Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Dagens Sørvest Asia

Posted by Fredsvenn den april 27, 2009

Armenia, vårt kjære Armenia – aldri kan du bli som før – men sammen kan vi skape noe nytt. Armenia, landet hvor Arken la til strand, Noas hjemland og Edens hage, kan ikke få tilbake de territorier som gjennom barbarisk drap, plyndring og ødeleggelse har blitt det fratatt. Det vi trenger er å kaste ut amerikanerne og andre inntrengere, avsette våre despoter og diktatorer, samt å samle regionens nasjoner i et føderalt system som fungerer som en samorganiserende organisme. Armenere må få bo i Jerusalem og i alle andre land i regionen i fredelige og ordnede forhold. Og det samme bør gjelde for samtlige folk i regionen – også kjent som sivilisasjonens vugge. Sammen er vi sterke. Fred, demokrati og menneskerettigheter er derfor nødvendig. Folkemordet de pontiske grekere, assyrere og armenere må anerkjennes, Israels vold mot sine naboer og det pågående folkemordet mot Iraks minoriteter må opphøre umiddelbart!

Lar vi denne vold og maktbruk fortsette vil den snart også rette seg mot Armenia. De kurdiske militser som nå ekspanderer det kurdiske territoriet blir støttet av Vesten, der i blant av USA og Israel, i deres grusomme og barbariske kamp for makt og kontroll over regionen. Under vil dere se en tekst om hva som har skjedd med irakisk kunst og kultur. Husk at dette er etter at Saddam har sittet med makten og gått til krig mot Iran i 8 år, som Vestens mann, deretter Golfkrig, sanksjoner og enda en krig. Land har blitt pulverisert og kulturen ødelagt. Millioner av mennesker har blitt drept og millioner av mennesker har blitt tvunget på flukt.

Armenerne, befolkningen i Urartu, Mitani og Kura Araxes, for ikke å glemme bystaten Urkesh, de protoarmenske hurri-uratuerne, ga liv til samtlige sivilisasjoner, der i blant sumererne og deres etterkommere. Går vi langt tilbake er vi alle brødre og søstre. Dette er våre folk, uansett om de snakker semittisk eller indoeuropeisk, for ikke å glemme kaukasisk. Det bilingvistiske armenske språk består ikke aller minst av protoarmenere og frygere, som fylte Europa med ledere og som ikke minst var med på å skape den greske sivilisasjon, som har betydd så mye for Europa. Vi blir nå nødt til å stå sammen med våre kjære i denne så tøffe tid. Men det først og fremst både er og blir Sørvest Asia som er vår region. Derfor – Lenge leve!!!

Kjære armenere i Norge. Det er en hard og kynisk tid vi lever i. Folk er deler av større spill som de ikke selv kan styre. Men dette er jo ikke noe nytt. Også armenerne både var og ennå er ofre for et slikt spill. Det er ikke for ingenting at sitatet «Hvem i dag husker vell armenerne, hvem vil i morgen huske jødene» (i kortversjon) ennå huskes og brukes i vår samlede kamp for å få folk til å anerkjenne den urett som ble utført mot vårt folk. Og, kan det nevnes, blir denne urett utført mot palestinerne, og da medregnet befolkningen i Gaza, for ikke å glemme de kristne og andre minoriteter i Irak, som rent faktisk har det enda verre enn palestinerne, men som har blitt glemt og unndratt oppmerksomhet fra den norske offentlighet som tenderer å se på kurderne som Sørvest Asias kulturelle arvinger og fremtidige håp. Historieløshet er visst en svakhetmennesker i mellom.

På engelsk:

What Turkey did to the Armenians in 1915 and indeed in the decades and centuries before that was an act of criminal racism. We were massacred because we were racially and religiously different than the Turks.

I don’t think it’s very realistic of us to expect the U.S. and even Norway to accept what happened as Genocide because they both have their own skeletons hidden in their closets. If the U.S. calls the Armenian Genocide for what it is then what will it call it’s own massacring of millions of Native Americans? If Norway calls the Armenian Genocide a «Folkemord» then what will it call it’s centuries of atrocities against the Native Sami people, not to mention the gypsies? This is a simple matter of when you live in a glass house, you don’t throw stones at your neighbor.

What we have to do as Armenians and citizens of this world is not just fight for the recognition of our Genocide but come together with others around the world who suffered a fate like ours and fight together for the recognition off all genocides and other cases of criminal racism that have happened on any scale around the world.

What we should fight for is justice worldwide so we can prevent further genocides from happening and maybe then, when we have a more peaceful world, where governments and countries are more accountable and transparent about their past, can we see the Armenian Genocide recognized worldwide.

Do not forget that as the Armenians were being killed in 1915, the Turks also killed Assyrians, Chaldeans and Greeks by the hundreds of thousands. Even today there are genocides being committed in Darfur and since the 2003 2nd gulf war in Iraq over a million Iraqis have lost their lives, can we not call that a Genocide? What about the Uprooting of the Palestinians from their lands and their forced exodus into other countries where they have been subjected to humiliation, degradation and annihilation of their rights and identity as a people and a country. The list is too long and painful and unless we do something soon the risk of seeing such acts of racism and will surely happen again, even to our own people.

kingdom-060509_cdavidson_cpd_tipd_armenia_022

kingdom-armenia_thumbnail2

kingdom-mount_ararat

kingdom-armenia_000

kingdomarmenia-crop-copy

kingdom-of-urartu-map

kingdom-armenia_4th_century

Armensk sivilisasjon

Armenia – I stormaktenes hender

Armenia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Urkesh an Overview

Outer Fertile Crescent lores

Det armenske spørsmål

Orphan Pamuk – Armenia

ADL og folkemord

Stephen Hawking – Israel

Jimmy Carter – Israel

Armenernes plass i verden

In Sumerian mythology, a me (Sumerian, conventionally pronounced [mɛ]) or ñe [ŋɛ] or parşu (Akkadian, [parsˁu]) is one of the decrees of the gods foundational to those social institutions, religious practices, technologies, behaviors, mores, and human conditions that make civilization, as the Sumerians understood it, possible. They are fundamental to the Sumerian understanding of the relationship between humanity and the gods.

According to Sumerian mythology, Enki also assisted humanity to survive the Deluge designed to kill them. In the Legend of Atrahasis, Enlil, the king of the gods, sets out to eliminate humanity, the noise of whose mating is offensive to his ears. He successively sends drought, famine and plague to eliminate humanity, but Enki thwarts his half-brother’s plans by teaching Atrahasis about irrigation, granaries and medicine. Humans again proliferate a fourth time. Enraged, Enlil convenes a Council of Deities and gets them to promise not to tell humankind that he plans their total annihilation. Enki does not tell Atrahasis, but instead tells the walls of Atrahasis’ (a.k.a. Utnapishtim or Ziusudra) reed hut of Enlil’s plan, thus covertly rescuing Atrahasis by either instructing him to build some kind of a boat for his family, or by bringing him into the heavens in a magic boat. After the seven day Deluge, the flood hero frees a swallow, a raven and a dove in an effort to find if the flood waters have receded. On the boat landing, a sacrifice is organized to the gods. Enlil is angry his will has been thwarted yet again, and Enki is named as the culprit. As the god of what we would call ecology, Enki explains that Enlil is unfair to punish the guiltless Atrahasis for the sins of his fellows, and secures a promise that the gods will not eliminate humankind if they practice birth control and live within the means of the natural world. The threat is made, however, that if humans do not honor their side of the covenant the gods will be free to wreak havoc once again. This is apparently the oldest surviving Middle Eastern Deluge myths.

Armensk kulturhistorie og duduk

Kamp for land i Sørvest Asia

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

De kristne i Irak trenger deg nå!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Fra konflikt til forsoning

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Ingen pokal å hente

Some of our story

Armenernes plass i verden

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

Ødeleggelse av den irakiske sivilisasjon

Verdensorganisasjonen for kultur og forskning, UNESCO, som fryktet at en krig i Irak ville ødelegge uerstattelige kulturminner fra et av verdens mest interessante historiske områder ba før invasjonen både USA og Irak om å ta hensyn til kulturminnene i Irak ved en eventuell krig. Ur, som eksisterte 4000 år f.vt., og sies å være verdens første by, og andre historiske byer som Babylon og Nineveh, ligger alle i dagens Irak, som ofte kalles sivilisasjonens vugge.

Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1899 og 1907, Geneve konvensjonen fra 1949 og dets to protokoller, samt Haag konvensjonen fra 1954 om bevaring av kulturell eiendom under væpnet konflikt, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig, samt denne konvensjonens to tilleggsprotokoller. og som

Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter.

Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Lederen av American Academic Research Institute (AAI) i Irak, professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som før, under og etter krigen i Irak i 2003 gjorde de amerikanske lederne oppmerksom på at Irak er et skattekammer for arkeologer og rommer sporene fra menneskehetens tidligste sivilisasjoner ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en gruppe som på flere møter med Pentagon la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.

”Først skrev jeg til utenriksministeriet i oktober 2002 – nesten et halvt år før krigen – og advarte dem om faren for plyndringer av nasjonalmuseet og de arkeologiske utgravningene. Så, da det for alvor begynte å trekke opp til krig, reiste jeg til Pentagon og ga dem en liste over 150 viktige utgravninger og mer enn 100 bygninger så de ikke skulle bli truffet ved en fejl.” Da de amerikanske troppene i begynnelsen av april 2003 nærmet seg Bagdad skrev han igjen til militæret og minnet dem om at de skulle passe på skattene, og da byen falt, og Gibson stadig ikke hørte noe fra militæret, skrev han den 9. april til journalister i byen og ba dem sjekke situasjonen omkring museet. Men da var det for sent.

Plyndringen av det irakiske nasjonalmuseum og dets enestående samling av islamske og preislamske skatter begynte dagen etter. Ingen vet hvor mye som ble tatt, men den offisielle opptelling er omkring 15.000 gjenstander og hertil kommer omfattende ødeleggelser av mange av de resterende gjenstandene. Alt dette i følge Gibson mens amerikanske tropper satt 50 meter borteog bevoktet et veikryss.

I følge Gibson, som mener det som skjedde i Bagdad ”var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier”, har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.

Men plyndringen av museet og daværende forsvarsminister Donald Rumsfelds ufølsomme bemerkning om at ”stuff happens” rystet mange. Men som Oriental Institute Museum på University of Chicago, hvor McGuire Gibson også er professor, viste på en utstilling med tittelen Catastrophe! The Looting and Destruction of Iraq’s Past så var plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad kun toppen av isberget når det gjelder ødeleggelsen av Iraks rike kulturskatter. Langt verre var plyndringen av de tusenvis av arkeologiske utgravninger rundt om i Irak.

I følge Gibson har i hovedsak de fleste av de sumeriske hovedstedene, en sivilisasjon i Mesopotamia, som lå mellom elvene Tigris og Eufrat i det nåværende Irak, midt i den såkalte sivilisasjonens vugge, som strekker seg 3.000 år bakover i historien og som man anser for å være sivilisasjonens vugge, gått tapt.

Gibson uttalte i forbindelse med utstillingen til den danske avisen Politiken at ”Irak er ikke bare hvilket som helst land. Det er her, selve den menneskelig sivilisasjon oppsto. Det er her, vi har de første byer. Det er her ideen om at en time har 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto.”

I følge professor Gil J. Stein, som er leder av det orientalske instituttet, forsøker disse forskerne å ”vekke verden og gjøre det klart at det som skjer ikke er noe mindre enn ødeleggelsen av våres felles røtter. Irak er ikke bare et hvilket som helst land. Det er her selve den menneskelige sivilisasjon oppsto. Det er her vi har de første byer. Det er her ideen om en time på 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto. Selve hjulet ble oppfunnet i Irak.” Arkeologer har pekt på at irakiske skatter er verdens mest verdifulle.

I følge Stein har alle hørt om plyndringen av museet, ”men de fleste aner ikke noe om plyndringen av de arkeologiske stedene selv om den er langt mer katastrofal. Når det gjelder museet var det selvfølgelig tragisk hva som forsvant, men vi vet jo hva det dreide seg om. Det er fotografier og tegninger og opptegnelser av det. Så vi mistede gjenstandene, men bevarte dataene. Men med plyndringen av utgravningene er det omvendt. Det kan være at de gjenstander de finner og selger dukker opp senere, men selv så er de nesten verdiløse ettersom vi ikke vet hvor og hvordan de ble funnet. Og uten kontekst er det bare en kjønnsmessig ting, som ikke hjelper oss med å forstå fortiden.”

Man trenger ikke å vite mye om fortidsminner for å fatte hvor galt det står til i Irak. Plansje etter plansje på utstillingen viste bilder av utgravningene før krigen og i dag, og visste man ikke at det dreide seg om samme område så ville man ikke ane det. Etter plyndringene, som primært ble foretatt av lokale irakere som desperat forsøkte å tjene noen få dollar, minner områdene om en krigssone etter et heftig bombardement; fullkommen øde, med hundrevis av kratere hvor det har blitt gravd etter arkeologiske skatter. Eller som det ble skrevet i katalogen om de gamle sumeriske byer: ”De blir totalt ødelagt, forvandlet til månelandskaper. De destruerer templene, palassene og husene i disse byene langt mer effektivt enn noen erobrer noensinne kunne ha gjort.”

Ingen kjenner det fulle omfang av plyndringene, men ved å sammenligne satellittbilder fra før og nå anslår arkeologen Elizabeth Stone fra Stony Brook University i sin artikkel i katalogen i forbindelse med utstillingen at omfanget av de nye plyndringene er ”mange ganger større enn alle arkeologiske utgravninger som noensinne har blitt foretatt i det sørlige Irak – og må ha inkludert hundretusener av leirtavler, mynter, segl, statuer, terrakotta, bronse og andre gjenstander.”

Ifølge The Independent er det sannsynligvis tale om en velorganisert bande som systematisk har sendt de irakiske skattene ut av landet. I en operasjon ledet av irakiske og britiske sikkerhetsstyrker lyktes det ifølge The Independents korrespondent i Basra, Kim Sengupta, å få fatt i omkring 230 gjenstander. En organisert bande bak plyndringene var på vei til å smugle de verdifulle tingene ut av landet for å selge dem til private samlere i Sørvest Asia og Vesten, men i stedet fikk sikkerhetsstyrkene fatt, ikke kun på antikvitetene, men også på syv medlemmer av banden.

En vurdering, som McGuire, som så plyndringene allerede da han fløy over noen av utgravningene i et helikopter i mai 2003, og var rystet over omfanget, er fullkommen enig i. I følge ham: ”Det veltet jo med dem – alene i Umma var det vel mer enn 200 mennesker; det var som å kikke ned på en maurtue.” Og selv om der ennå ikke har blitt tatt nye satellittfotografier i år så er han ikke i tvil om at plyndringene fortsetter. ”De vakter som vi har ansatt til å beskytte våres utgravning ved Nippur – den religiøse hovedstad i det gamle Mesopotamia – sier at det stadig blir plyndret overalt og det samme hører vi fra irakerne”, sier han.

På tross av omfanget er det imidlertid skrevet veldig lite om plyndringene i Irak, blant annet på grunn av de store sikkerhetsproblemene ved å reise uten for Bagdad for journalister. Ikke minst derfor håper Oriental Institute at deres utstilling vil sette mer fokus på problemet – og føre til at det blir satt en stopper for det. ”Det er en klisje, men det er virkelig hele verdens kulturelle arv som der er gjemt i Irak. Og den forsvinner for øynene på oss”, sier Stein, som fortsetter med å si at ”Og det verste er at den inntil nå har vært ekstremt velbevart.” For selv om Irak grunnleggende er et stort arkeologisk sted – ifølge McGuire er det mer enn 10.000 registrerte steder, men han anslår, at det virkelige tallet er langt over 100.000 – har skattene inntil de senere år vært stort sett uberørte.

Området har været krigsskueplass utallige gange i historien og landet har blitt invadert av alle fra perserkongen Kyrus den Store over Alexander den Store til mongolene på 1200-tallet, men på grunn av den avsides beliggenhet og mangelen på monumentale ruiner har de begravde skattene stort sett forblitt uberørte. Faktisk hadde Irak inntil den første Gulfkrigen en lang og stolt tradisjon for å beskytte sine kulturskatter. Fra 1936 til 1991 var det ifølge Geoff Emberling, som er direktør for museet på Oriental Institute, stort sett ingen plyndringer eller illegale utgravninger.

I følge Emberling er det mye man kan si om Saddam, ”men inntil sanksjonene og krigen la alt i grus gjorde Irak en fabelaktig innsats for å bevare sine skatter”, siger han. I en tale fra 1979 erklærte Saddam Hussein at ”antikviteter er det mest verdifulle i Irak.” Og selv om Saddam ifølge Emberling hadde sine skumle politiske formål og forsøkte å bruke de oldgamle konger Hammurabi og Nebukadnesar til å rettferdiggjøre sine kriger så hadde Irak under hans regime en av Sørvest Asias best fungerende arkeologiske strukturer. Plyndring var stort sett ukjent – og ble straffet med døden. Først etter at den første Golfkrigen og de internasjonale sanksjonene la den irakiske økonomien i ruiner begynte plyndringene.

I katalogen til utstillingen kaller John M. Russel fra Massachusetts det en av historiens største ironier at samtidig med at ”Irak var underlagt det strengeste sanksjonsregime noensinne, ble titusener av irakiske antikviteter solgt helt åpent på det amerikanske marked. Plyndringene fant især sted i den sydlige del av landet hvor det internasjonale samfunn forbød Irak å patruljere i luftrommet, men i takt med at Irak fikk flere penger i forbindelse med olje for matavtalene på slutten av 1990-tallet fikk myndighetene atter midler til å hyre vakter og gjenoppta utgravningene. Men det var en kort respitt. ”Den dag krigen begynte i 2003 forsvant vaktene og plyndringene begynte for alvor”, sier McGuire. ”Samme dag. Og fra den tid har det foregått.”

Geoff Emberling har flere ganger blitt invitert til å holde foredrag for tropper som var på vei til Irak for å forklare dem hva de kan gjøre for å hjelpe til med å bevare landets fortidsminner. I følge ham er det lett å demonisere militæret, men det er mer komplisert. De vil gjerne gjøre det riktige, men har bare ikke vært gode til det”, siger han, og fortsetter med å hevde at ”Selv plyndringen av nasjonalmuseet skyldtes mer mangel på koordinasjon enn ond vilje.” En av plansjene i Oriental Institutes utstilling henviser til Gilgamesh, det store babylonske helteepos, som ble gjenoppdaget på 1800-tallet ved utgravninger i Irak. I det oldgamle dikt hylles Gilgamesh som en av ”de store konger” blant annet fordi han er vokter over de gamle byer og monumenter, som skal vedlikeholdes og bevares.” Folkene bag utstillingen er høflige nok til ikke at utpensle budskapet ytterligere, men McGuire kan ikke dy seg: ”Det kunne vi lære noe av”, sier han og ryster på hodet. ”Det er en skamplett.”

I følge arkeologer og andre eksperter bidro ikke det amerikanske militære nærværet til å sikre Babylons siste skatter. Snarere tvert imot. Den lovløsheten og de ustabile forholdene som hadde startet på 1990-tallet nådde et kritisk nivå i etterkant av invasjonen da det hersket en plyndringskultur som man sjeldent har sett maken til.

Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om disse konvensjoner og protokoller og USA hadde fått laget i stand en liste over de 20 viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.

Nasjonalmuseet i Bagdad hadde 170.000 gjenstander fra det gamle Mesopotamia, som ofte har blitt kalt sivilisasjonens vugge.  Det har stort sett vært stengt de to siste tiårene på grunn av krig og usikkerhet. Amerikanernes ankomst har ikke forandret noe på det. Også under 12 år med sanksjoner mot Irak ble gjenstander smuglet ut. Men tapet kan ikke sammenlignes med raseringen av de historiske samlingene som er skjedd de siste dagene, mens Irak har vært på amerikanske hender.

Flere dusin utgravningsplasser, hovedsteder i gamle kongedømmer, har blitt ødelagt. Selve Babylon, med Babels tårn og hvor kong Nebuchadnezzar II (630-562 f.vt.) bygde sine hengende hager, som var blitt bygget delvis opp igjen som et museum av Saddam Husseins regime, ble omgjort til en forlegning for 2.500 amerikanske og andre utenlandske soldater. USA brukte bulldosere for å bygge en landingsplass for helikoptre på toppen av flere tusen år gamle ruiner.

I følge Lukasz Oledzki, en polsk arkitekt som bor i Irak og som har blitt ansatt av de polske styrkene som har base i Babylon kan man se ”rester på begge sider av den asfalterte plassen. Man kan se gamle potteskår på begge sider av plassen. Jeg vet at de ødela noe fra 600-700-tallet f.vt.” Å plassere en hær på toppen av et arkeologisk utgravingsfelt er absurd. De skulle aldri fått lov til å gjøre dette.

I fjor het det seg at organisasjonen World Monuments Fund, som plasserte Irak på sin liste over verdens mest truede historiske steder i 2006 og 2008, og de irakiske myndighetene skulle forsøke å bevare restene av Babylon. Amerikanske myndigheter har gitt nærmere 5 millioner kroner til prosjektet (nærmest ironisk). Irakiske spesialister skal nå få opplæring i moderne kartleggings- og restaureringsteknikker. Det planlegges også å etablere en nasjonal database for kartlegging og administrering av landets flere tusen kulturminner.

Iraks Nasjonalmuseum har nå fått omkring 4.000 av omkring 15.000 stjålne gjenstander, som ble stjålet de tre første dagene etter at den amerikanske hæren rykket inn i byen, tilbake. Alt i alt mener man at omkring 20.000 uvurderlige ting har blitt stjålet i tiden etter amerikanernes invasjon. Langt fra alt forventes funnet igjen, og forferdelig mye er ødelagt, især i utgravningene. ”Noen gjenstander har til og med kommet så langt som til USA”, sa Iraks nasjonalmuseums styreformann Abdul Aziz Hameed.

Når nå en del av de mange stjålne tingene gjenfinnes betyr det ikke at de med det samme kommer tilbake til gjerningsstedet. Det er omstendelig og kostbart overhodet å finne ut av hvilke museer, utgravninger og tidsepoker gjenstandene hører hjemme i. Men kun det å ha funnet noen av tingene vekker glede i Irak.

Kunstskattene i Irak er av verdenshistorisk interesse å ta vare på. Situasjonen i Irak krever nå at flere enn irakerne selv arbeider med å samle kunsten. Dette gjorde Irak for Norge da all informasjon ble brent under kristendommens inntog. Den Irakiske oppdagelsesreisende Ibin Mage skrev ned informasjon om norske hedenske ritualer som ikke ville vært kjent om ikke biblioteket i Bagdad hadde tatt vare på det.

Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Irak – Folkemord

Irak – Kulturelt folkemord

Irakisk kultur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: