Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

USA – Irak og Status of Forces Agreement

Posted by Fredsvenn den november 27, 2008

I følge teksten US Would Control Profits From Iraqi Oil Exports Under Agreement av Jeremy R. Hammond publisert den 25. november 2008 har det ikke manglet kontroverser omkring hva som har blitt kjent som Status of Forces Agreement (SOFA), eller ”Agreement Between the United States of America and the Republic of Iraq On the Withdrawal of United States Forces from Iraq and the Organization of Their Activities during Their Temporary Presence in Iraq”, mellom regjeringene til USA og Irak. Etter heftig kamp om hvordan skulle bli ble teksten nylig ferdiggjort. Se: Counter Currents.org

Iraqi Cabinet Okays US Pact

US Staying Silent on Its View of Iraq Pact Until After Vote …

abb73843149_101

Iraq: from SOFA to resistance

US-Iraq: The big picture is a neo-con failure

Iraqi religious leaders unanimously condemn SOFA

Thousands of Iraqis Protest U.S. Occupation!

Iraqis urge government to firmly reject SOFA 7th november 08

Irak


Nylig ble det avholdt demonstrasjon i Baghdad av dem som følger shialederen Moqtada al-Sadr, en innflytelsesrik person viss far ble myrdet i 1999, trolig av Saddam Husseins regime, og som i etterkant av den amerikanske invasjonen organiserte motstand mot okkupasjonen som inkluderte både politiske og militære elementer, mot en pakt som vil la USAs styrker bli værende i Irak frem til 2011. Sadr har kommandoen over al-Mahdi Army, som har truet med å fortsette sin væpnede motstand hvis avtalen går gjennom i den irakiske regjeringen.

Mens regjeringen til statsminister Nuri al-Maliki, som i begynnelsen hevdet den kunne lage en avtale unilateralt med Bush administrasjonen, har gjort at avtalen er gyldig først etter parlamentets samtykke, har Bush administrasjonen hevdet at Senatets samtykke ikke er nødvendig på tross av at avtalen under den amerikanske konstitusjonen må bli anerkjent av av Senatet. Bush administrasjonen vil med andre ord bryte med Artikkel II, Seksjon 2 i Konstitusjonen, noe som ikke er første gang den utøvende bransjen under Bush har erklært for seg selv at makten til å regjere via fiat, noe som trolig fortsatt kommer til å bli møtt med kun liten motstand av den samarbeidsvillige amerikanske Kongressen.

Pakten erklærer i sin introuksjon at begge partene anerkjenner viktigheten av å “bidra til verdensfred og stabilitet gjennom å bekjempe terrorisme i Irak”, og “på den måten stanse agresjon og trussler mot suvereniteten, sikkerheten og den territorielle integriteten til Irak”. Avtalen slår fast at samarbeid mellom de to landene “er basert på full respekt for suvereniteten til hver av dem i henhold til formålet og prinsippene i FN charteret”. Noe som må sies å være temmelig orwelliansk ettersom invasjonen av Irak var en aggressiv handling definert i Nuremberg som “en overordnede internasjonal forbrytelse, som kun skiller seg fra andre krigsforbrytelser i det at det inkluderer i seg selv den akkumulert ondskapen i sin hele”; og at invasjonen i seg selv var et brudd på freden og FN charteret og andre internasjonale avtaler som inkluderer det internasjonale rettsapparat, noe som resulterer i ustabilitet og fremmer terrorisme i Irak. Men det er også et ganske meningsløst språk gitt det faktiske innholdet i avtalen.

Avtalens Artikkel 3 inneholder en klaus som synes å være til stede for å kunne forhindre USA fra å inkludere irakere i sitt ekstraordinære fangeforflytningsprogram gjennom å slå fast at USA ikke kan overflytte ikke-amerikanske personer verken inn i eller ut av landet, men så står det: “med mindre det i følge irakiske lover og reguleringer, inkludert gjennomføringsarrangementer som kan få samtykke fra regjeringen i Irak.” Det er med andre ord et loophole som kan tillate USA å gjøre nettopp det som synes å bli forhindret. Slike såkalte arrangementer kunne bli forstått på et utall måter, og, Bush administrasjonen tradisjonen tro, bety samtykke fra den irakiske presidenten uten samtykke fra parlamentet. I tillegg kommer at USA kan gjøre vold på avtalen og ta såkalte forsvundne personer ut av landet slik saken forholder seg under CIAs fangeoverflyttingsprogram.

Artikkel 4 erklærer at den amerikanske militære tilstedeværelsen er etterspurt “for det formålet av å støtte Irak i sitt arbeid for å opprettholde sikkerhet og stabilitet i Irak”, som er lite sannsynlig grunnet det faktum at de fleste irakerne vil at den amerikanske tilstedeværelsen skal ende og anser den fortsatte okkupasjonen for å være den viktigste årsaken for volden som, på tross av at den har ebbet ut over de to siste årene, fortsetter å forpeste landet. En undersøkelse utført for det amerikanske militæret som ble rapportert i Washington Post kom i fjor frem til at ”Irakere fra alle sekteriske og etniske grupper tror at den amerikanske invasjonen er den primære årsaken for volden mellom dem, og ser avreisen til ”okkupasjonsstyrkene” som nøkkelen til nasjonal gjenforening.”

Demonstranter rev ned en figur av president George W. Bush bærende på en koffert med ordene ”The pact of subservience and shame” der hvor amerikanske soldater tidligere, etter å ha inntatt Baghdad under invasjonen i 2003, hadde revet ned en en statue av Saddam Hussein. Tusener av demonstranter sang og waved irakiske flagg i Baghdads Firdos kryss. De kastet flasker mot figuren og rev den for så å rive den i stykker og sette ild på den. ”Jeg er med dere når det gjelder å kaste ut okkupanten på den måten dere synes passer”, leste en prest med hvit turban opp for demonstrantene i en beskjed fra Sadr med tilrop som ”Gud er stor” fra demonstrantene.

Sadrs støttespillere har gjennomført flere voldelige opprør siden 2003. Med iirakiske snipere seende ned fra takene knelte demonstrantene i bønn og begynte deretter å marsjere mens de ropte ”Aldri, aldri til pakten.” I følge sikkerhetskontoret i Baghdad forløp opptrinnet seg uten voldelig konflikt. Medlemmer av sadristblokken i parlamentet deltok. Sadr aide Hazim al-Araji fortalte Reuters: ”I dag er dagen for irakisk enhet blant arabere, kurdere, alle samfunn i Irak, for å motsette seg sikkerhetspakten. En mann som hjalp til med å rive ned figuren ble sitart av London Times mens han sa: ”På samme måte som da Saddams statue ble revet ned, har nå også Bush falt.”

Den irakiske regjeringen signerte avtalen denne uken og parlamentet vil stemme over den i neste uke. ”Jeg anroper alle blokker i parlamentet om å være forpliktet til eden om holde Irak suveren og uavhengig”, sa sadrist juristen Falah Shanshal. ”Vi har håp om at de irakiske parlamentarikerne ikke vil stemme for pakten.” Maliki fikk stanset sadristenes voldelige opprør sør i Irak tidligere i år, noe som styrket Malikis forhandlingskort. Volden i Irak har nå falt til nivåer som ikke har blitt opplevd siden før invasjonen, men militante grupper utfører ennå angrep.

Pakten, som har blitt anerkjent av begge regjeringer og som nå blir høylytt debattert i det irakiske parliament, krever at USAs soldater skal forlate gatene i de irakiske byene i midten av nesteår og forlate landet den 31. desember 2011. Under avstemning i Iraks kabinett stemte 27 av 28 positivt for avtalen, mens 9 ministere ikke var til stede. Abdul Qadir al-Obaidi, Iraks forsvarsminister, advarte om at hva som skjedde i Aden gulfen vil skje i den arabiske gulfen også uten avtalen og fortsatt tilstedeværelse av amerikanske styrker. ”Pirater vil starte opp i disse havnene på en måte som man ikke en gang kan forestille seg.”

De amerikanske styrkene trenger irakisk arrestordre for å arrestere folk og amerikanske kontraktører vil bli underlagt irakisk lov. Statsminister Nuri al-Maliki har fått viktige innrømmelser fra USA i månedene med tøffe forhandlinger og har dummet ut sadristene for å kreve en fast dato for en amerikansk tilbaketrekking kun for så å gå i mot det etter å ha kommet frem til en. Sadristene har ikke klargjort hva deres praktiske alternativ til pakten er, men krever at USA skal forlate Irak umiddelbart og ikke om tre år. De tviler på at USA vil forholde seg til den fastlagte tidstabellen og hgevder at det kun er en uthaling. Bush har lenge unngått å sette en tidsfrist, mens Barack Obama sier han vil trekke ut kampstyrkene i løpet av 16 måneder.

Mens Sadrs støttespillere motsetter seg pakten i seg selv, har andre grupper uttrykt reservasjoner vedrørende visse detaljer. Pakten gir blant annet USA fullmakt til fortsatt å kontrollere milliarder av dollar av eiendeler fra salg av eksportert irakisk olje holdt i Federal Reserve Bank, New York og inneholder en rekke loopholes som kan tillate fortsatt langtidstilstedeværelse av amerikanske militærstyrker og opprettholde USAs juristikk over forbrytelser begått av amerikanske soldater.

Avtalen erklærer at “USA anerkjenner den irakiske regjerings suverene rett til å be om at USAs styrker skal reise fra Irak. Men anerkjenner ikke det irakiske folks, som vil ha USAs styrker ut av landet umiddelbart og som ser regjeringen som en marionett for USA, suverene rett.

Regjeringer bruker ofte frykttaktikker for å presse gjennom kontroversiell lovgivning. Før USAs invasjon ble medlemmer av Kongressen fortalt at Saddam Hussein kunne angripe østkysten av USA med biologiske våpen fra ubemannede luftfartøy hvis de ikke tillot presidenten å benytte seg av militærmakt mot Irak. Nylig ble medlemmer av Kongressen advart om at det ville bli unntakstilstand i USA hvis de ikke autoriserte den høyst upopulære loven som tok skattebetalernes penger til å kausjonere ut bank- og investeringsselskaper.

Mens det ble malt et trusselbilde for å skremme offentligheten til å støtte avtalen kritiserte Obaidi opponenter for å være konspirasjonsteoretikere. New York Times rapporterte for eksempel at Obaidi ”bekjempet konspirasjonsteorier vedrørende avtalen”, teorier fyrt opp under av den “antiamerikanske shiapresten Moktada al-Sadr” vedrørende “eksistensen av hemmelige avtaler om en lengre amerikansk tilstedeværelse.” Dette samtidig som Obaidi selv fyrte opp under opponentenes frykt gjennom å holde muligheten for at noen amerikanere ville bli trengt i etterkant av datoen for å trekke ut de amerikanske styrkene i 2011 hadde gått ut åpen.

DFI – Det irakiske utviklingsfond

I etterkant av invasjonen, i mai 2003, ble Central Bank of Iraq – Development_Fund_for_Iraq (DFI), Det irakiske utviklingsfondet, skapt som en konto ved Federal Reserve Bank, New York på forespørsel fra den USA innsatte Coalition Provisional Authority (CPA). En del av fondet ble flyttet til Baghdad og Irak og DFI-Baghdad kontoen ble åpnet ved Central Bank of Iraq for kontantutbetalingsfordringer.

CPA fikk ansvaret med å forvalte Det irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Fondet mottok penger (1.724 milliarder dollar) fra overtatte og investerte irakiske bankkontoer og fond overtatt av koalisjonsstyrkene (926.7 millioner dollar). Disse pengene ble også brukt under overgangsperioden før DFI ble satt opp. DFI har hovedsakelig blitt betalt for “hveteforsyningsprogrammet, pengevekselsprogrammet, elektrisitets- og oljeinfrastrukturprogrammer, utstyr for de irakiske sikkerhetsstyrkene og for irakiske administrasjonslønner og ministerienes budsjettoperasjoner”.

DFI, som mottok 95 % av regjeringens utbytte fra irakisk oljesalg, ble satt under kontrollen av CPA og den administrative armen til US-UK okkupasjonsstyrkene. International Advisory and Monitoring Board (IAMB), en uavhengig overoppsynsorgans for DFI, ble skapt i FNs Security Council Resolution 1483 (2003) for sikre åpenhet og den finansielle ansvarligheten til DFI. IAMB ble operert fra DFI fra den 22. mai 2003 og frem til CPA ble lagt ned den 28. juni 2004. CPA ekskluderte informasjon på sin webside om overføringer inn og ut av DFI.

CPA eksporterte irakisk olje via oljerørsystem med ikke-funksjonelle metere. Den faktiske mengde olje som ble eksportert ville ha måttet bli beregnet. Det irakiske folk var med andre ord etterlatt i en posisjon hvor de måtte ha tillitt til at CPAs bregninger var ærlige. I oktober 2004 avslørte en undersøkelse utført av IAMB og KPMG CPAs uholdbare bokføringssystem. IAMB feilet i sin oversiktsprosess i flere måneder på grunn av prosedyredisputter og manipulasjon fra USA.

Under denne perioden foregikk illegal eksport av petroleum i hemmelighet fra Irak og en større sum av fond for DFI forsvant uten bokføring. I følge Special Inspector General for Iraq Reconstruction (SIGIR) handlet dette om den nette summen av 8.8 milliarder dollar av de 23 milliarder dollar av irakiske pengene. Etter den 28. juni 2004 administrerte Iraqi Interim Government DFI under IAMBs oversikt i følge FNs Security Council Resolution 1546 og frem til den 31. desember 2006. I juni 2005 kom staben rundt Congressman Waxman’s Committee on Government Reform med en høyst kritisk rapport.

Paul Bremer ledet CPA. Under hans administrasjon ble ambassadør Bremer kritisert for å bruke over 90% av DFI. Mindre enn 5% av de 18 milliarder dollar Kongressen hadde satt til side for gjenoppbygging ble brukt under samme periode. Disse fondene danner Iraq Relief and Reconstruction Fund, som blir kontrollert av Iraq Reconstruction Management Office. USAID spiller også en rolle når det kommer til kontrollen over disse fondene. Siden overflyttingen av suverenitet i juni 2004 har DFI blitt kontrollert av Iraqi Transitional Government.

Den nye avtalen erklærer: “Anerkjennelse og forståelse overfor Iraks bekymringer over krav basert på aksjoner utøvd av det tidligere regime har presidenten av USA utøvd sin autoritet for å forsvare DFI og visse andre eiendeler hvor Irak har en interesse fra USAs juridiske prosess. USA skal være fult og aktivt engasjert når det kommer til regjeringen i Irak med respekt til fortsettelsen av et slik forsvar og med respekt til slike krav. Konsistent med et brev fra presidenten i USA til statsministeren av Irak har USA vil være forpliktet til å assistere Irak i forbindelse med dets forespørsel ved FNs sikkerhetsråd og utstrekke forsvaret og andre arrangementer etablert i Resolusjon 1483 (2003) og Resolusjon 1546 (2003) [sic] for petroleum, petroleumsprodukter og naturgass som har sin opprinnelse i Irak, utbytte og obligasjoner fra salg av dette og DFI.”

I følge Resolusjon 1483: “etableringen av DFI skal være holdt av Iraks sentralbank” og fondet “skal bli betalt ut under ledelse av CPA”. CPA, den gang ledet av Paul Bremer, etablerte DFI i en konto ved Federal Reserve Bank, New York. For å få bukt med 1483 ble DFI holdt på bøkene i den irakiske sentralbank og en del av fondet plassert i Baghdad. Men USA fortsatte med å holde kontrollen av pengene, hvor av flesteparten av dem var i New York.

Mens 1483 stipulerer at fondene skulle bli brukt “for å assistere folket i Irak i gjenoppbyggingen og utviklingen av deres økonomi og for å forenkle assistansen fra det større donorsamfunnet”, har systemet vært herjet av anklager om korrupsjon og manglende regnskap, med milliarder av dollar som det ikke er bokføring overfor. Ytterligere milliarder har blitt betalt til selskaper med kontrakter fra Pentagon. Et slikt selskap er Halliburton. Visepresident Dick Cheney var CEO i Halliburton fra 1995 til 2000.

En Resolusjon 1446 fra juni 2004 erklærte at “Ved oppløsningen av CPA skal fondene i DFI bli brukt alene under ledelse av regjeringen i Irak”, mens det som kommer fra eksportsalg fra olje og naturgass vil fortsette å være i fondet. En rapport fra januar 2004 fra Federal Reserve Bank, New York, hevdet at Bush i mars 2003 utstedte en utøvende ordre om overflytting av fondene kontrollert av den irakiske regjeringen og dets finans- og oljeinstitusjoner til USAs skatteministerium.” Federal Reserve Bank skapte deretter en “Special Purpose Account” for fondene på vegne av skatteministeriet. I følge en Kongress forskningsrapport fra oktober blir om lag 10 milliarder dollar holdt av Federal Reserve Bank, New York, noe som tilsvarer en tredel av Iraks totale reserver av utenlandske penger og gull. Hvis avtalen blir anerkjent av det irakiske parlament vil dette effektivt tolerere USAs fortsatte kontroll over disse pengene fra eksport av irakisk olje med kun en myk anerkjennelse over Iraks bekymring over disse pengene og en tilsløring av irakisk kontroll over kun bruk av pengene for gjenoppbygging og utvikling.

In Iraq, the Job Opportunity of a Lifetime: Managing a $13 Billion Budget With No Experience Washington Post, May 22nd 2004

U.S. accused of depleting Iraq fund : Money is intended for rebuilding use; international board plans to do audit, Baltimore Sun, July 3, 2004

U.S. Funds for Iraq Are Largely Unspent, Washington Post July 4, 2004

U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits, Washington Post July 15, 2004

U.S. Won’t Turn Over Data for Iraq Audits Washington Post, July 16, 2004

Audit Finds Fraud, Other Abuses in Iraq Contract Awards, Washington Post July 30, 2004

U.S. Spends Only Small Part Of Funds to Help Rebuild Iraq, Washington Post November 1, 2004

Audit: $9 Billion Unaccounted for in Iraq Frankfort Indiana Times, January 31, 2005

Iraq Authority Made Millions In Cash Payments: Former Official Says Chaos Created ‘Wild West’ Scene Washington Post, February 14, 2004

Poor Oversight of Iraq Funds Blamed on Coalition Policy, LA Times, February 15, 2005

Iraq agency ‘run like Wild West’, BBC, February 15, 2005

Rules and Cash Flew Out the Window LA Times, May 20, 2005

So, Mr Bremer, where did all the money go?, The Guardian, July 7, 2005

http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4675902.stm US official admits Iraq aid theft, By Adam Brookes, BBC News, February 2, 2006

http://www.corpwatch.org/article.php?id=12894 IRAQ: US Army officer Charged in Iraq Fraud Scam, Reuters, December 15, 2005

Privatisering

Over halvparten av Iraks befolkning sulter gikk det fram av en FN-rapport. Krig, sanksjoner og tørke er årsaken til matmangelen. Samtidig har USA presset frem en storstilt privatisering av industrien. Ifølge rapporten, som ble utarbeidet av de to FN-organisasjonene Mat- og Landbruksorganisasjonen (FAO) og Verdens Matvareprogram (WFP), trengte omkring 3,5 millioner irakere – sårbare grupper som underernærte barn, gravide kvinner og mødre – tillegg av matrasjoner, noe som var vurdert til å koste 51 millioner dollar. FN-organisasjonene oppfordret deretter landet til å sette all oljefortjeneste i det nylig opprettede DFI som spesielt skulle bidra til landbrukssektoren. Rapporten pekte ut tilgang til rent vann og hygiene som det viktigste i etterkrigstidas Irak.

Okkupasjonen av Irak var ikke aller minst et gedigent privatiseringsprosjekt. USA offentliggjorde sine økonomiske planer for landet i september 2003. Alle selskapene i den stort sett statseide irakiske industrien skulle legges ut for salg. Bare oljesektoren skulle unndras. Skattenivået ville bli historisk lavt, 15 prosent. Ingen reguleringer verken av eierskapsandeler, av hvor mye profitt som kan tas ut av landet, eller av hvor mange lokalt tilsatte som må brukes. ”Disse planene er katastrofale for Irak. Dette er markedsfundamentalisme som vil frata den nye regjeringen enhver mulighet til å bygge en økonomisk politikk til beste for irakerne”, sa den britiske Irak-eksperten Toby Dodge. Det var denne situasjonen som fikk Naomi Klein til å skrive hennes nye bok Sjokkdoktrinen, om den storstilte privatiseringen av Irak.

Da CPA overførte myndigheten til den irakiske overgangsregjeringen, etterlot den seg en ny patentlov. Organisasjonene GRAIN og Focus on the Global South advarte mot denne loven, som de mente er en trussel mot matvaresikkerheten i Irak.

Gjeld og Kirkpatrick doktrinen

USA har i den nye avtalen lovet å hjelpe den irakiske regjeringen med å oppnå gjeldsslette av internasjonal gjeld som er resultatet fra politikken til det tidligere regime”, som USA støttet gjennom 1980-tallet. USA hadde via Kirkpatrick doktrinen, en politisk doktrine tilskrevet USAs FN ambassadør Jeane Kirkpatrick på tidlig 1980-tallet for å rettferdiggjøre amerikansk støtte for anti-kommunist diktaturer i Sør i kontekst av den kalde krigen, gitt støtte til flere regimer som begikk drap og folkemord mot deres folk rundt om i verden.

Kirkpatrick hevdet at pro-Sovjet kommunist stater var totalitære regimer mens pro-Vestlige diktaturer var autoritære. Kirkpatrick hevdet at totalitære regimer var mer stabile enn autoritære regimer og derfor hadde større fremgang når det kom til å ha innflytelse på nabostater. Kirkpatrick doktrinen var især under funksjon under Ronald Reagan, som ga støtte til anti-kommunist diktaturer inkludert dem i Guatemala (frem til 1985), Filippinene (frem til 1986) og Argentina (frem til 1983) og væpnet mujahideen i Afghanistan, UNITA i Angola og Contras i Nicaragua for å stanse de kommunistiske herskerne i de landene.

USA, som produserer halvparten av verdens våpen, solgte våpen først til Irak og deretter til Iran under Irak-Iran krigen som Saddam Hussein startet kun et par måneder etter at han hadde kommet til makten som en gest til Vesten. På denne måten slo USA to fluer i et smekk. Det er jo så at USA benytter den kunnskapen de har vedrørende folk i for eksempel Sørvest Asia til å få dem til å krige mot hverandre via USAs hjelp.

abb359760205_7fd86812fd

abbbasrah

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: