Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

De kristne i Irak trenger deg nå!

Posted by Fredsvenn den januar 6, 2009

Religionsfrihet avhenger av å ha tre ting: Et samfunn som verdsetter religionsfrihet og religiøs ulikhet; deretter, en utvetydig juridisk provisjon for religionsfrihet; og til slutt en regjeringspolitikk som aggressivt bevokter religionsfriheten. Alle disse tre tingene er under angrep i dagens Irak.

Iraqi Christans’ Murders Condemned by Muslim Scholars

Christians Flee Northern Iraq City

”It does not matter whether or not a tree has deep roots; if its branches have been so battered by storm and pruned, its long-term survival is in doubt. The Assyrians, Chaldean and Syriacs, are a people of deep roots, but whose branches are torn away.”


akad01_idol_typ_tell_halaf

akadhurrian-ledge-j925

akadurartu

akkadartempiresnineveh

akkadimage007

I forbindelse med krigen i Irak i 2003 ble det flere ganger fremhevet at Irak, også kjent som Mesopotamia, er sivilisasjonens vugge, for på tross av at sumererne var en del av den hurriske kulturhorisont, også kjent som den syromespotamiske kulturhorisont, så var det sumererne som først bygget de store byene og utviklet det første skrivespråket og som vi dermed kjenner best.

Det var natuferne som lagde de første byene og utførte det første jordbruket eller rettere sagt gjennomførte og spredde den neolitiske revolusjonen, og som senere kom til å legge grunnlaget for semittene, som kom til å leve et pastoralt liv i Levanten og sørover, mens andre, slik som Tell halaf kom til å fortsette med jordbruket og å spre seg i alle retninger, noe man kan se gjennom spredningen av haplogruppe J2, haplogruppe G, haplogruppe E1b1b og haplogruppe R1b, armensk modal. Det var dette som var det såkalte kulturfolket.

Folket i Tell halaf ble senere kjent som hurrierne (les: protoarierne), som har sin opprinnelse i den nordlige delen av den fruktbare halvmåne, Khabur elvedeltaet eller det armenske høylandet og Ararat slettene (les: UrartuArmenia), men kom til å danne grunnlaget for de fleste av folkene i den fruktbare halvmåne og til å spre seg til alle retninger og da ikke minst ned mellom elvene Tigris og Eufrat og til den persiske golf hvor de dannet den sumeriske kulturen.

I tillegg dannet de sivilisasjoner som Elam, IndusAratta, Hatti, Sesklo, som var den første av de europeiske kulturene  osv. De fikk også stor innflytelse på egypterne på tross av at stor innflytelse, der i blant det semittiske språket, som utgjør en av 6 språkgrener innen den afroasiatiske språkfamilien som trolig oppsto for 8000-5000 år siden i det nordøstlige Afrika og som trolig ankom med folk som krysset over Sinai fra Afrika.

En viktig hurrisk stat var Kura Araxes kulturen i nord, som har vært essensiell vedrørende indoeuropeernes opprinnelse. En annen er Urkesh. Den sumeriske kulturen lenger til sør ble etterfulgt av det semittisk-akkadiske imperiet, grunnlagt av Sargon av Akkad, kjent som verdens først multietniske imperium, på tross av at akkadierne ikke klarte å underlegge seg Urkesh eller Nawar sivilisasjonen. I stedet opprettet man en ekteskapstradisjon med bånd mellom akkadierne og den hurriske befolkningen i Urkesh.

Senere, gjennom en blanding med amoritter, ble den assyriske og babylonske sivilisasjonen skapt. Assyrisk og babylonsk er to akkadiske dialekter. Etter å ha blitt kristnet ble disse to til sammen kalt den kaldeisk-assyriske kulturen, som vil si dem som følger den kaldeisk-katolske kirke og som er etterkommere av det assyriske folk, som har en historie på gode 4.500 år.

Kaldeisk neo-arameisk er et nordøstlig neoarameisk språk som blir talt på slettene ved Mosul i det nordlige Irak, samt av kaldeiske samfunn rundt om i verden. Flesteparten av disse tilhører den kaldeisk-katolske kirke. Neoarameisk er ikke det samme som kaldisk som refererer til gammel arameisk dialekten til det kaldeiske dynastiet, Det 11te og siste dynasti i Babylon (600 f.vt.). Det kaldeiske kongedømmet befant seg i det sørlige Babylonia, som især i hellenistisk kontekst var kjent som Kaldea. kaldeisk mytologi er en en generalisert term brukt til å referere til alle mytologiene i Sumer, Akkad, Assyria og Babylonia. Den kaldeisk syriaske kirke refererer til den assyriske kirke i øst, i India.

Den hurriske staten Mitanni kom til å utvikle seg videre til Nairi, Urartu og Armenia, foruten til arameerne, som også har sine røtter blant hurrierne og som kom til å bli en milepæl for de abrahamske religionene, og hebaruene eller hebrewene, som har de samme røttene.

Folket khaldi eller haldi, kalt kaldeere av klassiske forfattere, var også kjent som urartiere, befolkningen i Urartu, mens det kaldeiske språket refererte til det urartiske språket. Dette ikke minst på grunn av deres gud Khaldi, som sammen med tordenguden Theispas (også skrevet Tesheba), som samsvarer med hurriernes Teshub, og solguden Artinis dannet en triade.  Khaldis ledsager var gudinnen Bagvarti. Tushpa (dagens Van i Tyrkia) var hovedstaden i Urartu omkring 900 f.vt.

Tell Halaf i Al Hasakah provinsen i det nordøstre Syria var det første funnet av en neolittisk kultur. Den halafiske kulturen ble i det nordlige Mesopotamia etterfulgt av ubaid kulturen, og dernest av sumererne. På tross av at ingen bosetting har blitt utgravd ekstensivt har noen bygninger blitt det, der i blant Tell Arpachiyah. Halaf keramikk har blitt funnet i andre deler av det nordlige Mesopotamia slik som ved Nineveh og Tepe Gawra, Chagar Bazar og ved mange andre steder i Anatolia, noe som viser at den var utbrett i regionen.

Assyrerne

akkadmap_archaeology_assyria_shg

akkadsu10

akkadaw27_jpg

akkadseyfo

I gammeltestamentlig tid var stormakten Assyria, som på den tiden var ganske så brutal, en trussel mot de omkringliggende folkene og da etter hvert også for jødene. Flere av profetene i GT profeterte om Nineves fall og ødeleggelse, der i blant Nahum 3:7 ” Og det skal skje at hver den som ser deg skal fly bort fra deg og si: Ødelagt er Nineve! Hvem vil ha medynk med det? Hvor skal jeg søke etter noen som kan trøste deg?” og Sefanias 2:13 ” Han rekker sin hånd ut mot Norden og ødelegger Assur og gjør Nineve til et øde, tørt som en ørken.” Men i år i 612 f.vt. gjorde assyrernes fiender felles sak og en kombinert styrke av medere, skytere og babylonere beleiret Assyrias hovedstad, Nineve, som til slutt falt i angripernes hender, noe som markerte inngangen til hva assyrerne i dag kaller den første mørke tidsalder. Deres imperium kollapset, men folket fortsatte å bo i området.

Assyrerne regner at den første mørke perioden i deres historie tok slutt i år 33 og en ny gylden epoke begynte. Det skyldes ikke politiske eller militære begivenheter det året, men at det var det året man regner at Jesus ble korsfestet. I løpet av meget få år etter 33 hadde en stor del av assyrerne gått over fra sin gamle religion, ashurisme, til kristendom.

Assyrernes symbol, et kryss i rødt og blått på hvit bakgrunn som har blitt brukt (misbrukt) som NATO symbol i nyere tid, er hentet fra deres gamle førkristne religion og symboliserer elvene om omkranser assyrernes gamle hjemland, samt veier, veier som den rest av assyrerne som i dag lever i eksil håper en dag skal føre dem hjem til et fritt og selvstendig Assyria. Arabere, kurdere, mongolere og tyrkere har ned gjennom århundrene tatt hver sine ”skift” og nesten lykkes i å utrydde et av verdens eldste kristne folk. For en detaljert oversikt over folkemordet på assyrerne se Genocides Against the Assyrian Nation.

Etter noen hundre år med relativt fredelige forhold brøt det løs igjen i oktober 1829. Denne gangen var det kurderne som sto for en serie overfall på kristne assyriske landsbyer og samfunn. I disse overfallene ble ikke en gang kvinner og barn spart for å bli solgt som slaver, de ble myrdet på linje med den mannlige befolkningen.

I 1842 begynte kurderne, som stammer fra et område langt lenger sør enn der hvor de nå krever å få tildelt land, et felttog hvis målsetting kort og godt var å utrydde assyrerne fra de fjellområdene de hadde søkt tilflukt i. Inntil da hadde assyrerne stort sett ikke gjort forsøk på å forsvare seg, men kurdernes grusomheter var mer enn de kunne bære, og de grep til det de kunne få tak i av våpen for å forsvare seg. Underlegne som de var hadde de imidlertid ingen sjanse, og det eneste de oppnådde var at kurderne fant på stadig mer barbariske måter å torturere dem til døde på. Kurdernes myrderier i Allahs navn fortsatte utover på 1800-tallet. Bare på en dag, den 1. januar 1895, ble 13.000 assyrere, som inkluderte både menn, kvinner, barn og gamle, myrdet i Urfa. Mange ble brent levende på bål som ble fyrt opp med Bibler og andre kristne skrifter.

I 1860 ble et sekstitall assyriske landsbyer overfalt i Libanon av kurdere og drusere, og senere ble også byer angrepet. Tyrkerne, som på det tidspunkt hadde den formelle kontrollen med området tilbød ved flere anledninger assyrerne beskyttelse, på betingelse av at de leverte fra seg de våpen de måtte ha til selvforsvar. Knapt hadde assyrerne gitt fra seg sine våpen før de ble slaktet av tyrkerne, i stedet for av kurdere eller drusere.

I 1914 brøt første verdenskrig ut, og for Tyrkia som deltok på Tysklands side, var dette en mulighet for å utslette minoritetene for så å sitte igjen med deres territorier. I likhet med armenerne var assyrerne en kristen minoritet i Det ottomanske imperiet. De ble ikke i samme grad som armenerne sendt ut på dødsmarsjer, de ble i stedet massakrert der de bodde.  Da det ottomanske imperiet kollapset på slutten av første verdenskrig økte bare massakreringen av assyrere. I følge ”Timeline of Assyrian History” av Peter BetBasoo ble 75 % av assyrerne drept i løpet av første verdenskrig, primært tyrkere og kurdere.

Slutten på første verdenskrig brakte imidlertid ingen pause i overgrepene. Det som kan sies å ha bidratt til å redde restene av det armenske folk var at de befant seg i utkanten av det ottomanske riket og med en vennligsinnet stormakt (Russland), som selv ønsket å erobre nytt territorium, i ryggen, noe som ikke appliserte for assyrerne som befant seg i det muslimske kjerneområdet.

Den britiske invasjonen under Første verdenskrig la, som på den arabiske halvøya hvor britene ga makten til de mest konservative og fundamentalistiske wahabi sunnimuslimske saudierne, veien åpen for sunni arabisk styre i Irak ettersom den tradisjonelle kongefamilien i Arabia ble nødt til å flykte nordover. Kong Faisal, sønnen til Sharif av Mekka og bror av Abdullah Hussein av Jordan ble konge. Turkomanere ble angrepet ettersom man så dem som tyrkiske etterladenskaper. Tyrkerne hadde kolonisert Irak fra 1600-1700-tallet.

Den etniske utrenskningen begynte i 1933 med angrep på assyrerne som ble beskyldt for å ha samarbeidet med britene på grunn av at de hadde tjenestegjort for dem som assyriske frivillige, noe som henger sammen med at de på denne tiden ennå hadde en drøm om et fritt eller autonomt Assyria, men britene lot dem i stikken. Den 7. august 1933, en dato assyrerne har valgt som offisiell minnedag for ofrene for et folkemord som har pågått i nesten ett og et halvt millennium, på tilsvarende måte som armenerne har valgt den 24. april 1915, angrep irakiske tropper den assyriske byen Simele og massakrerte innbyggerne der. På tross av at kong Faisal gikk i mot massakrene ble et antall samfunn ødelagt og tusener ble drept. Kaldeere ble også angrepet og måtte flykte til Vesten.

Også etter annen verdenskrig fortsatte overgrepene mot assyrerne. I 1945 og 1946 var det den assyriske minoriteten i det vestlige Iran sin tur. Oppskriften var den samme gamle: Landsbyer ble overfalt, innbyggerne ikke bare massakrert, men ofte torturert til døde. I 1962 var det tilsvarende begivenheter i Irak.

Når man leser om assyrernes prøvelser er to spørsmål som gjerne melder seg: Hvor mye? Og hvor lenge? Hvor mye kan et folk tåle av bestialske overgrep og hvor lenge kan de tåle det før nasjonen opphører å eksistere? Det kan se ut som om det var omkring 1970 at assyrerne ikke klarte å bære mer lidelser. Da begynte de å gjøre noe de ikke hadde gjort før. I store antall forlot de områdene hvor de en gang i en fjern fortid hadde hersket over et imperium og som de senere hadde fortsatt å bo i til tross for talløse groteske overgrep gjennom mer enn tusen år. Omkring 1/3 av den lille rest som på det tidspunkt var igjen forlot sine hjemlige trakter og søkte tilflukt i Vesten, mange i USA, Canada og Australia.

Assyrerne er en flyktninggruppe vi hører lite eller ingenting om, noe man ikke akkurat kan si om de kurdiske flyktningene som på grunn av deres motstand mot tyrkisk overherredømme har blitt flyktinger til mange av de samme landene som assyrerne og der vært en kilde til bråk, terror og kriminalitet. Hvem har vell hørt om æresdrap eller tvangsekteskap blant assyriske flyktninger? Assyrerne lager sjelden eller aldri noe bråk, de er godt integrerte og deres holdninger er preget av takknemmelighet og lojalitet til de land hvor de omsider har funnet en slags fred.

Hver gang noen trekker frem tyrkernes folkemord på ca 1.5 millioner kristne armenere i 1915 blir tyrkerne typisk rasende. Mens det i Tyskland er forbudt å fornekte nazistenes folkemord på jødene under annen verdenskrig er det i Tyrkia forbudt å erkjenne folkemord på armenerne. Det er imidlertid ikke bare armenerne som har blitt drept. Men når de blir minnet om sine historiske forbrytelser mot assyrerne reagerer imidlertid tyrkerne på samme måte som når det gjelder forbrytelsene mot armenerne, nemlig med fornektelse og raseri.

Armenerne fikk, på tross av at deres land, som kun er en brøkdel av det historiske Armenia og som blir blokkert fra alle kanter, for så vidt til slutt sin frihet gjennom blod og tårer, mens for assyrerne er det fortsatt ingen frihet, bare blod og tårer.

Den 26. mars 2007 avholdt EU parlamentet en konferanse om de tyrkiske ”glemte” folkemord. Begge disse to folkemordene ble tatt opp, men man la hovedvekten på det som assyrerne var ofre for ettersom dette er et pågående folkemord. Det var venstresiden og de grønne i EU-parlamentet som sto bak. Bakgrunnen for konferansen var forhandlingene om medlemskap i EU for den illegitime terrorstaten Tyrkia, som er en hovedalliert til både USA og Israel. EU har i utgangspunktet krevd at Tyrkia må erkjenne sitt folkemord i 1915, noe særlig armenerne i snart 100 år krevd.

Det kan virke som om denne konferansen var et forsøk på å få satt folkemordet på assyrerne på dagsorden på linje med det på armenerne i denne forbindelse. Og det er dette som nå bør være av interesse, og da ikke minst på grunn av at det pågår den dag i dag. Mens assyrerne kun utgjorde 5 % av den totale befolkningen i Irak før krigen utgjorde de hele 40 % av flyktningene som ankom til Syria, Jordan, Libanon og Tyrkia. Før invasjonen i 2003 var det 1.4 millioner assyrere. Nå er det mindre enn en halv million. I 2008 dannet de deres egen milits kalt Qaraqosh Protection Committee, formet av assyrere i Nineve.

Dagens situasjon

akkkad219

akadiraq_ethnic_sm


akad1-3-map23

WK_006_CHRISTIANS

akkkadiraqfinwebl

akkkadruinedoh21

akkkadiraqchurchpersecutiongrimreport

akkkadchurchbombing111

akkkadchurch_telskuf_iraq

akkkad2770413739_1eaf3a3529

akkkad_2267

akkkadiraq-dad-dead-daughter

akkkadaa208186_d89b_4a41_b5c3_7681074f3e8b_pobj_mini_1

I dagens Irak, ikke minst takket være at USA fjernet Saddam Hussein, som forsøkte å arabifisere befolkningen i Irak, og tok bort all statsmakt, noe som kom til å kaste landet ut i et vilt kaos, samt satte shiaene og sunniene opp mot hverandre i sin splitt og hersk maner, noe som førte til borgerkrig mellom shiaer og sunner, har Iraks minoriteter, inkludert de kristne, kommet i ildlinjen fra begge kanter. Og da ikke aller minst fra kurderne, som synes igjen å være det folkeslaget som skal slukke alle lys, utslette folkeslagene slik det står om i Johannes døperens evangelium om apokalypsen.

Kristne ble tolerert i Irak under Saddam Hussein viss politikk var sekulær på tross av at han i de seneste årene, for å tekke saudierne, ble stadig mer islamittisk. Situasjonen for kristne har med andre ord forverret seg ettersom de før, hvis de ikke brøt med regimets politiske agenda, kunne leve i fred. Men de var heller ikke da frie. For eksempel ble de tvunget til å flytte etter å ha blitt mistenkt for å samarbeide med kurderne på 1990-tallet.

Den 26. februar 2007 skrev Patrick Cockburn at Iraks minoriteter, hvor av noen av dem er de eldste samfunnene i verden, var ved å bli drevet fra landet av en voldsbølge rettet mot dem ettersom de blir identifisert med okkupasjon og lette mål for kidnappere og dødsskvadroner. I følge en rapport fra Minority Rights Group International kalt Assimilation, Exodus, Eradication: Iraq’s minority communities since 2003 skrevet av Preti Taneja fant det sted ”et enormt eksodus.” 2/3 deler av minoritetssamfunnene i Irak, som hadde utgjort 10 % av den totale befolkningen, har flyktet.

Irak, ikke minst de kristne minoritetens land og sivilisasjon, har blitt frarøvet sine kulturskatter, sin sivilisasjon, samt sitt etniske og religiøse mangfold, der i blant alle de kristne, uten at Vesten på noen som helst måte reagerer. Det er som om det er tabu for den norske presse. Det ser heller ikke ut som om det er noen sak for verken høyre- eller venstresiden.

Mens høyresiden er opptatt av å bevare Israel, Tyrkia og kurderne som allierte for å beholde sin geostrategiske maktposisjon og handelsforbindelser, ikke minst oljeforekomstene, er venstresiden opptatt av å kritisere Vestens imperialistiske politikk, noe som jo i seg selv er bra, men ofrer velvillig Iraks minoriteter i dette spillet. Slik de har støttet flere andre diktatorer ser de positivt på Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938), grunnleggeren av den tyrkiske republikk og dets første president, som de ser på som en moderniserer av det osmanske riket, også kjent som Europas syke mann, mens de glemmer at Ataturk også var en nasjonalistisk despot som ekspanderte det tyrkiske folks rike på bekostning av samtlige nabobefolkninger. Venstresiden i Norge kritiserer korstogene på 1200-tallet, men fortier tyrkernes og kurdernes nedslaktninger av områdets andre befolkninger, der i blant armenerne.

Det er dette, i tillegg til den totale hensynsløse slaktingen av Iraks minoriteter, som vi nå bør gå inn i – Vestens splitt og hersk politikk, en politikk som ikke kun har gått ut på å så splid og konflikt mellom sjiaer og sunnier foruten gått utover de ulike minoritetene, som foruten assyrerne inkluderer yarsanerne og yezidiene, Shabakene, sabeerne, turkmenerne, armenerne, romanerne, perserne, mandeerne, jødene og bahaiene. De såkalte faili eller sjiakurderne, som ble plyndret under det gamle regimet og kastet ut til Iran, men som litt etter litt var vendt tilbake, har nå på nytt blitt tvunget til å flykte. Dette på grunn av at sjiaområdene, slik som Sadr City, ser på dem som kurdere og sunni muslimske byer, slik som Baquba, ser på dem som sjiaer.

En annen gruppe er de sabiske mandeerne, som har vært i Irak i mange, mange århundrer og som taler mandeisk som er et nordvestsemitisk språk av østarameisk opprinnelse, nært forbundet med de arameiske delene av den babylonske Talmud, samt språket i besvergelsestekstene og arameiske besvergelseskrukkene funnet rundt om i Mesopotamia. Det er også relatert til syrisk, et annet medlem av den østarameiske underfamilien.

IRAQ-SABEAN-WEDDING

akadrabbi-hathem-and-child

Syrisk er det liturgiske språket i mange kristne trossamfunnene i Sørvest Asia. Det er en mellomarameisk dialekt som tidligere ble talt i Sørvest Asia og som ble et hovedspråk fra 400-800-tallet. Det var språket de blant annet talte i Edessa og språket som ble spredd via kristendommen og den arameiske kulturen. Det spredde seg gjennom Asia så langt som til Malabar og det østlige Kina og ble brukt av araberne og perserne. Det hadde en fundamental kulturell og litterær innflytelse på utviklingen av arabisk som spredde seg på 700-800-tallet.

Neomandeisk representerer det siste nivået av den fonologiske og morfologiske utviklingen av mandeisk. Sammen med andre overlevende arameiske dialekter blir det klassifisert som neoarameisk, som danner en konstellasjon av dialekter som strekker seg fra sjøene Van og Urmia i nord til Damaskus og Ahvaz i sør, men i mindre avsondrede grupper.

De mandeiske nasaræanske sabeerne, som vil si de som fulgte Johannes døperen og er uavhengig av Islam, Kristendom og Jødedommen, men følger lærdommen til Johannes døperen med baptisme som en sentral rite og som er en av verdens eldste religioner, samt den siste gnostiske grupperingen, lever i små grupper spredd utover landet og mangler det forsvar som en stammestruktur kan gi, samtidig som de er pasifister. Som er resultat er de lette å angripe for de voldelige muslimske ekstremistgruppene som ser på dem som troløse hedninger. Før 2003 invasjonen levde det 60.000 mandeere i Irak, nå er det kun 5000 tilbake, noe som vil si at hele 90 % har forlatt landet eller blitt drept. Et eksempel er Layla som flyktet fra Irak i 2005 etter en militsgruppe som bar på seg irakiske politiuniformer kidnappet hennes mann og torturerte ham og drepte ham foran hans 13-år gamle sønn etter at han nektet å konvertere til Islam.

Kristne har blitt angrepet siden 2003 som en del av volden som har spredd seg i Irak, hvor av den verste har vært i regioner med ulike etniske og religiøse grupper slik som Bagdad og Mosul hvor majoriteten av Iraks kristne lever. For eksempel kunne det amerikanske statsdepartement sist år rapportere at muslimske ekstremister “advarte kristne i Bagdads Dora distrikt om å konvertere, forlate området eller bli drept.” I følge rapporten hadde mange kristne måttet reise. Trusselen om vold eller døden har ført til at mange har flyktet. De fleste kristne reiser til naboland som Syria og Jordan, mens færre ender opp i vestlige land.

Statsdepartementet kunne sist år også rapportere at “regjeringspolitikken og praksisen generelt ikke blandet seg med den frie praktiseringen av religion.” Men rapporten sa også at opprøret negativt hadde berørt alle religiøse troende og at “sekterisk misbruk av offisiell autoritet innen sikkerhetsapparatet” hadde hindret religionsfriheten.

Rapporter indikerer at situasjonen for religiøse minoriteter i Irak er likestilt dårlige og for noen enda verre. En ting de kristne samfunnene har er at de er forbundet med internasjonale samfunn som kan støtte dem slik som paven har gjort. Men dette er ikke realiteten med noen av de andre gruppene slik som med yezidiene, som blir ansett som heretiske av mange muslimer ettersom de har en synkretistisk blanding av Islam og andre religioner. Det er verken et internasjonal yezidi samfunn eller andre land som har yezidier som en større befolkning, noe som gjør at de står alene.

Angrepet mot disse folkene skyldes ikke kun såkalte muslimske folkeferd foruten det såkalte kristne Vesten, og da ikke kun på grunn av at man som under folkemordet i 1915 unnlater å gjøre noe, men fremprovoserer bevisst angrep mot den kristne befolkningen, som ikke aller minst må bære ansvaret for det såkalte kristne vestens handlinger på tross av at de ikke støtter Vestens politikk. De kristne står med andre ord klemt mellom ”muslimene” og de ”kristne”. Dessverre, for det er smertelig å si det, så bør Vesten raskest mulig komme seg ut av Irak – Det er ingen som ønsker dem der – heller ikke de kristne som føler seg forrått.

Irakisk lov

Assyrere har tidligere demonstrert mot en ny lov anerkjent av det irakiske parlament som fjernet en lov, Artikkel 50, som reserverte seter ved provinsrådene for kristne og andre minoriteter og som dermed var essensiell for minoritetens rettigheter når det kommer til deltagelse i den politiske prosessen. Også FN spesialrepresentant Staffan de Mistura kritiserte medlemmer av Iraks parlament for å fjerne artikkelen.

“Med fjerningen av Artikkel 50 vil det såkalte demokratiske Irak flyttes tilbake til den konservative islamske staten som ikke lenger vil anerkjenne rettighetene til sine minoriteter, især de kristne”, advarte den assyriske skuespilleren Rosie Malek-Yonan, direktør og forfatter av The Crimson Field, og fortsatte med å hevde at “Gjenoppbyggingen av Irak kan ikke fortsette når rettighetene til landets minoriteter blir tatt fra dem.”

Den 4. november 2008 gjeninnførte det irakiske parlament Artikkel 50. Det har nå blitt etablert 6 av 440 seter for religiøse minoriteter ved provinsrådene i Nineve, en gammel by i det gamle assyriske imperiet ved elven Tigris østre bredd som fått sitt navn etter den eponyme grunnlegger av byen Ninus, en by som lå på en sentral posisjon på veien mellom Middelhavet og Det indiske hav, som vil si på handelsveien mellom øst og vest, Bagdad, Basra og Kurdistan, men dette tilsvarer kun halvparten av hva FN hadde foreslått.

De kristne har fått et sete i hvert råd i Bagdad, Nineve og Basra i stedet for tre seter i Bagdad, tre i Nineve og et i Basra som FN hadde foreslått. Yazidiene har fått et sete i Nineve i stedet for de tre foreslått av FN. Sabeerne har fått et sete i Bagdad og shabakene et sete i Nineve. På tross av at minoriteter kan være kandidater for andre seter så har irakere tradisjonelt stemt langs med sekteriske linjer. Presidentrådet inkluderer Jalal Talabani, presidenten, som er kurder, og hans visepresidenter, en sunni-araber og en sjia.

I følge president Jalal Talibani, som truet med å sette veto mot loven, er årsaken til å anerkjenne Artikkel 50 å styrke prinsippet om pluralisme og etnisk og religiøs toleranse i landet, noe som ikke eksisterte under Saddam Hussein, men dette henger ikke i hop med den politikk som han ellers er anfører av.

Rådsvalg skal bli holdt i 2009 og noen kristne ledere truer med boikott ettersom antallet garanterte seter vil gjøre dem underrepresentert. Yunadam Kanna, fra Assyrian Democratic Movement (ADM), også kjent som Zowaa, i og en av to kristne i parlamentet, kalte det hele veldig skuffende og går i mot bestemmelsen. I følge Kanna: “Deres søte taler til oss ble ubrukelige. Vi tenkte at de ville kompensere for hva som ble gjort mot oss av tidligere politiske enheter.” Men det ser ikke ut til at tingene vil bedres for Iraks mange minoriteter.

Størstedelen av Iraks befolkning på 28 millioner er muslimer og mange kristne har blitt forfulgt og tvunget til å flykte de siste 5 årene. Omkring halvparten av de kristne som var i Irak før invasjonen har flyktet fra landet, og det tatt med i beregningen at mange allerede da hadde flyktet på grunn av både religiøs og politisk forfølgelse og undertrykking, og da ikke kun av staten og regjeringen foruten også fra muslimske sekter, grupper og enkeltpersoner.

Sekterisk vold, tvetydig legalt forsvar for religiøs frihet og andre faktorer, har bidratt til en forverret situasjon for kristne og andre religiøse minoriteter. Kommisjonen hadde klart et håp for et annet resultat da den i 2003 i et brev til president Bush erklærte at “USA kan hjelpe til med å få religiøs frihet i Irak til å bli en realitet.”

Mange eksperter anser nå situasjonen for kristne i Irak som spesielt vanskelig. I følge den kaldeisk-katolske hjelpebiskopen Andreos Abouna i Bagdad har deres antall blitt over halvert siden 2003. Som dokumentert av det amerikanske statsdepartement har kristne blitt truet med vold hvis de ikke forlater deres hjem, blir henvendt til gatene og til og med drept, og deres kirker blir bombet eller ødelagt. Flere har gått så langt som å hevde at de kristne i Irak nå blir etnisk utrenset. Når valget består mellom å risikere døden eller å flykte så er det mange som velger det sistnevnte.

Den bipartisanske religionsfrihetswatchdoggruppen US Commission on International Religious Freedom, som har blitt pekt ut av Bush og den amerikanske Kongressen, publiserte en rapport den 16. desember 2008 kalt Iraq: USCIRF Recommends Designating Iraq as Country of Particular Concern, Calls for Ensuring Free and Fair Elections, Focusing on Plight of Most Vulnerable Religious Minorities hvor panelet forespør om ikke Irak kan bli listet opp som ”et land av særlig bekymring”, land viss regjeringer har tillatt eller deltatt i brudd på rettigheter vedrørende religions- og trosfrihet. Irak blir her betegnet som et av de farligste steder i verden å være for religiøse minoriteter og Iraks regjering blir beskyldt for å tolerere begrensning og hindring av religionsfrihet.

Dette er en status som vil fremme et robust polisk svar. En slik betegnelse kan i teorien lede til sanksjoner, men det er mer trolig at USAs regjering, hvis den aksepterer anbefalingene, ville bruke diplomatiske kanaler eller legge press på den irakiske regjeringen, men tatt i betraktning av at USA i beste fall kan sees på som medskyldige i den forverrede situasjonen for Iraks minoriteter så er det mer sannsynlig at USA, som har blitt påvist ikke å ha oppriktige interesser, vil presse Irak til å godta ytterligere imperialistiske forordninger, noe som vil øke hatet mot minoritetene ytterligere.

På tross av at kommisjonen ikke listet opp Irak som et av de 11 landene ble det sagt at man “forblir seriøst bekymret over forholdene vedrørende den religiøse friheten i Irak.” De hevder at religiøse minoritetsgrupper i Irak står overfor “pågående lidelser” og oppfordrer den amerikanske regjeringen til å gå til aksjon for å få endret situasjonen. Kommisjonen, som inkluderte Irak på sin 2007 watchliste, ettersom den da følte at naturen og utstrekningen av bruddene mot den religiøse friheten ikke kun var alvorlige, men tolerert av regjeringen og, i noen tilfeller, begått av styrker innen regjeringen, annonserte at dets medlemmer ville besøke Irak og utstede en rapport og anbefalinger.

Den irakiske statsminister Nuri al-Maliki har møttes med de kristne lederne i Irak og lovet dem regjeringens forsvar, men FN har erklært at de ennå er bekymret for den målrettede drapet på minoriteter. Kommisjonen har oppfordret den amerikanske regjeringen om å tillate medlemmer av de religiøse minoritetene i Irak å søke direkte til USA om asyl fremfor gjennom FN, samt å utpeke en spesialutsending for menneskerettigheter i Irak.

Vatikanet er ikke overbevist og har forhørt seg om regjeringens vilje til å forsvare minoritetene, samt krevd ytterligere forsvar av de kristne. Da pave Benedikt XVI møttes privat med president Bush den 16. april uttrykte paven bekymring over situasjonen for de kristne i Irak. Dette er en sak paven også reiste i fjor da han møttes med Bush i Vatikanet.

Rapporten kommer etter at flere dårlige nyheter har kommet fra den nordlige byen Mosul, som inkluderer en større kristen befolkning. For eksempel ble 7 medlemmer av samme familie brutalt myrdet av pistolmenn som stormet inn i deres hjem på grunn av at de var yazidier. I oktober flyktet 13.000 kristne fra Mosul og dets omkringliggende områder. Byens kristne ærkebishop ble kidnappet og myrdet tidligere i år.

Den amerikanske militærkommando har anklaget sunni islamist militante for volden, antagelig noen av de samme som dem USA støtter, både økonomisk og forsyningsmessig, for ikke å glemme trening, i sin kamp mot sjiaenes maktposisjon. Det har vært tvungne konverteringer, kidnappinger for løsepenger og mord. Økning av angrep på irakiske kristne har blitt utført av kurdiske grupper som har fryktet at minoritetsrepresentasjon kunne forhindre anerkjennelsen av Kurdistans befolkning som kurdere.

Irak har samme konstitusjonelle problem som Afghanistan. Da det ble ført sak mot Abdul Rahman i 2006 for å ha konvertert fra Islam til kristendom ble han dømt til døden, noe som overasket resten av verden ettersom landets konstitusjon garanterer religionsfrihet. Saken er kun den at konstitusjonen i tillegg erklærer at ingen lov kan overgå troen og bestemmelsen til Islam og det var under denne siste at Rahman ble dømt.

Den irakiske konstitusjon inkluderer lignende garantier for religionsfrihet, men har også hva enkelte har valgt å kalle en motsigelsesklausul som ligner den som blir funnet i den afghanske konstitusjonen. Artikkel 2 i den irakiske konstitusjon erklærer at “Ingen lov som motsier den etablerte bestemmelser i Islam kan bli etablert.” I tillegg erklærer Artikkel 89 at den irakiske føderale høyesterett vil inkludere eksperter i islamsk rettsvitenskap, som betyr at motsigelsesklausulen blir støttet av et rettssystem med folk ansatt for å forstå islamsk lov. Man har med andre ord en garanti om religionsfrihet, men samtidig stipuleringen om at ingen lov kan gå i mot læren i Islam, noe mange ser som en motsetning.

I følge Dr. Carl Moeller, president av Open Doors USA, en kristen misjon som støtter forfulgte kristne i land hvor Kristendom er sosialt eller legalt hindret eller undertrykt: “Mens det er sant at det har vært noe reduksjon av vold i Irak er forholdene for de kristne ennå enormt desperat.” Da han besøkte Irak i 2008 så han tusener av kristne som levde i spontant oppsatte landsbyer i landområder langt fra deres hjem i Bagdad og Mosul.

Nedgangen i vold i Irak blir delvis forklart ut fra at det ikke er noen tilbake å angripe ettersom dominerende grupper har tatt kontroll over de ulike regionene og tvunget andre faksjoner, inkludert kristne, til å forlate. Men dessverre er det ingen som forsvarer de kristne samfunnene i noen del av Irak. USA har brukt enormt mange penger på en krig som tydeligvis kun har skadet, inkludert de kristne.

“Iraqi Christians are being hunted, murdered, and forced to flee – persecuted on a biblical scale in Iraq’s religious civil war.”

– CBS 60 Minutes, December 2, 2007

Christians of Iraq

Assyrian Media

AINA – Assyrian International News Agency

Christen Assyrians face Oppression and Murder in Iraq

‘Exodus’ of Iraq’s ancient minorities

Iraq Gives Religious Minorities Fewer Seats Than the UN Suggested

Al Jazeera English – Middle East – Iraq moves on minorities bill

Reuters AlertNet – U.S. group blasts Iraq over religious minorities

Refugee Resettlement Watch – Iraqi Refugees

The Plight of Iraq’s Religious Minorities

Watch Group Presses U.S. Action for Iraqi Minorities

Iraqi Refugee Stories

Assyria Liberation Party – GFA

List of Assyrian settlements

East Syrian Rite

3 kommentar to “De kristne i Irak trenger deg nå!”

  1. […] Minoritetsgrupper lider som aldri før. Noen hevder til og med at det er den verste perioden for de kristne folkene på […]

  2. […] De kristne i Irak trenger deg nå! […]

  3. Det er selvsagt på tide at assyrere og armenere får sine rettigheter i Irak, men det er totalt feilaktig å hevde, slik denne artikkelen gjør at kurderne er de som først og fremst forfølger kristne irakere:

    «Og da ikke aller minst fra kurderne, som synes igjen å være det folkeslaget som skal slukke alle lys, utslette folkeslagene slik det står om i Johannes døperens evangelium om apokalypsen.»

    Rett nok deltok mange kurdere i de tyrkiske massakrene mot armenere, og i massakre på assyrere i Nodirak på 1930 tallet, men denne formuleringen er likevel helt urimelig i dagens situasjon.

    I dagens Irak det jo slik at de kristne i den kurdiske regionen har langt større sikkerhet og frihet enn i de arabiske områdene. Mange kristne har flyktet fra arabiske områder til Kurdistan for å unnslippe forfølgelsen fra sunniarabiske ekstremister som sprenger kirker og dreper prester.

    Siden artikkelen nevner at assyrere ønsker reserverte plasser i folkevalgte forsamlinger er det på sin plass å nevne at de faktisk har dette i den kurdiske nasjonalforsamlingen, der det er fem plasser til assyrere og én plass til armenere.

    Den kurdiske regjeringa har finansiert kirkebygg, herunder St Josef katedralen i Ankawa, og har også gitt støtte til yezidienes helligdom i Lalish. Den eneste grupperinga i Kurdistan som aktivt vil forfølge religiøse minoriteter er Mulla Krekars Ansar al-Islam som heldigvis er fordrevet fra regionen. De kurdiske islamske partiene aksepterer kristne og andre religiøse minoriterers rettigheter.

    Mine personlige erfaringer fra irakisk Kurdistan kan forøvrig leses på bblant annet følgende blogginnlegg:
    http://vindheim.wordpress.com/2009/07/23/kurdisk-demokrati/
    http://vindheim.wordpress.com/2007/05/28/assyrerne/
    http://vindheim.wordpress.com/2007/05/20/religion-aere-og-drap-historien-om-dua/
    http://vindheim.wordpress.com/2007/08/16/terror-i-nineveh/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: