Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Militærbaser og geostrategisk kamp

Posted by Fredsvenn den desember 4, 2008

Land som England, Russland, Kina, Italia og Frankrike har militærbaser utenfor deres territorium, men USA er alene ansvarlig for 95 prosent av de utenlandske basene. ”Med mer enn 2.5 millioner mennesker ansatte rundt om på planeten og med militærbaser spredd over hvert kontinent er det på tide å å komme i klarhet med at vårt amerikanske demokrati har dannet et globalt imperium”, skrev Chalmers Johnson i hans nye bok Nemesis: The Last Days of the American Republic.

Joint Vision 2020, et dokument publisert i mai 2000 av det amerikanske forsvarsdepartement erklærte behovet for såkalt «full-spectrum dominance» på slagfeltet, som vil si over hele verden. Joint Vision 2020, som tar for seg de militære trusler som kan oppstå frem til 2020 og mulige svar på disse, danner grunnlaget for USAs militære doktriner. Målet er å få herredømme i vann, på land, i lufta og i rommet. USA har i offentlige kilder 737 baser i 130 land, selv om mange mener at det riktige antallet er over 1000, og har som mål å kunne angripe et hvilket som helst land i løpet av 5 minutter.




NWO out of Chaos: The Coming Eeconomy

G-20 Summit and the NWO

G20 agree action plan to revive global economy

World Leaders Refuse to Shake Bush’s Hand at G20

The Coming US Economic Collapse 2008 2009 Will Be Worse …

militærbaser:




Why Does US need Military Bases around the World

Film: Amerikanske militærbaser

Rakettskjold:


Rice Lied about Purpose of US Missile Defense Shield in Poland

Russia to deploy missiles against US threat

New Cold War Segment from Neocon Wars

Russian Missile Move Challenge to Obama?

USA i Irak:


US Permanent Military Presence in Iraq

Film: Amerikanske militærbaser i Irak

Krig om olje:




The Oil Factor: Behind the War on Terror part1

Securing Energy

The Oil Factor: Why We are in Afghanistan? OIL

US Interests in Afghanistan

Blood for Oil: A Pipeline in Pakistan

The REAL Reason Why Bush Wants to Attack Iran

The Truth about the Georgia Conflict


History of Oil:



History of the Bush Family

History of Standard Oil (Exxon)

JD Rockefeller, Granpa Bush and the Nazis –

George Bush & Bin Laden Inc., War for Oil

Saudi Royal family oil and foreign investment

Iran:


US ‘escalates covert Iran missions’

Covert US operations in Iran – Another George Bush war?

Iraq:



The War For Iraq’s Oil

Inside IraqIraq oil law – 20 June 08 – Part 1

Foreign companies vie for profit from Iraq’s oil – 30 Jun 08

Alan Greenspan: «The Iraq war is largely about oil»

The Awful Truth (Iraqi Oil)

The Awful Truth Part 1(WMD’S)

Iraq signs multi-billion dollar deal with Shell – 23 Sep 08

Arundhati Roy:

We – Arundhati Roy – The UNOCAL Pipeline

Wars for Corporate Globalization

Arundhati Roy – We – 1 of 7

I et engasjement i den globale kampen mot militarisme møttes i fjor 400 aktivister fra 40 land i Ekvador, hvor Bush administrasjonens støttespiller hadde tapt valget i 2006, fra 5-9 mars for å danne et nettverk for å bekjempe utenlandske militærbaser. Konferansen begynte i Quito. Deretter reiste deltagerne i en busskaravane gjennom landet, noe som kulminerte i en protest i byen Manta, stedet for en amerikansk militærbase, hvor 400 amerikanske soldater er stasjonert som en del av Eloy Alfaro luftbasen. Urbefolkningsgrupper, katolikker og menneskerettighetsorganisasjoner i Ekvador protesterte mot etableringen av den amerikanske militærbasen i deres havneby Manta, som de ser på som et brudd på deres frihet, autonomi og suverenitet, og en mulig trussel for miljøet.

USA har blandet seg i flere konflikter enn noe annet land i dette århundret. I etterkant av den andre verdenskrig har USA, styrt av den globale kapitalisme, gjennom diplomatisk press, sanksjoner, økonomisk krigføring, drap av folkevalgte presidenter og militære intervensjoner satt opp et globalt system av såkalt vennligsinnede regjeringer.

USA utøver økonomisk makt gjennom sine multinasjonale konserner og militærmakt gjennom tusenvis av militærbaser verden over. USA er tilsluttet multilaterale militærallianser som NATO, CENTO, ANZUS, OAS, RIO-traktaten og Manilatraktaten, og landet har bilaterale avtaler, forsvars- eller baseavtaler, med Antigua, Bahamas øyene, Bermuda, Filippinene, Grønland, Japan, Liberia, Marokko, Spania, Sør-Korea, Taiwan, Trinidad og Tobago.

Luis Angel Saavedra, leder av en av de ekvadoriske organisasjonene som støttet konferansen sa ”Vi har arbeidet mot basen i Manta i de siste syv årene og denne konferansen føles som kulminasjonen av hele denne kampanjen. Den vil styrke president Correas posisjon for å stenge basen. Vår befolkning er bedre skolert etter all publisiteten vi har mottatt. Og vi har nå et nettverk til å utveksle strategier og erfaringer med folk over hele verden. Jeg tørr kalle det en stor suksess.”

Correa, som har kritisert den neoliberale politikken til tidligere ekvadoriske presidenter og president Jamil Muhuads avgjørelse i 2000 om å adoptere den amerikanske dollaren som landets offisielle valuta, men har akseptert både neoliberalismen og dollaren og sagt at landet ikke var en del av den revolusjonære bolivariske bevegelse-200 (Revolutionary_Bolivarian_Movement-200 eller MBR-200), den politiske og sosiale bevegelsen den venezuelanske president Hugo Chávez grunnla, selv om han anså Hugo Chávez som en personlig venn.

Som en reaksjon på Chavez’ sammenligning mellom president Bush med Satan sa han det var urettferdig overfor satan. Han sa Bush var verre enn Satan og at han heller vil kutte av seg armen enn å fornye avtalen med USA om å la amerikanske soldater bruke en antinarkotika luftbase i landet. Correa har bedt USA om å stenge basen i Manta, selv om han også har sagt at ”Vi kan forhandle med USA vedrørende en base i Manta, og hvis de lar oss ha en militærbase i Miami, hvis det ikke er noe problem, så kan vi akseptere det.”

Harold Pinter Nobel Prize Lecture

Harold Pinter—Nobel Lecture: Art, Truth & Politics — Global Issues

Nobelprisvinner Harold_Pinter spurte i sitt Nobel fredsprisforedrag Kunst, sannhet og politikk blant annet ”Hvor mange mennesker må du drepe før du kvalifiserer til å bli beskrevet som massemorder og krigsforbryter? Ett hundre tusen? Mer enn nok, ville jeg ha trodd.”

Pinter kritiserte et brutalt, foraktet og ubarmhjertig USA, som i følge Pinter har 15.000 soldater og minst 15 baser i Storbritannia. ”De har vært der i over 60 år, men ingen snakker om det. Vi tar det for gitt. Men faktumet er at amerikanerne har tatt makten i verden, et kvelertak på verden, noe som er ekstraordinært farlig.”

I følge Pinter: ”Mens USA er det mektigste landet verden noen gang har sett, er det samtidig den mest avskydde nasjonen som verden har sett.” ”Folk glemmer ikke. De glemmer ikke døden til deres venner, de glemmer ikke tortur og ydmykelse lemlesting, de glemmer ikke urettferdighet, de glemmer ikke undertrykkelse, de glemmer ikke terrorismen av den overveldige makt. Ikke kun glemmer de ikke. De vil slå tilbake.”

Et nettverk av lokale grupper som kjemper mot det enorme amerikanske militærkomplekset er helt klart en asymmetrisk kamp, men samfunn har forsøkt å få det til i årtier. Deres bekymring stammer fra miljø ødeleggelser, konfiskering av jordbruksland, misbruk av kvinner, undertrykkelse av lokal kamp, kontrollen av resurser og en bredere bekymring vedrørende militær og økonomisk dominans.

Titusener har demonstrert i Vicenza i Veneto regionen i det nordlige Italia mot den planlagte ekspansjonen av en amerikansk militærbase her. For i denne perioden av såkalt permanent krig bomber den amerikanske krigsmaskinen, det amerikanske forsvarsdepartement, sivile rundt om i verden samtidig som den i sin krig mot verden både hjemme og i utlandet er verdens største forurenser. Den produserer mer farlig avfall per år enn de fem største amerikanske kjemiske selskapene til sammen.

Film: Howard Zinn on Vicenza Italy, US Empire Military Base

Protester er det også mot den amerikanske militærbasen på øya Diego Garcia som ble avfolket på 1960- og 70-tallet av det britiske utenrikskontor for å gi plass til en amerikansk militærbase. Menneskerettighetsgrupper hevder at basen blir brukt av USA for kontroversiell fangeoverføring, slik man også gjør i Guantanamo Bay.

Tilstedeværelsen av det amerikanske militære, 63 år etter Andre verdenskrig, er en stor irritasjonskilde for borgerne i Japan, Korea, Tyskland og Italia. Omkring 6.000 okinawanere demonstrerte tidligere i år mot forbrytelser utført av amerikanske soldater og krevde en mindre militær tilstedeværelse på de sørlig japanske øyene etter arrestasjonen av en marinesoldat for å ha voldtatt en skolejente. I følge Okinawas borgermester Mitsuko Tomon: ”Forbrytelser og ulykker på grunn av militærbasen har skjedd over og over igjen og Okinawa har protestert med forsterket sinne mot både USAs og Japans regjeringer. Men hver gang har vår stemme blitt stanset og det har ikke vært noen slutt på de forferdelige forbrytelsene.”

Titusener av irakere fra arbeiderklassedistriktene i Sadr City marsjerte i oktober i Baghdad for å motsette seg den irakiske regjerings statsminister Nouri al-Maliki i å sluttføre en sikkerhetsavtale med Bush administrasjonen, den såkalte Status-of-Forces Agreement (SoFA)-avtalen, eller So far, som omfatter relasjonen mellom Irak og USA i den kommende perioden. Pakten, som man jo kan forstå på så ulike sett (se tidligere blogg) er ment å gi en slags legalitet for den pågående okkupasjonen av Irak av det amerikanske militære etter at FN mandatet utgår den 31. desember. I tillegg ønsker Bush å ha det på sin kappe at man kom frem til en avtale før han gikk av. Men basert på historie er en ting klart og det er at en SoFA med Irak vil bety en permanent amerikansk militær tilstedeværelse, noe som det allerede har blitt lekket ut om av Bush administrasjonen.

New York Times rapporterte nylig om en ”tilsynelatende evolusjon” i presidentutvalgte Barack Obamas tenkning vedrørende Irak, og siterte en nylig erklæring vedrørende hans plan om å holde en ”gjenværende styrke” i landet og hans ord om å «høre på rådene til mine kommandører» ettersom han forbereder seg til å overta kommandoen over de amerikanske styrkene. Ved Pentagon og de militære hovedkvarterene i Irak har svaret på hans og hans nasjonale sikkerhetsgruppe erklæringer vært lik ”senioroffiserenes samlede åndetrekk” kunne Times rapportere. ”Ordene lød for dem som om den nye presidenten ville ta en målrettet tilnærmelse på spørsmålet om styrkenivå.” Realiteten er nemmelig den at det ikke er noen ”evolusjon.”

Dem som tok seg tid til å se nærmere på Obamas kampanje 20 retorikk om en ”endring” og en slutt på Irak krigen så tidlig at hans Irak plan kokte ned til en nedskalering og rebranding av okkupasjonen. Mens han fokuserte hans forpliktelse om å trekke ut de amerikanske kampstyrkene fra Irak i løpet av 16 måneder (noe som enten kan eller ikke kan hende) sa han alltid fra om at hans mål er å beholde en ”gjenværende styrke” i Irak i den nærmeste fremtid. ”Gjenværende” blir definert som ”kvantiteten som er igjen i etterkant av prosessen”, noe som tilsier at styrkene Obama planlegger å ha en styrke i Irak også etter at han har utført hans såkalte tilbaketrekningsplan. Uansett hvordan Obama velger å benevne sine styrker i Irak er faktumet det at de vil være okkupasjonsstyrker.

Det har også vært en rekke protester mot rakettskjoldet. For eksempel sendte amerikanske antikrigsaktivister og intellektuelle et åpent brev til statssekretær Condoleezza Rice i anledningen av hennes tur til Prag hvor det blant annet het seg at ”Vi protesterer mot den amerikanske radaren i Tsjekkia.” Og i sist måned demonstrerte flere hundre mot den planlagte radarbasen i Prag med krav om at den ikke skulle bli etablert og at regjeringen som bifalte det skulle gå av.

Film: Worldwide protests against US military bases

Krigen i Sørvest Asia handler om mye mer enn penger og olje, den gjør dem i stand til å opprette store militærbaser som vil være viktige for dem i fremtiden. I følge en hemmelig plan for å bevare kontrollen over Irak vil Bush ha 50 militærbaser, kontroll over irakisk luftrom og legal immunitet for alle amerikanske soldater og kontraktører. Dette var etter at Bush tidligere i år, etter press fra Demokratene om å trekke seg ut av Irak, sa han ikke så for seg permanente amerikanske militærbaser i Irak, men amerikansk tilstedeværelse langt nok ut i fremtiden til å kunne garantere at demokratiet ble innført i landet. Nylig har en sivil ansatt i det amerikanske oljeselskapet Halliburton og regjeringskontraktør KBR hevdet i rettssak at selskapene utsetter flere tusen arbeidere for helsefarlige, forurensede forhold ved den største amerikanske installasjonen i Irak.

Det neste skrittet kan være å utføre forebyggende kriger i Andes-regionen. USA har militærbaser rundt hele regionen nå og det er utplassert militære styrker. Kolombia og Venezuela er begge, og spesielt Venezuela, betydelige oljeprodusenter, og det finnes mer andre steder, som i Ekvador og til og med Brasil.

Borte fra diskusjonen om konflikten som pågår i Andes over en kolombiansk militær innfall i Ekvador for der å drepe en geriljaleder er rollen det amerikanske militære har på konflikten. Denne går langt dypere enn å forsyne Kolombia med satellittetterretning der hvor det er geriljaleire: de to landene har ulike svar på Washingtons forsøk på militarisere regionen. Mens Ekvador foreslår et forbud mot all utenlandsk militær tilstedeværelse, søker Kolombia et enda nærmere forhold til USA og ønsker våpen, etterretning og soldater, et ønske USA, som sedvanlig, har svart svært udiplomatisk på.

Da det kolombianske militære gjorde sitt kontroversielle inntog i Ekvador tidligere i år gjorde de mer enn å få fjernet en leir full av venstre kolombianske geriljaer. Raidet kan ha tatt med seg en 70 millioner dollar amerikansk luftbase i tillegg. Ekvadors Rafael Correa sa han var overbevist om at USA hjalp Colombia i angrepet og styrket hans mistanker om at amerikanske etterretningsbyråer hadde infiltrert Ekvadors væpnede styrke og politi, noe som synes å tyde på at Ekvador ikke vil fornye kontrakten for den amerikanske antinarkotika overvåkningsbasen ved Manta ved Ekvadors Stillehavskyst. For Correa er den politiske prisen å måtte betale for å la basen bli værende høyere enn fortjenesten.

En annen mulighet er Iran. Med amerikanske militærstyrker i Afghanistan og i Irak, i tillegg til baser i Tyrkia og Sentral Asia, er Iran praktisk talt omringet. Samtidig flytter USA sine kaldkrigsbaser fra Europa og Asia til Afrika, til land som Uganda, Djibouti, Senegal og Sao Tome og Principe hvor fleksible småskalabaser eksisterer eller vil bli bygd, og Sørvest Asia for å ”bekjempe terrorisme” og ”forsvare oljekilder.”

Maktpolen i øst

Både president Putin og president Hu ga ordre om aktivering av 10 Combat Ready Divisions og spesialstyrker i Uzbekistan og Kyrgyzstan for å imøtegå de økte aggressive trekkene til USA i den kaspiske oljeregionen i Sentral Asia. Regjeringene til begge landene ba USA forlate landene, noe USA har gått med på så raskt som militæroperasjonene i Afghanistan og Irak er overstått.

Sist måned ble fremtiden for de to utenlandske militærbasene i Kyrgyzstan klarere. Under et besøk av en russisk delegasjon sa en militæroffiser at den russiske basen ved Kant vil være der for alltid. Samtidig har den kyrgyziske presidenten Kurmanbek Bakiev blitt sitert av en russisk avis tidligere i år for å sagt at den USA-ledede koalisjonen kan bli værende i Manas basen så lenge det er sikkerhetsproblemer i Afghanistan, og så lenge USA går med på å betale 100 ganger mer enn det tidligere har blitt forhørt om. Kyrgyzstan reiste nylig leiekontrakten for Manas basen fra 2.6 millioner dollar til 150 million dollar.

Den regionale post-Sovjet sikkerhetsgruppen Collective Security Treaty (CST) vokste ut av rammeverket til Commonwealth of Independent States, som er en regional organisasjon bestående av de tidligere Sovjet republikkene, som vil si av Armenia, Azerbaijan, Belarus, Georgia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Moldova, Russland, Tajikistan, Turkmenistan, Ukraina og Uzbekistan, men hvor Turkmenistan kun er et assosiert medlem, Georgia har erklært at det ønsker å trekke seg ut og Ukraina, som er et deltagende land, men ikke legalt et medlemsland.

Commonwealth of Independent States, som er en løs konføderasjon sammenlignbar med det opprinnelige European Community heller enn dagens EU, ble grunnlagt den 8. desember 1991 av Belarus, Russland og Ukraina da ledere av de tre landene møttes i Belarus og signerte en Creation Agreement vedrørende oppløsningen av Sovjet og dannelsen av CIS som en etterfølger til Russland.

CSTO begynte først som en Collective Security Treaty (CST) som ble signert den 15. mai 1992 av Armenia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, i Tashkent. Azerbaijan signerte avtalene i september 1993 og Georgia og Belarus i desember 1993. Avtalen trådte i kraft den 20. april 1994. CST skulle vare i en 5-års periode hvis den ikke ble fornyet. I april 1999 signerte kun 6 medlemmer av CST en protokoll som fornyet avtalen for en ny 5-års periode.

Azerbaijan, Georgia og Uzbekistan trakk seg ut av samarbeidet med CST. Samtidig gikk Uzbekistan inn i Organization for Democracy and Economic Development (GUAM) gruppen etablert i 1997 av Georgia, Ukraine, Azerbaijan og Moldova. GUAM blir sett på som en motsats til den russiske innflytelsen i området, en slags buffersone, som utfordrer russisk innflytelse i regionen på tros av at medlemslandenes ledere gjentatte ganger offisielt har benektet at de løper USAs æren og har erklært villighet til å utvikle et nært bånd med Russland. For eksempel har Azerbaijan, gruppens viktigste energimakt, unngått å ha kontroverser med Russland i de seneste årene.

I følge den ukrainske presidenten Viktor Yushchenko satte GUAM charteret, som ble signert under et møte med de fire medlemslandene i Yalta juni 2001, opp mål for samarbeid, slik som å fremme demokratiske verdier, sikre stabil utvikling, bedre internasjonal og regional sikkerhet og fremme europeisk integrering, noe som for det aller meste vil si liberalisering, privatisering og fri markedspolitikk.

I 2005, samme år som Uzbekistan trakk seg fra GUAM, utførte CSTO en felles militærøvelse og i 2006 gikk inn Uzbekistan inn i CSTO for å danne et nærmere forhold til Russland. I 2007 hadde Kyrgyzstan presidentskapet i CSTO. Samme år signerte CSTO en avtale med Shanghai Cooperation Organisation (SCO), en gjensidig sikkerhetsorganisasjon grunnlagt i den tajikiske hovedstaden Dushanbe for å styrke samarbeidet vedrørende saker som sikkerhet, kriminalitet og narkotikatrafikk i 2001 av Kina, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland, Tajikistan og Uzbekistan, hvor av alle med unntak av Uzbekistan hadde vært medlemmer av Shanghai Five som ble grunnlagt i 1996, men som endret sitt navn etter Uzbekistan kom med i 2001.

I oktober 2007 ble CSTO medlemmene enige i en større ekspansjon av organisasjonen som skapte en CSTO fredsbevarende styrke som kunne bli satt inn under et FN mandat eller uten et av dets medlemsstater. Ekspansjonen tillot også alle medlemsland å anskaffe russiske våpen til den samme prisen som Russland. Den 29. august 2008, tre dager etter at Russland hadde anerkjent uavhengigheten til både Abkhazia og Sør Ossetia, annonserte Russland at det ville søke om CSTO anerkjennelse for begge landene. Den 5. september 2008 mottok Armenia presidentskapet i det roterende CSTO.

Eurasian_Economic_Community (EurAsEC, EAEC eller EEC), som vokste ut av CIS Customs Union, ble lansert i oktober 2000 da Belarus, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Russland og Tajikistan signerte avtalen og ble formelt skapt da avtalen ble ratifisert av alle 5 medlemsstater i mai 2001. Alle medlemmer av EurAsEC er også medlemmer av CIS og forholdet mellom de to organisasjonene er mangfoldig. Medlemmene har også avtalt at EurAsEC skal gå sammen med Central Asian Cooperation Organization (CACO), en internasjonal organisasjon bestående av Kazakhstan, Kyrgyzstan, Tajikistan, Uzbekistan og Russland og hvor Georgia, Tyrkia og Ukraina har observerstatus. Med en gjenopplivelse av EurAsEC i 2005 var det mulighet for Common Economic Space agenda å bli innført i dets rammeverk med eller uten deltagelse fra Ukraina, noe som ble konfirmert i 2006 og i oktober 2007 ble det annonsert at en tollunion ville bli dannet av Russland, Belarus og Kazakhstan i 2011 med mulighet for andre land å bli med senere.

Manas basen sør for Bishkek, hovedstaden i Kyrgyzstan, ble etablert av USA i 2001 som en del av dets antiterrorisme kampanje i Afghanistan og er den eneste amerikanske basen i post-Sovjet Sentral Asia siden Uzbekistan kastet ut de amerikanske troppene fra dets territorium i 2005. Stabslederen i den amerikanske luftstyrken, Michael Moseley, som ledet den 9-ende luftstyrke og US Central Command Air Forces (USCENTAF) mens han tjenestegjorde som kombinert luftstyrkekomponentkommandør for operasjoner Southern Watch, Enduring Freedom (OEF) og Iraqi Freedom, og som er medlem av Council on Foreign Relations, sa at ingen av basene i Afghanistan og Irak var permanente, men at USA ville gjøre seg ferdig i Afghanistan og Irak så raskt som mulig.

Q&A: U.S. Military Bases in Central Asia – New York Times

En slags konklusjon

USA er det militært mest slagkraftige land i verden. Landet produserer omkring 50 prosent av verdens våpen, leder an utvikling av militært utstyr og teknologi og har troen på at de er spesielle. Fra og med de engelske immigrantene som kom til USA på slutten av 1620-tallet har troen på at de var Guds utvalgte folk vært sterk. De skulle bygge det nye Israel. De har som eneste supermakt en enorm makt og er nå på god vei til å skape en ny verdensorden og verdens første globale hegemoni.

Gamle imperier var aristokratiske og hierarkiske, USA har lagt seg på en annen linje. USA er populistisk og liberalistisk. Baptisert, evangelisk eller pinsekirke, denne kristne nyfundamentalisme drar sine kilder fra alle former for amerikansk protestantisk gjenoppliving. Den har blitt eksportert til Sør-Amerika, Europa, storbyene i Asia og Afrika. Massachusetts teologen Harvey Cox, som ble kjent med publiseringen av The Secular City i 1965, kaller det for 21. århundres religion. De teokonservative er nok langt verre enn neokonservative. Akkurat som om ikke sistnevnte var ille nok.

Det nye globale nettverket mot militærbaser, No Bases Network, et nettverk grunnlagt av grasrotaktivister som kom sammen fra 40 land og som fremmer saker som kvinnerettigheter, urbefolkningssuverenitet, miljøvern, menneskerettigheter og sosial rettferdighet, vil hjelpe lokale grupper til å dele erfaringer, lære fra hverandre og skaffe støtte for lokale tiltak. Den vil utføre forskning, opprettholde en global webside, publisere et e-nyhetsbrev og sammenkalle regulære internasjonale møter.


Det deltok bl.a representanter fra grupper som:

Fellowship of Reconciliation (FOR), som inkluderer en rekke religiøse ikkevoldsorganisasjoner, især i de engelsktalende landene, og assosiert til International Fellowship of Reconciliation (IFOR), en internasjonal trosbasert ikkevoldsbevegelse skapt under den første verdenskrig i 1914.

American Friends Service Committee (AFSC), et religiøst samfunn av såkalte venner eller kvekere og assosierte organisasjoner som arbeider med sosial rettferdighet, fred og gjenforening, opphevelse av dødsstraff og menneskerettigheter.

United for Peace and Justice (UFPJ), en koalisjon av mer enn 1,300 internasjonale og USA baserte organisasjoner som motsetter seg hva de beskriver som ”vår regjerings politikk med permanent krigføring og imperiebygging.”

Southwest Workers Union (SWU), en grasrotsmedlemskapsbasert organisasjon som representerer over 2500 skolearbeidere, ungdoms- og samfunnsmedlemmer.

Women’s International League for Peace and Freedom (WILPF), dannet i 1915, noe som gjør den til den eldste kvinnefredsorganisasjon i verden.

Global Exchange, en NGO basert i San Francisco, California, dannet i 1988 for å fremme menneskerettigheter og sosial, økonomisk og miljø rettferdighet rundt om på kloden.

CODEPINK, en feministisk anti-krigsgruppe som startet i forkant av invasjonen av Irak og som arbeider for ”positiv sosial endring gjennom kreativ protest, ikke-voldelig direkte aksjon og samfunnsengasjement.”

og det latinamerikanske Marin Interfaith Task Force fra USA.

Tekster

The Worldwide Network of US Military Bases

737 U.S. Military Bases = Global Empire | AlterNet

Et nytt og fruktbart år har begynt

Utnevnelsen av Nobels fredspris til IAEA

Hva er New World Order

USA og krigføring

Det militærindustrielle kompleks

Amerikanske militærbaser

Synarkiet av sammenfallende interesser

Synarki i praksis

Den permanente krig

Den nye verdensorden

US Military in Europe: The Pentagon’s Eastern Obsession I US Bases in Former Soviet Union I A new Big Game in Central Asia I “The Russian military base protects us. From unemployment and from Turkey” I Central Asians Don’t Need to Choose Between US, Russia, Rice Says I US-Russia Interests on Collision Course I Transforming the American Military into a Global Oil-Protection Service I America’s Empire of Bases I Russia and China call for closure of US bases in Central Asia I Chalmers Johnson on imperial rights I Military Bases in the Contiguous United State I The International Grassroots Summit on Military Base Cleanup I 2000

Én kommentar to “Militærbaser og geostrategisk kamp”

  1. […] Militærbaser og geostrategisk kamp […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: