Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Folkemordet på armenerne

Posted by Fredsvenn den januar 24, 2009

ataturk0c3

ataturk0e3

NETHERLANDS-ARMENIA-TURKEY-HISTORY

ataturkarmenian-music-awards-2006-01

ataturk1681

ataturk20080709-232934-pic-301518827

ataturk_gencligi_id_by_ataturk_gencligi

ataturkarmenian_genocide

ataturkarmeniangenocidemap

ataturkoldmap

ataturkimg33216_t

ataturkimg33228_t

ataturkthey_shall_not

atattarmenia-lake196

Vi har alle hørt om hva som skjer i Gaza og venstresiden i Norge, som tydeligvis ikke har forstått hva som fant sted i det osmanske imperiet ettersom de ser på Mustafa Kemal Ataturk, som i moderne tyrkisk historie regnes Atatürk for å være den største reformisten og tyrkiske helten, ikke minst på grunn av at han grunnla den tyrkiske republikken rett etter Første verdenskrig og ble også landets første folkevalgte president, som en befrier, en dyktig militærleder og en nasjonalistisk talsmann, som samlet folket og kjempet tappert mot grekerne og engelskmennene under og rett etter første verdenskrig. Blant tyrkerne har han alltid blitt respektert, og hans ideer kalles kemalisme og utgjør nesten Tyrkias grunnlov. Atatürk selv gikk alltid med dress og hatt av europeisk type, og insisterte på at alle tyrkere skulle gjøre det samme.

Det er riktig at Atatürk gjennomførte en modernisering, som i dagens bruk av ordet vil si en vestliggjøring av det tyrkiske samfunnet, noe som var langt fra smertefritt og langt fra kun det gode ettersom den europeiske nasjonalismen hadde dødelige konsekvenser i denne delen av verden. Ataturk kan mer sees på som en Stalin eller Saddam Hussein. Den medisinen Ataturk kom med for Tyrkia, det osmanske riket ble oppfattet som Europas syke mann, var langt fra kun å være god, men kan bli oppfatt som både imperialistisk og undertrykkende, og da ikke aller minst for de mange av landets minoriteter som enten ble tyrkifisert, undertrykt eller utslettet. Atatürk og startet en tyrkisk nasjonalistisk bevegelse i Ankara.

Arven etter Atatürk er tydelig i dagens tyrkiske militære styrker, som er preget av nasjonalistisk ledelse og har som sitt mål å beskytte Tyrkia så vel mot prestestyre som mot å bli kontrollert av andre land. Men kemalistiske offiserer har tre ganger (i 1960, 1971 og 1980) med begrunnelse i Atatürks lære, initiert militærkupp mot sitt eget lands styresmakter og kalt det bekjempelse av politisk korrupsjon. Dette har naturligvis skapt frykt hos myndighetene, og selv dagens moderate muslimske regjering er nødt til å trå meget varsomt når det gjelder følsomme tema som Kypros og kurdere, for ikke å nevne folkemordet mot armenerne, for ikke å fornærme kemalistiske krefter i det militære. Kemalistenes uuttalte militære trusler mot sin egen nasjons ledere gir dem en makt over Tyrkias politikk som har blitt en av grunnene til at Tyrkia ikke har kunnet bli godtatt som medlem i Den europeiske union, selv om deres innflytelse og posisjon er blitt betydelig svekket under dagens regjering.

Da Første verdenskrig begynte brøt det ut krig mellom det osmanske imperiet og det russiske imperiet i Kaukasus, og på grunn av de persiske kampanjene, begynte den ungtyrkiske regjeringen i Konstantinopel å se på armenerne med en fornyet mistillit. De kristne hadde i århundrer blitt marginalisert og drept, og da ikke aller minst av de mange kurdiske gruppene som kom som nomader fra sørøst og som ble bevæpnet av den osmanske stat. Da Hitler under den andre verdenskrig bestemte seg for å massakrere jødene sa han ”Hvem husker i dag armenerne, hvem vil i morgen huske jødene”, og synet på de to ulike folkene var mer eller mindre det samme.

Hitler trodde at nazistenes folkemord på jødene skulle glemmes like fort som folkemordet på armenerne. Mellom 1.5 og 1.8 mill armenere mistet livet idet Robert Fisk anser for å være verdens første holocaust og Hitlers inspirasjon for drapet på jødene. Det blir i begge tilfelle påpekt at bl.a sionister sto bak folkemordene, men dette skal jeg ikke skrive mer om her. Her rekker det å si at Israel har vært blande de mest standhaftigste når det kommer til å ignorere, undergrave og ikke vedkjenne at det dreier seg om et folkemord. Hendelsene fra 1915-1917 blir ansett for å ha blitt utført av staten, men Tyrkia, som er alliert med Vesten og har en viktig strategisk posisjon i Sørvest Asia, nekter å anerkjenne folkemordet noe også land som USA og Storbritannia gjør. Dette på tross av at Armenia og den armenske diaspora har arbeidet for offisiell anerkjennelse av det.

Under Førstekrig klarte sionistene å få gjennomslag for Balfour erklæringen, et brev skrevet av Storbritannias daværende utenriksminister, Athur James Balfour, stilet til den prominente leder av de britiske jøder, Lord Rothschild, som ga det jødiske samfunnet et nasjonalt hjem i Palestina i utsikt, men som samtidig uttrykkelig understrekte at opprettelsen av dette nasjonale jødiske hjem på intet tidspunkt måtte krenke juridiske og religiøse rettigheter for de befolkningsgrupper som allerede befant seg i området. Da dette allikevel fant sted forsøkte britene å stanse det, men da var det for sent.

Til og med under Andre verdenskrig anså flere sionister, der i blant Avraham («Yair») Stern, en tilhenger av den revisjonistiske sionist bevegelsen dannet av Ze’ev Jabotinsky og et medlem av Irgun, den nasjonale militærorganisasjonen, Storbritannia som sin største fiende noe for eksempel bombingen av Kong David Hotel i Jerusalem i 1946 og Deir Yassin massakren kan bekrefte. Churchill mente for eksempel at Palestina var det verste mandatet Storbritannia noen sinne hadde hatt. Årsaken var det enorme presset sionistene utførte mot Storbritannia i etterkrigstiden, noe som gjorde at Storbritannia etterlot Palestina til USA og ikke minst til sionistene. Dette på tross av at de før de trakk seg ut hadde forsøkt å stanse det som kom til å skje og som vi i ettertiden har betraktet, men uten å ha funnet evne til å endre. Sionistene tok over og undertrykket og jaget bort den befolkningen som var der.

Irgun, som førte frem til det som i dag er kjent som Israel Defense Forces, har i Vesten blitt beskrevet som en terroristorganisasjon av The New York Times, The Times, BBC, Anglo-American Committee of Enquiry og prominente internasjonale og jødiske figurer som Winston Churchill, Tom Segev, Hannah Arendt og Albert Einstein, samt mange andre, var en politisk forløper til Israels høyrevings Herut parti, som førte frem til dagens Likud parti, som ledet eller vært del av de fleste israelske regjeringer siden 1977. Irgun var det væpnede uttrykket til den revisjonistiske sionismen grunnlagt av Ze’ev Jabotinsky, som uttrykte hans ideologi som ”en hver jøde har rett til å komme til Palestina; kun aktiv hevn vil forhindre arabere og briter; kun jødisk væpnet styrke vil sikre den jødiske stat.” Under tiden skiftet fokuset for deres aksjoner fra palestinske arabere til britene.

I 1940, da Irgun bestemte seg for å slutte sin undergrunnsmilitæraktiviteter mot britene under Andre verdenskrig forlot Avraham («Yair») Stern Irgun for å danne hans egen gruppe kalt Irgun Tsvai Leumi B’Yisrael (National Military Organization in Israel). I følge Stern skulle den jødiske befolkningen i Palestina bekjempe, heller enn å støtte, britene i sin krig. Han var i mot de såkalte White Paper av 1939, som reduserte både jødisk immigrasjon og muligheten for jøder å få tak i land i Palestina. Han mente at immigrasjon til Palestina skulle være tilgjengelig for jødiske flyktninger fra Europa.

Stern mente at det å dø for den utenlandske okkupasjonsmakt som forhindret opprettelsen av den jødiske stat var unyttig og skilte mellom fiender av det jødiske folk, slik som britene, og jødehatere, slik som nazistene, og mente at den førstnevnte måtte bli slått og den sistnevnte manipulert. Han startet samarbeid med nazistene for å få hjelp til å etablere en jødisk stat i Palestina bestående av jøder som flyktet fra nazismen i utbytte mot samarbeide med nazistene mot deres felles fiende, det britiske imperiet. Han forsynte nazistene med jødehat, samtidig som han ikke ville hjelpe jøder, på tross av tyske forslag, så lenge de ikke kom til det som senere kom til å bli Israel. Han skydde ingen midler. Men han representerer så absolutt ikke hele den sionistiske bevegelsen, som i dette spørsmålet som i de fleste andre, var splittet både når det kom til mål og midler.

Det er mye man kan klandre sionister og jøder form, generelle trekk som har kommet til å forme verdenspolitikken, men man skal ikke kaste stein i glasshus ved å kritisere disse for noe også andre tar del i eller gjør. Ingen vil få det bedre bare ved å peke på hva sionister og jøder gjør, foruten gjennom å sette pekestokken mot seg selv og endre sin egen politiske rolle. Dette sagt like mye om den tiden denne teksten handler om som situasjonen i dag. Og ting som ser ut til å være nøyeplanlagt og organisert kan være et resultat av mange ulike hendelser. På tross av at sionister og frimurere, korrupte eller ikke, var med på å planlegge og gjennomføre folkemordet i 1915 så var det for det meste kurdere og tyrkere som utførte det, og som dermed burde være dem som blir sett på som de ”skyldige.”

En hver er herre over seg selv. Det er dette, på slutten av dagen, det hele handler om. En hver er ansvarlig for sine egne handlinger. Samtidig må vi innse at spekulanter, finansfolk, bankere, industrialister, etterretningsfolk, politikere og diplomater osv. spiller en helt avgjørende rolle når det kommer til å forme verden og at jødene, og da selvsagt ikke alle, i dette spillet er meget betydningsfulle og ikke alltid akkurat har vært med på å gjøre verden bedre. Jødene har gjennom historien vært assosiert med penger, noe som ikke er uten grunn. Jesus kastet pengevekslernes skrin i veggen av bare sinne da han var i templet. De kristne, som flere andre, skydde penger som de så på som skitne.

De moderne handelsbankene ble i Europa opprettet i etterkant av korstogene ettersom forespørselen på denne tiden økte. Jødene, som ikke fikk eie jord og som ikke var forpliktet til å overholde de samme budene som de kristne, kom her til å ha en betydelig rolle, noe historien som Shakespeares Kjøpmannen i Venedig kan minne oss om. Men dette kom ikke til å vare særlig lenge ettersom de kristne endret sine bud i etterkant av reformasjonen. De kunne da ta renter, noe som tidligere hadde vært strengt forbudt for kristne, men ikke for jøder.

I tillegg kommer at man fra å bli rost eller rist i etterkant av døden, noe som førte til at man i livet måtte gi avlat og almisser til de fattige, ble rost og rist her i livet, noe som gjorde at man ikke trengte å ta hensyn til hva som skjedde med en etter at man døde og at rike mennesker dermed ikke kjente det samme ansvaret for de fattige som det de tidligere hadde gjort. For jøder er kristne ugudelige og ikke en almisse verdt uansett.

Det er uansett ikke før pavens og kongenes makt forsvinner at de industrialister og finansfolk vant frem og overtok makten, og jødene, som mer var å anse som finansfolk enn industrialister, vant frem. Dette inkluderer folk som dynastier som Rockefeller og Rothschild. Og i dag dukker de, men ikke dem alene, frem som oligarker. Folk som George Soros burde nå ha blitt en kjenning av oss alle. Men dette gir ikke hele svaret på hvorfor mange jøder var med i reformvennlige bevegelser, som ikke alltid arbeidet for å ødelegge samfunn, foruten menneskerettigheter og frihet fra utbytting og undertrykkelse. Jødene ble ofte diskriminert og svært dårlig behandlet av de kristne, og da ikke aller minst i Russland.

Jødenes versjon av vår felles religion ble overtatt av både muslimer og kristne, noe som også kan ha bidratt til at jødene så sterkt holdt fast på sine tradisjoner. Mens mange folk i årenes løp har forsvunnet har jødene holdt på sin identitet. Jødene grunnla ingen egen stat, men som diaspora drømte de om å få vende tilbake til det sted hvor de en gang kom fra. Dette på tross av at moderne sionisme ikke er fult så gammel. Men i det osmanske riket var det de kristne som først og fremst ble undertrykt og marginalisert, noe de også har blitt i dagens Tyrkia, heller enn jødene som ble sett på som en ressurs fremfor et folk som måtte kues slik som de kristne.

Balfour erklæringen ble trolig presset gjennom slik at Storbritannia skulle få den nødvendige hjelpen i krigen mot Tyskland. Og for at Russland, som etter februarrevolusjonen fortsatte sin kamp mot Tyskland, skulle slutte fred med Tyskland så sendte den tyske etterretningen, etter råd fra Trotskys og Lenins venn Alexander_Parvus, også kjent som Israel Helphand, Lenin til Petersburg med en mengde gull for der å sikre at oktoberrevolusjonen fant sted og at Russland sluttet å kjempe. Tyskland, som på sin side var redd for å tape Første krigen var på parti med Tyrkia og gjorde ingenting for å stanse massakren mot armenerne.

En av de tingene Parvus gjorde foruten å gjøre sitt beste for å destabilisere Russland, i feil retning, var i Tyrkia hvor han levde i 5 år, å sette opp et våpenhandelsselskap som profiterte på Balkan krigen, samt å bli den finansielle og politiske rådgiver for ungtyrkerne. I 1912 ble han redaktør for ungtyrkernes avis Turk Yurdu. Han samarbeidet nært med triumviratet kjent som de tre pashaene – krigsminister İsmail Enver, innenriksminister Mehmed Talat Pasha og marineminister Ahmed Djemal, samt finansminister Djavid Bey. Hans firma leverte forsyninger til den tyrkiske hær og han var handelspartner med Krupp selskapet og Vickers Limited til den kjente våpenhandler Basil Zaharov. Flere av de mest ihuga forkjemperne for folkemordet var sionister og frimurere.

I Tyrkia ble Parvus en nær alliert av den tyske ambassadør Baron Hans Freiherr von Wangenheim, som var kjent for å etablere revolusjonære femtekolonner blant de allierte, noe som førte til at Parvus leverte sin plan kalt A preparation of massive political strikes in Russia som handlet om å paralysere Russland via generalstreik finansiert av den tyske regjeringen, som da befant seg i krig mot Russland, via Baron von Wangenheim til den tyske generalstab. Planen anbefalte oppsplittingen av Russland gjennom å sponse bolsjevikene, fremme etnisk separatisme i ulike russiske regioner og støtte ulike forfattere viss kritikk av tsarismen fortsatte under krigen. På tross av at den russiske hæren klarte å erobre det meste av det osmanske Armenia under Første verdenskrig ble området tapt under den bolsjevikiske revolusjonen i 1917.

Baron Hans Freiherr von Wangenheim (1859-1915) er i seg selv kjent for å støtte Tyskland og det osmanske imperiet da Tyskland ble møtt av internasjonalt press og beskyldt for å være delaktig i folkemordet ved å uttrykke støtte for den osmanske regjeringens sikkerhetsbekymringer. I følge Wangenheim: ”The measures of repression by the Imperial Government [Young Turks] against the Armenian population of the eastern Anatolian provinces having been dictated by military considerations and constituting a legitimate means of defense, the German Government is far from opposing their execution inasmuch as these measures have objective of consolidating the internal security of Turkey and avoiding attempts at insurrections.”

Det disse sionistene hadde til felles var at de hadde kontakter med Ungtyrkerne, som hadde sitt senter i det jødiske, eller rettere sagt donme jødiske og sterkt sionistvennlige Tessaloniki og var dem som i første rekke organiserte og fikk utført det forferdelige folkemordet, arbeidet for en egen stat, var innfiltrert i de fleste etterretningsorganisasjoner i den vestlige verden, var styrtrike bankere og ikke hadde noen moralsk ryggrad. De spilte med andre ord stormaktene, som trolig ikke var langt bedre enn dem selv, opp mot hverandre og benyttet de sjanser som bød dem for å mele sin egen kake.

Leon Trotsky, som fungerte som leder for den røde hær og som i denne posisjonen kom til å utrydde alle som ikke var enige med ham, arbeidet for sionistene og kom senere, etter at Stalin hadde tatt makten, til å måtte flykte til utlandet. Mange av trotskistene var jøder og disse reiste til USA for der å male sin egen kake, og da ikke aller minst som neokonservative. De neokonservative, som særlig har vært aktive under Ronald Reagan og Bush, har dessverre vært innflytelsesrike i amerikansk politikk.

Etter deres tap i Første verdenskrig gikk den nye osmanske regjeringen til sak mot lederne bak folkemordet og dømte dem til døden i absentia. Men innen få måneder ble prosessen avsluttet uten at noen ting hadde funnet sted. De overlevende etter folkemordet fikk ikke vende tilbake til det armenske platå og få armenere lever i dag i deres tradisjonelle hjemland. Det var et ”vellykket” folkemord. På tross av at flere enkeltpersoner forsøkte å hjelpe armenerne hadde det internasjonale samfunn lite å tjene på å gå aktivt inn, noe som førte til at de skyldige slapp straff.

Den 15. mars 1921 ble storvisir Talat Pasha was ble drept i Charlottenburg i Berlin, Tyskland, i midt på dagen og under tilstedeværelsen av mange vitner. Talats død var en del av Operation Nemesis, også kjent som den armenske Nuremberg, som var Armenian Revolutionary Federations (ARF) kodenavn for deres hemmelige operasjon på 1920-tallet for å drepe dem som hadde planlagt folkemordet på armenerne. Den påfølgende rettsaken av drapsmannen Soghomon Tehlirian hadde en viktig innflytelse på den polskjødiske dommeren Raphael Lemkin, som arbeidet i Folkeforbundet for å ban hva han kalte barbari og vandalisme, og, i 1943, myntet ordet folkemord.

Armenia

Etter at armenerne valgte Kristendom som statsreligion i 301 ble landet delt mellom det sassanidiske Persia og Romerriket på tross av at det ennå var en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Persia etablerte kontroll i Øst Armenia, det såkalte persiske Armenia, etter det armenske arsacide dynasiets fall i 428. På grunn av sin strategiske betydning kjempet Persia og det osmanske imperiet over Armenia, som vekslet mellom om å bli okkupert av først den ene og deretter den andre slik som tidligere hadde skjedd mellom perserne og romerne.

Det osmanske styret i Armenia, også kjent som Det osmanske_Armenia eller det vestlige_Armenia, begynte med annekteringen av Mehmed II (1432-1481), og den osmanske støtten for å starte den armenske patriark i Konstantinople, men det var under Selim II (1524-1574) at Armenia ble en integrert del av det osmanske imperiet. Etter de osmansk-persiske krigene (1602-1639) ble det vestlige Armenia en del av det osmanske imperiet frem til dette i kollapset under Første verdenskrig. Siden den russisk–tyrkiske krig (1828–1829) ble den armenskbefolkede regionen underlagt det osmanske riket referert til som det vestlige Armenia, mens det østlige Armenia, det såkalte russiske_Armenia, var den delen som ble underlagt Russland.

På høyden av de tyrkisk-persiske krigene skiftet Yerevan hender hele 14 ganger mellom 1513-1737. For hundrevis av år levde borgerne i det østlige Armenia under osmansk eller safavid herredømme, hvor av begge var muslimske nasjoner mens armenerne var kristne, og de mange krigene mellom dem førte til ødeleggelsen av mange av de armenske byene og gjorde livet for armenerne vanskelig. Men i løpet av 1700-tallet ble en ny stormakt en avgjørende faktor for Armenia, nemlig Russland. I året 1797 intervenerte russerne for første gang Armenia, i det tsar Paul I erobret Karabagh fra perserne. Ved en overenskomst i 1813 måtte Persia avstå Karabagh og andre av sine besittelser i området. Under tsar Nikolaj I fortsatte de russiske troppene deres fremrykning helt frem til Yerevan, Nakhichevan og Urmia sjøen. En endelig fredsavtale fant først sted i 1828 i Turkmanchai. Nikolaj I vendte seg deretter mot den tyrkisk okkuperte delen av det armenske området og erobret i 1828 Kars og Akhalalak og året etter Erzurum.

Ved Adrianopel-freden i 1829 måtte Russland imidlertid på grunn av engelske inngrep i forhandlingene nøyes med å beholde en del av det erobrede; og en situasjon som omtrentlig tilsvarer til grenene i etterkant av 1920 ble etablert. Størstedelen av det gamle armenske området – foruten det kilikiske – hørte til under Tyrkia, en annen del til Sovjet og en tredje, betydelig mindre del til Iran.

Den avgjørende politiske begivenheten i det osmanske riket ble den såkalte ungtyrkiske revolusjon i 1908. Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonalliberale bevegelse, og da ikke minst den imot Sultan Abdul Hamids blodige fremferd. Ungtyrkere og armenere samarbeidet på mange områder ettersom det syntes som om de hadde felles interesser for forbedringer og reformer. I disse årene var armenerne mer lojale mot det osmanske imperiet enn andre befolkningsgrupper i riket. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene, og med Russlands støtte den 8. februar 1914 ble det underskrevet en avtale.

Armenerne var glade for denne overraskende seieren for demokratiet og en bedre fremtid og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto frihet, likeverd og rettferd. Men deres håp forsvant da de tre ungtyrkerne, de tre pashaene, tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913. Disse hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle  alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner, noe som på den tiden tilsvarte omkring 10 % av Tyrkias befolkning. I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet sted.

Sammen med ungtyrkernes ideologi eller turanismen var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble pånytt sett på som hedninger og antiarmenske demonstrasjoner ble satt i gang av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909 da to hundre landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer massakrert i Kilikia ved Middelhavskysten.

Det var også store kulturelle forskjeller mellom armenere, som alltid hadde vært det best utdannede samfunnet i det osmanske imperiet, og tyrkere. Armenerne var fagfolkene i samfunnet, handelsfolk, dommere, doktorer og håndverkere. Og de var åpnere for nye vitenskapelige, politiske og sosiale ideer fra Vesten (Europa og Amerika). Barn av rike armenere gikk til Paris, Geneva eller til Amerika for å utdanne seg. Som en kontrast var hovedparten av tyrkerne analfabetiske småbønder og butikkeiere. Ledere av det osmanske imperiet hadde ikke verdsatt utdanning og ikke et eneste institutt for høyere utdanning eksisterte i det gamle imperiet. De ulike autokratiske og despotiske herskerne gjennom imperiets historie hadde verdsatt lojalitet og blind lydighet. De uutdannede undersåttene hadde aldri hørt om demokrati eller liberalisme og visste derfor lite om politisk reform, noe som skilte seg fra de bedre utdannede armenerne som søkte politiske og sosiale reformer som ville forbedre livet for dem selv og Tyrkias andre minoriteter.

For å bøte på dette bestemte ungtyrkere seg for å glorifisere verdiene av de enkle tyrkiske småbøndene på bekostning av armenerne for å vinne tillitt blant folket. De utbyttet de religiøse, kulturelle, økonomiske og politiske forskjellene mellom tyrkerne og armenerne slik at tyrkerne begynte å se armenerne som fremmede blant dem. De Første verdenskrig startet i 1914 tok Ungtyrkerne side med sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn). Krigen ga en perfekt mulighet for å løse det såkalte armenske spørsmål en gang for alle. Verdens fokus var rettet mot slaget mellom Frankrike og Belgia hvor Europas unge menn fant sin død. Østfronten inkluderte grensen mellom Tyrkia og Russland. Med krigen var unormale midler mot den sivile delen av befolkningen nærmest å forvente.

Den 11. november 1918 sluttet Første verdenskrig med Tysklands og det osmanske rikets kapitulasjon og i en kort overgang lyktes det britene å opptre som fredsstiftere mellom Grusia (Georgia) og Armenia. I etterkant av folkemordet og den russiske revolusjon var det et forsøk på å samle det russisk-kontrollerte Øst Armenia, Georgia og Azerbaijan i den Transkaukasiske demokratiske føderative republikk, men denne kun kom til å vare fra februar til mai 1918, da man bestemte seg for å løsrive seg. Som et resultat ble det østlige Armenia uavhengig som den Demokratiske republikken Armenia (DRA). Men DRAs kortlevde uavhengighet var preget av krig, territorial disputt, massiv influx av flyktninger fra det osmanske Armenia, spredning av sykdom og sult.

Etter Versailles avtalen underskrivelse i februar 1919 utnevnte USAs president Wilson en kommisjon for å tegne grensene for den nye armenske stat som skulle stå under USAs mandat. I Sèvres avtalen, signert mellom de allierte og det osmanske imperiet den 10. august 1920, forsøkte de allierte å beskytte de kristne minoritetene ved å plassere mesteparten av Anatolia under kristen kontroll: grekerne okkuperte vest og de allierte (England, Frankrike og Italia) okkuperte sør, mens de gjenværende armenerne erklærte en uavhengig republikk i øst. Videre regnet man med at tyrkerne skulle sørge for selvstyre i Kurdistan.

Armenia ble lovet deres egen stat under Folkeforbundets beskyttelse, samt de tidligere territoriene av det osmanske imperiet, det såkalte Vest Armenia, som til sammen skulle danne det såkalte Wilsonske Armenia ettersom de nye grensene ble trukket opp av USAs president Woodrow Wilson. Men Sèvres avtalen ble fornektet av Turkish National Movement, som brukte den som en anledning til å erklære seg som den rettmessige regjeringen i Tyrkia, og byttet ut monarkiet i Istanbul med en republikk med hovedkvarter i Ankara, under ledelse av Ataturk og ble aldri effektuert.

En del av Atatürks modernisering var selvsagt av det gode. Men den andre siden var utviklingen av den tyrkiske nasjonalismen. Den greske og den armenske befolkningen i Tyrkia ble etnisk renset ut. Ved begynnelsen av det 20. århundre var Istanbuls befolkning halvt muslimsk, halvt ikke-muslimsk. I dag er 99 prosent muslimer. De andre ble jaget ut, truet ut – det var en etnisk rensing som utarmet en hel kultur. Og dessuten – grekerne, jødene og armenerne drev jo tradisjonelt små forretninger, kunst, håndverk og så videre. Mens tyrkerne styrte staten og forsvaret. Så det innebar også en svekkelse av velstanden. Men man trenger ikke å se på dette økonomisk. Dette er et etisk spørsmål. Men tyrkerne får den dag i dag, på grunn av paragraf 301 og på grunn av at Tyrkia ikke anerkjenner folkemordet, ikke snakke om dette temaet. Den jevne tyrker føler derfor heller ingen skyld overfor denne etniske rensingen, like lite som den jevne tyrker føler noen form for ansvar for det som har skjedd i krigen mot kurderne.

Under ledelse av militærkommandant Kemal Mustapha Atatürk gikk tyrkiske nasjonalistiske styrker i Anatolia til uavhengighetskrig fordi de nektet å godta Sevres-traktatens innhold. De sloss og overvant grekerne i vest og drev de allierte styrkene ut fra sør. De drev også de gjenværende armenerne ut av sin armenske republikk i øst. I 1920 marsjerte de nasjonalistiske tyrkiske troppene under kommando av Ataturk inn i det sårbare og ødelagte Armenia fra øst og etter heltemodig armensk motstand under den tyrkisk-armenske krig erobret de tyrkiske styrkene under kommandoen til Kazım Karabekir de armenske territoriene som Russland hadde annektert etter den russisk-tyrkiske krig (1877) og den gamle armenske byen Alexandropol (dagens Gyumri). Konflikten endte med Alexandropol avtalen den 2. desember 1920, som tvang armenerne til å avvæpne de fleste av sine militærstyrker, overgi mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium og oppgi hele det wilsonianske Armenia lovet dem via Sèvres avtalen.

Med Lausanne-traktaten (1923) ble den moderne staten Tyrkia grunnlagt som en etterfølger av det Ottomanske rike. Grensene ble tegnet og sikkerheten til de gjenværende minoritetene skulle bli garantert. Atatürk ble Tyrkias første president. Slik reiste den tyrkiske nasjonalismen seg fra asken etter det sterkt reduserte Ottomanske rike og ble etablert etter den følgende uavhengighetskrigen. Tyrkisk nasjonalisme ble født gjennom tyrkiske kamper mot kristne nasjoner, både innfødte minoriteter og store utenlandske makter.

Samtidig som Tyrkia invaderte Armenia angrep Den røde hær, Soviet Eleventh Army under kommandoen til Grigoriy Ordzhonikidze, den 29. november ved Karavansarai (dagens Ijevan) og den 4. desember gikk Ordzhonikidzes styrker inn i Yerevan og den kortlivde armenske republikken kollapset hvoretter Armenia ble til den sosialistiske sovjetrepublikken Armenia. Armenia ble annektert av det bolsjevistiske Russland og sammen med Georgia og Azerbaijan ble den annektert inn i Sovjet som en del av Transkaukasisk SFSR den 4. mars 1922. Med denne annekteringen ble Alexandropol avtalen erstattet av den tyrkisk-sovjetiske Kars avtalen hvor Tyrkia tillot Sovjet å ta kontrollen over Adjara med havnebyen Batumi i gjengjeld for byene Kars, Ardahan og Iğdır, hvor av alle var del av det russiske Armenia. Under Josef Stalin begynte en ny era av frykt og terror for armenerne. Som med ulike andre etniske minoriteter som levde under Sovjets åk under Stalins Great Purge ble titusener av armenere enten henrettet eller deportert.

I 1991 ble Sovjet oppløst og den armenske sovjetrepublikk ble til Republikken Armenia. Den dekker et areal på 29.800 kvadratkilometer og har ca. 3,5 millioner innbyggere hvor av 1 million bor i hovedstaden Yerevan.

Dokumentarfilmer:

1945 – Fatherland (dir. G. Balasanyan, L. Isahakyan and G. Zardaryan)

1964 – Where Are My People? (dir. J. Michael Hagopian)

1975 – The Forgotten Genocide (dir. J. Michael Hagopian)

1983 – Assignment Berlin (dir. Hrayr Toukhanian)

1988 – An Armenian Journey (dir. Theodore Bogosian)

1988 – Back To Ararat (dirs. Jim Downing, Göran Gunér, Per-Åke Holmquist, Suzanne Khardalian)

1990 – General Andranik (dir. Levon Mkrtchyan)

2000 – I Will Not Be Sad in This World (dir. Karina Epperlein)

2003 – Germany and the Secret Genocide (dir. J. Michael Hagopian)

2003 – Voices From the Lake: A Film About the Secret Genocide (dir. J. Michael Hagopian)

2003 – Desecration (dir. Hrair «Hawk» Khatcherian)

2003 – The Armenian Genocide: A Look Through Our Eyes (dir. Vatche Arabian)

2005 – Hovhannes Shiraz (dir. Levon Mkrtchyan)

2006 – The Armenian Genocide (dir. Andrew Goldberg)

2006 – Screamers (dir. Carla Garapedian)

Films:

1919 – Ravished Armenia

1991 – Mayrig by Henri Verneuil

2002 – Ararat (dir. Atom Egoyan)

2007 – La Masseria Delle Allodole

Armenian-Turkish relations

Denial of the Armenian Genocide

Recognition of the Armenian Genocide

Anti-Armenianism

Fall of the Ottoman Empire

Armenian diaspora

Armenians in the Ottoman Empire

Assyrian Genocide

Pontic Greek Genocide

Armenian Genocide Related Music

Recognition of the Armenian Genocide

Ødeleggelsen av den armenske kulturelle, religiøse, historiske og kommunale arv var et av hovedformålene for både folkemordet i seg selv og de påfølgende postfolkemordskampanjene. Armenske kirker og klostre ble ødelagt, armenske kirkegårder kjørt over av bulldosere og i flere byer, slik som i byen Van, ble armenske kvarterer ødelagt.

2 kommentar to “Folkemordet på armenerne”

  1. […] Folkemordet på armenerne […]

  2. […] Folkemordet på armenerne […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: