Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

  • september 2017
    M T W T F S S
    « Oct    
     123
    45678910
    11121314151617
    18192021222324
    252627282930  

Archive for the ‘Den nye verdensorden’ Category

Valg i Somaliland i september: Vil et demokratisk valg føre til uavhengighet?

Posted by Fredsvenn den september 9, 2009

Utviklingsfondet og Fellesrådet for Afrika inviterer til åpent møte og debatt.

Tid: Torsdag 24. september 16:30 – 18:30. Sted: Miljøhuset i Grensen 9b, Oslo sentrum, 6. etasje

Mens Somalia stadig preges av en rekke skarpe konflikter, har befolkningen i Somaliland, Somalias nordvestlige del, etablert en fredelig og demokratisk stat. 27. september avholdes nasjonale valg i Somaliland. Somaliland er foreløpig ikke anerkjent som uavhengig stat av noe annet land.

Spørsmål til debatt:
Har Somaliland et legitimt krav på uavhengighet?
Vil demokratiske valg bane veien for selvstendighet?
Hvordan vil framtiden for et uavhengig Somaliland se ut?

I panelet:
Fatima Mader Ali, leder for Somaliland Women Solidarity
Stig Jarle Hansen, forsker med Afrikas horn som spesialfelt
Kjell Harald Dalen, Seksjon for Øst- og Sentralafrika i Utenriksdepartementet
Christoffer Klyve, leder av utenlandsavdelingen i Utviklingsfondet
Ordstyrer: Sigrun Johnstad, informasjonssjef i Fellesrådet for Afrika

Seminaret er åpent for alle og vi ønsker spørsmål fra salen velkommen. Vi vil gjerne ha din påmelding for å sikre plass til alle. Skriv til: sigurd@utviklingsfondet.no

Det militærindustrielle mediakompleks og Somalia

Every War is Preceded by a Big Media Lie

Nytt kappløp om Afrika

«Another valuable and urgent piece on Somalia with thanks to Amina Mire for sending it. She writes about the underexamined role of China’s scramble for Africa’s natural resources, in addition to African Union (AU) troops in Somalia serving as a mercenary army in service to foreign forces determined to “gain ownership over Somalia’s unexplored natural resources and install a puppet US friendly regime”.

Det militærindustrielle mediakompleks og Somalia

You are being lied to about pirates

In Somalia, it’s the Blood Money, Stupid!

Somalia’s oil industry – SourceWatch

Oil exploration in Puntland – Wikipedia

ZNet – Somalia Oil War

TWT: More Blood For Oil [Ethiopia and Somalia]

somalia-demo

Advertisements

Posted in Afrika, Den nye verdensorden, Konferanser, Krigen mot terror | Merket med: , , | Leave a Comment »

Bruk din stemme i kommende valg! Stem antikapitalistisk

Posted by Fredsvenn den september 7, 2009

Her er en liten video som er blitt lagd med utgangspunkt i partidebatten på litteraturhuset:

Hvordan vi lærer å bli lydige:

Heller fri enn slave:

Den blå eller røde pillen – Hvilken velger du?

Hva som er viktig:

I vurderingen av ulike lands styrer, konsentrerer vestlige ledere alt søkelyset på den seremonien at innbyggerne får lov til å legge en stemmeseddel i en urne med noen års mellomrom. Hvordan storkapitalen i stor grad styrer den politiske opinionen, ikke minst ved hjelp av sitt eierskap til mediene, ignoreres.

På denne måten konkluderes det med at Cuba er det verste landet på den vestlige halvkule. Det teller ikke at i det fattige Cuba lever kvinnene lenger enn i USA og mennene ligger like etter amerikanske menn. Helsetilstanden på Cuba ligger skyhøyt over de fattige latinamerikanske landene som USA elsker (etter hvert er det heldigvis blitt færre, snart er Columbia det eneste).

Gandhi uttalte at «Rikdom er ikke gull og sølv, men god helse.» Er ikke retten til å leve og beholde god helse viktig?

Barnedødeligheten i Venezuela er gått sterkt ned de siste ti årene. Det skyldes dels de politisk vedtatte endringer og dels at Cuba har eksportert et stort antall helsearbeidere.

Styrene i de østeuropeiske land klassifiseres som langt bedre enn før 1990. Men ledende britiske folkehelseforskere påviser i The Lancet at dødeligheten har galoppert, og at dette har statistisk og trolig kausal sammenheng med graden av privatisering som er skjedd i de ulike landene, med medfølgende arbeidsledighet og sosial oppløsning. Som redaktøren påpeker, spiller også den plutselige liberaliseringen av alkoholpolitikken en rolle (vestlige og russiske forskere har gjentatte ganger påvist at menns dødelighet sank straks og sterkt ved Gorbatsjovs restriksjoner og spratt like raskt opp igjen ved liberaliseringen).

For de fleste er Norge verdens beste land å bo i,

men noen faller utenfor.

Røde Kors har kartlagt våre ti største humanitære utfordringer;

– Flere utestengt fra arbeidslivet
– De rikeste tar mer
– De fattigste får mindre
– Sosialhjelp går i arv
– Mange blir diskriminert
– Mange føler seg ensomme
– Flere unge sliter psykisk
– Flere unge utsatt for vold
– Flere bruker narkotika

Fattigdommen i valgkampen:

Fattigdom har nok en gang blitt et sentralt tema i valgkampen. Det er bra, for her står utfordringene i kø. Det kreves innsats på mange områder for å sikre arbeid og en bedre fordelingspolitikk. For velferdsstaten har, i samarbeid med Velferdsalliansen og Fellesorganisasjonen, utarbeidet en kortfattet fakta- og argumentsamling om fattigdom.

Les argumentsamlingen og skriv gjerne egne synspunkter i kommentarfeltet!

Privatization & Mortality

By Chris Spannos

If anyone needs further proof that capitalism kills (and warps and maims), on top of the already endless volumes written condemning the system, a recent scientific study published in the highly respected peer-reviewed medical journal The Lancet explores the correlation between privatization and mortality in the former Soviet Union and other Eastern European socialist countries from last century. The study, titled «Mass privatization and the post-communist mortality crisis: a cross-national analysis,» is significant because, as the editors of The Lancet introduce it:

”A useful drug alters the course of illness in around one in ten people who take it, as opposed to placebo. What about an intervention that saves millions of lives? Or an intervention that kills millions of people? The economic and social restructuring of Eastern Europe, from 1989 onwards, can be regarded as one of the largest public-health experiments in history.”

Press Release 22 April, 2009 – For Immediate Release

We will definitely boycott the coming elections as they are bourgeoisie elections. None of the parties in this election represent our needs as the poor and the working class masses of this country. We will not partake in an election to choose a new oppressor, a new custodian of capital, a new guardian of poverty.

slavery-diamonds-price

slavery-drugs

slavery-galil

slaverycpa_pays_cash-2

slaveryshock-doctrine-short-film

slaveri2931141734_9e874a23e6_m

slavery-dont_forget_to_vote_magnet

ICAN:

We as the Independent Community Action Network (ICAN), a community based organisation in Tafelsig, Mitchell’s Plain, hereby forward our position on the 2009 Elections:

As ICAN, we will seek to engage with the masses in terms of their needs. By participating in organisational building, we do not need your vote, rather, we need you to partake in ‘action’ to free us all. Participatory democracy is a necessary in order to achieve freedom for all. We fully support our comrades in the Anti-Eviction Campaign and we support their No Land! No House! No Vote! Campaign.

Also, we would like to add that for true freedom to exist, poverty must die. For poverty to die, its root cause, Capitalism, must be abolished as well.

Down with capitalist elections, down!

Down with imperialism, down!

Down with neo-slavery, down!

Forward to freedom for all, forward!

Forward to the Independent Community Action Network, forward!

Forward to the death of poverty!

Forward to a human life for all!

”We will not be judged through their eyes!

We will not live according to their rules!

We will not be pawns in their game!

We will partake in our own game.

We will make our own rules.

Active participatory democracy,

time to move from the slums of surrender.

Organise to mobilise for the war against poverty.”

Join our journey! If ICAN then UCAN

slavery-peacenotwar3-white

Posted in Økonomi, Dagens kamp, Den nye verdensorden, Diskriminering, Menneskerettigheter, Norge | Leave a Comment »

”Dere er enten med oss eller imot oss”

Posted by Fredsvenn den august 31, 2009

Veien fra frigjøringskjempere til terrorister er kun et retorisk grep. I konteksten av den åpenbare provokasjonen det å sette opp 7 amerikanske militærbaser på colombiansk territorium (i tillegg til de tre basene USAs styrker allerede oppererer fra) og den truslen det utgjør for Venezuela og hele Latin Amerika advarte den venezuelansk-amerikanske dommeren Eva Golinger på TV programmet La Hojilla den 14. august 2009 om en ny krigsdoktrine nylig publisert av Pentagon og allerede i bruk i Venezuela: Irregulær krigføring.

Jutta Schmitt ved universitetet i Los Andes (ULA), hvor hun underviser i politisk vitenskap, har sett nærmere på denne nye krigsstrategien:

Considering the seriousness of what Golinger brought forward in the programme mentioned, it is pertinent to go more deeply into the matter in order to determine, how this new doctrine is connected with other concepts and realities as for example Fourth generation warfare as well as with ideological constructions like the so called Theory of the New Wars. The latter is a compound of arbitrary postulates originating from the academical realm and sold to the public as a ”theory” which dates back to the beginning of the new millennium and which has quickly found its way into the sphere of the national security strategies of both, the United States of America and the European Union. Once we’ve come to know the interrelations and the general context into which the latest war doctrines are inscribed we can better design our own defense strategies and even think of outlining a categorical counter-offensive.

In an update for the doctrine of Irregular Warfare released by the US Department of Defense in December last year, we find the following definition of the concept: ” … to fight unconventionally, such as by working with foreign security forces, surrogates and indigenous resistance movements to shore up fragile states, extend the reach of US forces into denied areas or battle hostile regimes.”

The directive then proceeds to explain the reasons for the update, referring in the first place to the emergence of irregular challenges that threaten the United States’ national security: ”The policy, a result of more than a year of debate in the defense establishment, is part of a broader overhaul of the US military’s role as the threat of large-scale combat against other nations’ armies has waned and new dangers have arisen from shadowy non-state actors, such as terrorists that target civilian populations.”

The idea that ”classical” or conventional wars between national states as experienced during the 20th Century are a thing of the past and that the new wars of the 21st Century are of an essentially different character, is not that new. Since quite a couple of years already the US-American and European ruling classes, through their big means of mass communication, have been suggesting to the world public opinion that the protagonists of the wars of the 21st Century are some ”bad guys” who operate as ”non-state-actors”, in other words, terrorists.

We are told that the wars of the 21st Century are and will be inner-state armed conflicts with endemic roots, that is, home-made. We are further told that this type of conflicts are of an ethnic, religious or political-ideological nature, promote terrorism, open the doors for drug-trafficking and organized crime and thus erode any effort to guarantee public order and internal security, reason for which they necessarily lead to the so-called ”Failed States.”

”Failed States”, in turn, endanger the peace of their surrounding region and thus constitute a security challenge to the ”modern” or ”civilized” countries, especially in our globalized world. The latter, for being ”superior” with regard to their values and economic and cultural performance, are obligated to intervene in those ”chaotic regions” for the sake of helping the populations there to recover or gain the firm ground of ”western-democratic civilization.”

We have to have this crystal-clear: The spreading and penetration of this kind of ideas forms an intrinsic part of another war doctrine, that of Fourth Generation Warfare, the main theater of operation of which is the human mind of both, the populations of the metropolitan countries as well as the populations of those countries who do not pertain to this auto-proclaimed ”western-democratic-civilization.”

The main objective of Fourth Generation Warfare fought on a world-wide scale is to bomb, weaken and then mold the human psyche so that the peoples of this world will succumb to the reality of globalized capitalism with its economic, financial, ecological, social and moral crisis, with its perverse concentration and monopolization of capital and power in the hands of some small elites, and to make the peoples of the world accept the eventual rise of a totalitarian, repressive and dictatorial system on a global scale, which we have referred to in earlier writings as ”globofascism.”

Specifically, the goal of 4th Generation Warfare worldwide is to make the populations of the metropolitan countries adopt, as their own, a supposed ”civilizing and pacifying mission,” based on the ”universal values of western democracy” which needs to be extended all over the world; and to make the populations of the ”periphery” give up on resistance and accept the forceful imposition of neo liberal, globalized capitalism and its rules of the game as the only viable way for humanity, thus making them refrain from seeking to establish alternative models, such as is the case here in our latitudes.

The cannons in this war against the human mind and psyche are the mass media and the artillery is ”information.” … (Les mer her)

Irregular Warfare

The Pentagon approved last December a major policy directive that elevates the military’s mission of «irregular warfare» — the increasingly prevalent campaigns to battle insurgents and terrorists, often with foreign partners and sometimes clandestinely — to an equal footing with traditional combat.

The directive, signed by Deputy Defense Secretary Gordon England on Monday, requires the Pentagon to step up its capabilities across the board to fight unconventionally, such as by working with foreign security forces, surrogates and indigenous resistance movements to shore up fragile states, extend the reach of U.S. forces into denied areas or battle hostile regimes.

Irregular Warfare (IW)/ Irregular military is defined as a violent struggle among state and non-state actors for legitimacy and influence over the relevant population(s). Irregular warfare favors indirect and asymmetric warfare approaches, though it may employ the full range of military and other capabilities, in order to erode an adversary’s power, influence, and will. It is inherently a protracted struggle that will test the resolve of a nation and its strategic partners. Concepts associated with irregular warfare are not as recent as the irregular warfare term itself.

  • False flag or pseudo-operations where troops of one side dress like another to eliminate or discredit them and their support, such as the Selous Scouts of the Rhodesian Bush War
  • Freedom fighter — type of irregular military which the main cause, in their or their supporters’ view, is freedom for themselves or obtain freedom for others
  • Franc-tireur — French irregular forces during the Franco-Prussian War. But is also used in international legal cases as a synonym for unprivileged combatant (see for example the Hostages Trial [1947—1948]).
  • Guerrilla — someone who uses unconventional military tactics, tends to refer to groups engaged in open conflict rather than underground organizations. Term coined during the Peninsula War in Spain against France.
  • Insurgent — an alternate term for a member of an irregular military. Tends to refer to members of underground groups such as the Iraqi Insurgency rather than larger rebel organizations such as the Revolutionary Armed Forces of Colombia.
  • Partisan — In the 20th century, someone part of a resistance movement. In the 18th and 19th century, a local conventional military force using irregular tactics. Often used to refer to resistance movements against the Axis Powers during the Second World War.
  • Paramilitary — non-regular Armed Force with a claim to official status.
  • Revolutionary — someone part of a revolution, whether military or not.
  • Terrorist — irregular military who target civilians in order to gain political leverage; this term is almost always used pejoratively, and is, like the term freedom fighter, very subjective.
  • More recently, private military companies, in particular the armed private security Forces that some operate could be considered an example of Irregular Military formations. In conflict zones such as Iraq such forces, whose members tend to be referred to as «Security Contractors», are often heavily armed and engage in supporting activities for the regular Military forces such as supply convoy escort and force protection. These forces are sometimes referred to as Mercenaries.

Irregular Warfare (IW) Joint Operating Concept (JOC)

Irregular Warfare and Full Spectrum Operations – USA and USMC

4GW — Fourth Generation Warfare

4GW (fourth generation wafare) is the term used by military thinkers to describe conflict at the end of the 20th century. In general, 4GW is an extremely effective method of warfare that the US and its allies will find very difficult to defeat (a slow burn, rather than complete eradication, may be the best possible outcome). I have outlined the basics of 4GW warfare below to enhance your understanding of the term.

Definition
4GW can be defined as a method of warfare that uses the following to achieve a moral victory:

  • Undermines enemy strengths (this may seem obvious, but most of modern warfare has involved direct attacks on enemy strengths — find the enemy army and destroy it).
  • Exploits enemy weaknesses.
  • Uses asymmetric operations (weapons and techniques that differ substantially from opponents).

Drivers
The rise of 4GW is both a product and a driver of the following:

  • The loss of the nation-state’s monopoly on violence.
  • The rise of cultural, ethnic, and religious conflict.
  • Globalization (via technological integration).

Tactics
4GW is fought on the tactical level via:

  • Rear area operations — 4GW warriors do not confront a nation-state’s military but rather it society.
  • Psychological operations — terror.
  • Ad-hoc innovation — use of the enemy’s strengths against itself.

Generations of Warfare
The generational development of warfare can be outlined as:

  • First generation — wars of Napoleon, conscription and firearms (the decline of mercenaries).
  • Second generation — the US civil war and WW1, firepower and nation-state alignment of resources to warfare.
  • Third generation — WW2, maneuver and armored warfare.
  • Fourth generation — ad hoc warriors and moral conflict.

Differences
Many of the methods used in 4GW aren’t new and have robust historical precedent. However, there are important differences in how it is applied today. These include:

  • Global — modern technologies and economic integration enable global operations.
  • Pervasive — the decline of nation-state warfare has forced all open conflict into the 4GW mold.
  • Granularity — extremely small viable groups and variety of reasons for conflict.
  • Vulerability — open societies and economies.
  • Technology — new technologies have dramatically increased the productivity of small groups of 4GW warriors.
  • Media — global media saturation makes possible an incredible level of manipulation.
  • Networked — new organizational types made possible by improvements in technology are much better at learning, surviving, and acting.

Winning a 4GW conflict
Victory in 4GW warfare is won in the moral sphere. The aim of 4GW is to destroy the moral bonds that allows the organic whole to exist — cohesion. This is done by reinforcing the following (according to Boyd):

  • Menace. Attacks that undermine or threaten basic human survival instincts.
  • Mistrust. Increases divisions between groups (ie. conservatives and liberals in the US).
  • Uncertainty. Undermine economic activity by decreasing confidence in the future.

Fourth-generation warfare – SourceWatch

al CIA-OWNS-AL-QAEDA

al Goering-patriotism

al propaganda

al Stop_False_Flag_Terrorism2-396x505

al updated-scum-782126

alb96

AL-CIA-EDA

alqaida

Posted in Den nye verdensorden, Krig, Krigen mot terror, Militærindustrielle kompleks | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »

USA: Full støtte til Georgia

Posted by Fredsvenn den juli 24, 2009

nato russia-georgia

natogeorgia_pres

NATO Summit

nato_expansion

nato-expansion

USA ønsker i følge sin visepresident Joseph Biden et forent Georgia og gir sin fulle støtte til georgisk medlemskap i NATO, på tross av at Russland, som også har vært kritisk til det planlagte rakettskjoldet, klart har sagt at Georgia medlemskap i alliansen er høyst inadekvat. NATO generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer har tidligere sagt at NATO ikke ville stenge dørene for dialog med Russland, men dette hjelper lite så lenge USA gjør alt de kan for å hevde seg overfor Russland.

Den amerikanske visepresidenten gjorde det samtidig klart at USA ønsker seg et ”fritt, sikkert, demokratisk og forent” Georgia. «Vi vil aldri anerkjenne Abkhazia og Sør Ossetia som selvstendige stater, og vi ber resten av verden om det samme», sa Biden, som samtidig, heldigvis, vedgikk at det ikke finnes noen militær vei til gjenforening.

Den 29. august 2008, tre dager etter at Russland hadde anerkjent uavhengigheten til både Abkhazia og Sør Ossetia, annonserte Russland at det ville søke om CSTO anerkjennelse for begge landene. Den 5. september 2008 mottok Armenia presidentskapet i det roterende CSTO.

Dagens Ossetia består av trange pass- og elvedaler omkring det iskledde Kazbek; kun på nordsiden, ned mot Terek, er jordbruk mulig. Darielpasset, som også kalles for Kaukasus port gjennom Kaukasus fra Vladikavkaz til Tbilisi, går gjennom Ossetia.

Etter krigen i 2008 har Sør-Ossetias uavhengighet blitt anerkjent av Den russiske føderasjon og Nicaragua, og også Venezuela og Hviterussland har tatt til orde for anerkjennelse, selv om de offisielt ikke har anerkjent uavhengigheten. Sør-Ossetia anerkjennes også av de internasjonalt ikke anerkjente statene Abkhasia og Transnistria.

Osseterne, som nedstammer fra skyto-sarmaterne, som strakk seg fra Kazakhstan og vestover over den pontiske steppen til Ukraina, taler ossetisk, som er et øst-iransk språk, som er beslektet med persisk, talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500.000 brukere av språket. Avestan, kjent fra dets bruk i zoroastriske tekster, Avestaen, blir som oftest klassifisert som et tidlig øst-iransk språk. Det største levende øst-iranske språket er pashtun, som har rundt 40 millioner talende og som er hovedspråket i Afghanistan og det vestlige Pakistan.

Abkhasia (Se: Folkene_i_Sørvest_Asia for en historisk innføring) er en de facto selvstendig republikk innenfor grensene til Georgia. Landet ligger ved østkysten Svartehavet og grenser til Russland i nord. En løsrivningsbevegelse av etniske abkhasere krevde selvstendighet fra Georgia i 1992 og dette utløste den georgisk-abkhasiske konflikten fra 1992 til 1993, der den georgiske hæren måtte se seg slått. Da urolighetene brøt ut i 1991-92 og 1992-93, i det store og hele startet av Georgia, men vunnet av ossetere og abkhasere med russisk militær hjelp gjennom nordkaukasiske irregulære styrker, ble majoriteten av befolkningen (georgiere) utvist. Dette førte videre til masseutflytting av georgiere fra Abkhasia.

Man ble på 90-tallet enige om en våpenhvile i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og russiske fredsbevarende styrker skulle beskytte våpenhvilen sammen med georgiere og ossetere, når det gjaldt provinsen Sør-Ossetia. Abkhasia er i dag anerkjent av Russland og Nicaragua, samt Sør-Ossetia og Transnistria, som begge er internasjonalt ikke anerkjente stater. Også Venezuela og Hviterussland har tatt til orde for anerkjennelse uten at dette så langt er gjennomført.

Krigen i Sør-Ossetia 2008 – Wikipedia

Ossetians

Ossetians

Abkhazia

Georgia

History of Georgia

Serbia og Georgia

Norske politikere sto rystet over Russlands ”folkerettslige” krig i Sør-Ossetia på tross av at saken er helt parallell med NATOs folkerettsstridige bombing av Serbia i 1999, bortsett fra at Vesten nå gjerne foretrekker bombing, noe som minsker egne tap, men forsårsaker desto større sivile tap hos motparten. NATO gikk til folkerettslig krig og begrunnet det med at Serbia undertrykket Kosovoalbanerne (helt parallelt med russernes begrunnelse nå). I realiteten arbeidet NATO den gang og senere for å rive Kosovo løs fra Serbia for derved å minske Serbias makt i området og øke deres egen. Da NATO, ikke minst ved hjelp av den nåværende Nobels fredspris vinnende Marrti Arthasaari, klarte å gjøre Kosovo uavhengig, sa Putin at dette vil ha konsekvenser.

Selvsagt har det konsekvenser, fordi det bryter med gamle internasjonale prinsipper og innfører et nytt rettsprinsipp: Territoriale grenser skal ikke lenger anses som evigvarende. Dersom et flertall ønsker å rive seg løs fra landet de tilhører, skal de ha rett til det. Det er ikke nødvendigvis noe dårlig prinsipp. Men skal det gjelde ett sted, må det også gjelde andre steder.

Andre prinsipper som burde gå sammen med dette ene folkerettslige prinsippet er et prinsipp om ikke å støtte kuppforsøk i andre nasjoner, slik USA har gjort opptil flere ganger, drepe presidenter, noe USA også har gjort en mengde ganger, støtte diktaturer, også noe USA har til vane å gjøre, for ikke å glemme alle de andre skitne metodene man kan påvirke forholdene i et land gjennom, slik som økonomisk og diplomatisk press.

Og dette er problemstillingen i Sør-Ossetia. Det skal være 70 % som ikke er etniske georgiere og som føler de har mye mer til felles med Russland. De som ikke ble rystet over NATOs bombing i 1999, har ingen rett til å være rystet over Russlands inngripen nå. Det utrolige i denne saken er Vestens samstemte og ensrettede medie- og propagandakrigføring mot Russland. Ingen skrev om Georgias overgrep mot Ossetia. Krigen startet den 8. august da georgiske styrker rykket inn i den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia som folkerettslig tilhører Georgia. Det hele ser alt for planlagt ut, noe også Putin påstår at det er. Det hele var regissert.

Georgia har etter den rosa revolusjonen i landet blitt ledet av den erkekonservative Vestlig dominerte Mikheil Saakasjvili, som blir støttet av Israel og USA, flere av toppolitikerne i dagens Georgia er jøder med tette bånd til Israel og Saaksasjvili har vært ivrig til å støtte USA blant annet i Irak, å føre tropper inn i Sør-Ossetia, hvilket av mange har blitt betegnet et stort politisk feilgrep.

Maktforhold og -balanse

Mange i Vesten ble overrasket over den voldsomme russiske reaksjonen, og det er ingen tvil om at Russlands forhold til Vesten har blitt vesentlig forverret. Årsaken til Putins reaksjon skyldes antakeligvis ikke kun NATO-ambisjonene til Georiga og Kosovo-problematikken, men også fargerevolusjonen i Ukraina og Georgia i henholdsvis 2003 og 2004. Da gikk disse tidligere Sovjetrepublikkene fra å være prorussiske til å bli provestlige, hvilket som selvsagt provoserte Putin. Siden har Russland muligens ventet på et påskudd til å angripe ved å oppmuntre Sør-Osseterne til å gjøre opprør.

I følge Europa kommissjonen, som har gransket årsaken til krigen i regionen, som begynte den 8. august 2008, var det den georgiske presidenten Mikhail Saakashvili, som startet den militære aggressjonen mot Sør Ossetia via en hemmelig ordre om å ”gjeninnføre konstitusjonell ordre i Sør Ossetia.” I følge Nino Burdzhanadze, den tidligere formann i det georgiske parlament(2001-2008), men som sluttet i opposisjon, har Saakashvili “gjennom hans handlinger og politikk ruinert hans politiske kariere og ødelagt landet.” I følge Burdzhanadze: “Desto raskere Saakashvili trekker seg desto bedre for både ham selv og for Georgia.” Burdzhanadze, som etablerte opposisjonspartiet Democratic Movement-United Georgia, blir selv ansett for å være en av kandidatene som georgisk president.

Europas respons har egentlig ikke vært annet enn retoriske fordømminger. Selv om EUs president Nicolas Sarkozy arbeidet frem en midlertidig våpenhvile, har det ellers vært lite vilje bak toppledernes ord. Dette visste russerne da de er så heldig å ha et tilnærmet monopol på energiforsyning til Europa. USA undertegnet blant annet en avtale med Polen om å utplassere av defensive avskjæringraketter og flere penger ble gitt til opprustning. Var noen i tvil om at en ny kald krig var på trappene, bør all tvil være forbi nå og det er Vesten, med USA og Israel i spissen, som er de agressive.

USAs NATO allierte sa i etterkant av konflikten at de ikke hadde til hensikt å nedskalere deres samarbeid med Moskva, noe som viste at USA ikke lenger var NATOs egenrådige leder og Washington byen hvor alle de viktigste avgjørelse blir tatt. USA hadde håpet at alliansen skulle støtte dem i deres fordømmelse av Russlands “invasjon av Georgia”, men Storbritannia, som ellers pleier å dilte etter USA, var det første NATO landet som sa at man ikke skulle isolere Russland. Condoleezza Rices motpart i Storbritannia, David Miliband, ønsket snare å ekspandere det bilaterale samarbeidet med Russland. Det ble senere avslørt at Storbritannia ikke støttet forslaget om å ekskludere Russland fra G8. Også den tyske utenriksminister Frank-Walter Steinmeier støttet i full åpenhet Russland og fordømte Georgia, noe også Tsjekkia, Hellas, Slovakia og Frankrike gjorde også.

Natalia Boyarskikh, en ekspert på Russlands relasjon med NATO, var ikke overrasket over at NATO ikke støttet USAs anti-Russlands posisjon. I følge henne fortsetter USA å føre en informasjonskrig mot Russland, noe de nå gjør ”indirekte via Georgia”. Hun hevder at de ikke har noen ekte allierte igjen foruten flere land i Øst Europa, som de støtter finansielt.

I tilløpet til krigen mot Irak trådte Bush-administrasjonen til med hegemonistisk pondus, og gjorde klart at Saddam må veltes. ”De som ikke er med oss er mot oss”, lød en amerikansk parole. Alle land skal i den nye, globale situasjonen, la seg lede av USA. FN var skeptisk til krigen, og sto i fare for å bli ”irrevevant”. USAs irritasjon over motstanden mot krigsplanene i Irak vokste fra dag til dag. Både utenriksministeren og forsvarsministeren kom med uvanlig heftige utfall mot allierte i Europa. Frankrike og Tyskland, som ønsket å gå egne veier, ble bagatellisert og avfeid som ”det gamle Europa”, mens Det nye Europa besto av takknemlige, øst-europeiske land. Frankrikes president Jacques Chirac helte bensin på bålet ved å foreslå at pro-amerikanske kandidatland var ”dårlig oppdratt”, og antydet at deres søknad om EU-medlemskap kanskje ville bli revurdert.

I følge Sir Timothy Garden har den raske militære seieren til de amerikanske, australske og britiske styrkene, med begrenset støtte fra noen andre land, etterlatt seg en større gjenreisingsoppgave enn bare å gjenoppbygge Irak. Den diplomatiske ødeleggelsen i forkant av krigen har forårsaket dype splittelser mellom gamle allierte. Disse splittelsene ble forsterket ettersom landene bestemte seg for hvorvidt de skulle gi håndgripelig støtte til den militære operasjonen. Når vi nå er i perioden etter konflikten, har uenighetene boblet om de internasjonale institusjonenes rolle i gjenoppbyggingen av Irak.

I letingen etter måter å fornye samarbeidet mellom gamle allierte, har både EU og FN avgjørende roller å spille for å bidra til å reparere skadene, mens NATO kan ta ledelsen for å engasjere de viktigste, internasjonale aktørene når de prøver å få til større sikkerhet i verden.

Mange frykter en slik arbeidsdeling over Atlanterhavet, som i stor grad vil føre til at Europa ordner opp etter amerikanske intervensjoner. Uten seriøs, strategisk tenkning fra EU og NATO, kan dette bli resultatet. USA sammen med noen få allierte vil produsere den harde stridsevnen når det er behov (og fortrinnsvis når den er sanksjonert av FN); NATO vil sørge for en fredsgjennomføringsstyrke for aktuelle problemer etter en konflikt; og EU vil få jobben med å være politi og å gjenoppbygge istykkerrevne samfunn. En mer balansert deling av globale sikkerhetsansvar må være en bedre måte. Hvis EU utvikler sitt nye, strategiske konsept til å inkludere bruken av hard makt, kan den i følge Garden arbeide sammen med NATO for å sikre at USA ikke kan være verdenspoliti alene.

Det store spillet

Med USAs støtte ble NATO brukt som strafferedskap mot russerne etter krigen i Georgia. EU forhandler om samarbeidsavtale med Russland, mens NATO la den politiske dialogen på is. I august i fjor ble store deler av samarbeidet i NRC frosset. Pådrivere for dette var ikke minst en rekke av de tidligere kommuniststatene som nå er NATO medlemmer. Det var press i alliansen, ikke minst fra Norge, om å gjenoppta den politiske dialogen så raskt som mulig og det uformelle samarbeidet med russerne ble gjenåpnet.

Uansett er det viktige her altid å ha fokus på hva saken virkelig gjelder: Det store spillet, The Great Game, som Rudyard Kipling kalte det, et spill som skriver seg tilbake til 1800-tallet, da Storbritannia og Russland gjennomførte imperialistiske ekspedisjoner fra begge sider av fjellmassivet Hindukush i sine forsøk på å utvide sine imperier over området mellom Kaukasus og India. I dag handler det i første rekke om Sentral-Asia og om oljenasjonene Russland, Kina og USA, i tillegg til for eksempel Norge og Canada.

I Det kaspiske hav har man utvunnet olje i over hundre år. I ørken- og steppeområdet øst for havet, som egentlig er en innsjø med saltholdig vann, finnes det foruten store mengder olje, også enorme forekomster av gass. Både Turkmenistan, Usbekistan og Kasakhstan har en økende virksomhet i området. Overalt hvor det utvinnes olje, er de store multinasjonale oljeselskapene til stede. De enorme olje- og gassforekomstene er en velsignelse for økonomien, men også en kilde til globale stridigheter.

I en lederartikkel i New York Times 2. jan 1996 skrev avisen at “Sentral-Asia framstår igjen som en slagmark mellom stormaktene i det gamle og tøffe geopolitiske spillet. Vestlige eksperter tror at de i hovedsak uutnyttede olje- og gassreservene i og rundt Det kaspiske hav kan bli et det 21. århundrets parallell til Persiabukta. Målet i dette nye spillet for USA er å gjøre seg til venns med de tidligere sovjetrepublikkene som kontrollerer oljen, samtidig som man nøytraliserer Russlands mistenksomhet og utvikler sikre rørledninger fram til verdensmarkedet.”

Disse ordene fikk en helt ny dimensjon etter 911 i USA. Gjennom sin krigserklæring har USA etablert en helt ny situasjon også for landene i Sentral-Asia. Land etter land får kniven på strupen og blir avkrevd støtte og tilgang til flyplasser og luftrom. En eventuell krig vil bli utkjempet i et meget eksplosivt område.

Iran og en ny kald krig

President Obama sendte for en tid tilbake et hemmelig brev til Russlands president sist måned hvor det heter at USA vil gå vekk fra det nye missil forsvarssystemet i Øst Europa hvis Russland hjelper til med å stanse Iran fra å utvikle langdistanse våpen, slik som ballistiske missiler og atomkrigshoder. Brevet var ment å danne en felles front mot Iran. Man kan derfor se konturene til den sedvanlige splitt og hersk politikken som USA har til vane å føre. Men denne strategien har slått feil. G8 arbeidet under sitt nylig avholdte møte i Italia på “et godt dokument som vil inkludere fordømmelse… men samtidig anerkjenne at valgprosedyrene er en iransk sak.” Sergei Lavrov, Russland utenriksminister, sa at Russland ikke ville signere en G8 erklæring som fordømte valget ettersom “Ingen er villig til å fordømme valgprosessen ettersom det er en øvelse i demokrati.”

Russlands militære, diplomatiske og kommersielle bånd til Tehran, som gjennom årene stadig har bedret seg, gjør at Russland har innflytelse på hva Iran foretar seg, men Russland har hittil motsatt seg Washingtons harde linje, som mer eller mindre er en økonomisk, diplomatisk og militær krig det ikke skrives om i pressen, men like fult en krig, overfor Iran. Russerne har klart mest å tjene på et samarbeid med iranerne fremfor å nærme seg Vesten, som kan dolke dem i ryggen når tiden passer seg.

Forholdet mellom Russland og Iran i moderne tid har vært preget av samarbeid. Ayatollah Khomeini hadde åpent erklært at den islamske stat ikke kunne samarbeide med en stat med kommunistiske idealer, noe som førte til at den sekulære Saddam ble alliert av Moskva og Sovjet solgte våpen til Saddam Husseins Irak under Iran-Irak krigen, men like etter krigen begynte samarbeidet mellom de to nasjonene å ta for og skyte fart. På 1990-tallet hadde Russland avtalt å fortsette arbeidet med å utvikle Irans atomprogram, en plan som inkluderte ferdigkonstruksjon av atomreaktoren Bushehr under en 20-års periode.

Ettersom konfrontasjon med USA og EU har eskalert har Tehran funnet seg presset inn i en allianse med Beijing og Moskva, som i likhet med Iran ser på Tyrkias regionale ambisjoner og mulige spredning av en form for pan-tyrkisk ideologi med mistanke, en mistanke som de også nærer overfor kurderne, som fortsetter å bli brukt av Vesten i sitt spill om regional dominans. Russland og Iran deler en felles interesse i å begrense Vestens politiske innflytelse i Sentral Asia, en interesse som har ført Shanghai Cooperation Organization til å gi Iran observatørstatus i 2005 og fult medlemsskap i 2006. Irans forhold til denne organisasjonen som domineres av Russland og Kina representerer de mest ekstensive diplomatiske bånd Iran og Russland har delt siden 1979 revolusjonen.

Vesten forsøker på ulike vis å presse og smiske til seg Russland vennskap, noe som, i tillegg til de økonomiske båndene mellom Russland og Vesten, setter vennskapet mellom Iran og Russland på prøve. Men mens Irans luftflåte tidligere var vestlig, blir nå Irans luftstyrke og sivile luftflåte i økende grad russisk bygget ettersom USA og Europa fortsetter med sine sanksjoner.

USAs krig i Irak foregår ikke kun i Irak, men har utvidet seg til å gjelde hele regionen som nå har blitt delt i to. På den ene siden finner man Saudi Arabia med Tyrkia og Israel, som representanter for Vesten, og kurderne, som en slags gurkhaer, der de dreper Iraks minoriteter, sender militser til sør Irak og ellers har fått langt mer å si i Irak enn det deres antall tilsier. På den andre siden finner man Iran og Syria, samt grupper som Hamas og Hezbollah.

Pressen, som i dag er et våpen til bruk for stat og kapital, ofte i mot de brede lag av befolkningen, er tydeligvis for opptatt med å skrive om hva som skjer av negative ting i Iran for på den måten å holde en mulighet for krig åpen. I dagens verden hvor folks ideer om samfunnet på mange måter blir dannet av pressen har mediene blitt et livsfarlig verktøy i gales hender. For eksempel får vi høre mye negativt om Russland og Iran, men ikke så mye om USA. Dette på grunn av at USA er Norges hovedallierte. Men hva er vell Irans ogRusslands brutalitet og korrupsjon sammenlignet med Vestens, som har manglet en hver parallell i flere hundre år.

Collective Security Treaty Organization (CSTO) eller Tashkent avtalen vokste ut av rammeverket til Commonwealth of Independent States og begynte først som CIS Collective Security Treaty (CST), som ble signert den 15. mai 1992 av Armenia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan i byen Tashkent. Azerbaijan signerte avtalen i serptember 1993 og Georgia og Belarus i desember 1993. Avtalen ble effektuert i 1994.

CST skulle vare i en 5-års periode hvis den ikke ble forlenget. I 1999 signerte kun 6 av medlemmene en ny protokoll: Azerbaijan, Georgia og Uzbekistan, som ble med i the GUAM gruppa etablert i 1997 av Georgia, Ukraina, Azerbaijan og Moldova, og sett på som en motsvar mot russisk innflytelse i regionen, signerte ikke, men trakk seg fra avtalen.

Den 7. oktober 2002 signerte Armenia, Belarus, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russia og Tajikistan det som kom til å utgjøre CSTO avtalen i byen Chişinău, og i 2005 trakk Uzbekistan seg fra GUAM og ble med i CSTO. I 2007 signerte CSTO en avtale med Shanghai Cooperation Organisation (SCO), grunnlagt i 2001 av Kina, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, i Dushanbe for å utbedre samarbeid rundt sikkerhet, forbrytelser og narkotikatrafikk.

I 2007 foreslo CSTO generalsekretæren Nikolai Bordyuzha at Iran kunne bli med i CSTO, og sa at ”CSTO er en åpen organisasjon. Hvis Iran søker i henhold til vårt charter vil vi vurdere søknaden.” Dette ville i tilfelle være det første landet utenfor de tidligere Sovjet republikkene til å bli medlem av organisasjonen.

I følge Russland er en byttehandel med USA vedrørende Iran uaktuell. For som Medvedev sier “Det er ikke slik vi opererer.” “Det blir ingen byttehandel mellom Irans atomvåpenprogram og USAs rakettskjold i Europa.” Han gjør det klinkeklart at Russland ikke vil gå med på noen “byttehandel” som innebærer at de støtter USAs politikk overfor Iran, mot at USA dropper planene om utplassering av rakettskjold i Europa. “Ingen setter disse to temaene opp mot hverandre, spesielt ikke når det gjelder Iran. Det er ikke produktivt”, sa Medvedev. I USA er representanter for Obamas regjering opptatt av å slå fast at de ikke er myke i forhold til Russland, samtidig som holdningen er at det er bedre å legge vekt på de områdene der USA og Russland har felles interesser, enn å dyrke motsetningene.

I følge Medvedev har ikke Russland mottatt noe direkte tilbud om en slik byttehandel, men på en pressekonferanse i Washington i går understreket Obama, som forsøkte å plassere de glødende kullene i fanget på Russland, som kan slippe rakettskjold om de blir med på Washingtons Iran politikk, at brevet nettopp var en påpekning av at rakettskjoldet retter seg mot trusselen fra Iran, noe Russland og andre som kjenner til saken er kritisk overfor. Rakettskjoldet er på mange måter en ny kaldkrig, kun at den denne gangen er langt mer konkret.

Krigen kommer til Georgia

USA, Russland og Iran – Hvor går veien nå?

Militærbaser og geostrategisk kamp

Yukos og hva striden dreier seg om

Endgame – The New York Times

Det store spillet – Rødt

Det store spillet

Rørledninger er storpolitikk

Det store spillet – Morgenbladet

Le Monde – Globalt perspektiv på politikk og medier

Afghanistan og Sentral-Asia

Russia ready to ditch NATO – Medvedev

Putin accuses US of orchestrating Georgian war

Exclusive interview with Abkhazian leader Sergey Bagapsh

Our right to be independent is no less then Kosovo’s

GENOCIDE: Georgia is killing innocent ossetian people

Georgia vs. South Ossetia: a story of genocide

South Ossetians: we deserve independence

Andrew Cockburn: Secret Bush “Finding” Widens Covert War on Iran

IRAN: Report says U.S. waging secret war | Babylon & Beyond

Israel Waging ‘Secret War With Iran’ – September 15, 2008

The Blotter: ABC News Exclusive: The Secret War Against Iran

Israeli agents ‘waging secret war against Iran’

SAS in secret war against Iranian agents

The Real News Network – Seymour Hersh: The secret war in Iran

Did the President Declare “Secret War” Against Syria and Iran

The Real News Network: The Secret War in Iran; Seymour Hersh on Iran

Press TV – Obama to inherit ‘major covert’ op in Iran

The Secret War With Iran

Posted in Den nye verdensorden, Maktblokker, Ny kald krig, USA | Merket med: , , , , , , , | 1 Comment »

Det amerikanske imperium er bankrupt

Posted by Fredsvenn den juli 16, 2009

Dolleren har sluttet å være verdens eneste reserveenhet. Dette er med andre ord slutten på en forferdelig periode av økonomisk og politisk nedgang i USA og signaliserer den siste krampetrekningen fra det amerikanske imperium. Det er over, og ville ikke komme tilbake. Og hva som vil komme vil være veldig smertefult.

I en tordentale for FNs generalforsamling med sine 120 verdensledere anklagde den iranske presidenten, Mahmoud Ahmadinejad,  ”noen få bøllenasjoner” for å ha skapt verdens problemer og sa at ”det amerikanske imperium i verden er på slutten av sin vei.” Han har kritisert administrasjonen til George Bush, USAs president, og sagt ”Det amerikanske imperium … er ved sin slutt, og dets kommende herskere må begrense deres innblanding til sine egne grenser.” I følge Ahmadinejad vil også Israels sionistiske regime kollapse. Han hevder at Israel manipulerer europeere og amerikanere. Det sionistiske regime er ved å kollapse og det er ingenting det kan gjøre for å komme seg ut av den avgrunnen som landet selv, samt dets støttespillere, har skapt fortalte han delegatene. Vedrørende Irans kjerneprogram kunne han fortelle at Iran ville motstå seg alle vestlige bøller som ville forsøke å forhindre landet fra å skaffe seg sivil atomkraftteknologi, som vestlige nasjoner frykter kan bli brukt til å utvikle atomvåpen.

Noam Chomskys bok, Hegemony or Survival: America’s Quest for Global Dominance, publisert i november 2003 er et makroskopisk perspektiv på USAs utenrikspolitikk fra og med Andre verdenskrig og frem til post-Irak krig gjenoppbyggingen. Bokens sentrale fokus (som med mange av Chomskys politiske arbeider) er eksamineringen av USAs politiske, militære og økonomiske motiver, til sammenligning – og ofte i skarp kontrast – med  dets retoriske støtte for demokrati, fredsprosessen i Midtøsten, frihandel og menneskerettigheter. Det er en ekaminasjon av forskjellene mellom posisjoner gjort av USAs regjering og verdens folk i forhold til invasjonen av Irak, samt eksaminerer doktrinetenkningen til den britiske og amerikanske establishment i forhold til bruken av propaganda, sentralisert beslutningstagen og imperialisme fra de nylige amerikanske invasjonene tilbake til de europeiske imperiene.

Boken ble anmodet av den venezuelanske presidenten Hugo Chávez i en tale for FNs generalforsamling i september 2006, noe som førte til at boksalget tok seg opp og den kom opp på første plass i paperback utgave og sjette plass i hardcover utgave på Amazon.com etter kun få dager.

Vår egen Johan Galtung holder foredrag for fullsatte auditorier der han hevder at det amerikanske imperiet vil gå under innen år 2020. – Jeg elsker USA, men hater imperiet, sier Galtung, mens han oppfordrer studentene til å drikke eplesaft fremfor Coca-Cola.

The Conceited Empire

The End of the Anglo-American Empire?

Is the American Empire on the Brink of Collapse?

Death of the American Empire

Hail and Farewell: the End of the American Empire

Will We See the End of Empire in Our Time? by Richard C. Cook

The American empire is falling with the dollar

Curtis Bowman: Patrick Buchanan Foresees the End of the American Empire

The American Empire Is Bankrupt

Collapse of the American Empire

The end of the American empire: An historical perspective

The Tribulation Network – Rise_or_Fall

Morgenbladet.no – Pax Americana

Johan Galtung – Det amerikanske imperiums nedgang og fall – og hva så? (64,2 MB)
Spørsmålsrunden etter foredraget (46,8 MB)

American Empire

Cultural hegemony

Failed States (book)

Full-spectrum dominance

Hegemony

Pax America

fall241372

Se: Bøker

Posted in Den nye verdensorden, Iran, USA | Merket med: , , , , , | Leave a Comment »

Sivilisasjon eller postsivilisasjon

Posted by Fredsvenn den juni 11, 2009

civilization0wi

Se: Sivilisasjon eller postsivilisasjon

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Kamp nedenfra, Kunst og propaganda | Leave a Comment »

”Seier og ikke sannhet er målet for etterretning”

Posted by Fredsvenn den juni 5, 2009

I tillegg til den allerede beskrevne uerklærte krigen mot og i Iran sender USA også økonomiskle hitmen og sjakaler, har diplomatisk krigføring med sanksjoner og forbud mot en rekke land. Nylige deklassifiserte dokumenter som etterforskerne Jeremy Bigwood og Eva Golinger har fått fatt i under Freedom of Information Act (FOIA) viser at mer enn 97 millioner dollar fra US Agency for International Development (USAID) har gått til separatistprosjekter, såkalt “desentralisering” og “regional autonomi”, og opposisjonspartier i Bolivia siden 2002. Det er på denne måten at USA forsøker å holde fast på sitt imperium.

Det absurde er at man også i Norge anerkjenner hva USA driver med av kriminell virksomhet, mens man fokuserer på hva dem som står opp i mot USA gjør for noe ”galt”. Det hele et kynisk spill hvor hva som skjer stort sett er irrelevant ettersom det er interessene bak som er det interessante. Menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati blir i dag mer enn noe annet misbrukt til å få gjennomslag for sine ideer på. Vi vet nå i hvilken grad våre politikere forteller oss løgner. Hvor er for eksempel masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Både Bush og Blair blir rettsforfulgt. Det er tydelig at de praktiserer den neokonservative filosofen Leo Strauss’, mannen som står for det svarteste menneskesyn og de farligste maktbegreper den menneskelige tanke ennå har fostret, teser om at man kan ta seg fri til å juge for massene for på den måte å få ting unnagjort.

Den amerikanske regjertingsetterretningsanalytiker Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss, som døde i 1973, hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken. I USA virket Strauss gjennom en karismatisk lærergjerning og et utrettelig forfatterskap, og elevene hans spredte seg etter hvert til alle amerikanske eliteuniversiteter. I samarbeide med Joseph Cropsey ga han ut en stor grunnbok kalt History of Political Philosophy, et verk som overtok den toneangivende plass på de amerikanske studerendes pulter etter George Sabines grunnbok A History of Political Theory. Siden hans død har han blitt ansett for å være en intellektuell far av neokonservatismen i USA.

Shulsky var direktør ved Office of Special Plans (OSP), en Pentagon enhet skapt av Paul Wolfowitz, også kjent som Wolfowitz of Arabia for hans opptatthet av å styrte Iraks Saddam Hussein som det første skritt i en forvandling av hele det arabiske Midtøsten og ansett for å være hovedarkitekten bak Washingtons globale strategi etter den 11. september 2001 med dens kontroversielle forebyggelsespolitikk, og Douglas Feith, og ledet av Feith, som eksisterte fra september 2002 til juni 2003 for å supplere senior Bush administrasjonen offiserer med rå etterretning eller ren løgn (Stovepiping) angående Irak for på den måten å få en unnskyldning for å kunne erklære krig (Rationale for the Iraq WarGuardian articles on the subject):

(se bl.a: Operation Rockingham, Downing Street Memo, Iraq Dossier, Dodgy DossierSeptember Dossier, Operation Mass Appeal, Bush-Aznar memo, Bush-Blair memo, Iraq document leak 18 September 2004, Iraq disarmament crisis, Niger uranium forgeries, Iraqi aluminum tubes order, Alleged Iraqi Mobile Weapons Labs, Plame affair, Opinion on legality of war by UK Attorney General, Yellowcake forgery).

Shulsky ble leder Iranian Directorate (ID), en Pentagon enhet dannet i 2006 for å behandle etterretning vedrørende Iran i kontekst av diplomatiske og militære konflikt mellom USA og Iran og som har blitt sammenlignet med OSP. ID, sammen med Office of Iranian Affairs i Statsdepartementet, har lite annet som mål enn å ødelegge for regjeringen i Tehran.

Shulsky, som var den som trylte frem alle de såkalte bevisene på eksistensen av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen og forbindelser til terrorgrupper, som overbeviste Tony Blair om riktigheten av et militært angrep, skrev i boken Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence, som han skrev sammen med American Enterprise Institutes (AEI) Gary Schmitt, at ”sannhet ikke er målet” for etterretningsoperasjoner, men seier, som passer godt med det straussianske synet på bruken og formidlingen av kunnskap. I et 1999 dokument, Leo Strauss and the World of Intelligence, som også ble skrevet sammen med Schmitt, skrev Shulsky at “Strauss’ syn certainly får en til å tenke på den mulighet at det politiske liv kan være nært forbundet med bedrag. Det antyder at bedrag er normen i det politiske live.”

Straussianerne, som inkluderer nøkkelfigurene blant de neokonservative strateger bak Bush-administrasjonens aggressive utenriks- og militærpolitikk, blir betraktet som en sekt og har tatt Strauss’ forsvar for ”den skjulte sannhet” til seg. Dermed blir løgn og bedrag et legitimt politisk instrument. Leo Strauss hadde tanker om de noble løgner. For at borgerne skal ha borgerbevissthet og være en blanding av herrer og soldatvepser, mente Strauss at filosofer ikke skal si direkte hva de tenker på. Det er for farlig. Filosofene bør i politikken utøve sin innflytelse indirekte ved å finne på noble løgner. Med myten om masseødeleggelsesvåpen får de oss til å gå i krig, som vil si å drepe hundretusener av irakere, myten om det verdensomspennende terrornettverket får oss til å stå som offerlam, mens vi venter på å bli sikkerhetsklarert uten sko og belte.

To andre innflytelsesrike straussianere er Weekly Standards sjefredaktør William Kristol, sønn til Irving Kristol, en av grunnleggerne av den neokonservative bevegelsen, og den høyrekonservative Gertrude Himmelfarb, som har stipendiat i Victorian era litteratur, hvor av begge var sekulære jøder, og Gary Schmitt, grunnlegger, formann og direktør for Project for a New American Century (PNAC), en seks år gammel neokonservativ gruppe, hvis eldre medlemmer omfatter visepresident Dick Cheney og Pentagon-sjefen Donald Rumsfeld i tillegg til et antall andre høytstående utenrikspolitiske embedsmenn. PNACs tidlige forskrifter og etterfølgende brev til president George W. Bush om hvordan krigen mot terrorisme skal utkjempes har i uhyggelig grad foregrepet presis hva administrasjonen har gjort. Kristol fortsetter å støtte Irak krigen, og arbeider for en krig mot Iran også.

En internasjonal Midtøsten-konferanse ble for en tid siden avholdt i Annapolis, Maryland. Dette er første gang siden 2000 at man forsøker å forhandle fram en fred mellom Palestina og Israel, noe som gjør dette til en prestisjetung affære for president Bushs administrasjon. Men målet er synlig ikke å få rettferdig fred i regionen. Det har vært drøssevis av lignende konferanser. Heller ikke ser det ut til at Israel vil gi slipp på noe uten å bli tvunget til det, noe som ikke synes til å skje. Eksperter er langt fra optimistiske vedrørende konferansen. Især pga at det hele heller ser ut til å være en forberedende affære for krig mot Iran. USA håper et resultat av konferansen vil bli en moderat arabisk allianse i mot Irans innflytelse i regionen, men også til dette er analytikerne skeptiske. President Mahmoud Ahmadinejad har kritisert den USA-finansierte konferansen for kun å være et ledd i den zionistiske konspirasjonen.

Condoleezza Rice og Robert Gates besøkte regionen på rundt samme tid for å vinne støtte for USAs politikk i Irak og sette fokus på forholdet mellom Israel og Palestina. I følge Rice og Gates skal den militære hjelpen hjelpe til med å møte den negative innflytelsen fra al-Qaeda, Hizballah, Syria og Iran. I deres taler til de sunni arabiske regimene talte de om en blokk av land og bevegelser ledet av shia persiske Iran og at man måtte støtte Irak som en buffer mot Iran eller leve under Tehrans voksende skygge. Saudi Arabia har nylig gitt sin støtte til en Midtøsten fredskonferanse foreslått av Bush.

I en pause fra den historiske israelske motstanden til USAs våpensalg til Saudi Arabia, sa Ehud Olmert nylig at Israel forsto Washingtons plan om å støtte state-of-the-art weapons til Saudi Arabia som en motvekt til den iranske innflytelsen. Irans utenriksminister på sin side beskyldte USA for å forsøke å skape frykt og splittelse i Sørvest Asia og den iranske forsvarsministeren Mustafa Mohammad Najjar sa USA forsøkte å ”skape en falskt våpenkappløp for på den måten å få deres store våpenselskaper til å overleve”, og tilføyde at han ikke så det som en trussel, men som en videre utvikling av den islamske verdenens våpenforsvarsutvikling.

Forholdet mellom Israel og USA har utviklet seg fra støtte til dannelsen av et jødisk folkehjem i 1947 til et uvanlig forhold som forbinder et lite men militært mektig Israel med USA. For USA er Israel en hovedalliert som ikke deltar i NATO. I 2006 mente 44 prosent av amerikanerne at USA tilpasselig støttet Israel, 11 prosent mente at det var for lite og 38 prosent mente at det var for mye. USA økte nylig støtten til Israel med en gavepakke på mer enn 30 milliarder dollar over de neste 10 årene, noe som vil si en økning på 25 prosent, en støtte Barack Obama fult ut støttet.

Bush administrasjonen økte samtidig sin støtte til det monarkistiske diktaturet Saudi Arabia, en våpenhandel verdt minst 20 milliarder dollar, inkludert rakettforsvarssystemer og skip, og fem andre oljerike gulfstater, Gulf Cooperation Council (GCC) landene United Arab Emirates, Kuwait, Qatar, Bahrain og Oman, så vell som en ny 10-års militærpakke til Egypt på 13 milliarder dollar. Dette for å forsterke sine allierte i regionen og møte Irans voksende innflytelse. Dette på tross av at private Saudi borgere gir millioner i dollar til sunni opprørere i Irak og mye av pengene blir brukt til å kjøpe våpen, inkludert skulder antiluftsskytsraketter.

Den saudiske regjeringen benekter at penger fra deres land blir sendt til irakiske opprørere, noe en rapport fra Iraq Study Group (ISG), også kjent som Baker-Hamilton Commission, et tipersons bipartisanspanel utvalgt av den amerikanske kongressen i 2006 for å analysere situasjonen i Irak og foreslå politiske vedtak, kan bekrefte at skjer. Flere lastebilsjåfører intervjuet av Associated Press (AP) beskrev at de transporterte bokser av penger fra Saudi Arabia til Irak, penger som ble gitt til opprørere.

På mange måter kan det hele sees på som en ny kald krig. I følge Stockholm International Peace Research Institute har den globale utgiftsmengden til det militære har økt med mer enn 37 prosent i det siste tiåret, og dermed nådd opp til 1.2 trillioner dollar i 2006. Av dem som mottar våpen fra USA er land i Vest Asia, Japan og Taiwan. Når det kommer til Russland er det India og Kina, og i den nyere tid Algeria og Venezuela som er de største forhandlerne. Som motsvar til USAs støtte til Israel og gulflandene, Egypt og Jordan, solgte Russland nylig 250 langdistanse Sukhoi-30 bombefly og 20 oljetankere til Iran.

Russland, som i de siste årene med Putin har blitt styrket, har økt sin våpenproduksjon og eksport. I følge Putin ikke aller minst for å  forsvare seg mot potensielle angrep, samt for å motstå politisk press fra utlandet. Putin foreslo tidligere i år at Russland unilateralt skulle trekke seg fra Treaty on Conventional Forces in Europe (CFE), en avtale laget i 1990 mellom de daværende 22-medlemmene av NATO og den tidligere Warsawa pakten for å styrke våpenkontrollen i Europa, ettersom dette ville være i Russlands beste interesse ”frem til alle NATO landene ratifiserer den og begynner å følge den opp, slik Russland har gjort unilateralt.”

Iran lanserte sitt eget våpenutviklingsprogram under Irak-Iran krigen, som et tilsvar på USAs våpenembargo, og har siden 1992 har landet produsert sine egne tanks, væpnede personal kjøretøy og raketter. Nylig har Iran presentert sin nye 2.000lb ”smart” bombe og har begynt å produsere sitt eget jetfly kjent som Azarakhsh, som betyr lynet. Iran testskjøt i fjor en ”ultrahorisont” rakett, to mektige torpedoer og en Fajr-e Darya rakett som kan unngå radarer og treffe flere mål samtidig gjennom å bruke multiplum bombehoder under store militære manøvre i den persiske gulf.

Antivestlig propaganda er det som klinger best hos den russiske befolkningen. Dette selv om den stadig større diplomatiske kontakten mellom USA og Russland kan tyde på bedre samarbeid, men så er jo politikk en sport som hovedsakelig går utover den sivile delen av befolkningen og den svake part.

Nashi, som på russisk betyr Vår! er en russisk ungdomsbevegelse, offisielt annonsert av Vasily Yakemenko, leder av den pro-Putin ungdomsbevegelsen Walking Together den 1. mars 2005, med åpningskonferanse den 15. april 2005. Den ble satt opp som en reaksjon mot Ukrainas oransjerevolusjon i 2004, hvor ungdomsledede gatekamper hjalp til med å gi presidentskapet til den pro-vestlige kandidaten Viktor Yushchenko, som var uformell leder for Our Ukraine Bloc, Blok Nasha Ukrayina, NU.

I Venezuela har Hugo Chavez, som ble forsøkt veltet i 2002 av den venezuelske handelsminister Pedro Carmona, som ble installert som interimspresident i 1 dag, fra den 12.-13. april, med støtte fra Bush administrasjonen og CIA som orkestrerte kuppet, kommet til makten og det har blitt dannet et interessant samarbeid mellom Venezuela, Iran og Russland, som for kun kort tid siden truet med veto når det kommer til spørsmålet om Kosovo, en provins i Serbia, som har vært styrt av NATO og FN siden 1999. Kosovo er historisk sett en del av Serbia, men en overveldende del av befolkningen er albanere, som ønsker selvstendighet eller gå sammen med Albania for på den måten å skape et større Albania.

Det at Obama – og resten av Vesten – nå forsøker å bli godvenner med muslimene – les: sunniene – og da i sær Tyrkia – akkurat som om Tyrkia ikke helt fra tiden etter folkemordet på blant annet pontere, armenere og assyrere har vært en nær venn av USA, Israel og resten av Vesten – er ikke noe merkverdig tatt denne geostrategiske tenkningen tatt i betraktning. Det dreier seg om lite annet enn det sedvanlige – det å få krigen i Irak til å bli en regional kamp mellom shia og sunni. Man slo to fluer i et smekk under Irak-Iran krigen. I følge den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh støtter USA, Libanon, Saudi Arabia og Israel sunni terroristgrupper slik som Fatah al-Islam i hele Sørvest Asia i sin kam mot shiaene.

Det å diskutere hvor vidt det blir krig mot Iran eller ikke er en nokså absurd diskusjon tatt i betraktning at den krigen har startet for lenge siden. USA og etablissementet i Washington har for lengst tatt opp kampen. Faktisk må man, tatt i betraktning USAs voldsomme aggresjon rundt om i verden, regne med at USA kontinuerlig har vært i krig mot Iran for å oppnå og styrke sin hegemoniske makt.

I følge Chomsky er Obamas og Clintons høyrøstede glansnummer overfor palestinerne – at Israel ikke skal få bygge ENDA flere hus for bosettere – et fullstendig utilstrekkelig skritt i retning av å gjenreise palestinernes rettigheter. Israels kvelning av palestinerne skjer på SÅ mange forferdelige måter, at det de sier om bosettingene monner veldig lite. Andre glansnumre er stengningen av Guantanamo og slutt på waterboarding. På Guantanamo sitter visstnok kun omkring 1 % av de fangene amerikanerne holder ”overseas”. De har store fangeleire i Afghanistan og Irak, og framfor alt fortsetter USA med den ”outsorcing” av fangebehandling til land som er velkjent for tortur, som landet har drevet i flere tiår.

Change, Change, Change sto det å lese da Obama kom inn som president i USA. Alle fikk – på lik linje med 911 – dette med seg. Men hva forandringen består i er ennå uklart. En forandring er uansett at man går gått bort fra grønnsaken Bush til den meget dyktige retorikeren Obama. Dette ble vi ikke aller minst påminnet om under Obamas nylige besøk til Egypt. Men hva som er sant/usant – nytt/gammelt – ja, det er uklart.

Armenerne føler seg skuffet ettersom også Obama feiger ut når det kommer til anerkjennelsen av folkemordet mot armenerne. Dette på grunn av at Tyrkia, som blant annet var mellomland for over 70 prosent av våpnene som gikk til å ødelegge Irak, er en langt viktigere geostrategisk makker – for både USA og Israel. Hva som i praksis vil skje med palestinerne vil vise seg i fremtiden. Hittil ser det kun ut til at Obama kun følger opp om en politikk som begynte under Bush administrasjonen om å splitte saudiere og iranere, sunnier og shiaer – en kamp ingen av dem har noe som helst å tjene på foruten USA som ønsker å beholde kontrollen over regionen.

Armenia

Hvem sine terrorister?

Hva nå med Iran?

En verden i konflikt

Movement to impeach George W. Bush

The Prosecution of George W. Bush for Murder

85490605WM003_PROTESTS_MARK

strauss-2006

strauss neoconservatives22il

strauss same_old_storyF

strauss neocons

strauss_496b8df889

strauss-is-peace

straussbush

straussdeception6

straussglobalist_large

strausssmall

truth_-_kissinger

truthblair_war_criminal

straussTheObamaDeception

straussdeception

«All war is based on deception.» — Sun Tzu, The Art of War

«There is nothing new in a government lying to their people to start a war. Indeed because most people prefer living in peace to bloody and horrific death in war, any government that desires to initiate a war usually lies to their people to create the illusion that support for the war is the only possible choice they can make.»

Posted in Dagens kamp, Den nye verdensorden, Irak - Land og krig, Iran, Latin Amerika, Ny kald krig | Merket med: , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Leave a Comment »

BLOCK G8 2009!

Posted by Fredsvenn den mai 21, 2009

G8 er en sammenslutning av de åtte ledende industrilandene i verden: Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia, Canada og Russland. Det 35te G8 møtet skal finne sted i L’Aquila, Abruzzo, Italia, i juli 2009. Samtidig som man valgte å flytte møtet, som opprinnelig var ment å ha i La Maddalena til L’Aquila, valgte man som et tegn på støtte til samfunnet truffet av jordskjelvet den 6. april valgte man å ha en skilpadde som møtets symbol som en påminnelse om dette G8s “migrerende” natur sammen med ordene “G8 møtet 2009 – Fra La Maddalena til L’Aquila”. Steder hvor organisasjonen tidligere har hatt møte i Italia inkluderer Venezia (1980); Venezia (1987); Napoli (1994) og Genova (2001). G8 møtet har utviklet seg til å bli mer enn en samling av verdens politiske ledere. The event har blitt en anledning for et bredt mangfold av NGOer, aktivister og sivile grupper å samles og diskutere aktuelle saker.

Det er en appell om å “Tilegne seg fjellet og begrave G8!“ Et opprop til det “globale mangfold “ å benytte seg av muligheten i Abruzzo til å bygge “bærekraftige, fremtidsrettede samfunn” 10 år etter at Seattle gruppen “Diggers 2.0“ hadde sin appell for “Solidaritet ut av ruinene til neoliberalismen.“ “Vi trenger løsninger for krisen nedenfra, en an opposing makt av sosiale bevegelser med en skuffe i sine hender som gjør seg klar til å bygge en postkapitalistisk verden. Et opprop til det globale mangfold om å komme til Abruzzo fra 7.–11. juli for å hjelpe til med å gjenoppbygge Abruzzo.“ Samtidig som statslederne fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada, Russland, Japan og Italia i dag samles til sitt toppmøte, vil flere tusen personer verden over gjennomføre møter der målet er å reise alternativer til en verdensorden styrt av G8.

Direkte aksjoner, demonstrasjoner, appeller og arrangementer mot G8 møtet i Italia: Se Her

G8 – Italia – Offisiell side

G8 – Planer

G8 – Wikipedia

G8 – Italia – Wikipedia

g8luebeck

capitalism

g8Italy_Regions_Abruzzo_Map

g8360567

Mange mener at G8 er for lite representativt, og at det ikke gjenspeiler de globale maktforholdene i dag. Blant dem er Kina. Kina framstiller seg ofte som talerør for verdens utviklingsland og mener utviklingslandene har for lite innflytelse i beslutningsprosesser i internasjonale finansinstitusjoner.

Toppmøtet i London den 2. april i år regnes av mange som en milepæl i Kinas integrering i det internasjonale samfunnet. Kina har tradisjonelt ligget lavt i det diplomatiske terrenget, men i London spilte landet en aktiv rolle, blant annet ved å foreslå reformer i IMF som vil gi utviklingslandene større innflytelse. Kina fikk også gjennomslag for sine forslag mot proteksjonisme i internasjonal handel.

I forbindelse med finanskrisen har G20 vokst fram som et alternativ til G8, blant annet fordi G20 gjenspeiler en større bredde av verdens land. G20-landene står for 85 prosent av all verdiskaping i verden om vi måler etter bruttonasjonalprodukt (BNP), som vil si den samlede verdiskapningen i et land – den totale mengden av varer og tjenester som blir skapt i et land i løpet av et år. Gruppen består av de åtte landene i G8, samt elleve andre av verdens største økonomier, deriblant Kina og EU. Skeptikerne hevder at G20 er for stort og utvannet til å takle internasjonale utfordringer effektivt.

Et helt konkret symbol på Kinas nye posisjon kan være det offisielle bildet fra G20- toppmøtet, slik tolker i hvert fall kinesiske medier det. Her står president Hu i første rekke ved siden av verten for toppmøtet, Storbritannias statsminister Gordon Brown, mens president Obama befinner seg i rekken bak. Det snakkes nå også om en ny viktig G-sammenslutning på den globale arena, G2: Kina og USA. De to landene er henholdsvis verdens tredje største og største økonomi, og står til sammen for omtrent en tredel av verdens BNP. En slik konstellasjon har dermed potensial til å bli mektig i verdensøkonomien.

Zbigniew Brzezinski, sikkerhetspolitisk rådgiver for tidligere president Carter i USA og en av de ledende kreftene bak infernoet i Sentral Asia på 1980-tallet, inkludert krigen i Afghanistan og dannelsen av det afghanske mujahedeen, Taliban og al-Q-aida, for å bekjempe kommunismen og det ateistiske Sovjet, lanserte ideen i Beijing tidlig i 2009, da USA og Kina feiret 30 års jubileum for diplomatiske forbindelser. I september 2007 sa Brzezinski, som gikk inn for Barack Obama og som nå er Obamas sikkerhetspolitiske rådgiver, at ”hva som gjør Obama attraktiv er at han forstår at vi lever i en veldig forskjellig verden hvor vi må relatere til et mangfold av kulturer og folk.”

Zbigniew Brzezinski er kjent som en reaksjonær hauk fra den kalde krigen og har bl.a. skrevet boken ”The Grand Chessboard” med undertittel «American Primacy And Its Geostrategic Imperatives». Her er det gjort rede for at ekspansjon østover i Asia er et credo. Denne oppskriften er langt på vei fulgt allerede av George W. Bush; Irak, Afghanistan, Georgia… (Med stilltiende eller aktiv støtte fra Norges regjering). Ideen er å etablere et forum for å diskutere ikke bare temaer som angår forholdet mellom USA og Kina, men også internasjonale saker generelt. Obama og Hu tok et skritt i denne retningen under G20-møtet i april i år, da de ble enige om å etablere en strategisk og økonomisk dialog med årlige møter.

grand chessboard

A new brain for Barack Obama

Kina og USA – En ny verdensorden

Posted in Økonomi, Den nye verdensorden, Konferanser, Maktblokker | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

NATOs parlamentarikermøte i Oslo

Posted by Fredsvenn den mai 9, 2009

Den 22. til 26. mai arrangerer NATO parlamentarikermøte i Oslo. Møte vil samle 300 parlamentarikere fra de 28 NATO medlemslandene fra Nord Amerika og Europa samt delegater fra partnerland og observatører.

“This is not just a historic day because a Dane has assumed this post for the first time but first and foremost because we are celebrating the 60th anniversary of the most successful peace movement the world has ever known.”

Anders Fogh Rasmussen

(Sitater fra UPI – News, photos, topics …)

International Peace Movement

Les: NATOs nye generalsekretær – Sjur CP

Slutet på den skandinaviska neutraliteten: NATOs militarisering av hele Europa

nato2

protest nato_3

The War of the Worlds – Wikipedia

War of the Worlds – A Steven Spielberg

”The Martians – bulky, octopus-like creatures the size of a bear – have assembled towering three-legged ”fighting-machines” armed with a heat-ray and a chemical weapon: ”the black smoke.” Shortly after, all organized resistance has ceased, and the Tripods roam the shattered landscape unhindered, killing humans with their Black Smoke. Red weed, a fast growing Martian form of vegetation spreads over the landscape, aggressively overcoming the Earth’s ecology, in much the same way the Martians have overcome human civilization. Martians feeding on humans by direct blood transfusion. At the conclusion the Martians succumb to terrestrial pathogenic bacteria to which they have no immunity. The Narrator is unexpectedly reunited with his wife, and they, along with the rest of humanity, are faced with a new and expanded universe as a result of the invasion.”

Tatt i betraktning:

Les: Krigens kostnad

”En million bøker, 10 millioner dokumenter og 14.000 arkeologiske gjenstander har blitt mistet i den USA-ledede invasjonen og den påfølgende okkupasjonen av Irak – den største kulturelle katastrofe siden arvingene til Genghis Khan ødela Bagdad i 1258”, sa den venezuelanske forfatteren Fernando Báez, forfatteren av The Cultural Destruction of Iraq og A Universal History of the Destruction of Books, under et intervju med IPS under et kort besøk til Caracas den 15. februar 2005.

Eksperten vedrørende den enorme ødeleggelsen av biblioteket har hjulpet til med å dokumentere ødeleggelsen av kulturelle og religiøse gjenstander i Irak hvor de gamle mesopotamiske kongedømmene i Sumer, Akkad og Babylon oppsto, noe som ga det kallenavnet sivilisasjonens vugge. I følge ham stjeler amerikanske og polske soldater ”ennå skatter i dag og selger dem over grensen til Jordan og Kuwait, hvor kunsthandlere betaler opp til 57.000 dollar for en sumerisk leirtavle.”

Hans beskrivelse av ødeleggelsene og det at han hevder at koalisjonsstyrkene bryter med Haag konvensjonen av 1954 vedrørende forsvar av kulturarv i krigstid har ført til fiendskap fra Washington. Han ble blant annet nektet visa til USA for å ta del i en konferanse. I tillegg er han hindret fra å vende tilbake til Irak for der å gjennomføre nærmere granskning. Men i følge ham selv så er dette allerede for sent ettersom man har ”dokumenter, bilder og fotoer som i sin tid vil tjene som bevis for de begåtte grusomheter.”

Robert Bevan skriver i sin bok The Destruction of Memory – Architecture of War at bevisst ødeleggelse av arkitektur i krig bør betraktes som forbrytelse mot menneskeheten, ja, rent ut sagt som krigsforbrytelse. Det er ikke noe lyst bilde Bevan tegner av det internasjonale samarbeidet for å prøve å få en slutt på all denne ødeleggelsen. Han anser Haag-konvensjonen fra 1954 for ineffektiv og anbefaler i stedet et tillegg til FNs folkemordskonvensjon fra 1948, hvor arkitektonisk ødeleggelse der skal rubriseres som forbrytelsen kulturelt folkemord.

Bevan, som tidligere har vært redaktør av ukeavisen Building Design, skriver i innledningen at Krystallnatten, da nazistene brente synagoger i Tyskland i 1938, nærmest var et kulturelt folkemord, et forsøk på ”å nekte et folk både dets forgagne og dets fremtid.” Men dette er langt fra noen unik hendelse. Bevan pesenterer en grundig og detaljert gjennomgang av krig og væpnete konflikter fra begynnelsen av 1900-tallet og framover, og kommer med det ene eksempelet etter det andre på hvordan destruksjon av arkitektur er blitt brukt som et våpen, som bombingen av Mostar-broen i Bosnia-Herzegovina, bombingen av Dresden og angrepene mot The World Trade Center.

Krystallnatta, som betyr natten for knuste glass, refererer til utallige knuste vinduer i jødiske butikker og synagoger over hele Tyskland i forbindelse med en nazistisk terrorkampanje i november 1938 mot jødisk kultur i Tyskland. Krystallnatta var overgangen mellom overgrep og undertrykkelse av den tyskjødiske minoritet begått av nazistene, og markerte et skifte mot et tidlig nivå av holocaust.

For det amerikanske Fjerde rike, også kjent som Den nye verdensorden, var USAs indirekte og direkte ødeleggelse av den uvurderlige irakiske kulturen gjennom ødeleggelse og plyndring av Det irakiske museet i Bagdad og andre museer i etterkant av invasjonen av landet en Krystallnacht. Dette er ikke kun et tap for Det irakiske folk, men en uerstattelig ødeleggelse av alle deler av menneskets historie.

USA skal nå sanksjonere Syria – akkurat som USA har etisk og morlsk rett til å gjøre dette. Etter hva vi har sett i Irak og Afghanistan, for ikke å nevne de utallige andre overgrepene USA begår og har begått, burde de kanskje aller først feie for egen dør først. Change, change, change sier Obama og ansetter flere av dem i sin administrasjon som har stått bak all den uretten som har blitt begått i USAnavn, eller skal vi si i frihetens og demokratiets navn. Nesten alle norske medier, delvis også Klassekampen, er lydige og skriver og publiseres hva som er forventet av dem slik Noam Chomsky har beskrevet det i sin bok Manufactured Consent. USA og Israel, de to landene som har gått til krig mest i det forrige århundret og som undertrykker sin egen befolkning mest her på kloden, hevder Iran er en trussel mot dem på trods av at spørreundersøkelser klart viser at Det er de to førsnevnte folk flest her i verden mener truer verdensfreden.  Iran har ikke angrepet et eneste land på langt over 100 år.  Nei tiden er for lengst over for å slumre. Vi må våkne og gripe til handling!

For det første er det USA, Israel, Libanon og Saudi Arabia som støtter terrorisme, og ikke Iran og Syria. Hamas er ingen terrororganisasjon foruten en nasjonal frigjøringsorganisasjon. Både USA og Israel er terrorstater. Hva kan man ellers kalle land som utfører handlinger som dem vi har sett i Irak og Afghanistan, samt Guantanamo og Abu Ghraib, og som stanser mødre fra å komme til hospital for å føde, noe som ofte ender med at det nyfødte barnet dør?

Den amerikanske Pulitzer Prize vinnende New Yorker magazine journalist og Washington DC. baserte forfatter Seymour Hersh kunne i mars 2007 rapportere om at den libanesiske neokonservative regjeringen ga støtte til Fatah al-Islam for på den måten å knuse shia gruppen Hezbollah. Hersh beskylder Det hvite hus for ikke å være rasjonelle når: “Vi støtter sunniene hvor hen vi kan mot shiaene … Vi holder på med å skape … sekterisk vold.” Han mener dette er en politikk som nå har “bitt oss i halen.”

Hvem som er en trussel av USA og Russland bør forbli uforuttsagt ettersom det sier seg selv av det ovenfornevnte. Russland har ingen planer om å angripe Vesten, men det kan man vell ikke, på tross av at vestlig media også her kun etterplaprer de amerikanske politikerne, akkurat si om USA og dets kjøtere. Norge, som følger USA hakk i hæl, er lite annet enn en vassalstat som kynisk beriker seg gjennom den nåværende situasjonen.

Krig mot Iran?

Hvem sine terrorister?

Verden er kynisk og hard. Rettferdighet er et ideal som sjeldent blir utvist i praksis. Men kun det at vi har begrepet forteller noe om menneskeheten. Sannhet, rettferdighet og fred, for ikke å nevne solidaritet, kjærlighet og empati, eller frihet under ansvar, er idealer vi alle kjenner. Flere av dem har generasjonene før oss kjempet for. Det har vært blodige slag og flere har ofret sine liv. Noen av idealene har nådd et høyere stadium enn andre. Noen står sterkere i dag enn tidligere. Noen står sterkere i en kultur enn i en annen. Men vi bør alle etterstrebe dem, ettersom menneske bør forsøke å utvikle seg den rette vei, til et mer harmonisk samfunn og en fredeligere sivilisasjon.Vi må kjempe for å beholde det såkalte menneskelige ved oss.

Det er mange ting man kan gjøre for å bryte en ond sirkel og bli et skapende individ i steden for et produkt av sitt samfunn og sin samtid. Selv om stat og kapital gjør sitt beste for å skape zombier kan man stå opp og gjøre noe, ta initiativ, bryte lenkene og være fri. Til syvende og sist har vi alle et valg. Vi trenger kun å ha motet som skal til. Man trenger ikke å være spesielt utrustet eller ha gått mange år på skolen. Et vært menneske er godt nok utrustet. Dette selv om det gjerne bør være en samklang mellom intelekt og hjerte.

Vi må ikke tåle så inderlig vell den urett som rammer våre brødre og søstre i andre deler av verden. Det er her vi må utvise mot. Vi må gå i mot de strømninger som er så sterke i dag – en voldsbølge og en apati som verden sjeldent har sett maken til – den er global. Vi må bryte oss ut av lenkene, lirke oss ut av nettet som har blitt satt over oss og begi oss ut på en usikker sti som kan føre til pinsler og ens død eller til en bedre verden. Dette kan gjøres gjennom å tale om en bedre verden, skrive om en bedre verden, demonstrere en bedre verden, bygge opp en bedre verden her og nå. Man kan begi seg ut i verden, for eksempel til Palestina og Irak, hvor våre brødre og søstre lider hver dag av overgrep og berøvelser.

Lørdag den 23. og søndag den 24. mai vil det bli holdt møter av NATO PAs 5 komiteer (politisk, forsvar og sikkerhet, vitenskap og teknologi, sivildimensjonen av sikkerhet, økonomi og sikkerhet). Disse vil diskutere rapporter vedrørende en bred rekke sikkerhets- og forsvarstemaer og vil bli addressert av gjestetalere fra regjering, akademia og NATO.

Pleniumsmøtet tirsdag den 26. mai vil bli addressert av NATO PAs president, kongressmedlem John Tanner fra USA, Norges statsminister Jens Stoltenberg, Stortingspresident Thorbjørn Jagland, FNs spesialrepresentant for Afghanistan Kai Eide,  samt parlementstalerne fra deto nye NATO medlemmene, Albania og Kroatia. Møtet vil bli fulgt av et samlet møte mellom NATOs parlamentssamling og det Nortdatlantiske råd ledet av NATOs generalsekretær Jaap De Hoop Scheffer, som blir etterfulgt av en spørsmål og svar periode vedrørende møtets saker.

Møtet i Oslo skal styrke NATO som de rike og mektiges allianse og ytterligere legge NATO-landene inn under USAs strategi for angrepskrig i Afghanistan. I dag, etter at ”forsvarsalliansen” mistet sin begrunnelse med Warszawa-paktens sammenbrudd, opptrer NATO stadig mer som USAs reserveverdenspoliti.

USAs bruk av brutal militær makt i Afghanistan har avslørt for alle at dette ikke handler om en ”humanitær aksjon”, men om USAs kyniske geopolitiske maktinteresser. Norges deltagelse i ISAF-styrkene, de internasjonale styrkene i Afghanistan, er ingen fredsoperasjon, men blir stadig mer integrert i USAs interesser gjennom at NATO nå har overtatt den operative kommandoen over ISAF. Dette er ikke ”krig mot terror”, men ”utenrikspolitikk med krigsterror”
NATO er de rike og mektiges allianse. Alliansen omfatter bare en tiendedel av jordens befolkning, men NATOs såkalte ”Out of Area”-strategi har gjort den påståtte forsvarsalliansen til et høyteknologisk militært middel for grådig imperialisme med full kontroll over verdens sentrale ressurser. USA har tvunget gjennom sin endring av NATO med typiske Bush-slagord som ”Out of Area or Out of Business”, og skiftende norske regjeringer har latt seg slepe med i den nye, imperialistiske alliansen – så også med dagens rødgrønne Stoltenberg II.

Soria Moria-avtalens propaganda sa at Norge skal være ”en tydelig fredsnasjon”, men i løpet av deres regjeringstid har Norge blitt stadig mer involvert i USAs skandaløse overgrepstrategi i Afghanistan. Norge og ISAF kriger på USAs side, og blir derfor også møtt som den krigsnasjon vi er. For virkelig å markere sin kyniske holdning fortsetter Norge med å sende afghanske flyktninger tilbake til et land som nå er så usikkert, at selv norske militære har blitt redde for å bli ennå dypere involvert i USAs hengemyr av en krig. Gjennom parlamentsmøtet vil den norske regjeringen igjen falle på kne og forsikre om at vi står helt bak NATO/ISAF-krigen. Vis derfor din motstand mot Norges underkastelse!

BELGIUM NATO PROTEST

protest_45978917

FRANCE_NATO_PROTEST_142802f

france NatoProtest090404_432

Fredsinitiativet har ikke tenkt å la dette skje i stillhet og vil protestere. Lørdag den 23. mai blir det derfor en motdemonstrasjon, som starter fra Stortinget og som går til der hvor møtet befinner seg. Hovedinnretningen på protesten vil handle om å få Norge ut av Afghanistan.

Dagen før, fredag den 22. mai kl. 19.00, arrangerer Fredsinitiativet en minikonferanse mot NATO-møtet. Der vil blant annet Peter M. Johansen debattere med politikere fra AP og SV. Sannsynligvis blir dette på Litteraturhuset.

Det har også blitt planlagt et kombinert politisk møte og aktivistmøte i forkant. Det skjer tirsdag den 12. mai kl. 19.00 på Grønland bydelshus. Innleder blir Bent Natvig, som vil innlede om NATOs atomvåpenstrategi, og Zahir Athari, som vil innlede om utviklingen i Afghanistan. La oss uten regjeringsmessige bindinger og forbehold uttrykke hva vi mener om NATO, NATOs nyegeneralsekretær Anders Fogh Rasmussens, som inntok stillingen etter god hjelp fra USAs Barack Obama og Silvio Berlusconi, og krigene i Afghanistan og Irak. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gratulerte sin danske kollega med utnevnelsen som NATOs nye generalsekretær og lykke til med et meget viktig arbeid.

For ikke lenge siden skrev Gunnar Garbo «NATO fyller 60 år. Hvordan tror vi at verdens øvrige folk ser på det militære hegemoniet til de rikeste landene? Kan vi virkelig vente at de godtar forsikringen om at NATO bare har til formål å trygge fred og sikkerhet for alle? De vet jo at slik har imperialistene brukt å snakke. Det er mer sannsynlig at de oppfatter Nato-landenes globale rolle som et middel til å forme verden i samsvar med deres egne interesser. Disse interessene mener de betyr ambisjonene til supermakten og profittkravene til de transnasjonale selskaper og kapitalister som berger seg gjennom finanskrisen. Der ser de trolig rett.»
Sørg for å mobilisere flest mulig til aktivistmøtet. Dess flere som kommer her, dess større demo!


Posted in Den nye verdensorden, Irak - Land og krig, Konferanser, Krig, Krigen mot terror, Maktblokker, USA | Merket med: , , , , , | Leave a Comment »

NATOs nye generalsekretær

Posted by Fredsvenn den april 6, 2009

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gratulerte sin danske kollega Anders Fogh Rasmussen med utnevnelsen som NATOs nye generalsekretær og lykke til med et meget viktig arbeid.

“This is not just a historic day because a Dane has assumed this post for the first time but first and foremost because we are celebrating the 60th anniversary of the most successful peace movement the world has ever known.”

Anders Fogh Rasmussen

(Sitater fra UPI – News, photos, topics …)

International Peace Movement

rass20080307-194752-pic-645149819

rasslead_dkpol2

rasspatch-02-assyria

rassnato

rassnato

rassmaps-of-world-nato-member-countries

rass800px-flagofassyriasvg

rassiraq-war

rassiraq-waro

rassiraq-war-leg-blown-off-kid

rassfigures-iraq_war

rassimage002

rassiraq_oil_map4851

rassoil-on-water

NATO fyller 60 år. Hvordan tror vi at verdens øvrige folk ser på det militære hegemoniet til de rikeste landene? Kan vi virkelig vente at de godtar forsikringen om at NATO bare har til formål å trygge fred og sikkerhet for alle? De vet jo at slik har imperialistene brukt å snakke. Det er mer sannsynlig at de oppfatter Nato-landenes globale rolle som et middel til å forme verden i samsvar med deres egne interesser, Disse interessene mener de betyr ambisjonene til supermakten og profittkravene til de transnasjonale selskaper og kapitalister som berger seg gjennom finanskrisen. Der ser de trolig rett, skriver Gunnar Garbo.

Les mer her

Anders Fogh Rasmussen ble den 4. april 2009 utnevnt til generalsekretær for NATO. På et pressemøte umiddelbart etter offentliggjorde Fogh Rasmussen at han dermed ville trekke seg som Danmarks statsminister. Fogh Rasmussen tiltrer posten som NATOs generalsekretær 1. august 2009, og inntar dermed en stilling som betraktes som den høyeste stilling oppnådd av en dansk politiker noensinne.

Som statsminister var Rasmussen en ivrig støttespiller av den amerikansk-ledete invasjonen av Irak i 2003. Som i de fleste andre europeiske landene møtte han betydelig motstand, både i folketinget og i befolkningen generelt. Påfølgende meningsmålingene viste den danske befolkningens holdning var splittet i saken. En demonstrant klarte å komme inn i Folketinget i perioden før krigen, der han kastet rød maling på statsministeren mens han ropte: ”Du har blod på dine hænder.”

I månedene etter den innledende fasen av krigen deltok danske tropper i den multinasjonale styrken stasjonert i Irak. Om lag 550 danske soldater var stasjonert i Irak fra 2004 og inn til 2007, først ved «Camp Dannevang» og senere i «Camp Einherjer», begge i nærheten av Basra. Når kontingenten av tropper ble trukket tilbake i august 2007 ble den ikke erstattet og Danmark flyttet fokuset til ikke-militær støtte rundt Bagdad. Den offisielle grunnen var at den irakiske regjeringen skulle nå selv kunne håndtere sikkerheten i Basra-området. Kritikerne av Fogh Rasmussen hevder at tilbaketrekningen var motivert av en fallende innenlandsk støtte til krigen.

I 2004 kom Fogh Rasmussens regjering under kritikk basert på spørsmål om hvor mye etterretning hadde med hensyn til irakiske masseødeleggelsesvåpen. Regjeringen holdt høringer i Folketinget og ble tvunget til å publisere klassifiserte rapporter som de hadde konsultert om sannsynligheten for eksistensen av ulovlige våpen i Irak. Mens Blair og Bush-administrasjonene har vært gjenstand for kritikk over lengre perioder på grunn av at de hadde konsultert tvilsom etterretning klarte Fogh Rasmussen å unngå en potensiell regjeringskrise. Dette er sannsynligvis hovedsakelig fordi forslagene vedtatt av Folketinget som autorisete utplasseringen av danske tropper i Irak var på basert på et grunnlag av at Irak fortsatte å nekte å samarbeide med FNs våpeninspektører i strid med vedtakene FNs sikkerhetsråd. Utstasjoneringen av danske tropper var således ikke formelt basert på en påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

Anders Fogh Rasmussen – News, photos, topics, and quotes

Anders Fogh Rasmussen – Norske blogger om Anders Fogh Rasmussen

Martti Ahtisaari Wants Finland in NATO

Former president and Nobel laureate Martti Ahtisaari stresses the importance of Finland joining the North Atlantic Treaty Organisation, NATO.

Speaking at YLE’s Ykkosaamu current affairs programme on Saturday, Ahtisaari said Finland should join NATO because it is the optimal channel through which to streamline peacekeeping efforts….

«I don’t want Finland to be the odd one out when most other states are already members,» said Ahtisaari. ….

«Russia seems to lack self-confidence today. A confident state would not attack another independent state, such as Georgia,» explained Ahtisaari.

Kosovo was Strenuous Time in Career

The former president said his relationship with Russian leadership is good, although Kosovo’s
independence was a bitter pill for Russia to swallow.

Ahtisaari pointed out that the time he spent hammering out a solution to the 1999 Kosovo crisis was the most difficult period in his career.

Ahtisaari said he believes the outcome of the peace talks hinged on preventive diplomacy and on the strong signal sent to dictators [?] that their actions would not be tolerated. ….

Premio Nobel contro la Pace

Martti Ahtisaari: degno erede di Henry Kissinger e Shimon Peres. Subito dopo avere ottenuto il premio Nobel  chiede – per la pace? – che la Finlandia entri nella NATO…

Nobels pris mot fred

Ahtisaari: verdig arvtager til Kissinger og Shimon Peres – Rett etter å ha oppnådd Nobelprisen appellerer Ahtisaari – om fred? – nei, om at Finland må gå inn i NATO.)

Nobelprisvinner for NATO – mot Nobels hensikt med prisen

Fredrik S. Heffermehl: Nobels vilje (Vidarforlaget okt. 2008): Med fredsprisen ville Nobel støtte en verdensorden som kunne gjøre det mulig for statene å avvikle militærvesenet og få slutt på all krig. Han ville forebygge krig, ikke reparere når katastrofen var brutt ut. Det første Ahtisaari brukte fredsprisen til var å støtte finsk medlemskap i NATO. Dermed blir også årets fredspris en komitépris, ikke en (fortjent) Nobelpris, jfr. den nye boka «Nobels vilje». Mens fredsprisene i de første 40 årene nesten uten unntak var i samsvar med testamentet – 85% kan passere – er det for årene etter krigen et gjennomsnitt på 45%. I de første sju årene med Mjøs som leder var 13% i samsvar med testamentet; med Ahtisaari blir det for hele 6-årsperioden 11%. Bare to dager etter å ha mottatt boka innledet det svenske Stiftelsestilsynet (länsstyrelsen) en undersøkelse av om Den norske Nobelkomité krenker Nobels hensikt med fredsprisen. Mer på Vidarforlaget

Fredrik S. Heffermehl

Posted in Den nye verdensorden, Irak - Land og krig, Maktblokker, Persongalleri | Merket med: , , , | Leave a Comment »