Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

  • september 2017
    M T W T F S S
    « Oct    
     123
    45678910
    11121314151617
    18192021222324
    252627282930  

Archive for the ‘Sørvest Asia/Kaukasus’ Category

Dagens Sørvest Asia

Posted by Fredsvenn den april 27, 2009

Armenia, vårt kjære Armenia – aldri kan du bli som før – men sammen kan vi skape noe nytt. Armenia, landet hvor Arken la til strand, Noas hjemland og Edens hage, kan ikke få tilbake de territorier som gjennom barbarisk drap, plyndring og ødeleggelse har blitt det fratatt. Det vi trenger er å kaste ut amerikanerne og andre inntrengere, avsette våre despoter og diktatorer, samt å samle regionens nasjoner i et føderalt system som fungerer som en samorganiserende organisme. Armenere må få bo i Jerusalem og i alle andre land i regionen i fredelige og ordnede forhold. Og det samme bør gjelde for samtlige folk i regionen – også kjent som sivilisasjonens vugge. Sammen er vi sterke. Fred, demokrati og menneskerettigheter er derfor nødvendig. Folkemordet de pontiske grekere, assyrere og armenere må anerkjennes, Israels vold mot sine naboer og det pågående folkemordet mot Iraks minoriteter må opphøre umiddelbart!

Lar vi denne vold og maktbruk fortsette vil den snart også rette seg mot Armenia. De kurdiske militser som nå ekspanderer det kurdiske territoriet blir støttet av Vesten, der i blant av USA og Israel, i deres grusomme og barbariske kamp for makt og kontroll over regionen. Under vil dere se en tekst om hva som har skjedd med irakisk kunst og kultur. Husk at dette er etter at Saddam har sittet med makten og gått til krig mot Iran i 8 år, som Vestens mann, deretter Golfkrig, sanksjoner og enda en krig. Land har blitt pulverisert og kulturen ødelagt. Millioner av mennesker har blitt drept og millioner av mennesker har blitt tvunget på flukt.

Armenerne, befolkningen i Urartu, Mitani og Kura Araxes, for ikke å glemme bystaten Urkesh, de protoarmenske hurri-uratuerne, ga liv til samtlige sivilisasjoner, der i blant sumererne og deres etterkommere. Går vi langt tilbake er vi alle brødre og søstre. Dette er våre folk, uansett om de snakker semittisk eller indoeuropeisk, for ikke å glemme kaukasisk. Det bilingvistiske armenske språk består ikke aller minst av protoarmenere og frygere, som fylte Europa med ledere og som ikke minst var med på å skape den greske sivilisasjon, som har betydd så mye for Europa. Vi blir nå nødt til å stå sammen med våre kjære i denne så tøffe tid. Men det først og fremst både er og blir Sørvest Asia som er vår region. Derfor – Lenge leve!!!

Kjære armenere i Norge. Det er en hard og kynisk tid vi lever i. Folk er deler av større spill som de ikke selv kan styre. Men dette er jo ikke noe nytt. Også armenerne både var og ennå er ofre for et slikt spill. Det er ikke for ingenting at sitatet «Hvem i dag husker vell armenerne, hvem vil i morgen huske jødene» (i kortversjon) ennå huskes og brukes i vår samlede kamp for å få folk til å anerkjenne den urett som ble utført mot vårt folk. Og, kan det nevnes, blir denne urett utført mot palestinerne, og da medregnet befolkningen i Gaza, for ikke å glemme de kristne og andre minoriteter i Irak, som rent faktisk har det enda verre enn palestinerne, men som har blitt glemt og unndratt oppmerksomhet fra den norske offentlighet som tenderer å se på kurderne som Sørvest Asias kulturelle arvinger og fremtidige håp. Historieløshet er visst en svakhetmennesker i mellom.

På engelsk:

What Turkey did to the Armenians in 1915 and indeed in the decades and centuries before that was an act of criminal racism. We were massacred because we were racially and religiously different than the Turks.

I don’t think it’s very realistic of us to expect the U.S. and even Norway to accept what happened as Genocide because they both have their own skeletons hidden in their closets. If the U.S. calls the Armenian Genocide for what it is then what will it call it’s own massacring of millions of Native Americans? If Norway calls the Armenian Genocide a «Folkemord» then what will it call it’s centuries of atrocities against the Native Sami people, not to mention the gypsies? This is a simple matter of when you live in a glass house, you don’t throw stones at your neighbor.

What we have to do as Armenians and citizens of this world is not just fight for the recognition of our Genocide but come together with others around the world who suffered a fate like ours and fight together for the recognition off all genocides and other cases of criminal racism that have happened on any scale around the world.

What we should fight for is justice worldwide so we can prevent further genocides from happening and maybe then, when we have a more peaceful world, where governments and countries are more accountable and transparent about their past, can we see the Armenian Genocide recognized worldwide.

Do not forget that as the Armenians were being killed in 1915, the Turks also killed Assyrians, Chaldeans and Greeks by the hundreds of thousands. Even today there are genocides being committed in Darfur and since the 2003 2nd gulf war in Iraq over a million Iraqis have lost their lives, can we not call that a Genocide? What about the Uprooting of the Palestinians from their lands and their forced exodus into other countries where they have been subjected to humiliation, degradation and annihilation of their rights and identity as a people and a country. The list is too long and painful and unless we do something soon the risk of seeing such acts of racism and will surely happen again, even to our own people.

kingdom-060509_cdavidson_cpd_tipd_armenia_022

kingdom-armenia_thumbnail2

kingdom-mount_ararat

kingdom-armenia_000

kingdomarmenia-crop-copy

kingdom-of-urartu-map

kingdom-armenia_4th_century

Armensk sivilisasjon

Armenia – I stormaktenes hender

Armenia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Urkesh an Overview

Outer Fertile Crescent lores

Det armenske spørsmål

Orphan Pamuk – Armenia

ADL og folkemord

Stephen Hawking – Israel

Jimmy Carter – Israel

Armenernes plass i verden

In Sumerian mythology, a me (Sumerian, conventionally pronounced [mɛ]) or ñe [ŋɛ] or parşu (Akkadian, [parsˁu]) is one of the decrees of the gods foundational to those social institutions, religious practices, technologies, behaviors, mores, and human conditions that make civilization, as the Sumerians understood it, possible. They are fundamental to the Sumerian understanding of the relationship between humanity and the gods.

According to Sumerian mythology, Enki also assisted humanity to survive the Deluge designed to kill them. In the Legend of Atrahasis, Enlil, the king of the gods, sets out to eliminate humanity, the noise of whose mating is offensive to his ears. He successively sends drought, famine and plague to eliminate humanity, but Enki thwarts his half-brother’s plans by teaching Atrahasis about irrigation, granaries and medicine. Humans again proliferate a fourth time. Enraged, Enlil convenes a Council of Deities and gets them to promise not to tell humankind that he plans their total annihilation. Enki does not tell Atrahasis, but instead tells the walls of Atrahasis’ (a.k.a. Utnapishtim or Ziusudra) reed hut of Enlil’s plan, thus covertly rescuing Atrahasis by either instructing him to build some kind of a boat for his family, or by bringing him into the heavens in a magic boat. After the seven day Deluge, the flood hero frees a swallow, a raven and a dove in an effort to find if the flood waters have receded. On the boat landing, a sacrifice is organized to the gods. Enlil is angry his will has been thwarted yet again, and Enki is named as the culprit. As the god of what we would call ecology, Enki explains that Enlil is unfair to punish the guiltless Atrahasis for the sins of his fellows, and secures a promise that the gods will not eliminate humankind if they practice birth control and live within the means of the natural world. The threat is made, however, that if humans do not honor their side of the covenant the gods will be free to wreak havoc once again. This is apparently the oldest surviving Middle Eastern Deluge myths.

Armensk kulturhistorie og duduk

Kamp for land i Sørvest Asia

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

De kristne i Irak trenger deg nå!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

Fra konflikt til forsoning

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Ingen pokal å hente

Some of our story

Armenernes plass i verden

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

Ødeleggelse av den irakiske sivilisasjon

Verdensorganisasjonen for kultur og forskning, UNESCO, som fryktet at en krig i Irak ville ødelegge uerstattelige kulturminner fra et av verdens mest interessante historiske områder ba før invasjonen både USA og Irak om å ta hensyn til kulturminnene i Irak ved en eventuell krig. Ur, som eksisterte 4000 år f.vt., og sies å være verdens første by, og andre historiske byer som Babylon og Nineveh, ligger alle i dagens Irak, som ofte kalles sivilisasjonens vugge.

Pentagon ble på forhånd også orientert om Haag-konvensjonen fra 1899 og 1907, Geneve konvensjonen fra 1949 og dets to protokoller, samt Haag konvensjonen fra 1954 om bevaring av kulturell eiendom under væpnet konflikt, som forbyr ødeleggelse av verdens kulturarv i krig, samt denne konvensjonens to tilleggsprotokoller. og som

Flere måneder før angrepet på Irak hadde amerikanske arkeologiorganisasjoner og FNs kulturorganisasjon UNESCO møter med tjenestemenn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, som fikk informasjon om Iraks historiske og kulturelle skatter.

Da amerikanerne invaderte Irak i 2003 utnyttet kriminelle raskt den kaotiske situasjonen til å plyndre museer og arkeologiske utgravninger og Irak ble kastet ut i lovløshet og kaos. Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Lederen av American Academic Research Institute (AAI) i Irak, professor McGuire Gibson ved University of Chicago, som før, under og etter krigen i Irak i 2003 gjorde de amerikanske lederne oppmerksom på at Irak er et skattekammer for arkeologer og rommer sporene fra menneskehetens tidligste sivilisasjoner ble overrasket over at ikke amerikanerne beskyttet stedene, var med i en gruppe som på flere møter med Pentagon la fram lister over fornminner og steder av arkeologisk betydning, utgravningsfelt og bygninger med kulturskatter. Spesielt ble det lagt vekt på å beskytte nasjonalmuseet i Bagdad.

”Først skrev jeg til utenriksministeriet i oktober 2002 – nesten et halvt år før krigen – og advarte dem om faren for plyndringer av nasjonalmuseet og de arkeologiske utgravningene. Så, da det for alvor begynte å trekke opp til krig, reiste jeg til Pentagon og ga dem en liste over 150 viktige utgravninger og mer enn 100 bygninger så de ikke skulle bli truffet ved en fejl.” Da de amerikanske troppene i begynnelsen av april 2003 nærmet seg Bagdad skrev han igjen til militæret og minnet dem om at de skulle passe på skattene, og da byen falt, og Gibson stadig ikke hørte noe fra militæret, skrev han den 9. april til journalister i byen og ba dem sjekke situasjonen omkring museet. Men da var det for sent.

Plyndringen av det irakiske nasjonalmuseum og dets enestående samling av islamske og preislamske skatter begynte dagen etter. Ingen vet hvor mye som ble tatt, men den offisielle opptelling er omkring 15.000 gjenstander og hertil kommer omfattende ødeleggelser av mange av de resterende gjenstandene. Alt dette i følge Gibson mens amerikanske tropper satt 50 meter borteog bevoktet et veikryss.

I følge Gibson, som mener det som skjedde i Bagdad ”var det samme som om amerikanske soldater skulle ha stått utenfor museet i Kairo og sett på at tyver tok med seg Tut-Ankh-Amons gravskatter eller mumier”, har dette vært en av verdenshistoriens største tragedier. Flere historiske minnesmerker har gått tapt enn noen gang tidligere i moderne tid.

Men plyndringen av museet og daværende forsvarsminister Donald Rumsfelds ufølsomme bemerkning om at ”stuff happens” rystet mange. Men som Oriental Institute Museum på University of Chicago, hvor McGuire Gibson også er professor, viste på en utstilling med tittelen Catastrophe! The Looting and Destruction of Iraq’s Past så var plyndringen av nasjonalmuseet i Bagdad kun toppen av isberget når det gjelder ødeleggelsen av Iraks rike kulturskatter. Langt verre var plyndringen av de tusenvis av arkeologiske utgravninger rundt om i Irak.

I følge Gibson har i hovedsak de fleste av de sumeriske hovedstedene, en sivilisasjon i Mesopotamia, som lå mellom elvene Tigris og Eufrat i det nåværende Irak, midt i den såkalte sivilisasjonens vugge, som strekker seg 3.000 år bakover i historien og som man anser for å være sivilisasjonens vugge, gått tapt.

Gibson uttalte i forbindelse med utstillingen til den danske avisen Politiken at ”Irak er ikke bare hvilket som helst land. Det er her, selve den menneskelig sivilisasjon oppsto. Det er her, vi har de første byer. Det er her ideen om at en time har 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto.”

I følge professor Gil J. Stein, som er leder av det orientalske instituttet, forsøker disse forskerne å ”vekke verden og gjøre det klart at det som skjer ikke er noe mindre enn ødeleggelsen av våres felles røtter. Irak er ikke bare et hvilket som helst land. Det er her selve den menneskelige sivilisasjon oppsto. Det er her vi har de første byer. Det er her ideen om en time på 60 minutters varighet kommer fra og det er her selve ideen om en stat oppsto. Selve hjulet ble oppfunnet i Irak.” Arkeologer har pekt på at irakiske skatter er verdens mest verdifulle.

I følge Stein har alle hørt om plyndringen av museet, ”men de fleste aner ikke noe om plyndringen av de arkeologiske stedene selv om den er langt mer katastrofal. Når det gjelder museet var det selvfølgelig tragisk hva som forsvant, men vi vet jo hva det dreide seg om. Det er fotografier og tegninger og opptegnelser av det. Så vi mistede gjenstandene, men bevarte dataene. Men med plyndringen av utgravningene er det omvendt. Det kan være at de gjenstander de finner og selger dukker opp senere, men selv så er de nesten verdiløse ettersom vi ikke vet hvor og hvordan de ble funnet. Og uten kontekst er det bare en kjønnsmessig ting, som ikke hjelper oss med å forstå fortiden.”

Man trenger ikke å vite mye om fortidsminner for å fatte hvor galt det står til i Irak. Plansje etter plansje på utstillingen viste bilder av utgravningene før krigen og i dag, og visste man ikke at det dreide seg om samme område så ville man ikke ane det. Etter plyndringene, som primært ble foretatt av lokale irakere som desperat forsøkte å tjene noen få dollar, minner områdene om en krigssone etter et heftig bombardement; fullkommen øde, med hundrevis av kratere hvor det har blitt gravd etter arkeologiske skatter. Eller som det ble skrevet i katalogen om de gamle sumeriske byer: ”De blir totalt ødelagt, forvandlet til månelandskaper. De destruerer templene, palassene og husene i disse byene langt mer effektivt enn noen erobrer noensinne kunne ha gjort.”

Ingen kjenner det fulle omfang av plyndringene, men ved å sammenligne satellittbilder fra før og nå anslår arkeologen Elizabeth Stone fra Stony Brook University i sin artikkel i katalogen i forbindelse med utstillingen at omfanget av de nye plyndringene er ”mange ganger større enn alle arkeologiske utgravninger som noensinne har blitt foretatt i det sørlige Irak – og må ha inkludert hundretusener av leirtavler, mynter, segl, statuer, terrakotta, bronse og andre gjenstander.”

Ifølge The Independent er det sannsynligvis tale om en velorganisert bande som systematisk har sendt de irakiske skattene ut av landet. I en operasjon ledet av irakiske og britiske sikkerhetsstyrker lyktes det ifølge The Independents korrespondent i Basra, Kim Sengupta, å få fatt i omkring 230 gjenstander. En organisert bande bak plyndringene var på vei til å smugle de verdifulle tingene ut av landet for å selge dem til private samlere i Sørvest Asia og Vesten, men i stedet fikk sikkerhetsstyrkene fatt, ikke kun på antikvitetene, men også på syv medlemmer av banden.

En vurdering, som McGuire, som så plyndringene allerede da han fløy over noen av utgravningene i et helikopter i mai 2003, og var rystet over omfanget, er fullkommen enig i. I følge ham: ”Det veltet jo med dem – alene i Umma var det vel mer enn 200 mennesker; det var som å kikke ned på en maurtue.” Og selv om der ennå ikke har blitt tatt nye satellittfotografier i år så er han ikke i tvil om at plyndringene fortsetter. ”De vakter som vi har ansatt til å beskytte våres utgravning ved Nippur – den religiøse hovedstad i det gamle Mesopotamia – sier at det stadig blir plyndret overalt og det samme hører vi fra irakerne”, sier han.

På tross av omfanget er det imidlertid skrevet veldig lite om plyndringene i Irak, blant annet på grunn av de store sikkerhetsproblemene ved å reise uten for Bagdad for journalister. Ikke minst derfor håper Oriental Institute at deres utstilling vil sette mer fokus på problemet – og føre til at det blir satt en stopper for det. ”Det er en klisje, men det er virkelig hele verdens kulturelle arv som der er gjemt i Irak. Og den forsvinner for øynene på oss”, sier Stein, som fortsetter med å si at ”Og det verste er at den inntil nå har vært ekstremt velbevart.” For selv om Irak grunnleggende er et stort arkeologisk sted – ifølge McGuire er det mer enn 10.000 registrerte steder, men han anslår, at det virkelige tallet er langt over 100.000 – har skattene inntil de senere år vært stort sett uberørte.

Området har været krigsskueplass utallige gange i historien og landet har blitt invadert av alle fra perserkongen Kyrus den Store over Alexander den Store til mongolene på 1200-tallet, men på grunn av den avsides beliggenhet og mangelen på monumentale ruiner har de begravde skattene stort sett forblitt uberørte. Faktisk hadde Irak inntil den første Gulfkrigen en lang og stolt tradisjon for å beskytte sine kulturskatter. Fra 1936 til 1991 var det ifølge Geoff Emberling, som er direktør for museet på Oriental Institute, stort sett ingen plyndringer eller illegale utgravninger.

I følge Emberling er det mye man kan si om Saddam, ”men inntil sanksjonene og krigen la alt i grus gjorde Irak en fabelaktig innsats for å bevare sine skatter”, siger han. I en tale fra 1979 erklærte Saddam Hussein at ”antikviteter er det mest verdifulle i Irak.” Og selv om Saddam ifølge Emberling hadde sine skumle politiske formål og forsøkte å bruke de oldgamle konger Hammurabi og Nebukadnesar til å rettferdiggjøre sine kriger så hadde Irak under hans regime en av Sørvest Asias best fungerende arkeologiske strukturer. Plyndring var stort sett ukjent – og ble straffet med døden. Først etter at den første Golfkrigen og de internasjonale sanksjonene la den irakiske økonomien i ruiner begynte plyndringene.

I katalogen til utstillingen kaller John M. Russel fra Massachusetts det en av historiens største ironier at samtidig med at ”Irak var underlagt det strengeste sanksjonsregime noensinne, ble titusener av irakiske antikviteter solgt helt åpent på det amerikanske marked. Plyndringene fant især sted i den sydlige del av landet hvor det internasjonale samfunn forbød Irak å patruljere i luftrommet, men i takt med at Irak fikk flere penger i forbindelse med olje for matavtalene på slutten av 1990-tallet fikk myndighetene atter midler til å hyre vakter og gjenoppta utgravningene. Men det var en kort respitt. ”Den dag krigen begynte i 2003 forsvant vaktene og plyndringene begynte for alvor”, sier McGuire. ”Samme dag. Og fra den tid har det foregått.”

Geoff Emberling har flere ganger blitt invitert til å holde foredrag for tropper som var på vei til Irak for å forklare dem hva de kan gjøre for å hjelpe til med å bevare landets fortidsminner. I følge ham er det lett å demonisere militæret, men det er mer komplisert. De vil gjerne gjøre det riktige, men har bare ikke vært gode til det”, siger han, og fortsetter med å hevde at ”Selv plyndringen av nasjonalmuseet skyldtes mer mangel på koordinasjon enn ond vilje.” En av plansjene i Oriental Institutes utstilling henviser til Gilgamesh, det store babylonske helteepos, som ble gjenoppdaget på 1800-tallet ved utgravninger i Irak. I det oldgamle dikt hylles Gilgamesh som en av ”de store konger” blant annet fordi han er vokter over de gamle byer og monumenter, som skal vedlikeholdes og bevares.” Folkene bag utstillingen er høflige nok til ikke at utpensle budskapet ytterligere, men McGuire kan ikke dy seg: ”Det kunne vi lære noe av”, sier han og ryster på hodet. ”Det er en skamplett.”

I følge arkeologer og andre eksperter bidro ikke det amerikanske militære nærværet til å sikre Babylons siste skatter. Snarere tvert imot. Den lovløsheten og de ustabile forholdene som hadde startet på 1990-tallet nådde et kritisk nivå i etterkant av invasjonen da det hersket en plyndringskultur som man sjeldent har sett maken til.

Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om disse konvensjoner og protokoller og USA hadde fått laget i stand en liste over de 20 viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.

Nasjonalmuseet i Bagdad hadde 170.000 gjenstander fra det gamle Mesopotamia, som ofte har blitt kalt sivilisasjonens vugge.  Det har stort sett vært stengt de to siste tiårene på grunn av krig og usikkerhet. Amerikanernes ankomst har ikke forandret noe på det. Også under 12 år med sanksjoner mot Irak ble gjenstander smuglet ut. Men tapet kan ikke sammenlignes med raseringen av de historiske samlingene som er skjedd de siste dagene, mens Irak har vært på amerikanske hender.

Flere dusin utgravningsplasser, hovedsteder i gamle kongedømmer, har blitt ødelagt. Selve Babylon, med Babels tårn og hvor kong Nebuchadnezzar II (630-562 f.vt.) bygde sine hengende hager, som var blitt bygget delvis opp igjen som et museum av Saddam Husseins regime, ble omgjort til en forlegning for 2.500 amerikanske og andre utenlandske soldater. USA brukte bulldosere for å bygge en landingsplass for helikoptre på toppen av flere tusen år gamle ruiner.

I følge Lukasz Oledzki, en polsk arkitekt som bor i Irak og som har blitt ansatt av de polske styrkene som har base i Babylon kan man se ”rester på begge sider av den asfalterte plassen. Man kan se gamle potteskår på begge sider av plassen. Jeg vet at de ødela noe fra 600-700-tallet f.vt.” Å plassere en hær på toppen av et arkeologisk utgravingsfelt er absurd. De skulle aldri fått lov til å gjøre dette.

I fjor het det seg at organisasjonen World Monuments Fund, som plasserte Irak på sin liste over verdens mest truede historiske steder i 2006 og 2008, og de irakiske myndighetene skulle forsøke å bevare restene av Babylon. Amerikanske myndigheter har gitt nærmere 5 millioner kroner til prosjektet (nærmest ironisk). Irakiske spesialister skal nå få opplæring i moderne kartleggings- og restaureringsteknikker. Det planlegges også å etablere en nasjonal database for kartlegging og administrering av landets flere tusen kulturminner.

Iraks Nasjonalmuseum har nå fått omkring 4.000 av omkring 15.000 stjålne gjenstander, som ble stjålet de tre første dagene etter at den amerikanske hæren rykket inn i byen, tilbake. Alt i alt mener man at omkring 20.000 uvurderlige ting har blitt stjålet i tiden etter amerikanernes invasjon. Langt fra alt forventes funnet igjen, og forferdelig mye er ødelagt, især i utgravningene. ”Noen gjenstander har til og med kommet så langt som til USA”, sa Iraks nasjonalmuseums styreformann Abdul Aziz Hameed.

Når nå en del av de mange stjålne tingene gjenfinnes betyr det ikke at de med det samme kommer tilbake til gjerningsstedet. Det er omstendelig og kostbart overhodet å finne ut av hvilke museer, utgravninger og tidsepoker gjenstandene hører hjemme i. Men kun det å ha funnet noen av tingene vekker glede i Irak.

Kunstskattene i Irak er av verdenshistorisk interesse å ta vare på. Situasjonen i Irak krever nå at flere enn irakerne selv arbeider med å samle kunsten. Dette gjorde Irak for Norge da all informasjon ble brent under kristendommens inntog. Den Irakiske oppdagelsesreisende Ibin Mage skrev ned informasjon om norske hedenske ritualer som ikke ville vært kjent om ikke biblioteket i Bagdad hadde tatt vare på det.

Det er ikke bare irakerne som har mistet sin kulturelle arv, også resten av verden har lidd et uvurderlig tap. Ikke bare har vi tillatt at vår egen arv er blitt ødelagt, men også arven til framtidige generasjoner.

Irak – Folkemord

Irak – Kulturelt folkemord

Irakisk kultur

Advertisements

Posted in Armenia, Dagens kamp, Irak - Land og krig, Kamp nedenfra, Løsninger, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , , | Leave a Comment »

Nok er nok – Fred mellom folkene NÅ!

Posted by Fredsvenn den april 16, 2009

Kurderne gjorde det både før og i 1915 – og de fortsetter med det …

Alle kurdere er ikke «lovløse», men det er ikke amerikanere eller israelere heller.

Og faktisk blir kurdiske militser trent opp av nettopp USA og Israel …

Men ninoritetene blir ikke kun angrepet av kurderne foruten av den arabiske majoritet. Det er som en nøtteknekker hvor minoritetene blir angrepet på alle sider på samme tid. Dette må stanses!

Her sender jeg diverse eget skrevet bakgrunnsmateriale, samt en felles erklæring fra Iraks minoriteter vedrørende kurdisk ekspansjonsplaner:

Iraq’s Minorities Issue Joint Statement on Kurdish Expansion Plans

Assyrian International News Agency

Recent media reports about the political situation in northern Iraq expose an escalating conflict between the KRG and the Iraqi government. Several Kurdish leaders have expressed themselves in the media, going as far as saying there will be a war between Arabs and Kurds if the government continues to assert its authority in areas bordering the Kurdish dominated region.

In their comments Kurdish leaders fail to reflect the true nature of the areas bordering the KRG. In many of these so called disputed areas there are very few Kurds to be found. In the Nineveh plain for example the percentage of Kurds is at best 5 percent. Still, Kurdish leaders insist these areas be annexed to the KRG. In fact, the stretch of land bordering the KRG is mostly dominated by Turkmens and minorities such as Yezidies, Assyrians, Shabaks and Kakais. Instead of acknowledging this fact Kurdish political groups have launched a fierce campaign to describe minorities like Yezidies and Shabaks as Kurds, while carrying out different programs in an attempt to Kurdify these minority populations. While oppressed in the past, Iraq’s Kurdish political parties have grown to become themselves the new oppressors in Iraq – seen from the perspective of minorities.

The Kurdish Peshmerga forces were successful in the help against Saddam Hussein as part of the Iraqi liberation movement, but today we note with sadness the transformation of the Peshmerga into a militia which is used to enforce Kurdish expansion plans in non-Kurdish settlements against the will of the inhabitants of these areas. The Peshmerga is today used to instil fear in minority communities in order to ensure compliance with KRG expansion scheme. Any referendum on the future of so called disputed areas carried out under Peshmerga presence will not be free and fair.

From being a centre of stability the KRG has turned itself into the major source of instability in Iraq today. While most of Iraq is becoming increasingly secure for all Iraqis, including vulnerable non Muslim communities such as Assyrians and Yezidies, the expansion plans of the KRG threatens to destabilize Iraq, its neighbouring countries and severely affect the vulnerable minorities who live in the areas claimed by Kurdish groups.

The undersigned organizations call on the KRG to refrain from all acts of violence and withdraw its forces from all areas outside the KRG. We also call on Kurdish leaders to respect the rights of minorities, to stop interfering in their internal issues and to stop describing Yezidies and Shabaks as Kurds.

We hope the UN and the EU will hear the calls of Iraqi minorities for justice and respect of their rights in Iraq.

April 4, 2009

The Assyria Council of Europe

For a Free and Independent Assyria

Assyrian people – Wikipedia

Assyria

– Iraqi Turkmen Human Rights Research Foundation

Iraqi Turkmen Journal

Iraqi Turkmen – Wikipedia

– Yezidi Human Rights Organization

YezidiTruth.org – A Humanitarian Organization – Yezidi Voices

Yeziditruth.org

Yazidi – Wikipedia

– Shabak Democratic Assembly

Save the Shabak Nation in Northern Iraq – Avert a Genocide Planned …

Iraq’s Shabaks Are Being Oppressed By Kurds

FILE-IRAQ-UNREST-RELIGION-YAZIDI

nirakmandeanbaptism-781631

nirakyazidi_symbol

Kurdish Parliament In Exile Recognizes Genocide

BRUSSELS-The Kurdish Parliament in Exile, passed a resolution recognizing and marking the Armenian Genocide Thursday. Below is the entire text of that resolution, which is being reprinted in its entirety and without any editorial posturing. To The Public Opinion

In Kurdistan, together with the Kurdish people, live Assyrian-Syrians as well as Armenians.

Invasion, occupation and division of Kurdistan, has not only affected the Kurds but also the Assyrian-Syrians as well as the Armenian peoples. Imposed colonialist policies have set these people against the Kurdish people and against each other, have created clashes and forced deportations and exiles. In our country, by setting the peoples against each other, the bloodiest imposed period of colonialist policies is 1915 and the few years following that.

On April 24, 1915, the decision of mass genocide and annihilation of the Assyrian-Syrian and the Armenian peoples was taken by the Ottoman Empire.

The blueprints of and the logistics for this genocide being prepared ahead of time, they employed Hamidiye Alaylari from Kurdish tribes (Similar to the present day Village Guards system who kill our people) to commit history’s, until then unknown, Genocide. In this Genocide, millions of Armenians and Assyrian-Syrians were killed, and millions others were deported from their homes and land and scattered to the four corners of the world.

The Turkish State which practices policies of setting peoples and people of diverse opinions against each other, still pursues the same repulsive policies at the end of the 20th century. Similar to setting-up Alevis and Sunnis against each other, they set-up the Kurdish people against each other through their creation, the Village Guards, which consist of Kurdish Jahshs. Separately, through their diverse assaults to annihilate the Kurdish people, they are registering new pages in the annals of genocides.

The Turkish State regime, from history to our days, has worked against the peoples, as if a guilty party, and with her committed genocides has changed the demographics of Anatolia causing the demise of many cultures-civilizations. The same policies are being applied in Kurdistan today. I call upon the world public opinion to become aware of this Turkish State policies and vehemently oppose it.

Today is the 82nd anniversary of the genocide committed against the Assyrian-Syrian and Armenian peoples. Sharing the agony caused by this process, I find the Ottoman State and their collaborators the Hamidiye Alaylari, formed by some Kurdish tribes, responsible for this crime before history and I condemn them with abhorrence. Zubeyir Aydar Chairman of the Executive Committee

Source: Asbarez On-Line 97/4/29

PKK Chairman’s letter to Kocharian

Abdullah Ocalan President Kurdistan Workers Party (PKK)

10 April 1998

The President-elect of Armenia Robert Kocharian

Dear Mr President

I am writing to congratulate you on your election as President of Armenia and to wish you every success in forming your new government. I want particularly to wish you well in implementing democratic reforms and a political solution of the Nagorno Karabakh conflict.

I also welcome and endorse the passage of a resolution in the Belgian Senate calling on the Turkish government in Ankara to recognise the reality of the Armenian holocaust perpetrated by the last Ottoman regime in 1915-19.

This resolution of 26 March, I believe, can not be treated as a transient episode but is of paramount significance in the protracted campaign to end the political amnesia about 1915, deliberately contrived by Turkish and foreign governments in the past in order to perpetrate the carve-up of Asias Minor and the Mid-East by the imperial powers at the Lausanne Conference of 1923.

The massacres during the First World War which shocked the civilised world then became a precedent for an even more appalling and destructive demonstration of genocide of the Jewish people by the German Nazis in the Second World War. Let us recall Hitler’s response to a critic of the «final solution» of the Jewish problem: «Who complained about the Armenians?»

Now, when the spectre of ethnic cleansing is once again stalking the Balkans the courageous stand of the Belgian Senate, we feel, must concentrate the minds of Turks, Armenians, Greeks and Kurds alike the necessity for a wide- ranging discussion and fresh analysis of the causes of the 1915 events as a precondition for a genuine reconciliation of ethnic groups and nations and the settling of territorial disputes through negotiation. Such a process, we are firmly convinced, will help Turkish-Armenian and Greek relations.

Our movement will continue to support all efforts to set in train a genuine dialogue between all contending parties with the self-evident proviso that the Kurdish claim to self- determination and freedom will not be prejudiced – as it was in Lausanne.

We urge the new governments of Armenia and Turkey to seize the historic opportunity.

We look forward to future co-operation with your government and the Armenian people and wish you all the success needed to move the peace process forward.

In the name of peace, freedom and reconciliation, we remain

Yours respectfully,

Abdullah Ocalan

Kurdish newspaper apologizes to Armenian people

13.05.2005 14:31

YEREVAN (YERKIR) – On its website, the Kurdish newspaper Ozgur Gundem, on behalf of the Kurdish people has offered its apologies to the Armenian people for the years of silence and complicity in the Armenian Genocide, Armenpress reported, citing Marmara, an Armenian-language newspaper published in Istanbul, Turkey.

The paper has described the great suffering of the Armenian people in stunning words, Marmara wrote. It has also apologized for its reluctance to widely discuss the issue.

Kamp for land i Sørvest Asia

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Iraks mangfold er ved å forsvinne

De kristne i Irak trenger deg nå!

Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne, ADL og B. Lewis

Armensk kulturhistorie og duduk

God påske! Gled dere!

Våre årstider II

Fra konflikt til forsoning

WordPress.com – Northern Iraq

Christians of Iraq

Armenia

Kurdisharmenian blogspot – Genocide Recognitions

head680poster

head300703806_1c2d760d83

head-designarmeniangenocide

headataturkarmenian_genocide

headgenocide2

heads_1

headapril24

headai215201

headseyfo

headuntitledpreview

headpeace6se1mo

Posted in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , , , , , | Leave a Comment »

Kamp for land i Sørvest Asia

Posted by Fredsvenn den mars 23, 2009

Nå kan arabere og kurdere endelig få bo alene i Irak – og i stort sett hele Sørvest Asia og Antaolia. Alle som klager på at alle de gruppene som opprinnelig holdt til der, og som dannet verdens første sivilisasjoner og det grunnlaget vi ennå bygger på, enten har blitt drept eller jaget, blir kalt orientalister.

Mye hat retter seg mot Israel, og med rette, men få viser noe som helst sympati med Sørvest Asias minoriteter. Hvorfor? Hverken venstresiden eller høyresiden synes å bry seg, noe som skyldes at ingen av dem har noe å tjene på å støtte disse folkene som nå har blitt til ørsmå minoriteter. Den irakiske urbefolkningen har ikke mer noe å si , men blir jaget og drept. Og det samme kan sies om armenerne og de greske minoritetene som ennå er igjen i Tyrkia, et land som opprinnelig var bebodd av mange ulike folk, men hvor av kun armenere og grekere, som har blitt tvangsflyttet til Hellas, ennå eksisterer.

Araberne kom fra sørvest (Arabia), kurderne fra sørøst (Iran), og i tillegg kom tyrkere, hunere og mongolere. Ikke kun blir den opprinnelige befolkningen forfulgt og drept, men all deres kultur blir rasert og ødelagt. Og hvorfor? Jo, på grunn av land – både tyrkere, arabere og kurdere kjemper for mer land under sin besittelse – og gjør ALT for at dette skal skje.

Vestens krig mot denne regionen har ikke hjulpet, og var heller ikke ment å hjelpe. Målet var geostrategisk kontroll, olje osv. I tillegg kommer at Vesten har Tyrkia og Israel som regionens hovedallierte og benytter seg av kurderne for å destabilisere regionen slik at de kan få det som de vil. Kurdiske militser blir støttet av Israel, et land som i seg selv utgjør en trussel mot den armenske befolkningen i Jerusalem ettersom landet gjør tilværelsen umulig for dem gjennom en rekke statlige inngrep. De har tydeligvis lært av Tyrkia, som gjorde det samme mot sin kristne befolkning. Men dette bør ikke gi noen rett til å angripe uskyldige minoriteter som kun forsøker, nærmest som martyrer, å overleve.

Armenias historie og hurrierne

Armensk kulturhistorie og duduk


Et intervju:

From the time of Jesus, there have been Christians in what is now Iraq. The Christian community took root there after the Apostle Thomas headed east in the year 35.

But now, after nearly 2,000 years, Iraqi Christians are being hunted, murdered and forced to flee — persecuted on a biblical scale in Iraq’s religious civil war. You’d have to be mad to hold a Christian service in Iraq today, but if you must, then the vicar of Baghdad is your man. He’s the Reverend Canon Andrew White, an Anglican chaplain who suffers from multiple sclerosis and from a fanatical determination to save the last Iraqi Christians from the purge.

White invited 60 Minutes cameras and correspondent Scott Pelley to an underground Baghdad church service for what’s left of his congregation. White’s parishioners are risking their lives to celebrate their faith.

«The room is full of children, it’s full of women, but I don’t see the men. Where are they?» Pelley remarked.

«They are mainly killed. Some are kidnapped. Some are killed. In the last six months things have got particularly bad for the Christians. Here in this church, all of my leadership were originally taken and killed,» White explained. «All dead. But we never got their bodies back. This is one of the problems. I regularly do funerals here but it’s not easy to get the bodies.»

Many Iraqi Christians’ churches are destroyed or abandoned. The congregation is smuggled in and out of this secret sanctuary. Even letting 60 Minutes come to the service was a terrible risk. White is among the last Christian ministers here, a savior with crosses to bear. Larger than life, stricken with MS, and by his own reckoning, driven a little bit mad.

He was first sent to Baghdad by the Archbishop of Canterbury nine years ago, well before the Christian persecution.

«You were here during Saddam’s reign. And now after. Which was better? Which was worse?» Pelley asked.

«The situation now is clearly worse” than under Saddam, White replied.

«There’s no comparison between Iraq now and then,» he told Pelley. «Things are the most difficult they have ever been for Christians. Probably ever in history. They’ve never known it like now.»

«Wait a minute, Christians have been here for 2,000 years,» Pelley remarked.

«Yes,» White said.

«And it’s now the worst it has ever been,» Pelley replied.

To understand the history of Iraqi Christianity, start with the Last Supper. One saint to the right of Jesus is the Apostle Thomas, who took the gospel and headed east after the death of Christ.

In modern times, under Saddam, Christians were treated much the same as Muslims; Saddam’s right hand man, Tariq Aziz, was Christian.

Before the war, it’s estimated there were about a million Christians in Iraq. They were a small minority, but free to worship, free to build churches, and free to speak the ancient language of Jesus, Aramaic. But, after the invasion, Muslim militants launched a war on each other and the cross.

On Sunday, Aug. 1, 2004, five churches were bombed. The Iraqi Christian community, which had survived invasions by Mongols and Turks, was driven out under American occupation. No one can be sure, but White estimates most of Iraq’s Christians have fled or been killed. Those still here are too old, too ill or too poor to run.

«Why are you feeding them all?» Pelley asked.

«Because, this is the only decent meal they’ll have in the week,» White explained. «They can’t afford food. So we’re just moving from every other week to every week because they’ve got nothing.»

Nothing for many, not even their families. The 60 Minutes team was confronted with one of many stories of depravity as the congregation left.

Armenia:

iraq-finebabylonmap

iraqfine20tigranes95-66

iraqfinearmenian4thcenturies2

iraqfinegugark

iraqfine8834-800wi

iraqfineegor-armenia-0703

iraqfinearm_yerevan_vicpark_04_mother_armenia

iraqfinearmenia_genocide_memorial

iraqfinegenocide_map

iraqkurdistan_map

Hva har kurderne nord for den tyrkiske grensa å gjøre?

Dette er okkupert og kolonisert land.


Før:

(Sumer, Akkad, Babylonia og Assyria)


iraqfinebabylon

iraqkurd800px-sumer1

sumer_city

iraqfineassyria2

iraqfineassyrians_today

iraqkurdlayard_mni-pl2_th-rm_render

iraqkurdartempiresbabylon

I dag:

iraqfine

iraqfine-christians

iraqfinwebl

iraqfine_christians_hmed_8ahmedium

iraqfinechristians-in-iraq

Ingen pokal å hente

De kristne i Irak trenger deg nå!

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Posted in Armenia, Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | Merket med: , , , | Leave a Comment »

Kurdere på verdens kart

Posted by Fredsvenn den januar 21, 2009

Sosialistisk Verdenskafé, Oslo SVs gruppe for etnisk likestilling, – møtestedet for politikk, kultur og samtale for folk fra hele verden, hvor ingen er majoritet – vil lørdag den 24. januar kl. 14.00-17.00 ha et møte kalt Kurdere på verdens kart på Dattera til Hagen, Grønland 10, 2. etasje. Det vil bli holdt en presentasjon av kurdernes kultur og historie. Kurderspørsmål og den politiske dagsorden.

Innledere:

Trude Falch, Leder for Norsk Folkehjelps arbeid i Kurdistans region i Irak fram til 2006

Azad Rostami, Leder for Iranskkurdisk forfatterforening

Knut Kjeldstadli, Professor i historie, Universitetet i Oslo

Folk og kulturer med armensk (folket ved KhaburaHebat – også skrevet Kheba/Khepat, var modergudinnen til hurrierne – kjent som mor til alt levende. Hun var venninnen til tordenguden Teshub, mor til solguden Sarruma og datter av en dødelig kalt Arm. Det fonetiske skiftet fra B til V, gjorde at Heba ble til det hebrewiske Chavvah, som opptrer som Eva i Genesis. Natuferne, som lagde de første byer/jordbruk og som kom til å utvikle seg ved Khabur deltaet kom fra Kebaran kulturen.

Se: Kebaran, Khabura, Hebat, Hebrew/Halaf, Hatti, Hay, Hayasa (Hay betyr leder på protoindoeuropeisk og Haik er armenernes stamfar. Armenerne kaller seg for hay og landet for Hayastyan.), Khaldi, Khaldi og khaldeere (urartierne, som senere ble til armenerne). Se også Jeriko, Jerusalem og Jerevan.

Jeriko, uttalt Ariha, som betyr velluktende, et ord som stammer fra kanaanittisk, samt arabisk og hebrew, Reah, som har den samme betydning, viss ikke da ordet kommer fra ordet for måne på kanaanittisk og hebrew, Yareah, ettersom byen var et tidlig senter for måneguden, er antatt å være en av de eldst beboddebyene i verden og datere seg til 9000 f.vt. Den første permanente bosettingen ble bygget nær Ein es-Sultan kilden mellom 8000-7000 f.vt. Jarmo i det nordlige Irak på skråningen av Zagros fjellene øst for Kirkuk er kjent som det eldste jordbrukssamfunn i verden og daterer seg til 7000 f.vt. Çatal Hüyük i Anatolia er det største og best preserverte neolittiske stedet funnet frem til i dag.

Bakgrunn:

KebaranNatufiansJeriko

Harifian EgyptFayyumProto-Semitic

Çatal HüyükTell Halaf Khabur

HurriansUrartuArmenia/Kurdistan

Tell_SawwanUbaidSumer

ElamElamo-DravidianIndus

HattiansTyrrheniansEtruscans

Shulaveri-Shomu Kura-AraxesMaykop

Sredny StogSamaraKhvalynsk

YamnaCatacombProto-Indo-Europeans

Anatolians Tocharians Paleo-Balkan

ArmenianGreekProto-Indo-Iranians

—-

Kurds

Armenians

Armenian_genicode

Genocide/Armenians

Kurds that condemns the Genocide

General Andranik and Cenghir Agha

The Armenian diaspora

Armenians in Kurdistan

Kurdish-Armenian

kurdiurartu

kurd59316157ronark

kurdhurrian-ledge-j925

kurdj2-distribution

kurdi800px-urartu743

kurdiurartu1bk0

kurdarmenian-alphabet

kurdistannagorno_conflict-2

kurdarm_xix

kurdiarmeniagenocidemap

kurdiarmenia_genocide_memorial

kurdiarmenian_genocide

kurdiguilty

kurdishpeople

kurdistan

kurdistan1

kurdistan-11

kurdistanarmenia_000

Posted in Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | 1 Comment »

Fra konflikt til forsoning

Posted by Fredsvenn den januar 8, 2009

abrahamjerusalem-children

jerusalem-potent-heraldryjerusalemmm

jerusalemmarked

jerusalemm

jerusalem_old3_city300

jerusalem_2

jerusalem-from-the-mount-of-olives

jerusalem

Dette er ingen konflikt mellom muslimer og kristne, og heller ikke mellom muslimer, kristne og jøder. Dette er ikke noen god tid for antisemittisme eller dobbeltstandard. Dette er ingen tid for diskriminering, marginalisering eller annen forskjellsbehandling. Antisemittisme handler om å kritisere Israel, men la andre, som gjør de samme tingene, gjøre det samme. Kritiserer vi israel er det ikke på grunn av at israelittene er jøder, men på grunn av at de begår urett mot andre. Kritiserer vi Israel skal vi også kritisere andre, der i blant oss selv. Norge kan boikotte Israel, men dette er kun for å tilfredstille den norske befolkningen viss ikke vi krever at Norge endrer sin politikk når det kommer til annen urett som skjer. Vi vil jo ikke kaste stein i glasshus, for det er jo ikke akkurat så smart.

Mens de kommersielle mediene skriver om hva som skjer i Gaza, som jo er viktig, men som skiller seg sterkt fra medienes dekning av situsjonen i Irak, som i etterkant av 2003 invasjonen har innført sharia og hvor de etniske utrenskningene ser util å kunne utslette de kristne minoritetene, den kristneurbefolkningen i regionen som har blitt halvert de siste 5 årene, som om ikke tiden før invasjonen var ille nok, fortier de de kristnes situasjon i Irak. Tenk dere om den palestinske befolkningen hadde blitt halvert på 5 år, da hadde nok Israel fått høre det. Men desverre er det mange folk, også på den tradisjonelle venstresiden, som velger å ikke se men later som de er døve, stumme og blinde. Saken er kun den at man ikke kan velge bort realitetens brutalitet. Det som er ved å skje er en av verdenshistoriens største tragedier.

Saken er at de kristne er fanget mellom barken og veden og at det ikke er noen som støtter dem, verken muslimene i Sørvest Asia eller Vesten. Irak, ikke minst de kristne minoritetens land og sivilisasjon, blir frarøvet sine kulturskatter, sin sivilisasjon, samt sitt etniske og religiøse mangfold, der i blant alle de kristne, uten at de kristne på noen som helst måte reagerer.

Det er de radikale og venstresiden som presser frem anerkjennelse av folkemordet mot armenerne og assyrere ikke som man kanskje skulle tro høyresiden og de kristenkonservative. Krigen mot Irak har gjort lite annet enn å ytterligere skade de kristne der og det samme kan man si om Muhammed karikaturene og lignende påfunn som har til formål å svartemale Islam. Jeg kaller det bomerangeffekten. Vesten kaster den og muslimene, som plyndrer, voldtar og dreper kristne, er bomerangen på vei tilbake.

Men dette skyldes ikke kun såkalte muslimske folkeferd foruten det kristne Vesten, og da ikke kun på grunn av at man som under folkemordet i 1915 unnlater å gjøre noe, men fremprovoserer bevisst angrep mot den kristne befolkningen, som ikke aller minst må bære ansvaret for det såkalte kristne vestens handlinger på tross av at de ikke støtter Vestens politikk. De kristne står med andre ord klemt mellom ”muslimene” og de ”kristne”. Dessverre, for det er smertelig å si det, så bør Vesten raskest mulig komme seg ut av Irak – Det er ingen som ønsker dem der – heller ikke de kristne som føler seg forrått.

Det er alt for mange som kritiserer Israel, USA og Norge, men som velger ikke å fokusere på de kristnes situasjon i Irak og andre områder, men dette er ikke til palestinernes fordel for det gir Israel og alle dem som misliker muslimene et enormt godt våpen. For det den andre ikke gjør, det trenger ikke en selv å gjøre. Det å ignorere ødelegger all diskurs og fremmer generalisering og hat. Hva som skjer med den ene part vil også skje den andre. Begge parter har det med andre ord best viss det hersker fred. Dialog må finne sted og respekt og kjærlighet innta ignorantens og hatets plass. Klarer vi dette vil det ikke ta tid før israelittene og palestinerne tar hverandre i hendene og starter det forsoningsarbeidet som skulle ha begynt for lenge siden. Om det skal være en stat, to stater eller ingen stater får fremtiden avgjøre.

Verden er ikke delt mellom regioner og religioner, slik at Israel er jødisk, Europa kristent og Sørvest Asia muslimsk. Virkeligheten er langt mer komplisert enn som så. Jerusalem, Arisalem, Guds hovedstad, er delt i fire kvarterer; muslimsk, kristent, jødisk og armensk. Sørvest Asia står høyt hos Gud og lidelse i denne regionen, som med andre regioner, smerter Gud. Sørvest Asia er rik på historie, kultur og sivilisasjon. Jerusalem, som skulle være gledens hovedstad, har blitt offer for en drakamp mellom de ulike abrahamiske religioner som alle utgår fra samme kjerne. En kamp som gjør lite annet enn skade. Tiden har kommet for at vi på nytt samles og heller bygger opp enn å rive ned. Sørvest Asia må på nytt stråle i sin fargeprakt for på den andre siden av regnbuen ligger en enorm rik skatt. Lenge leve UTU, Shamash den store, rettferdighetens og visdommens gud, som skal vise vei for oss alle.

abrahamic_religion_graph_large

Posted in Armenia, Israel/Palestina, Sørvest Asia/Kaukasus | 2 Comments »

Vis din støtte for krigens ofre i Sørvest Asia!

Posted by Fredsvenn den januar 7, 2009

Massemønstring og fakkeltog for våpenhvile og fred. Alle som ønsker en fredelig løsning på konflikten i Sørvest Asia, og som vil vise sin støtte for krigens ofre, oppfordres til å slutte opp om en bred og tverrpolitisk fredsmobilisering førstkommende torsdag den 8. januar kl. 19:00 i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger.

genoi3_20051221120937

geno396px-they_shall_not_perish

geno95image006

geno20080209endgazasiege1382

genowe2bshall

genowanted

Dette er et historisk samarbeid mellom alle de store humanitære organisasjonene, idrettsnorge, kirkesamfunn, fagbevegelsen, organisasjoner og persjoner. «Dette er en samlet og bred markering med håp om våpenhvile, humanitær tilgang til krigsområdene, og en ikke-militær løsning på konflikten», sier de private initiativtagerne Maria Kielland Krag og Svein Tore Bergestuen. Slutt deg til initiativet ved å melde deg på gruppen, inviter dine venner og møt opp til fakkeltog i nærmeste storby.

Oppmøte:

Oslo – Youngstorget (toget går til rådhusplassen)

Tromsø – Tromsø domkirke

Bergen – Festplassen

Stavanger – Arneageren (foran Kulturhuset)

Trondheim – Sentrum

Blant organisasjonene som støtter og samarbeider om arrangementet er Røde Kors, Amnesty International Norge, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen, Redd Barna, CARE, Norges Idrettsforbund, Norges Fotballforbund, LO, Akademikerne, Unio, Utdanningsforbundet, YS, Norges Kristne Råd, Kirkens Bymisjon, Den norske helsingforskomité, Stiftelsen Menneskerettighetshuset, og mange flere.

Gruppen vokser stadig. Målet er jo å mobilisere så mange som mulig til torsdag. Det har vært mange spørsmål om fakkeltog andre steder. Gå sammen, bruk denne siden til å mobilisere spontane tog der du bor. Se over på alle lag, foreninger og organisasjoner som har sluttet seg til, ta kontakt med dem lokalt der du bor og spør om noen vil være med. Jo mer lys i Norge kl. 19:00 denne kvelden, jo bedre. Det vil bli delt ut gratis fakler ved oppmøte i Oslo, men husk at det kan fort komme mye folk og vi kan gå tom for fakler. Ta derfor gjerne med fakkel selv om du kan det.

Mer informasjon: http://www.facebook.com/group.php?gid=72561090184&ref=mf

De kristne i Irak


I forbindelse med krigen i Irak i 2003 ble det flere ganger fremhevet at Irak, også kjent som Mesopotamia, er sivilisasjonens vugge, for på tross av at sumererne var en del av den hurriske kulturhorisont, også kjent som den syro-mespotamiske kulturhorisont, så var det sumererne som først bygget de store byene og utviklet det første skrivespråket og som vi dermed kjenner best. Men alt er ikke som det burde være i Irak.

Etter noen hundre år med relativt fredelige forhold brøt helvete løs igjen i oktober 1829. Denne gangen var det kurderne som sto for en serie overfall på kristne assyriske landsbyer og samfunn. I disse overfallene ble ikke en gang kvinner og barn spart for å bli solgt som slaver, de ble myrdet på linje med den mannlige befolkningen. I 1842 begynte kurderne, som stammer fra et område langt lenger sør enn der hvor de nå krever å få tildelt land, et felttog hvis målsetting kort og godt var å utrydde assyrerne fra de fjellområdene de hadde søkt tilflukt i. Mange ble brent levende på bål som ble fyrt opp med Bibler og andre kristne skrifter. Tyrkerne, som på det tidspunkt hadde den formelle kontrollen med området tilbød ved flere anledninger assyrerne beskyttelse, på betingelse av at de leverte fra seg de våpen de måtte ha til selvforsvar. Knapt hadde assyrerne gitt fra seg sine våpen før de ble slaktet av tyrkerne, i stedet for av kurdere eller drusere.

I 1914 brøt første verdenskrig ut, og for Tyrkia som deltok på Tysklands side, var dette en mulighet for å utslette minoritetene for så å sitte igjen med deres territorier. I likhet med armenerne var assyrerne en kristen minoritet i Det ottomanske imperiet. De ble ikke i samme grad som armenerne sendt ut på dødsmarsjer, de ble i stedet massakrert der de bodde.  Da det ottomanske imperiet kollapset på slutten av første verdenskrig økte bare massakreringen av assyrere. I følge ”Timeline of Assyrian History” av Peter BetBasoo ble 75 % av assyrerne drept i løpet av første verdenskrig, primært tyrkere og kurdere.

Hver gang noen trekker frem tyrkernes folkemord på omkring 1.5 millioner kristne armenere i 1915 blir tyrkerne typisk rasende. Mens det i Tyskland er forbudt å fornekte nazistenes folkemord på jødene under annen verdenskrig er det i Tyrkia forbudt å erkjenne folkemord på armenerne. Det er imidlertid ikke bare armenerne som har blitt drept. Men når de blir minnet om sine historiske forbrytelser mot assyrerne reagerer imidlertid tyrkerne på samme måte som når det gjelder forbrytelsene mot armenerne, nemlig med fornektelse og raseri.

Armenerne fikk, på tross av at deres land, som kun er en brøkkdel av det historiske Armenia, blir isolert fra alle kanter, for så vidt til slutt sin frihet gjennom blod og tårer, men for assyrerne er det fortsatt ingen frihet, bare blod og tårer, nå i dagens Irak, og da ikke aller minst takket være at USA fjernet Saddam Hussein ved hjelp av sjiaene og deretter satte sunniene opp mot sjiaene for at disse ikke skulle ta kontrollen, noe som har ført til at de kristne er i ildlinjen fra begge kanter. Situasjonen for kristne har med andre ord forverret seg ettersom de før, hvis de ikke brøt med regimets politiske agenda, kunne leve i fred. Vestens splitt og hersk politikk har ikke kun gått ut over sjiaene og sunniene foruten de ulike minoritetene i Irak.

Det irakiske parliament fjernet en Artikkel 50, som reserverte seter ved provinsrådene for kristne og andre minoriteter og som dermed var essensiell for minoritetens rettigheter når det kommer til deltagelse i den politiske prosessen. “Med fjerningen av Artikkel 50 vil det såkalte demokratiske Irak flyttes tilbake til den konservative islamske staten som ikke lenger vil anerkjenne rettighetene til sine minoriteter, især de kristne”, advarte den assyriske skuespilleren Rosie Malek-Yonan, direktør og forfatter av The Crimson Field. “Gjenoppbyggingen av Irak kan ikke fortsette når rettighetene til landets minoriteter blir tatt fra dem.” Også FNs spesialutsending Staffan de Mistura kritiserer Iraks parliament for å fjerne artikkelen. Den 4. november 2008 ble derfor Artikkel 50 gjeninnført og det har nå blitt etablert 6 av 440 seter for religiøse minoriteter ved provinsrådene i Bagdad, Nineveh, Basra og Kurdistan, men dette tilsvarer kun halvparten av hva FN hadde foreslått. Younadim Kanna fra Assyrian Democratic Movement og en av to kristne i parlamentet kalte det hele veldig skuffende og sa at “Deres søte taler til oss ble ubrukelige. Vi tenkte at de ville kompensere for hva som ble gjort mot oss av tidligere politiske enheter.” Den gang ei.

Den 26. februar 2007 skrev Patrick Cockburn at Iraks minoriteter, hvor av noen av dem var de eldste samfunnene i verden, var ved å bli drevet fra landet av en voldsbølge rettet mot dem ettersom de blir identifisert med okkuupasjon og lette mål for kidnappere og dlødsskvadroner. I følge en rapport fra Minority Rights Group International kalt Assimilation, Exodus, Eradication: Iraq’s minority communities since 2003 skrevet av Preti Taneja fant det sted ”et enormt eksodus.” Halvparten av minoritetssamfunnene i Irak, som hadde utgjort 10 % av den totale befolkningen, hadde enten blitt drept eller flyktet. Mens assyrerne kun utgjorde 5 % av den totale befolkningen i Irak før krigen utgjorde de hele 40 % av flyktningene som ankom til Syria, Jordan, Libanon og Tyrkia. Omkring halvparten av de kristne som var i Irak før invasjonen har måttet flykte ut av landet, og det tatt med i beregningen at mange hadde flyktet før på grunn av både religiøs og politisk forfølgelse og undertrykking, ikke kun av stat og regjering foruten også fra muslimske sekter, grupper og enkeltpersoner. Når valget består mellom å risikere døden eller å flykte så er det mange som velger det sistnevnte.

Den bipartisanske US Commission on International Religious Freedom hevder at religiøse minoritetsgrupper i Irak står overfor “pågående lidelser” og oppfordrer den amerikanske regjeringen til å gå til aksjon for å få endret situasjonen. I en rapport publisert den 2. mai hvor den listet opp 11 land man var spesielt bekymrede for, land viss regjeringer har tillatt eller deltatt i brudd på rettigheter vedrørende religions- og trosfrihet. På tross av at kommisjonen ikke listet opp Irak som et av de 11 landene ble det sagt at man “forblir seriøst bekymret over forholdene vedrørende den religiøse friheten i Irak. Kommisjonen, som inkluderte Irak på sin 2007 watchliste, ettersom den følte at naturen og utstrekningen av bruddene mot den religiøse friheten ikke kun var alvorlige, men tolerert av regjeringen og, i noen tilfeller, begått av styrker innen regjeringen, annonserte at dets medlemmer ville besøke landet senere i mai og utstede en rapport og anbefalinger. Sekterisk vold, tvetydig legalt forsvar for religiøs frihet og andre faktorer har bidratt til en forverret situasjon for kristne og andre religiøse minoriteter.

I følge en nylig rapport fra den 16. desember 2008 kalt Iraq: USCIRF Recommends Designating Iraq as Country of Particular Concern, Calls for Ensuring Free and Fair Elections, Focusing on Plight of Most Vulnerable Religious Minorities publisert av en bipartisan religionsfrihetswatchdoggruppe kalt United States Commission on International Religious Freedom som er pekt ut av den amerikanske Kongress og president er Irak en av de farligste steder i verden for religiøse minoriteter. Iraks regjering blir her beskyldt for å tolerere begrensning og hindring av religionsfrihet og panelet forespør om ikke Irak kan bli erklært som et Country of Particular Concern CPC), en status som vil fremme et robust polisk svar. USA har med andre ord brukt enormt mange penger på en krig som tydeligvis kun har skadet, inkludert de kristne. Men spørsmålet er om de er villige til å hjelpe de kristne

En slik betegnelse kan i teorien lede til sanksjoner, men det er mer trolig at USAs regjering, hvis den aksepterer anbefalingene, ville bruke diplomatiske kanaler eller legge press på den irakiske regjeringen, men tatt i betraktning av at USA i beste fall kan seees på som medskyldige i den forverrede situasjonen for Iraks minoriteter så er det mer sannsynlig at USA, som har blitt påvist ikke å ha oppriktige interesser, vil presse Irak til å godta ytterligere imperalistiske forhordninger, noe som vil øke hatet mot minoritetene ytterligere.

Rapporten kommer etter at flere dårlige nyheter har kommet fra den nordlige byen Mosul, som inkluderer en større kristnen befolkning. I oktober flyktet 13.000 kristne fra Mosul og dets omkringliggende områder. Byens kristne ærkebishop ble kidnappet og myrdet i 2008. Den amerikanske militærkommando har anklaget sunni islamist militante for volden, antagelig noen av de samme som dem USA støtter, både økonomisk og forsyningsmessig, for ikke å glemme trening, i sin kamp mot sjiaene maktposisjon. Det har vært tvungne konversjoner, kidnappinger for løsepenger og mord. Økning av angrep på irakiske kristne har blitt utført av kurdiske grupper som har fryktet at minoritetsrepresentasjon kunne forhindre anerkjennelsen av Kurdistans befolkning som kurdere.

Den irakiske statsminister Nuri al-Maliki har møttes med de kristne lederne i Irak og lovet dem regjeringens forsvar, men FN har erklært at de ennå er bekymret for den målrettede drepingen av minoriteter. Kommisjonen har oppfordret den amerikanske regjeringen om å tillate medlemmer av de religiøse minoritetene i Irak å søke direkte til USA om asyl fremfor gjennom FN, samt å utpeke en spesialutsending for menneskerettigheter i Irak.

Problemet i Irak er de samme konstitusjenelle betingelsene som i Afghanistan. Da det ble ført sak mot Abdul Rahman i 2006 for å ha konvertert fra Islam til kristendom og han ble dømt til døden var verden overasket ettersom Afghanistans konstitusjon garanterer religionsfrihet. Saken er at landet i tillegg til konstitusjonen har erklært at ingen lov kan gå i mot Islam og det var dette som Rahman ble dømt etter. Den irakiske konstitusjon inkluderer en lignende garanti for religionsfrihet, men har også en klausul som ligner den som blir funnet i den afghanske konstitusjonen. Artikkel 2 i den irakiske konstitusjon erklærer at “Ingen lov som motsier den etablerte bestemmelser i Islam kan bli etablert.” I tillegg erklærer Artikkel 89 at den irakiske føderale høyesterett vil inkludere eksperter i islamsk rettsvitenskap, noe som betyr at klausulen blir støttet av et rettssystem med folk ansatt for å tolke islamsk lov. Man har med andre ord en garanti om religionsfrihet, men samtidig stipuleringen om at ingen lov kan gå i mot læren i Islam, noe som er en motsetning.

Religionsfrihet avhenger av å ha tre ting: Et samfunn som verdsetter religionsfrihet og religiøs ulikhet; deretter, en utvetydig juridisk provisjon for religionsfrihet; og til slutt en regjeringspolitikk som aggressivt bevokter religionsfriheten. Alle disse tre tingene er under angrep i dagens Irak.

I følge Dr. Carl Moeller, president av Open Doors USA: “Mens det er sant at det har vært noe reduksjon av vold i Irak er forholdene for de kristne ennå enormt desperat.” Da han besøkte Irak i 2008 så han tusener av kristne som levde i make-shift landsbyer i landområder langt fra deres hjem i Bagdad og Mosul. Nedgangen i vold i Irak blir delvis forklart ut fra at det ikke er noen tilbake å angripe ettersom dominerende grupper har tatt kontrolo over de ulike regionene og tvunget andre faksjoner, inkludert kristne, til å forlate. “Men dessverre er det ingen som forsvarer de kristne samfunnene i noen del av Irak,” sier Moeller.

Kristne har blitt angrepet siden 2003 som en del av volden som har spredd seg i Irak, hvor av den verste har vært i regioner med ulike etniske og religiøse grupper slik som Bagdad og Mosul hvor majoriteten av Iraks kristne lever. Før invasjonen i 2003 var det 1.4 millioner assyrere. Nå er det mindre enn en halv million. Før 2003 invasjonen levde 60.000 mandeere i Irak, en gruppe som fulgte Johannes døperen og som dermed utgjør en av verdens eldste religioner, nå er det kun 5000 tilbake av dem, noe som vil si at hele 90 % har forlatt landet eller blitt drept. De lever i små grupper spredd utover landet og mangler det forsvar en stammestruktur kan gi, samtidig som de er passifister. Resultat er at de er lette mål å angripe for de voldelige muslimske ekstremistgruppene som ser på dem som troløse hedninger.

Fra konflikt til forsoning


Dette er ingen konflikt mellom muslimer og kristne, og heller ikke mellom muslimer, kristne og jøder. Dette er ikke noen god tid for antisemittisme eller dobbeltstandard. Dette er ingen tid for diskriminering, marginalisering eller annen forskjellsbehandling. Antisemittisme handler om å kritisere Israel, men la andre, som gjør de samme tingene, gjøre det samme. Kritiserer vi israel er det ikke på grunn av at israelittene er jøder, men på grunn av at de begår urett mot andre. Kritiserer vi Israel skal vi også kritisere andre, der i blant oss selv. Norge kan boikotte Israel, men dette er kun for å tilfredstille den norske befolkningen viss ikke vi krever at Norge endrer sin politikk når det kommer til annen urett som skjer. Vi vil jo ikke kaste stein i glasshus, for det er jo ikke akkurat så smart.

Mens de kommersielle mediene skriver om hva som skjer i Gaza, som jo er viktig, men som skiller seg sterkt fra medienes dekning av situsjonen i Irak, som i etterkant av 2003 invasjonen har innført sharia og hvor de etniske utrenskningene ser util å kunne utslette de kristne minoritetene, den kristneurbefolkningen i regionen som har blitt halvert de siste 5 årene, som om ikke tiden før invasjonen var ille nok, fortier de de kristnes situasjon i Irak. Tenk dere om den palestinske befolkningen hadde blitt halvert på 5 år, da hadde nok Israel fått høre det. Men desverre er det mange folk, også på den tradisjonelle venstresiden, som velger å ikke se men later som de er døve, stumme og blinde. Saken er kun den at man ikke kan velge bort realitetens brutalitet. Det som er ved å skje er en av verdenshistoriens største tragedier.

Saken er at de kristne er fanget mellom barken og veden og at det ikke er noen som støtter dem, verken muslimene i Sørvest Asia eller Vesten. Irak, ikke minst de kristne minoritetens land og sivilisasjon, blir frarøvet sine kulturskatter, sin sivilisasjon, samt sitt etniske og religiøse mangfold, der i blant alle de kristne, uten at de kristne på noen som helst måte reagerer.

Det er de radikale og venstresiden som presser frem anerkjennelse av folkemordet mot armenerne og assyrere ikke som man kanskje skulle tro høyresiden og de kristenkonservative. Krigen mot Irak har gjort lite annet enn å ytterligere skade de kristne der og det samme kan man si om Muhammed karikaturene og lignende påfunn som har til formål å svartemale Islam. Jeg kaller det bomerangeffekten. Vesten kaster den og muslimene, som plyndrer, voldtar og dreper kristne, er bomerangen på vei tilbake.

Men dette skyldes ikke kun såkalte muslimske folkeferd foruten det kristne Vesten, og da ikke kun på grunn av at man som under folkemordet i 1915 unnlater å gjøre noe, men fremprovoserer bevisst angrep mot den kristne befolkningen, som ikke aller minst må bære ansvaret for det såkalte kristne vestens handlinger på tross av at de ikke støtter Vestens politikk. De kristne står med andre ord klemt mellom ”muslimene” og de ”kristne”. Dessverre, for det er smertelig å si det, så bør Vesten raskest mulig komme seg ut av Irak – Det er ingen som ønsker dem der – heller ikke de kristne som føler seg forrått.

Det er alt for mange som kritiserer Israel, USA og Norge, men som velger ikke å fokusere på de kristnes situasjon i Irak og andre områder, men dette er ikke til palestinernes fordel for det gir Israel og alle dem som misliker muslimene et enormt godt våpen. For det den andre ikke gjør, det trenger ikke en selv å gjøre. Det å ignorere ødelegger all diskurs og fremmer generalisering og hat. Hva som skjer med den ene part vil også skje den andre. Begge parter har det med andre ord best viss det hersker fred. Dialog må finne sted og respekt og kjærlighet innta ignorantens og hatets plass. Klarer vi dette vil det ikke ta tid før israelittene og palestinerne tar hverandre i hendene og starter det forsoningsarbeidet som skulle ha begynt for lenge siden. Om det skal være en stat, to stater eller ingen stater får fremtiden avgjøre.

Verden er ikke delt mellom regioner og religioner, slik at Israel er jødisk, Europa kristent og Sørvest Asia muslimsk. Virkeligheten er langt mer komplisert enn som så. Jerusalem, Arisalem, Guds hovedstad, er delt i fire kvarterer; muslimsk, kristent, jødisk og armensk. Sørvest Asia står høyt hos Gud og lidelse i denne regionen, som med andre regioner, smerter Gud. Sørvest Asia er rik på historie, kultur og sivilisasjon. Jerusalem, som skulle være gledens hovedstad, har blitt offer for en drakamp mellom de ulike abrahamiske religioner som alle utgår fra samme kjerne. En kamp som gjør lite annet enn skade. Tiden har kommet for at vi på nytt samles og heller bygger opp enn å rive ned. Sørvest Asia må på nytt stråle i sin fargeprakt for på den andre siden av regnbuen ligger en enorm rik skatt. Lenge leve UTU, Shamash den store, rettferdighetens og visdommens gud, som skal vise vei for oss alle.

Posted in Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | 2 Comments »

De kristne i Irak trenger deg nå!

Posted by Fredsvenn den januar 6, 2009

Religionsfrihet avhenger av å ha tre ting: Et samfunn som verdsetter religionsfrihet og religiøs ulikhet; deretter, en utvetydig juridisk provisjon for religionsfrihet; og til slutt en regjeringspolitikk som aggressivt bevokter religionsfriheten. Alle disse tre tingene er under angrep i dagens Irak.

Iraqi Christans’ Murders Condemned by Muslim Scholars

Christians Flee Northern Iraq City

”It does not matter whether or not a tree has deep roots; if its branches have been so battered by storm and pruned, its long-term survival is in doubt. The Assyrians, Chaldean and Syriacs, are a people of deep roots, but whose branches are torn away.”


akad01_idol_typ_tell_halaf

akadhurrian-ledge-j925

akadurartu

akkadartempiresnineveh

akkadimage007

I forbindelse med krigen i Irak i 2003 ble det flere ganger fremhevet at Irak, også kjent som Mesopotamia, er sivilisasjonens vugge, for på tross av at sumererne var en del av den hurriske kulturhorisont, også kjent som den syromespotamiske kulturhorisont, så var det sumererne som først bygget de store byene og utviklet det første skrivespråket og som vi dermed kjenner best.

Det var natuferne som lagde de første byene og utførte det første jordbruket eller rettere sagt gjennomførte og spredde den neolitiske revolusjonen, og som senere kom til å legge grunnlaget for semittene, som kom til å leve et pastoralt liv i Levanten og sørover, mens andre, slik som Tell halaf kom til å fortsette med jordbruket og å spre seg i alle retninger, noe man kan se gjennom spredningen av haplogruppe J2, haplogruppe G, haplogruppe E1b1b og haplogruppe R1b, armensk modal. Det var dette som var det såkalte kulturfolket.

Folket i Tell halaf ble senere kjent som hurrierne (les: protoarierne), som har sin opprinnelse i den nordlige delen av den fruktbare halvmåne, Khabur elvedeltaet eller det armenske høylandet og Ararat slettene (les: UrartuArmenia), men kom til å danne grunnlaget for de fleste av folkene i den fruktbare halvmåne og til å spre seg til alle retninger og da ikke minst ned mellom elvene Tigris og Eufrat og til den persiske golf hvor de dannet den sumeriske kulturen.

I tillegg dannet de sivilisasjoner som Elam, IndusAratta, Hatti, Sesklo, som var den første av de europeiske kulturene  osv. De fikk også stor innflytelse på egypterne på tross av at stor innflytelse, der i blant det semittiske språket, som utgjør en av 6 språkgrener innen den afroasiatiske språkfamilien som trolig oppsto for 8000-5000 år siden i det nordøstlige Afrika og som trolig ankom med folk som krysset over Sinai fra Afrika.

En viktig hurrisk stat var Kura Araxes kulturen i nord, som har vært essensiell vedrørende indoeuropeernes opprinnelse. En annen er Urkesh. Den sumeriske kulturen lenger til sør ble etterfulgt av det semittisk-akkadiske imperiet, grunnlagt av Sargon av Akkad, kjent som verdens først multietniske imperium, på tross av at akkadierne ikke klarte å underlegge seg Urkesh eller Nawar sivilisasjonen. I stedet opprettet man en ekteskapstradisjon med bånd mellom akkadierne og den hurriske befolkningen i Urkesh.

Senere, gjennom en blanding med amoritter, ble den assyriske og babylonske sivilisasjonen skapt. Assyrisk og babylonsk er to akkadiske dialekter. Etter å ha blitt kristnet ble disse to til sammen kalt den kaldeisk-assyriske kulturen, som vil si dem som følger den kaldeisk-katolske kirke og som er etterkommere av det assyriske folk, som har en historie på gode 4.500 år.

Kaldeisk neo-arameisk er et nordøstlig neoarameisk språk som blir talt på slettene ved Mosul i det nordlige Irak, samt av kaldeiske samfunn rundt om i verden. Flesteparten av disse tilhører den kaldeisk-katolske kirke. Neoarameisk er ikke det samme som kaldisk som refererer til gammel arameisk dialekten til det kaldeiske dynastiet, Det 11te og siste dynasti i Babylon (600 f.vt.). Det kaldeiske kongedømmet befant seg i det sørlige Babylonia, som især i hellenistisk kontekst var kjent som Kaldea. kaldeisk mytologi er en en generalisert term brukt til å referere til alle mytologiene i Sumer, Akkad, Assyria og Babylonia. Den kaldeisk syriaske kirke refererer til den assyriske kirke i øst, i India.

Den hurriske staten Mitanni kom til å utvikle seg videre til Nairi, Urartu og Armenia, foruten til arameerne, som også har sine røtter blant hurrierne og som kom til å bli en milepæl for de abrahamske religionene, og hebaruene eller hebrewene, som har de samme røttene.

Folket khaldi eller haldi, kalt kaldeere av klassiske forfattere, var også kjent som urartiere, befolkningen i Urartu, mens det kaldeiske språket refererte til det urartiske språket. Dette ikke minst på grunn av deres gud Khaldi, som sammen med tordenguden Theispas (også skrevet Tesheba), som samsvarer med hurriernes Teshub, og solguden Artinis dannet en triade.  Khaldis ledsager var gudinnen Bagvarti. Tushpa (dagens Van i Tyrkia) var hovedstaden i Urartu omkring 900 f.vt.

Tell Halaf i Al Hasakah provinsen i det nordøstre Syria var det første funnet av en neolittisk kultur. Den halafiske kulturen ble i det nordlige Mesopotamia etterfulgt av ubaid kulturen, og dernest av sumererne. På tross av at ingen bosetting har blitt utgravd ekstensivt har noen bygninger blitt det, der i blant Tell Arpachiyah. Halaf keramikk har blitt funnet i andre deler av det nordlige Mesopotamia slik som ved Nineveh og Tepe Gawra, Chagar Bazar og ved mange andre steder i Anatolia, noe som viser at den var utbrett i regionen.

Assyrerne

akkadmap_archaeology_assyria_shg

akkadsu10

akkadaw27_jpg

akkadseyfo

I gammeltestamentlig tid var stormakten Assyria, som på den tiden var ganske så brutal, en trussel mot de omkringliggende folkene og da etter hvert også for jødene. Flere av profetene i GT profeterte om Nineves fall og ødeleggelse, der i blant Nahum 3:7 ” Og det skal skje at hver den som ser deg skal fly bort fra deg og si: Ødelagt er Nineve! Hvem vil ha medynk med det? Hvor skal jeg søke etter noen som kan trøste deg?” og Sefanias 2:13 ” Han rekker sin hånd ut mot Norden og ødelegger Assur og gjør Nineve til et øde, tørt som en ørken.” Men i år i 612 f.vt. gjorde assyrernes fiender felles sak og en kombinert styrke av medere, skytere og babylonere beleiret Assyrias hovedstad, Nineve, som til slutt falt i angripernes hender, noe som markerte inngangen til hva assyrerne i dag kaller den første mørke tidsalder. Deres imperium kollapset, men folket fortsatte å bo i området.

Assyrerne regner at den første mørke perioden i deres historie tok slutt i år 33 og en ny gylden epoke begynte. Det skyldes ikke politiske eller militære begivenheter det året, men at det var det året man regner at Jesus ble korsfestet. I løpet av meget få år etter 33 hadde en stor del av assyrerne gått over fra sin gamle religion, ashurisme, til kristendom.

Assyrernes symbol, et kryss i rødt og blått på hvit bakgrunn som har blitt brukt (misbrukt) som NATO symbol i nyere tid, er hentet fra deres gamle førkristne religion og symboliserer elvene om omkranser assyrernes gamle hjemland, samt veier, veier som den rest av assyrerne som i dag lever i eksil håper en dag skal føre dem hjem til et fritt og selvstendig Assyria. Arabere, kurdere, mongolere og tyrkere har ned gjennom århundrene tatt hver sine ”skift” og nesten lykkes i å utrydde et av verdens eldste kristne folk. For en detaljert oversikt over folkemordet på assyrerne se Genocides Against the Assyrian Nation.

Etter noen hundre år med relativt fredelige forhold brøt det løs igjen i oktober 1829. Denne gangen var det kurderne som sto for en serie overfall på kristne assyriske landsbyer og samfunn. I disse overfallene ble ikke en gang kvinner og barn spart for å bli solgt som slaver, de ble myrdet på linje med den mannlige befolkningen.

I 1842 begynte kurderne, som stammer fra et område langt lenger sør enn der hvor de nå krever å få tildelt land, et felttog hvis målsetting kort og godt var å utrydde assyrerne fra de fjellområdene de hadde søkt tilflukt i. Inntil da hadde assyrerne stort sett ikke gjort forsøk på å forsvare seg, men kurdernes grusomheter var mer enn de kunne bære, og de grep til det de kunne få tak i av våpen for å forsvare seg. Underlegne som de var hadde de imidlertid ingen sjanse, og det eneste de oppnådde var at kurderne fant på stadig mer barbariske måter å torturere dem til døde på. Kurdernes myrderier i Allahs navn fortsatte utover på 1800-tallet. Bare på en dag, den 1. januar 1895, ble 13.000 assyrere, som inkluderte både menn, kvinner, barn og gamle, myrdet i Urfa. Mange ble brent levende på bål som ble fyrt opp med Bibler og andre kristne skrifter.

I 1860 ble et sekstitall assyriske landsbyer overfalt i Libanon av kurdere og drusere, og senere ble også byer angrepet. Tyrkerne, som på det tidspunkt hadde den formelle kontrollen med området tilbød ved flere anledninger assyrerne beskyttelse, på betingelse av at de leverte fra seg de våpen de måtte ha til selvforsvar. Knapt hadde assyrerne gitt fra seg sine våpen før de ble slaktet av tyrkerne, i stedet for av kurdere eller drusere.

I 1914 brøt første verdenskrig ut, og for Tyrkia som deltok på Tysklands side, var dette en mulighet for å utslette minoritetene for så å sitte igjen med deres territorier. I likhet med armenerne var assyrerne en kristen minoritet i Det ottomanske imperiet. De ble ikke i samme grad som armenerne sendt ut på dødsmarsjer, de ble i stedet massakrert der de bodde.  Da det ottomanske imperiet kollapset på slutten av første verdenskrig økte bare massakreringen av assyrere. I følge ”Timeline of Assyrian History” av Peter BetBasoo ble 75 % av assyrerne drept i løpet av første verdenskrig, primært tyrkere og kurdere.

Slutten på første verdenskrig brakte imidlertid ingen pause i overgrepene. Det som kan sies å ha bidratt til å redde restene av det armenske folk var at de befant seg i utkanten av det ottomanske riket og med en vennligsinnet stormakt (Russland), som selv ønsket å erobre nytt territorium, i ryggen, noe som ikke appliserte for assyrerne som befant seg i det muslimske kjerneområdet.

Den britiske invasjonen under Første verdenskrig la, som på den arabiske halvøya hvor britene ga makten til de mest konservative og fundamentalistiske wahabi sunnimuslimske saudierne, veien åpen for sunni arabisk styre i Irak ettersom den tradisjonelle kongefamilien i Arabia ble nødt til å flykte nordover. Kong Faisal, sønnen til Sharif av Mekka og bror av Abdullah Hussein av Jordan ble konge. Turkomanere ble angrepet ettersom man så dem som tyrkiske etterladenskaper. Tyrkerne hadde kolonisert Irak fra 1600-1700-tallet.

Den etniske utrenskningen begynte i 1933 med angrep på assyrerne som ble beskyldt for å ha samarbeidet med britene på grunn av at de hadde tjenestegjort for dem som assyriske frivillige, noe som henger sammen med at de på denne tiden ennå hadde en drøm om et fritt eller autonomt Assyria, men britene lot dem i stikken. Den 7. august 1933, en dato assyrerne har valgt som offisiell minnedag for ofrene for et folkemord som har pågått i nesten ett og et halvt millennium, på tilsvarende måte som armenerne har valgt den 24. april 1915, angrep irakiske tropper den assyriske byen Simele og massakrerte innbyggerne der. På tross av at kong Faisal gikk i mot massakrene ble et antall samfunn ødelagt og tusener ble drept. Kaldeere ble også angrepet og måtte flykte til Vesten.

Også etter annen verdenskrig fortsatte overgrepene mot assyrerne. I 1945 og 1946 var det den assyriske minoriteten i det vestlige Iran sin tur. Oppskriften var den samme gamle: Landsbyer ble overfalt, innbyggerne ikke bare massakrert, men ofte torturert til døde. I 1962 var det tilsvarende begivenheter i Irak.

Når man leser om assyrernes prøvelser er to spørsmål som gjerne melder seg: Hvor mye? Og hvor lenge? Hvor mye kan et folk tåle av bestialske overgrep og hvor lenge kan de tåle det før nasjonen opphører å eksistere? Det kan se ut som om det var omkring 1970 at assyrerne ikke klarte å bære mer lidelser. Da begynte de å gjøre noe de ikke hadde gjort før. I store antall forlot de områdene hvor de en gang i en fjern fortid hadde hersket over et imperium og som de senere hadde fortsatt å bo i til tross for talløse groteske overgrep gjennom mer enn tusen år. Omkring 1/3 av den lille rest som på det tidspunkt var igjen forlot sine hjemlige trakter og søkte tilflukt i Vesten, mange i USA, Canada og Australia.

Assyrerne er en flyktninggruppe vi hører lite eller ingenting om, noe man ikke akkurat kan si om de kurdiske flyktningene som på grunn av deres motstand mot tyrkisk overherredømme har blitt flyktinger til mange av de samme landene som assyrerne og der vært en kilde til bråk, terror og kriminalitet. Hvem har vell hørt om æresdrap eller tvangsekteskap blant assyriske flyktninger? Assyrerne lager sjelden eller aldri noe bråk, de er godt integrerte og deres holdninger er preget av takknemmelighet og lojalitet til de land hvor de omsider har funnet en slags fred.

Hver gang noen trekker frem tyrkernes folkemord på ca 1.5 millioner kristne armenere i 1915 blir tyrkerne typisk rasende. Mens det i Tyskland er forbudt å fornekte nazistenes folkemord på jødene under annen verdenskrig er det i Tyrkia forbudt å erkjenne folkemord på armenerne. Det er imidlertid ikke bare armenerne som har blitt drept. Men når de blir minnet om sine historiske forbrytelser mot assyrerne reagerer imidlertid tyrkerne på samme måte som når det gjelder forbrytelsene mot armenerne, nemlig med fornektelse og raseri.

Armenerne fikk, på tross av at deres land, som kun er en brøkdel av det historiske Armenia og som blir blokkert fra alle kanter, for så vidt til slutt sin frihet gjennom blod og tårer, mens for assyrerne er det fortsatt ingen frihet, bare blod og tårer.

Den 26. mars 2007 avholdt EU parlamentet en konferanse om de tyrkiske ”glemte” folkemord. Begge disse to folkemordene ble tatt opp, men man la hovedvekten på det som assyrerne var ofre for ettersom dette er et pågående folkemord. Det var venstresiden og de grønne i EU-parlamentet som sto bak. Bakgrunnen for konferansen var forhandlingene om medlemskap i EU for den illegitime terrorstaten Tyrkia, som er en hovedalliert til både USA og Israel. EU har i utgangspunktet krevd at Tyrkia må erkjenne sitt folkemord i 1915, noe særlig armenerne i snart 100 år krevd.

Det kan virke som om denne konferansen var et forsøk på å få satt folkemordet på assyrerne på dagsorden på linje med det på armenerne i denne forbindelse. Og det er dette som nå bør være av interesse, og da ikke minst på grunn av at det pågår den dag i dag. Mens assyrerne kun utgjorde 5 % av den totale befolkningen i Irak før krigen utgjorde de hele 40 % av flyktningene som ankom til Syria, Jordan, Libanon og Tyrkia. Før invasjonen i 2003 var det 1.4 millioner assyrere. Nå er det mindre enn en halv million. I 2008 dannet de deres egen milits kalt Qaraqosh Protection Committee, formet av assyrere i Nineve.

Dagens situasjon

akkkad219

akadiraq_ethnic_sm


akad1-3-map23

WK_006_CHRISTIANS

akkkadiraqfinwebl

akkkadruinedoh21

akkkadiraqchurchpersecutiongrimreport

akkkadchurchbombing111

akkkadchurch_telskuf_iraq

akkkad2770413739_1eaf3a3529

akkkad_2267

akkkadiraq-dad-dead-daughter

akkkadaa208186_d89b_4a41_b5c3_7681074f3e8b_pobj_mini_1

I dagens Irak, ikke minst takket være at USA fjernet Saddam Hussein, som forsøkte å arabifisere befolkningen i Irak, og tok bort all statsmakt, noe som kom til å kaste landet ut i et vilt kaos, samt satte shiaene og sunniene opp mot hverandre i sin splitt og hersk maner, noe som førte til borgerkrig mellom shiaer og sunner, har Iraks minoriteter, inkludert de kristne, kommet i ildlinjen fra begge kanter. Og da ikke aller minst fra kurderne, som synes igjen å være det folkeslaget som skal slukke alle lys, utslette folkeslagene slik det står om i Johannes døperens evangelium om apokalypsen.

Kristne ble tolerert i Irak under Saddam Hussein viss politikk var sekulær på tross av at han i de seneste årene, for å tekke saudierne, ble stadig mer islamittisk. Situasjonen for kristne har med andre ord forverret seg ettersom de før, hvis de ikke brøt med regimets politiske agenda, kunne leve i fred. Men de var heller ikke da frie. For eksempel ble de tvunget til å flytte etter å ha blitt mistenkt for å samarbeide med kurderne på 1990-tallet.

Den 26. februar 2007 skrev Patrick Cockburn at Iraks minoriteter, hvor av noen av dem er de eldste samfunnene i verden, var ved å bli drevet fra landet av en voldsbølge rettet mot dem ettersom de blir identifisert med okkupasjon og lette mål for kidnappere og dødsskvadroner. I følge en rapport fra Minority Rights Group International kalt Assimilation, Exodus, Eradication: Iraq’s minority communities since 2003 skrevet av Preti Taneja fant det sted ”et enormt eksodus.” 2/3 deler av minoritetssamfunnene i Irak, som hadde utgjort 10 % av den totale befolkningen, har flyktet.

Irak, ikke minst de kristne minoritetens land og sivilisasjon, har blitt frarøvet sine kulturskatter, sin sivilisasjon, samt sitt etniske og religiøse mangfold, der i blant alle de kristne, uten at Vesten på noen som helst måte reagerer. Det er som om det er tabu for den norske presse. Det ser heller ikke ut som om det er noen sak for verken høyre- eller venstresiden.

Mens høyresiden er opptatt av å bevare Israel, Tyrkia og kurderne som allierte for å beholde sin geostrategiske maktposisjon og handelsforbindelser, ikke minst oljeforekomstene, er venstresiden opptatt av å kritisere Vestens imperialistiske politikk, noe som jo i seg selv er bra, men ofrer velvillig Iraks minoriteter i dette spillet. Slik de har støttet flere andre diktatorer ser de positivt på Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938), grunnleggeren av den tyrkiske republikk og dets første president, som de ser på som en moderniserer av det osmanske riket, også kjent som Europas syke mann, mens de glemmer at Ataturk også var en nasjonalistisk despot som ekspanderte det tyrkiske folks rike på bekostning av samtlige nabobefolkninger. Venstresiden i Norge kritiserer korstogene på 1200-tallet, men fortier tyrkernes og kurdernes nedslaktninger av områdets andre befolkninger, der i blant armenerne.

Det er dette, i tillegg til den totale hensynsløse slaktingen av Iraks minoriteter, som vi nå bør gå inn i – Vestens splitt og hersk politikk, en politikk som ikke kun har gått ut på å så splid og konflikt mellom sjiaer og sunnier foruten gått utover de ulike minoritetene, som foruten assyrerne inkluderer yarsanerne og yezidiene, Shabakene, sabeerne, turkmenerne, armenerne, romanerne, perserne, mandeerne, jødene og bahaiene. De såkalte faili eller sjiakurderne, som ble plyndret under det gamle regimet og kastet ut til Iran, men som litt etter litt var vendt tilbake, har nå på nytt blitt tvunget til å flykte. Dette på grunn av at sjiaområdene, slik som Sadr City, ser på dem som kurdere og sunni muslimske byer, slik som Baquba, ser på dem som sjiaer.

En annen gruppe er de sabiske mandeerne, som har vært i Irak i mange, mange århundrer og som taler mandeisk som er et nordvestsemitisk språk av østarameisk opprinnelse, nært forbundet med de arameiske delene av den babylonske Talmud, samt språket i besvergelsestekstene og arameiske besvergelseskrukkene funnet rundt om i Mesopotamia. Det er også relatert til syrisk, et annet medlem av den østarameiske underfamilien.

IRAQ-SABEAN-WEDDING

akadrabbi-hathem-and-child

Syrisk er det liturgiske språket i mange kristne trossamfunnene i Sørvest Asia. Det er en mellomarameisk dialekt som tidligere ble talt i Sørvest Asia og som ble et hovedspråk fra 400-800-tallet. Det var språket de blant annet talte i Edessa og språket som ble spredd via kristendommen og den arameiske kulturen. Det spredde seg gjennom Asia så langt som til Malabar og det østlige Kina og ble brukt av araberne og perserne. Det hadde en fundamental kulturell og litterær innflytelse på utviklingen av arabisk som spredde seg på 700-800-tallet.

Neomandeisk representerer det siste nivået av den fonologiske og morfologiske utviklingen av mandeisk. Sammen med andre overlevende arameiske dialekter blir det klassifisert som neoarameisk, som danner en konstellasjon av dialekter som strekker seg fra sjøene Van og Urmia i nord til Damaskus og Ahvaz i sør, men i mindre avsondrede grupper.

De mandeiske nasaræanske sabeerne, som vil si de som fulgte Johannes døperen og er uavhengig av Islam, Kristendom og Jødedommen, men følger lærdommen til Johannes døperen med baptisme som en sentral rite og som er en av verdens eldste religioner, samt den siste gnostiske grupperingen, lever i små grupper spredd utover landet og mangler det forsvar som en stammestruktur kan gi, samtidig som de er pasifister. Som er resultat er de lette å angripe for de voldelige muslimske ekstremistgruppene som ser på dem som troløse hedninger. Før 2003 invasjonen levde det 60.000 mandeere i Irak, nå er det kun 5000 tilbake, noe som vil si at hele 90 % har forlatt landet eller blitt drept. Et eksempel er Layla som flyktet fra Irak i 2005 etter en militsgruppe som bar på seg irakiske politiuniformer kidnappet hennes mann og torturerte ham og drepte ham foran hans 13-år gamle sønn etter at han nektet å konvertere til Islam.

Kristne har blitt angrepet siden 2003 som en del av volden som har spredd seg i Irak, hvor av den verste har vært i regioner med ulike etniske og religiøse grupper slik som Bagdad og Mosul hvor majoriteten av Iraks kristne lever. For eksempel kunne det amerikanske statsdepartement sist år rapportere at muslimske ekstremister “advarte kristne i Bagdads Dora distrikt om å konvertere, forlate området eller bli drept.” I følge rapporten hadde mange kristne måttet reise. Trusselen om vold eller døden har ført til at mange har flyktet. De fleste kristne reiser til naboland som Syria og Jordan, mens færre ender opp i vestlige land.

Statsdepartementet kunne sist år også rapportere at “regjeringspolitikken og praksisen generelt ikke blandet seg med den frie praktiseringen av religion.” Men rapporten sa også at opprøret negativt hadde berørt alle religiøse troende og at “sekterisk misbruk av offisiell autoritet innen sikkerhetsapparatet” hadde hindret religionsfriheten.

Rapporter indikerer at situasjonen for religiøse minoriteter i Irak er likestilt dårlige og for noen enda verre. En ting de kristne samfunnene har er at de er forbundet med internasjonale samfunn som kan støtte dem slik som paven har gjort. Men dette er ikke realiteten med noen av de andre gruppene slik som med yezidiene, som blir ansett som heretiske av mange muslimer ettersom de har en synkretistisk blanding av Islam og andre religioner. Det er verken et internasjonal yezidi samfunn eller andre land som har yezidier som en større befolkning, noe som gjør at de står alene.

Angrepet mot disse folkene skyldes ikke kun såkalte muslimske folkeferd foruten det såkalte kristne Vesten, og da ikke kun på grunn av at man som under folkemordet i 1915 unnlater å gjøre noe, men fremprovoserer bevisst angrep mot den kristne befolkningen, som ikke aller minst må bære ansvaret for det såkalte kristne vestens handlinger på tross av at de ikke støtter Vestens politikk. De kristne står med andre ord klemt mellom ”muslimene” og de ”kristne”. Dessverre, for det er smertelig å si det, så bør Vesten raskest mulig komme seg ut av Irak – Det er ingen som ønsker dem der – heller ikke de kristne som føler seg forrått.

Irakisk lov

Assyrere har tidligere demonstrert mot en ny lov anerkjent av det irakiske parlament som fjernet en lov, Artikkel 50, som reserverte seter ved provinsrådene for kristne og andre minoriteter og som dermed var essensiell for minoritetens rettigheter når det kommer til deltagelse i den politiske prosessen. Også FN spesialrepresentant Staffan de Mistura kritiserte medlemmer av Iraks parlament for å fjerne artikkelen.

“Med fjerningen av Artikkel 50 vil det såkalte demokratiske Irak flyttes tilbake til den konservative islamske staten som ikke lenger vil anerkjenne rettighetene til sine minoriteter, især de kristne”, advarte den assyriske skuespilleren Rosie Malek-Yonan, direktør og forfatter av The Crimson Field, og fortsatte med å hevde at “Gjenoppbyggingen av Irak kan ikke fortsette når rettighetene til landets minoriteter blir tatt fra dem.”

Den 4. november 2008 gjeninnførte det irakiske parlament Artikkel 50. Det har nå blitt etablert 6 av 440 seter for religiøse minoriteter ved provinsrådene i Nineve, en gammel by i det gamle assyriske imperiet ved elven Tigris østre bredd som fått sitt navn etter den eponyme grunnlegger av byen Ninus, en by som lå på en sentral posisjon på veien mellom Middelhavet og Det indiske hav, som vil si på handelsveien mellom øst og vest, Bagdad, Basra og Kurdistan, men dette tilsvarer kun halvparten av hva FN hadde foreslått.

De kristne har fått et sete i hvert råd i Bagdad, Nineve og Basra i stedet for tre seter i Bagdad, tre i Nineve og et i Basra som FN hadde foreslått. Yazidiene har fått et sete i Nineve i stedet for de tre foreslått av FN. Sabeerne har fått et sete i Bagdad og shabakene et sete i Nineve. På tross av at minoriteter kan være kandidater for andre seter så har irakere tradisjonelt stemt langs med sekteriske linjer. Presidentrådet inkluderer Jalal Talabani, presidenten, som er kurder, og hans visepresidenter, en sunni-araber og en sjia.

I følge president Jalal Talibani, som truet med å sette veto mot loven, er årsaken til å anerkjenne Artikkel 50 å styrke prinsippet om pluralisme og etnisk og religiøs toleranse i landet, noe som ikke eksisterte under Saddam Hussein, men dette henger ikke i hop med den politikk som han ellers er anfører av.

Rådsvalg skal bli holdt i 2009 og noen kristne ledere truer med boikott ettersom antallet garanterte seter vil gjøre dem underrepresentert. Yunadam Kanna, fra Assyrian Democratic Movement (ADM), også kjent som Zowaa, i og en av to kristne i parlamentet, kalte det hele veldig skuffende og går i mot bestemmelsen. I følge Kanna: “Deres søte taler til oss ble ubrukelige. Vi tenkte at de ville kompensere for hva som ble gjort mot oss av tidligere politiske enheter.” Men det ser ikke ut til at tingene vil bedres for Iraks mange minoriteter.

Størstedelen av Iraks befolkning på 28 millioner er muslimer og mange kristne har blitt forfulgt og tvunget til å flykte de siste 5 årene. Omkring halvparten av de kristne som var i Irak før invasjonen har flyktet fra landet, og det tatt med i beregningen at mange allerede da hadde flyktet på grunn av både religiøs og politisk forfølgelse og undertrykking, og da ikke kun av staten og regjeringen foruten også fra muslimske sekter, grupper og enkeltpersoner.

Sekterisk vold, tvetydig legalt forsvar for religiøs frihet og andre faktorer, har bidratt til en forverret situasjon for kristne og andre religiøse minoriteter. Kommisjonen hadde klart et håp for et annet resultat da den i 2003 i et brev til president Bush erklærte at “USA kan hjelpe til med å få religiøs frihet i Irak til å bli en realitet.”

Mange eksperter anser nå situasjonen for kristne i Irak som spesielt vanskelig. I følge den kaldeisk-katolske hjelpebiskopen Andreos Abouna i Bagdad har deres antall blitt over halvert siden 2003. Som dokumentert av det amerikanske statsdepartement har kristne blitt truet med vold hvis de ikke forlater deres hjem, blir henvendt til gatene og til og med drept, og deres kirker blir bombet eller ødelagt. Flere har gått så langt som å hevde at de kristne i Irak nå blir etnisk utrenset. Når valget består mellom å risikere døden eller å flykte så er det mange som velger det sistnevnte.

Den bipartisanske religionsfrihetswatchdoggruppen US Commission on International Religious Freedom, som har blitt pekt ut av Bush og den amerikanske Kongressen, publiserte en rapport den 16. desember 2008 kalt Iraq: USCIRF Recommends Designating Iraq as Country of Particular Concern, Calls for Ensuring Free and Fair Elections, Focusing on Plight of Most Vulnerable Religious Minorities hvor panelet forespør om ikke Irak kan bli listet opp som ”et land av særlig bekymring”, land viss regjeringer har tillatt eller deltatt i brudd på rettigheter vedrørende religions- og trosfrihet. Irak blir her betegnet som et av de farligste steder i verden å være for religiøse minoriteter og Iraks regjering blir beskyldt for å tolerere begrensning og hindring av religionsfrihet.

Dette er en status som vil fremme et robust polisk svar. En slik betegnelse kan i teorien lede til sanksjoner, men det er mer trolig at USAs regjering, hvis den aksepterer anbefalingene, ville bruke diplomatiske kanaler eller legge press på den irakiske regjeringen, men tatt i betraktning av at USA i beste fall kan sees på som medskyldige i den forverrede situasjonen for Iraks minoriteter så er det mer sannsynlig at USA, som har blitt påvist ikke å ha oppriktige interesser, vil presse Irak til å godta ytterligere imperialistiske forordninger, noe som vil øke hatet mot minoritetene ytterligere.

På tross av at kommisjonen ikke listet opp Irak som et av de 11 landene ble det sagt at man “forblir seriøst bekymret over forholdene vedrørende den religiøse friheten i Irak.” De hevder at religiøse minoritetsgrupper i Irak står overfor “pågående lidelser” og oppfordrer den amerikanske regjeringen til å gå til aksjon for å få endret situasjonen. Kommisjonen, som inkluderte Irak på sin 2007 watchliste, ettersom den da følte at naturen og utstrekningen av bruddene mot den religiøse friheten ikke kun var alvorlige, men tolerert av regjeringen og, i noen tilfeller, begått av styrker innen regjeringen, annonserte at dets medlemmer ville besøke Irak og utstede en rapport og anbefalinger.

Den irakiske statsminister Nuri al-Maliki har møttes med de kristne lederne i Irak og lovet dem regjeringens forsvar, men FN har erklært at de ennå er bekymret for den målrettede drapet på minoriteter. Kommisjonen har oppfordret den amerikanske regjeringen om å tillate medlemmer av de religiøse minoritetene i Irak å søke direkte til USA om asyl fremfor gjennom FN, samt å utpeke en spesialutsending for menneskerettigheter i Irak.

Vatikanet er ikke overbevist og har forhørt seg om regjeringens vilje til å forsvare minoritetene, samt krevd ytterligere forsvar av de kristne. Da pave Benedikt XVI møttes privat med president Bush den 16. april uttrykte paven bekymring over situasjonen for de kristne i Irak. Dette er en sak paven også reiste i fjor da han møttes med Bush i Vatikanet.

Rapporten kommer etter at flere dårlige nyheter har kommet fra den nordlige byen Mosul, som inkluderer en større kristen befolkning. For eksempel ble 7 medlemmer av samme familie brutalt myrdet av pistolmenn som stormet inn i deres hjem på grunn av at de var yazidier. I oktober flyktet 13.000 kristne fra Mosul og dets omkringliggende områder. Byens kristne ærkebishop ble kidnappet og myrdet tidligere i år.

Den amerikanske militærkommando har anklaget sunni islamist militante for volden, antagelig noen av de samme som dem USA støtter, både økonomisk og forsyningsmessig, for ikke å glemme trening, i sin kamp mot sjiaenes maktposisjon. Det har vært tvungne konverteringer, kidnappinger for løsepenger og mord. Økning av angrep på irakiske kristne har blitt utført av kurdiske grupper som har fryktet at minoritetsrepresentasjon kunne forhindre anerkjennelsen av Kurdistans befolkning som kurdere.

Irak har samme konstitusjonelle problem som Afghanistan. Da det ble ført sak mot Abdul Rahman i 2006 for å ha konvertert fra Islam til kristendom ble han dømt til døden, noe som overasket resten av verden ettersom landets konstitusjon garanterer religionsfrihet. Saken er kun den at konstitusjonen i tillegg erklærer at ingen lov kan overgå troen og bestemmelsen til Islam og det var under denne siste at Rahman ble dømt.

Den irakiske konstitusjon inkluderer lignende garantier for religionsfrihet, men har også hva enkelte har valgt å kalle en motsigelsesklausul som ligner den som blir funnet i den afghanske konstitusjonen. Artikkel 2 i den irakiske konstitusjon erklærer at “Ingen lov som motsier den etablerte bestemmelser i Islam kan bli etablert.” I tillegg erklærer Artikkel 89 at den irakiske føderale høyesterett vil inkludere eksperter i islamsk rettsvitenskap, som betyr at motsigelsesklausulen blir støttet av et rettssystem med folk ansatt for å forstå islamsk lov. Man har med andre ord en garanti om religionsfrihet, men samtidig stipuleringen om at ingen lov kan gå i mot læren i Islam, noe mange ser som en motsetning.

I følge Dr. Carl Moeller, president av Open Doors USA, en kristen misjon som støtter forfulgte kristne i land hvor Kristendom er sosialt eller legalt hindret eller undertrykt: “Mens det er sant at det har vært noe reduksjon av vold i Irak er forholdene for de kristne ennå enormt desperat.” Da han besøkte Irak i 2008 så han tusener av kristne som levde i spontant oppsatte landsbyer i landområder langt fra deres hjem i Bagdad og Mosul.

Nedgangen i vold i Irak blir delvis forklart ut fra at det ikke er noen tilbake å angripe ettersom dominerende grupper har tatt kontroll over de ulike regionene og tvunget andre faksjoner, inkludert kristne, til å forlate. Men dessverre er det ingen som forsvarer de kristne samfunnene i noen del av Irak. USA har brukt enormt mange penger på en krig som tydeligvis kun har skadet, inkludert de kristne.

“Iraqi Christians are being hunted, murdered, and forced to flee – persecuted on a biblical scale in Iraq’s religious civil war.”

– CBS 60 Minutes, December 2, 2007

Christians of Iraq

Assyrian Media

AINA – Assyrian International News Agency

Christen Assyrians face Oppression and Murder in Iraq

‘Exodus’ of Iraq’s ancient minorities

Iraq Gives Religious Minorities Fewer Seats Than the UN Suggested

Al Jazeera English – Middle East – Iraq moves on minorities bill

Reuters AlertNet – U.S. group blasts Iraq over religious minorities

Refugee Resettlement Watch – Iraqi Refugees

The Plight of Iraq’s Religious Minorities

Watch Group Presses U.S. Action for Iraqi Minorities

Iraqi Refugee Stories

Assyria Liberation Party – GFA

List of Assyrian settlements

East Syrian Rite

Posted in Irak - Land og krig, Sørvest Asia/Kaukasus | 3 Comments »

Folkemordet på armenerne

Posted by Fredsvenn den mai 11, 2008

Den 24. april hvert år markerer armenerne og deres følgesvenner folkemordet på hele 1.5 millioner armenere, samt millioner av assyrere, arameere, grekere og trakere, i 1915.

Hendelsen vi aldri glemmer

Av Sjur Cappelen Papazian

Blikkpunkt

Folkemordet på armenerne

Det armenske holocost og frem til i dag

Massakren på boerne, media og kolonitid

Massakren på boerne, media og kolonitid

”Kill every Armenian man, woman, and child without concern.”

Mehmed Talat

”We hope this process will lead to a full recognition by the USA of the fact of the Armenian genocide.”

Robert Kocharyan

USA kan godt lage resolusjoner som priser Israel, men hva med å anerkjenne folkemordet mot armenerne? I arbeidet med å vinne formell aksept av USA vedrørende det armenske folkemord har det oppstått en rekke motstandere, som strekker seg fra den fornektende tyrkiske regjeringen til USAs militære etablissement. I den amerikanske Kongressen har resolusjoner vedrørende det å anerkjenne folkemordet og det ottomanske Tyrkias ansvar blitt undertrykt av Tyrkia og dets høyrehånd på dette området: Israel lobbyen, ikke minst beskrevet i The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, en bok av John Mearsheimer ved University of Chicago og Stephen Walt ved Harvard University. Israelske ledere, regjeringen, jødiske vitenskapsmenn, forskere og mennesker har alltid støttet den tyrkiske posisjon, at det var en krigstidstragedie, ikke folkemord. Dette ikke minst på grunn av at Israel er politisk, militært og økonomisk alliert med Tyrkia.

Sammen USA er Tyrkia en av Israels to nærmeste allierte i verden. Tyrkia var den første nasjonen der muslimer utgjør mesteparten av befolkningen som formelt anerkjente Staten Israel, den 28. mars 1919, kun et år etter erklæringen om opprettelsen av den jødiske staten. Israel har vært den største bidragsyteren til det tyrkiske forsvaret. Militær, strategisk og diplomatisk samarbeid mellom Tyrkia og Israel er høyt prioritert av regjeringen av begge land, der begge med tar hensyn til de regionale ustabilitetene i Sørvest Asia.

Spørsmålet om USAs anerkjennelse av det armenske folkemord har vært debattert mer enn én gang i begge hus i Kongressen. Under en slik debatt på slutten av 2000 trakk Dennis Hastert, taler for Representantenes hus, en resolusjon som ville ha anerkjent det armenske folkemord på selve stemmekvelden, etter personlig forespørsel fra president Bill Clinton. I Hasterts pressemelding sto det at dette var fordi ”presidenten har reiste alvorlige nasjonale sikkerhetsbekymringer og har bedt om at huset ikke overveier H.Res.596, som gjelder anerkjennelsen av det armenske folkemord.” Det var erkjennelsen om at bipartisan resolusjon ”ville ha hatt støtte blant flertallet av huset”, men at dette i følge presidenten kunne ”ha negativ innvirkning på situasjonen i Midtøsten og risikere amerikanske liv.”

Noen år senere, i 2005, http://www.zmag.org/znet/viewArticle/3730 beskyldte den tyrkisk-amerikanske tidligere FBI oversetter og grunnlegger av National Security Whistleblowers Coalition (NSWBC), Sibel Deniz Edmonds, det amerikanske svaret på den norsk-franske forhørsdommeren Eva Joly, eller Gro Eva Farseth, som har blitt omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere, og som ble gitt PEN/Newman’s Own First Amendment Award for hennes forsvar for den frie ytring og avdekning av løgn og korrupsjon, FBI for å ha dekket urettmessig økonomisk kontakt mellom Hasterts kontor og visse tyrkiske sirkler.

Hastert ble beskyldt for å ha vært bestukket av Tyrkia for å trekke resolusjonen. Etterforskende journalist David Rose fortalte Democracy Now!, en daglig radio-og TV-nyhetskringkaster med over 400 amerikanske stasjoner, at ”Dennis Hastert ikke var kjent som en av forfatterne av Clintons anklage ettersom han ikke tok bedømninger ved mange anledninger, men gjorde det i dette tilfelle. I wiretaps som ble oversatt av Sibel Edmonds ble det referert til dette svært kontroversielle spørsmålet vedrørende Husets stemme. Et av de tyrkiske målene for disse wiretaps hevdet at prisen på for å få Dennis Hastert til å trekke resolusjonen ville være 500.000 dollar.”

I Jerusalem Post erklærte spaltist Larry Derfner ”Vedrørende det armenske folkemord så har Israel og noen amerikansk-jødiske organisasjoner… i mange år handlet aggressivt for å stilne omtalen av det. Israel har erklært at det ikke er noen i dets politikk vedrørende folkemordet, men holder ved sin 1995 erklæring om at temaet skulle bli debattert blant historikere, ikke politikere. Dette ville ha vært utenkelig hadde det gjaldt folkemordet på jødene. Akademikere vedrørende folkemord anser fornektelse som den høyeste form for hattale og den siste etappen av folkemord. Nobelprisvinner Elie Weisel kaller det for ”dobbel drap.”

Kanskje det mest uventede og skuffende er motstanden fra en sammenslutning av nasjonale jødisk-amerikanske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League (ADL), som identifiserer seg som en menneskerettighetsorganisasjon viss formål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling for alle borgere” og har derfor inngått samarbeid med ulike kommuner i USA vedrørende det å bekjempe hat, slik som No Place for Hate (NPFH) kampanjen. Ved å delta i Tyrkias multimillion dollar kampanje for å fornekte folkemordet har ADL mistet den moralske autoritet som kreves for å støtte antihatsprogrammer. Det er absurd at en gruppe engasjerte i folkemordsfornektelse skal belære om toleranse.

I følge Israel ble begrepet folkemord skapt av den polsk jødiske juristen og Holocaust overlevende Rafael Lemkin i 1943, for å definere de grusomheter i Andre verdenskrig da han mistet de fleste av medlemmene av sin familie i konsentrasjonsleir. Termen ble senere adoptert av FN i 1948 og ble tatt i bruk fra 1951.

Noen av de viktigste verker av akademisk forskning som har fornektet folkemordet er jødiske historikere som Stanford J. Shaw av University of California, Los Angeles (UCLA), og Bernard Lewis av Princeton, som har blitt betegnet som de neokonservatives åndelige gudfar og av den palestinsk-amerikanske litterærteoretikeren, professoren ved Columbia universitet og aktivisten Edward Said, som ble kjent for å ha dekonstruert begrepet orientalisme, som bygger på selvbekreftelse heller enn objektive studier, en form for rasisme og et verktøy for imperialistisk herredømme, og ansett for å være en av postkolonialisme teoriens grunnleggere, blitt utpekt som samtidens hovedfiende nummer en allerede i boken Orientalism fra 1978, hvor Lewis sine verker ble ansett for å være eksempler på orientalisme.

I et intervju i Le Monde i november 1993 sa Lewis at de ottomanske tyrkernes drap på omkring 1.5 millioner armenere i 1915 ikke var folkemord, men det brutale biproduktet av krig og at realiteten av folkemordet på armenerne ikke var noe annet enn det armenske folks fantasi. En rettssal i Paris anså dette som en http://www.ids.net/~gregan/lewis.html fornektelse av folkemordet og bøtela ham den 21. juni 1995 med en frank og publiseringen av straffen i Le Monde. I følge retten hadde Lewis rett til å ha sine egne synspunkter, men at de ødela for tredjepart og at det kun er gjennom å gjemme elementer som går mot hans tese at forsvareren klarte å hevde at det ikke var noen seriøse bevis for folkemordet mot armenerne.

Lewis syn på det armenske folkemordet har blitt kritisert av vellkjente historikere og folkemordsakademikere som Alain Finkelkraut, Yves Ternon, Richard G. Hovannisian, Albert Memmi og Pierre Vidal-Naquet, og han har blitt kalt en beryktet folkemordfornekter. I følge historikeren Yair Auron, forfatteren av boken http://www.armeniapedia.org/index.php?title=The_Banality_of_Denial The Banality of Denial: Israel and the Armenian Genocide, ga Lewis dekke for den tyrkiske agenda som går ut på å of mørklegge den akademiske forskningen vedrørende folkemordet.

Da Lewis mottok den prestisjefulle http://en.wikipedia.org/wiki/National_Humanities_Medal National Humanities Medal fra Bush november 2006 kom sterke innsigelser fra http://en.wikipedia.org/wiki/Armenian_National_Committee_of_America Armenian National Committee of America (ANCA), som har vokst ut av American Committee for the Independence of Armenia (ACIA), som ble dannet etter Første verdenskrig av Vahan Cardashian, den tidligere ottomanske konsulen i Washington.

ACIA hadde som mål å skape et uavhengig wilsonianske Armenia, som refererer til grenskonfigurasjonen for en foreslått armensk stat trukket opp av USAs president Woodrow Wilson under Sèvres avtalen, en fredsavtale signert av noen av de allierte i Første verdenskrig den 10. august 1920, men som aldri kom til å bli realisert ettersom den tyrkiske selvstendighetskrig tvang de tidligere allierte tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av avtalen. Deltagerne kom frem til Lausanne avtalen, som annulerte Sevres avtalen og som trakk grensene for dagens Tyrkia, i 1923. Armenia ble delt mellom Tyrkia og Russland, og heller ikke kurderne, som i dag er verdens største etniske befolkning uten land, fikk et eget land. Den foreslåtte staten inkluderte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia.

ACIA utviklet seg gradvis til ANCA, som ekspanderte dets aktiviteter til å inkludere mediearbeid vedrørende å bidra til debatt rundt diverse armenske anliggender, der i blant folkemordet. Andre aktiviteter inkluderte å holde markeringer den 24. april, den såkalte folkemordsdagen, avholde offentlige forumer, ordne med stemmeregistreringer og støtte lokale og statlige politikere.

Utøvende direktør i ANCA, Aram Hamparian, offentliggjorde en mistillitserklæring hvor det het seg at ”Presidentens avgjørelse om å ære arbeidet til en kjent folkemordsbenekter – en akademisk leiesoldat viss politiske motiverte anstrengelser for å dekke sannheten går i mot et hvert prinsipp som denne prisen ble etablert til ære for – representerer et sant forræderi av den offentlig tillitt.”

Gå inn i din tid …

Lewis argumenter med at:

”There is no evidence of a decision to massacre. On the contrary, there is considerable evidence of attempts to prevent it, which were not very successful. Yes there were tremendous massacres, the numbers are very uncertain but a million may well be likely, …[and] the issue is not whether the massacres happened or not, but rather if these massacres were as a result of a deliberate preconceived decision of the Turkish government… there is no evidence for such a decision.”

I følge Lewis er det å sette opp folkemordet mot armenerne som en parallell med holocaustet mot jødene under Andre verdenskrig absurd. I et intervju med den jødiske avisen Haaretz sa han at:

”The deniers of Holocaust have a purpose: to prolong Nazism and to return to Nazi legislation. Nobody wants the ‘Young Turks’ back, and nobody wants to have back the Ottoman Law. What do the Armenians want? The Armenians want to benefit from both worlds. On the one hand, they speak with pride of their struggle against the Ottoman despotism, while on the other hand, they compare their tragedy to the Jewish Holocaust. I do not accept this. I do not say that the Armenians did not suffer terribly. But I find enough cause for me to contain their attempts to use the Armenian massacres to diminish the worth of the Jewish Holocaust and to relate to it instead as an ethnic dispute.”

”I en tid med universell bedrag, å fortelle sannheten blir en revolusjonær handling.”

George Orwell George Orwell

”Jeg tror at ubevæpnet sannhet og betingelsesløs kjærlighet vil ha det endelige ordet i virkeligheten. Dette er grunnen til at det å midlertidig bli slått er sterkere enn ondskapens triumfering.”

Martin Luther King, jr.

Denial of the Armenian Genocide

British Sources Refuting the AAG

American Sources that Refute the AAG

Israeli and Jewish Sources that Refute the AAG

Turkish Denial of Armenian Genocide

Armenian History

Armenia History

Armenian Highland

Armeniapedia

Armenica

Never Again Campaign

Light a Candle

Armenian National Institute

The Forgotten …

Armenian Genocide

Genocide 1915

Hyetech
Art Poster Campaign

UHRC
Resource Library for Teachers

Armenian Genocide Photos

Bitter History

Armenian Genocide I Campaign for Recognition of the Armenian Genocide

Armenian Genocide Quotes

Armenia Diaspora 3rd Conference 2006

Homage to Armenia

Editorial Cartoons of the Armenian Genocide

Confessions of an Honest Kurd; The Assyrian & Armenian Genocide; Past and present

Genocide1915.info
Commemorating the Armenian Genocide

East Meets West: Two sides of the Armenian diaspora

Post Armenian Genocide Timeline

Posted in Sørvest Asia/Kaukasus | Leave a Comment »