Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

  • desember 2016
    M T W T F S S
    « Oct    
     1234
    567891011
    12131415161718
    19202122232425
    262728293031  

Armenia – Folk og kultur

Se: http://www.Ashur.wordpress.comSørvest Asia i perspektiv

Tekst: http://www.Ashur.wordpress.comFolkemordet på armenerne

Armensk kulturhistorie og duduk

Nok er nok med folkemord, undertrykkelse og kulturelt folkemord!!!

Armenia – I stormaktenes hender

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

De kristne i Irak trenger deg nå!

Dagens Sørvest Asia

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Kamp for land i Sørvest Asia

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Kurdere på verdens kart

Anerkjenn folkemordet mot armenerne – Facebook

Folkemordet på armenerne

Husk den 24. april

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Unnlatende holdninger vedrørende armenerne

Armenian Genocide controversy

Kurdish Parliament In Exile Recognizes Genocide

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

OBAMA-TURKEY.large.prod_affiliate.91

Se: In Turkey , Obama Delicately Avoids Talk of ”Genocide”

«I should like to see any power of the world destroy this race, this small tribe of unimportant people, whose wars have all been fought and lost, whose structures have crumbled, literature is unread, music is unheard, and prayers are no more answered. Go ahead, destroy Armenia. See if you can do it. Send them into the desert without bread or water. Burn their homes and churches. Then see if they will not laugh, sing and pray again. For when two of them meet anywhere in the world, see if they will not create a New Armenia.»–William Saroyan

When the Taliban in Afghanistan was destroying the figure of the Buddha, all human-kind cried bloody murder. But why, when Azerbaijan destroys Armenian relics and uses them for building materials, does the world stand silent?»

«It’s a ‘cultural genocide,'» says Dr. Armen Haghnazarian from Research of Armenian Architecture (RAA), which for the last 30 years has been documenting the remains of Armenian churches and calling for a stop to their destruction in neighboring Azerbaijan, Turkey and Georgia.

Hugh Pope, forfatter av Turkey Unveiled: A History of Modern Turkey, skrev i sin tekst We Are All Armenians publisert i The Wall Street Journal den 27. april 2009 at det var korrekt av Obama ikke å risikere forsoningsforsøket som pågår mellom Ankara og Yerevan. Men så er han jo Istanbuls representant i den neokonservative International Crisis Group.

Etter et tiår med forhandlinger fra det sivile samfunn og voksende offisiell engasjement har Armenia og Tyrkia nå annonsert en sveitsisk meglingsforhandling for å etablere diplomatiske relasjoner og åpne grenser. De to sidene vil også sette opp en bilateral kommisjon for å studere hva armenerne, og deres allierte, minnes hver 24. april som begynnelsen på et folkemord mot deres folk av de ottomanske tyrkerne i 1915 og hva Tyrkia sier var tvungen omplassering, opprør og massakre under kaoset fra Første verdenskrig. Før avtalen settes igjennom krever Tyrkia for øvrig at Armenia skal trekke seg ut av områder av Aserbajdsjan som Armenia okkupert under krigen om Artsakh, også kjent som Nagorno-Karabakh, i 1992-94. Akkurat som om det var Tyrkia som skulle og ikke omvendt.

President Barack Obama har i sin kampanje lovet det armenske samfunn å anerkjenne folkemordet som fant sted i 1915. Dette har han ikke gjort i dette årets 24. april minneserklæring. Tyrkerne på sin side har nektet å anerkjenne det ettersom de vil hevde sitt eget perspektiv og på grunn av at termen folkemord har potensielt legale implikasjoner som involverer mulige krav for reparasjoner og erstatning. Obamas kompromiss er ingen kapitulasjon for USAs realpolitikk vedrørende de strategiske interessene mellom USA og Tyrkia. Obama valgte i stedet å bruke den armenske termen for hendelsen Mets Yeghern, som betyr stor menneskeskapt katastrofe.

Den amerikanske kongress, hvor en resolusjon for å anerkjenne folkemordet ble introdusert den 17. mars, kan følge presidentens retning og unngå konfrontasjon for i følge Pope å gi den nåværende normaliseringsprosess mellom Tyrkia og Armenia en sjanse. Men tar man den armenske historie nærmere i betraktning så kan man erklære det at det er makta som taler. En inngåelse av avtalen fra armensk side vil innebære en armensk anerkjennelse av Tyrkias grenser og dermed legge kravene om å få tilbake sine territorier død. Dette vil være den siste steinen som legges på Armenias bør og vil bli landets gravkiste. Armenia slik det er i dag, med alle de grønne og frodige områdene skåret fra, vil vanskelig bli en bærekraftig stat. Det man er på vei til å gjøre er med andre ord å gjennomføre den siste del av folkemordet.

Det å anerkjenne den tyrkisk-armenske grense slik den er i dag av en armensk president vil være lite annet enn landsforræderi ettersom dette vil være å gi Tyrkia land som er del av Armenia, men som i dag er okkupert av Tyrkia. Det Armenia har gjort i Artsakh er lite annet enn å ta tilbake frarøvet land. Det var ikke Armenia som startet Nagorno-Karabakh krigen foruten Aserbajdsjan, som tydeligvis undervurderte Armenias styrke.

Det Pope hevder er en utfordring til begge partier, det å bevege seg bort fra historiens røtter, er i virkeligheten en gavepakke for Tyrkia og Aserbajdsjan og en stor utfordring for den armenske presidenten som står mellom en diaspora som er mer enn dobbelt så stor som den lutfattige armenske befolkningen og befolkningen i Armenia, hvor av stadig flere trolig vil normalisere forholdene til Tyrkia og Aserbajdsjan for på den måten å få åpnet grensene for varer og folk.

Det Vesten har gjort i alle disse årene, fra og med folkemordet, for ikke å nevne folkemordet i seg selv, er å tyne Armenia på alle hold. Dette blant annet ved ikke å legge press på Tyrkia, som for øvrig er en av USAs hovedallierte, når det kommer til menneskerettigheter, handelssanksjoner og anerkjennelse av folkemordet. Verden har med andre ord ikke reagert. Ingen har noen sinne blitt arrestert og dømt for folkemordet. Dette på grunn av at Vesten, der i blant Israel, har tjent på å ha en alliert i Sørvest Asia.

Tyrkia og Aserbajdsjan har åpent ødelagt samtlige armenske minnesmerker, være seg korsstein, kirker og byer. Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Azerbaijan ødelegger armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden. I følge Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA) er den azeriske planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet. Det er et kulturelt folkemord.

Pope skriver at det er riktig hva armenere hevder at kampen for internasjonale resolusjoner og erklæringer vedrørende anerkjennelse av folkemordet har ført til at Tyrkia har endt sin totale avvisning vedrørende ottomanske ugjerninger, men begår en stor feil når han mener at det nå er tid for å overgi seg. I følge ham har ikke slikt press fått Tyrkia nærmere til å akseptere termen folkemord, og da spesielt ikke når slik lovgivning klart er resultat av innenriks politisk kalkulering heller enn høyverdig overveielse. Saken er nå heller den at Armenia har blitt brukt som en ball som sparkes mellom de ulike stormaktene på samme måte som da landet fungerte som en buffer mellom Persia og Romerriket og senere Bysants.

Folkemordspørsmålet kom opp i kongressen i forkant av Irak krigen, men da kun for å tvinge Tyrkia til å åpne sine grenser for koalisjonsstyrkens våpen i sin illegitime krig mot Irak, og i etterkant av World Economic Forum møte tidligere i år da Israel benyttet seg av det i etterkant av den krasse debatten landet hadde med Tyrkia vedrørende angrepet på Gaza. Det er dette spillet også Obama nå er med på. Spørsmålet er ikke hvor vidt han skal anerkjenne, som en ren selvfølgelighet og som en ting som ikke kan diskuteres som en forhandlingssak, folkemordet mot armenerne, men om han i tillegg skal anerkjenne det folkemordet mot assyrerne. Hele 75 % av assyrerne ble drept. La det stå som en konklusjon.

I følge Pope passer Tyrkias forhandlinger med Armenia det årelange arbeidet med å fremme Ankaras bånd med andre naboland. Det er kun det at dette arbeidet, som neokonservative krefter i især USA står bak, går ut på å tilrettelegge en verdensorden styrt av Vesten og hvor Armenia tydeligvis har en liten plass. Ankara har normalisert sine en gang så vanskelige forhold til Syria, Hellas og Det irakiske kurdistan (KRG), men hva med minoritetene, og da ikke aller minst kurderne, i Tyrkia? KRG ekspanderer sørover og foretar folkemord mot de ulike irakiske minoritetene med Vesten passivt observerende og det på tross av at Irak er under amerikansk okkupasjon.

Pope fortsetter med å skrive at nye trender også gjør seg gjeldende i Armenia hvor det han kaller stolthet og sikkerhet i den nye armenske staten øker, mens arbeidet med å anerkjenne folkemordet ikke lenger tar fokuset bort fra andre nasjonale interesser, slik som behovet for flere økonomiske muligheter, en bredere basert regionalstrategi og en åpen tyrkisk grense som kan være en direkte port til Vesten.

Stadig flere tyrkere, inkludert flere regjeringsoffiserer, har på tross av sin regjerings totale benektelse og paragraf 301, som forbyr å tale om det, blitt klar over hva som egentlig foregikk i 1915 og uttrykker sorg over tapet av armenske liv. Det siste tiåret har sett en konvergens mellom tyrkere og armenere i forståelsen av hva som fant sted ettersom akademisk utveksling har vokst og informasjon, og da ikke aller minst gjennom internett, har blitt tilgjengelig. En 2005 konferanse vedrørende Armenia saken av frontrekker med den tyrkiske intelligentsia demonstrerte at landets akademiske og kulturelle elite vil fjerne gammel nasjonalistisk forsvarsholdning og i det østlige Tyrkia har krefter blitt satt inn for å ta vare på overlevende armensk arv.

Etter mer enn åtte tiår med stillhet, neglisjering og bevisst løgn fordøyer nå den tyrkiske offentlighet nye fakta og meninger vedrørende hendelsen. Dette på tross av at paragraf 301 og statlige forfølgelser har ført til at Orphan Pamuk har gått i eksil. Langt fra å gjøre forholdet mellom Tyrkia og Armenia dårligere førte mordet på den armensktyrkiske journalisten Hrant Dink av en nasjonalistisk gruppe i 2007 til en marsj på 100.000 mennesker i Istanbul som bar parolen We Are All Armenians. Dette på tross av at hans sønn Arat Dink ble fengslet for å ha publisert sin fars argumenter for hvorfor hva som fant sted i 1915 kan bli kalt et folkemord.

I desember 2008 begynte ledende tyrkiske intellektuelle en signaturkampanje for å unnskylde seg for hva de kalte den store katastrofe for armenerne: “Min samvittighet aksepterer ikke den følelsesløshet vist til og benektelsen av den store katastrofen som de ottomanske armenerne var offer for i 1915. Jeg motsetter meg denne urett og for min del har jeg empati med følelsene og smerten til mine armenske brødre og unnskylder meg overfor dem.”

En av initiativtagerne, Cengiz Aktar, beskriver formålet slik: “Hva som skjedde med armenerne er ikke velkjent; folk blir tvunget til å glemme det, og temaet er høyst provokativt. Tyrkerne har hørt dette for det meste fra sine eldre, deres besteforeldre. Men temaet har ikke blitt en objektiv historisk fortelling. Derfor er det i dag mange folk i Tyrkia, som med alle gode hensikter, tror at det ikke skjedde noe med armenerne. Den offisielle historien har sagt at denne hendelsen skjedde gjennom sekundært, ikke veldig viktig, og til og med gjensidige massakre; de fremmer ideen om at det var en ordinær hendelse som kan forklares gjennom forholdene i Den første verdenskrig. I midlertidig og beklageligvis er faktaene veldig forskjellige. Kanskje det kun er et faktum og det er at kurdere og tyrkere ennå er her, mens armenerne ikke er det. Temaet for denne kampanjen er individer. Dette er en stemme som kommer fra den individuelle samvittighet. De som vil unnskylde kan unnskylde, og de som ikke vil bør ikke.”

I følge Pope er det også endringer å oppspore i den armenske diaspora, som har sterk innflytelse i Jerevan. For eksempel så ledet det armenske samfunnet i Frankrike en internasjonal kampanje med tilslutning fra den kanadiske filmskaperen Atom Egoyan, som blant annet har laget filmen Ararat, som adresserer folkemordet mot armenerne og som den tyrkiske statsminister erklærte han vil gjøre alt for å få stanset ettersom det er en skammelig produksjon, og mer enn 100 offentlige intellektuelle for å si takk til den tyrkiske unnskyldningsarbeidet. Men i stedet for å se dette slik som Pope og Obama, som en trend av konvergens hvor man skal glemme sin historie slik at landegrensene kan åpnes og man på nytt kan løsne seg fra den århundrelange frosne kulden som har eksistert mellom disse to folkene, bør man nå stå enda hardere på kravene og kreve en endelig anerkjennelse – og det sammen med sine tyrkiske allierte.

Det faktum at Egoyan valgte Frankrike for verdenspremieren for filmen Ararat, hvor en fransk-armensk regissør, spilt av Aznavour, kommer til Canada for å gjør en engelskspråklig film om folkemordet, ble av enkelte sett på som lite tilfeldig tatt i betraktning at det var det første landet i Vesten som offisielt anerkjente folkemordet. Som den første store engelskspråklige filmen som tar 1915 folkemordet på skjermen er Ararat en viktig film.

Da en intervjuer for Montreal Mirror spurte om rollen til det kollektive minnet og historien i Ararat svarte Egoyan: “All jeg vil si er at jeg tror alle sakene rundt denne saken er bygget inn i historien selv. Jeg tror mange mennesker har begynt et diskursnivå før de har sett filmen. Har du sett filmen ennå?” Dette hadde ikke den som intervjuet så Egoyan svarte: “Jeg tror filmen må sees før man går inn i en diskurs. Den eksisterer nå i folks fantasi på en slik bisarr måte. Jeg ble overrasket, ja, over at den skapte så mye kontrovers kun på grunn av at det er en film som tar for seg dette temaet. Det finner jeg fryktelig for det sier noe om hvor dysfunksjonell situasjonen er. Benektelsen har vært så absolutt at det kan vekke opp slik sinne. Man må lure på hvorfor den har ført til så mye raseri hvis det ikke var noe som var benektet. Det er en helt åpenbart poeng, men et som er reist av oppstyret.”

Medlemmer av Kongressen, amerikanske og utenlandske diplomater og representanter fra en bred rekke av tenketanker og menneskerettighetsorganisasjoner deltok i en forvisning av Egoyans Ararat ved Library of Congress. Programmet åpnet med bemerkninger fra Kongressens armenske partistabsmedlem Raffi Vartian, som introduserte partistabsmedlem Joe Knollenberg (R-MI) og Frank Pallone (D-NJ), samt Egoyan. Knollenberg talte om hvor kritisk rolle filmen har spilt i å reise den offentlige bevisstheten rundt det armenske folkemordet og at ”Folk anerkjenner nå mer enn noen sinne folkemordet som fant sted og at det var ekte og at vi har alle grunner til å minnes det. Filmen er en mektig erindring over betydningen folkemordet har hatt for armenerne. Det er en mektig erindring over hvorfor vi skal fortsette å gjøre det arbeidet vi gjør i kongressen når det kommer til Armenia.”

I følge professor Stefan Asaturyan fra Berkley University, California, anser nå ”Hele den akademiske verden med noe få unntak massemordet og deportasjonen av armenerne under Første verdenskrig som folkemord. Dette hersker det ikke lenger uenighet om. Dommer Rafael Lemkin, som først introduserte termen i internasjonal lov, dro på erfaringene fra folkemordet på armenerne.” I følge ham skyldes Israels uvillighet i å likestille holocaust med folkemordet på armenerne en rekke ting. ”Holocaust er det ideologiske fundamentet til Israel. Jødiske folk tror at de er Guds valgte folk etter å ha vært offer for holocaust. Så det er hardt å se at Israel noen sinne vil anerkjenne folkemordet mot armenerne på tross av at mange jødiske historikere allerede diskuterer det.” I følge Asaturyan begynte seriøst internasjonalt studie av folkemordet innen de siste 15 årene. Før dette hadde det kun vært armenere som studerte det. Men ting snudde da ledende historikere og holocaust spesialister ble enige om at tragediene var likestilt på begynnelsen av 1990-tallet.

Crisisgroup.org

Aradani.net

www.khachkar

djulfa.wordpress – Only words and no action

brianakira.wordpress – Obama praises occupiers of Constantinople and secular tyranny

Armenian ‘Khachkars’: Symbols of tragedy and defiance

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: