USA ønsker i følge sin visepresident Joseph Biden et forent Georgia og gir sin fulle støtte til georgisk medlemskap i NATO, på tross av at Russland, som også har vært kritisk til det planlagte rakettskjoldet, klart har sagt at Georgia medlemskap i alliansen er høyst inadekvat. NATO generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer har tidligere sagt at NATO ikke ville stenge dørene for dialog med Russland, men dette hjelper lite så lenge USA gjør alt de kan for å hevde seg overfor Russland.
Den amerikanske visepresidenten gjorde det samtidig klart at USA ønsker seg et ”fritt, sikkert, demokratisk og forent” Georgia. «Vi vil aldri anerkjenne Abkhazia og Sør Ossetia som selvstendige stater, og vi ber resten av verden om det samme», sa Biden, som samtidig, heldigvis, vedgikk at det ikke finnes noen militær vei til gjenforening.
Den 29. august 2008, tre dager etter at Russland hadde anerkjent uavhengigheten til både Abkhazia og Sør Ossetia, annonserte Russland at det ville søke om CSTO anerkjennelse for begge landene. Den 5. september 2008 mottok Armenia presidentskapet i det roterende CSTO.
Dagens Ossetia består av trange pass- og elvedaler omkring det iskledde Kazbek; kun på nordsiden, ned mot Terek, er jordbruk mulig. Darielpasset, som også kalles for Kaukasus port gjennom Kaukasus fra Vladikavkaz til Tbilisi, går gjennom Ossetia.
Etter krigen i 2008 har Sør-Ossetias uavhengighet blitt anerkjent av Den russiske føderasjon og Nicaragua, og også Venezuela og Hviterussland har tatt til orde for anerkjennelse, selv om de offisielt ikke har anerkjent uavhengigheten. Sør-Ossetia anerkjennes også av de internasjonalt ikke anerkjente statene Abkhasia og Transnistria.
Osseterne, som nedstammer fra skyto-sarmaterne, som strakk seg fra Kazakhstan og vestover over den pontiske steppen til Ukraina, taler ossetisk, som er et øst-iransk språk, som er beslektet med persisk, talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500.000 brukere av språket. Avestan, kjent fra dets bruk i zoroastriske tekster, Avestaen, blir som oftest klassifisert som et tidlig øst-iransk språk. Det største levende øst-iranske språket er pashtun, som har rundt 40 millioner talende og som er hovedspråket i Afghanistan og det vestlige Pakistan.
Abkhasia (Se: Folkene_i_Sørvest_Asia for en historisk innføring) er en de facto selvstendig republikk innenfor grensene til Georgia. Landet ligger ved østkysten Svartehavet og grenser til Russland i nord. En løsrivningsbevegelse av etniske abkhasere krevde selvstendighet fra Georgia i 1992 og dette utløste den georgisk-abkhasiske konflikten fra 1992 til 1993, der den georgiske hæren måtte se seg slått. Da urolighetene brøt ut i 1991-92 og 1992-93, i det store og hele startet av Georgia, men vunnet av ossetere og abkhasere med russisk militær hjelp gjennom nordkaukasiske irregulære styrker, ble majoriteten av befolkningen (georgiere) utvist. Dette førte videre til masseutflytting av georgiere fra Abkhasia.
Man ble på 90-tallet enige om en våpenhvile i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og russiske fredsbevarende styrker skulle beskytte våpenhvilen sammen med georgiere og ossetere, når det gjaldt provinsen Sør-Ossetia. Abkhasia er i dag anerkjent av Russland og Nicaragua, samt Sør-Ossetia og Transnistria, som begge er internasjonalt ikke anerkjente stater. Også Venezuela og Hviterussland har tatt til orde for anerkjennelse uten at dette så langt er gjennomført.
Krigen i Sør-Ossetia 2008 – Wikipedia
Ossetians
Ossetians
Abkhazia
Georgia
History of Georgia
Serbia og Georgia
Norske politikere sto rystet over Russlands ”folkerettslige” krig i Sør-Ossetia på tross av at saken er helt parallell med NATOs folkerettsstridige bombing av Serbia i 1999, bortsett fra at Vesten nå gjerne foretrekker bombing, noe som minsker egne tap, men forsårsaker desto større sivile tap hos motparten. NATO gikk til folkerettslig krig og begrunnet det med at Serbia undertrykket Kosovoalbanerne (helt parallelt med russernes begrunnelse nå). I realiteten arbeidet NATO den gang og senere for å rive Kosovo løs fra Serbia for derved å minske Serbias makt i området og øke deres egen. Da NATO, ikke minst ved hjelp av den nåværende Nobels fredspris vinnende Marrti Arthasaari, klarte å gjøre Kosovo uavhengig, sa Putin at dette vil ha konsekvenser.
Selvsagt har det konsekvenser, fordi det bryter med gamle internasjonale prinsipper og innfører et nytt rettsprinsipp: Territoriale grenser skal ikke lenger anses som evigvarende. Dersom et flertall ønsker å rive seg løs fra landet de tilhører, skal de ha rett til det. Det er ikke nødvendigvis noe dårlig prinsipp. Men skal det gjelde ett sted, må det også gjelde andre steder.
Andre prinsipper som burde gå sammen med dette ene folkerettslige prinsippet er et prinsipp om ikke å støtte kuppforsøk i andre nasjoner, slik USA har gjort opptil flere ganger, drepe presidenter, noe USA også har gjort en mengde ganger, støtte diktaturer, også noe USA har til vane å gjøre, for ikke å glemme alle de andre skitne metodene man kan påvirke forholdene i et land gjennom, slik som økonomisk og diplomatisk press.
Og dette er problemstillingen i Sør-Ossetia. Det skal være 70 % som ikke er etniske georgiere og som føler de har mye mer til felles med Russland. De som ikke ble rystet over NATOs bombing i 1999, har ingen rett til å være rystet over Russlands inngripen nå. Det utrolige i denne saken er Vestens samstemte og ensrettede medie- og propagandakrigføring mot Russland. Ingen skrev om Georgias overgrep mot Ossetia. Krigen startet den 8. august da georgiske styrker rykket inn i den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia som folkerettslig tilhører Georgia. Det hele ser alt for planlagt ut, noe også Putin påstår at det er. Det hele var regissert.
Georgia har etter den rosa revolusjonen i landet blitt ledet av den erkekonservative Vestlig dominerte Mikheil Saakasjvili, som blir støttet av Israel og USA, flere av toppolitikerne i dagens Georgia er jøder med tette bånd til Israel og Saaksasjvili har vært ivrig til å støtte USA blant annet i Irak, å føre tropper inn i Sør-Ossetia, hvilket av mange har blitt betegnet et stort politisk feilgrep.
Maktforhold og -balanse
Mange i Vesten ble overrasket over den voldsomme russiske reaksjonen, og det er ingen tvil om at Russlands forhold til Vesten har blitt vesentlig forverret. Årsaken til Putins reaksjon skyldes antakeligvis ikke kun NATO-ambisjonene til Georiga og Kosovo-problematikken, men også fargerevolusjonen i Ukraina og Georgia i henholdsvis 2003 og 2004. Da gikk disse tidligere Sovjetrepublikkene fra å være prorussiske til å bli provestlige, hvilket som selvsagt provoserte Putin. Siden har Russland muligens ventet på et påskudd til å angripe ved å oppmuntre Sør-Osseterne til å gjøre opprør.
I følge Europa kommissjonen, som har gransket årsaken til krigen i regionen, som begynte den 8. august 2008, var det den georgiske presidenten Mikhail Saakashvili, som startet den militære aggressjonen mot Sør Ossetia via en hemmelig ordre om å ”gjeninnføre konstitusjonell ordre i Sør Ossetia.” I følge Nino Burdzhanadze, den tidligere formann i det georgiske parlament(2001-2008), men som sluttet i opposisjon, har Saakashvili “gjennom hans handlinger og politikk ruinert hans politiske kariere og ødelagt landet.” I følge Burdzhanadze: “Desto raskere Saakashvili trekker seg desto bedre for både ham selv og for Georgia.” Burdzhanadze, som etablerte opposisjonspartiet Democratic Movement-United Georgia, blir selv ansett for å være en av kandidatene som georgisk president.
Europas respons har egentlig ikke vært annet enn retoriske fordømminger. Selv om EUs president Nicolas Sarkozy arbeidet frem en midlertidig våpenhvile, har det ellers vært lite vilje bak toppledernes ord. Dette visste russerne da de er så heldig å ha et tilnærmet monopol på energiforsyning til Europa. USA undertegnet blant annet en avtale med Polen om å utplassere av defensive avskjæringraketter og flere penger ble gitt til opprustning. Var noen i tvil om at en ny kald krig var på trappene, bør all tvil være forbi nå og det er Vesten, med USA og Israel i spissen, som er de agressive.
USAs NATO allierte sa i etterkant av konflikten at de ikke hadde til hensikt å nedskalere deres samarbeid med Moskva, noe som viste at USA ikke lenger var NATOs egenrådige leder og Washington byen hvor alle de viktigste avgjørelse blir tatt. USA hadde håpet at alliansen skulle støtte dem i deres fordømmelse av Russlands “invasjon av Georgia”, men Storbritannia, som ellers pleier å dilte etter USA, var det første NATO landet som sa at man ikke skulle isolere Russland. Condoleezza Rices motpart i Storbritannia, David Miliband, ønsket snare å ekspandere det bilaterale samarbeidet med Russland. Det ble senere avslørt at Storbritannia ikke støttet forslaget om å ekskludere Russland fra G8. Også den tyske utenriksminister Frank-Walter Steinmeier støttet i full åpenhet Russland og fordømte Georgia, noe også Tsjekkia, Hellas, Slovakia og Frankrike gjorde også.
Natalia Boyarskikh, en ekspert på Russlands relasjon med NATO, var ikke overrasket over at NATO ikke støttet USAs anti-Russlands posisjon. I følge henne fortsetter USA å føre en informasjonskrig mot Russland, noe de nå gjør ”indirekte via Georgia”. Hun hevder at de ikke har noen ekte allierte igjen foruten flere land i Øst Europa, som de støtter finansielt.
I tilløpet til krigen mot Irak trådte Bush-administrasjonen til med hegemonistisk pondus, og gjorde klart at Saddam må veltes. ”De som ikke er med oss er mot oss”, lød en amerikansk parole. Alle land skal i den nye, globale situasjonen, la seg lede av USA. FN var skeptisk til krigen, og sto i fare for å bli ”irrevevant”. USAs irritasjon over motstanden mot krigsplanene i Irak vokste fra dag til dag. Både utenriksministeren og forsvarsministeren kom med uvanlig heftige utfall mot allierte i Europa. Frankrike og Tyskland, som ønsket å gå egne veier, ble bagatellisert og avfeid som ”det gamle Europa”, mens Det nye Europa besto av takknemlige, øst-europeiske land. Frankrikes president Jacques Chirac helte bensin på bålet ved å foreslå at pro-amerikanske kandidatland var ”dårlig oppdratt”, og antydet at deres søknad om EU-medlemskap kanskje ville bli revurdert.
I følge Sir Timothy Garden har den raske militære seieren til de amerikanske, australske og britiske styrkene, med begrenset støtte fra noen andre land, etterlatt seg en større gjenreisingsoppgave enn bare å gjenoppbygge Irak. Den diplomatiske ødeleggelsen i forkant av krigen har forårsaket dype splittelser mellom gamle allierte. Disse splittelsene ble forsterket ettersom landene bestemte seg for hvorvidt de skulle gi håndgripelig støtte til den militære operasjonen. Når vi nå er i perioden etter konflikten, har uenighetene boblet om de internasjonale institusjonenes rolle i gjenoppbyggingen av Irak.
I letingen etter måter å fornye samarbeidet mellom gamle allierte, har både EU og FN avgjørende roller å spille for å bidra til å reparere skadene, mens NATO kan ta ledelsen for å engasjere de viktigste, internasjonale aktørene når de prøver å få til større sikkerhet i verden.
Mange frykter en slik arbeidsdeling over Atlanterhavet, som i stor grad vil føre til at Europa ordner opp etter amerikanske intervensjoner. Uten seriøs, strategisk tenkning fra EU og NATO, kan dette bli resultatet. USA sammen med noen få allierte vil produsere den harde stridsevnen når det er behov (og fortrinnsvis når den er sanksjonert av FN); NATO vil sørge for en fredsgjennomføringsstyrke for aktuelle problemer etter en konflikt; og EU vil få jobben med å være politi og å gjenoppbygge istykkerrevne samfunn. En mer balansert deling av globale sikkerhetsansvar må være en bedre måte. Hvis EU utvikler sitt nye, strategiske konsept til å inkludere bruken av hard makt, kan den i følge Garden arbeide sammen med NATO for å sikre at USA ikke kan være verdenspoliti alene.
Det store spillet
Med USAs støtte ble NATO brukt som strafferedskap mot russerne etter krigen i Georgia. EU forhandler om samarbeidsavtale med Russland, mens NATO la den politiske dialogen på is. I august i fjor ble store deler av samarbeidet i NRC frosset. Pådrivere for dette var ikke minst en rekke av de tidligere kommuniststatene som nå er NATO medlemmer. Det var press i alliansen, ikke minst fra Norge, om å gjenoppta den politiske dialogen så raskt som mulig og det uformelle samarbeidet med russerne ble gjenåpnet.
Uansett er det viktige her altid å ha fokus på hva saken virkelig gjelder: Det store spillet, The Great Game, som Rudyard Kipling kalte det, et spill som skriver seg tilbake til 1800-tallet, da Storbritannia og Russland gjennomførte imperialistiske ekspedisjoner fra begge sider av fjellmassivet Hindukush i sine forsøk på å utvide sine imperier over området mellom Kaukasus og India. I dag handler det i første rekke om Sentral-Asia og om oljenasjonene Russland, Kina og USA, i tillegg til for eksempel Norge og Canada.
I Det kaspiske hav har man utvunnet olje i over hundre år. I ørken- og steppeområdet øst for havet, som egentlig er en innsjø med saltholdig vann, finnes det foruten store mengder olje, også enorme forekomster av gass. Både Turkmenistan, Usbekistan og Kasakhstan har en økende virksomhet i området. Overalt hvor det utvinnes olje, er de store multinasjonale oljeselskapene til stede. De enorme olje- og gassforekomstene er en velsignelse for økonomien, men også en kilde til globale stridigheter.
I en lederartikkel i New York Times 2. jan 1996 skrev avisen at “Sentral-Asia framstår igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og tøffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Det kaspiske hav kan bli et det 21. århundrets parallell til Persiabukta. Målet i dette nye spillet for USA er å gjøre seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man nøytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre rørledninger fram til verdensmarkedet.”
Disse ordene fikk en helt ny dimensjon etter 911 i USA. Gjennom sin krigserklæring har USA etablert en helt ny situasjon også for landene i Sentral-Asia. Land etter land får kniven på strupen og blir avkrevd støtte og tilgang til flyplasser og luftrom. En eventuell krig vil bli utkjempet i et meget eksplosivt område.
Iran og en ny kald krig
President Obama sendte for en tid tilbake et hemmelig brev til Russlands president sist måned hvor det heter at USA vil gå vekk fra det nye missil forsvarssystemet i Øst Europa hvis Russland hjelper til med å stanse Iran fra å utvikle langdistanse våpen, slik som ballistiske missiler og atomkrigshoder. Brevet var ment å danne en felles front mot Iran. Man kan derfor se konturene til den sedvanlige splitt og hersk politikken som USA har til vane å føre. Men denne strategien har slått feil. G8 arbeidet under sitt nylig avholdte møte i Italia på “et godt dokument som vil inkludere fordømmelse… men samtidig anerkjenne at valgprosedyrene er en iransk sak.” Sergei Lavrov, Russland utenriksminister, sa at Russland ikke ville signere en G8 erklæring som fordømte valget ettersom “Ingen er villig til å fordømme valgprosessen ettersom det er en øvelse i demokrati.”
Russlands militære, diplomatiske og kommersielle bånd til Tehran, som gjennom årene stadig har bedret seg, gjør at Russland har innflytelse på hva Iran foretar seg, men Russland har hittil motsatt seg Washingtons harde linje, som mer eller mindre er en økonomisk, diplomatisk og militær krig det ikke skrives om i pressen, men like fult en krig, overfor Iran. Russerne har klart mest å tjene på et samarbeid med iranerne fremfor å nærme seg Vesten, som kan dolke dem i ryggen når tiden passer seg.
Forholdet mellom Russland og Iran i moderne tid har vært preget av samarbeid. Ayatollah Khomeini hadde åpent erklært at den islamske stat ikke kunne samarbeide med en stat med kommunistiske idealer, noe som førte til at den sekulære Saddam ble alliert av Moskva og Sovjet solgte våpen til Saddam Husseins Irak under Iran-Irak krigen, men like etter krigen begynte samarbeidet mellom de to nasjonene å ta for og skyte fart. På 1990-tallet hadde Russland avtalt å fortsette arbeidet med å utvikle Irans atomprogram, en plan som inkluderte ferdigkonstruksjon av atomreaktoren Bushehr under en 20-års periode.
Ettersom konfrontasjon med USA og EU har eskalert har Tehran funnet seg presset inn i en allianse med Beijing og Moskva, som i likhet med Iran ser på Tyrkias regionale ambisjoner og mulige spredning av en form for pan-tyrkisk ideologi med mistanke, en mistanke som de også nærer overfor kurderne, som fortsetter å bli brukt av Vesten i sitt spill om regional dominans. Russland og Iran deler en felles interesse i å begrense Vestens politiske innflytelse i Sentral Asia, en interesse som har ført Shanghai Cooperation Organization til å gi Iran observatørstatus i 2005 og fult medlemsskap i 2006. Irans forhold til denne organisasjonen som domineres av Russland og Kina representerer de mest ekstensive diplomatiske bånd Iran og Russland har delt siden 1979 revolusjonen.
Vesten forsøker på ulike vis å presse og smiske til seg Russland vennskap, noe som, i tillegg til de økonomiske båndene mellom Russland og Vesten, setter vennskapet mellom Iran og Russland på prøve. Men mens Irans luftflåte tidligere var vestlig, blir nå Irans luftstyrke og sivile luftflåte i økende grad russisk bygget ettersom USA og Europa fortsetter med sine sanksjoner.
USAs krig i Irak foregår ikke kun i Irak, men har utvidet seg til å gjelde hele regionen som nå har blitt delt i to. På den ene siden finner man Saudi Arabia med Tyrkia og Israel, som representanter for Vesten, og kurderne, som en slags gurkhaer, der de dreper Iraks minoriteter, sender militser til sør Irak og ellers har fått langt mer å si i Irak enn det deres antall tilsier. På den andre siden finner man Iran og Syria, samt grupper som Hamas og Hezbollah.
Pressen, som i dag er et våpen til bruk for stat og kapital, ofte i mot de brede lag av befolkningen, er tydeligvis for opptatt med å skrive om hva som skjer av negative ting i Iran for på den måten å holde en mulighet for krig åpen. I dagens verden hvor folks ideer om samfunnet på mange måter blir dannet av pressen har mediene blitt et livsfarlig verktøy i gales hender. For eksempel får vi høre mye negativt om Russland og Iran, men ikke så mye om USA. Dette på grunn av at USA er Norges hovedallierte. Men hva er vell Irans ogRusslands brutalitet og korrupsjon sammenlignet med Vestens, som har manglet en hver parallell i flere hundre år.
Collective Security Treaty Organization (CSTO) eller Tashkent avtalen vokste ut av rammeverket til Commonwealth of Independent States og begynte først som CIS Collective Security Treaty (CST), som ble signert den 15. mai 1992 av Armenia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan i byen Tashkent. Azerbaijan signerte avtalen i serptember 1993 og Georgia og Belarus i desember 1993. Avtalen ble effektuert i 1994.
CST skulle vare i en 5-års periode hvis den ikke ble forlenget. I 1999 signerte kun 6 av medlemmene en ny protokoll: Azerbaijan, Georgia og Uzbekistan, som ble med i the GUAM gruppa etablert i 1997 av Georgia, Ukraina, Azerbaijan og Moldova, og sett på som en motsvar mot russisk innflytelse i regionen, signerte ikke, men trakk seg fra avtalen.
Den 7. oktober 2002 signerte Armenia, Belarus, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russia og Tajikistan det som kom til å utgjøre CSTO avtalen i byen Chişinău, og i 2005 trakk Uzbekistan seg fra GUAM og ble med i CSTO. I 2007 signerte CSTO en avtale med Shanghai Cooperation Organisation (SCO), grunnlagt i 2001 av Kina, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, i Dushanbe for å utbedre samarbeid rundt sikkerhet, forbrytelser og narkotikatrafikk.
I 2007 foreslo CSTO generalsekretæren Nikolai Bordyuzha at Iran kunne bli med i CSTO, og sa at ”CSTO er en åpen organisasjon. Hvis Iran søker i henhold til vårt charter vil vi vurdere søknaden.” Dette ville i tilfelle være det første landet utenfor de tidligere Sovjet republikkene til å bli medlem av organisasjonen.
I følge Russland er en byttehandel med USA vedrørende Iran uaktuell. For som Medvedev sier “Det er ikke slik vi opererer.” “Det blir ingen byttehandel mellom Irans atomvåpenprogram og USAs rakettskjold i Europa.” Han gjør det klinkeklart at Russland ikke vil gå med på noen “byttehandel” som innebærer at de støtter USAs politikk overfor Iran, mot at USA dropper planene om utplassering av rakettskjold i Europa. “Ingen setter disse to temaene opp mot hverandre, spesielt ikke når det gjelder Iran. Det er ikke produktivt”, sa Medvedev. I USA er representanter for Obamas regjering opptatt av å slå fast at de ikke er myke i forhold til Russland, samtidig som holdningen er at det er bedre å legge vekt på de områdene der USA og Russland har felles interesser, enn å dyrke motsetningene.
I følge Medvedev har ikke Russland mottatt noe direkte tilbud om en slik byttehandel, men på en pressekonferanse i Washington i går understreket Obama, som forsøkte å plassere de glødende kullene i fanget på Russland, som kan slippe rakettskjold om de blir med på Washingtons Iran politikk, at brevet nettopp var en påpekning av at rakettskjoldet retter seg mot trusselen fra Iran, noe Russland og andre som kjenner til saken er kritisk overfor. Rakettskjoldet er på mange måter en ny kaldkrig, kun at den denne gangen er langt mer konkret.
Krigen kommer til Georgia
USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?
Militærbaser og geostrategisk kamp
Yukos og hva striden dreier seg om
Endgame – The New York Times
Det store spillet – Rødt
Det store spillet
Rørledninger er storpolitikk
Det store spillet – Morgenbladet
Le Monde – Globalt perspektiv på politikk og medier
Afghanistan og Sentral-Asia
Russia ready to ditch NATO – Medvedev
Putin accuses US of orchestrating Georgian war
Exclusive interview with Abkhazian leader Sergey Bagapsh
Our right to be independent is no less then Kosovo’s
GENOCIDE: Georgia is killing innocent ossetian people
Georgia vs. South Ossetia: a story of genocide
South Ossetians: we deserve independence
Andrew Cockburn: Secret Bush “Finding” Widens Covert War on Iran
IRAN: Report says U.S. waging secret war | Babylon & Beyond
Israel Waging ‘Secret War With Iran’ – September 15, 2008
The Blotter: ABC News Exclusive: The Secret War Against Iran
Israeli agents ‘waging secret war against Iran’
SAS in secret war against Iranian agents
The Real News Network – Seymour Hersh: The secret war in Iran
Did the President Declare “Secret War” Against Syria and Iran
The Real News Network: The Secret War in Iran; Seymour Hersh on Iran
Press TV – Obama to inherit ‘major covert’ op in Iran
The Secret War With Iran
Nyhetsbildet - Nyheter for aktivister 