Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Armensk kulturhistorie og duduk

Posted by Fredsvenn den januar 12, 2009

”I should like to see any power of the world destroy this race, this small tribe of unimportant people, whose wars have all been fought and lost, whose structures have crumbled, literature is unread, music is unheard, and prayers are no more answered. Go ahead, destroy Armenia. See if you can do it. Send them into the desert without bread or water. Burn their homes and churches. Then see if they will not laugh, sing and pray again. For when two of them meet anywhere in the world, see if they will not create a New Armenia.”

–William Saroyan

Det bor Armensk Diaspora i de fleste land i verden. Noen bor også her i Norge. De er ikke mange og de kommer fra forskjellige land som Iran, Syria, Libanon, Israel, Russland og selvfølgelig også fra Armenia. Armenia har en rik tradisjon innen klassisk musikk, opera og ballett og folkedans. Armenere tar med seg sine tradisjoner og skikker dit de slår seg ned, men farges alltid litt av det landet de bor i.

På tross av at Vesten, der i blant Norge, nekter å reagere på folkemord og kulturvandalisme så vil armenerne for alltid minnes to norske mennesker, nemlig Fridtjof Nansen og Bodil Biørn hvor av begge kan knyttes direkte til Armenia og armenerne. Fridtjof Nansen er kjent for alle nordmenn og alle armenere på tross av at han for de førstnevnte er polarforsker, naturforsker og diplomat, mens han for armenerne er filantropen som talte Armenia og armenernes sak da det trengte internasjonal hjelp og støtte, noe som var med til å gjøre at han mottok Nobels fredspris i 1922. Den norske kvinnen Bodil Biørn var skipsrederdatter fra Kragerø, men samtidig misjonær og filantrop. Hun brukte hele sitt voksne liv i tjeneste for det den gang lidende armenske folk.

Undertrykket gjennom flere hundre år som innbyggere i det ottomanske Tyrkia ble armenerne myrdet og som en ”endelig løsning” med start den 24. april 1915 ble de som hadde overlevd fordrevet gjennom den syriske ørken der det døde ytterliggere hundretusener. Til sammen omkom 1.5 millioner armenere av denne behandlingen av de herskende tyrkerne. Midt i disse grusomhetene arbeidet Bodil Biørn. Fra 1905 til 1934 bodde og arbeidet hun i Tyrkia, Armenia og de siste 9 årene i Aleppo i Syria. Hun etterlot seg en stor mengde dokumentasjon som dagbøker, bilder, avisartikler, brever og fortellinger om det hun opplevde og mennesker hun møtte. I 2004 ble hun av armenerne i Syria hedret i Norge for sitt arbeid for dem.

Khachkars eller korssteiner er en kunstform med tusen års tradisjon i Armenia. Kors og ornamenter kunstferdige utskjært i stein som om det skulle vært i tre. Disse steinene ca 70 cm brede og 2-2,5 meter høye brukes til minnesmerker for all anledninger av Armenerne. Det vanligste motivet er et kors, sjeldent med et krusifiks, med en rosett eller solskive under seg. Resten er normalt fylt med et mønster av blader, druer eller et abstrakt knutearbeid. Av og til er det omgitt av et karniss med bibelske figurer eller helgener. Amenaprkich, som betyr Fra den hellige livredder, er en term brukt til å beskrive en spesiell type khachkarer hvor korset er en avbildning av den korsfestede Kristus. Kun noen få slike er kjent og disse dateres fra 1300-tallet.

Den vanligste årsaken til å lage en khachkar var for å uttrykke eller symbolisere et ønske eller en oppfyllelse av et løfte eller en bønn for, og da ikke minst sjelens redning for enten et levende eller avdødd person, men de ble også oppført for andre grunner, som for eksempel for å minnes en militær seier, konstruksjonen av en kirke eller som et forsvar fra naturkatastrofer. Det er en hellig armensk kunstform av utskårne kors satt inn i massive steinblokker og omgitt av et utvalg av symbolisme.

De første ekte kachkarer oppsto på 900-tallet, under armenernes gjenoppvekkelse etter frigjøringen fra araberne. De eldste khachkarene med en kjent dato ble laget i 879 på tross av at tidligere, men grovere eksempler eksisterer. Blomstringen av denne kunsten hadde sin topp mellom 1200-1400-tallet. Kunsten fikk en nedgang under mongolenes og tyrkernes invasjon på slutten av 1400-tallet, men gjenoppsto på 1600-1700-tallet på tross av at det kunstneriske nivået på 1400-tallet aldri ble nådd. Tradisjonen eksisterer den dag i dag og man kan se khachkar skjærere i noen deler av Yerevan.

Den vanligste plassen for en khachkar er en kirkegård, men armenske gravsteiner har også mange andre former slik at det kun er et mindretall som er khatchkarer. Flere bra eksempler har blitt flyttet til det historiske museet i Yerevan og ved siden av katedralen i Echmiadzin. Stedet i Armenia med det høyest antall overlevende samling av khachkarer er Sletten av khachkarer ved Noraduz cemetery, ved Sevans vestlige kyst, hvor en gammel kirkegård med rundt 900 khachkarer fra ulike perioder og av ulike stiler kan bli funnet. Verdens største gravgård, Julfa, ligger i Nakhichevan, Azerbaijan.

En større antall khachkarer, som ble skapt i det historiske Armenia har i dag, etter erobring og folkemord, kommet inn under Tyrkia, Azerbaijan, Georgia og Iran. Som et resultat av systematisk utryddelse av khachkarer i Tyrkia er det i dag kun få eksemplarer igjen og disse blir ikke oppført på liste eller fotografert, noe som gjør det vanskelig å følge med i situasjonen. De blir ødelagt, forsømt eller flyttet for å dekorere, skape nye hellige plasser eller for å lage plass for nye graver. Et dokumentert eksempel er khachkar ødeleggelsen i Nakhchivan. ”Vi var særlig interesserte i å vite viss vi kunne finne khachkarer i Tyrkia. En dukket opp i en landsby rett under våre føtter som en bro over en liten elv. Vi tok av støvet og stirret ned på en khachkar fra 1000-tallet”, sier Samvel Karapetian. De fant flere kachkarer, men i kurdiske hjem hvor de var blitt brukt som vanlige byggesteiner; men på en måte hadde disse blitt reddet fra tyrkiske bulldosere og slegger.

Da Taliban i Afghanistan ødela Buddha figuren skapte det reaksjoner i hele verden, men når Azerbaijan ødelegger armenske levninger og bruker dem som byggematerialer innen konstruksjonsindustrien, så tier verden.

I tusen år har åskjeden rundt byen Jugha i det som nå er Azerbaijan vært fylt med massive rosa, rød og grå khachkarer, men hva som altid hadde vært ansett for å være Jughas hage av khachkarer ble ødelagt frem til færre enn noen få tusen av de største steinene var tilbake. I 1998 kunne armenerne fra den iranske siden av grensen se i avsky, forferdelse, redsel, og skrekk på at bulldosere ankom og begynte å ødelegge disse siste restene av den kunstneriske og historiske hagen. Armenerne bygget deres religiøse korssteiner ut av rosa vulkansk tuff, som har en unik evne til å bli hardere med tiden. Deres murer ble bygget tykke slik at de kunne stå i mot de mange konflikter i denne urolige regionen, men de gamle arkitekts hadde aldri tenkt på at de måtte beskytte mot bulldosere, raketter og dynamitt.

Det er et kulturelt folkemord sier Dr. Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA). RAA har gjentatte ganger klagd til UNESCO, som kun har nevnt det så vidt i deres årlige rapport og en kort pause i ødeleggelsen. Men det var for lite og for sent og ødeleggelsene fortsatte slik at det i dag kun er fragmenter igjen av den tusen år gamle kunsten. I følge Haghnazarian er den azeriske planen enkel. Etter først å ha utryddet og spredd det armenske folk er deres mål å begrave og glemme armenernes eksistens for på den måten å ødelegge en hver fremtidig hevd på landet. I følge Institute of Ethnography and Archaeology of the National Academy of Sciences har over 3500 khachkarer blitt ødelagt i Nakhichevan.

Konflikten mellom muslimene og de kristne startet i denne delen av verden rett etter at Islam oppsto og har altid preget livet til de kristne armenerne. Konflikten går helt tilbake til kampen mellom det hendenske Romerriket og det zoroastriske Persia. Armenia erklærte seg offisielt kristent i 301, 30 år før Konstantin gjorde det, men de sporer deres kristne røtter til apostlene.

Kort etter at Kristus døde gjorde hans trosbekjennelse sin ankomst i Armenia. Med kirkens vekst begynte legender å akkumulere. En er at kong Abgar V av Osroene, dagens Şanlıurfa i Tyrkia, kjent som Oushama, led fra en kronisk sykdom og derfor, etter å ha hørt om Jesus sin makt og sine mirakler, inviterte Jesus til å komme til hans hovedstad Edessa for å hele ham, og til og med å bosette seg der. Jesus ble tilbudt asyl i kongens egen bolig. Jesus skal da ha skrevet et brev hvor han skal ha avslått å gå, men lovet at etter han etter å ha oppstått skulle sende en av hans disipler med sin makt. Apostelen Thaddeus av Edessa skal på apostelen Thomas sin oppfordring ha besøkt Abgar, helet og døpte ham, i år 29.

De fleste konger av Osroene, et historisk syrisk kongedømme i Mesopotamia, ble kalt Abgar eller Manu og var arabiske sjeiker som bosatte seg i urbane byer. I følge armensk tradisjon var Abgar konge av Armenia og hersker av Edessa fra år 1 til år 34. Han ble konvertert av apostelen Thaddeus og ble den første kristne kongen i historien. Men mange forskere mener at det ikke var noen armensk konge ved navn Abgar, men at det handler om den syriske Abgar IX, som ble kristnet på 200-tallet. Kanskje forklaringen kan bli funnet i boken History av Moses av Khoren: ”… På grunn av hans uvanlige beskjedenhet og visdom, samt hans høye alder, ble denne Abgaros gitt tittelen Avag Hair, som vil si eldste far, en tittel som hos grekerne og syrerne som ikke var i stand til å artikulere hans navn korrekt ble til Abgar.”

Den Armenske kirke er kanskje den eldste vi kjenner. Den skriver seg fra de tidligste århundrene i vår tidsregning. Armenia var den første selvstendige stat som antok kristendom til statsreligion. Dette skjedde 700 år før Norge ble kristnet. Armenerne regner seg som en kristen nasjon fra år 301. De har sin egen pave, som kalles Katolikos, fra den tid. I dag regjerer Karekin II over all verdens Ortodokse Armenere. Armenerne har eksportert sin arkitektur over alt der Armenere har slått seg ned. De er opphavet til korskirkenes arkitektur i Europa.

Armenia, som i dag er den minste av de kaukasiske nasjonene, strakk seg da fra det kaspiske hav til Svartehavet og inkluderte mye av dagens Tyrkia og Iran. Landet grenser til de muslimske landene Tyrkia, Iran og Azerbaijan og til det ortodokse Georgia, noe som har ført til at disse landene har armenske minoriteter, viss de da ikke har blitt utryddet eller tvunget til å flykte, samt flere av de viktigste religiøse monumenter, hvor av mange har blitt ødelagt.

European Court for Human Rights (ECHR) har akseptert å vurdere armensk krav om å dømme Azerbaijan skyldig i å ødelegge de armenske khachkarene i Nakhichevan. Kravet mot regjeringen i Azerbaijan ble satt frem av organisasjonen kalt The Board West-Armenian Armenians. I følge Samvel Karapetyan, koordinator av det Yerevan baserte kontoret til Organization for Studying Armenian Architecture, fant en masseødeleggelse av khachkarer sted i 1998 i den armenske kirkegården i Staraya Dzhuga. Mange khachkarer ble begravd under jorden og de gjenværende ble ødelagt og kastet i elven Araks. Mange ganger ble besøkene av de ulike overvåkningsgruppene som ville se på situasjonen stanset.

Byen kalt Byen med de 1001 kirker, den armenske hovedstaden Ani, er en ruinert og ubebodd middelalderby i den tyrkiske provinsen Kars. Det var en gang hovedstaden i middelalderens armenske kongedømme som dekket mye av dagens Armenia og det østlige Tyrkia. Den var et senter for ulike handelsruter og dets mange religiøse bygninger, palasser og fort var blant de mest tekniske og kunstferdige avanserte strukturene i verden. På sin høyde hadde Ani en befolkning på 100.000-200.000 mennesker og var en rival av Konstantinopel, Bagdad og Kairo. Men byen, som var kjent for sin storhet og prakt, har nå blitt forlatt og glemt. Ani lå ikke langs med noen tidligere viktige handelsruter, men på grunn av dens størrelse, makt og rikdom ble det et viktig seter. Dets forhandlingspartnere var blant annet Bysants, Persia og araberne, samt mindre nasjoner i det sørlige Russland og Sentral Asia.

Armenske historikere som Yeghishe og Ghazar Parpetsi nevnte først Ani på 500-tallet og beskrev den som et sterk fort bygget på en ås kam og i besittelse av det armenske Kamsarakan dynastiet, en armensk adelsfamilie som var et utskudd av Karen-Pahlav klanen, en av de 7 store hus i Partia av persisk Arsacid opprinnelse. Det meste av deres land ble overtatt av Bagratuni på 800-tallet. Byen har sitt navn fra det armenske fort byen og hedenske kultsenteret Ani-Kamakh i Daranaghi i det øvre Armenia.

Bagratid prinsene i Armenia er kjent så tidlig som fra år 100 f.vt., da de tjenestegjorde for Artaxiad dynastiet. Ashot I (862–977) var den første Bagratid konge, den som grunnla det kongelige dynastiet. Han ble anerkjent som prinsen av prinser av retten i Bagdad i 861, noe som provoserte krig med lokale arabiske emirer. Ashot vant krigen og ble anerkjent som kongen av armenerne av kalif al-Mu’tamid av Bagdad i 885, et trekk for å unngå av Bysants, da under den armenske keiseren Basil I, trengte seg inn på armensk territorium. Anerkjennelse fra Konstantinopel fulgte i 886. I et forsøk på å samle den armenske nasjon under et flagg underla Bagratidene andre armenske adelsfamilier gjennom erobringer og ekteskapsallianser. Men noen adelsfamilier som Artsruniene og Siunisene brøt vekk fra den sentrale Bagratid autoriteten. Ashot III den barmhjertige flyttet hovedstaden til Ani og beholdt makten gjennom ulike forordninger i kampen mellom Bysants og araberne, slik armenerne hadde gjort tidligere under kampen mellom perserne og romernes.

I 1064 angrep en stor seljuk tyrkisk hær ledet av sultan Alp Arslan (1029-1072) Ani. Han var den andre sultanen av seljuk dynastiet og sønnesønn til Seljuk, den eponyme grunnleggeren av dynastiet. Han tok navnet Muhammad bin Da’ud Chaghri etter å ha gått over til Islam, og for hans militære mektighet, personlige valør og kampevner fikk han etternavnet Alp Arslan, som betyr den modige løve på tyrkisk. Etter en beleiring i 25 dager inntok de byen og slaktet dens befolkning, en begivenhet skrevet ned av den arabiske historikeren Sibt ibn al-Gawzi, som siterer et øyevitne: ”The army entered the city, massacred its inhabitants, pillaged and burned it, leaving it in ruins and taking prisoner all those who remained alive…The dead bodies were so many that they blocked the streets; one could not go anywhere without stepping over them. And the number of prisoners was not less than 50,000 souls. I was determined to enter city and see the destruction with my own eyes. I tried to find a street in which I would not have to walk over the corpses; but that was impossible.”

Mongolene beleiret byen i 1226, men klarte først i 1236 å erobre den. Da massakrerte de et stort antall av befolkningen. Ani hadde falt da Shahanshah, sønnen til Zakare, grunnlegger av det georgiske Zakaride dynastiet, under hvilket Ani hadde en ny blomstring, var borte. På sin tilbakekomst fortsatte zakaridene å styre over Ani, men med den forskjell at de nå var vassaler for mongolene heller enn georgerne. Ani startet nå sin nedgang. På 1400-tallet ble byen styrt av etterfølgende lokale tyrkiske dynastier, inkludert Jalayridene og Kara Koyunlu, som vil si De svarte sauers klan, som gjorde Ani til sin hovedstad. Tamerlane erobret Ani i 1380-tallet. Ved hans død vant Kara Koyunlu igjen kontrollen, men flyttet deres hovedstad til Yerevan og i 1441 gjorde det armenske katolikosat det samme. De persiske safavidene hersket deretter over Ani frem til det ble en del av det ottomanske imperiet i 1579.

Den historiske armenske hovedstaden Ani ble helt forlatt på 1800-tallet parallelt med avfolkningen av landområdene som et resultat av de årlige migrasjonene til de nomadiske kurdiske stammene som plyndret og myrdet den bosatte befolkningen, gjerne med støtte fra den ottomanske sentralregjeringen. Det som en gang hadde vært et blomstrende armensk samfunn er i dag litterært talt en spøkelsesby og befinner seg på tyrkisk territorium. Det er kun rester igjen av de gamle kirkene hvor av kun 10 ennå står. Det blir hevdet at dette er et resultat av forsømmelse, vandalisme og målrettet ødeleggelse. Kun kort avstand fra Ani er et kloster av 5 kirker kjent som khtzkonk. Kun en kirke forblir stående, kun et skall av sitt tidligere selv. I følge den armenske historikeren Samvel Karapetian fra RAA skyldes noen massive hull gjennom veggen at det har vært raketter. Khizkonk var i en tyrkisk militærsone. Tyrkerne begynte for 40 år siden en politikk med å ødelegge armensk historie. I tiår etter folkemordet i 1915 sto de armenske kirkene, et minnesmerke over den gamle armenske sivilisasjonen kjent for store og severdige bygninger. Det var ikke før på 1960-tallet, da en ny generasjon av overlevende begynte å fremme krav om tyrkisk gjengjeldelse, at Ankara svarte med å knuse bevisene på armensk kultur og sivilisasjon.

Folkemordet på armenerne, ofte kalt det glemte folkemordet ettersom Tyrkia, Israel og resten av Vesten, med unntak av Frankrike, Italia og Kanada, fornekter at det fant sted, startet i tiden som ledet opp til Første verdenskrig, ettersom frykt begynte å spre at nasjonens store armenske befolkning ville ta side med det fiendtligstilte Russland og sabotere krigsarbeidet. Det ble gitt ordre om å samle armenske menn, som aldri siden ble sett eller hørt fra. De gjenværende kvinnene og barna og eldre ble gitt ordre om å ta hva de kunne bære og ble sendt ut på en lang marsj inn i den store syriske ørkenen. I prosessen døde hundrevis av tusen, trolig hele 1.5 millioner mennesker, noe som i dag ville tilsvare 15 millioner ettersom dette var tiden før den store befolkningsøkningen, av sult, tørst og angrep fra kurdiske banditter som var ute etter kvinner og eiendeler.

I år 2000 begynte RAA å foreta ekskursjoner til Tyrkia for å dokumentere gjenlevningene av dets historiske arkitektur. I følge Karapetian om det hemmelige formålet med deres reiser: ”Vi måtte bryte oss inn i våre egne hus og løpe rundt som tyver.” I deres sekker skjulte de gamle fotografier av kirker tatt før 1913. De tok bilder av noen av de samme kirkene. Før-og-etter bilder plassert side ved side er sjokkerende. Et pre-folkemordsfoto av Bagrevand viser en massiv 700-talls kirke som i dag ikke er mer enn en åpen flekk dekket med en jordhaug av svart støv fra murpuss. Ikke en gang en eneste stein er igjen. I følge Karapetian: ”Vi er bevisste om at landsbybeboerne i mange tilfeller ødela de gamle strukturer til eget bruk; så vi gjorde en forsiktig inspeksjon av de omkringliggende hjemmene, men vi fant ingen tegn etter kirken, noe som viser at den ble ødelagt av regjeringen og at steinene deretter ble flyttet.”

Nagorno-Karabakh enklaven, også kjent som det fjellrike Karabakh, ved Armenias østlige grense, er en enhet som har sin egen regjering, valgte offiserer, frimerker, flagg og til om med sin egen nasjonalsang, men som på tross av dette ikke har blitt anerkjent av det internasjonale samfunn. Enklaven, som har en befolkning på omkring 140.000 hvor av hele 95 % av dem er armenske, mens de resterende er assyriske, greske og kurdiske, befinner seg under kontrollen til den armenske regjeringen. Armenerne har vært en absolutt demografisk majoritet i dette territoriet fra begynnelsen av Middelalderen, viss ikke før. Det faktum at den første armenske skolen ble åpnet her, middelalderberetninger om den armenske dialekten i Artsakh og de mange referansene til Artsakh og Karabakh som “armensk land” og “del av Armenia” gir en solid bakgrunn for denne konklusjonen. Det er ingen bevis på at det har vært andre folk her enn armenerne som i stort antall levde her før midten av 1800-tallet. Den obskure situasjonen er et resultat av det kaos som i etterkant av Sovjets fall.

Frem til 1991 var Karabakh under Azerbaijans kontroll, en avgjørelse tatt av Stalin i sin splitt og hersk politikk på 1920-tallet da Karabakhs befolkning var 95% armensk. Da Sovjet falt erklærte Karabakh seg som uavhengig, men Azerbaijan, som hadde befridd seg fra Moskvas kontroll, beleiret hovedstaden Stepanakert. Etter 4 års kamp ble en våpenhvile erklært. I dag er situasjonen mer eller mindre rolig på tross av det ennå ikke har blitt laget en fredsavtale mellom de to.

På en ås ved hovedstaden Stepanakert er en massiv to-hodet statue Papik-Tatik eller bestefar-bestemor som siden har blitt et symbol for konflikten. ”Deres kropper er dypt nede i jorda lik røttene til folket i Karabakh. For å løfte oss ut av vårt land er fysisk umulig”, sies det. ”Ødeleggelsen av våre monumenter i Karabakh er en annen historie enn den i Tyrkia. Her er vi til stede og de kunne ikke ødelegge dem rett foran våre øyne” sier Slava Sarkissyan, Karabakhs minister for historiske monumenter. Men det gjorde de uansett. En rekke fotografer ved utstillingen i Stepanakert museum som dokumenterer historisk armensk land innenfor Azerbaijan kontroll hvor tilstanden til mange av deres kirker er ukjente.

Men utrolig nok hevder også Azerbaijan at landet historisk er deres. Azeri, et tyrkisk-talende folk, sporer deres arv til de gamle kaukasiske albanerne, et gammelt kristent folk som også holdt til i området, noe som har ført til de mest sjokkerende beskyldningene fra armenere som sier Azerbaijans regjering har fjernet gamle armenske innskrifter over gamle broer og kirker og hevdet at de er albanske. ”Khachkarene i Karvajar distriktet som de ikke kunne forfalske brøt de opp og brukte i deres bygninger og som singel i veikonstruksjon”, hevder Slava Sarkissyan. I følge RAA ble de gamle kirkene i Karvajar distriktet gjort om til steinbrudd. Biter og deler kan nå bli funnet i murene i offentlige bygg slik som på skolene i byen Tzar. RAAs studier av strukturene fant flere kirkesteiner i dets murer og 133 khachkar fragmenter. 37 av disse fragmentene hadde innskrift inkludert en berømt 1300-talls khachkar hvor det hadde stått ”I dette året av den armenske kalenderen, 1289, reiste Grigor I, Hassans sønn, den tapre og seierrike hær kommandøren og den store prins av Akan, Handaberd, Sot, Shoghgah og mange andre provinser, dette kors i min landsby, som blir kalt Tzar, for min elskede far, fedrelandet og som en pris for tapperhet.” Av denne historiske 700-års gamle skatten er kun et lite fragment, SHOGHG, ennå synlig i rammen på skolevinduet.

I dag, i både Azerbaijan og Tyrkia, foregår ødeleggelsen. RAA kontorer mottar rapporter fra militærpatruljer langs med den azerbaijanske grensen om at bulldosere har ankommet og er i gang med å rive middelalderfortet St. Sargis klosteret.

Men på tross av at arkitektur blir ødelagt så fortsetter den armenske kultur og sivilisasjon å leve i full valør. Mest kjent er kanskje musikk spilt på den unike duduk, som består av et sylindrisk trerør gjerne laget av aprikostre, som det vokser mange av langs med Arax elva i Armenia og som vanligvis er på 28, 33 eller 40 cm med 8 eller 9 fingerhull, samt tommelhull som gjør en rekke oktaver mulig, og et ca. 9-14 cm langt og 3 cm bredt dobbelt rørblad, som på armensk ofte blir kalt ramish eller yegheg, som er omgitt av en tynn fleksibel treverk som glir langs med lengden av røret og som blir brukt for å stemme duduken ettersom den kontrollerer åpningen/stengningen av røret.

Duduken blir spilt på gjennom å holde den doble røret mellom leppene og blåse mens man dekker og åpner hullene med fingrene. Lyden er varm, myk og noe nasal. Dynamikken av lyden blir kontrollert gjennom å justere presset med leppene på røret og gjennom å dekke fingerhullene. På tross av at duduken er stemt for å være utemperert og diatonisk kan kromatiske toner bli laget gjennom delvis å dekke fingerhullene.

Duduken kan høres ut som en blanding av cello, obo og en menneskestemme og som er en tradisjonell armensk shalmey som ikke kun er en slektning av den mer kjente oboen foruten dens forgjenger. Det kan høres ut som en blanding av cello, obo og en menneskestemme. Den er på størrelse med en blokkfløyte, men med dybde og fylde som en bassaksofon.

Duduken er et eldgammelt treblåsinstrument med røtter i Armenia, mye brukt i Kaukasusområdene, opprinnelig laget i aprikostre. Det spesielle med dudukens klang, er at den ligger veldig nært menneskestemmen både i toneleiet/-høyden og i selve klangen. Den er ansett som det mest armenske av alle folkeinstrumenter ettersom det, på tross av at det finnes varianter som blir spilt i Tyrkia, Georgia og Azerbaijan, har en armensk opprinnelse på grunn av dets evne til ærlig å uttrykke følelsene til det armenske folk. Mange vil si at Armenias sjel bor i dette instrumentet. Her kjenner vi musikken blant annet fra filmen Gladiator. Den Armenske stjernesopranen Liana Aleksanyan har nylig gjestet Norge. Hun sang hoverollen Manon i Manon Lescaut på Den Norske Opera i september i år og fikk svært gode kritikker.

Duduken er en av de eldste dobbeltrør instrumentene i verden. Dets opprinnelse kan bli sporet tilbake til tiden før år 0. Duduken reflekterer lidenskapen, feiringen og lidelsene til det armenske folk. Ikke noe annet musikkinstrument har den samme evne til å inkludere følelsene til det armenske folk så ærlig og velformulert som en duduk. På grunn av sin levende og fargerrike materiale og varme lyd har duduken blitt en del av hverdagslivet i Armenia. I dag er det ikke noe festbegivenhet, bryllupsseremoni eller familiefest som er hel uten en duduk spiller. Aram Khatchadourian en gang sa at duduken er det eneste instrumentet som fikk ham til å gråte. Dets appell er så universelt at UNESCO har utstedt en erklæring hvor de har kalt duduk musikk et ”mesterstykke av muntlig og uhåndgripelig menneskehetens arv.”

Den kvasi hellige lyden har gjort duduken en velkommen gjest i religiøse filmepiker slik som i den 2004, 16 år etter The last Temptation of Christ, Mel Gibsons film The Passion of the Christ hvor Eustache spilte. Dukuk er et varmt instrument i World Music der dens sjelefulle lyd nylig har blitt introdusert av musikeren Peter Gabriel, som har integrert duduken inn i hans innspillinger inkludert The Last Temptation of Christ og Us. Den har nylig dukket opp i ulike film og TV innspillinger slik som The Last Temptation of Christ, The Crow, Zena, Warrior Princess osv.

Den berømte armenske musikeren og komponisten Jivan Gasparyan har vunnet fire verdensomspennende gullmedaljer i UNESCO-konkurranser. Han har den unike egenskapen å være den eneste musikeren som er gitt den ærefulle tittelen Folkets armenske artist i 1973. I 2002 mottok han WOMEX (World Music Expo) sin pris for livslang prestasjon. Han har samarbeidet med mange artister, som Lionel Richie, Peter Gabriel og Michael Brook. Gasparian har samarbeidet med berømte klassiske ensembler slik som Kronos Quartet og tatt duduken in i musikk genre som ikke tidligere har blitt assosiert med instrumentet slik som i jazz. Tradisjonelt spilt i mindre ensembler, ofte i duo med trommer slik som daf, i lyrikk sanger og danser, blir den I dag også spilt i større profesjonelle ensembler og i urbane klubber. Duduken blir også spilt sammen med dhol, en dobbeltsidet armensk tromme kjent for sin kvikke armenske danserytme. Men selv når duduken blir spilt klagende gir fin berøring av dhol en passende bakgrunn.

Duduk blir ofte spilt i par hvor lede duduken, som spiller selv melodien, følges av en andre duduk som spiller en opprettholdt tonehøyde kalt dam, som er en tonisk drone som utgjør en slags konstant motvekt til melodien. Den som spiller dam, kalt damkash, opprettholder dronen gjennom å bruke en sirkulær pusteteknikk, en prosedyre som involverer inhalering via nese og lagring av luft i kinnene mens man opprettholder leppepresset på rørene.

Dhol er som duduk, for ikke glemme kanun, en avkommer av den gamle egyptiske harpen, oud, som har vært en del av musikken til hver av de gamle sivilisasjonene som eksistert i middelhavsområdet og Sørvest Asia, inkludert sumererne, akkaderne, perserne, babylonerne, assyrerne, armenerne, grekerne, egypterne og romerne, parkapzuk, som er en type sekkepipe spilt på i Armenia, saz, som er populær i Iran, Tyrkia, Azerbaijan, Armenia og på Balkan, men som har utgått fra komuz, et strengeinstrument brukt i kyrgyz musikk og som er nært forbundet med andre tyrkiske strenginstrumenter og lut, shvi, som betyr å plystre på armensk og som er et trevind instrument med et libium munnstykke som i likhet med duduken ofte blir laget av aprikostre, sring, som er en hyrdefløyte med opprinnelse i det østlige Armenia og som i likhet med duduken også blir laget av aprikostre, og zurna, som er et dobbeltrør blåseinstrument normaltspilt sammen med en davul, en slags basstromme, i anatolisk folkemusikk, et instrument mye brukt i tradisjonell armensk musikk.

Dhol dateres tilbake til 1500-tallet f.vt. Det ble trolig introdusert til det indiske subkontinent via den persiske trommetypen dohol, noe som Ain-i-Akbari, som beskriver bruken av duhul i orkestre blant mogul keiseren Akbar tyder på. Det indoariske ordet dhol opptrer i print rundt 1800 i the treatise Sangitasara. Folk som spiller dhol blir kalt dhol spillere eller dholere. Armensk dhol, spilt med hendene, blir satt mellom beine eller i fanget. Trommeren slår en side av dholen, som er bredere men kortere enn sin indiske motsvarighet.

Ethronica er et nytt, rytmisk orientert bandprosjekt. Her kombineres etniske elementer med elektronika, og sentralt i bandet er den armenske duduken. Armen Stepanyan, som spiller duduk m.m. i Ethronica, regnes som en av verdens fremste utøvere på dette instrumentet. Han har flere ganger besøkt Vesten og har flere soloalbum bak seg.

Paul McCartneys har i etterkant av å ha spilt i Beatles produsert en rekke soloplater slik som for eksempel Pipes of Peace og Flowers in the Dirt, men en del av det han har gjort har vært litt småkjedelig. Men i 2005 da Chaos and Creation in the Backyard kom var det en låt som fengslet: Jenny Wren. Dette er en mollstemt liten melodi med Paul på vokal og gitar – og i tillegg et instrument som sjelden er å høre i vanlig popmusikk, nemlig duduk. I en låt som «Jenny Wren» i all sin enkelhet og melankoli, kommer duduken virkelig til sin rett. Den gjør den enda sørgeligere, og på en trist dag kan man virkelig få lyst til å gråte litt når duduken kommer inn på 01’33.

Og det var nettopp det komponisten Aram Khatsjaturjan i sin tid uttalte – at duduk-spill var så å si det eneste som kunne få han til å gråte. Den beskrev det armenske folks lidelse.

Vagabond – Armenia

Ani Ensemble – Kotchari

Armenian Dance – Azgagrakan Par – Traditional

YouTube – Helen-Merik

Parfums d’Arménie

Video Results for Duduk

YouTube – Duduk

Sound of the Duduk

Peter Gabriel & Lévon Minassian

Amen Hayr Sourp – Amen, Holy Father

Jivan Gasparyan – Duduk Pop

Jivan Gasparyan & Russian National Orchestra

Enigma – Sadness (Armenian Duduk Remix)

Armenian Duduk

Armenian Duduk

Duduk Armenia World Musical Instruments

Etnisk Musikklubb

Dhol Foundation (Johnny Kalsi) w/The Afro Celt Sound System

Armenian Khachkars: Symbols of Tragedy and Defiance

Architecture, Arts of Armenia

UNESCO Culture Sector

Supreme Clergy of Armenia Worried

Armeniapedia – Khachkar

Én kommentar to “Armensk kulturhistorie og duduk”

  1. […] Armensk kulturhistorie og duduk […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: