Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Kampen om irakisk olje

Posted by Fredsvenn den mai 24, 2009

Hva krigen handlet om

Mens Bush administrasjonen har hevdet at krigen i Irak ikke handler om olje, har Greenspan som forlot posten som sentralbanksjef i januar 2006 tilsluttet seg krigsmotstanderne som hevder at Bush invaderte Irak for å sikre seg kontroll over landets rike oljeforekomster. Det hvite hus avviser at Iraks oljerikdom var en medvirkende årsak til invasjonen i 2003 på tross av at det tradisjonelt har ligget to læresetninger bak den amerikanske oljepolitikken:

1. ”Olje er alt for viktig til at den kan overlates til araberne”, sa utenriksminister Henry Kissinger da prisene steg fra 1,80 dollar fatet i 1970 til 12,45 dollar i 1974 under den første oljekrisen i 1973

2. ”Vi vil forbruke to prosent mer olje for hvert år samtidig med at den årlige produksjonen faller med tre prosent. Det fører til en mangel på 50 millioner fat om dagen i 2010”, sa visepresident Dick Cheney da han gikk av som styreleder for verdens største oljeentreprenørselskap Halliburton. ”Det er trist at det er politisk upassende å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i stor grad om olje”, skriver Greenspan.

Lobotomeringen av en kultur

Pentagon hadde på forhånd blitt orientert om diverse konvensjoner og protokoller, der i blant Haag konvensjonen med sine to tilleggsprotokoller, og USA hadde fått laget i stand en liste over de viktigste kulturminnesamlingene de skulle beskytte, noe de ikke gjorde. Det eneste stedet USA fysisk beskyttet etter invasjonen var oljeministeriet. Plyndring av arkeologiske steder og regionale museer fortsatte på tross av at det under internasjonal lov var USAs ansvar som okkupasjonsmakt å forsvare kulturelle steder.

I følge teksten Spoils of War: The Antiquities Trade and the Looting of Iraq publisert den 3. januar 2004 av Gregory Elich har det som skjedde i Irak blitt kalt ”den verste kulturelle ødeleggelsen til å finne sted siden Andre verdenskrig, og en arkeolog har sammenlignet det med ”lobotomien av en hel kultur.”

Til forferdelse for arkeologer i hele verden fulgtes veltingen av den irakiske regjeringen av amerikanske soldater med en bølge av plyndring og ødeleggelse av Iraks nasjonale kulturarv. På tross formaninger om handling fra sinte akademikere forble den kulturelt slumrende Bush administrasjonen likegyldig, og begynte kun forsinket å handle da mediedekningen ble til en PR fiasko som truet med å vende det tillagde bilde av vennlig frigjøring.

Privatisering av olje

Den irakiske regjeringen ønsker nå å signere nye oljeforhandlinger med multinasjonale selskaper, som Naomi Klein beskyldte for å ha planer om å plyndre irakisk olje da hun advarte mot en ny irakisk oljelov som ville sikre store profitter for britiske og amerikanske oljeselskaper, mens irakere vil være dømt til fattigdom. I hennes bok The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism hevder hun at planen vil la firmaer som BP og Shell tjene hundrevis av milliarder av dollar i profitt og ilegge “en dom av evig fattigdom i et land hvor 95 % inntektene kommer fra olje.”

I følge Klein utstedte Paul Bremer, den amerikanske direktør av gjenoppbygging og humanitær assistanse, en politick av sjokkterapi i Irak i etterkant av invasjonen. “Før invasjonen var Iraks økonomi ankret ved sitt nasjonale oljeselskap og av 200 statseide selskaper. Måneden etter han ankom annonserte Bremer at 200 firmaer skulle privatiseres.” Man skulle få såkalte ueffektive statsselskaper inn i private hender, noe som i følge Bremer skulle være viktig for Iraks økonomi. I følge Klein: “Saddams borttagelse fra makta har åpnet vistas av muligheter for oljegiganter, inkludert Exxon Mobil, Chevron, Shell og BP.”

Irak legger nå nye olje- og gassfelt ut på anbud, og tillater utenlandske selskaper en eierandel på opp til 75 prosent. ”Her finner jeg grunn til å sitere min tidligere sjef i Statoil, Jens Christian Hauge: ”Dette er som å gjelle seg med en sløv kniv”, kommenterte Statoils første juridiske direktør, advokat Jon Rud, i mars måned 2009 etter å ha pløyd gjennom resymeet med konklusjonene fra det tre dager lange symposiet i den irakiske hovedstaden hvor Iraks oljepolitikk ble gjennomgått.

Irak går i spissen med å lette vilkårene for oljeprosjekt, lød overskriften i Financial Times den 27. februar, åpningsdagen for seminaret. Oljeselskapene har gjenvunnet sin slagkraft, og Irak er ”det første konkrete eksemplet på et globalt maktskifte som begynner å sveipe gjennom oljeindustrien”, skrev avisen. Årsaken er angivelig at oljeprisene, som ligger vel hundre dollar fatet lavere enn i juli i fjor da prisen passerte 147 dollar, gjør at de store oljeselskapene stiller sterkere overfor de oljeproduserende landene, hevder Financial Times.

Ved årsskiftet la Iraks oljeminister Hussein al-Shahristani ut den andre anbudsrunden på elleve olje- og gassfelt, blant dem oljefeltene Majnoon og West Qurna fase 2. Feltene produserer i dag under 600.000 fat om dagen, men rommer begge anslagsvis minst tolv milliarder fat hver. Ifølge Shahristani er bare femten av 78 kjente felt i bruk. Nær 90 prosent av reservene vil nå bli lagt åpne for okkupasjonsmaktenes store oljeselskap. Først i køen står ExxonMobil og ChevronTexaco, British Petroleum og Royal Dutch Shell.

Den irakiske regjeringen tilbyr nå eierandeler for de utenlandske selskapene på opptil 75 prosent, mot et tidligere tak på 49 prosent. Før var det å snakke om produksjonsdelingsavtaler (PSA) et ”nei, nei”, men dette blir nå omvurdert. PSA-kontrakter blir vurdert. Dette på griunn av at de irakiske politikerne hevder Irak ikke har ressurser og kunnskap nok til å utvikle egen oljeindustri. Regjeringen vil opprette et nytt oljestyre og omorganisere det statlige oljeselskapet.

”Status quo og dagens oljepolitikk er ikke lenger akseptabel. Elementene i den nye politikken er der. Den vil nå bli evaluert og utviklet”, sier Barham Ahmad Saleh, den kurdiske visestatsministeren for nasjonal sikkerhet siden juni 2004, med et mellomspill som planleggingsminister fra mai 2005 til mai 2006. Han nevnes ofte som potensiell arvtaker etter president Jalal Talabani dersom han går av etter perioden eller får voksende helsemessige problemer. Dette er ikke en kortsiktig politikk for å få inn penger i statskassa når oljeprisen er lav, men innebærer et langsiktig politisk linjeskifte.

Man vil nå tilby høyere eierandeler for utenlandske selskap og senke produksjonsmålene for selskapene før de blir betalt for arbeidet. Dermed har al-Shahristani snudd opp ned på Iraks oljepolitikk før den nye oljeloven er blitt vedtatt i parlamentet – og han har Saleh med seg. ”Om amerikanerne ba Saleh klatre opp i et høyt tårn og hoppe ned i et svart hull, ville han gjøre det”, sier et framtredende medlem av presidentfamilien, men linjeskiftet vil trolig møte betydelig motstand i Bagdad.

Irak utvinner om lag 2,4 millioner fat om dagen. San Diego Union Tribune skrev i januar at det er planer om å øke produksjonen til 4-4,5 millioner fat i løpet av 4-6 år, men i følge Saleh har man planer om å øke til 6-8 millioner fat og ”om jeg forteller mer, vil det påvirke oljemarkedet”, sier han. Han hevder at Iraks oljepolitikk har vært mislykket og at man trenger hjelp til produksjon og teknologi for å utvikle reservene til beste for folk i et gjenreist Irak.

I følge Saleh har oljen vært en forbannelse for Irak ettersom den har ført til ”masseødeleggelsesvåpen og kriger.” Utelatt fra fortellingen er at Irak gjennom nasjonaliseringen i 1971 utviklet seg til å bli den mest moderne arabiske staten, med gratis helsevesen og utdanning. Inntektene for olje utgjør nær 95 prosent av landets budsjett. Irak er dermed sårbar på pris.

Det hele er et stort skifte tilbake til de internasjonale oljeselskapene som vinner tilbake en del av forhandlingsposisjonen de hadde før. Oljedepartementet skal ikke kunne gripe inn i den operasjonelle virksomheten til oljeselskapene, aller minst det som er blitt produsert (upstream) og styrene i oljeselskapene skal få ekstraordinær myndighet til å framskynde gjennomføringen av planer og overvinne administrative flaskehalser og sperrer.

Statoil

Nå, midten av mai måned 2009, vurderer Statoil sterkt å by på oljefelter i krigsrammede Irak denne sommeren, noe blant annet Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs mener er helt uforståelig. Dette ikke minst på grunn av at Irak er et okkupert land med en regjering som har utført grove overgrep og blant annet står bak utallige ulovlige arrestasjoner, utbredt tortur og utenomrettslige henrettelser. NUPI-forsker Daniel Heradstveit, som er tidligere Statoil-rådgiver, føler seg allikevel trygg på at oljeselskapet vil engasjere seg i Irak i år. I følge ham er det ikke bare solskinn i Irak, ”men Statoil er pokker meg nødt til å være til stede. De kan ikke vente til alt er perfekt. Selv om Irak ble bombet sønder og sammen, er det viktig å bidra til å normalisere landet.”

Det irakiske oljedepartementet har invitert den norske oljekjempen til å by på utviklingen av det gigantiske oljefeltet Nahr Bin Umar i Sør-Irak – den første budrunden i landet siden USAs invasjon i 2003, men det er ikke endelig avklart når beslutningen om et bud på Nahr Bin Umar må tas. Gevinsten ved suksess er 20-årskontrakter på oljeutvinning i Irak. Det hevdes at Statoil vil ta sin beslutning i juni. En analytiker som følger Statoil tett venter at selskapet vil legge inn minst ett bud i Irak i sommer ettersom ”det er i år toget går i Irak, det er nå regjeringen holder en rekke auksjoner av gamle og nye oljefelt.” Oljegigantene Total og Chevron vil trolig konkurrere med Statoil i en irakisk budrunde på feltet – som rommer over 6 millioner fat olje.

Statssekretær Robin Martin Kåss (Ap) i Olje – og energidepartementet, som bekrefter at han gjennom embetsverket er gjort kjent med at Norges største selskap vurderer ulike muligheter i Irak, hevder beslutningen om et eventuelt bud hører inn under Statoils styre og ledelses ansvar og legger til grunn at regjeringen har tillit til at Statoil ivaretar etiske standarder når de engasjerer seg utenlands. Regjeringen har i følge Kåss ingen politikk på at det ikke skal investeres i Irak på tross av at det betyr at Statoil på denne måten blir en krigsprofitør om de byr på oljefeltet like ved havnebyen Basra, noe som er fullstendig uakseptabelt. Irak er fortsatt okkupert, og det innebærer at irakerne selv ikke har råderett over sine egne ressurser.

Se: Kampen om irakisk olje

Change, Change, Change

Mange vil mene at det gikk en ondskapens akse til støtte for Bush-regimet gjennom oljeindustrien, det militærindustrielle kompleks, andre multinasjonale selskaper, og det kristne høyre, alle viktige bidragsytere til Bushs valgtriumf, og alle med talsmenn på høyeste plan i USAs administrasjon. En akse som har brukt den 11. september og krigen mot terrorismen til å gjennomføre sine utenriks- og innenrikspolitiske planer i et i sannhet imponerende omfang og så langt uten særlig hindring verken hjemme eller ute.

Det bemerkelsesverdige er at de står i motstrid til alt som er nødvendig for å oppnå fred, globalt demokrati, økonomisk likhet og rettferdighet, økologisk beskyttelse av miljøet, og global stabilitet. De representerer valgene til et alt for mektig lands elite, fast bestemt på å konsolidere sitt økonomiske og politiske forsprang på kort sikt, helt uten hensyn til kostnadene for verdenssamfunnet og forsterker alle de stygge tendensene ved militariseringen og globaliseringen som har ført til økende vold, inntektsskjevheter og de voldsomme protestene mot Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF), og Verdensbanken.

Mange hevder nå at Obama kampanjens Change, Change, Change var lite annet enn propaganda. Disse hevder at det bør være innlysende at USA ikke har den fjerneste tanke om å avvikle okkupasjonen, men bare om å gi den en form som er billigere for den amerikanske statskassa og mer appetittvekkende på diplomatiske festmiddager.

I forhandlinger om vilkår for tilbaketrekking fra Irak krevde USA under Bush administrasjonen å få beholde 50 militærbaser i landet, at amerikanske hæravdelinger skal kunne operere fritt, full kontroll over irakisk luftrom under 29.000 fot, samt juridisk immunitet for sine soldater og private sikkerhetsvakter.

I følge et intervju av journalist og forfatter Amy Goodman som ble sendt den 27. februar 2007 på Democracy Now! sa den forhenværende CIA-analytikeren (under Lyndon Johnson og Richard Nixon), anerkjente akademikeren og ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, Chalmers Johnson, som blant annet er forfatter av boken Nemesis: The Last Days of the American Republic, hvor han tar til orde for at det at USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan kan føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning, blant annet om Irak-okkupasjonen:

”Og så valgte vi Irak som er det nest rikeste oljelandet på jorden og et sted som passer ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, der i blant Seymour Hersh, men jeg tror at en viktig årsak til at vi ikke hadde noen plan for å komme oss ut av Irak er at vi ikke hadde til hensikt å forlate landet. Og den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet, er sikre bevis på dette. Man kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen annen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har gjentatte ganger sagt på sin liksom nonchalante måte når han blir spurt: ”Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?” og han sier vanligvis: ”Å, minst et tiår på disse basene.” Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem.”

Obama sier nå at de amerikanske soldatene skal ut og at det ikke skal være noen permanente militærbaser i Irak. Vi får se, men det kan se ut som om Obama administrasjonen satser mer på uløike typer kontrakterte leiesoldater. I tillegg kommer at ulike land, der i blant Norge, trener opp irakisme politi og militser. Det at irakisk politi og militære kurses på Jåttå i Stavanger svekker inntrykket av at Norge er helt ute av Irak-invasjonen.


Is it a joke?


Obama also had talks with Iraq’s leaders, and confirmed his plans to withdraw all US troops from Iraq by the end of 2011. The president flew into Baghdad’s international airport before travelling by road to meet Gen Ray Odierno, the US military commander in Iraq, and some of the 140,000 US soldiers serving in the country. Obama thanked Gen Odierno for helping to lead what he said was ”a very effective operation” in Iraq. He told about 600 US soldiers gathered at the Camp Victory military base that they had helped Iraq to ”stand on its own as a democratic country.” ”That is an extraordinary achievement, and for that you have the thanks of the American people,” he said.

iraq_oil_map355

oil_fields_map

iraq-oil-33 wilmot

iraqi oil qqxsgIraq OIL

iraq-oil-law

Revealed Secret Plan to Keep Iraq under US Control

US Asks 50 Military Bases in Iraq

If the U.S. is ultimately leaving Iraq, why is the military expanding its bases there?

Secret Security Pact Will Ensure Permanent Iraq Occupation

On surprise visit to Iraq, Obama vows to get U.S. troops out by 2011

Will Obama Vacate Iraq?

Obama’s Iraq Exit

The Obama-Biden Transition Team

U.S. Moves to Replace Contractors in Iraq

Democrat’s Mercenaries (Dyncorp) replace Republican Mercenaries

Operators and Contractors − DynCorp hopeful for the Obama future

2 kommentar to “Kampen om irakisk olje”

  1. nuztorad said

    Interessant… Kanskje det var derfor Obama annonserte at USA måtte bli mindre avhengig av utenlandsk olje, fordi han visst dette var en av hovedgrunnene til USAs engasjement i Midtøsten? Men hvor har du «I forhandlinger om vilkår for tilbaketrekking fra Irak, krever USA å få beholde 50 militærbaser i landet, at amerikanske hæravdelinger skal kunne operere fritt, full kontroll over irakisk luftrom under 29.000 fot, samt juridisk immunitet for sine soldater og private sikkerhetsvakter.» fra? Det hadde vært interessant å vite!🙂

  2. nuztorad said

    Men den øverste linken, i hvert fall ( fant ikke den andre), var jo fra juni i fjor. FØR Obama…?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: