Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

Til inspirasjon:

Posted by Fredsvenn den november 18, 2008

Her et dikt fra en slektning (min oldefar, som det forøvrig lages en bok om for tiden) av meg, Theodor Caspari (1853-1948, Kristiania), som var en norsk dikter og sønn av den tysknorske teologiprofessoren Carl Paul Caspari, som hadde jødiske foreldre og som vokste opp med hebraisk språk og jødisk teologi. I studietiden ble Carl Paul Caspari påvirket av Franz Delitzsch og konverterte til kristendommen i 1838. I Oslo er Casparis gate oppkalt etter Carl Paul Caspari, den er på Ila og fikk sitt navn i 1901 og går fra Akersbakken til Waldemar Thranes gate.

Welhaven var forbilde for Theodor Casparis diktning, noe som kommer frem i den beherskede, reflekterte og vemodige lyrikken. Han var opptatt av natur og friluftsliv, og bidro gjennom sin lyrikk blant annet til at Gjende ble spart for regulering. Dette har gitt ham tilnavnet fjellpoeten. Hans dikt Stå vakt om naturen har fått fornyet aktualitet og er i senere tid mye brukt og referert i miljøsammenheng. Theodor Kittelsen illustrerte flere av bøkene hans. Han er også kjent for diktet Norge, mitt Norge! (fra samlingen Myrmalm. Fra norsk natur og folkeliv) tonesatt av Alfred Paulsen.

Stå vakt om naturen

av Theodor Caspari

Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!

Dem opp mot de hissige hjerner! –

La fjellvidda hvile i soldagens fred

i dryss av de evige stjerner! –

Slå døgnets urolige røster med bann

lys fred på de fattige lier! –

gi Norge et lysende «ingenmannsland»,

hvor skapningens herre tier! –

Et rike hvor rypa kan duke sin disk

i fred for den lurende snare,

hvor rygda kan tiske med vier og brisk

og orren fortro seg til hare. –

Hvor sneppa kan rede sin lønnlige seng,

når avskjedens time er nære,

og heilo kan stemme sin sorgfulle streng

og te ham den siste ære. –

Hvor fjellvannet drømmer i glitter og glans –

og gjøken kan lyse til messe,

hvor tranene treder sin selsomme dans,

og elgen kan fredelig gresse. –

Og slipp så den ærlige bamse til fjells,

og ens ikke bondens besværing. –

Og liver han opp med sin gråbrune pels,

så gi ham en sau til fortæring. –

Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!

Dem opp mot de hissige hjerner! –

La fjellvidda hvile i soldagens fred

i dryss av de evige stjerner! –

Da fanger du stillhetens lydhøre sinn

og drømmer med alt hva som lever,

da hører du Guds, den allmektiges trin,

så tyst over vidden han svever. –

I følge Vassdragsvern.no var kampen om Gjende og Jotunheimen på 1920-tallet banebrytende. Vassdragsvesenet hadde planene klare for regulering av det myteomspunne fjellvannet under Besseggen. I Aftenposten skrev poeten og fjellromantikeren Caspari:

”Dem det stille ocean! –

Løs det opp, Orions belte! –

Reguler ham, selve Fa’n!

Men la Gjendes bølger velte

som Gud Herren av sin nåde

lot dem ryke, fyke, fråde

i sin reguleringsplan! -”

Poetene lyktes med å berge Gjende. Siden tapte filosofene og aktivistene både i Mardøla og i Alta. Hva miljøbevegelsen derimot lyktes med var å tvinge fram et byråkrati for naturforvaltning, som nå har brukt tre tiår på å bygge opp faglig tyngde.

Henrik Ibsen, Arne Næss, Lars Monsen og dronning Sonja konkurrerer om plass på Norsk fjelllitteraturs kanon over de beste norske fjellbøker gjennom alle tider, Norsk fjellitteraturs kanon over de beste norske fjellbøker gjennom alle tider. Foreslåtte titler er bl.a Theodor Caspari: Høifjeld og fjeldfolk. En annen som her har blitt foreslått er min mors families Peder W. Cappelen, som bl.a er herre over sitatet ”Blomstene på fjellet er formet som klokker og stjerner. Sagnet sier at det er fordi vidda ligger så nær himmelen.” med sin bok Alene med vidda

Cappelen er en norsk slekt som antakelig har sitt navn fra det lille stedet Cappeln, ca. 30 km. fra byen Wildeshausen i Niedersachsen i Tyskland. I Wildeshausen er slekten kjent som håndverkere, rådmenn og medlemmer av byrådet fra 1400-tallet. Til Norge innvandret slekten i 1653 med Johan von Cappelen (1627–88), som arbeidet ved flere jernverk, kjøpte flere eiendommer og endte som fogd i Lier. Slekten i Norge sluttet å bruke von i navnet fra midten av 1800-tallet.

Peder W. Cappelen, Villreinen.no: ”Idet jeg vil tenne bålet høres en dyp harking og snerping; på nordsiden av elven står en klatt på vel hundre rein. De er urolige, samler seg – tar vær. Sprer seg igjen, et par gresstrå; og så plutselig tett sammen i mørk flokk. Hundrede urørlige hoder med vidåpne øyner og nesebor – en makt som virker over vannet. Et gammelt dyr går først uti; legger prøvende på svøm; flokken følger etter. En hornskog midt i elven, vører ikke kaldt vann og isstykker. Og det var akkurat nå veidefolkene slo til – sprang frem og stakk i hjel. Et merkelig dyr, reinen. Alt formen overrasker øyet: kantet og ragget, hodet smalt og bøyet – nesten som snabel. Hele fremtoningen er arkaisk, minner på en foruroligende måte om svunne år; en gjenganger fra tundratid og bronsealder. Mine dyr rister seg igjen, biter noen gresstrå; tar nytt vær og gir seg ut på sin evige vandring mellom øst og vest.”

Du kan også se min onkel, den kjente billedkunstneren Einar Papazian, her.

Min far Eric Papazian, som er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium, var sammen med Botolv Helleland blant annet å høre på programmet Kvar i landet er denne røysta frå fra 1972, et program som også ble sendt på NRK Gulltirsdager i fjor. De forsøkte her å stedfeste en dialekt ved å spørre: ”Kvar i landet er denne røysta frå?”

I følge Eric slo revolusjonen, perioden da ulike norske dialekter begynte å bli akseptert, inn rundt 1970-tallet. Han opplevde selv disse omveltingene og mener kampen mot norsk EEC-medlemsskap (senere EF og EU) har æren for at synet på de lokale talemålene kom til å endre seg drastisk på så kort tid.

Eric kjempet samnorskens, en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk ”på norsk folkemåls grunn”, sak. Ordet samnorsk ble først brukt av den intellektuelle nynorskforfatteren Arne Garborg, som var gift med Hulda Garborg, i 1877. I målsaken var Garborg i opposisjon til den norske forfatteren, dikteren og samfunnsdebattanten Bjørnstjerne Bjørnson, som sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland av forlaget Gyldendal ble markedsført som en av de fire store forfatterne innen norsk litteraturhistorie, og mistet antakeligvis muligheten til å bli redaktør i Dagbladet. Bjørnson grunnla Riksmålsforbundet og skrev teksten til Norges nasjonalsang. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1903.

Hulda Garborg er i seg selv en veldig interessant person. Hun var opptatt av arbeiderbevegelsen og norsk nasjonsreising, blant annet målsaken, men også av å verne den norske folkedansen. Hun holdt dansekurs og utviklet drakter en kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Dette ble opphavet til mange moderne bunader. Hun ønsket å bli skuespiller, men fordi familien manglet penger måtte hun arbeide i butikk. Stedet der hun jobbet, var eid av brødrene Dobloug, som var radikale for sin tid og som var nasjonalistiske venstretilhengere. Butikken deres var den første som solgte rene norske flagg, uten unionsmerket.

I 1910 startet Hulda Det norske spellaget, som senere ble til Det Norske Teatret, med Hulda som styreformann. Årene her ble dramatiske nok. Under forestillingene hendte det at pøbel samlet seg både inne i teateret og utenfor, knuste ruter, kastet stinkbomber langs benkeradene og startet slagsmål, så ridende politi måtte settes inn. Målsaken var dengang langt mer kontroversiell enn i dag, og Hulda Garborg måtte iblant snike seg ut en sideinngang for å unngå trakassering. I dag står det en byste av henne på teateret. Hulda Garborg var samfunnsengasjert og interesserte seg mye for det historiske/norønne. På sitt dødsleie fikk hun den første drueklase som ble fremodlet i drivhus på Island som en takk for støtten hun hadde vist i landets kamp for å bli uavhengige fra Danmark.

Tradisjonelt er det Moltke Moe, Nordens første professor i folkloristikk, og en høyt verdsatt og aktet altmuligmann i samtidens kulturliv, som har blitt regnet som opphavsmann etter at han (re)introduserte ordet i en artikkel i 1909. I følge Moltke Moe: ”Og kan begge [dvs. riksmål og landsmål] gi en like stor indsats, vil resultatet bli en ny, høiere enhet av begge maal, med langt større simpelhet og klarhet enn noget av dem nu eier.” En slag hegeliansk antitese og syntese.

Moltke Moe var det tredje eldste av dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moes fem barn, og vokste opp i et utpreget litterært hjem. Han utviklet en stor interesse for viser, sagn og eventyr, og dro selv ut på innsamlingsferd da han var atten år gammel. Nitten år gammel fikk han stipendium fra universitetet for å samle inn folketradisjoner i Telemark, og kom til å overta det nære samarbeidet med Peter Chr. Asbjørnsen etter sin far, Jørgen Moe.

26 år gammel, i 1886, ble Moe tildelt tittelen Professor i norsk Folkesprog med Forpliktelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition, altså Nordens første professorat i folkloristikk. Forelesningene hans om norske folkeviser på 1890-tallet inspirerte blant andre Hulda Garborg, Gerhard Munthe og Thorvald Lammers. Moe mente at Norge burde ha bare ett skriftspråk, en blanding av Ibsen og Bjørnsons riksmål og Ivar Aasens og Arne Garborgs landsmål. Han kalte dette språket samnorsk.

Den såkalte tilnærmingspolitikken, som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssiden på Østlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komiteen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt.

Eric Papazian ga følgende karakteristikk av Landslaget for språklig samling: ”[…] det er når det gjelder synet på bokmål og nynorsk at vi skiller oss på en avgjørende måte fra våre to språkpolitiske konkurrenter, riksmålsbevegelsen og målrørsla. Den grunnleggende forskjellen mellom oss og dem er at de kjemper for hver sin eksisterende språkform, og derfor eks- eller implisitt mot den andre, mens vi er for både bokmål og nynorsk. Det må være fordi vi mener at begge representerer hver sin språkbrukergrupper og at ikke noe av dem derfor kan tjene som felles skriftspråk for hele landet. Dessuten mener vi vel også at begge målformene har sin egenverdi og at vi ville tape noe dersom den eller andre bevegelsen ”vant”. Det sentrale i samnorsktanken, og LSS sin eksistensberettigelse, må etter mitt skjønn være at vi i motsetning til alle andre vil ta vare på både bokmål og nynorsk.” Mønsteret for tankegangen er velkjent i norsk tilnærmingsstrev: det er to retninger, og selv inntar man et tredje (høyere!) standpunkt.

Samnorsktanken holdes i dag i hevd av Landslaget for språklig samling (www.sprakligsamling.no), som i 1966 lanserte det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, som desverre aldri fikk noen stor betydning. Samnorsken ble offisielt oppgitt da Odelstinget i 2002 vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd hvor det blant annet heter at Språkrådet ”skal følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen.” Bokmålsreformen i 2005 bekrefter dette ved at en del lite brukte tilnærmingsformer ble strøket og skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet slik at flere tradisjonelle former igjen kunne brukes i lærebøker og offentlig språk.

Eric har blant annet skrevet bøkene Norsk talemål – lokal og sosial variasjon, som gir en innføring i varianter av norsk talemål, både de lokale, dialektene og de sosiale, sosiolektene, og Språkkunnskapen – medfødt eller tillært? om barns tilegnelse av det første språket.

”På Myrens verksted reiser det seg klatrevegger på alle kanter. Her blir det nok å henge fingrene i, både for store og små klatremus”, skriver Oslopuls Aftenposten.no. ”Drømmen er å kunne buldre i sentrum om et år eller to. Når og om dette faktisk kan bli en realitet beror jo på politikerne, ettersom vi ønsker å sette opp steiner i en av parkene i Oslo,” forteller min bror Dag Cappelen Papazian, styremedlem i Oslo Klatreklubb og daglig leder for Klatreverket på Torshov, som her filosoferer over om det var verdt det – alle timene på cragget vurdert mot hva man har fått igjen. Du er hjertelig velkommen til klatreverket!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: