Unnlatende holdninger vedrørende armenerne

Hele 1.5 millioner armenerne ble drept av tyrkere under folkemordmasakren som fant sted i Anatoloia i 1915. 1,5 millioner menn, kvinner og barn ble skånselsløst myrdet etter ordre fra den tyrkiske regjeringen. Folkemordet ble drevet frem av blind religiøs fanatisme, mange armener opplevde å sperret inne i kirkene som deretter ble satt i brann, eller de ble drevet ut i den syriske ørken for å dø av matmangel, hete og tørst. Tyrkerne fortsatte overgrepene godt hjulpet av azerbajanerne da de rykket inn i trans kaukasus mot slutten av første verdenskrig. Denne udåden, og det første holocaust i moderne tid har langt på vei blitt fortiet i offentlig debatt de siste femti årene. Dette fordi den vestlige verden ikke ville støte sin tyrkiske NATO allierte. Folkemordet i 1915 blir den dag i dag benektet av den tyrkiske regjeringen.

Etter verdenskrigen angrep Kemalist tyrkerne i 1920-21 den armenske republikken i Kaukasus og tvang armenerne til innlemmelse i Sovjet-Unionen. Ved Sovjet-Unionens oppløsning i 1991 startet tragedien på nytt ved at azerbaijanerne på sutten av 1980-tallet startet rene pogromer mot armener i Baku. Ved noen tilfeller ble armener kastet ut av sine egne vinduer, også drevet frem av religiøst hat mot de vantro. Konflikten mellom armenere og azerbaijanere,som er nært beslektet og alliert med Tyrkia, toppet seg i kampene om den armenske enklaven Nagoro Karabag. Overgrepene var forferdelige, man var vitne til det rene slaktehustet, der armener blant annet ble drept vad å få magene skåret opp eller ble levde brent. Foto bevis på dette er overlevert og kan finnes ved Hoover-arkivene i Stanford.

Med andre ord tar ikke trakkaseringen av dette folket slutt, og verden toer sine hender. Tyrkiske forfattere som skriver om massakrene i 1915 fengsles den dag i dag av tyrkiske myndigheter. Saken skal forties. Samtidig har Norges statsoljeselskap STATOIL lenge sammarbeidet kritikkløst med azerbaijanerne, vel vitene om de tragiske hendelsene kun få år tilbake. Men er det riktig at et land som Tyrkia, som ikke har innrømmet et folkemord resten av verden har fastslått har funnet sted, skal få adgand til å slutte seg til EU?

Les:

De 40 dagene på Musa Dagh er en 1934 roman av den østerisk-jødiske forfatter Franz Werfel basert rundt en hendelse som fant sted på Musa Dagh under folkemordet i 1915. I 2006 uttrykte Sylvester Stallone sitt ønske om å lage en film om det heroiske forsvaret av Musa Dagh i det ottomanske imperiet i 1915 basert på De 40 dagene på Musa Dagh. Se: Tyrkia kjemper propagandakrig i Hollywood

Fra De 40 dagene på Musa Dagh (3 bok s. 6):

«Sier ikke Nietzche at det som styrter skal man være med å styrte?» – Men Nietzche var ikke et navn som kunne skremme et Guds barn som Johannes Lepsius. Litt ergerlig over de almindelige talemåter samtalen var glidd ut i, sa han kort. «Hvem kan vite om han styrter eller blir styrtet?»

«Armenierne går til grunne på sin geografi. Det er de svakeres lott, den forhatte minoritets lott!» «Ethvert menneske og enhver nasjon kommer en gang i den situasjon at de er de svakere. Derfor er det farlig å tolerere enhver utryddelsespresedens.»

«I de siste ukene er jeg stadig blitt fastere overbevist om at først når denne verdens barn, politikerne, blir fratatt sin makt , kan Vår Frelsers borgersamfunn, Corpus Christi, bli til virkelighet på vår lille jord …»

Ararat er en film med blant annet Charles Aznavour, Christopher Plummer og David Alpay fra 2002 ledet, skrevet og laget av Atom Egoyan om folkemordet. I tillegg til å gå inn på selve hendelsen eksaminerer filmen samtidig sannhetens mysterium og dets representasjon gjennom kunst.

• Assyrian Genocide
• Pontic Greek Genocide
• Armenian Genocide
• Anti-Armenianism
• Denial of the Armenian Genocide
• Recognition of the Armenian Genocide
• Armenian diaspora
• Armenians in the Ottoman Empire
• Armenian-Turkish relations
• Vakıflı

Sympatiske Hamas

Av Trond Ali Linstad

Det er et positivt bilde av Hamas han tegner; Zaki Chehab, palestinsk journalist og flyktning, i boka Innside Hamas. Bokas undertittel er: ”The Untold Story of Militants, Martyrs and Spies.” Og vi må gi ham rett i det, at nærmere Hamas kommer vi ikke i noen annen bok. Hva han skriver er til å bli klok av.

Han forteller hvordan Hamas ble til. Vi blir kjent med personene bak organisasjonen, og med dem som leder den nå. Vi får presentert deres motiver og mål. Og vi lærer om Israels svar, i form en omfattende kampanje for å drepe hver Hamas-leder. Disse bombes fra Apache-helikoptre, sprenges med mobiltelefoner eller blir forsøkt forgiftet. De framstår som dødsfiender for Israel, disse Hamas sine ledere. Og boka forteller oss hvorfor.

Den underbygger hvor urimelige de er, de såkalte ”internasjonale krav”, om at palestinerne skal ”ta avstand fra vold”, ”anerkjenne staten Israel”, og ”godta inngåtte avtaler” (som legitimerer den israelske staten). Og den viser den dyp motstanden, i det palestinske samfunnet, mot nettopp slike krav.

Boka opplyser leseren om Israels metoder, ikke bare i å drepe motstandere, men i å knytte til seg informanter, ved tortur og trusler om tortur, avsløringer og sjikane, i tillegg til rene bestikkelser, der prisen er hundre tusener av dollar.

Ikke minst treffer vi martyrene, de menn og noen kvinner som bevisst har valgt døden, i kampen mot den israelske okkupasjonen, og i håndhevelse av sin rett – det palestinske folkets rett – til sitt eget hjemland, Palestina.

De ledere vi møter i Hamas har gjort samme valg, og vet at de, som motstandsfolk, skal bli drept. Ismail Haniyeh, palestinsk statsminister, har formulert valget slik: ”Vi sluttet oss ikke til denne bevegelsen (Hamas) for å bli ministere, men for å bli martyrer.” Og de vet hva de snakker om.

De har gjort sitt valg for Palestinas. Og for Gud/Allahs sak, det er sant, siden Palestina er gudegitt land, og velsignet fra oven. Fremmed (israelsk) okkupasjon og undertrykking skal måtte bekjempes.

I dette ligger en veldig kraft, og et vedvarende motiv, som både nå og senere skal reise motstand mot Israel, og stadig utfordre staten, så lenge folk leser Koranen. Og om israelske jøder i det okkuperte Palestina virkelig skulle ønske fred, så står de like fullt for et umulig prosjekt.

Zakis bok er nylig kommet ut. Den er oppdatert til de seneste hendelser. Boka er et ”must” for alle som vil forstå Midtøsten.

Zaki Chehab: ”Innside Hamas.” London 2007.

To veier for Iran

Av Trond Ali Linstad

Parlamentsvalget i Iran har bekreftet Irans vei for besluttsom politisk selvstendighet og større nasjonal bevissthet i forhold til internasjonale makter, og da først og fremst USA.

Iran som voksende regional makt, med politiske og økonomiske ambisjoner og stolte historiske tradisjoner, har siden revolusjonen i 1979 stått fast på denne vei. Revolusjonen var et veldig oppgjør med fremmedkontroll og imperialisme. Men skulle motstanden vare? En påtvunget krig fra Irak, støttet av USA, England, Frankrike samt Irans nabostater, hadde som mål å svekke Iran og bringe landet tilbake til et geopolitisk system som var dominert av Vesten. Med dagens språkbruk ville det bety å gjøre Iran til ”del av det internasjonale samfunn”.

Iran har valgt å stå på de revolusjonære idealene om å bygge et samfunn med basis i sin egen ideologi, sine stolte historiske tradisjoner og sin innbitte motvilje mot fremmed innflytelse og kontroll. Ideologien har knyttet Iran til søstergrupper med tilsvarende erfaringer, av fremmed inngripen (som Hezbollah, Hamas og grupper i Irak). De historiske tradisjonene har gitt iranere stolthet og selvbevissthet, med nærhet til egen kultur. Og når det gjelder motviljen til fremmede makter, er den resultat av hundreårs erfaring med britisk, fransk og senere amerikansk militær arroganse og dominans.

Irans revolusjonære standpunkt har ikke vært uutfordret. I tillegg til krig og intervensjon, har Iran også vært, og blir, søkt isolert og boykottet. Det er Irans militante uavhengighet som ligger bak.

Iran skal tilbake i folden, underordne seg maktstrukturen i verden og tilpasse seg den eksisterende orden. Iran må finne sin plass med de regler og innen de institusjoner som det regjerende systemet har skapt. Det er Vestens krav.

Når Iran motsetter seg dette, blir landet en paria, en out-cast, og del av en ondskapens akse.

USA bruker millioner av dollar hvert år for å drive fram regimeendring i landet. USA stimulerer til uro blant minoriteter, og håper nasjonale grupper skal lage vansker. På alle vis lager USA problemer for landet, ekstern og internt, for å undertvinge det.

To veier

To veier står åpne for Iran. Landet kan som før, utfordre den internasjonale orden, stå fast på sin nasjonale uavhengighet og fortsatt fremme sine ideologiske og politiske standpunkter, i konfrontasjon med de regler og institusjoner som det vestlige systemet har skapt. Regionalt og internasjonalt vil det bety vedvarende og nye konflikter, også militære konflikter, da det er lite sannsynlig at de vestlige statene vil vike. Det er duket for nye sammenstøt, der Iran og vestlige stater vil spille en rolle, i Libanon, Palestina, Irak og andre steder. Konflikten kan spille over og komme til uttrykk i nye land, kanskje også i former som i vestlige språkbruk blir betegnet som terrorisme. Det kan ventes uro.

Eller Iran, som voksende regional makt, kan tilpasse seg den internasjonale orden slik den er formet av USA og Vesten, og bli del av den. Iran kan velge å se sine interesser best ivaretatt ved å tone ned konfrontasjonen, dempe ideologiske innspill, og kompromisse i politiske spørsmål i mange konflikter. Iran vil da bli ”tatt inn i varmen”, og invitert til deltakelse i de økonomiske og handelsmessige sammenslutninger som det internasjonale systemet har.

Iran velger førstnevnte vei. Det ble bekreftet ved parlamentsvalget nylig. Irans president Ahmadinejad og hans allierte står for denne retning, med religiøse, ideologiske og politiske standpunkter som videreføres fra revolusjonen. Og disse har omfattende støtte. Men deler av opposisjonen kan være tiltrukket av den andre vei, med integrering i det internasjonale, om enn vest-dominerte, systemet, og med de handelsmessige og økonomiske fordelene som dette systemet vil gi.

Integrering

Irans motvilje mot vestlige selskaper som kan svekke den nasjonal uavhengigheten, er én faktor mot integrering.  Men det gjenstår andre spørsmål, politiske og nasjonale, som drar i samme retning. Det er spørsmål det blir naturlig å spørre om noe kan gjøres med.

Men først må det minnes om et par forutsetninger for at en oppadstigende stat som Iran, skal finne det naturlig og riktig å tre inn i et forpliktende samarbeid, i et internasjonalt system, slik Iran kanskje inviteres til. Det internasjonale systemet må allment sett opptre noenlunde rettferdig, basert på en anerkjent rettsorden i forhold til eksisterende, og potensielle, medspillere. Og videre: Deltagende stater må gis mulighet for reell påvirkning når viktige avgjørelser treffes. USAs tendens til unilateralisme, det vil si selv å ta avgjørelser selv, står i strid med den siste forutsetningen. Men ikke mindre åpenbart og klart urimelig, blir et forhold som angår den første.

I det USA-dominerte, internasjonale systemet fins en innbakt skjevhet og urettmessighet i forhold til én sentral konflikt i verden, nemlig Palestina-konflikten. Systemets historiske preferanse og partiskhet for Israel i konflikten, strir mot dets egne oppgitte verdier og normer, bryter sentrale vedtak og anbefalinger i FN, og neglisjerer uttalelser fra menneskerettighetsorganisasjoner. Med dette ensidige forholdet fra systemets side til en enkeltstat som Israel, vil det bli umulig for en stat som Iran å tre inn i systemet, med mindre staten er villig til å legge til side alle prinsipielle standpunkt den tidligere har hatt.

Men det er dette som kreves av Iran. Landet skal ikke lenger motsette seg fredsprosessen i Midtøsten, som det heter. Men den fred man her tilstrever, betyr i virkeligheten å sette til side grunnleggende rettigheter til det palestinske folket. Å kreve at Iran skal medvirke i dette, blir et vesentlig hinder for landets tilnærming til systemet.

Det fins videre et nasjonalt spørsmål, der Iran ikke kan vike. Og det gjelder retten til å utvikle kjernekraft, samt ha kontroll med den. Iran har historiske erfaringer med hvordan vestlige stormakter har tatt fra dem råderett over energikilder, som olje, og vil ikke akseptere at noe liknende skal skje igjen. Kjernekraft tegner til å bli framtidens viktigste energikilde. Iran vil sikre full nasjonal suverenitet over den.

Iran kan bli del av det internasjonale systemet. Det vil minske spenninger i verden, og kunne fremme samarbeid og integrering. Historisk sett er dette viktig. Men det skal bli opp til den ene parten, det internasjonale systemet, dominert av Vesten, å komme den andre parten, Iran, i møte.  Skal dører åpnes? Eller blir Iran bombet?

NATO må ta ansvar for atomnedrustning i Europa

Pressemelding fra Nei til atomvåpen, Norske Leger mot Atomvåpen og Den norske Pugwashkomité 9. april 2008:

Den norske kampanjen mot USAs og NATOs rakettskjold i Europa fortsetter

Vi er uenige i at det er en økt missiltrussel mot Europa som kan rettferdiggjøre at man skal bruke enorme summer på nye våpensystemer. Rakettskjold gir heller ingen reell beskyttelse. Rakettskjold og den påfølgende opprustningen vil være en meningsløs sløsing med ressurser. Det er bedre å satse på å hindre at det lages nye atomvåpen enn på å prøve å skyte dem ned når de er på vei.

Vi merker oss at NATO-toppmøtet, som ventet, ikke motsatte seg USAs globale rakettforsvar, men bare utsatte å knytte seg til det. Vi frykter at toppmøtets vedtak om å ”utvikle alternativer for et omfattende rakettforsvarsarkitektur” vil skade arbeidet med å få i gang atomnedrustningen igjen. Vi krever derfor at alliansen tar et kollektivt ansvar og ved praktiske tiltak viser at de bidrar til atomnedrustning, for eksempel ved å fjerne de ca 330 amerikanske atombombene som fremdeles er utplassert i Europa og utelukke førstebruk av atomvåpen.

Det sto svært lite om atomnedrustning i kommunikeene fra NATO-toppmøtet og det etterfølgende møtet mellom Bush og Putin. Ikke-spredningsavtalen er i krise. Ved Tilsynskonferansen i 2010 vil innsatsen for nedrustning bli et sentralt tema. Vi støtter den norske regjeringens samarbeid med Tyskland for at NATO skal ta ansvar for atomnedrustning og forventer å se praktiske resultater i løpet av de neste to årene.

Vi støtter fredsprisvinner ElBaradei som i sin tale på nedrustningskonferansen i Oslo i februar sa at han var uenig med dem som ønsker seg et rakettskjold til beskyttelse mot atomraketter fra Midtøsten: Han sa videre: «Etter min mening vil ikke dette være noen brukbar løsning. Det er ensbetydende med å bygge en mur rundt dette problemfylte området, som jeg er overbevist om at man kan gjennomhulle på forskjellig vis. … Hva resten av verden burde konsentrere seg om, er å rekke ut en hånd til Midtøsten og hjelpe til med å løse de mange alvorlige problemene i dette området. … Derfor bør vi ikke holde området i karantene ved å bygge en beskyttelsesmur rundt området, men isteden gjøre seriøse anstrengelser for å integrere det. Hva vi trenger, er en sikkerhetsstruktur som er inkluderende og ikke basert på forestillingen om «dem» versus «oss». Det er nettopp den tenkemåten vi må prøve å forandre.»

Kontaktperson NTA:

Stine Rødmyr, tlf.nr. 918 70 774

Kontaktperson NLA:

Kirsten Osen, tlf.nr. 900 45 607

Kontaktperson Den norske Pugwashkomité:

Bent Natvig, tlf.nr. 22 85 58 72 (j), 22 49 27 62 (p)

Krig mot Iran?

President Bush signerte i følge Andrew Cockburn en hemmelig ordre om å utføre en hemmelig offensiv mot Iran som i følge de som er kjent med dets innhold er uten sidestykke. Bush sitt hemmelige direktiv dekker aksjoner over et stort geografisk område, fra Libanon til Afghanistan, men er også langt mer dyptgående i type aksjoner og inkluderer drapet på offiserer. Den gjør veien klar for full støtte til den militære armen til Mujahedin-e Khalq på tross av at statsdepartementet har den listet som en terroristgruppe.

I følge Philip Giraldi i teksten Condi Stomps the Mullahs slår krigstrommene igjen. Det ser ut til at de neokonservative har funnet deres neste offer, Iran, og kanskje også Syria, Libanon og palestinere, og benytter deres nyttige idioter i Bush administrasjonen. Iran ble kritisert av statssekretæren, forsvarssekretæren, direktøren i CIA, og lederen av Joint Chiefs of Staff. Alle ga beskjeden om at ”Iran dreper våre soldater!” Deretter kommer et støttekor fra Israel, med visestatsminister Shaul Mofaz som hevder at ”Iran vil ha atombombeteknologi ved slutten av året.” Og fra Hillary Clinton: ”Jeg vil utslette Iran.” I George Orwells 1984 var en obligatorisk To minutters hat hver dag hvor fienden av Oceania stat ble utsatt for spott og spe. Iran blir nå gitt langt mer enn de påkrevde to minuttene.

(1) latimes – U.S. military steps up criticism of Iran

(2) Bloomberg news: Mullen Says Iran Still Arming Iraqi Shiite Militias

(3) Reuters – Top US officer warns of Iran efforts in Iraq, region

(4) Washington Post – U.S. Weighing Readiness for Military Action Against Iran

(5) Reuters – Iran reportedly says no confrontation with U.S. in Gulf

(6) Reuters – «…In late March, warning shots also fired by a U.S. Military
Sealift Command…»

(7) Sky News – US Ship Fires On ‘Iranian’ Vessels

Den norske oljeformuen

Dagens leder i Vårt Land: Sitat: «Vi er enige med Emilie Ekeberg i Attac som i Ny Tid sier at i første omgang må man få på plass et regelverk som hindrer at den norske oljeformuen investeres i land som ifølge FN bryter folkeretten.»

Den norske dokumentarfilmfestivalen

Den Norske dokumentarfilmfestivalen (DNDFF), Norges eldste og største dokumentarfilmfestival, tidligere kalt Volda Filmfestival, er et årlig arrangement, arrangert i Volda,, som er kjent for sin journalistutdanning, av studenter ved Høgskulen i Volda. Rundt 50-60 filmer blir vist under arrangementet, som trekker til seg dokumentarfilmskapere fra flere land. Festivalen er en idealistisk filmfestival, og alle som bidrar til festivalen jobber gratis. I motsetning til de fleste andre festivaler så betaler ikke DNDFF noen regissører for å vise filmer, og på samme måte tar man heller ikke betalt for å vise filmer. I år finner den sted fra tirsdag den 29. april til søndag den 4. mai.

"I skyggen av Statoil"

«Hvor store overgrep er vi villige til å overse, for å tjene milliarder i korrupte og brutale land?» spør Erling Borgen.

Tirsdag 29. april kl 19.00 viser han sin nyeste film «I skyggen av Statoil» for oss på Soria Moria (Torshov, 2.etg opp trappen innerst i restaurantlokalet).

Filmen tar utgangspunkt i Statoils virksomhet i Aserbajdsjan. Landet er en av verdens mest korrupte stater og vold er en del av den politiske hverdagen. Media er kneblet. Statoil er landets største utenlandske investor etter britiske BP. Selskapet skryter av sitt samfunnsengasjement, etiske standarder og nulltoleranse i forhold til korrupsjon. Likevel sier de ingenting når regimet de investerer i forfalsker valg, mishandler opposisjonelle og nekter folket dets demokratiske rettigheter.

Erling Borgen holder en innledning før filmen, og det blir mulighet for å stille spørsmål i etterkant.

Se her for mer informasjon om «I skyggen av Statoil» eller besøk Borgen Production AS og INNSIKTs hjemmeside

Arrangementet er gratis og det er åpent for å ta med en venn eller to, enten det er potensielle medlemmer eller bare engasjerte og interessert mennesker.
Møt opp!

Send gjerne denne invitasjonen videre til andre du kan tenke deg er interessert i å komme.

Kart til Soria Moria (ta trikk 11, 12 eller 13 eller buss 20 til Torshov)

Arrangementet er i regi av Grønn tenketank (Gtt), Oslo Grønne Studenter og MDG Oslos månedlige forum for foredrag, debatt og konstruktiv meningsutveksling.

Behind Analysts, the Pentagon's Hidden Hand

Behind Analysts, the Pentagon’s Hidden Hand

By DAVID BARSTOW

NY Times

In the summer of 2005, the Bush administration confronted a fresh wave of criticism over Guantánamo Bay. The detention center had just been branded «the gulag of our times» by Amnesty International, there were new allegations of abuse from United Nations human rights experts and calls were mounting for its closure.

The administration’s communications experts responded swiftly. Early one Friday morning, they put a group of retired military officers on one of the jets normally used by Vice President Dick Cheney and flew them to Cuba for a carefully orchestrated tour of Guantánamo.

To the public, these men are members of a familiar fraternity, presented tens of thousands of times on television and radio as «military analysts» whose long service has equipped them to give authoritative and unfettered judgments about the most pressing issues of the post-Sept. 11 world.

Hidden behind that appearance of objectivity, though, is a Pentagon information apparatus that …

Israeli Whistleblower Welcome to Norway

Hvis Norge virkelig er mot atomvåpen, hvorfor har vi ikke gjort mer for å redde den israelske varsleren Vanunu, han har jo lidd mer for sin kamp mot atomvåpen enn noen annen? Hvis vi vil unngå at Iran anskaffer atomvåpen, hvorfor godtar vi så lett og taust Israels atomvåpen?

Erna Solberg avslo asyl for Vanunu i 2005, regjeringen Bondevik mente at det ikke var fare for hans liv og helse. Om Vanunu ikke er i akutt livsfare, er han i konstant livsfare. Det er elementær viten at 11 ½ års isolasjon i en celle på 6 kvm. betyr alvorlig helsefare.

Norge kjenner godt til Vanunus intense ønske om å forlate Israel. Fra første stund har det haglet med henstillinger også til Regjeringen Stoltenberg, fra Vanunus støttekomité, fra fagbevegelse, kirke, fribyen Kristiansand, Universitetet i Tromsø, forfatterorganisasjonen PEN, AUF og Aps lokale lag i Oslo, Akershus, Elverum osv. To dager etter at Stoltenberg tiltrådte, fikk hver enkelt statsråd boken ´Vanunu´ med en personlig henstilling fra Bestemødre for fred. Når skal Norge ta grep og verne Vanunu mot ekstreme rettskrenkelser?

Fredrik S. Heffermehl, den internasjonale Vanunu-komiteen

Dear Vanunu supporters and HR activists (please share with movement and media),

I have been too busy to inform international friends and networks of a major development of the Vanunu work here. The story is the following:

PRESS RELEASE:

After hectic political discussions within the three-party Norwegian coalition cabinet, the Minister of Immigration, Bjarne Hakon Hanssen, (Labor, Norway´s biggest Party) said last Friday that Mordechai Vanunu is welcome to Norway: » If he gets a job offer here, he will of course get a permit to stay and work in Norway». Vanunu is the nuclear whistleblower who has been Israel´s hostage since his kidnap by Mossad agents from London in 1986.

Confronted with the fact that Vanunu is banned by government decree from leaving Israel, a member of the cabinet, Aslaug Haga, Center Party leader and former deputy Foreign Minister, admitted that a major diplomatic effort towards Israel will be needed. Then, on Sunday night, a meeting of the National Committee of the third member party of the coalition cabinet, the Socialist Left Party, decided to invite Vanunu to come to Norway in May this year.

– This welcome to Norway does not solve Vanunu´s problem, but is a major step forward, says Fredrik S. Heffermehl, a Norwegian, for the International Vanunu Committee. Up to now our efforts to protect Vanunu´s elementary human rights have received only cold shoulders. After 21 _ years the brutalit inhumanity against Vanunu has to stop. Since a secret deterrent is ineffective, Vanunu did Israel a service by documenting the nuclear weapons program. Israel´s illtreatment of him is totally meaningless, unfair and unacceptable from a state laying claim to be a democracy under the rule of law, Heffermehl says.

Vanunu has been exposed to severe inhumanity and human rights violations for 21 _ years, first the kidnap, then a secret trial, then 11 _ years in strict isolation, and then – at the end of his full sentence – he was not free, but subjected to additional punishment, bans on travel and talk, a grave violation of his basic freedoms under international treaties. Vanunu has done more for a nuclear free world than most of us, and has suffered more for his principled action against an illegal weapon, our

The political breakthrough for Vanunu, with the three-party coalition government, followed a brilliant piece of investigative journalism, where Vidar Ystad, one of Norway´s finest political journalists uncovered that since 2005 The Norwegian Immigration Authority has held the view that Vanunu fulfilled all requirements for political asylum in Norway and, further, that the former conservative government of Kjell Magne Bondevik had broken the law when its Minister of Immigration, Erna Solberg, leader of the Conservative Party, interfered to stop the Immigration Authority from granting asylum to Vanunu.

Fredrik S. Heffermehl, the International Vanunu Committee

http://www.vanunu.org, («Updates») gives access to a legal briefs by US lawyers, my report on the decision against Vanunu in Israel´s Supreme Court etc.

In Norwewgian: Check http://www.google.no – with search word: Vanunu

Fredrik S. Heffermehl