Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Store ting i emning i det sørlige Kaukasus

Posted by Fredsvenn den september 19, 2009

Les: Den store verden – Vendepunkt i forholdet mellom Armenia og Tyrkia

Skal/skal ikke – skrive under på de to banebrytende protokollene som er det viktigste som har skjedd i forholdet mellom Armenia og Tyrkia siden Tyrkia stengte grensen mot Armenia i 1993

Veikart til normalisering

Reaksjoner

Motstand

Den armenske diaspora

Ingen forbehold

Usikkerhet

1) Folkemordet

2) Kars avtalen

3) Karabakh

4) Økonomi

Stormaktene

Spørsmålet Abkhazia

Les: Den store verden – Bakgrunnen for dagens Armenia

Bakgrunnen for dagens Armenia og

konfliktene med dets nabostater i moderne tid

Nagorno-Karabakh

Nakhchivan

Bilder:

Armenia

Nakhitsjevan, Artsakh og Georgia

Armenia – Folkemord

Anerkjenn folkemordet på armenerne nå!!!

Armenia – Kulturelt folkemord

Armenia – I stormaktenes hender


YouTube: Robert Fisk – Denial Of Armenian Genocide

YouTube: As President, I Will Recognize The Armenian

YouTube: Turkish Bribes To Deny Armenian Genocide Part 1

YouTube: Obama Armenian Genocide Turkey

YouTube: Why the Recognition of Armenian Genocide Is Important

armenia getattachment

armenia turkey

armenian frienship flag

armenian genocide

chevronprotest-Medium

armenian

Det er en rekke uløste problemer i det sørlige Kaukasus, der i blant den tyrkisk-armenske åpningen, en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh, på armensk kjent som Artsakh, konflikten, Det kaspiske havs gass og Tyrkias forhold til Russland. Hva som er særegent er at de tre stormaktene Russland, Tyrkia og USA for første gang på lang tid synes å arbeide sammen for å skape endring. Dette på tross av at hver av dem har sine grunner til å gjøre det. Endring vil nødig komme lett, men hvis det er politisk vilje kan dette endre det sørlige Kaukasus for alltid.

Den 23. april annonseringen av Veikartet for å normalisere bilaterale bånd med Tyrkia og den 31. august beveget Armenia og Tyrkia seg nærmere hverandre gjennom å annonsere at de akter å signere to protokoller som har til hensikt å etablere diplomatiske bånd og gjenåpne deres grenser slik at de kan utvikle bilaterale relasjoner og dermed få en slutt på nesten 100 års fiendtligheter. Grensen, som ble stengt av Tyrkia i 1993, vil gjenåpne innen to måneder etter at protokollen blir signert. Landene har ingen diplomatiske bånd, men en stengt grense og en historie med mistro som stammer fra folkemordet på armenerne utført av det ottomanske Tyrkia under Første verdenskrig. Normalisering skal i følge avtalen finne sted uten forbehold. Sveits fungerer som fredsmegler.

Protokollene har satt spesifikke tidsbegrensninger og det internasjonale samfunnet forventer Tyrkia å oppfylle dets forpliktelser via målbare resultater og forsøker å normalisere relasjonene med Armenia. Protokollene krever samtidig konsultasjoner og parlamentarisk debatt, noe som trolig kommer til å bli energiske og emosjonelle, samtidig som de må bli utført med respekt og verdighet.

Annonseringen fulgte etter måneder med stans i den internasjonalt velkomne åpningen som begynte for et år siden via den armenske president Serzh Sargsyans fotballdiplomati, som fulgte opp dialogen som hadde eksistert mellom Yerevan og Ankara, men som hadde stanset i 2004. Hemmelige møter mellom Armenia og Tyrkia fant sted i Wien med viseutenriksminister Arman Kirakossian som representant for Armenia, men Ankara stilte det krav at hvis det lakk nyheter vedrørende de hemmelige samtalene så ville Yerevan offisielt benekte at de hadde funnet sted.

Sakene som da hadde vært berørt var å ende blokaden og etablere diplomatiske relasjoner, noe Armenia ønsket, og gjensidig anerkjennelse av grenser og etablering av en kommisjon, noe Tyrkia ønsket. Da den nye presidenten og utenriksministeren kom til kontoret i april 2008 fortsatte samtalene via fotballdiplomatiet, som ledet frem til Veikartet og nå de to protokollene. Forskjellen er at samtalene nå har fått bred publisering i fult offentlig dagslys. I tillegg kommer at protokollene går langt lenger enn kun normalisering og grenseåpning, noe som har blitt diskutert mellom Armenia og Tyrkia over mange år. Protokollene omfatter på en fundamental måte hele bredden av uløste saker mellom Tyrkias og Armenias folk globalt, inkludert dem som involverer den legitime retten for de armenske diaspora samfunnene. Begge sider holder derfor nå 6 uker med politiske konsultasjoner med innenriksaktører før de vil signere de to protokollene.

De to protokollene, som stort sett blir holdt hemmelig for offentligheten, skal i følge de fleste pro-regjeringskreftene i Armenia ikke inkludere noen referanser eller til og med antydninger til en mulig armensk innrømmelse av noen av de omdiskuterte sakene, slik som Kars avtalen, som gjorde at Armenia tapte Vest Armenia, og folkemordet. Dette på tross av at ulike kilder, slik som ARF, Armenian National Congress (ANC) og Heritage partiet hevder at de inkluderer en rekke forhold Armenia må møte før diplomatiske bånd blir etablert mellom de to landene og at protokollene kan Armenia ha gitt Tyrkia tre viktige innrømmelser, hvor av den ene omhandler etableringen av en felles kommisjon bestående av historikere for å undersøke om det pågikk et folkemord, den andre gjelder anerkjennelse av Tyrkias territorielle grenser og Kars avtalen, mens den tredje er en resolusjon vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten.

Sies må det at hadde Tyrkia hatt rent mel i posen så hadde de anerkjent folkemordet, trukket seg fra Kars avtalen og gitt fra seg Vest Armenia, samt støttet Armenia, eller i det minste nøytrale, vedrørende Nagorno-Karabakh konflikten. Det hersker lite tvil om at Nagorno-Karabakh bør være en del av Armenia. Det at Tyrkia forsøker å så tvil om folkemordet gjennom å sette som forpliktelse at man må lage en egen historiekommisjon for å granske hendelsen, noe som av Armenia kun blir sett på som en måte å forsinke prosessen på, og å presse Armenia til å bukke under for Tyrkias og Azerbaijans særinteresser gjør at man ikke kan stole fult ut på landet. Det er kun etter at et historisk fakta har blitt anerkjent at forbrytelser og deres forbrytere kan bli tilgitt, og glemt. Men det skal samtidig sies at det ikke kan skade Armenia særlig mye hvis det lar være å la seg forføre av Tyrkias krav. Det er uansett bra at grensene blir åpnet, så får de andre tingene komme på plass ved et senere tidspunkt. Sann forsoning kan kun være mulig, men da kun som et resultat av et fundamentalt skifte i perspektiv fra begge sider, en virtuell revolusjon i tenkning som baner vei for ekstraordinær aksjon.

Armenia vil, hvis protokollene går igjennom, komme over følelsen av å være omringet og under beleiring, åpne en ny kommersiell og psykologisk port vestover til Europa, bli i stand til å se bedre etter interessene til de mange titusener (hvis ikke hundretusener) av armenere som arbeider i Tyrkia, bli i stand til å market sitt elektrisitetsoverskudd og ha lettere tilgang til de mange armenske kulturelle og religiøse stedene i det østlige Tyrkia, mens Tyrkia på denne måten får vist Europa og Vesten at det arbeider for vennskap med Armenia, samt for stabilitet, fremgang og samarbeid gjennom relasjoner med alle sine tre naboer.

I følge Taner Akcam, professor i historie ved Clark University i Worcester, Massachusetts i USA, kommer dette historiske gjennombruddet på grunn av økt demokratisering i Tyrkia, redusert innflytelse fra det militære i den politiske sfæren, noe som ikke aller minst skyldes etterforskningen rundt den hemmelige tyrkiske ultranasjonalistiske kemalist gruppen Ergenekon, som hadde bånd til landets militære og sikkerhetsstyrker og som forsøkte å gjennomføre et kupp mot den tyrkiske regjeringen, slik som kontrageriljagruppen hadde gjort på 1980-tallet, samt økt internasjonal oppmerksomhet på Kaukasus, især vedrørende det å åpne grenser for handel. Om mulig besto Ergenekon av elementer som ville ha gått imot normaliseringsprosessen, og som derfor utgjorde et for faretruende element.

Men også slike drap som drapet på den prominente 52-årige tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink i 2007 har gjort sitt til å få folk til å forstå at den tyrkiske holdningen må endres. Hrant Dink, som var redaktør for den armensktyrkiske avisen Agos og hans hovedanliggende var å bygge bruer mellom armenere og tyrkere. Således skrev han en gang i en lederartikkel: ”Jeg er tyrker, men jeg er også armener.” For dette, samt det at han hadde skrevet om det armenske folkemordet, ble han trukket for retten og dømt til seks måneders betinget fengsel for i 2005 ettersom det ble ansett som brudd på den tyrkiske straffelovens paragraf 301. Han ble skutt ned og drept utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007.

Da Hrant hadde skrevet at den tyrkiske stats grunnlegger Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, noe de fleste normale mennesker antakelig ville synes at talte til Atatürks fordel ettersom han tok seg av en liten pike som hadde mistet foreldrene sine i folkemordet under Første verdenskrig, hadde en fanatisk mobb beleiret redaksjonslokalene for å lynsje ham i tillegg til at han ble tiltalt for å ha krenket Atatürks minne. Paragraf 301 nok en gang. Dette på tross av at det var et historisk faktum.

Protokollene og skrittet mot normalisering tatt den 31. august var opprinnelig forventet i april, men Tyrkia gikk tilbake på avtalen. Alt som kunne bli annonsert den 22. april 2009 var et vagt Veikart. Denne vaklingen var øyensynlig på grunn av press fra Azerbaijan, en hovedleverandør av billig gass til Tyrkia, and som Tyrkia deler nære lingvistiske bånd med, og fortsatt nasjonalistisk opposisjon mot å inngå et kompromiss med Armenia i det tyrkiske politiske systemet. Dette sammenfalt med en periode i Tyrkia hvor reformer mot EU medlemskap praktisk talt hadde stanset; hvor statsminister Erdoğan syntes å gå vekk fra Tyrkias EU medlemskap ambisjoner for heller å ettertrakte alternativer i Russland og Sørvest Asia; og hvor Tyrkia tok side i Sørvest Asia saker, med hard kritikk av Israel, som i gjengjeld truet med å anerkjenne folkemordet på armenerne.

Nyhetene om normalisering med Armenia er trolig et signal om at Tyrkia har endret retning igjen, noe som vil hedre avstemningen som viste at hele 70 prosent av den tyrkiske befolkningen støttet president Güls besøk til Armenia under det siste års første runde fotballkamp i septembers, og den store kampen Tyrkias intellektuelle og politiske eliter har tatt i opp gjennom årene for å forkaste den nasjonalistiske benektelsen av folkemordet i 1915, samt paragraf 301 som omhandler krenkelse av staten de militære Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – hva nå det måtte være. Tyrkia sto på azerbaijansk side mot Armenia, og det forblir uklart hva som vil skje med Erdoğans lovnad til azerbaijan den 14. mai om at det ikke vil bli noen åpning av grensen før Armenia har trukket seg ut av okkupert azerbaijansk territorium.

En annen viktig ting er at Tyrkia, som en del av protokollene, vil kreve informasjon vedrørende ASALA og PKK, noe som i følge kilder kan sabotere åpningen mellom de to landene på grunn av bånd mellom PKK og ASALA. I følge protokollene skal de to landene nå dele etterretning vedrørende såkalte terrorister. Armenia må også fordømme terroristaksjonene til ASALA som myrdet flere tyrkiske diplomater og sivile. Og på tross av at organisasjonen er marginalisert så krever Turkish National Intelligence Agency etterretning vedrørende medlemmer av ASALA som ennå lever i Armenia. En annen årsak for Tyrkias krav vedrørende ASALA er informasjon om at ASALA fortsetter sin eksistens innen PKK, og da ikke aller minst syriske armenere, noe mye kan tyde på at det er.

En erklæring av president Woodrow Wilson

på USAs uavhengighetsdag den 4. juli 1918:

”NED MED DE AMERIKANSKE IMPERIALISTENE!”

Denne parolen, eller en av dens mange variasjoner, kan bli sett på demonstrasjoner rundt om i hele verden. USAs politikk har gitt dette rykte, som fyrer opp under et legitimert hat i land som Afghanistan, Irak, Palestina og andre ofre for USAs behov for olje og støtte for Israel. Men mindre enn 100 år siden ble USA beundret på den globale arena som en bastion for rettferd og frihet. Sionisme, troen på at alle jøder har rett på å komme til et hjemland i Palestina, fordømt i offisielle dokumenter.

King-Crane kommisjonen er relativt ukjent, begravd under et århundre med sionistisk propaganda og forsøker å diskreditere Henry Churchill King og Charles R. Crane som nazi sympatisører, når realiteten er det stikk motsatte. King var en av de mest kjente folkeopplysere i sin tid og fungerte som direktør for religionskunnskap for YMCA i Frankrike, mens Crane ble utvalgt som en del av en spesiell diplomatisk oppdrag til Russland og var USAs ambassadør til Kina fram til 1920-1921.

I 1919, etter Første verdenskrig og oppløsningen av Det ottomanske imperiet, valgte president Woodrow Wilson ut King og Crane til å lede Inter-Allied Commission on Mandates in Turkey. King og Cranes oppdrag var å nedsette ønskene til folket i de tidligere ottomanske territoriene vedrørende deres ønske om å danne regjering og hvor vidt en utenlandsk intervensjon ville bli akseptert. President Woodrow Wilsons tale den 4. juli 1918 uttrykte deres motive:

“The settlement of every question, whether of territory, of sovereignty, of economic arrangement, or political relationship, rests upon the basis of the free acceptance of that settlement by the people immediately concerned, and not upon the basis of the material interest or advantage of any other nation or people which may desire a different settlement for the sake of its own exterior influence or mastery.  If that principle is to rule, and so the wishes of Palestine’s population are to be decisive as to what is to be done with Palestine, then it is to be remembered that the non-Jewish population of Palestine – nearly nine-tenths of the whole – are emphatically against the entire Zionist program.  The tables show that there was no one thing upon which the population of Palestine were more agreed upon than this.  To subject a people so minded to unlimited Jewish immigration, and to steady financial and social pressure to surrender the land, would be a gross violation of the principle just quoted, and of the People’s rights, though it is kept within the forms of law.”

Untold Story of the King-Crane Commision

Armenia:

No other single issue has aroused so much passion and controversy and occupied the attention of the present Armenian public and political life as the relationship with Turkey. The lawful claims of Armenians for moral satisfaction, financial indemnification and territorial readjustment, remain the longest, most intractable, and potentially one of the most dangerous unsolved problems of international relations and world community of the modern times. The emergence of the Armenian state – the Republic of Armenia, and its presence on the world political stage as the successor of the first Armenian Republic (1918-1920), adds a critical dimension to the matter. The importance of the new dimension is based on the fact that as a subject of international law the Republic of Armenia is in full power and has all legal rights to pursue the implementation of the legal instruments and to insist on the fulfillment of international obligations assumed by the Turkish states – the Republic of Turkey or the Ottoman Empire, as a legal predecessor of the Turkish Republic. It is therefore imperative to analyze all relevant legal instruments, i.e. bilateral and multilateral treaties, Woodrow Wilson’s Arbitral Award (22 November 1920), diplomatic documents and international papers, resolutions of international organizations, recommendations of special missions, decisions of law-determining agencies (particularly of the International Court of Justice), the opinions of authoritative institutions, etc. to clarify the legal state of Armenian-Turkish confrontation and determinate the legal aspects of the Armenian claims regarding Turkey.

Due to final and binding character of the arbitral awards it seems the most appropriate to begin the elaboration of the legal instruments with the arbitral award of the President of the United States of America Woodrow Wilson (22 November 1920): “Decision of the President of the United States of America respecting the Frontier between Turkey and Armenia, Access for Armenia to the Sea, and the Demilitarization of Turkish Territory adjacent to the Armenian Frontier.”

«The Turkish portion of the present Ottoman Empire should be assured a secure sovereignty, but the other nationalities which are now under Turkish rule should be assured an undoubted security of life and an absolutely unmolested opportunity of autonomous development, and the Dardanelles should be permanently opened as a free passage to the ships and commerce of all nations under international guarantees.»

“With full consciousness of the responsibility placed upon me by the request, I have approached this difficult task with eagerness to serve the best interests of the Armenian people as well as the remaining inhabitants, of whatever race or religious belief they may be, in this stricken country, attempting to exercise also the strictest possible justice toward the populations, whether Turkish, Kurdish, Greek or Armenian, living in the adjacent areas.”

Armenian-Turkish border determined by Wodroow Wilson arbitration award

Wilsonian Armenia – Wikipedia

The Arbitral Award on Turkish-Armenian Boundary by Woodrow Wilson

Liberation of Western Armenia

Wilson for Armenia.org

armenia Treaty_of_Sevres_President_Wilson_Armenian_Boundary

armenia-throughout-history-map-550

Bilde: MAP

nagorno-karabakh-01

Nagorno-Karabakh_Occupation_Map

Bilde: MAP

Bilder: Nagorno-Karabakh

ARF Eastern U.S. Central Committee chairperson

Antranig Kasbarian:

Let me be clear: This is not about some ordinary disagreement. These protocols represent an advanced stage, perhaps the final stage, in Turkey’s effort to bury our national demands—the Armenian Cause, most broadly. When fundamental issues are now put on the block (i.e. creating committees that could question the genocide’s incontrovertible nature, i.e. affirming Turkey’s current borders which are based on genocide and dispossession), the time for niceties has passed. In our view, the Armenian government has crossed a major line here. The authorities, not the ARF, should be the ones worried about proprieties at this stage.
On a more practical note, let me say this: We are facing a momentous stage in our national history, and there may be only weeks until these protocols are up for signing. Our valuable time should be spent in convincing our own government—through all means necessary—that this move would betray Armenia’s fundamental interests. We don’t have time to convince the Turks, the Swiss, the Americans, whose interests lie somewhere else. Our only hope is to convince our own government and public. If we fail to do all that we can, and find later that the worst has been realized, how will we react then? Will we say, “It’s really terrible what has happened, but at least we behaved politely with our authorities”? No. At a time when the knife has reached the bone, we must be guided by our larger principles. It’s imperative that we stand up for what is right. Yes, even by publicly confronting our own government. This is not sacrilege. Rather, it’s a reflection of how far Armenia has strayed, how much its policies and positions have deteriorated.

Muriel Mirak-Weissbach:

In my book, I have tried to suggest an approach. Its title, Through the Wall of Fire, is taken from an episode in Dante’s Divine Comedy, actually its turning point. At the end of Purgatory, the pilgrim Dante is confronted with a Wall of Fire which he is told he must pass through in order to enter Paradise. Paralyzed by fear and the vivid memories of those he had seen in Hell tormented by fire, he is unable to move. It is only when his guide Virgil tells him that his beloved Beatrice is on the other side of the Wall of Fire that he is able to act. Abandoning his obsession with himself to shift his focus to the Other, and willfully casting aside all irrational emotions that had governed him earlier–wrath, hatred, fear, and desire for revenge,– Dante succeeds in entering the flames and crossing into a new, morally superior realm. There in Paradise he joins with political leaders, intellectuals, religious leaders, and others to build a society founded on justice, a reflection of the City of God.


The episode is a powerful metaphor for the challenge posed to the leaders of Armenia and Turkey today: can they, through a determined act of personal and political will, cast off the heritage of a century of enmity and mistrust, and, dealing rationally with the historical past, enter a new universe of political discourse?

Bloody Turk!

Heldigvis er det også positive ting som har skjedd, også på tyrkisk side. I en veldig sjelden nyhetsartikkel publisert av en av de største avisene i Tyrkia, Today’s Zaman, taler forfatteren åpent om folkemordet og hvordan det ble orkestrert. Det var i begynnelsen total stillhet og benektelse av folkemordet, men en prosess begynte for to år siden hvor man kunne finne fraser som ”det såkalte folkemordet,” ”armensk påstand om folkemord” osv. Folkemord ble uansett skrevet i sitatmarkør. Den 18. septembers artikkel i Today’s Zaman kalt Bloody Turk!
av menneskerettighetsadvokaten Orhan Kemal Cengiz om hvordan folkemordet ble organisert og orkestrert av den herskende elite i den tyrkiske regjeringen i 1915 var uansett helt unik. Den starter slik: ”I am not a religious person. I am not Kurdish. I am not gay. I am not Christian. I am not Armenian. I am not Roma. But I have spent all my life defending these people’s rights.”

Justice not Protocols.com

The Protocols

Asbarez.com

An open letter to US President Barack Obama:

”Thanks to your leadership, recent protocols were made public by the respective foreign ministries of Armenia, Turkey and Switzerland. Those advances must not pre-empt America’s moral standing, nor the credibility of its foreign policy.

We urge you at this critical time for the entire Caucasus region to confront Turkish leaders with the historic truth. That will help, in the first place, to heal the deep wounds in the history of the Turkish people, thereby laying the foundations of a true democracy, allowing that country to join the family of civilized nations.

We believe that will also be consonant with your conscience and with America’s global leadership and will help Armenia regain its place in the world.”

Letter: ADL District Committee of US and Canada Appeals to President Obama

They don’t have the Right to Deal on Genocide and on Western Armenian lands – It’s not Their’s:

”I say all Armenians rise as one and reject these two protocols, after all the current authorities do not care for the presnt or the future of Armenia. Global powers are still at their dirty games, we do not need none of them. Reject these crap and keep the borders closed at least now we know where the enemy is standing. Normalization of relations should occur only after the enemy has renounced its past has paid in full for all the damage for Armenia including the damage caused recently by its blockade. If they do not want to come to terms, why do we need to compensate for their crimes and forget what they did and are planning to do.”

Tekster:

Armenia, Turkey Announce Relations Protocols

“Football Diplomacy”: Armenia-Turkey Rapprochement

Kasbarian: The Armenian Government Has Crossed a Major Line

ARF Declaration on Armenia-Turkey Protocols

ARF Bureau Issues Announcement on Protocols

Take the Armenian Weekly, Asbarez Survey on Turkey-Armenia Protocols (Corrected Link)

Armenia and Turkey to Sign Protocols on Relations

Azerbaijan Seeks to Thwart Turkish-Armenian Rapproachement

urartu1bk0

Her

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: