Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

  • september 2017
    M T W T F S S
    « Oct    
     123
    45678910
    11121314151617
    18192021222324
    252627282930  

Archive for the ‘Maktblokker’ Category

USA: Full støtte til Georgia

Posted by Fredsvenn den juli 24, 2009

nato russia-georgia

natogeorgia_pres

NATO Summit

nato_expansion

nato-expansion

USA ønsker i følge sin visepresident Joseph Biden et forent Georgia og gir sin fulle støtte til georgisk medlemskap i NATO, på tross av at Russland, som også har vært kritisk til det planlagte rakettskjoldet, klart har sagt at Georgia medlemskap i alliansen er høyst inadekvat. NATO generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer har tidligere sagt at NATO ikke ville stenge dørene for dialog med Russland, men dette hjelper lite så lenge USA gjør alt de kan for å hevde seg overfor Russland.

Den amerikanske visepresidenten gjorde det samtidig klart at USA ønsker seg et ”fritt, sikkert, demokratisk og forent” Georgia. «Vi vil aldri anerkjenne Abkhazia og Sør Ossetia som selvstendige stater, og vi ber resten av verden om det samme», sa Biden, som samtidig, heldigvis, vedgikk at det ikke finnes noen militær vei til gjenforening.

Den 29. august 2008, tre dager etter at Russland hadde anerkjent uavhengigheten til både Abkhazia og Sør Ossetia, annonserte Russland at det ville søke om CSTO anerkjennelse for begge landene. Den 5. september 2008 mottok Armenia presidentskapet i det roterende CSTO.

Dagens Ossetia består av trange pass- og elvedaler omkring det iskledde Kazbek; kun på nordsiden, ned mot Terek, er jordbruk mulig. Darielpasset, som også kalles for Kaukasus port gjennom Kaukasus fra Vladikavkaz til Tbilisi, går gjennom Ossetia.

Etter krigen i 2008 har Sør-Ossetias uavhengighet blitt anerkjent av Den russiske føderasjon og Nicaragua, og også Venezuela og Hviterussland har tatt til orde for anerkjennelse, selv om de offisielt ikke har anerkjent uavhengigheten. Sør-Ossetia anerkjennes også av de internasjonalt ikke anerkjente statene Abkhasia og Transnistria.

Osseterne, som nedstammer fra skyto-sarmaterne, som strakk seg fra Kazakhstan og vestover over den pontiske steppen til Ukraina, taler ossetisk, som er et øst-iransk språk, som er beslektet med persisk, talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500.000 brukere av språket. Avestan, kjent fra dets bruk i zoroastriske tekster, Avestaen, blir som oftest klassifisert som et tidlig øst-iransk språk. Det største levende øst-iranske språket er pashtun, som har rundt 40 millioner talende og som er hovedspråket i Afghanistan og det vestlige Pakistan.

Abkhasia (Se: Folkene_i_Sørvest_Asia for en historisk innføring) er en de facto selvstendig republikk innenfor grensene til Georgia. Landet ligger ved østkysten Svartehavet og grenser til Russland i nord. En løsrivningsbevegelse av etniske abkhasere krevde selvstendighet fra Georgia i 1992 og dette utløste den georgisk-abkhasiske konflikten fra 1992 til 1993, der den georgiske hæren måtte se seg slått. Da urolighetene brøt ut i 1991-92 og 1992-93, i det store og hele startet av Georgia, men vunnet av ossetere og abkhasere med russisk militær hjelp gjennom nordkaukasiske irregulære styrker, ble majoriteten av befolkningen (georgiere) utvist. Dette førte videre til masseutflytting av georgiere fra Abkhasia.

Man ble på 90-tallet enige om en våpenhvile i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og russiske fredsbevarende styrker skulle beskytte våpenhvilen sammen med georgiere og ossetere, når det gjaldt provinsen Sør-Ossetia. Abkhasia er i dag anerkjent av Russland og Nicaragua, samt Sør-Ossetia og Transnistria, som begge er internasjonalt ikke anerkjente stater. Også Venezuela og Hviterussland har tatt til orde for anerkjennelse uten at dette så langt er gjennomført.

Krigen i Sør-Ossetia 2008 – Wikipedia

Ossetians

Ossetians

Abkhazia

Georgia

History of Georgia

Serbia og Georgia

Norske politikere sto rystet over Russlands ”folkerettslige” krig i Sør-Ossetia på tross av at saken er helt parallell med NATOs folkerettsstridige bombing av Serbia i 1999, bortsett fra at Vesten nå gjerne foretrekker bombing, noe som minsker egne tap, men forsårsaker desto større sivile tap hos motparten. NATO gikk til folkerettslig krig og begrunnet det med at Serbia undertrykket Kosovoalbanerne (helt parallelt med russernes begrunnelse nå). I realiteten arbeidet NATO den gang og senere for å rive Kosovo løs fra Serbia for derved å minske Serbias makt i området og øke deres egen. Da NATO, ikke minst ved hjelp av den nåværende Nobels fredspris vinnende Marrti Arthasaari, klarte å gjøre Kosovo uavhengig, sa Putin at dette vil ha konsekvenser.

Selvsagt har det konsekvenser, fordi det bryter med gamle internasjonale prinsipper og innfører et nytt rettsprinsipp: Territoriale grenser skal ikke lenger anses som evigvarende. Dersom et flertall ønsker å rive seg løs fra landet de tilhører, skal de ha rett til det. Det er ikke nødvendigvis noe dårlig prinsipp. Men skal det gjelde ett sted, må det også gjelde andre steder.

Andre prinsipper som burde gå sammen med dette ene folkerettslige prinsippet er et prinsipp om ikke å støtte kuppforsøk i andre nasjoner, slik USA har gjort opptil flere ganger, drepe presidenter, noe USA også har gjort en mengde ganger, støtte diktaturer, også noe USA har til vane å gjøre, for ikke å glemme alle de andre skitne metodene man kan påvirke forholdene i et land gjennom, slik som økonomisk og diplomatisk press.

Og dette er problemstillingen i Sør-Ossetia. Det skal være 70 % som ikke er etniske georgiere og som føler de har mye mer til felles med Russland. De som ikke ble rystet over NATOs bombing i 1999, har ingen rett til å være rystet over Russlands inngripen nå. Det utrolige i denne saken er Vestens samstemte og ensrettede medie- og propagandakrigføring mot Russland. Ingen skrev om Georgias overgrep mot Ossetia. Krigen startet den 8. august da georgiske styrker rykket inn i den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia som folkerettslig tilhører Georgia. Det hele ser alt for planlagt ut, noe også Putin påstår at det er. Det hele var regissert.

Georgia har etter den rosa revolusjonen i landet blitt ledet av den erkekonservative Vestlig dominerte Mikheil Saakasjvili, som blir støttet av Israel og USA, flere av toppolitikerne i dagens Georgia er jøder med tette bånd til Israel og Saaksasjvili har vært ivrig til å støtte USA blant annet i Irak, å føre tropper inn i Sør-Ossetia, hvilket av mange har blitt betegnet et stort politisk feilgrep.

Maktforhold og -balanse

Mange i Vesten ble overrasket over den voldsomme russiske reaksjonen, og det er ingen tvil om at Russlands forhold til Vesten har blitt vesentlig forverret. Årsaken til Putins reaksjon skyldes antakeligvis ikke kun NATO-ambisjonene til Georiga og Kosovo-problematikken, men også fargerevolusjonen i Ukraina og Georgia i henholdsvis 2003 og 2004. Da gikk disse tidligere Sovjetrepublikkene fra å være prorussiske til å bli provestlige, hvilket som selvsagt provoserte Putin. Siden har Russland muligens ventet på et påskudd til å angripe ved å oppmuntre Sør-Osseterne til å gjøre opprør.

I følge Europa kommissjonen, som har gransket årsaken til krigen i regionen, som begynte den 8. august 2008, var det den georgiske presidenten Mikhail Saakashvili, som startet den militære aggressjonen mot Sør Ossetia via en hemmelig ordre om å ”gjeninnføre konstitusjonell ordre i Sør Ossetia.” I følge Nino Burdzhanadze, den tidligere formann i det georgiske parlament(2001-2008), men som sluttet i opposisjon, har Saakashvili “gjennom hans handlinger og politikk ruinert hans politiske kariere og ødelagt landet.” I følge Burdzhanadze: “Desto raskere Saakashvili trekker seg desto bedre for både ham selv og for Georgia.” Burdzhanadze, som etablerte opposisjonspartiet Democratic Movement-United Georgia, blir selv ansett for å være en av kandidatene som georgisk president.

Europas respons har egentlig ikke vært annet enn retoriske fordømminger. Selv om EUs president Nicolas Sarkozy arbeidet frem en midlertidig våpenhvile, har det ellers vært lite vilje bak toppledernes ord. Dette visste russerne da de er så heldig å ha et tilnærmet monopol på energiforsyning til Europa. USA undertegnet blant annet en avtale med Polen om å utplassere av defensive avskjæringraketter og flere penger ble gitt til opprustning. Var noen i tvil om at en ny kald krig var på trappene, bør all tvil være forbi nå og det er Vesten, med USA og Israel i spissen, som er de agressive.

USAs NATO allierte sa i etterkant av konflikten at de ikke hadde til hensikt å nedskalere deres samarbeid med Moskva, noe som viste at USA ikke lenger var NATOs egenrådige leder og Washington byen hvor alle de viktigste avgjørelse blir tatt. USA hadde håpet at alliansen skulle støtte dem i deres fordømmelse av Russlands “invasjon av Georgia”, men Storbritannia, som ellers pleier å dilte etter USA, var det første NATO landet som sa at man ikke skulle isolere Russland. Condoleezza Rices motpart i Storbritannia, David Miliband, ønsket snare å ekspandere det bilaterale samarbeidet med Russland. Det ble senere avslørt at Storbritannia ikke støttet forslaget om å ekskludere Russland fra G8. Også den tyske utenriksminister Frank-Walter Steinmeier støttet i full åpenhet Russland og fordømte Georgia, noe også Tsjekkia, Hellas, Slovakia og Frankrike gjorde også.

Natalia Boyarskikh, en ekspert på Russlands relasjon med NATO, var ikke overrasket over at NATO ikke støttet USAs anti-Russlands posisjon. I følge henne fortsetter USA å føre en informasjonskrig mot Russland, noe de nå gjør ”indirekte via Georgia”. Hun hevder at de ikke har noen ekte allierte igjen foruten flere land i Øst Europa, som de støtter finansielt.

I tilløpet til krigen mot Irak trådte Bush-administrasjonen til med hegemonistisk pondus, og gjorde klart at Saddam må veltes. ”De som ikke er med oss er mot oss”, lød en amerikansk parole. Alle land skal i den nye, globale situasjonen, la seg lede av USA. FN var skeptisk til krigen, og sto i fare for å bli ”irrevevant”. USAs irritasjon over motstanden mot krigsplanene i Irak vokste fra dag til dag. Både utenriksministeren og forsvarsministeren kom med uvanlig heftige utfall mot allierte i Europa. Frankrike og Tyskland, som ønsket å gå egne veier, ble bagatellisert og avfeid som ”det gamle Europa”, mens Det nye Europa besto av takknemlige, øst-europeiske land. Frankrikes president Jacques Chirac helte bensin på bålet ved å foreslå at pro-amerikanske kandidatland var ”dårlig oppdratt”, og antydet at deres søknad om EU-medlemskap kanskje ville bli revurdert.

I følge Sir Timothy Garden har den raske militære seieren til de amerikanske, australske og britiske styrkene, med begrenset støtte fra noen andre land, etterlatt seg en større gjenreisingsoppgave enn bare å gjenoppbygge Irak. Den diplomatiske ødeleggelsen i forkant av krigen har forårsaket dype splittelser mellom gamle allierte. Disse splittelsene ble forsterket ettersom landene bestemte seg for hvorvidt de skulle gi håndgripelig støtte til den militære operasjonen. Når vi nå er i perioden etter konflikten, har uenighetene boblet om de internasjonale institusjonenes rolle i gjenoppbyggingen av Irak.

I letingen etter måter å fornye samarbeidet mellom gamle allierte, har både EU og FN avgjørende roller å spille for å bidra til å reparere skadene, mens NATO kan ta ledelsen for å engasjere de viktigste, internasjonale aktørene når de prøver å få til større sikkerhet i verden.

Mange frykter en slik arbeidsdeling over Atlanterhavet, som i stor grad vil føre til at Europa ordner opp etter amerikanske intervensjoner. Uten seriøs, strategisk tenkning fra EU og NATO, kan dette bli resultatet. USA sammen med noen få allierte vil produsere den harde stridsevnen når det er behov (og fortrinnsvis når den er sanksjonert av FN); NATO vil sørge for en fredsgjennomføringsstyrke for aktuelle problemer etter en konflikt; og EU vil få jobben med å være politi og å gjenoppbygge istykkerrevne samfunn. En mer balansert deling av globale sikkerhetsansvar må være en bedre måte. Hvis EU utvikler sitt nye, strategiske konsept til å inkludere bruken av hard makt, kan den i følge Garden arbeide sammen med NATO for å sikre at USA ikke kan være verdenspoliti alene.

Det store spillet

Med USAs støtte ble NATO brukt som strafferedskap mot russerne etter krigen i Georgia. EU forhandler om samarbeidsavtale med Russland, mens NATO la den politiske dialogen på is. I august i fjor ble store deler av samarbeidet i NRC frosset. Pådrivere for dette var ikke minst en rekke av de tidligere kommuniststatene som nå er NATO medlemmer. Det var press i alliansen, ikke minst fra Norge, om å gjenoppta den politiske dialogen så raskt som mulig og det uformelle samarbeidet med russerne ble gjenåpnet.

Uansett er det viktige her altid å ha fokus på hva saken virkelig gjelder: Det store spillet, The Great Game, som Rudyard Kipling kalte det, et spill som skriver seg tilbake til 1800-tallet, da Storbritannia og Russland gjennomførte imperialistiske ekspedisjoner fra begge sider av fjellmassivet Hindukush i sine forsøk på å utvide sine imperier over området mellom Kaukasus og India. I dag handler det i første rekke om Sentral-Asia og om oljenasjonene Russland, Kina og USA, i tillegg til for eksempel Norge og Canada.

I Det kaspiske hav har man utvunnet olje i over hundre år. I ørken- og steppeområdet øst for havet, som egentlig er en innsjø med saltholdig vann, finnes det foruten store mengder olje, også enorme forekomster av gass. Både Turkmenistan, Usbekistan og Kasakhstan har en økende virksomhet i området. Overalt hvor det utvinnes olje, er de store multinasjonale oljeselskapene til stede. De enorme olje- og gassforekomstene er en velsignelse for økonomien, men også en kilde til globale stridigheter.

I en lederartikkel i New York Times 2. jan 1996 skrev avisen at “Sentral-Asia framstår igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og tøffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Det kaspiske hav kan bli et det 21. århundrets parallell til Persiabukta. Målet i dette nye spillet for USA er å gjøre seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man nøytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre rørledninger fram til verdensmarkedet.”

Disse ordene fikk en helt ny dimensjon etter 911 i USA. Gjennom sin krigserklæring har USA etablert en helt ny situasjon også for landene i Sentral-Asia. Land etter land får kniven på strupen og blir avkrevd støtte og tilgang til flyplasser og luftrom. En eventuell krig vil bli utkjempet i et meget eksplosivt område.

Iran og en ny kald krig

President Obama sendte for en tid tilbake et hemmelig brev til Russlands president sist måned hvor det heter at USA vil gå vekk fra det nye missil forsvarssystemet i Øst Europa hvis Russland hjelper til med å stanse Iran fra å utvikle langdistanse våpen, slik som ballistiske missiler og atomkrigshoder. Brevet var ment å danne en felles front mot Iran. Man kan derfor se konturene til den sedvanlige splitt og hersk politikken som USA har til vane å føre. Men denne strategien har slått feil. G8 arbeidet under sitt nylig avholdte møte i Italia på “et godt dokument som vil inkludere fordømmelse… men samtidig anerkjenne at valgprosedyrene er en iransk sak.” Sergei Lavrov, Russland utenriksminister, sa at Russland ikke ville signere en G8 erklæring som fordømte valget ettersom “Ingen er villig til å fordømme valgprosessen ettersom det er en øvelse i demokrati.”

Russlands militære, diplomatiske og kommersielle bånd til Tehran, som gjennom årene stadig har bedret seg, gjør at Russland har innflytelse på hva Iran foretar seg, men Russland har hittil motsatt seg Washingtons harde linje, som mer eller mindre er en økonomisk, diplomatisk og militær krig det ikke skrives om i pressen, men like fult en krig, overfor Iran. Russerne har klart mest å tjene på et samarbeid med iranerne fremfor å nærme seg Vesten, som kan dolke dem i ryggen når tiden passer seg.

Forholdet mellom Russland og Iran i moderne tid har vært preget av samarbeid. Ayatollah Khomeini hadde åpent erklært at den islamske stat ikke kunne samarbeide med en stat med kommunistiske idealer, noe som førte til at den sekulære Saddam ble alliert av Moskva og Sovjet solgte våpen til Saddam Husseins Irak under Iran-Irak krigen, men like etter krigen begynte samarbeidet mellom de to nasjonene å ta for og skyte fart. På 1990-tallet hadde Russland avtalt å fortsette arbeidet med å utvikle Irans atomprogram, en plan som inkluderte ferdigkonstruksjon av atomreaktoren Bushehr under en 20-års periode.

Ettersom konfrontasjon med USA og EU har eskalert har Tehran funnet seg presset inn i en allianse med Beijing og Moskva, som i likhet med Iran ser på Tyrkias regionale ambisjoner og mulige spredning av en form for pan-tyrkisk ideologi med mistanke, en mistanke som de også nærer overfor kurderne, som fortsetter å bli brukt av Vesten i sitt spill om regional dominans. Russland og Iran deler en felles interesse i å begrense Vestens politiske innflytelse i Sentral Asia, en interesse som har ført Shanghai Cooperation Organization til å gi Iran observatørstatus i 2005 og fult medlemsskap i 2006. Irans forhold til denne organisasjonen som domineres av Russland og Kina representerer de mest ekstensive diplomatiske bånd Iran og Russland har delt siden 1979 revolusjonen.

Vesten forsøker på ulike vis å presse og smiske til seg Russland vennskap, noe som, i tillegg til de økonomiske båndene mellom Russland og Vesten, setter vennskapet mellom Iran og Russland på prøve. Men mens Irans luftflåte tidligere var vestlig, blir nå Irans luftstyrke og sivile luftflåte i økende grad russisk bygget ettersom USA og Europa fortsetter med sine sanksjoner.

USAs krig i Irak foregår ikke kun i Irak, men har utvidet seg til å gjelde hele regionen som nå har blitt delt i to. På den ene siden finner man Saudi Arabia med Tyrkia og Israel, som representanter for Vesten, og kurderne, som en slags gurkhaer, der de dreper Iraks minoriteter, sender militser til sør Irak og ellers har fått langt mer å si i Irak enn det deres antall tilsier. På den andre siden finner man Iran og Syria, samt grupper som Hamas og Hezbollah.

Pressen, som i dag er et våpen til bruk for stat og kapital, ofte i mot de brede lag av befolkningen, er tydeligvis for opptatt med å skrive om hva som skjer av negative ting i Iran for på den måten å holde en mulighet for krig åpen. I dagens verden hvor folks ideer om samfunnet på mange måter blir dannet av pressen har mediene blitt et livsfarlig verktøy i gales hender. For eksempel får vi høre mye negativt om Russland og Iran, men ikke så mye om USA. Dette på grunn av at USA er Norges hovedallierte. Men hva er vell Irans ogRusslands brutalitet og korrupsjon sammenlignet med Vestens, som har manglet en hver parallell i flere hundre år.

Collective Security Treaty Organization (CSTO) eller Tashkent avtalen vokste ut av rammeverket til Commonwealth of Independent States og begynte først som CIS Collective Security Treaty (CST), som ble signert den 15. mai 1992 av Armenia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan i byen Tashkent. Azerbaijan signerte avtalen i serptember 1993 og Georgia og Belarus i desember 1993. Avtalen ble effektuert i 1994.

CST skulle vare i en 5-års periode hvis den ikke ble forlenget. I 1999 signerte kun 6 av medlemmene en ny protokoll: Azerbaijan, Georgia og Uzbekistan, som ble med i the GUAM gruppa etablert i 1997 av Georgia, Ukraina, Azerbaijan og Moldova, og sett på som en motsvar mot russisk innflytelse i regionen, signerte ikke, men trakk seg fra avtalen.

Den 7. oktober 2002 signerte Armenia, Belarus, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russia og Tajikistan det som kom til å utgjøre CSTO avtalen i byen Chişinău, og i 2005 trakk Uzbekistan seg fra GUAM og ble med i CSTO. I 2007 signerte CSTO en avtale med Shanghai Cooperation Organisation (SCO), grunnlagt i 2001 av Kina, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, i Dushanbe for å utbedre samarbeid rundt sikkerhet, forbrytelser og narkotikatrafikk.

I 2007 foreslo CSTO generalsekretæren Nikolai Bordyuzha at Iran kunne bli med i CSTO, og sa at ”CSTO er en åpen organisasjon. Hvis Iran søker i henhold til vårt charter vil vi vurdere søknaden.” Dette ville i tilfelle være det første landet utenfor de tidligere Sovjet republikkene til å bli medlem av organisasjonen.

I følge Russland er en byttehandel med USA vedrørende Iran uaktuell. For som Medvedev sier “Det er ikke slik vi opererer.” “Det blir ingen byttehandel mellom Irans atomvåpenprogram og USAs rakettskjold i Europa.” Han gjør det klinkeklart at Russland ikke vil gå med på noen “byttehandel” som innebærer at de støtter USAs politikk overfor Iran, mot at USA dropper planene om utplassering av rakettskjold i Europa. “Ingen setter disse to temaene opp mot hverandre, spesielt ikke når det gjelder Iran. Det er ikke produktivt”, sa Medvedev. I USA er representanter for Obamas regjering opptatt av å slå fast at de ikke er myke i forhold til Russland, samtidig som holdningen er at det er bedre å legge vekt på de områdene der USA og Russland har felles interesser, enn å dyrke motsetningene.

I følge Medvedev har ikke Russland mottatt noe direkte tilbud om en slik byttehandel, men på en pressekonferanse i Washington i går understreket Obama, som forsøkte å plassere de glødende kullene i fanget på Russland, som kan slippe rakettskjold om de blir med på Washingtons Iran politikk, at brevet nettopp var en påpekning av at rakettskjoldet retter seg mot trusselen fra Iran, noe Russland og andre som kjenner til saken er kritisk overfor. Rakettskjoldet er på mange måter en ny kaldkrig, kun at den denne gangen er langt mer konkret.

Krigen kommer til Georgia

USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?

Militærbaser og geostrategisk kamp

Yukos og hva striden dreier seg om

Endgame – The New York Times

Det store spillet – Rødt

Det store spillet

Rørledninger er storpolitikk

Det store spillet – Morgenbladet

Le Monde – Globalt perspektiv på politikk og medier

Afghanistan og Sentral-Asia

Russia ready to ditch NATO – Medvedev

Putin accuses US of orchestrating Georgian war

Exclusive interview with Abkhazian leader Sergey Bagapsh

Our right to be independent is no less then Kosovo’s

GENOCIDE: Georgia is killing innocent ossetian people

Georgia vs. South Ossetia: a story of genocide

South Ossetians: we deserve independence

Andrew Cockburn: Secret Bush “Finding” Widens Covert War on Iran

IRAN: Report says U.S. waging secret war | Babylon & Beyond

Israel Waging ‘Secret War With Iran’ – September 15, 2008

The Blotter: ABC News Exclusive: The Secret War Against Iran

Israeli agents ‘waging secret war against Iran’

SAS in secret war against Iranian agents

The Real News Network – Seymour Hersh: The secret war in Iran

Did the President Declare “Secret War” Against Syria and Iran

The Real News Network: The Secret War in Iran; Seymour Hersh on Iran

Press TV – Obama to inherit ‘major covert’ op in Iran

The Secret War With Iran

Posted in Den nye verdensorden, Maktblokker, Ny kald krig, USA | Merket med: , , , , , , , | 1 Comment »

En ny kald krig – G8 og Iran: Ahmadinejad takker NEI

Posted by Fredsvenn den juli 23, 2009

g8 sdfsdisegno_g8

g8o

g8kings

USA vil vente med å anerkjenne Irans president som lovlig valgt. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har reagert på en liknende måte som USAs visepresident. Mens rasende tilhengere av Mir Hossein Mousavi slåss med politiet i Teherans gater, nøler Vesten med å gratulere Mahmoud Ahmadinejad med den omstridte valgseieren. Flere hevder nå at valget var ment å legitimere det sittende regimet, men at man nå har bestemt seg for å ofre legitimiteten for å sikre overlevelse for regimet.

Opptøyene man nå er vitne til i Iran vekker friske minner. Uansett om de blir støttet av Vesten eller ikke så minner de sterkt om de ulike fargerevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge.

Den britiske avisa Guardian hevder at USAID , National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House direkte har vært med på å støtte og vært delaktige i å planlegge revolusjonene, som i tillegg ble finansiert av finansspekulanten George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), Soros Foundation og med Open Society Institute (OSI), for å ta over de ulike landenes naturressurser. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.

India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i SCO, som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderer Russland og Kina, de eneste maktene kapabel til å motstå eksport av revolusjoner gjennom forespørsel. Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia. Deltagerne på SCO mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mangfoldige prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til langt over 1 trillion dollar. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs og Norges støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, har Russland solgt langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran, som under Irak-Iran krigen lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og siden 1992 har produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter.

Russland ønsket Ahmedinejad velkommen som nylig gjenvalgt iransk president og sa at striden om valget er en intern sak for Iran. “Vi setter pris på at valget fant sted, vi ønsker den nye presidenten velkommen til Russland, og vi ser det som symbolsk viktig at hans første besøk er til Russland,” sa viseutenriksminister Sergej Ryabkov.

Opprinnelig var det meningen at Ahmadinejad skulle ankomme Russland mandag, men han valgte å utsette reisen på grunn av de store demonstrasjonene i Iran. Den iranske presidenten skal delta på et møte i den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO), der Russland, Kina og de fire tidligere sovjetstatene Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan er medlemmer. SCO ble opprettet i 2001, som et alternativ til den vestlige forsvarsalliansen NATO, på tross av at 4 av landene, alle med unntak av Uzbekistan, formet Shanghai Five gruppen fra 1996. Samarbeidet i SCO er blitt omtalt som et forsøk på å begrense USAs makt og innflytelse.

I Venezuela har  Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den Venezuelske handelsminister Pedro Carmona som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland.

Den anerkjente journalisten Seymour Hersh, som for få år siden hevdet at det ikke handlet om når USA skulle gå til krig mot Iran, men at det, både offentlig og i det hemmelige, fult ut pågikk en krig mot Iran, og da ikke aller minst inne i Iran selv, hevder bl.a at Dick Cheney hadde et møte i Det hvite  hus der det ble diskutert et dusin ulike måter å provosere frem en krig med Iran. Kongressen i USA gikk med på å finansiere en større eskalering av hemmelige operasjoner rettet mot Irans styresmakter, med sikte på destabilisering. Kanskje er det nettopp dette vi nå er vitne til. Uroligheter som sprer seg …

I følge artikkelen Preparing the Battlefield, som er basert på opplysninger fra nåværende og tidligere kilder i militæret, etterretningen og Kongressen og som sto på trykk i The New Yorker, skal bl.a amerikanske soldater ha vært i Iran for å spionere på landets atomanlegg og undergrave regjeringen. Hersh hevder også at Kongressen har bevilget inntil 400 millioner dollar til en hemmelig kampanje som involverer amerikanske spesialsoldater og iranske dissidenter. Verken Det hvite hus, CIA eller utenriksdepartementet har ønsket å kommentere påstandene fra Hersh.

På tross av at Iran tilfredsstiller kravene fra International Atomic Energy Agency (IAEA) har både tidligere president George W. Bush og tidligere visepresident Dick Cheney avvist opplysninger fra den amerikanske etterretningen om at Iran ikke forsøker på å konstruere en atombombe. USA har forsøkt å isolere Iran diplomatisk for å få dem til å innrømme at de har ambisjoner om å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at atomprogrammet er ment til produksjon av elektrisitet. Obama, som har sverget å hjelpe og stå sammen med Israel i et og alt, fortsetter Bush administrasjonens linje overfor Iran.

De internasjonale mediene ble kastet ut av Iran, noe som kanskje ikke er så merkelig tatt i betraktning at de på mange måter deltar som brikker i spillet.

Kranglete forhold mellom Storbritannia og Iran

Ayatollah Ahmad Jannati, leder av Irans vokterråd, ville sette noen av de tilfangetatte ambassadeansatte i retten og beskyldte Storbritannia for å spille en rolle i å starte de utstrakte protestene som oppsto over landets omdiskuterte presidentvalg.

I følge de iranske myndighetene ble protestene i Iran støttet av USA og Storbritannia. De deporterte blant annet en BBC reporter som ble anklagd for å ha sendt på forhånd fabrikert videomateriale mot den iranske regjeringen. Utenlandske journalister, som ble beskyldt for å drive propaganda mot de iranske autoritetene, fikk forbud mot å opplyse om situasjonen i landet og den iranske ambassadøren ble kalt tilbake fra Storbritannia. Dette sammenfalt med deres ønske om å finne ut om Storbritannia var ansvarlig for protestene.

Under en fredagsbønn ved universitetet i Tehran beskyldte Khamenei USA, Storbritannia og hva han kalte for Irans andre fiender for å være delaktige i protestene og kalt Storbritannia, som han ser på som et land for spesifikk kritikk, for å være ondt, noe Storbritannias utenriksminister sa han tok med stor bekymring ettersom det var uakseptabelt og ikke korrekt. I følge Khamenei: ”Jeg vil fortelle dere om de fremragende diplomatene fra noen vestlige land som har snakket til oss med diplomatisk høflighet frem til nå som under de siste få dagene har tatt deres maskerade vekk fra deres ansikter og viser deres sanne uttrykk. De viser deres enmity mot den islamske stat, og den mest onde av dem er den britiske regjeringen.” Senere kastet Storbritannia ut to iranske diplomater etter at den iranske regjeringen hadde gitt ordre om at to britiske diplomater skulle forlate landet. I flge Brown var anklagene mot de to britiske diplomatene “absolutt uten grunnlag.”

Iran arresterte 8 britiske ambassadeansatte i Iran. Disse ble beskyldt for å ha vært delaktige i protestene. I følge den svenske utenriksminister Carl Bildt, viss land holder det roterende presidentkanidaturet, ville Storbritannia tilbakekalle samtlige EU ambassadører fra Tehran som et tegn på fellesskap, men i stedet bestemte man seg for gradvis å øke presset på Iran. Utenriksministrene fra de 27 EU landene innkalte i stedet de ulike iranske ambassadørene for å kreve løslatelsen av de britiske ansatte i Tehran. Men i følge Jannati hadde de britiske ambassadeansatte tilstått for å ha vært delaktige, noe som automatisk ville føre til at de ville komme for retten. I følge ham hadde britene forsøkte å få i stand en fløyelsrevolusjon. I følge ham burde de som har vært delaktige i protestene angre og be Gud om tilgivelse.

g8

g8 116925

g8 genova

Hykleri og dobbeltspill

Det er vondt når folk blir arrestert og slått når de protesterer, men Vestens egne forhold tatt i betraktning, så er heller ikke dette noe som er særlig spesielt. Det er heller regelen enn unntaket. Tenk bare gjennom hvordan vi selv, under demonstrasjoner mot bl.a WTO, Verdensbanken eller NATO, blir møtt og på hvor mange vi var som demonstrerte mot krigen mot Irak, men uten å bli hørt.

Demonstrasjonene under G8-møtet i 2001 var de mest voldelige i rikmannsklubbens historie. En person, den 23 år gamle Carlo Giuliani, ble drept og flere hundre ble skadet i gatekamper med politiet. Film, foto og vitneberetninger dokumenterer ikke bare en voldsorgie fra politiets side, men også om en voksende fascisering av det italienske politikorps, hvorav deler tydeligvis føler seg i slekt med sortskjortene. Bilder av Mussolini ble funnet på politistasjonenes vegger, anholdte demonstranter ble tvunget til å synge fascistsanger, politifolk og carabinieri ropte fascistiske slagord osv.

g8enoa_murdered_protestor

g82547601188_b4dbdfdc95

G8protestR0206_468x312

”Jeg holdt hendene i været og ropte at jeg ikke motsatte meg arrest. Politifolkene startet likevel å slå meg for andre gang. Jeg hørte ribbeina brekke som når du knekker fyrstikker”, fortalte Mark Covell fra sykesenga i Genova. Han var en av mange briter som bodde i en skole som politiet stormet. De britiske ungdommene hadde gått til sengs på en skole som italienske pasifister hadde skaffet dem. Covell ble slått tre ganger, alle ribbeina på den ene sida ble brukket, lungene punktert og ti tenner slått ut.

Covell hadde hørt politiet komme og forsøkt å komme seg ut, men ble stanset på gata og slått ned. ”Jeg falt sammen og fire-fem carabinieri begynte å slå meg, de slo meg i hodet og overalt, de sparket meg som om jeg var en fotball”, fortalte Covell til britisk presse. Han ble dratt med tilbake til skolen som ble stormet. Der ble han og de andre slått og mishandlet. ”Jeg tenkte at nå dør jeg, og bestemte meg for å holde et øye åpent for å være ved full bevissthet. Likevel besvimte jeg og våknet på sykehuset”, fortalte Covell.

En annen brite som også ble slått, men som kunne reise hjem, var datakonsulenten Daniel McQuillan (35) fra London. Da han kom til London, viste han fram sin blodige T-skjorte. ”Det var forferdelig. Vi kunne høre skrikene når politiet slo, jeg ble slått i hodet med en kølle og falt om. De fortsatte å slå meg”, fortalte McQuillan som fikk skader i armene, beina og hodet. I alt 93 ble arrestert og 60 av disse trengte sykehusbehandling. Etter mishandlingen ble McQuillan slengt inn i en ventecelle sammen med andre. De fikk ikke mat på 36 timer og måtte sitte i sine blodige klær.

I følge Jan Tystad er Mark Covells historie typisk for den volden italiensk politi brukte. Ekstremister i politiet hevder de fikk beskjed om at de ustraffet kunne gå løs på demonstrantene. ”Høyreekstremister i det italienske politiet fikk beskjed fra overordnede om at de ustraffet kunne gå hardt til verks mot de varetektsfengslede demonstrantene i Genova”, skrev den italienske avisa La Repubblica. Løslatte demonstranter forteller om hoder som ble skallet mot veggen, vakter som tisset på dem, trusler om å bli voldtatt med politikøller og mennesker som kastet opp blod. ”Arrestasjonene viser en fullstendig mangel på respekt for internasjonal lov”, sa Stephen Jakobi, leder for organisasjonen Rettferdig Rettergang i Utlandet. En politioffiser som ønsket å være anonym bekreftet torturanklagene. ”Dessverre er det sant alt sammen”, sa han. Han sa han hadde forsøkt å stoppe mishandlingen da flere demonstranter besvimte. ”Vi trenger ikke å bekymre oss. Vi har fått lov til å gjøre dette”, skulle kolleger ha svart.

Den 24. juni 2001 ble det formet massive protester mot politivold i Italia. De ropte «Mordere, mordere». Politivolden i Italia vakte også stor oppsikt i Storbritannia, og førte til en rekke protester som ikke ble tatt alvorlig av regjeringen. Dette fordi statsminister Tony Blair sto fram i Genova og roste det italienske politiet for vaktholdet og deres arrestasjoner. Han la all skyld på demonstrantene. Det første regjeringsmedlem som våget å opponere mot Blair, var europaminister Peter Hain som kalte volden ”uakseptabel” og politiets oppførsel ”overreaksjon”. Han krevde gransking. Flere aviser støttet Hains syn og The Independent slo fast på lederplass at ”Blair var for rask til å rose politiet i Genova” og at ”straff for voldsbruk skal avgjøres i retten. Straffen kan ikke bli gitt i form av pryling i en fengselscelle. Det er grotesk når kravet om advokathjelp blir ignorert, som om anarkister automatisk mister sine rettigheter.” Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner krevde at det ble nedsatt en uavhengig granskingskommisjon som kunne vurdere politiets oppførsel.

“The Protests against the G8 in July 2001 in Genoa Italy were the biggest and most significant protests in Western Europe since the Poll Tax riots in the UK. Italian Prime Minister Sylvio Berlusconi, wanting to impress his new best mate George W. Bush, orchestrated a brutal Media/Police preemptive strike on the Anti-Capitalist Movements’ biggest First World mobilisation to date. When the weekend of protests ended Carlo Guiliani was dead and a school full of sleeping activists had been attacked in what is popularly referred to as the ‘Chilean Night’.»

IRAQ BRITAIN SCIENTIST

g8 68624658kCATaY_ph

Den italienske regjeringen har måttet innrømme ”en overdreven bruk av vold” mot antiglobaliseringsdemonstrantene; hvorav noen ansvarlige politisjefer har blitt forflyttet og Genovas visepolitisjef har blitt tiltalt for å ha sparket en forsvarsløs demonstrant i hodet. Allikevel har kun en brøkdel av overgrepene blitt belyst og ansvaret ikke plassert.

I 2008 dømte en domstol i Roma 15 politifolk for overdreven voldsbruk mot demonstranter under G8-toppmøtet i Genova i 2001. De 15 ble mandag dømt til fra fem måneder til fem års fengsel. 30 andre tiltalte ble frikjent. Alle dommene ventes å bli anket, og det kan ta mange år før de eventuelt blir rettskraftige. Politifolkene var anklaget for organisert brutalitet under aksjoner mot en høyskole der mange av demonstrantene bodde under toppmøtet. Demonstrantene ble også utsatt for unødig brutal og nedverdigende behandling på politistasjonen dit de arresterte ble innbrakt, mener domstolen.

Da Italia på nytt skulle avholde G8 møte i 2009 gikk man bort fra Schengen avtalen fra den 18. juni til 15. juli for å forhindre mulig vold forbundet med møtet fra den 8.-10. juli i den italienske byen L’Aquila. Samtidig vil dette si at flere Ettersom G8 møte ikke kun omhandler Italia, foruten hele verden, kan dette sees som en effektiv måte å ha ha brudt uttrykksfriheten på allerede før møtet startet. I tillegg kommer at Italia rustet seg med både politi og Carabinieri og gjorde seg klar til en ny omgang.

Iran på sin side innkalte den italienske ambassadøren til Tehran, Alberto Bradanini, for å protestere mot den voldelige undertrykkelsen av anti-G8 demonstranter. Tehran var bekymret for den ”voldelige undertrykkelsen av rettferdighetssøkende demonstranter utført av det italienske politi.” Utenriksministeriet utga en erklæring som viste Irans ”sterke fordømmelse” av de ”undertrykkende aksjonene… som klart bryter med de sivile frihetene og fundamentene i et demokrati.” Utenriksministeriets direktør for Vest Europa relasjoner ”fordømte bruken av vold utført av det italienske politi mot demonstranter og opponenter mot G8 møtet i L’Aquila og krevde at den italienske regjeringen fulgte dets internasjonale forpliktelser.”

Mens utenriksministre fra G8 land fordømte volden i Iran under gateprotestene siden president Mahmoud Ahmadinejad ble gjenvalgt den 12. juni fordømte med andre ord Iran Italia og G8 for den vold som ble utøvd mot vestlige og andre deler av verdens befolkning som streber etter miljøvern, rettferdighet og fred. «Italia vil fortsatt sterkt fordømme volden, aggressjonen mot fredelige demonstranter,» sa utenriksminister Franco Frattini på RAI stats TV. «Vi vil kreve at stemmene blir telt om igjen.»

Roma har også forsvart sine europeiske allierte fra Irans beskyldninger om utenriks innblanding, og da særlig mot Storbritannie, Frankrike og Tyskland. «Det er ikke noe komplott, ikke noe vestlig land har noen gang tenkt på et komplott,» sa Frattini i et intervju på RAI. «Vi vil ha åpenhet og sannhet. Det samme som hva millioner av iranere i gatene vil ha.» Italia har gitt instrukser til dets ambassader i Iran om å forsyne humanitær hjelp til demonstranter og ført ordet for å få i stand en koordinering av EU hjelp. Ministeriet har samtidig advart sine borgere mot å reise til Iran. I følge Silvio Berlusconi ville G8 under sitt møte diskutere mulige sanksjoner mot Iran.

Vi husker alle de folkemordslignende sanksjonene som ble ført mot Irak. Å gjennomføre noe slikt mot Iran er Vesten, der i blant Israels og USAs, mål. Den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO) kommer aldri til å bli med på noe slikt. Saddam Hussein sto alene og vi kjenner alle resultatet. Hvis Ahmadinejad spiller sine kort riktig, slik som å samarbeide med sine allierte og ikke legge for mye press på eller undertrykke sin egen befolkning, vil Iran komme til å være enormt sterk. Dette er et håp vi alle bør ha og arbeide for. Selvfølgelig som vi støtter våre egne som kjemper for frihet og rettferd i Iran samtidig.

Den iranske utenriksminister Manouchehr Mottaki sa han ikke hadde noen planer om å ta del i et G8 møte om Afghanistan i Italia. Den italienske utenriksminister Franco Frattini hadde ikke hørt noe fra Tehran. Italia hadde invitert Iran til å bli med på samtaler om Afghanistan og Pakistan. Italia er Irans ledende handelspartner i EU og har i lang tid gitt uttrykk for at det ikke vil bli noen løsning i Midtøsten konflikten uten Tehrans involvering. Roma holdt invitasjonen åpen selv under de blodige sammenstøtene og demonstrasjonene i Iran i etterkant av presidentvalget. Den såkalte Midtøsten kvartetten, som vil si FN, USA, EU og Russland, er også blant deltagerne.

Protester og vold i Iran var tiltenkt å være på øverste orden på agendaen for G8 møtet for utenriksministre i Italia. Italienske offiserer ved møtet sa at G8 å sende en tøff beskjed til Irans regjering. Man ønsker ytterligere sanksjoner. I følge Frattini arbeider G8 på «et godt dokument som vil inkludere fordømmelse… men samtidig anerkjenne at valgprosedyrene er en iransk sak.» Sergei Lavrov, Russland utenriksminister sa at Russland ikke ville signere en G8 erklæring som fordømte valget ettersom «Ingen er villig til å fordømme valgprosessen ettersom det er en øvelse i demokrati.» Men i følge Frattini er Iran ved et vendepunkt. «Det må nå velge om det vil eller ikke vil holde døren åpen for dialog med det internasjonale samfunn – ettersom den åpne hånden fra USA, som vi støtter, ikke må bli møtt med en hånd dekket av blod.» Spørsmålet er om det er USA eller Iran som har åpne hender og om det er USAs eller Irans hender som er dekket med blod. Selv er jeg ikke i tvil. Hva har Italia eller EU gjort vedrørende militærkuppet i Honuras, som USA til og med støtter indirekte?

Newsweek’s Canadian-Iranian journalist Maziar Bahari has admitted to giving “false and biased” reports about the recent post-election events in Iran. Bahari, who also had connections with the BBC and Britain’s Channel 4 news, was arrested in Tehran during the unrest that followed the announcement of the result of the 10th presidential election.

Iran’s Police Chief says the mysterious death of Neda Aqa-Soltan, who became a symbol of post-election street rallies in Iran, was a ‘prearranged scenario’. Neda, 26, was shot dead on June 20 in an alley away from the scene of clashes between security forces and demonstrators in Tehran. She immediately became an international icon after graphic videos of her death grabbed the attention of world media outlets.

Iranian police chief Esmail Ahmadi-Moqaddam accuses the BBC and the British Embassy in Tehran of having a significant role in provoking post-election violence. «The BBC and the British Embassy, spearheaded efforts aimed at provoking unrest and incited people to commit civil disobedience and go on strike,» Brig. Gen. Ahmadi-Moqaddam said Sunday. Without naming anyone in particular, the Iranian chief of police said recently released statements by certain lawbreakers were in line with the objectives of Western countries.

Iranian police officials have reportedly arrested the armed imposters who posed as security forces during post-election violence in the country. Iran’s Basij commander, Hossein Taeb, said Monday that the imposters had worn police and Basij uniforms to infiltrate the rallies and create havoc. Taeb added that the recent anti-government riots have killed eight members of the Basij and wounded 300 others. Iranian security officials –and in particularly the Basij volunteer forces– have been accused of killing and injuring protestors who took to the streets to protest the outcome of the June 12 election — which saw incumbent President Mahmoud Ahmadinejad win by a landslide. “Basij forces are not authorized to carry weapons,” said Taeb, asserting that armed groups are the main culprit behind the killings. Tehran Police Chief Azizallah Rajabzadeh has also insisted that his department had no role in the shoot-out that has become the focus of most media outlets in the West.

Iran’s Intelligence Ministry has uncovered «terrorist» plots targeting the country’s security and stability during the presidential election. «The ministry has dismantled the groups involved in such activities and has arrested almost all group-members in two stages,» IRNA quoted Intelligence Minister Gholam-Hossein Mohseni-Ejei on Wednesday. He said that the plots included bomb attacks on several sites in Iran, adding that those behind such activities were linked with «the Zionist and non-Zionist regimes outside the county.»

Det er en rekke land med udemokratiske styrer, ikke minst blant USAs allierte. I ulike perioder utnevner USA en statsleder til sjefsdjevel, og mediene følger lydig opp med negative reportasjer dag etter dag. Da USA ville beholde Panamakanalen etter avtalens utløp, var det Noriega, og mediekampanjen legitimerte militær intervensjon. Den neste var Ghadafi, hvor kampanjen legitimerte amerikansk bombing som bl.a. drepte et av Ghadafis barn. Og så var det selvsagt Saddam Hussein, hvor det krevdes en lang og grundig demonisering før amerikanernes angrep (det ville vært minst like lett å demonisere Saudi Arabia, hvis det hadde passet USAs interesser).

Denne gang er det altså Iran. Mediene er samlet. Ingen i vest vet om det offentliggjorte valgresultatet er korrekt. De fleste i Iran vet det heller ikke. Man vet stemningen blant de en kjenner. Den beste kilden til å bedømme valgresultatet er trolig en meningsmåling før valget som ble arrangert av det uavhengige amerikanske New America Foundation, utført av et iransk meningsmålingsinstitutt som har fått priser av både BBC og ABC News. Denne meningsmålingen stemmer godt med det valgresultatet som er offentliggjort. De eneste grupper hvor Moussavi lå over eller likt med Ahmadinejad var studenter, akademikere og de med høyest inntekt.

Pakistans tidligere militærsjef, general Mirza Aslam Beig, sier at “The documents prove that the CIA spent 400 million dollars inside Iran to prop up a colorful but hollow revolution following the election.” Vårt kjennskap til CIA gjør ikke dette usannsynlig.

g8-finance-ministers-2009-6-13-11-53-39

g8summit

g80723-02

Reuters AlertNet – Anti-G8 demonstrators clash with police in Italy

Italy: Policiing of demonstrations during the Group of Eight

Italians Protest US Base Expansion, G8 |

Al Jazeera English – Europe – Italy anti-G8 protest turns violent

Italy: anti-G8 protests rock Vicenza | World War 4 Report

Italian police arrest dozens in anti-G8 protests

Italy: anti-G8 & anti-US military base protests rock Vicenza

Full Coverage: G8 demonstrators clash with police

G8: IRAN CONDEMNS ITALY FOR POLICE VIOLENCE | Italy

Euronews – Anti-US base demonstration Vicenza, Italy

LiveLeak.com – G8 Summit Protests in Italy

Newest G8 Summit Videos – Metacafe

In this dangerous war climate the entire U.S. and Western corporate media is again demonizing the Iranian government. It is using the media and well-funded, subversive organizations in a massive effort of destabilization and sabotage. Too often in the past this same combination of phony “human rights” organizations, who are given endless coverage in a corporate media frenzy, have helped to create a war climate through demonization, frauds and fabricated charges. This has happened before every U.S. attack or invasion, along with a concerted campaign of psychological warfare and internal destabilization in the target country.

One such organization leading this effort is the newly formed “United 4 Iran,” a fraudulent “left cover” for organizations funded by the U.S. government and big corporations. It is designed to use “human rights” and “democracy” to justify U.S. threats to attack Iran. This group has called phony “human rights” internationally coordinated protests for July 25.

United 4 Iran is a front for organizations awash in money from the National Endowment for Democracy, a CIA cover organization for intervention, subversion, covert action in countries around the world. These same groups are supported by funds from Rockefeller, Soros, and Mellon foundations.

It is telling that United 4 Iran makes NO mention of the U.S. wars currently ripping apart the entire region. Hundreds of thousands of U.S. troops along with an army of private military contractors and mercenaries have created havoc in Iraq, Afghanistan and now Pakistan. U.S. funds and equipment have supported Israeli occupation and war on Palestine, Lebanon and Syria. Nor does this group mention the decades of U.S. military encirclement, sanctions, sabotage, attempted and actual coups against the people of Iran.

If these organizations were genuinely concerned with democracy, human rights and respect for elections why have they not called emergency actions in defense and support of the democratic elections in Gaza? In Gaza there was a democratic election overseen by Western international monitors. Hamas won overwhelmingly. The U.S. funded Israeli response was blockade and starvation against an entire people. Thousands of Palestinians have been killed in the Israeli bombardment.

Stop War on Iran

United4Iran.org

Radio Interview

Soros, the CIA, Mossad and the new media destabilization of Iran

Posted in Iran, Maktblokker, Ny kald krig, USA | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

Konspirering rundt valget i Iran

Posted by Fredsvenn den juni 16, 2009

Den 20. mai 2009 annonserte vokterrådet, det religiøse lederskapet i Iran, en liste med anerkjente kandidater, mens man ikke anerkjente en rekke nominerte personer.

Konservative:

Mahmoud Ahmadinejad, dagens president i Iran

Mohsen Rezaee, tidligere kommandant for Den iranske revolusjonsgarden

Reformister:

Mehdi Karroubi, tidligere taler av parlamentet (Majlis)

Mir-Hossein Mousavi, den siste iranske statsminister

Mir Hossein Mousavi er hovedutfordreren til Ahmadinejad og blir støttet av  reformist Mohammad Khatami, som har vært president to ganger. I et valg, som opposisjonen nå krever å få annulert på grunn av det de sier er valgfusk, vant Ahmadinejad overlegent. Presidenten Ahmadinejads overraskende høye oppslutning på 63 prosent, har gjort tilhengerne av opposisjonspolitikeren Mir Hossein Mousavi, som fikk 33,75 prosent, rasende, og overbevist om at det foregikk valgjuks i stor stil under presidentvalget. Hele 85 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget.

Thomas Erdbrink i Washington Post peker på klasseaspektet ved valgkampen. Den urbane middelklassens entusiastiske støtte til Mousavi er lett å observere for journalistene i Tehran, mens det er vanskeligere å lage gode bilder og stemningsrapporter av Amhadinejads støtte blant fattigfolk på landsbygda. Det hevdes ofte at presidenten ikke har noen makt, siden den ligger hos Den Øverste Leder Khamenei. Dette er delvis riktig, men som Erdbrink viser til, har Ahmadinejad endret den økonomiske politikken og sosialpolitikken betydelig. Ahmadinejad har utnyttet at Mousavi mottar sterk støtte fra tidligere president Rafsanjani, som Ahmadinejad overraskende slo i forrige valg. Rafsanjani er allment ansett som korrupt og ikke særlig populær. New York Times skrev onsdag om forbindelsen mellom Mousavi og Rafsanjani og den viktige støtten sistnevnte bidrar med.

Mahmoud Ahmadinejad sa lørdag i en tale at valget var fullstendig fritt. Presidenten fikk også støtte av landets åndelige og øverste leder, ayatolla Ali Khamenei. Mousavi på sin side leverte inn en formell protest til Vokterrådet, hvor han ber om at valget annuleres. USA vil vente med å anerkjenne Irans president som lovlig valgt. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har reagert på en liknende måte som USAs visepresident. Mens rasende tilhengere av Mir Hossein Mousavi slåss med politiet i Teherans gater, nøler Vesten med å gratulere Mahmoud Ahmadinejad med den omstridte valgseieren. Flere hevder nå at valget var ment å legitimere det sittende regimet, men at man nå har bestemt seg for å ofre legitimiteten for å sikre overlevelse for regimet.

Russland ønsket Ahmedinejad velkommen som nylig gjenvalgt iransk president og sa at striden om valget er en intern sak for Iran. «Vi setter pris på at valget fant sted, vi ønsker den nye presidenten velkommen til Russland, og vi ser det som symbolsk viktig at hans første besøk er til Russland,» sa viseutenriksminister Sergej Ryabkov.

Opprinnelig var det meningen at Ahmadinejad skulle ankomme Russland mandag, men han valgte å utsette reisen på grunn av de store demonstrasjonene i Iran. Den iranske presidenten skal delta på et møte i den såkalte Shanghai-gruppen eller Shanghai Cooperation Organizations (SCO), der Russland, Kina og de fire tidligere sovjetstatene Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan er medlemmer. SCO ble opprettet i 2001, som et alternativ til den vestlige forsvarsalliansen NATO, på tross av at 4 av landene, alle med unntak av Uzbekistan, formet Shanghai Five gruppen fra 1996. Samarbeidet i SCO er blitt omtalt som et forsøk på å begrense USAs makt og innflytelse.

Opptøyene man nå er vitne til i Iran vekker friske minner. Uansett om de blir støttet av Vesten eller ikke så minner de sterkt om de ulike fargerevolusjonene, et navn gitt kollektivt til en serie relaterte bevegelser som utviklet seg i postkommunistiske samfunn i Sentral og Øst Europa, samt i Sentral Asia, i noe som har blitt ansett for å være en slags revolusjonær bølge, og som kan sies å ha vært vellykket i Jugoslavia, og da spesielt i Serbia i 2000, den såkalte bulldoserrevolusjonen, Georgia i 2003, roserevolusjonen, Ukraina i 2004, oranjerevolusjonen, og Kyrgyzstan i 2005, tulipanrevolusjonen, og som hare blitt finansiert av George Soros, som tidligere satt i styret i Council on Foreign Relations (CFR), og Soros Foundation og med Open Society Institute (OSI), samt USAs regjering, for å ta over de ulike landenes naturressurser.

Den britiske avisa Guardian hevder at USAID , National Endowment for Democracy (NED), International Republican Institute (IRI), National Democratic Institute for International Affairs (NDIIA) og Freedom House direkte har vært med på å støtte og vært delaktige i å planlegge revolusjonene. Informasjon vedrørende disse organisasjonenes websider, hvor av de første fire er støttet av USA, er konsistent med disse anklager. Aktivister fra Otpor i Serbia og Pora i Ukraina har sagt at de fikk publikasjoner og trening fra den amerikansk baserte Albert Einstein Institution staben, som hadde vært instrumentelle vedrørende formasjonen av deres strategier.

India, Pakistan, Iran og Mongolia ba om å få ta del i Astana møtet i SCO, som observatører etter at en serie av fargerevolusjoner i nabolandene og trusselen for uroligheter i 2005. Alle deltagerne i møtet vurderer Russland og Kina, de eneste maktene kapabel til å motstå eksport av revolusjoner gjennom forespørsel. Spørsmålet er hvordan man kan styrke regionale stater integrasjonssystem for på den måten å sikre sikkerhet og generell stabilitet. NATO forsøker å vinne flere land i Transkaukasia, Sentral Asia. Deltagerne på SCO mener at de såkalte fargerevolusjonene ble gjort på forespørsel som en del av et skittent geopolitisk spill.

I Venezuela har  Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den Venezuelske handelsminister Pedro Carmona som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mangfoldige prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til langt over 1 trillion dollar. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs og Norges støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, har Russland solgt langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran, som under Irak-Iran krigen lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og siden 1992 har produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter.

Den anerkjente journalisten Seymour Hersh, som for få år siden hevdet at det ikke handlet om når USA skulle gå til krig mot Iran, men at det, både offentlig og i det hemmelige, fult ut pågikk en krig mot Iran, og da ikke aller minst inne i Iran selv, hevder bl.a at Dick Cheney hadde et møte i Det hvite  hus der det ble diskutert et dusin ulike måter å provosere frem en krig med Iran. Kongressen i USA gikk med på å finansiere en større eskalering av hemmelige operasjoner rettet mot Irans styresmakter, med sikte på destabilisering. Kanskje er det nettopp dette vi nå er vitne til. Uroligheter som sprer seg …

I følge artikkelen Preparing the Battlefield, som er basert på opplysninger fra nåværende og tidligere kilder i militæret, etterretningen og Kongressen og som sto på trykk i The New Yorker, skal bl.a amerikanske soldater ha vært i Iran for å spionere på landets atomanlegg og undergrave regjeringen. Hersh hevder også at Kongressen har bevilget inntil 400 millioner dollar til en hemmelig kampanje som involverer amerikanske spesialsoldater og iranske dissidenter. Verken Det hvite hus, CIA eller utenriksdepartementet har ønsket å kommentere påstandene fra Hersh.

På tross av at Iran tilfredsstiller kravene fra International Atomic Energy Agency (IAEA) har både tidligere president George W. Bush og tidligere visepresident Dick Cheney avvist opplysninger fra den amerikanske etterretningen om at Iran ikke forsøker på å konstruere en atombombe. USA har forsøkt å isolere Iran diplomatisk for å få dem til å innrømme at de har ambisjoner om å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at atomprogrammet er ment til produksjon av elektrisitet. Obama, som har sverget å hjelpe og stå sammen med Israel i et og alt, fortsetter Bush administrasjonens linje overfor Iran.

Ja, det som nå skjer i Iran minner sterkt om destabiliserings politikk og fargerevolusjon. Dette på tross av at mange av iranerne sikkert har sitt lands eget beste i tankene. Men hauker som sitter rundt om i verden og ser etter profitt, samt Rafsanjani og hans medløpere, forsøker å anskaffe seg makt og penger – koste hva det koste vil. Og det er disse som på mange måter, direkte og indirekte, styrer våre medier. Vi må derfor være skeptiske til den informasjon som vi får tildelt.

De internasjonale mediene har nå blitt kastet ut av Iran, noe som kanskje ikke er så merkelig tatt i betraktning at de på mange måter deltar som brikker i spillet. Det er vondt når folk blir arrestert og slått når de protesterer, men Vestens egne forhold tatt i betraktning, så er heller ikke dette noe som er særlig spesielt. Det er heller regelen enn unntaket. Tenk bare gjennom hvordan vi selv, under demonstrasjoner mot bl.a WTO, Verdensbanken eller NATO, blir møtt og på hvor mange vi var som demonstrerte mot krigen mot Irak, men uten å bli hørt.

Ja, jeg fordømmer det iranske regime – mitt spørsmål er bare om det vil være så mye bedre med Mousavi og Rafsanjani – eller kanskje tvert om. Det er på USA, som pisker opp stemningen i verden og som i over 200 år har befunnet seg i krig, vi burde vende oppmerksomheten vår mot.

10 teser til fordel for den islamske republikken

USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?

***

The handling of election results exposes the weakness of Iran’s strategic position. That makes an Israeli strike against its nuclear facilities all the more likely, not because Tehran has shown greater militancy, but because it has committed the one sin that is never pardoned in the Middle East – vulnerability.

Obama may contemplate a way to directly engage Khamenei. It is a difficult challenge.

Seeing how we cannot ignore his ”neocon” credentials and that Michael Ledeen maintained his very good relations with Ghorbanifar, (who at least used to be) a good friend of Mir-Hossein Mousavi (the ”candidate of change” in the Iranian presidential elections); and given the support that Mousavi’s candidacy has been receiving from the American ”moderates”, maybe this kind of ”change” is the ”regime change” the Americans have had in mind for Iran?

Speculation aside, I want to make very clear that while I strongly support those taking to the streets challenging the election results, I do not, in any way, condone foreign exploitation of this situation. If anything significant is to come of what is transpiring in Iran right now, it must be something wholly achieved by Iranians for their own sake and on their own terms. But make no mistake and harbour no illusions – if you think that American, British, and Israeli intelligence aren’t already in the country looking to capitalize, you’re living in an alternate universe.

In the West, Iran’s coming presidential election is viewed largely through the lens of President Mahmoud Ahmadinejad’s crackdown on social freedoms and his combative approach to Israel, the United States, and Iran’s nuclear program. But here, as in so many other elections, another issue is seen as more important: the economy. Iran’s crippling inflation rate, unemployment, and the question of how its oil revenue is being spent are at the top of the agenda for most voters, analysts say.

The two main camps here see the issue in starkly opposed terms, with Mr. Ahmadinejad’s supporters saying his policies have improved things for average people, while all three of his challengers in the election on Friday insist that the economy is in serious trouble. Even when it comes to basic economic indicators, the two sides often present starkly opposed statistics and projections, leaving many voters confused about what to believe.

To some extent, both sides have a case to make: Mr. Ahmadinejad’s populist policies have enriched some segments of the population, but a longer trend of unemployment and economic stagnation is evident as well. “Do you think I came from the desert, and that I don’t know anything about figures?” said the candidate, Mehdi Karroubi, as the president delivered a cheerful lecture about his good economic stewardship. But Ahmadinejad did not invent the numbers, as his detractors claim, but he emphasized some data that suited his purposes and ignored other widely used indicators.

Those who oppose Mr. Ahmadinejad tend to be better off and more educated. Issues like social freedoms and Iran’s reputation in the world are important to them. Many also say his redistributionist policies, while popular, have undermined the economy.

Les Den store verden: Election in Iran

The candidates

– The War has already Started

Has the Election been stolen?

Israel

Regime Change

The Revolution has Color

Michael Ledeen & Manucher Ghorbanifar

Déjà vu

Proxy War

Conclusion

target_iran

target20surround20iran

targethands_off_iran

target ahmadinejad

targetMousavi_1

target ir

IRAN-VOTE-AHMADINEJAD

targetSatrapi-creation

Voting

vote_magnet

Posted in Iran, Maktblokker, Ny kald krig | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »

BLOCK G8 2009!

Posted by Fredsvenn den mai 21, 2009

G8 er en sammenslutning av de åtte ledende industrilandene i verden: Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia, Canada og Russland. Det 35te G8 møtet skal finne sted i L’Aquila, Abruzzo, Italia, i juli 2009. Samtidig som man valgte å flytte møtet, som opprinnelig var ment å ha i La Maddalena til L’Aquila, valgte man som et tegn på støtte til samfunnet truffet av jordskjelvet den 6. april valgte man å ha en skilpadde som møtets symbol som en påminnelse om dette G8s “migrerende” natur sammen med ordene “G8 møtet 2009 – Fra La Maddalena til L’Aquila”. Steder hvor organisasjonen tidligere har hatt møte i Italia inkluderer Venezia (1980); Venezia (1987); Napoli (1994) og Genova (2001). G8 møtet har utviklet seg til å bli mer enn en samling av verdens politiske ledere. The event har blitt en anledning for et bredt mangfold av NGOer, aktivister og sivile grupper å samles og diskutere aktuelle saker.

Det er en appell om å “Tilegne seg fjellet og begrave G8!“ Et opprop til det “globale mangfold “ å benytte seg av muligheten i Abruzzo til å bygge “bærekraftige, fremtidsrettede samfunn” 10 år etter at Seattle gruppen “Diggers 2.0“ hadde sin appell for “Solidaritet ut av ruinene til neoliberalismen.“ “Vi trenger løsninger for krisen nedenfra, en an opposing makt av sosiale bevegelser med en skuffe i sine hender som gjør seg klar til å bygge en postkapitalistisk verden. Et opprop til det globale mangfold om å komme til Abruzzo fra 7.–11. juli for å hjelpe til med å gjenoppbygge Abruzzo.“ Samtidig som statslederne fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada, Russland, Japan og Italia i dag samles til sitt toppmøte, vil flere tusen personer verden over gjennomføre møter der målet er å reise alternativer til en verdensorden styrt av G8.

Direkte aksjoner, demonstrasjoner, appeller og arrangementer mot G8 møtet i Italia: Se Her

G8 – Italia – Offisiell side

G8 – Planer

G8 – Wikipedia

G8 – Italia – Wikipedia

g8luebeck

capitalism

g8Italy_Regions_Abruzzo_Map

g8360567

Mange mener at G8 er for lite representativt, og at det ikke gjenspeiler de globale maktforholdene i dag. Blant dem er Kina. Kina framstiller seg ofte som talerør for verdens utviklingsland og mener utviklingslandene har for lite innflytelse i beslutningsprosesser i internasjonale finansinstitusjoner.

Toppmøtet i London den 2. april i år regnes av mange som en milepæl i Kinas integrering i det internasjonale samfunnet. Kina har tradisjonelt ligget lavt i det diplomatiske terrenget, men i London spilte landet en aktiv rolle, blant annet ved å foreslå reformer i IMF som vil gi utviklingslandene større innflytelse. Kina fikk også gjennomslag for sine forslag mot proteksjonisme i internasjonal handel.

I forbindelse med finanskrisen har G20 vokst fram som et alternativ til G8, blant annet fordi G20 gjenspeiler en større bredde av verdens land. G20-landene står for 85 prosent av all verdiskaping i verden om vi måler etter bruttonasjonalprodukt (BNP), som vil si den samlede verdiskapningen i et land – den totale mengden av varer og tjenester som blir skapt i et land i løpet av et år. Gruppen består av de åtte landene i G8, samt elleve andre av verdens største økonomier, deriblant Kina og EU. Skeptikerne hevder at G20 er for stort og utvannet til å takle internasjonale utfordringer effektivt.

Et helt konkret symbol på Kinas nye posisjon kan være det offisielle bildet fra G20- toppmøtet, slik tolker i hvert fall kinesiske medier det. Her står president Hu i første rekke ved siden av verten for toppmøtet, Storbritannias statsminister Gordon Brown, mens president Obama befinner seg i rekken bak. Det snakkes nå også om en ny viktig G-sammenslutning på den globale arena, G2: Kina og USA. De to landene er henholdsvis verdens tredje største og største økonomi, og står til sammen for omtrent en tredel av verdens BNP. En slik konstellasjon har dermed potensial til å bli mektig i verdensøkonomien.

Zbigniew Brzezinski, sikkerhetspolitisk rådgiver for tidligere president Carter i USA og en av de ledende kreftene bak infernoet i Sentral Asia på 1980-tallet, inkludert krigen i Afghanistan og dannelsen av det afghanske mujahedeen, Taliban og al-Q-aida, for å bekjempe kommunismen og det ateistiske Sovjet, lanserte ideen i Beijing tidlig i 2009, da USA og Kina feiret 30 års jubileum for diplomatiske forbindelser. I september 2007 sa Brzezinski, som gikk inn for Barack Obama og som nå er Obamas sikkerhetspolitiske rådgiver, at ”hva som gjør Obama attraktiv er at han forstår at vi lever i en veldig forskjellig verden hvor vi må relatere til et mangfold av kulturer og folk.”

Zbigniew Brzezinski er kjent som en reaksjonær hauk fra den kalde krigen og har bl.a. skrevet boken ”The Grand Chessboard” med undertittel «American Primacy And Its Geostrategic Imperatives». Her er det gjort rede for at ekspansjon østover i Asia er et credo. Denne oppskriften er langt på vei fulgt allerede av George W. Bush; Irak, Afghanistan, Georgia… (Med stilltiende eller aktiv støtte fra Norges regjering). Ideen er å etablere et forum for å diskutere ikke bare temaer som angår forholdet mellom USA og Kina, men også internasjonale saker generelt. Obama og Hu tok et skritt i denne retningen under G20-møtet i april i år, da de ble enige om å etablere en strategisk og økonomisk dialog med årlige møter.

grand chessboard

A new brain for Barack Obama

Kina og USA – En ny verdensorden

Posted in Økonomi, Den nye verdensorden, Konferanser, Maktblokker | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

NATOs parlamentarikermøte i Oslo

Posted by Fredsvenn den mai 9, 2009

Den 22. til 26. mai arrangerer NATO parlamentarikermøte i Oslo. Møte vil samle 300 parlamentarikere fra de 28 NATO medlemslandene fra Nord Amerika og Europa samt delegater fra partnerland og observatører.

“This is not just a historic day because a Dane has assumed this post for the first time but first and foremost because we are celebrating the 60th anniversary of the most successful peace movement the world has ever known.”

Anders Fogh Rasmussen

(Sitater fra UPI – News, photos, topics …)

International Peace Movement

Les: NATOs nye generalsekretær – Sjur CP

Slutet på den skandinaviska neutraliteten: NATOs militarisering av hele Europa

nato2

protest nato_3

The War of the Worlds – Wikipedia

War of the Worlds – A Steven Spielberg

”The Martians – bulky, octopus-like creatures the size of a bear – have assembled towering three-legged ”fighting-machines” armed with a heat-ray and a chemical weapon: ”the black smoke.” Shortly after, all organized resistance has ceased, and the Tripods roam the shattered landscape unhindered, killing humans with their Black Smoke. Red weed, a fast growing Martian form of vegetation spreads over the landscape, aggressively overcoming the Earth’s ecology, in much the same way the Martians have overcome human civilization. Martians feeding on humans by direct blood transfusion. At the conclusion the Martians succumb to terrestrial pathogenic bacteria to which they have no immunity. The Narrator is unexpectedly reunited with his wife, and they, along with the rest of humanity, are faced with a new and expanded universe as a result of the invasion.”

Tatt i betraktning:

Les: Krigens kostnad

”En million bøker, 10 millioner dokumenter og 14.000 arkeologiske gjenstander har blitt mistet i den USA-ledede invasjonen og den påfølgende okkupasjonen av Irak – den største kulturelle katastrofe siden arvingene til Genghis Khan ødela Bagdad i 1258”, sa den venezuelanske forfatteren Fernando Báez, forfatteren av The Cultural Destruction of Iraq og A Universal History of the Destruction of Books, under et intervju med IPS under et kort besøk til Caracas den 15. februar 2005.

Eksperten vedrørende den enorme ødeleggelsen av biblioteket har hjulpet til med å dokumentere ødeleggelsen av kulturelle og religiøse gjenstander i Irak hvor de gamle mesopotamiske kongedømmene i Sumer, Akkad og Babylon oppsto, noe som ga det kallenavnet sivilisasjonens vugge. I følge ham stjeler amerikanske og polske soldater ”ennå skatter i dag og selger dem over grensen til Jordan og Kuwait, hvor kunsthandlere betaler opp til 57.000 dollar for en sumerisk leirtavle.”

Hans beskrivelse av ødeleggelsene og det at han hevder at koalisjonsstyrkene bryter med Haag konvensjonen av 1954 vedrørende forsvar av kulturarv i krigstid har ført til fiendskap fra Washington. Han ble blant annet nektet visa til USA for å ta del i en konferanse. I tillegg er han hindret fra å vende tilbake til Irak for der å gjennomføre nærmere granskning. Men i følge ham selv så er dette allerede for sent ettersom man har ”dokumenter, bilder og fotoer som i sin tid vil tjene som bevis for de begåtte grusomheter.”

Robert Bevan skriver i sin bok The Destruction of Memory – Architecture of War at bevisst ødeleggelse av arkitektur i krig bør betraktes som forbrytelse mot menneskeheten, ja, rent ut sagt som krigsforbrytelse. Det er ikke noe lyst bilde Bevan tegner av det internasjonale samarbeidet for å prøve å få en slutt på all denne ødeleggelsen. Han anser Haag-konvensjonen fra 1954 for ineffektiv og anbefaler i stedet et tillegg til FNs folkemordskonvensjon fra 1948, hvor arkitektonisk ødeleggelse der skal rubriseres som forbrytelsen kulturelt folkemord.

Bevan, som tidligere har vært redaktør av ukeavisen Building Design, skriver i innledningen at Krystallnatten, da nazistene brente synagoger i Tyskland i 1938, nærmest var et kulturelt folkemord, et forsøk på ”å nekte et folk både dets forgagne og dets fremtid.” Men dette er langt fra noen unik hendelse. Bevan pesenterer en grundig og detaljert gjennomgang av krig og væpnete konflikter fra begynnelsen av 1900-tallet og framover, og kommer med det ene eksempelet etter det andre på hvordan destruksjon av arkitektur er blitt brukt som et våpen, som bombingen av Mostar-broen i Bosnia-Herzegovina, bombingen av Dresden og angrepene mot The World Trade Center.

Krystallnatta, som betyr natten for knuste glass, refererer til utallige knuste vinduer i jødiske butikker og synagoger over hele Tyskland i forbindelse med en nazistisk terrorkampanje i november 1938 mot jødisk kultur i Tyskland. Krystallnatta var overgangen mellom overgrep og undertrykkelse av den tyskjødiske minoritet begått av nazistene, og markerte et skifte mot et tidlig nivå av holocaust.

For det amerikanske Fjerde rike, også kjent som Den nye verdensorden, var USAs indirekte og direkte ødeleggelse av den uvurderlige irakiske kulturen gjennom ødeleggelse og plyndring av Det irakiske museet i Bagdad og andre museer i etterkant av invasjonen av landet en Krystallnacht. Dette er ikke kun et tap for Det irakiske folk, men en uerstattelig ødeleggelse av alle deler av menneskets historie.

USA skal nå sanksjonere Syria – akkurat som USA har etisk og morlsk rett til å gjøre dette. Etter hva vi har sett i Irak og Afghanistan, for ikke å nevne de utallige andre overgrepene USA begår og har begått, burde de kanskje aller først feie for egen dør først. Change, change, change sier Obama og ansetter flere av dem i sin administrasjon som har stått bak all den uretten som har blitt begått i USAnavn, eller skal vi si i frihetens og demokratiets navn. Nesten alle norske medier, delvis også Klassekampen, er lydige og skriver og publiseres hva som er forventet av dem slik Noam Chomsky har beskrevet det i sin bok Manufactured Consent. USA og Israel, de to landene som har gått til krig mest i det forrige århundret og som undertrykker sin egen befolkning mest her på kloden, hevder Iran er en trussel mot dem på trods av at spørreundersøkelser klart viser at Det er de to førsnevnte folk flest her i verden mener truer verdensfreden.  Iran har ikke angrepet et eneste land på langt over 100 år.  Nei tiden er for lengst over for å slumre. Vi må våkne og gripe til handling!

For det første er det USA, Israel, Libanon og Saudi Arabia som støtter terrorisme, og ikke Iran og Syria. Hamas er ingen terrororganisasjon foruten en nasjonal frigjøringsorganisasjon. Både USA og Israel er terrorstater. Hva kan man ellers kalle land som utfører handlinger som dem vi har sett i Irak og Afghanistan, samt Guantanamo og Abu Ghraib, og som stanser mødre fra å komme til hospital for å føde, noe som ofte ender med at det nyfødte barnet dør?

Den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh kunne i mars 2007 rapportere om at den libanesiske neokonservative regjeringen ga støtte til Fatah al-Islam for på den måten å knuse shia gruppen Hezbollah. Hersh beskylder Det hvite hus for ikke å være rasjonelle når: “Vi støtter sunniene hvor hen vi kan mot shiaene … Vi holder på med å skape … sekterisk vold.” Han mener dette er en politikk som nå har “bitt oss i halen.”

Hvem som er en trussel av USA og Russland bør forbli uforuttsagt ettersom det sier seg selv av det ovenfornevnte. Russland har ingen planer om å angripe Vesten, men det kan man vell ikke, på tross av at vestlig media også her kun etterplaprer de amerikanske politikerne, akkurat si om USA og dets kjøtere. Norge, som følger USA hakk i hæl, er lite annet enn en vassalstat som kynisk beriker seg gjennom den nåværende situasjonen.

Krig mot Iran?

Hvem sine terrorister?

Verden er kynisk og hard. Rettferdighet er et ideal som sjeldent blir utvist i praksis. Men kun det at vi har begrepet forteller noe om menneskeheten. Sannhet, rettferdighet og fred, for ikke å nevne solidaritet, kjærlighet og empati, eller frihet under ansvar, er idealer vi alle kjenner. Flere av dem har generasjonene før oss kjempet for. Det har vært blodige slag og flere har ofret sine liv. Noen av idealene har nådd et høyere stadium enn andre. Noen står sterkere i dag enn tidligere. Noen står sterkere i en kultur enn i en annen. Men vi bør alle etterstrebe dem, ettersom menneske bør forsøke å utvikle seg den rette vei, til et mer harmonisk samfunn og en fredeligere sivilisasjon.Vi må kjempe for å beholde det såkalte menneskelige ved oss.

Det er mange ting man kan gjøre for å bryte en ond sirkel og bli et skapende individ i steden for et produkt av sitt samfunn og sin samtid. Selv om stat og kapital gjør sitt beste for å skape zombier kan man stå opp og gjøre noe, ta initiativ, bryte lenkene og være fri. Til syvende og sist har vi alle et valg. Vi trenger kun å ha motet som skal til. Man trenger ikke å være spesielt utrustet eller ha gått mange år på skolen. Et vært menneske er godt nok utrustet. Dette selv om det gjerne bør være en samklang mellom intelekt og hjerte.

Vi må ikke tåle så inderlig vell den urett som rammer våre brødre og søstre i andre deler av verden. Det er her vi må utvise mot. Vi må gå i mot de strømninger som er så sterke i dag – en voldsbølge og en apati som verden sjeldent har sett maken til – den er global. Vi må bryte oss ut av lenkene, lirke oss ut av nettet som har blitt satt over oss og begi oss ut på en usikker sti som kan føre til pinsler og ens død eller til en bedre verden. Dette kan gjøres gjennom å tale om en bedre verden, skrive om en bedre verden, demonstrere en bedre verden, bygge opp en bedre verden her og nå. Man kan begi seg ut i verden, for eksempel til Palestina og Irak, hvor våre brødre og søstre lider hver dag av overgrep og berøvelser.

Lørdag den 23. og søndag den 24. mai vil det bli holdt møter av NATO PAs 5 komiteer (politisk, forsvar og sikkerhet, vitenskap og teknologi, sivildimensjonen av sikkerhet, økonomi og sikkerhet). Disse vil diskutere rapporter vedrørende en bred rekke sikkerhets- og forsvarstemaer og vil bli addressert av gjestetalere fra regjering, akademia og NATO.

Pleniumsmøtet tirsdag den 26. mai vil bli addressert av NATO PAs president, kongressmedlem John Tanner fra USA, Norges statsminister Jens Stoltenberg, Stortingspresident Thorbjørn Jagland, FNs spesialrepresentant for Afghanistan Kai Eide,  samt parlementstalerne fra deto nye NATO medlemmene, Albania og Kroatia. Møtet vil bli fulgt av et samlet møte mellom NATOs parlamentssamling og det Nortdatlantiske råd ledet av NATOs generalsekretær Jaap De Hoop Scheffer, som blir etterfulgt av en spørsmål og svar periode vedrørende møtets saker.

Møtet i Oslo skal styrke NATO som de rike og mektiges allianse og ytterligere legge NATO-landene inn under USAs strategi for angrepskrig i Afghanistan. I dag, etter at ”forsvarsalliansen” mistet sin begrunnelse med Warszawa-paktens sammenbrudd, opptrer NATO stadig mer som USAs reserveverdenspoliti.

USAs bruk av brutal militær makt i Afghanistan har avslørt for alle at dette ikke handler om en ”humanitær aksjon”, men om USAs kyniske geopolitiske maktinteresser. Norges deltagelse i ISAF-styrkene, de internasjonale styrkene i Afghanistan, er ingen fredsoperasjon, men blir stadig mer integrert i USAs interesser gjennom at NATO nå har overtatt den operative kommandoen over ISAF. Dette er ikke ”krig mot terror”, men ”utenrikspolitikk med krigsterror”
NATO er de rike og mektiges allianse. Alliansen omfatter bare en tiendedel av jordens befolkning, men NATOs såkalte ”Out of Area”-strategi har gjort den påståtte forsvarsalliansen til et høyteknologisk militært middel for grådig imperialisme med full kontroll over verdens sentrale ressurser. USA har tvunget gjennom sin endring av NATO med typiske Bush-slagord som ”Out of Area or Out of Business”, og skiftende norske regjeringer har latt seg slepe med i den nye, imperialistiske alliansen – så også med dagens rødgrønne Stoltenberg II.

Soria Moria-avtalens propaganda sa at Norge skal være ”en tydelig fredsnasjon”, men i løpet av deres regjeringstid har Norge blitt stadig mer involvert i USAs skandaløse overgrepstrategi i Afghanistan. Norge og ISAF kriger på USAs side, og blir derfor også møtt som den krigsnasjon vi er. For virkelig å markere sin kyniske holdning fortsetter Norge med å sende afghanske flyktninger tilbake til et land som nå er så usikkert, at selv norske militære har blitt redde for å bli ennå dypere involvert i USAs hengemyr av en krig. Gjennom parlamentsmøtet vil den norske regjeringen igjen falle på kne og forsikre om at vi står helt bak NATO/ISAF-krigen. Vis derfor din motstand mot Norges underkastelse!

BELGIUM NATO PROTEST

protest_45978917

FRANCE_NATO_PROTEST_142802f

france NatoProtest090404_432

Fredsinitiativet har ikke tenkt å la dette skje i stillhet og vil protestere. Lørdag den 23. mai blir det derfor en motdemonstrasjon, som starter fra Stortinget og som går til der hvor møtet befinner seg. Hovedinnretningen på protesten vil handle om å få Norge ut av Afghanistan.

Dagen før, fredag den 22. mai kl. 19.00, arrangerer Fredsinitiativet en minikonferanse mot NATO-møtet. Der vil blant annet Peter M. Johansen debattere med politikere fra AP og SV. Sannsynligvis blir dette på Litteraturhuset.

Det har også blitt planlagt et kombinert politisk møte og aktivistmøte i forkant. Det skjer tirsdag den 12. mai kl. 19.00 på Grønland bydelshus. Innleder blir Bent Natvig, som vil innlede om NATOs atomvåpenstrategi, og Zahir Athari, som vil innlede om utviklingen i Afghanistan. La oss uten regjeringsmessige bindinger og forbehold uttrykke hva vi mener om NATO, NATOs nyegeneralsekretær Anders Fogh Rasmussens, som inntok stillingen etter god hjelp fra USAs Barack Obama og Silvio Berlusconi, og krigene i Afghanistan og Irak. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gratulerte sin danske kollega med utnevnelsen som NATOs nye generalsekretær og lykke til med et meget viktig arbeid.

For ikke lenge siden skrev Gunnar Garbo «NATO fyller 60 år. Hvordan tror vi at verdens øvrige folk ser på det militære hegemoniet til de rikeste landene? Kan vi virkelig vente at de godtar forsikringen om at NATO bare har til formål å trygge fred og sikkerhet for alle? De vet jo at slik har imperialistene brukt å snakke. Det er mer sannsynlig at de oppfatter Nato-landenes globale rolle som et middel til å forme verden i samsvar med deres egne interesser. Disse interessene mener de betyr ambisjonene til supermakten og profittkravene til de transnasjonale selskaper og kapitalister som berger seg gjennom finanskrisen. Der ser de trolig rett.»
Sørg for å mobilisere flest mulig til aktivistmøtet. Dess flere som kommer her, dess større demo!


Posted in Den nye verdensorden, Irak - Land og krig, Konferanser, Krig, Krigen mot terror, Maktblokker, USA | Merket med: , , , , , | Leave a Comment »

NATOs nye generalsekretær

Posted by Fredsvenn den april 6, 2009

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gratulerte sin danske kollega Anders Fogh Rasmussen med utnevnelsen som NATOs nye generalsekretær og lykke til med et meget viktig arbeid.

“This is not just a historic day because a Dane has assumed this post for the first time but first and foremost because we are celebrating the 60th anniversary of the most successful peace movement the world has ever known.”

Anders Fogh Rasmussen

(Sitater fra UPI – News, photos, topics …)

International Peace Movement

rass20080307-194752-pic-645149819

rasslead_dkpol2

rasspatch-02-assyria

rassnato

rassnato

rassmaps-of-world-nato-member-countries

rass800px-flagofassyriasvg

rassiraq-war

rassiraq-waro

rassiraq-war-leg-blown-off-kid

rassfigures-iraq_war

rassimage002

rassiraq_oil_map4851

rassoil-on-water

NATO fyller 60 år. Hvordan tror vi at verdens øvrige folk ser på det militære hegemoniet til de rikeste landene? Kan vi virkelig vente at de godtar forsikringen om at NATO bare har til formål å trygge fred og sikkerhet for alle? De vet jo at slik har imperialistene brukt å snakke. Det er mer sannsynlig at de oppfatter Nato-landenes globale rolle som et middel til å forme verden i samsvar med deres egne interesser, Disse interessene mener de betyr ambisjonene til supermakten og profittkravene til de transnasjonale selskaper og kapitalister som berger seg gjennom finanskrisen. Der ser de trolig rett, skriver Gunnar Garbo.

Les mer her

Anders Fogh Rasmussen ble den 4. april 2009 utnevnt til generalsekretær for NATO. På et pressemøte umiddelbart etter offentliggjorde Fogh Rasmussen at han dermed ville trekke seg som Danmarks statsminister. Fogh Rasmussen tiltrer posten som NATOs generalsekretær 1. august 2009, og inntar dermed en stilling som betraktes som den høyeste stilling oppnådd av en dansk politiker noensinne.

Som statsminister var Rasmussen en ivrig støttespiller av den amerikansk-ledete invasjonen av Irak i 2003. Som i de fleste andre europeiske landene møtte han betydelig motstand, både i folketinget og i befolkningen generelt. Påfølgende meningsmålingene viste den danske befolkningens holdning var splittet i saken. En demonstrant klarte å komme inn i Folketinget i perioden før krigen, der han kastet rød maling på statsministeren mens han ropte: ”Du har blod på dine hænder.”

I månedene etter den innledende fasen av krigen deltok danske tropper i den multinasjonale styrken stasjonert i Irak. Om lag 550 danske soldater var stasjonert i Irak fra 2004 og inn til 2007, først ved «Camp Dannevang» og senere i «Camp Einherjer», begge i nærheten av Basra. Når kontingenten av tropper ble trukket tilbake i august 2007 ble den ikke erstattet og Danmark flyttet fokuset til ikke-militær støtte rundt Bagdad. Den offisielle grunnen var at den irakiske regjeringen skulle nå selv kunne håndtere sikkerheten i Basra-området. Kritikerne av Fogh Rasmussen hevder at tilbaketrekningen var motivert av en fallende innenlandsk støtte til krigen.

I 2004 kom Fogh Rasmussens regjering under kritikk basert på spørsmål om hvor mye etterretning hadde med hensyn til irakiske masseødeleggelsesvåpen. Regjeringen holdt høringer i Folketinget og ble tvunget til å publisere klassifiserte rapporter som de hadde konsultert om sannsynligheten for eksistensen av ulovlige våpen i Irak. Mens Blair og Bush-administrasjonene har vært gjenstand for kritikk over lengre perioder på grunn av at de hadde konsultert tvilsom etterretning klarte Fogh Rasmussen å unngå en potensiell regjeringskrise. Dette er sannsynligvis hovedsakelig fordi forslagene vedtatt av Folketinget som autorisete utplasseringen av danske tropper i Irak var på basert på et grunnlag av at Irak fortsatte å nekte å samarbeide med FNs våpeninspektører i strid med vedtakene FNs sikkerhetsråd. Utstasjoneringen av danske tropper var således ikke formelt basert på en påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

Anders Fogh Rasmussen – News, photos, topics, and quotes

Anders Fogh Rasmussen – Norske blogger om Anders Fogh Rasmussen

Martti Ahtisaari Wants Finland in NATO

Former president and Nobel laureate Martti Ahtisaari stresses the importance of Finland joining the North Atlantic Treaty Organisation, NATO.

Speaking at YLE’s Ykkosaamu current affairs programme on Saturday, Ahtisaari said Finland should join NATO because it is the optimal channel through which to streamline peacekeeping efforts….

«I don’t want Finland to be the odd one out when most other states are already members,» said Ahtisaari. ….

«Russia seems to lack self-confidence today. A confident state would not attack another independent state, such as Georgia,» explained Ahtisaari.

Kosovo was Strenuous Time in Career

The former president said his relationship with Russian leadership is good, although Kosovo’s
independence was a bitter pill for Russia to swallow.

Ahtisaari pointed out that the time he spent hammering out a solution to the 1999 Kosovo crisis was the most difficult period in his career.

Ahtisaari said he believes the outcome of the peace talks hinged on preventive diplomacy and on the strong signal sent to dictators [?] that their actions would not be tolerated. ….

Premio Nobel contro la Pace

Martti Ahtisaari: degno erede di Henry Kissinger e Shimon Peres. Subito dopo avere ottenuto il premio Nobel  chiede – per la pace? – che la Finlandia entri nella NATO…

Nobels pris mot fred

Ahtisaari: verdig arvtager til Kissinger og Shimon Peres – Rett etter å ha oppnådd Nobelprisen appellerer Ahtisaari – om fred? – nei, om at Finland må gå inn i NATO.)

Nobelprisvinner for NATO – mot Nobels hensikt med prisen

Fredrik S. Heffermehl: Nobels vilje (Vidarforlaget okt. 2008): Med fredsprisen ville Nobel støtte en verdensorden som kunne gjøre det mulig for statene å avvikle militærvesenet og få slutt på all krig. Han ville forebygge krig, ikke reparere når katastrofen var brutt ut. Det første Ahtisaari brukte fredsprisen til var å støtte finsk medlemskap i NATO. Dermed blir også årets fredspris en komitépris, ikke en (fortjent) Nobelpris, jfr. den nye boka «Nobels vilje». Mens fredsprisene i de første 40 årene nesten uten unntak var i samsvar med testamentet – 85% kan passere – er det for årene etter krigen et gjennomsnitt på 45%. I de første sju årene med Mjøs som leder var 13% i samsvar med testamentet; med Ahtisaari blir det for hele 6-årsperioden 11%. Bare to dager etter å ha mottatt boka innledet det svenske Stiftelsestilsynet (länsstyrelsen) en undersøkelse av om Den norske Nobelkomité krenker Nobels hensikt med fredsprisen. Mer på Vidarforlaget

Fredrik S. Heffermehl

Posted in Den nye verdensorden, Irak - Land og krig, Maktblokker, Persongalleri | Merket med: , , , | Leave a Comment »

Verden – Hva nå?

Posted by Fredsvenn den januar 5, 2009

Det som kan motvirke denne trenden av økt globalisering på kapitalistenes vegne – ikke på folkenes, kulturenes og sivilisasjonens vegne – er klimaendringene som nå stadig klarere presser seg frem. Samtidig som vår verden i stadig høyere grad preges av en enorm forskjell mellom fattig og rik, produksjon av luksusvarer for de rikeste og av en vekstøkonomi som oppfordrer til økt forbruk. Verdens krise, som gjerne kan forstås som et slags vendepunkt, en apokalypse slik den blant annet beskrives i Johannes døperens evangelium, kan presse frem alternative måter å gjøre ting på. Spørsmålet er bare om det ikke vil være for sent, om vi klarer omveltningen og i hvem sin favør – de rike og mektiges eller folkets. Vi vet alle hva som må til – men gjør vi noe med det?

Menneskerettighetsaktivister fra hele verden er nå i det nordlige Gaza mens Israel har intensivert sin bombing i hva som virker som å være begynnelsen på en bakkeinvasjon på Gaza stripen, som startet samme dag som Ashura, som betyr tallet 10 på arabisk og dermed den tiende dagen, (se: Day of ‘Ashura), en muslimsk høytid den 10. i måneden muharram som er særlig viktig for sjiamuslimer, som minnedag for Husayn ibn ‘Alis død i slaget ved Karbala, som de anser som en av deres helligste byer etter Mekka, Medina, Jerusalem og Najaf, i 680 e.vt.

Hussain var den andre sønnen til Fatimatu z-Zahra and ‘Ali ibn Abi Talib, Muhammads datter. Ifølge sjiaislam var det Ali og slekten hans som skulle overta som ledere etter Muhammed. Ali var også leder for islam en kort periode, før han ble myrdet og det sterke umayyadiske dynastiet overtok. Hussain prøvde å gjøre opprør mot umayyadene, men ble drept. I sjiaislam regnes han derfor som martyr. De fleste ser på opptogene som en symbolsk markering av sympati med Hussains lidelser. Noen steder er det tradisjon for at mennene også imiterer Hussains lidelser fysisk, ved å slå seg med kjettinger eller kutte seg i hodet til blodet renner. Enkelte sjiamuslimske ledere fordømmer denne selvpiningen.

For sunnimuslimer er ashura en frivillig dag for faste. Dagen har bakgrunn i Muhammeds møte med de jødiske gruppene i Medina i 622 e.v.t.. Tradisjonen sier at den jødiske forsoningsdagen jom kippur falt på den 10. muharram akkurat det året. Muhammed overholdt dagen i tråd med jødisk tradisjon, med faste og bønn. Da ramadan ble innstiftet som fastemåned året etter, ble faste på ashura gjort frivillig. For alle muslimer er ashura en frivillig fastedag, hvor det blir holdt ulike ritualer og sørgespill som forteller historien om Hussain. Mange kler seg i sort for å markere sorg, og går i parader gjennom gatene mens de slår seg på brystet og synger sanger, men mye tyder på at ashura også kan ha vært en dag med spesiell religiøs betydning i det arabiske samfunnet i tiden før Muhammed. Mens ashura altid er på den samme dagen i den islamske kalenderen endres datoen i den gregorianske kalenderen fra år til år på grunn av ulikheter mellom de to kalenderne, for mens førstnevnte er en månekalender er den sistnevnte en solkalender.

I noen land deltar også andre religiøse samfunn, der i blant noen armenere og zoroastrere i Iran, hendelsen. Men ettersom sorgemøter som dette, og da især i etterkant av den iranske konstitusjonelle revolusjonen (1905-11), i økende grad kom til å spille en politisk rolle, og da ikke aller minst på grunn av at predikanter i følge en gammel tradisjon sammenlignet undertrykkere med Imam Hosayns fiender, umayyadene, har enkelte regjeringer, slik som Iran under Reza Shah på 1930-tallet og regimet til Saddam Hussein, forbudt minnemarkeringen.

I 2004 (1425 AH) ble hendelsen for første gang markert siden Saddam Hussein ble veltet, men det var bombeangrep som drepte og skadet hundrevis på tross av sikkerhetshold. I 2008 marsjerte 7 millioner til Karbala. 20.000 irakiske soldater og politi bevoktet hendelsen, men hele 263 mennesker ble drept på grunn av konflikt mellom amerikanske og irakiske soldater og medlemmer a shia kulten, Soldiers of Heaven, i slaget ved Najaf.

I takt med konflikten mellom shiaer og sunnier, en konflikt ikke aller minst Israel og resten av Vesten har vært med å produsere for selv å få kontrollen i regionen gjennom en storstilt balkanisering, en term brukt til å beskrive en fragmenteringsprosess eller oppdeling av en region eller stat i mindre regioner eller stater som ofte er fiendtlig eller ikke-samarbeidsvillige med hverandre, slik som det osmanske imperiet for 100 år siden, hvor folkemordet mot armenerne var et av resultatene, eks-Jugoslavia, som ikke minst resulterte i NATO-bombingen (se: On the NATO Bombing of Yugoslavia, Noam Chomsky), og Irak, eller den arabiske/muslimske verden i sin helhet, som har ført til etnisk utrenskning og konflikt mellom sunni og shia, har Iran blitt styrket.

I 1991, og i etterkant av den forferdelige Golfkrigen, hadde den irakiske motstanden mot Saddam Hussein erobret 14 av 19 byer og kunne ha tatt makten i Irak, men ettersom USA ikke stolte på den irakiske sjiabaserte motstanden hjalp de Saddam Hussein med å bli sittende og innførte i stedet et av verdens noen sinne strengeste sanksjonsregimer. I tillegg kommer at sønnen til Kofi Annan stakk av med pengene fra Oil for Food_Programme (se: Unlocking «the biggest scandal in human history»).

Irak ble hva jeg velger å kalle somalisert, gjort lutfattig og ødelagt, gjennom sanksjoner UNSCOM-inpeksjonsteam leder Scott Ritter, som var kaptein i det amerikanske marinekorpset under Golfkrigen, men som nå kanskje er den fremste amerikanske kritikeren av Bush-regimets krig mot Irak, og Hans von Sponeck, som dokumenterte hvordan de økonomiske sanksjonene mot Irak har tatt livet av mer enn en million irakiske sivilister som følge av mangel på mat, vannrenseutstyr og vaksiner. I likhet med sin forgjenger Dennis halliday gikk von Sponeck av i protest mot det han kalte folkemordsvirkningene av sanksjonene.

Russland arbeidet for en annen og mer representativ sammensetning fra FN-landene i UNSCOM og lovet å arbeide for en rask heving av FN-sanksjonene mot Irak, og spesielt for å få gjennomført artikkel 22 av resolusjon nummer 687, som ble vedtatt i 1991 og som sa at så snart FN har stadfestet at alle Iraks masseødeleggelsesvåpen er fjernet, skal Sikkerhetsrådet heve sanksjonene. Sanksjonene hindret Irak i å eksportere olje, noe dramatisk ødela landets økonomi og gikk særlig hardt utover sivilbefolkningen. FN godkjente derfor en irakisk plan for matfordeling, som var ledd i et mat-for-olje-program.

I følge von Sponeck burde man ha avskaffet sanksjonene for å lette lidelsene for sivilbefolkningen og frigjøre folket fra sin avhengighet til Saddam Husseins regime. Han la fram tall som viste at Irak har gjort sitt beste for å bruke olje-for-mat-programmet til fordel for befolkningen. Ifølge programmet kunne Irak selge olje for 2 milliarder dollar hvert halvår for å kjøpe mat, medisiner og andre humanitære forsyninger for å lette effektene av sanksjonene som ble ilagt etter invasjonen av Kuwait i 1990. Dette var en analyse som motsa synspunktene som tidligere hadde blitt uttrykt om at det irakiske regimet selv var skyld i dødsfallene på grunn av sanksjonene.

Shock & Awew skulle bli brukt mot Iraks befolkning, ja hele verdens befolkning. I et seks siders strategidokument fastslo USA at landet ville bruke atomvåpen som svar på angrep med kjemiske eller biologiske våpen. Dette var en ny strategi som gikk langt mer aggressivt til verks for å hindre bruk eller spredning av masseødeleggelsesvåpen. I en hemmeligstemplet versjon av strategidokumentet ble det åpnet for forebyggende angrep mot stater og terrorgrupper som var i ferd med å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen eller langtrekkende raketter. I 4 Questions 4 Answers oppfordret von Sponeck Europa til å motsette seg de amerikanske krigstruslene. Den britiske rapporten The Dishonest Case for War on Iraq slo hull på de såkalte bevisene om at Irak utgjør en øyeblikkelig trussel mot den globale sikkerheten.

Scott Ritter argumenterte mot krigen i hans dokumentarfilm In Shifting Sands: The Truth about UNSCOM and the Disarming of Iraq hvor han viste hvordan USA hindret UNSCOM-programmet i å fungere effektivt. Til tross for at Irak forsøkte å føre inspektørene bak lyset, var landets evne til å fremstille masseødeleggelsesvåpen ødelagt innen 1996. Jakten på skjulte dokumenter fortsatte likevel, og framkalte til sist en diplomatisk krise overfor Irak. Filmen beskriver også et møte sommeren 1998 der den nye lederen for inspeksjonsprogrammet, Richard Butler, ba Ritter framprovosere en konfrontasjon for å rettferdiggjøre et amerikansk bombeangrep i desember samme år. Ritter sa nei, men operasjonen, kalt Desert Fox, fant sted likevel. Storaviser som Washington Post har gjentatte ganger skrevet at våpeninspektørene ble kastet ut av Irak, men i følge Ritter var det Butler selv som beordret inspektørene til å forlate Irak foran det amerikanske/britiske angrepet.

Det hele kan minne om russernes posisjon da tyskerne under Andre verdenskrig sluttførte sitt arbeid i Warsawa. Da russerne krysset inn i Polen samarbeidet den polske Home Army oi kampen mot tyskerne og førte til seier ved Lwow, Wilno og Lublin kun for å finne seg selv omringet og avvæpnet av deres «såkalte allierte og deportert til arbeidsleire i Sibir. Den 1. august 1944, med de russiske styrkene på Vistulas høyre bredd, økte tilslutningen for Home Army i Warsawa, den såkalte Warsawa oppstanden. Heroisk gatekamp som involverte hele befolkningen og hvor kloakkrørene som kommunikasjonslinjer og flyktningsruter samtidig som det foregikk en teppebombing som kom til å vare i 63 dager og som fullstendig ødela byen. Mange sivile ble tvunget til å overgi seg og soldater ble henrettet eller sendt til konsentrasjonsleire for der å bli tatt av dage. Ikke kun lot russerne være å handle, foruten nektet å tillate allierte fly å lande på russiske flyplasser etter å ha levert forsyninger. Warsawa var blitt ødelagt og de politiske og militære institusjonene til den polske undergrunnsbevegelse var knust slik at Sovjet lett kunne ta over.

I etterkant av Gulfkrigen, da sjiamuslimer og kurdere, holdt på å velte Saddam Hussein via en intifada lot USA være å hjelpe dem, men lot heller Hussein, som senere reagerte med å undertrykke og straffe sjiamuslimer og kurdere, få fortsette med å være ved makten. Ettersom USA ikke hadde nok fotfeste i Irak lot de være å hjelpe opposisjonen til en av verdens mest brutale diktatorer, men i stedet tvang Irak til å ødelegge alle kjemiske og biologiske våpen og ikke forsøke å anskaffe seg såkalte masseødeleggelsesvåpen, samt tillate FN våpeninspeksjoner for å evaluere det hele. Irak ble satt under et sanksjonsregime.

Kamel al-Maliki, nestleder i det sjiamuslimske Dawa partiet og nåværende statsminister, ble født nær den irakiske byen Hilla ved Babylon i 1950. Han studerte arabisk litteratur ved universitetet i Bagdad. I studietiden meldte han seg inn i Dawa partiet og ble aktiv i opposisjonen mot Baatistpartiets styre under Saddam Hussein. Etter universitetet arbeidet han i undervisningsdepartementet i Hilla, men måtte flykte i 1980 sammen med resten av partiledelsen. Etter hvert bosatte han seg i Syria, hvor han kom til å arbeide for partiet imot regimet i Irak, men hvor han ikke hadde noen betydelig rolle, frem til Saddam-regimets fall i 2003.

Etter invasjonen i 2003 ble Maliki nestleder i komiteen som skulle fjerne baatistenes innflytelse i det irakiske samfunnet og i januar 2005 ble han valgt inn i den foreløpig nasjonalforsamlingen, og spilte en viktig rolle i forhandlingene som ledet fram til ny grunnlov høsten 2005. Han var også nestleder i Dawa partiet under Ibrahim al-Jaafari som også var statsminister i overgangsregjeringen som leder for Shia-alliansen, United Iraqi Alliance, hvor Dawa og Supreme Islamic Iraqi Council er de to største grupperingene.

Etter valget på nasjonalforsamling i desember 2005 fortsatte Shia-alliansen som den største blokken, men al-Jaafaris kandidatur var lite populært blant kurdere og sunnier. Konstituering av ny regjering ble utsatt til april 2006 da al-Jaafari trakk seg og Shia-alliansen lanserte Maliki som sin kandidat. Den 22. april 2006 ble Nouri al-Maliki utpekt som statsminister i Irak av president Jalal Talabani. Som statsminister har Maliki hatt som mål å samle landet, så langt har det ikke lyktes, volden mellom de forskjellige gruppene i Irak er verre enn noen gang, og det stilles spørsmål om han har styrke nok til å holde landet samlet. Den 2. og 3. mars 2008 besøkte Irans president Mahmoud Ahmadinejad Irak, som den første iranske presidenten noensinne, og hadde blant annet samtaler med Maliki.

Under invasjonen av Irak støttet Bush administrasjonen kurderne og sjiamuslimene mot sunniene, der i blant grupper som al Qaida, som for øvrig er trent opp av blant annet CIA via det pakistanske etterretningsbyrået ISI, representert ved Saddam Hussein. Dette på tross av at det aldri, på tross av alle løgnene til Bush og Blair & Co, ikke var et samarbeid mellom Hussein og al Qaida, som for øvrig var bitre fiender, noe som ikke aller minst skyldes at Saddam Hussein i likhet med sunniregimene på den arabiske halvøy samarbeidet med Vesten.

Deretter, etter først å ha kvittet seg med Saddam Hussein, men fått dem de ikke ville ha til makten til å få kontrollen over landet, hjalp USA sunniene, der i blant al Qaida, som en motvekt. Om det er USA eller Iran som støtter terrorister i Irak hersker det lite tvil om, noe for eksempel både Scott Ritter og den pulitzer vinnende journalisten Seymor Hersh har skrevet flere ganger om. Dette samtidig som de satte de lokale enhetene i Irak, kurderne i nord, sunniene i de sentrale delene og sjiaene i sør. En rekke konflikter oppsto blant annet mellom den kurdiske regionalregjeringen (KRG) og sentralregjeringen av Bagdad. Selskaper som Det norske oljeselskapet var med til å presse frem disse konfliktene på sin leting etter billig olje. Også kampen om oljeloven var essensiell.

Det var i USAs perspektiv nødvendig med en total revolusjon i Irak, knuser man noen egg får man omelett – et helt annet produkt, som man deretter kan finne ut hva man kan bruke til. Det er det orientalister som Bernard Lewis og Daniel Pearl studerer, om hvordan man kan knekke kulturene i orienten gjennom å sette dem opp mot hverandre i beste splitt og hersk stil. I stedet for å sette en fast kurs etter å ha veltet Hussein tok man bort militær, politi og lover slik at folk kunne ta loven i egne hender samtidig som man førte en splitt og hersk politikk og slo ned på og bakvasket den del av den irakiske befolkningen som slåss for et fritt og selvstendig land hvor alle utenlandske styrker og interesser var blitt kastet ut.

I tråd med hva Naomi Klein skriver om i hennes bok Sjokkdoktrinen vedrørende såkalt Disaster Capitalism har man gått inn og multinasjonale selskaper har fått seg et fotfeste i Irak. For å bygge opp noe må det være behov for det og behovet i Irak er nå, etter at nærmest alt har blitt bombet, ødelagt og rasert, større enn noensinne. For å få til dette var det viktig med en rekke operasjoner slik som Shock & Awe, som etterlater liten tvil om at det er mer enn Saddam Hussein de ønsket å få has på, tortur og vold, rene provokasjoner, slik som ødeleggelsen av sjiaenes helligste moske, al Askari moskeen og Saddam Husseins hengning uten først å ha gått rettens vei,

Men kampen mellom sunnier og sjiaer har en langt større utstrekning enn i Irak. Iran er nå, som et resultat av Irak krigen, blitt ytterligere sterkere. De har nå, på tross av at befolkningen i Irak er i mot det ettersom de ønsker å være selvstendige, fått et fotfeste i Irak. Som motstandsgrupper som Iraqi Patriotic Alliance (IPA) sier så ser de både USA og Iran som to imperialistiske blokker som begge befinner seg i Irak, men hvor frontlinjen deres er rettet mot USA. Blir det krig mot Iran vil med andre ord den irakiske motstanden stå på iranernes side. Men Iran er ikke kun styrket i Irak foruten i Syria, Libanon, hvor de støtter Hezbollah, og Palestina hvor de støtter Hamas i Gaza og Israels nye kampanje mot Gaza vil ytterligere styrke Iran. Dette samtidig som Vesten, bestående av landene på den arabiske halvøya, Israel, Siniora regjeringen i Libanon, som kom til makten i etterkant av fargerevolusjonen, den såkalte sedertrerevolusjonen, og Vesten, ledet av USA, forsøker å styrke seg.

Men saken er den at Iran ikke står alene. Russland, som under Yeltsin oppnådde å bli lutfattig på grunn av at landet gjennomførte en rekke amerikanske økonomireformer som gjorde lite annet enn å overføre tidligere statsbedrifter til private hender, noe som har skjedd i etterkant av alle de ulike fargerevolusjonene, der i blant i Libanon, som i etterkant av Israels invasjon i 2006 ytterligere måtte legge seg flate og godta nesten hva som helst for å motta lån for å gjenoppbygge landet, har under Putin og nå Medvedev forstått at det å være alliert med USA ikke er like enkelt som man skulle tro. Dette ikke aller minst på grunn av at USA ikke vil ha likestilte allierte, men ha et langt mer medgjørlig Russland og rikdommen på private hender. Det er ikke for noen ting at Bush spurte Putin for et par år siden om Putin ikke ønsket at Russland var som Irak – med fri presse osv. Hvem vil vel ha det som i Irak? I alle fall ikke en gammel og tradisjonell stormakt som Russland, som synes å plukke frem trekk fra Sovjet tiden, slik som å marsjere på den Røde plass. En ny kald krig har med andre ord startet.

Den fjerde verdenskrigen, kampen mellom et unipolart USA, de multinasjonale bedriftene, Israel som ønsker å ta makten i Guds hovedstad, Jerusalem, for seg selv ved å kaste ut alle de andre, slik som kristne og muslimer, ser med andre ut nå å inkludere en ny kamp på stormaktsnivå. USA forsøker å presentere Russland som et mafiøst terroristland, noe de har store problemer med, og det ikke aller minst på grunn av Russlands økende styrke og innflytelse. Russland har blant annet nylig gått inn i et gassamarbeid med Qatar og Iran. Til sammen kontrollerer disse tre landene rundt 60 prosent av naturgassressursene i verden slo seg sammen til en stor gruppe av tre gasstater. Denne vil koordinere aksjoner i geologisk leting, gassutvinning og raffinering, koordinere transportpolitikken, utveksle nyeste teknologier og koordinere gassalg.

Livet har vist at energisikkerhetens grunnlag må være langsiktige kontrakter for gassleveranser til forbrukere. I dag har Russland slike kontrakter med forbrukere i Europa fram til 2036 og 2046. Russlands medlemskap i noen foreninger vil absolutt ikke undergrave vårt forhold til langsiktige kontrakter. Det er klart at den russiske parten vil oppfylle dem. Ikke nok med det, våre europeiske importører vil som resultat av opprettelsen av denne foreningen få alvorlige fordeler, hvorav den viktigste er forutsigelig prispolitikk. Alliansen vil utvide gassutvinningen og opprette transportkorridorer. Den trenger også langsiktige gassforbrukere. Opprettelsen av alliansen mellom landene som eksporterer gass, er derfor et spørsmål om energisikkerhet ikke bare i Europa men også hele verden i følge det russiske parlamentets visetaler Valeri Jazev.

Og russerne er ikke alene, for landet inngår i en rekke allianser, som ikke minst i tillegg til sine naboer og tidligere Sovjet republikker inkluderer land som Venezuela i Latin Amerika. Og stadig flere land rundt i verden blir trette av USAs unipolare verdensorden hvor strategidokumenter som Total Spectrum Dominance og Vision 2020 er de som gjelder. I tillegg kommer at land som inkluderer i BRIC alliansen, som vil si Brasil, Russland, India og Kina, har en stadig sterkere økonomi og kommer til å overgå Vesten om få år hvis ikke noe uforutsett finner sted. USA har jo erklært i sine strategidokumenter at landet, som har over 800 offisielle militærbaser på globalt plan, skal ha verdenskontroll, noe som ser ut til å bli stadig vanskeligere den økonomiske krisen tatt i betraktning.

I tillegg til alt dette kommer at økonomien ikke lenger er landebasert foruten drevet frem av enorme multinasjonale selskaper som nok har base i et land, men som ellers er globalt organisert. I stedet for å leve i nasjoner, kulturer med ulike skikker og tradisjoner, lever vi stadig mer i en globalt samfunn hvor det er de store selskapene og pengene, Mammon, som rår. Samfunn som preges av kommersialisme, hvor saker som ikke kan selges blir lagt til side, og hvor det som ikke kan selges, til og med naturen før vi mannesker har målt og veid den, har noe verdi. Et fullstendig barbarisk samfunn uten etikk og moral, som jo blir sett på som noe foreldet så lenge det ikke gir oss kontanter på bordet.

Det som kan motvirke denne trenden av økt globalisering på kapitalistenes vegne – ikke på folkenes, kulturenes og sivilisasjonens vegne – er klimaendringene som nå stadig klarere presser seg frem. Samtidig som vår verden i stadig høyere grad preges av en enorm forskjell mellom fattig og rik, produksjon av luksusvarer for de rikeste og av en vekstøkonomi som oppfordrer til økt forbruk. Verdens krise, som gjerne kan forstås som et slags vendepunkt, en apokalypse slik den blant annet beskrives i Johannes døperens evangelium, kan presse frem alternative måter å gjøre ting på. Spørsmålet er bare om det ikke vil være for sent, om vi klarer omveltningen og i hvem sin favør – de rike og mektiges eller folkets. Vi vet alle hva som må til – men gjør vi noe med det?

Posted in Dagens kamp, Irak - Land og krig, Krig, Maktblokker | Leave a Comment »

FN – et vedheng til NATO/USA

Posted by Fredsvenn den desember 3, 2008

Den nye generalsekretæren i FN, Ban Ki-Moon, priste NATO-FN samarbeidet og diskuterte hvordan man kunne styrke samarbeidet på det institusjonelle nivået under hans første besøk til NATOs HQ i desember. NATO, som en gang var en regional sikkerhetsordning innenfor og underordnet FN-pakten, har nå blitt et vedheng til USAs aktivitet som global håndhever av både rett – og urett – som har stilt seg over FN og fri fra medlemmers forpliktelse til å underordne seg FN-pakten. Og den endrede situasjon er nå altså formalisert i en hemmelig avtale mellom FN og NATO!

Posted in Den nye verdensorden, Maktblokker | Leave a Comment »

The Mérida Initiative (Called by Critics, Plan México)

Posted by Fredsvenn den mai 18, 2008

The Mérida Initiative (called by critics, Plan México) is a security cooperation initiative between the United States and the government of Mexico and the countries of Central America, with the aim of combating the threats of drug trafficking and transnational crime. It was announced on 22 October 2007 in a joint statement by U.S. President Bush and Mexican President Calderón.

President Bush Tannounced announced the $1.4 billion dollar Merida Initiative, security aid package to Mexico and Central America. The initiative has fatal flaws in its strategy; instead of leading to a stable binational relationship and peaceful border communities, its military approach will escalate drug-related violence and human rights abuses.

The term Plan Colombia is most often used to refer to controversial U.S. legislation aimed at curbing drug smuggling by supporting different Drug War activities in Colombia.[1] The most controversial element of the anti-narcotic strategy is aerial fumigation to eradicate coca. This activity has come under fire because it damages legal crops and has adverse health effects upon those exposed to the herbicides. Critics of the initiative also claimed that elements within the Colombian security forces, which received aid and training from it, were involved in supporting or tolerating abuses by the now largely dismantled right-wing paramilitary forces against left-wing terror organizations and their sympathizers.

In Mexico, Opposition to Plan Merida Emerges : Stop the Drug War …

Bush league Ivy Leaguers and Plan Mérida : The Mex Files

Stop the North American Union

North American Union & Security and Prosperity Partnership

North American Union – Wikipedia, the free encyclopedia

TOPIC: North American Union

Posted in Maktblokker, USA | Leave a Comment »