Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

To veier for Iran

Posted by Fredsvenn den april 28, 2008

Av Trond Ali Linstad

Parlamentsvalget i Iran har bekreftet Irans vei for besluttsom politisk selvstendighet og større nasjonal bevissthet i forhold til internasjonale makter, og da først og fremst USA.

Iran som voksende regional makt, med politiske og økonomiske ambisjoner og stolte historiske tradisjoner, har siden revolusjonen i 1979 stått fast på denne vei. Revolusjonen var et veldig oppgjør med fremmedkontroll og imperialisme. Men skulle motstanden vare? En påtvunget krig fra Irak, støttet av USA, England, Frankrike samt Irans nabostater, hadde som mål å svekke Iran og bringe landet tilbake til et geopolitisk system som var dominert av Vesten. Med dagens språkbruk ville det bety å gjøre Iran til ”del av det internasjonale samfunn”.

Iran har valgt å stå på de revolusjonære idealene om å bygge et samfunn med basis i sin egen ideologi, sine stolte historiske tradisjoner og sin innbitte motvilje mot fremmed innflytelse og kontroll. Ideologien har knyttet Iran til søstergrupper med tilsvarende erfaringer, av fremmed inngripen (som Hezbollah, Hamas og grupper i Irak). De historiske tradisjonene har gitt iranere stolthet og selvbevissthet, med nærhet til egen kultur. Og når det gjelder motviljen til fremmede makter, er den resultat av hundreårs erfaring med britisk, fransk og senere amerikansk militær arroganse og dominans.

Irans revolusjonære standpunkt har ikke vært uutfordret. I tillegg til krig og intervensjon, har Iran også vært, og blir, søkt isolert og boykottet. Det er Irans militante uavhengighet som ligger bak.

Iran skal tilbake i folden, underordne seg maktstrukturen i verden og tilpasse seg den eksisterende orden. Iran må finne sin plass med de regler og innen de institusjoner som det regjerende systemet har skapt. Det er Vestens krav.

Når Iran motsetter seg dette, blir landet en paria, en out-cast, og del av en ondskapens akse.

USA bruker millioner av dollar hvert år for å drive fram regimeendring i landet. USA stimulerer til uro blant minoriteter, og håper nasjonale grupper skal lage vansker. På alle vis lager USA problemer for landet, ekstern og internt, for å undertvinge det.

To veier

To veier står åpne for Iran. Landet kan som før, utfordre den internasjonale orden, stå fast på sin nasjonale uavhengighet og fortsatt fremme sine ideologiske og politiske standpunkter, i konfrontasjon med de regler og institusjoner som det vestlige systemet har skapt. Regionalt og internasjonalt vil det bety vedvarende og nye konflikter, også militære konflikter, da det er lite sannsynlig at de vestlige statene vil vike. Det er duket for nye sammenstøt, der Iran og vestlige stater vil spille en rolle, i Libanon, Palestina, Irak og andre steder. Konflikten kan spille over og komme til uttrykk i nye land, kanskje også i former som i vestlige språkbruk blir betegnet som terrorisme. Det kan ventes uro.

Eller Iran, som voksende regional makt, kan tilpasse seg den internasjonale orden slik den er formet av USA og Vesten, og bli del av den. Iran kan velge å se sine interesser best ivaretatt ved å tone ned konfrontasjonen, dempe ideologiske innspill, og kompromisse i politiske spørsmål i mange konflikter. Iran vil da bli ”tatt inn i varmen”, og invitert til deltakelse i de økonomiske og handelsmessige sammenslutninger som det internasjonale systemet har.

Iran velger førstnevnte vei. Det ble bekreftet ved parlamentsvalget nylig. Irans president Ahmadinejad og hans allierte står for denne retning, med religiøse, ideologiske og politiske standpunkter som videreføres fra revolusjonen. Og disse har omfattende støtte. Men deler av opposisjonen kan være tiltrukket av den andre vei, med integrering i det internasjonale, om enn vest-dominerte, systemet, og med de handelsmessige og økonomiske fordelene som dette systemet vil gi.

Integrering

Irans motvilje mot vestlige selskaper som kan svekke den nasjonal uavhengigheten, er én faktor mot integrering.  Men det gjenstår andre spørsmål, politiske og nasjonale, som drar i samme retning. Det er spørsmål det blir naturlig å spørre om noe kan gjøres med.

Men først må det minnes om et par forutsetninger for at en oppadstigende stat som Iran, skal finne det naturlig og riktig å tre inn i et forpliktende samarbeid, i et internasjonalt system, slik Iran kanskje inviteres til. Det internasjonale systemet må allment sett opptre noenlunde rettferdig, basert på en anerkjent rettsorden i forhold til eksisterende, og potensielle, medspillere. Og videre: Deltagende stater må gis mulighet for reell påvirkning når viktige avgjørelser treffes. USAs tendens til unilateralisme, det vil si selv å ta avgjørelser selv, står i strid med den siste forutsetningen. Men ikke mindre åpenbart og klart urimelig, blir et forhold som angår den første.

I det USA-dominerte, internasjonale systemet fins en innbakt skjevhet og urettmessighet i forhold til én sentral konflikt i verden, nemlig Palestina-konflikten. Systemets historiske preferanse og partiskhet for Israel i konflikten, strir mot dets egne oppgitte verdier og normer, bryter sentrale vedtak og anbefalinger i FN, og neglisjerer uttalelser fra menneskerettighetsorganisasjoner. Med dette ensidige forholdet fra systemets side til en enkeltstat som Israel, vil det bli umulig for en stat som Iran å tre inn i systemet, med mindre staten er villig til å legge til side alle prinsipielle standpunkt den tidligere har hatt.

Men det er dette som kreves av Iran. Landet skal ikke lenger motsette seg fredsprosessen i Midtøsten, som det heter. Men den fred man her tilstrever, betyr i virkeligheten å sette til side grunnleggende rettigheter til det palestinske folket. Å kreve at Iran skal medvirke i dette, blir et vesentlig hinder for landets tilnærming til systemet.

Det fins videre et nasjonalt spørsmål, der Iran ikke kan vike. Og det gjelder retten til å utvikle kjernekraft, samt ha kontroll med den. Iran har historiske erfaringer med hvordan vestlige stormakter har tatt fra dem råderett over energikilder, som olje, og vil ikke akseptere at noe liknende skal skje igjen. Kjernekraft tegner til å bli framtidens viktigste energikilde. Iran vil sikre full nasjonal suverenitet over den.

Iran kan bli del av det internasjonale systemet. Det vil minske spenninger i verden, og kunne fremme samarbeid og integrering. Historisk sett er dette viktig. Men det skal bli opp til den ene parten, det internasjonale systemet, dominert av Vesten, å komme den andre parten, Iran, i møte.  Skal dører åpnes? Eller blir Iran bombet?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: