Nyhetsbildet – Nyheter for aktivister

Fremtiden avhenger av deg! Spre denne informasjonen – websiden – videre!

En sak verdt å kjempe for!

Posted by Fredsvenn den april 3, 2008

Jeg forsøker å finne min plass i det norske samfunn. Jeg har lidd i 28 år og forsøkt å begå selvmord 14 ganger, hvor av de to siste i Norge. Jeg har forsøkt å glemme mine lidelser, alt hva jeg har opplevd. Jeg undertrykt alt dette og bygd murer som jeg har skjult meg bak. Jeg har akseptert folks fordømmelse av meg, også her i Norge, og prøvd å forstå hva som ligger bak.

I den muslimske verden blir det noen ganger fortalt at katastrofer er de homofiles skyld og at det er de homofiles skyld at folk dør i krigen, at all elendighet er vår skyld. Det er vår skyld om det blir en dårlig avling, ikke hvis den er god. Folk mener homofile krenker deres ære på tross av det er de homofile som lider, som blir utskjelt, mishandlet og torturert.

Folk krevde at jeg skulle bli heterofil, men hvordan kunne jeg bli en annen enn den jeg var? Hva med mine drømmer og visjoner? Homofili handler ikke kun om det seksuelle, men om ens personlighet. Det handler om en kjærlighet som er like grunnleggende som for heterofile. Mange av dem som har blitt tvangsgiftet har fått det vanskelig.

Jeg har imøtegått folks fordommer med vennlighet, men ikke bøyd meg for deres meninger. Islam handler om fred og kjærlighet, om at folk skal respektere hverandre. Det står ingenting i koranen som kan brukes som våpen mot homofile. Homofili blir ikke sett på som noen synd. Det er derfor både sårende og uforståelig. Jeg ble utstøtt og hatet, men det var dem som krevde jeg skulle følge deres vei som var de ignorante. Problemet er ikke at det er for mye kjærlighet i verden, snarere for lite.

Det er dødsstraff for homofili i flere muslimske land. Jeg ble selv, da jeg satt fengsel i Saudi Arabia, truet med å bli kokt levende og i Kuwait krigen ble jeg brukt som fiskemat av Saddams sikkerhetstjenester. Folk har vært sinte på meg fordi jeg gjennom å være homofil skal ha krenket deres ære, men hvilken ære? Det var dem som fikk meg til å lide. Hvor var de når jeg ble utskjelt, mishandlet og torturert?

Jeg kjenner selv flere lesbiske og homofile som har blitt pakket inn i rissekker og kastet ut i elver eller i havet. Jeg ble selv sendt til Iran for der å bli kurert. En imam leste fra koran nesten to timer, åpnet og lukket koranen tre ganger rett foran ansiktet mitt og skrev åtte papirlapper og ga meg en hellig stein som jeg skulle blande med lappene og noe vann som jeg måtte drikke.

På grunn av forgiftning ble jeg lagt på sykehus, men ble etter åtte måneder sendt hjem ettersom jeg ønsket å dø i fred og ro hjemme hos søsknene mine. Men fire måneder senere begynte jeg, på tross av vanskelighetene det var å gå gjennom skadene mine foreldre hadde skapt, å klare meg bedre. Jeg er fremdeles homofil.

Alt dette måtte noen lage en film om. Inspirert av filmen Det hendte i går, det hender i dag av Nefise Özkal Lorentzen fra 2002, en dokumentar om krigsveteraner fra 2. verdenskrig og flyktninger og asylsøkere i dag hvor også jeg var representert, forespurte jeg en film om oss homofile muslimer. I 2003 begynte vi arbeidet med filmen Gender Me.

Under innspillingen oppsto flere episoder. Folk skjelte meg ut, noe som fikk meg til å bekymre meg og å tenke på om jeg skulle trekke meg. Jeg begynte å sove og spise lite, å skjule min frykt bak gleden, men det var først da alle aviser begynte å skrive om det og Islamsk Råd og deres venner blandet seg inn i saken at det ble en større sak enn noen annen for meg. Den ble en sak som måtte, skulle og burde kjempes.

Homofile må kjempe for å bli akseptert som likeverdige mennesker. Ikke trygle og be om å bli tolerert, men bli likestilte med alle andre. Vi vil ikke bli satt i bås, men bli sett på som enkeltindivider og bli verdsatt for den vi er. Det kommer ikke an på legningen, foruten på ens handlinger. Vi er mennesker som alle andre og vil ikke bli gjort til syndebukker for noe vi umulig kan stå ansvarlige overfor. Verken om det er krig eller om avlingen er dårlig.

Vi blir nødt til å forsette kampen selv om det er krevende. Min historie er lei. Jeg har lidd mye, men gjennom å stå frem håper jeg at mange jenter og gutter vil få det bedre. Det er mange muslimer som også i Norge blir forfulgt, kidnappet eller tvangsgiftet. Det er mange av disse det norske samfunn og den norske stat ikke hjelper. Som noen sa til meg så skal man ikke mange mil nord for Sinsenkrysset før homofili ikke blir akseptert.

Et eksempel er den 17-årige Hassam det har blitt skrevet en del om, som på tross av å ha blitt kidnappet og forsøkt tvangsgiftet ikke fikk hjelp fra Barnevernet ettersom de ikke hadde fått samtykke fra foreldrene, som dog avviste ham og sa de ikke ville ha noe med han å gjøre, og heller ikke fikk hjelp økonomisk i en overgangsperiode frem til han fylte 18 år og hadde rett til sosialhjelp og støtte fra NAV.

Det som hendte under innspillingen av filmen Gender Me handlet ikke kun om meg, men om oss alle, om de som kommer etter oss. Vi må gjøre veien lettere for dem så ikke de også vil lide. Det dreier seg ikke kun om meg, men om alle muslimske homofile og lesbiske, samt Islamsk råd og deres holdninger. Min historie er lei. Jeg har lidd mye. Men gjennom å stå frem håper jeg at mange jenter og gutter vil få det bedre.

Mange mente at Gender Me ikke var sterk nok, uten drama og action. Den trakk frem at det eksisterte homofile også i den muslimske verden, men ikke noe om de lidelsene homofile har gått igjennom. Men samtidig handler den om sår som aldri vil leges. Nå utfordrer jeg derfor filmregisører til å lage en film om de dramatiske opplevelsene jeg har gått gjennom slik at folk kan forstå hvor hardt livet kan være for muslimske homofile og lesbiske.

Mange trakk seg langt unna etter filmen, men like mange mente at filmen åpnet dører som var stengt i mange, mange år. Spørsmålet er hvor mange det er som trenger å bli fortalt sannheten, hvor mye kjærlighet vi skal unnvære og hvor sårbare vi er.

Mange var det som støttet meg under innspillingen, ikke aller minst mine venner i Skeiv verden og min venninne Namaa Alward. Magasinet Blikk skrev om meg og Den norske bamseklubben sendte meg blomster og laget arrangementet arabisk natt. Uten all denne støtten fra alle som sto ved min side ville jeg neppe ha klart å gjennomføre det jeg gjorde. Den er jeg evig takknemmelig for. Besøket hos kronprinsparet på Skaugum, et arrangement som blir arrangert en gang i året i samarbeid med Kirkens Bymisjon, var som en drøm. Endelig var det noen som lyttet på det jeg hadde å fortelle og murer ble fjernet.

Men tro ikke situasjonen har blitt bedre etter invasjonen av Irak og trusselen om krig mot Iran. Friheten kan ikke vinnes gjennom krig og invasjon, men må være et resultat av den daglige kampen for demokrati og menneskerettigheter. Vestens korstog mot den muslimske verden er kun en kamp for egne interesser og en gavepakke for de mest fundamentalistiske gruppene, som på denne måten får vind i seilene. Homofile stiller seg derfor sammen med alle andre som kjemper for en bedre, mer fredeligere verden. Vi kjemper samme sak.

Skrevet av Kaltham i samarbeid med Sjur CP

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: