Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

"Snillismen" i Norge

Posted by Fredsvenn den mai 8, 2008

I følge den såkalte rødgrønne regjeringen er Norge for snill for verden og må derfor, for ikke å komme i bakleksa, bruke hardere handelsmetoder enn det som egentlig er ønskelig av den ”snillistiske” norske regjeringen. Og folk flest tar ham, slik de tok Røkke, på tross av Røkkes innblanding i Sellafield, hvor også Norges stat deltar, og Guantanamo, hvor tortur og drap av fanger foregår åpenlyst, samt blir sett på som tvilsom av Transparency International, seriøst. ”Regjeringen lar seg forføre og presse av Kjell Inge Røkke. Han bruker pisk og gulrot om hverandre, og det gir uttelling. Jeg er kritisk til at naive politikere lar seg forføre av Røkkes status som superhelt og gullgutt,” sier Jan Borgen

Islendingene beskylder bla. Norges Bank, som forvalter av det norske oljefondet, for å ha drevet med shorting i det islandske markedet, som vil si at de har lånt penger for å kjøpe aksjer i islandske banker, og deretter solgt dem med en gang noe som har forårsaket at kursen har stupt. Når verdien er på bunn kjøper de dem tilbake og tjener dermed store summer på prisforskjellen. De må derfor anses for å være skyld i økonomiske problemer på Island. Det er verdt å merke seg slutten av artikkelen der finanseksperten fra First Securities gir den vanlige neoklassiske regla: «- Jeg mener det er svært lite sannsynlig at oljefondet har drevet med dette,” sier sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i First Securities til Dagbladet.no. Han mener islendingene nekter å innse at det er reelle problemer med landets økonomi som er årsaken til krisen. ”Det er mulig at noen har drevet med ryktespredning, men jeg tror ikke oljefondet vil ta risiko på å gjøre noe som er i gråsonen. De vil ikke risikere å bli tatt for noe slikt,” sier Andreassen. Det er kun det at oljefondet er innblandet i skatteparadis.

Jeg svarte at Norge, som stort sette har en økonomi bygget på våpensalg, som i følge generalsekretær Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp (KN) har mer enn doblet seg de siste to årene og målt i forhold til folketall er Norge verdens desidert største våpeneksportør, i tillegg til at Norge ikke stiller noen krav til såkalt sluttbrukererklæring for våpen og ammunisjon som selges til NATO-allierte, noe som gjør at mange av dem kan komme på avveie, oljeindustri, ”Jeg forstår det ikke, hvorfor er det slik i norsk klimapolitikk at de som forurenser mest, og som har mest penger, er de som slipper billigst unna? sa Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom, da hun ba fagbevegelsen ta et oppgjør med norsk oljeindustri under sin 1.mai-appell på Youngstorget i år, og fiskeoppdrett, en næring som hvert år tilintetgjør nærmere to millioner tonn proteinrik mat – i en verden hvor 50.000 mennesker daglig dør av sult og hvor matvareprisene stiger til uoverkommelige høyder.

I følge Ziegler, FNs spesialrapportør for retten til mat i FN, i et intervju med den østerrikske avisen Kurier am Sonntag er ”EUs landbrukssubsidier, biodiesel og spekulasjon på varemarkedet årsakene til at verden står overfor en priskrise.” Bare siden nyttår har prisen på ris steget med over 140 prosent på verdensmarkedet. Ziegler, som mener varemarkeder har brakt ”grufullhet” til verden, og økte matvarepriser vil føre til ”et stille massemord” i fattige land, legger ikke skjul på at problemene skyldes globaliseringen, som han mener har ”monopolisert rikdommene i verden.” Han sier også at såkalte multinasjonalister er ansvarlige for en type ”strukturell vold” og at ”Vi har en horde handelsmenn, spekulanter og finansbanditter som har konstruert en verden basert på ulikhet og avskyelighet. Vi må sette en stopper for dette.” Ziegler tror at den fattige verden en gang vil være i stand til å stå imot de rike. I følge ham er dette et like mulig scenario som den franske revolusjonen var. De økte matvareprisene kan true stabiliteten i mange utviklingsland, spesielt i Afrika. De har allerede ført til opprør i land som Kamerun og Burkina Faso, som sliter med å takle de skyhøye prisene på ris, sukker og matolje.

Av Niels Chr. Geel­muy­den: ”De siste tre årene har jeg gjennom forskjellige tekster i en rekke ulike fora forsøkt å formidle hvilke overgrep norsk oppdrettsnæring forvolder med hensyn til etikk, økologi, forurensning og ressursfordeling. Jeg mener selv at jeg har godt belegg for hver bidige faktaopplysning. Forskere, kystfiskere, forbrukere, dyrevernsorganisasjoner og miljøvernere har kontaktet meg privat, dels for å takke, dels for å bekrefte og dels for å forsyne meg med ytterligere informasjon om næringens mange mørke sider. Men sannheten har skrinne kår i vår korttenkende grådighetskultur. Meg bekjent har ikke en eneste norsk journalist forsøkt å etterprøve sannhetsgehalten i mine påstander. Jeg kan vanskelig forstå annet enn at norske medier dermed svikter sin eneste virkelig store oppgave i samfunnet: Å beskytte de små og avmektige mot de store og hensynsløse.”

Avhengighetsteorien er en skole innen samfunnsvitenskapene som står for et syn på verden som tar utgangspunkt i at de rike statene i verden trenger en perifer gruppe av fattigere stater for å sikre rikdommen sin. Avhengighetsteori slår fast at fattigdommen i landene i periferien ikke kommer av at de ikke er integrert i verdenssystemet, eller ‘fullstendig’ integrert, slik tilhengerne av frimarked hevder, men av hvordan de er integrert i systemet.

Avhengighetsteoriens grunnprinsipper er: Fattige land tilbyr naturressurser, billig arbeidskraft, et marked for utdatert teknologi og et marked de rike landene er avhengige av for å opprettholde sin levestandard. Land i den første verden skaper aktivt, selv om det ikke alltid er bevisst, et avhengighetsforhold gjennom ulike former for politikk og initiativer. Denne avhengighetstilstanden har mange sider, inkludert økonomi, kontorll over media, politikk, bank- og finansvesen, utdanning, idrett og alle aspekter ved utviklingen av menneskelige ressurser. Et hvert forsøk fra de avhengige landene på å protestere mot virkningen av avhengigheten vil føre til økonomiske sanksjoner og/eller militær invasjon og kontroll. Dette skjer imidlertid sjelden, avhengigheten sikres i langt større grad av at de rike landene lager lovene for internasjonal handel.

Generelt viser utviklingen at de nye store økonomiene stadig tar innpå de gamle industrilandene: I 1990 var det bare en håndfull multinasjonale selskaper fra utviklingsland på Forbes liste over de 500 største selskapene i verden. I 2006 var det 52. Og verdens største selskap heter ikke lenger ExxonMobil, men PetroChina, etter at det statlige kinesiske oljeselskapet ble børsnotert denne uken. Selskapet er det første i verden som passerer tusen milliarder dollar i børsverdi. I mange av landene der de nye millardærene er blitt rike, øker forskjellene mellom rike og fattige. Både i Russland og Kina er det dessuten en rekke problemer knyttet til menneskerettigheter, korrupsjon og maktkonsentrasjon.

”Antallet kinesiske og indiske milliardærer på Forbes liste har blitt nær doblet det siste året,” skriver Brian Winter i artikkelen How Slim Got Huge i Foreign Policy. Han mener ”Det er uklart om samfunnene vil tolerere et fortsatt økende gap mellom rike og fattige. Folks raseri over konsentrasjonen av rikdom kan lede til proteksjonisme, barrierer mot utenlandske investeringer, mer statlig kontroll over nøkkelindustri – eller enda mer dramatiske reaksjoner.”

Verdens 2 prosent rikeste eier nå over halvparten av husholdningenes verdier, viser en studie fra FN. De 1 prosent rikeste eier 40 prosent av verdens samlede verdier, viser den samme undersøkelsen. Bistanden, såkalt i-landshjelp, går fra Sør til Nord, især til USA, og ikke omvendt. Misjonering hører ingen plass hjemme, alle kan se hvordan Nord sviner til i verden. Det å styre pengekranen gir oss mulighet til å overstyre de fattige landenes økonomi. Penger har blitt lånt ut til diktaturer, som sitter på grunn av tilstrøm av ny kapital, samtidig som det blir de undertryktes oppgave å levere pengene, med høye renter, tilbake til Nord. Det er ingen tvil om at det er de skjeve handelsforholdene som må endres.


Norge er nærmest skitzofren der politikerne på den ene siden støtter USA og Israel og på den andre Europa og norske borgere. Dette være seg i saker som Irakkrigen, å gå fra etappe 1 til etappe 2 i The Joint Strike Fighter Programme, JSF, eller JSF-programmet, som utvikler jagerfly og er et samarbeidsprosjekt mellom blant annet USA, Israel og Norge, kjøp av ammunisjon fra Israel, bruk av og investering i klasebomber, når stortinget har vedtatt å gi aktiv støtte til internasjonalt arbeid som kan lede fram til et forbud mot klasebomber, på linje med forbudet mot antipersonellminer, eller da norske politikere forsøkte å stanse saken om aparthaidmuren i å komme opp i domstolen i Haag, noe Israel kan se på lojalitet fra sine norske venner. Samtidig er Norge det land i Europa som følger flest av de interne EU-vedtakene, til og med i høyere grad enn EU-landene. Norge forsøker for å si det kort å bevare vennskap til alle. Det er et svakt land, rikt på olje.

For tre dager siden sa en norsk økonom at vi skulle være glade for at lønningene vår går opp, som om de ikke var alt for høye allerede. Vi endrer naturressurser til søppel raskere enn noe annet samfunn før oss på grunn av vårt enorme forbruk, og at prisene fortsatt kom til å være lave slik at vi kunne forbruke enda mer, noe han faktisk rådet oss til å gjøre. Dette på grunn av det i den globaliserte verden med stigende import ikke er det samme forholdet på lønninger og prisen på varer slik det var før i tiden hvor tingene kunne merkes på et nasjonalt plan. Men noen må betale for at vi nordmenn skal forbruke enda mer, både Sør og naturen vil måtte betale for den store forbruksfesten, mens norsk økonomi pumper som aldri før.

Jeg har ingen tillitt til hverken norske politikere, FN eller bistandsindustrien. FN er lite annet enn den globale elite av kapitapitalisters verktøy for å fremme den nye verdensorden. FN ble laget for å fremme deres politikk og fortsetter med å gjøre det. Nå er det ikke slik at kun nasjoner er representert, foruten de største kapitalistiske selskapene. Hva skal man med organisasjoner som gir våpenrapporter, slik som den om Irak, til et angrepsland, USA, uten å sitte med en ekstrakopi, samtidig som sønnen til lederen for organisasjonen stjeler fra olje for mat programmet, Irak, uten at faren spør hvor han får alle pengene fra? FN er et styringsinstrument som brukes der hvor det kan, ellers går man rundt.

Og ikke blir det bedre at de rike i Vesten får venner og likesinnede i Sør. Politikerne står der og juger rett foran oss, tar oss for å være dumme. Ikke kun er de korrupte, men deres politikk fører ingen steder hen. Hva som er forskjellen mellom en rødgrønn regjering og en blå regjering vet jeg ennå ikke. Antagelig fint lite. Verden vi lever i er full av nød, krig, urett, forurening osv. Dette kunne man ha gjort noe med hadde man virkelig gått inn for det. Vi er på et feilspor, la oss gjøre noe med det!

Stadig flere er kritiske vedrørende investeringer fra oljefondet. Norge er en nær alliert av USA og har støttet opp både militært, økonomisk og diplomatisk. Ved å bruke milliarder på våpen og å ha soldater i blant annet Irak og Afghanistan er Norge med å støtte Joint Vision 2020 og Full Spectrum Dominance, som Prject for the New American century, The Carlyle Group og The New America Foundation er anførere for. Også Israel har tradisjonelt vært en nær alliert av Norge. Blant annet har Norge eksportert tungtvann og store mengder atomutstyr til Israel, noe som har vært essensielt for produksjon av plutonium, selve bombematerialet i Israels atomvåpen.

Økonomien blir stadig mer global og det er de multinasjonale selskapers tid, selv om det er et spørsmål om hvor lenge globaliseringen vil finne sted før man igjen blir utrygg og økonomien blir regionalisert slik det skjedde for et par tiår siden da Mexico sa de ikke hadde midler til å betale sine store lån. Ser man på den amerikanske lånefinansierte økonomien ser man at det snart vil bli en verdensomfattende krise, men at vi forlenger venteperioden så lang tid som mulig. Hvilken side Kina står på er uklart, mange forventer at det vil bli en sterk makt. Afrikanske land kjemper enten alene eller sammen med Europa, men blir holdt nede. Kolonitiden er langt fra stoppet.

Globalisering, også kjent som amerikanisering, er lite annet enn det som i gamle dager ble kalt imperialisme. Og mens imperialismen ble fulgt av et kor om hvordan man nå skulle sivilisere den barbariske verden, heter det nå at vi fører krig for menneskerettigheter og fred. Mens USA ofrer seg og tar seg av den skitne jobben, tar EU og Norge, som ikke like sterkt ønsker å arbeide for menneskehetens lykke, men som heller arbeider for å fremme særegne interesser, seg av mer oppryddingen av samfunnene der hvor USA har trått til. Det er som å lese George Orwell 1984.




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: