Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Snakker om freden, mens man tenker på krig

Posted by Fredsvenn den oktober 6, 2009

Mye har blitt gjort ut av FNs nylige opprop for atomnedrustning. Hver atomrakett som blir destruert er velkommen. Alt som kan bidra med å redusere konflikt mellom nasjoner er bra. Men kuttene som har blitt foreslått vil la nok atomvåpen være igjen for å kunne ødelegge planeten utallige ganger og endringene utgjør heller et skifte i militære prioriteter enn en reell bevegelse bort fra intervensjon. Langdistanse atomvåpen, selv flybærere og store tanks, kan bli prioritert vekk på grunn av den type kriger som man mener vil bli utkjempet i den kommende fremtid.

Den nye britiske stabsleder, general Richards, la frem den nye krigsstrategien da han for en kort stund siden sa at Afghanistan var et eksempel og indikerte at fremtidens kriger vil bli «asymmetriske» konflikter med mindre behov for tradisjonelle militær utstyr slik som tanks og krigsfly: ”Fremtidens konflikter vil trolig involvere ikke-statslige aktörer og mislykte stater, slik som Afghanistan, heller enn tradisjonelle kriger mellom stater… Hvordan vi forholder oss til trusselen utgjort av voldelige ekstremister, som oftest iboende i farlige radikaliserte stater, vil være det som kommer til å dominere våre profesjonelle liv.”

NATO er ved å utarbeide et nytt strategisk konsept som tar sikte på å styrke NATOs militære maktbruk i fremmede land. I følge The Washington NATO Project, som er et innspill fra NATOs førende stat, dreier trusselbildet seg nå om ”mørkere krefter, innbefattet terrorisme, organisert kriminalitet, korrupte regimer og radikale ideologier – særlig jihadist-visjonen om å befri den muslimske verden for vestlig påvirkning og gjenreise kalifatet.”

realiteten vil stormaktene holde nok atomvåpen og hi-tech utstyr til å fortsette å true potensielle rivaler, samtidig som de åpner veien for å fokusere på mer målrettede, infanteri-ledede intervensjoner rundt om i verden.

I følge en kronikk skrevet av Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Arild Linneberg og Ivar Johansen, som for nylig har blitt publisert i Dagbladet, har Norges forsvarsdepartement samtidig utarbeidet det norske strategiprosjektet Evne til innsats, som ikke på noe punkt markerer avvik fra strategien til USA. Også Norge taler på vegne av den vestlige verden: ”Vestens relative maktposisjon kan gradvis svekkes – demografisk, økonomisk og ressursmessig”. Konsekvensene kan bli store på grunn av ”faktiske og potensielle konflikter som spenner fra Nord-Afrika, Sørvest Asia og Kaukasus i vest, Irak og Iran til Afghanistan og Pakistan i øst.” Norge skal derfor bidra til ”internasjonal krisehåndtering” langt utenfor det grensene tilsier.

Richards gjorde det også klart at det militære ikke ser noen annen mulighet enn å kjempe til siste slutt i Afghanistan – uansett hva det ville bety – og han forklarte hvorfor det å tape ikke er en mulighet. ”Se for dere”, sa han, ”den varige enormt store strategiske betydningen det ville ha fått for de britiske myndighetene og deres rykte rundt om i verden om de britiske styrker taper, samt den innvirkning dette ville fått for det offentliges meninger her i Storbritannia.”

Krigen i Afghanistan handler ikke om det afghanske folk, eller politiske, økonomiske eller sosiale forhold, men om utövelsen av USAs og britisk makt i utlandet. Og vi blir stadig påminnet, ikke minst gjennom Barack Obamas seneste trusler mot Iran, om at lite har endret seg i den nye administrasjonen vedrørende George Bushs krigspolitikk i Det hvite hus. 7 år etter at Bush brukte påståtte masseødeleggelsesvåpen som rettferdiggjøring for å angripe Irak har vi Obama som bruker akkurat de samme påståtte truslene som et forspill for en krig mot Iran, som er hva ”nedbrytende” sanksjoner vil være, uansett om de blir eller ikke blir fulgt av militære angrep. Vi husker alle hva som skjedde med Irak.

I følge Washington Times lovet Obama, da Obama og Netanyahu møttes i mai, at han skulle gjøre som sine forgjengere – aldri å snakke om Israels atomvåpen. Dette skal ha vært en avtale mellom Nixon og Golda Meir i 1969 og har så blitt anerkjent av alle senere presidenter.

Dette gjør Obama samtidig som han bruker store ord om atomnedrusning og enda større ord om hvor uakseptabelt det er at Iran kanskje kan komme til å lage atomvåpen en gang i framtiden. Snakk om dobbeltmoral.

Påstanden om at Iran kan angripe USA med langdistanseraketter og atomvåpen er like skrullete som påstanden, for snart 7 år siden, om at Irak kunne (hvis de hadde masseødeleggelsesvåpen) angripe USA. Det finnes jo mye enklere måter å begå selvmord på enn å angripe en så overlegen motstander! Det dreier seg selvsagt ikke om frykt for å bli angrepet, men å opprettholde en så overlegen militær styrke at det utgjør et formidabelt press.

Det er deprimerende hvordan kommentatorene i våre medier ukritisk følger opp amerikanernes propaganda – at de ikke trekker inn Israel når det gjelder atomvåpen og ikke påpeker at frykten for angrep fra Iran er det reneste tøv – at det dreier seg om rå maktpolitikk, ikke reell frykt for angrep fra Iran.

På tross av at verden først og fremst styres av primitiv vold og overlegenhet, en slags kongen på haugen, liker våre politikere via våre medier å få oss til å ro på at verden er bygget opp på fred og rettferdighet. Og da selvsagt USA som engarantist, mens Israel blir ansett for å väre gudegitt. Mens NATO blir hauset frem som verdens störste fredsorganisasjon – Krig er fred skrev George Orwell – blir Norge hyllet som verdens fredsnasjon. Dette samtidig som den ”ekte” norske fredsbevegelsen blir strippet for alle midler og støtte. At Bondevik får ären av å starte eget fredssenter skulle si oss en hel del.

Først latterliggjør man det, deretter ignorerer man det og til slutt, hvis ingenting av de to tidligere stegene har fungert, så nedkjemper man det heter det. I Norge har boka Nobels vilje av juristen Fredrik Heffermehl blitt møtt med taushet av hele det politiske miljø. Det har ikke värt noen anmeldelse eller diskusjon om hva boken inneholder (det eneste har vært et par forsøk på å villede publikum om hva kritikken handler om).

Nobelkomiteen har forsøkt å gi publikum et usant/forvridd inntrykk av hva kritikken handler om.; f.eks. at det er kritikk mot et «bredt fredsbegrep», noe som er fullstendig feilaktig. Saken er at fredsprisen vil bli langt viktigere og nyttigere for verden om Nobels spesifikke fredspolitiske (antimilitaristiske) hensikt blir respektert i stedet for som nå hvor prisen bl.a blir brukt til å fremme finsk NATO medlemsskap.

Den første engelske leser, verdens trolig fremste ekspert på Nobel og hans forhold til Bertha von Suttner og betydningen det fikk for fredsprisen, heter professor Peter van den Dungen, og han sluttet sin vurdering av verket slik: «This is a highly original and well argued case which should become a milestone in serious discussions and literature about the Nobel Peace Prize which no future researcher will be able to ignore. The originators of the Nobel Peace Prize (Alfred Nobel and Bertha von Suttner) have reason to be grateful to you, as has the entire peace movement working in their spirit.» Svenske Valentin Seveus, som understreker at boken kan bli til meget stor nytte fredsbevegelsen, ba om at vedlagte omtale skulle sendes ut til fredsfolk i Norden med forslag om hvordan de skal få bestilt boken.

Fredag den 9. oktober får vi et viktig signal på om den nye Nobelkomiteen under ledelse av Stortingspresident/Europasekretær T. Jagland endelig har tatt kritikken og den grundige juridiske utredningen av prisens innhold i boken Nobels vilje på alvor. Jagland vil som generalsekretær i Europarådet ha som ansvar å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettssikkerhet i medlemslandene. Det vil være grovt om han lar komiteen fortsette å dikte sin egen pris og helt neglisjerer hva Nobel ville med prisen.

En av bokens viktige oppdagelser er at Nobel beskrev de som skulle motta hans pris som «fredsforkjempere/fredsförfäktare» (champions of peace). Prisutdelingene har i mange år innebåret – i stadig økende alvorlighetsgrad – et  misbruk av Nobels navn.

På lik linje som med de utallige fargerevolusjonene vi har sett i de siste 20 årene, hvor vi må ta tilbake revolusjonen, våre slagord og styrke, så må vi ta fredsbevegelsen tilbake fra dem som nå misbruker dens rykte. Det er vi og ikke de som har menneskers og naturens beste på vår revolusjonære dagsorden. Det er vi og ikke de som arbeider for rettferdig fred, som er den eneste måten vi kan skape reell fred på.

Det at Obama, som står som en flaggmast for det folk rundt om i verden for kort tid siden så på som verdens mest fredstruende land, USA, nå blir sett på som en fredens mann er lite annet enn farlig. Især tatt i betraktning av at kaldkrigsveteranen Zbigniew Brzezinski, som blant annet bevæpnet det afghanske mujahedeen for å tvinge Sovjet inn i en vietnam lignende krig i Afghanistan, er Obamas ledende sikkerhetsrådgiver.

Brzezinski, som blant annet utformet ideen om å danne Sentral Asia til et kriseområde, slik at man lettere kunne skape de tilønskede forholdene der, for på den måten å ta kontroll, er så langt man bare kan komme fra å være en fredens mann. Men så fikk jo også krigsforbryteren Kissinger Nobels fredspris …

2 kommentar to “Snakker om freden, mens man tenker på krig”

  1. […] Snakker om freden, mens man tenker på krig […]

  2. Anonym said

    […] Snakker om freden, mens man tenker på krig […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: