarez On-Line 97/4/29
PKK Chairman’s letter to Kocharian
AbdullahOcalan President Kurdistan Workers Party (PKK)
10 April 1998
The President-elect of Armenia Robert Kocharian
Dear Mr President
I am writing to congratulate you on your election as President of Armenia and to wish you every success in forming your new government. I want particularly to wish you well in implementing democratic reforms and a political solution of the NagornoKarabakh conflict.
I also welcome and endorse the passage of a resolution in the Belgian Senate calling on the Turkish government in Ankara to recognise the reality of the Armenian holocaust perpetrated by the last Ottoman regime in 1915-19.
This resolution of 26 March, I believe, can not be treated as a transient episode but is of paramount significance in the protracted campaign to end the political amnesia about 1915, deliberately contrived by Turkish and foreign governments in the past in order to perpetrate the carve-up of Asias Minor and the Mid-East by the imperial powers at the Lausanne Conference of 1923.
The massacres during the First World War which shocked the civilised world then became a precedent for an even more appalling and destructive demonstration of genocide of the Jewish people by the German Nazis in the Second World War. Let us recall Hitler’s response to a critic of the «final solution» of the Jewish problem: «Who complained about the Armenians?»
Now, when the spectre of ethnic cleansing is once again stalking the Balkans the courageous stand of the Belgian Senate, we feel, must concentrate the minds of Turks, Armenians, Greeks and Kurds alike the necessity for a wide- ranging discussion and fresh analysis of the causes of the 1915 events as a precondition for a genuine reconciliation of ethnic groups and nations and the settling of territorial disputes through negotiation. Such a process, we are firmly convinced, will help Turkish-Armenian and Greek relations.
Our movement will continue to support all efforts to set in train a genuine dialogue between all contending parties with the self-evident proviso that the Kurdish claim to self- determination and freedom will not be prejudiced – as it was in Lausanne.
We urge the new governments of Armenia and Turkey to seize the historic opportunity.
We look forward to future co-operation with your government and the Armenian people and wish you all the success needed to move the peace process forward.
In the name of peace, freedom and reconciliation, we remain
Yours respectfully,
AbdullahOcalan
Kurdish newspaper apologizes to Armenian people
13.05.2005 14:31
YEREVAN (YERKIR) – On its website, the Kurdish newspaper OzgurGundem, on behalf of the Kurdish people has offered its apologies to the Armenian people for the years of silence and complicity in the Armenian Genocide, Armenpress reported, citing Marmara, an Armenian-language newspaper published in Istanbul, Turkey.
The paper has described the great suffering of the Armenian people in stunning words, Marmara wrote. It has also apologized for its reluctance to widely discuss the issue.
Norge bruker 3 milliarder på å redde regnskogen, men minst 8 milliarder på å ødelegge den. ”Erik Solheim må feie for egen dør før han anklager de fattigste landene for å være de mest korrupte”, skriver Emilie Ekeberg, leder i Attac Norge. ”Vi tar klimaendringene på alvor. Regjeringen har i dag fremmet en melding hvor vi legger opp til at det opprettes et nytt investeringsprogram innen miljøområdet. I tillegg skal vi sette i gang en bred klimautredning, og styrke satsingen på klimaspørsmål i Norges Banks eierskapsarbeid”, sier finansminister Kristin Halvorsen.
Oljefondet har investert 36 millioner kroner i et israelsk selskap som produserer dronefly. De førerløse flyene ble brukt i krigen over Gaza. Men land-for-land rapportering og større åpenhet om kapitalstrømmer skal nå inn i eierskapsutøvelsen, med skatteparadis som begrunnelse. Oljefondet har nylig doblet investeringer i skatteparadis. Problemet er kun det at det virker som om verden, pga naturlige begrensninger, samt, og da ikke aller minst, korrupte og maktsyke politikere og kapitalister som arbeider hånd i hånd, eller skal vi snarere si som hånd i handske, går et skritt i riktig og deretter 10 skritt i feil retning … Det er ikke en positiv utvikling vi ser frem for oss. Herskerne vil fortsette en kasinokapitalisme og vekstøkonomi på tross av at alle oddsene står i mot. Det er med andre ord enm sivilisasjonskrise vi ser utvikle seg fremfor oss – og det uten at noen tar tak i den …
Regjeringen har nå oppnevnt et offentlig utvalg som skal se på forholdet mellom såkalte skatteparadiser og pengestrømmer, kapitalflukt, fra fattige land. Pengejegerne samles første gang i august, og skal avgi sin innstilling til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim neste sommer. Verdens samlede bistand er liten sammenliknet med penger som forsvinner ut av fattige land som følge av for eksempel korrupsjon og skatteunndragelse. Men det er verdt å merke seg at dette utvalget IKKE skal vurdere forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland!
I følge Solheim er dette først og fremst på grunn av at ”fattige land tappes for enorme verdier som gjemmes bort i skatteparadiser. Som en stor bistandsgiver kan vi ikke lukke øynene for dette. Jeg er stolt over at utvalget nå er på plass” og fortsetter med å si at ”Utvalget skal se på hvordan vi kan hindre at store beløp føres ut av landene og gjemmes bort i skatteparadiser. Dette er viktig i kampen mot fattigdom.”
Det offentlige ekspertutvalget ledes av professor Guttorm Schjelderup (Norges Handelshøgskole). Utvalget samler korrupsjonsjeger Eva Joly og øvrige norske eksperter innen internasjonal økonomi, korrupsjonskamp, fondsforvaltning og utviklingspolitikk slik som direktør Jon Gunnar Pedersen, direktør Odd-Helge Fjeldstad, førstestatsadvokat Morten Eriksen, generalsekretær Marte Gerhardsen, investeringssjef Lise Lindbäck, kommunalsjef Anne Fagertun Stenhammer, professor Alexander Cappelen og professor Ragnar Torvik.
Forvaltningen av oljefondet har fått noen kraftige skudd for baugen. Oljefondet sitter med et helt statsbudsjett i verdipapirer som knapt lar seg omsette. Dermed blir også verdifastsettelsen høyst usikker. Enorme summer har blitt borte i den pågående økonomiske krisen. Siden starten på 2008 har Oljefondet tapt et helt statsbudsjett. Mer enn all oppsamlet avkastning fra 1998 er borte. Den lange listen over negative nyheter knyttet til nasjonalskatten har gjort at nordmenns tillit til forvaltningen av oljemilliardene er svært lav. Ifølge en spørreundersøkelse foretatt av Visendi på vegne av DN.no har kun tre av ti tillit til at oljefondet blir forvaltet slik at pengene er tilgjengelige når landet trenger dem. Hele 45 prosent har ikke tiltro til at pengene vil være der i fremtiden. De unge har mest tiltro til at fondet blir godt forvaltet, mens menn har større tiltro enn kvinner.
Et skritt frem, et syvmilssteg tilbake
Hvem er skatteparadis? De fleste ser til OECD for å finne ut av dette. Derfor var det stor spenning knyttet til lanseringen av den reviderte listen over skatteparadis under G-20 møtet i London. Men skuffelsen ble tilsvarende stor når det viser seg at OECD fortsetter å definere ut verdens viktigste skatteparadis.
Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gratulerte sin danske kollega Anders Fogh Rasmussen med utnevnelsen som NATOs nye generalsekretær og lykke til med et meget viktig arbeid.
“This is not just a historic day because a Dane has assumed this post for the first time but first and foremost because we are celebrating the 60th anniversary of the most successful peace movement the world has ever known.”
NATO fyller 60 år. Hvordan tror vi at verdens øvrige folk ser på det militære hegemoniet til de rikeste landene? Kan vi virkelig vente at de godtar forsikringen om at NATO bare har til formål å trygge fred og sikkerhet for alle? De vet jo at slik har imperialistene brukt å snakke. Det er mer sannsynlig at de oppfatter Nato-landenes globale rolle som et middel til å forme verden i samsvar med deres egne interesser, Disse interessene mener de betyr ambisjonene til supermakten og profittkravene til de transnasjonale selskaper og kapitalister som berger seg gjennom finanskrisen. Der ser de trolig rett, skriver Gunnar Garbo.
Anders Fogh Rasmussen ble den 4. april 2009 utnevnt til generalsekretær for NATO. På et pressemøte umiddelbart etter offentliggjorde Fogh Rasmussen at han dermed ville trekke seg som Danmarks statsminister. Fogh Rasmussen tiltrer posten som NATOs generalsekretær 1. august 2009, og inntar dermed en stilling som betraktes som den høyeste stilling oppnådd av en dansk politiker noensinne.
Som statsminister var Rasmussen en ivrig støttespiller av den amerikansk-ledete invasjonen av Irak i 2003. Som i de fleste andre europeiske landene møtte han betydelig motstand, både i folketinget og i befolkningen generelt. Påfølgende meningsmålingene viste den danske befolkningens holdning var splittet i saken. En demonstrant klarte å komme inn i Folketinget i perioden før krigen, der han kastet rød maling på statsministeren mens han ropte: ”Du har blod på dine hænder.”
I månedene etter den innledende fasen av krigen deltok danske tropper i den multinasjonale styrken stasjonert i Irak. Om lag 550 danske soldater var stasjonert i Irak fra 2004 og inn til 2007, først ved «Camp Dannevang» og senere i «Camp Einherjer», begge i nærheten av Basra. Når kontingenten av tropper ble trukket tilbake i august 2007 ble den ikke erstattet og Danmark flyttet fokuset til ikke-militær støtte rundt Bagdad. Den offisielle grunnen var at den irakiske regjeringen skulle nå selv kunne håndtere sikkerheten i Basra-området. Kritikerne av Fogh Rasmussen hevder at tilbaketrekningen var motivert av en fallende innenlandsk støtte til krigen.
I 2004 kom Fogh Rasmussens regjering under kritikk basert på spørsmål om hvor mye etterretning hadde med hensyn til irakiske masseødeleggelsesvåpen. Regjeringen holdt høringer i Folketinget og ble tvunget til å publisere klassifiserte rapporter som de hadde konsultert om sannsynligheten for eksistensen av ulovlige våpen i Irak. Mens Blair og Bush-administrasjonene har vært gjenstand for kritikk over lengre perioder på grunn av at de hadde konsultert tvilsom etterretning klarte Fogh Rasmussen å unngå en potensiell regjeringskrise. Dette er sannsynligvis hovedsakelig fordi forslagene vedtatt av Folketinget som autorisete utplasseringen av danske tropper i Irak var på basert på et grunnlag av at Irak fortsatte å nekte å samarbeide med FNs våpeninspektører i strid med vedtakene FNs sikkerhetsråd. Utstasjoneringen av danske tropper var således ikke formelt basert på en påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.
Former president and Nobel laureate Martti Ahtisaari stresses the importance of Finland joining the North Atlantic Treaty Organisation, NATO.
Speaking at YLE’s Ykkosaamu current affairs programme on Saturday, Ahtisaari said Finland should join NATO because it is the optimal channel through which to streamline peacekeeping efforts….
«I don’t want Finland to be the odd one out when most other states are already members,» said Ahtisaari. ….
«Russia seems to lack self-confidence today. A confident state would not attack another independent state, such as Georgia,» explained Ahtisaari.
Kosovo was Strenuous Time in Career
The former president said his relationship with Russian leadership is good, although Kosovo’s
independence was a bitter pill for Russia to swallow.
Ahtisaari pointed out that the time he spent hammering out a solution to the 1999 Kosovo crisis was the most difficult period in his career.
Ahtisaari said he believes the outcome of the peace talks hinged on preventive diplomacy and on the strong signal sent to dictators [?] that their actions would not be tolerated. ….
Premio Nobel contro la Pace
Martti Ahtisaari: degno erede di Henry Kissinger e Shimon Peres. Subito dopo avere ottenuto il premio Nobel chiede – per la pace? – che la Finlandia entri nella NATO…
Nobels pris mot fred
Ahtisaari: verdig arvtager til Kissinger og Shimon Peres – Rett etter å ha oppnådd Nobelprisen appellerer Ahtisaari – om fred? – nei, om at Finland må gå inn i NATO.)
Nobelprisvinner for NATO – mot Nobels hensikt med prisen
Fredrik S. Heffermehl: Nobels vilje (Vidarforlaget okt. 2008): Med fredsprisen ville Nobel støtte en verdensorden som kunne gjøre det mulig for statene å avvikle militærvesenet og få slutt på all krig. Han ville forebygge krig, ikke reparere når katastrofen var brutt ut. Det første Ahtisaari brukte fredsprisen til var å støtte finsk medlemskap i NATO. Dermed blir også årets fredspris en komitépris, ikke en (fortjent) Nobelpris, jfr. den nye boka «Nobels vilje». Mens fredsprisene i de første 40 årene nesten uten unntak var i samsvar med testamentet – 85% kan passere – er det for årene etter krigen et gjennomsnitt på 45%. I de første sju årene med Mjøs som leder var 13% i samsvar med testamentet; med Ahtisaari blir det for hele 6-årsperioden 11%. Bare to dager etter å ha mottatt boka innledet det svenske Stiftelsestilsynet (länsstyrelsen) en undersøkelse av om Den norske Nobelkomité krenker Nobels hensikt med fredsprisen. Mer på Vidarforlaget
Nyhetsbildet - Nyheter for aktivister 